Den uartige dreng, av H. C. Andersen

Den uartige dreng er et ganske kort eventyr av den danske eventyrforfatteren, H. C. Andersen. Det er utgitt i 1835, i godt selskap. Det året debuterer Andersen med samlingen Eventyr fortalte for små Børn, der det finnes blinkskudd som Prinsessen på Ærten og Den lille Idas Blomster. Avhengig av smak fortetrekker kanskje noen Fyrtøiet eller Lille Klaus og Store Klaus. Straks etter fortsetter han med det berømte evnetyret Tommelise, og nå altså Den uartige dreng.

Den uartige dreng er Amor. Han går rundt og skyter piler i hjertet på folk. En gang skyter han en pil inn i hjertet på en gammel dikter. Eventyret begynner med det: Der var engang en gammel Digter, saadan en rigtig god gammel Digter. Det er liksom folkeeventyr og ikke folkeeventyr på en gang. Startformelen «Det var en gang», straks fulgt av en formulering som blir gjentatt med en gang. Andersen skriver fritt, suverent fritt. Det er lett når man kan det.

Dikteren kan være Andersen selv. Enten den gang han skrev eventyret, 30 år gammel, eller i en tenkt senere versjon. Motivet med ulykkelig og vond kjærlighet går igjen i mange, mange av eventyrene hans, og i livet hans. Det er ikke en glede å bli skutt av Amors piler, er ikke godt å bli forelsket. Det gjør vondt. Amor er en uskikkelig gutt. Det skal dikteren gå rundt og fortelle alle. Eller det skal Andersen selv gå rundt og fortelle alle, noe han også kommer til å gjøre.

Rent teknisk skjer det i eventyret slik at dikteren slipper Amor inn når han kommer en uværsdag. Dikteren tilbyr ham epler og god vin, tar riktig godt i mot ham. Til takk skyter altså Amor ham i hjertet med armbørsten sin.

fy! hvor den Amor er en uartig Dreng! det skal jeg fortælle til alle gode Børn, at de kunne tage sig iagt, og aldrig lege med ham, for han gjør dem Fortræd!»

Og så blir det fortalt hvordan dikteren sier det til barn, piker og gutter, uten at det hjelper noe særlig, for Amor er så utspekulert. Han narrer dem, får skutt dem, og gjør dem forelskede. Han har skutt din far og din mor, til og med din bestemor, står det i eventyret kjekt, men for bestemoren har det gått over, så lenge er det siden, men hun har ikke glemt det. Slik kommuniserer eventyret litt på flere plan, uten at det er så veldig avansert, og uten at det hører til Andersens beste.

Tommelise, av H. C. Andersen

Etter å ha gitt ut sitt første hefte med fire eventyr i 1835, Eventyre fortalte for Børn, fulgte samme år et nytt hefte med tre nye. De er Tommelise, Den uartige dreng og Rejsekammeraten. De varierer veldig i stil. Tommelise, som vi skal se på i dag, er et rent barneeventyr. Den uartige dreng er et kort eventyr voksne vil se mye mer i, enn barn vil gjøre. Den uartige dreng er amor, og eventyret handler om hvordan skyter sine piler i hjertet på alle han møter. Rejsekammeraten er spesiell, med det at den har en forløper fra H. C. Andersens tidligere år, nemlig Dødningen. Det er også flere ting som er spesielt med det, som vi skal se, når vi tar for oss det eventyret.

Nå er det imidlertid Tommelise. Det følger mange klassiske evntyrmotiver og motiver fra den klassiske litteraturen. Her er den eventyrlige og farlige reisen, her er snakkende insekter, fugler og dyr, og her er det vonde og det gode bryllup, det vonde til å unngå, det gode til å ende eventyret. Tommelise starter fra unnselige kår, og ender som eventyrprinsesse med sin eventyrprins. Det har også motivet med det lille mennesket, i tommestørrelse. Det utspiller seg i en eventyrlig fantasiverden. Og det er et av de aller mest barnevennlige, av H. C. Andersens eventyr.

Handlingsgangen følger dels fantasiens lover, der den ene episoden avløser den andre, og det ikke trenger være noen forbindelse mellom dem. De forskjellige dyrene, instektene og figurene blir introdusert når de trer inn i fortellingen, utfører sin oppgave, og forsvinner igjen. Det er å tenke ut en ny ting, så en ny ting, og så en ny ting, nesten som om eventyret virker improvisert. Slik er det ofte hos H. C. Andersen. I de tidlige og met barnevennlige eventyrene er det et karakteristisk trekk hos ham.

Men i Tommelise er det også et mål handlingen drives frem mot, ulikt de fire eventyrene i den første samlingen, der det hele er ganske fritt, og der det aldri er riktig spennende hvordan det går. I Tommelise er det spennende om hun kommer til å gifte seg med muldvarpen, slik det er planlagt. I Tommelise er det også en figur som kommer tilbake, etter først å ha blitt introdusert og forsvunnet, nemlig svalen. Flere setninger og ordsammensetninger går også igjen, slik at dette eventyret blir litt mer avansert komponert enn de aller første, selv om det er langt igjen til de mest kompliserte eventyrene han senere skal skrive.

Eventyret begynner med at en gammel kone som ikke kan få barn, går til en heks for å få det. Hun får et magisk byggkorn (betaler 12 skilling), planter det, og det vokser opp en tullipan med en liten pike inni. Den åpnet seg når hun kysset den. Kysset skal komme tilbake senere, når Tommelise kysser svalen, mens både konen og heksen etterpå er ute.

En dansk skruptudse – eller norsk padde (ingen tvil hvilket som er det mest poetiske av ordene) – hopper inn vinduet. Han stjeler Tommelise, som en deilig kone til sin sønn. Dette er et motiv som går igjen, hvem Tommelise skal gifte seg med. Med padden skulle hun leve nede i mudderet, altså nede i mørket og den kalde, skitne fuktigheten. Tommelise gråter over dette, innestengt som hun er, med vann på alle sider (hun bli satt på et aakander-blad, en slags nøkkerose eller vannlilje), og den stygge, heslige padden til å bli hennes mann.

Nå, første gang hun skal gifte seg og er lei seg, så blir spenningen raskt utløst. Fiskene vil redde henne fra det, og gnager over stilken på bladet hun sitter på, slik at det flyter nedoverd den lille elven (åen). Fuglene som ser henne synger «Hvilken nydelig liten jomfru!» Så det er en flott fantasiverden, der alt har liv og sjel. Og Tommelise er midtpunktet. Til slutt seiler hun det de kaller «utenlands».

Solen skinnede paa Vandet, det var ligesom det skinnende Guld!

En sommerfugl og en oldenborre (en slags bille) spiller en viktig rolle. Sommerfuglen flyr henne raskere, bundet med et bånd til bladet, oldenborren (billen) slår kloen om henne, og flyr opp i treet med henne. Det er vakkert og fantasifullt hos oldenborrene i treet. Oldenborrene synes ikke hun ligner dem, og at hun derfor er stygg.  Hun har bare to ben, hun mangler følehorn. Tommelise gråter over dette, at hun er så stygg, og at hun ikke blir akseptert. Sommerfuglen blir på en måte hentet opp i den senere svalen, som skal fly vekk med henne, mens oldenborren, eller billen, representerer det heslige og stygge.

Så kommer vinteren. Det er kaldt, og Tommelise er alene i skogen. Hvert snøfnugg som treffer henne, er som om man kaster en hel skuff på oss vanlige mennesker, for hun er jo så liten. Det er malerisk og treffende, så selv et barn kan forstå det, og leve seg inn i det. Hun svøper seg inn i et vissent blad, og rister av kulde.

Det er en markmus som blir redningen. Den byr henne et byggkorn, et byggkorn er det hun selv ble plantet fra. Hun får overvintre hos markmusen, mot at hun forteller henne historier. Markmusen blir begeistret, og foreslår naboen – en muldvarp – som mann.

Tommelise maatte synge og hun sang baade «Oldenborre flyv, flyv!» og «Munken gaaer i Enge,» saa blev Muldvarpen forliebt i hende, for den smukke Stemmes Skyld, men han sagde ikke noget, han var saadan en sindig Mand. –

Her blir det introdusert en død fugl, en svale, som er frosset i hjel i vinteren, og nå har havnet i en av moldvarpens ganger. Tommelise liker den og føler med den, fuglene har jo sunget for henne hele sommeren. Men moldvarpen synes ingenting om dem, og er glad hans barn ikke blir fugler. Igjen motivet om at man liker sine egne, lignende som hos oldeborrene. Markmusen er for øvrig nokså enig med moldvarpen i at det ikke kan være noe særlig å være fugl.

Tommelise kysser fuglen på øynene, i et bilde som kanskje kan minne om da hennes mor kysser tullipanen hun i begynnelsen ligger i. Også fuglen våkner til liv av kysset, og av at Tommelise ligger inntil henne. Den var ikke død, den lå i dvale. Varmen fra Tommelise får liv i den igjen. Tommelise pleier fuglen med bomull og blader gjennom vinteren, og svalen blir svært takknemlig. Svalen kan fortelle at den har stukket den ene vingen på en tornebusk, og derfor er falt til jorden. Det klinger kanskje litt bibelsk over dette.

«Farvel Du smukke lille Fugl!» sagde hun, «Farvel og Tak for din deilige Sang i Sommer, da alle Træerne vare grønne og Solen skinnede saa varmt paa os!» Saa lagde hun sit Hoved op til Fuglens Bryst, men blev i det samme ganske forskrækket, thi det var ligesom noget bankede der indenfor. Det var Fuglens Hjerte. Fuglen var ikke død, den laae i Dvale, og var nu bleven opvarmet og fik Liv igjen.

Da svalen flyr for sommeren, og spør om Tommelise vil sitte på på ryggen, så sier Tommelise nei, for da vil markmusen bli lei seg. Tommelise er slik et godt menneske, men hun har ikke noe videre lyst å gifte seg med muldvarpen. Det er et av spenningsmomentene i teksten, og et skritt videre fra de aller første eventyrene i den aller første samlingen. Da er det ikke noe slikt mål eller en slik avgjørelse historien beveger seg frem mot, der er det helt og holdent fra den ene episoden til den neste, aller mest karakteristisk i Fyrtøiet og Store Klaus og Lille Klaus.

Bryllupet har også noe symbolsk over seg. Livet med muldvarpen vil bli nede i den mørke jorden, Tommelise vil ut i den lyse himmelen. Hun står ofte i åpningen og drømmer. Og tenker på svalen, som hun kunne vært med. Bryllupet har også en tidsbestemmelse historien beveger seg frem mot. Når sommeren er over, skal bryllupet stå. Tommelise driver også og syr på sitt utstyr og kledning, hun skal ha til bryllupet.

   «Farvel, Du klare Sol!» sagde hun og rakte Armene høit op i Veiret, gik ogsaa en lille Smule udenfor Markmusens Huus; thi nu var Kornet høstet, og her stod kun de tørre Stubbe. «Farvel, farvel!» sagde hun og slog sine smaa Arme om en lille rød Blomst, der stod. «Hils den lille Svale fra mig, dersom Du faaer den at see!»

Dette henger sammen med sånn hun tidligere sa Farvel til svalen. Den levde likevel. Og nå også, akkurat i det avgjørende øyeblikk kommer svalen og redder henne. Med fuglen flyr hun av sted, til de varmere land. Det blir eventyrlandet, for Tommelise.

Der, i evntyrlandet, finner hun også sin prins, eller rettere sagt, sin konge. Det er en liten mann, som henne, og han sitter i en blomst kronblad, som også hun selv har gjort. «Blomstenes engel», blir han kalt. Blant bryllupsgavene hun får er et par vinger fra en flue, slik at hun blir i stand til å fly fra blomst til blomst. Veldig bra.

Svalen er glad på Tommelises vegne, men lei seg på sine egne, for hun var nå blitt glad i Tommelise, og måtte skille seg fra henne. Blomsterenglene gir Tommelise navnet Maja, de mener det er et finere navn. Svalen flyr hjem , og forteller historien til sin mann, som igjen forteller den videre til oss, «kvivit, kvivit!», synger han, og sånn har vi den.

Alle ideene i eventyret er ikke originale. Ideen om et lite menneske som møter dyr og andre mennesker i vanlig størrelse er gammel og velbrukt. Danskene har sin Tommeliden eller Svend Tomling, fra folkeeventyrene. Denne figuren er også brukt hos Oenschläger, i lystspillet Ludlams hule fra 1813. Engelskmannen Jonathan Swift brukte ideen i Gullivers reiser, franskmannen Voltaire i Micromegas. Også Andersen selv hadde brukt ideen, i den lange og sjangermessige litt vanskelige Fodreise fra Holmens Canal til Østpynten av Amager i aarene 1828 og 1829, der det kommer en innbygger fra planeten Sirius, hvor de alle er veldig, veldig store. Mange av de andre motivene i eventyret er også mye brukt, selvfølelig, som konen som ikke kan få barn, og på magisk vis likevel får det, til like med det lille barnet som sover i en blomst. Slik Tommelise gjør i det hun blir født.

Den lille Idas blomster, av H. C. Andersen

Den lille Idas Blomster er det siste av eventyrene som kom med i det lille heftet Eventyr fortalte for børn, utgitt i 1835. De andre eventyrene i denne lille samlingen er de andre jeg så langt har skrevet om, Fyrtøiet, Lille Claus og Store Claus og Prinsessen på Ærten. Det er eventyr som står seg. Alle av dem er kjente, noen av dem er verdensberømte.

H. C. Andersen var 30 år da denne samlingen kom ut. Han er født i 1805, han døde i 1875. Han hadde en vanskelig oppvekst, i stor fattigdom, og med en far som døde tidlig og en mor som ble dranker, delvis på grunn av det. Han hadde vanskelig for å komme noen vei i livet. Han hadde prøvd forskjellige baner, deriblant som sanger og som skuespiller, og han hadde gjort flere litterære forsøk også. Eventyr fortalte for barn var det første i eventyrsjangeren. Det var her han skulle finne sitt mesterskap.

Eventyret om lille Ida og blomstene begynner med at blomstene hennes en dag er visne, og hun vil av en fantasifull student som kunde de allerdejligste Historier og klippede saadanne morsomme Billeder. Det er noe eget å lese H. C. Andersen med dansk aksent, i det danske sprog, setningene klinger! Uansett, den fantasifulle studenten sier blomstene er slitne fordi de har vært på ball i natt. Og han forteller videre hvor de forskjellige ballene er, hvordan det er hos kongen, og hvor blomstene og bladene er nå om vinteren, det var så mange av dem i sommer. Lille Ida lurer på alt dette, og på om barn kan være med å se.

Så kommer en kanseliråd, og drar barnet ut av fantasiverdenen. Det er et viktig moment i teksten. Den kjedelige, formelle kanseliråden, og den fantasifulle studenten. Kanseliråden mener studenten ikke skal lure barnet slik. Kanseliråden er en høyere embetsmann, statstjenestemann i kanseliet, et sentralt og viktig statlig forvaltningsorgan. Her blir han det praktiske som møter det fantasifulle. Han blir også et element av virkeligheten i eventyrverdenen, et snev av realisme og av det virkelige liv, helt ulikt det man finner i de tre andre eventyrene i denne første samlingen hos H. C. Andersen, og ganske ulikt det man finner ellers i eventyrene.

H. C. Andersen bruker også drøm som et virkemiddel, slik at man får prøvd seg mot grensene mellom fantasi, drøm og virkelighet. Særlig i litteraturen går det an å spørre hva som er hva. Lille Ida drømmer dobbelt, først at hun drømte om kanseliråden, så at hun deltar på ballet. Det siste drømmer hun imidlertid ikke som en drøm, det står skrevet som noe som skjer, men leseren kan skjønne at nå sover hun, og drømmer dette.

Slutten, der Ida sammen med de to guttene med lekegevær, begraver blomstene så de skal få gro igjen neste år, er også betydningsfull. Her gjør hun noe nyttig, som hun har fått beskjed om. Hun planter blomstene på ny. Men det det betyr for henne, er noe ganske annet enn det det egentlig er. For henne er det fantasi og magi, blomstene er slitne fordi de har vært på ball, og må nå begraves. Så skal de stå opp fra de døde når sommeren kommer. Kanseliråden vil si at hun bare planter frøene. Det er riktignok sant, men man kan nok si det er fantasien som vinner her. Det er atskillig vakrere når Ida og barna gjør det, og fyrer av en salutt med lekegeværet, fordi de ikke har noe ekte. Hva hadde det vært å tjene om barna visste hva de egentlig gjorde? Ville det vært noe bedre?

Helt skikkelig fikk jeg ikke skrevet dette, men nå må jeg gå. Kanskje får jeg endret det senere, kanskje blir det stående.

Den lille Idas blomster er skrevet etter stilen og metoden til tyskeren E. T. A. Hoffmann (1776 – 1822), en forfatter jeg ikke kjenner godt til, men som det står om hadde «stor innflytelse», og var en av pionerene innen det som kan kalles «fantastisk litteratur». Han har blant annet skrevet Nøtteknekkeren og musekongen, som Tsjaikovskijs berømte ballett er bygget på.

Jeg skal ikke si så mye om likheter med Hoffmann. Dog er det ikke så vanskelig å se at Andersen i Den Lille Idas blomster tar et skritt ut av den enkleste eventyrverdenen, og viser at sjangeren kan brukes til å formidle noe mer enn enkel underholdning for barn. Det er også godt mulig å se at dette eventyret skiller seg litt ut fra de andre i Andersens første samling. Fyrtøiet og Lille Klaus og Store Klaus er litt uten konsekvenser, som jeg skrev i omtalen av dem også, de følger fantasiens logikk, og sier ikke så mye om verden. De inneholder heller ikke sånn folkelig visdom, som folkeeventyrene gjør, litt om hvordan man skal oppføre seg her i verden, og hvordan det går når man handler på forskjellige måter.

Den lille Idas blomster kunne også blitt omtalt som Den lille Idas verden. Denne verdenen er det studenten som forstår. Han forstår hva lille Ida trenger å gjøre, hva som skal til for å gjøre livet spennende og underlig og morsomt. Det er ikke så farlig om det er sant, det er ikke det som er poenget med historiene han forteller og heller ikke det som er viktigst i Idas verden. Barneverdenen er uansett ikke sann, i den forstand, de oppfatter tingene på en annen måte enn de voksne. Hverdagene og pliktene kommer tidsnok. Barnets virkelighetsflukt er ikke nødvendigvis usunn.

Her tolker jeg mer enn det er dekning for i teksten. Teksten tar bare opp spørsmålet, og stiller den byråkratiske og ordentlige kanseliråden opp mot den fantasifulle og morsomme studenten. Det er lett å ta parti med studenten og barnet, for verden de tegner opp er virkelig fargerik og morsom, og det er lett å se at lille Ida blir veldig glad over å høre det hun gjør, og lever seg veldig inn i historiene som blir fortalt. Det er også et poeng at nettopp i det kanseliråden bryter inn, så ler hun. Det blir den strenge mot den morsomme barneoppdragelsen.

H. C. Andersen legger inn et sterkt argument for hva han mener er rett. Han har jo også selv hatt en ulykkelig barndom å høste lærdom fra, og å ville flykte fra. Debatten har flyttet seg, men gjelder ennå. Skal barnet leke, eller skal barnet lære? Er det fantasien eller sannheten som skal ha fortrinnsretten? Skal de høre julenissen ikke finnes, at bestemor ikke er en stjerne, at når man dør, så dør man?

Prinsessen på erten, av H. C. Andersen

Prinsessen på erten var det første av de virkelig kjente eventyrene sine H. C. Andersen skrev. Det er ganske kort, knappe to sider, og poenget er veldig enkelt. Der ligger kanskje også eventyrets kraft. Prinsessen på erten er gått  inn i dagligspråket, om en som klager på noe som ikke er å bry seg om, eller som ikke merkes.

Handlingen begynner med at en prins har reist rundt i verden på jakt etter en prinsesse, men det må være en ordentlig prinsesse. Det har han ikke funnet, derfor reiser han hjem igjen. Så er det en dag det er fryktelig uvær, hvorfor det uværet må være der er ikke godt å forstå. Det er en detalj som ikke er vesentlig for historien, og som derfor gjerne blir utelatt i folkeeventyrene. I kunsteventyrene, derimot, særlig de til H. C. Andersen, trenger det ikke være en mening med alt.

I dette uværet banker en prinsesse på døren. Det er fortelleren som sier det er en prinsesse, så leseren får opplysningen med en gang. Men kongen som lukker opp og dronningen hans, har vondt for å tro det. Hun ser jo ganske vått og ustelt ut i pøsregnet. Kanskje var det derfor det måtte være uvær? Uansett så sier hun til kongen at hun er en prinsesse, noe fortelleren altså allerede har meddelt leseren at hun er, men kongen og dronningen har vondt for å tro det. De bestemmer seg for å finne det ut.

Derfor er det altså dronningen legger en ert på bunnen av sengen, og tyve madrasser oppå den, og tyve edderdunsdyner oppå der igjen. I eventyrets logikk er det bare en ekte prinsesse som vil kjenne en liten ert gjennom alt dette. Og sannelig, sannelig, da dronningen neste morgen spør hvordan hun har sovet, svarer hun at hun har sovet helt fryktelig, for hun har ligget på noe hardt, og nå må være gul og blå over hele kroppen.

Slik snakker bare en ordentlig prinsesse. De kan altså trygt gifte bort prinsen til henne. Sånn går det også. Og erten havner på kunstutstilling, der den fortsatt er, om ingen ennå har tatt den.

Slutten setter eventyret litt inn i den virkelige verden, og går liksom litt ut av eventyrets grenser. Man kan nesten foreslå for barna som hører eventyret å oppsøke kunstutstillingen, for å se om erten er der. Det er også nødvendig for å ha en litt skikkeilg slutt, for at det ikke bare skal slutte med de gifter seg, sånn som i alle andre eventyr. Det var noe eget med den erten, den må fremheves den også. Man må høre hvordan det gikk med den!

Det er fullstendig urealistisk at noen skal kjenne en ert gjennom alle de madrassene og edderdunsdynene. Det er nettopp også poenget. Det er et illustrerende eksempel på hvor fintfølende en prinsesse kan være. Enhver kan se det for seg, og selv vurdere om de ville vært i stand til å føle en ert gjennom noe slikt. Hvis du ikke er det, kan man fortelle barna, så er det fordi du ikke er noen prinsesse.

I vår tid er det ikke knyttet den magien til prinser og prinsesser som det var tidligere. Eventyret lever likevel videre i beste velgående. Det samme gjør uttrykket. Og erten eksisterer kanskje også et eller annet sted, om altså ingen har tatt den. Det ville vært en slem forbrytelse: stjele en ert som en ordentlig prinsesse har ligget på.

Se, det var en rigtig Historie, slutter eventyret på dansk. Ja, det var det riktig.

*

Jeg poster det korte eventyret i original, fra H. C. Andersens hjemmeside:

H.C. Andersen – Hans Christian Andersen eventyr “Prindsessen paa Ærten” 1835

Der var engang en Prinds; han vilde have sig en Prindsesse, men det skulde være en rigtig Prindsesse. Saa reiste han hele Verden rundt, for at finde saadan en, men allevegne var der noget i Veien, Prindsesser vare der nok af, men om det vare rigtige Prindsesser, kunde han ikke ganske komme efter, altid var der noget, som ikke var saa rigtigt. Saa kom han da hjem igjen og var saa bedrøvet, for han vilde saa gjerne have en virkelig Prindsesse.
En Aften blev det da et frygteligt Veir; det lynede og tordnede, Regnen skyllede ned, det var ganske forskrækkeligt! Saa bankede det paa Byens Port, og den gamle Konge gik hen at lukke op.
Det var en Prindsesse, som stod udenfor. Men Gud hvor hun saae ud af Regnen og det onde Veir! Vandet løb ned af hendes Haar og hendes Klæder, og det løb ind af Næsen paa Skoen og ud af Hælen, og saa sagde hun, at hun var en virkelig Prindsesse.
“Ja, det skal vi nok faae at vide!” tænkte den gamle Dronning, men hun sagde ikke noget, gik ind i Sovekammeret, tog alle Sengklæderne af og lagde en Ært paa Bunden af Sengen, derpaa tog hun tyve Matrasser, lagde dem ovenpaa Ærten, og saa endnu tyve Ædderduuns-Dyner oven paa Matrasserne.
Der skulde nu Prindsessen ligge om Natten
Om Morgenen spurgte de hende, hvorledes hun havde sovet.
“O forskrækkeligt slet!” sagde Prindsessen, “Jeg har næsten ikke lukket mine Øine den hele Nat! Gud veed, hvad der har været i Sengen? Jeg har ligget paa noget haardt, saa jeg er ganske bruun og blaa over min hele Krop! Det er ganske forskrækkeligt!”
Saa kunde de see, at det var en rigtig Prindsesse, da hun gjennem de tyve Matrasser og de tyve Ædderduuns Dyner havde mærket Ærten. Saa ømskindet kunde der ingen være, uden en virkelig Prindsesse.
Prindsen tog hende da til Kone, for nu vidste han, at han havde en rigtig Prindsesse, og Ærten kom paa Kunstkammeret, hvor den endnu er at see, dersom ingen har taget den.
See, det var en rigtig Historie!

Lille Klaus og Store Klaus, av H. C. Andersen

Det er noe eget med moralen i mange av eventyrene til H. C. Andersen (1805 – 1875). De følger ikke eventyrenes regler, om at den gode og riktige oppførselen skal bli belønnet, det dumme og slemme skal bli straffet. De er ikke oppdragende for barn og folk. Kanskje kan man si de stiller spørsmål ved gjengs moral, og tvinger tilhørerne til å tenke (eventyr er ment å leses opp!), men det er kanskje også å lese for mye inn i dem. Eventyrene er som de er. Det er akkurt som H. C. Andersen ikke bryr seg om moral. At han følger sin egen fantasis regler.

I Lille Klaus og Store Klaus, som han skrev og gav ut i 1935, så er det to menn som begge heter Klaus. Stor Klaus heter store Klaus fordi han har fire hester, mens lille Klaus bare har én. Lille Klaus måtte i tillegg pløye for store Klaus gjennom hele uken, og han måtte da i tillegg låne ham hesten sin. Til gjengjeld fikk Lille Klaus låne Store Klaus fire hester om søndagene, men Lille Klaus måtte pløye selv.

Her har vi den lille mot den store, i et urettferdig forhold, der den store har alle godene, og den lille må streve. I eventyrets gjengse moral skulle da den store få sin straff, den lille sin belønning, og rollene bli skiftet om. Det er bare det at belønningen går altfor langt, straffen er veldig hard. Og lille Klaus får sin belønning av å lure og bedra, slik at også uskyldige må lide. For Askeldden, for eksempel, så er det alltid trollet som må unngjelde for Askeladdens snårrådighet og list. Trollet fortjener det.

Det er kjent driv og fart i eventyret. Hvert element får gjort seg ferdig, og så er det videre til det neste. Først er det det med at Lille Klaus ikke kan la være å si Hypp alle mine hester, når han har de fire hestene til Store Klaus i tillegg til sin egen, om søndagene. Det liker ikke Store Klaus, for det er jo ikke Lille Klaus’ hester, selv om han får låne dem. Store Klaus gir beskjed om at Lille Klaus ikke får lov til å kalle hestene sine. Og det er tretalls magi med at forbudet blir gjentatt tre ganger, før Store Klaus etterkommer trusselen sin om å slå i hjel Lille Klaus’ hest.

Dette er litt uvanlig. Straffen til Store Klaus er urimelig streng, han dreper Lille Klaus’ eneste hest, og det uten at Lille Klaus har gjort noe altfor galt. Det bekrefter det dominerende og urettferdige forholdet Store Klaus har til Lille Klaus, han kan gjøre som han vil. På den annen side trengte ikke Lille Klaus kalle hestene sine, de var jo ikke det.

Uansett, Lille Klaus flår hesten sin, og går for å selge skinnet. Som alltid i eventyrene er det helt følelsesløst, tredjepersonsfortelleren er så til de grader refererende, her er det bare hva som skjer. Underveis går Lille Klaus seg vill i skogen, og må overnatte i en bondehytte, der det bor en bonde som ikke tålte å se klokkere. Ganske pussig. Men det ligger nok kanskje noe i det, at konen har seg med klokkeren, og at mannen derfor er sjalu. I hvert fall dekker konen veldig vakkert opp for klokkeren når han er der, og hun vil ikke ha besøk. Lille Klaus må sove ute, og se inn. Det kan være med på å bygge opp under at det ikke er så altfor galt det som senere skjer med klokkeren, mannen og bondekonen, selv om man ikke skal lese så altfor mye inn i det. Eventyrene til H. C. Andersen er som de er, å tolke og spekulere i dem i det vide og brede, er ikke å forstå og bruke dem korrekt. Synes jeg.

I alle fall, da bonden kommer hjem, må klokkeren må gjemme seg i kisten. Det er jo et tegn på at han ikke hadde helt edle hensikter, der hos konen. Det er et velkjent motiv, velkjent bilde, mannen hjem, elskeren i skapet eller kisten, eller under sengen, gjemme seg. Men det blir ikke sagt noe mer, eventyrets forteller sier det bare er en sykdom mannen har, han tåler ikke å se klokkere. Derfor må klokkeren gjemme seg. Lille Klaus stikker frem, og bruker det han har sett til å få bonden til å tro at sekken med hestekinnet er en magisk gjenstand. Den blir i eventyret en falsk magisk gjenstand, en trollmann som kan trylle frem ting som allerede er der. For eksempel maten i bakerovnen, der Lille Klaus har sett konen gjemme unna all maten hun og klokkeren skulle ha, og klokkeren i kisten. Bonden ønsker å se Fanden, og Lille Klaus sier Fanden lignger på klokkere. Og at han ligger i kisten.

Etter det vil bonden kjøpe trollmannen i sekken. Lille Klaus selger motvillig, for en hel skjeppe med mynt, en skjeppe er en slags bøtte eller tønne, brukt til å måle korn, så en skjeppe med mynt er mye. Lille Klaus får også kisten med klokkeren med seg, og lurer en skjeppe mynt fra ham også. Det gjør han ved å snakke om at han skal kaste kisten på elven, for den er så tung. Klokkeren betaler seg ut.

Så lille Klaus har lurt til seg to skjepper med mynt. Kanskje var det til pass åt de han fikk pengene fra, den rike og velstående bonden, og den kanskje litt vel elskovssyke klokkeren. Store Klaus blir nysgjerrig på dette, hvor lille Klaus har fått pengene fra. Lille Klaus lurer ham, og sier det er for hesteskinnet, noe det jo også strengt tatt er, nesten, men Store Klaus går mer enn fem på, og slakter alle sine fire hester for å få solgt skinnet av dem. I byen blir han holdt for narr, som vil selge hestehud for skjepper med pynt. Pryl får han også, som vil holde på med sånt tøys. Det er typisk eventyrets straff for den dumme og slemme. Men moralen er ikke så klar her, som i folkeeventyrene.

Eventyret kunne sluttet her, men det fortsetter. Store Klaus vil hevne seg. Det gjør han ved å skulle banke Lille Klaus opp. Bestemoren blir straks introdusert, som det alltid er hos Andersen, gjenstandene og personene dukker opp når man trenger dem, ingen varsler eller frempek. Ingen person som er med litt først, for så å komme tilbake. De kommer når de trengs, gjør det de skal, og så er de ute av historien. Bestemoren trengs, for at Store Klaus skal slå i hjel feil person. Han vil slå til Lille Klaus. Men når han skal gjøre det, er det den døde bestemoren som sover i sengen der Lille Klaus pleier å ligge. Derfor gjør ikke slaget noe skade.

Igjen er det å merke seg at det ikke er noen sterke følelser i Lille Klaus’ reaksjon, over Store Klaus som vitterlig prøvde å drepe ham. Han konstaterer bare at han er en slem og stygg mann, og at det var bra bestemoren allerede var død. Ellers ville han tatt livet av henne. Kontrasten mellom det som har hendt og reaksjonen er nærmest humoristisk.

Lille Klaus tar med seg den døde bestemoren, uten at det kommer klart frem hvor de skal. Han har sine søndagsklær på, så det antydes kanskje at hun skal i kirken, for å begraves. Underveis kommer de til et vertshus, der Lille Klaus ber verten stikke ut med et glass til bestemoren også, hun sitter i vognen. Verten hisser seg opp da den døde bestemoren ikke svarer, og kastet er glass mjød på henne, så den døde kroppen ramler bakover. Lille Klaus kommer ut, og sier han har drept henne. Verten blir fortvilet, og betaler seg ut av knipen. På ny en skjeppe med penger.

Og på ny blir Store Klaus lurt. Nå dreper også han bestemoren sin, og stikker til byen med henne for å selge henne til apotekeren. Han får en alvorsprat til svar, for dette skulle han hatt stor straff. Rasende reiser han hjem igjen, for å hevne seg på Lille Klaus.

Nå legges det opp til det siste peket Lille Klaus gjør Store Klaus. Store Klaus legger Lille Klaus i en sekk, for å kaste ham i elven og drukne ham. På veien stopper han i kirken, for å høre en salme. Mens Store Klaus er i kirken, får Lille Klaus lurt en bonde med en stor bøling kyr inn i sekken. Trikset er veldig enkelt. Lille Klaus jamrer seg over at han er så ung, og allerede skal til himmelen. Bonden, eller driftskaren, over at han er så gammel, og ennå ikke får slippe inn. Ved å ta Lille Klaus sin plass i sekken, skal det bli ordent. Som motytelse får Lille Klaus hele bølingen med kyr.

Så det er denne bonden, eller driftskaren, Store Klaus dreper da han kaster sekken i elven. Det er den tredje som dør, to bestemødre, nå bonden. I tillegg kommer alle som er blitt lurt av Lille Klaus, og blitt loppet for penger og for fe. Det er bare på moro, får man nesten legge til, her. Det er en overskuddsfortelling, som det meste hos Andersen. Fantasirikt, og ikke så all verden i å være konsekvent i samfunnskritikken, eller i moralen eller i ideene. Historiene følger sine egne regler, handlingsgangen slår sine egne veier, uten å ha noe sånn spesielt mål om hva de vil oppnå, alltid. Her er det Lille Klaus som skal vinne over Store Klaus, den lille over den store, og det er jo ganske gøy, når det skjer.

Store Klaus, som nå begynner å minne om å være dum som et troll, slik man finner dem i Askeladden, treffer på Lille Klaus som kommer med den bølingen sin. Han lurer på hvor i all verden han har fått dem fra, han er jo nettopp drept, og skulle være død på bunnen av elven. Lille Klaus forteller en fantasifull historie, den mest forseggjorte av narringene han gjør, om hvordan  det finnes et rike der på bunnen av elven, og hvordan han får en hel bøling der. Nå er han på vei for å hente en til, sier han.

Store Klaus vil også ha en slik bøling, og får beskjed om at han da må hive seg i elven, sånn som han. Lille Klaus forteller ham at han er for tung til at han kan bære ham, han må gå selv, men når de er kommet til elven og han er krypet opp, kan han – Lille Klaus – godt hive ham uti. Så gjør de. Og dermed dør selvfølgelig Store Klaus, slik trollet som ramlet i elven, eller skar opp sin egen mage, lurt.

Fyrtøiet, av H. C. Andersen

I år tenkte jeg å poste eventyrene til H. C. Andersen. Jeg følger Eventyr og historier, som de ble utgitt i 1862 og 1863, og i utgavene som de foreligger på nasjonalbibliotekets bokhyller. De er litt vanskelige å lese, så da bruker jeg også andre utgaver. Så altfor nøye vil jeg ikke lese dem, og så altfor nøye vil jeg ikke skrive om alle av dem.

Fyrtøiet er skrevet i 1835, og er et eventyr som blander klassiske eventyrelement som tretallsmagi, snakkende dyr og den vanlige mann – her en soldat – som får lykken og prinsessen. Men den bryter reglene med at dette er en soldat som ikke handler særlig moralsk. Han dreper heksen som hjelper ham, og han er veldig, veldig opptatt av penger og materielle verdier. I folkeeventyrenes moral skal han da bli straffet. Det blir han ikke, han blir belønnet.

Eventyret begynner rett på sak, med soldaten som marsjerer på landeveien, og straks møter en heks. Slik er det alltid hos Andersen, handlingen går raskt fremover. Heksen blir beskrevet som stygg og motbydelig, ekkel, men ikke som slem, og hun oppfører seg heller ikke slemt. Hun sier med en gang at han skal få så mange penger han vil. Uten grunn, og uten betingelser.

Soldaten er fornøyd med det, og går gladelig med på oppgaven heksen har til ham. Det er ganske enkelt, klatre ned i et hult tre. Der får han beskjed om at han vil møte noen hunder. Størrelsen på hundene blir beskrevet ved å sammenligne størrelsen på øynene, med henholdsvis tekopper, møllehjul og rundetårn. Hunder med så store øyne må selv være veldig store. Men soldaten får beskjed om ikke å være redd. Han får et forkle å sette dem på, en magisk gjenstand. Den første hunden har kobber, den andre sølv og den tredje gull, får han beskjed om. Ingen av dem er altså farlige. Oppgaven er ikke vanskelig. Og soldaten har ikke gjort noe som skal gjøre ham fortjent til den. Alt som er sagt om ham, før han møter heksen, er at han er på vei hjem fra krigen.

Det er ikke så ulikt Andersen å ha slike moralløse eventyr, eller eventyr der det ikke går som man kanskje skulle trodd. Eventyrene til Andersen følger ikke den ideale verdens regler om at enhver får sin straff eller belønning som fortjent, alt ender lykkelig til slutt, for den som er snill og god. De følger ikke alltid noen regler, med hvordan det går. Man kan få straff uten å ha gjort noe galt, belønning uten å ha gjort noe godt. Fyrtøiet er eksempel på det siste.

Soldaten lurer på om heksa ikke skal ha noe tilbake for alt gullet og verdiene han kan få. Det vil hun ikke, hun vil bare ha fyrtøyet som ligger der nede. Det er også en gjenstand med magiske egenskaper. Og det er et velkjent eventyrmotiv, personen eller figuren som har tilgang til de magiske gjenstandene, er ikke selv i stand til å hente dem. Her, i Fyrtøiet, er det imidlertid ingenting som tyder på at heksen ikke kunne hentet Fyrtøiet selv. Hun sier bare hun vil ha det. Kanskje er det slik at hun ikke ville kommet opp igjen, om hun hadde hentet det selv. Soldaten må nemlig ha hjelp for å komme opp og ned, heksa må heise ham.

Nede hos hundene går det akkurat som heksa har sagt. Ingen av hundene er farlige, og det er virkelig ubegrensede mengder kobber, sølv og gull der nede. Soldaten fyller lommene og lua og skoene med det som er mest verdifullt, og går opp. Han tar med seg fyrtøyet også, som han har fått beskjed om å gjøre. Først glemmer han det, men heksa vil ikke heise ham opp, før han tar det med seg. Kanskje er det et grep fra Andersen, så leseren ikke skal glemme Fyrtøyet, og at det er noe med det, og at heksa må heise ham opp og ned.

Oppe blir soldaten litt nysgjerrig på heksa som er så ivrig på å få Fyrtøyet, og ikke vil si hva hun skal med det. Det går ikke lang tid før soldaten rett og slett dreper henne. Det er å drepe sin velgjører. Riktignok er hun stygg og ekkel, men dette er å drepe sin velgjører. Dette er slemt. Soldaten får imidlertid beholde både gullet og fyrtøiet.

Han går nå inn til byen, og bruker opp pengene sine. Han har mye av dem, og får mange venner, men en gang tar de slutt. Da slår han på fyrtøyet, og hundene dukker opp på nytt. Slår han en gang, kommer den første hunden, to ganger gir den andre, og tre ganger den siste, og største. Alle hundene oppfyller ønsker. Og de kommer med mer penger og gull, slik at han blir ubegrenset rik på ny. Fyrtøiet han slår på minner om den magiske lampen til Aladdin, fra Tusen og én natt. Andersen kan ha vært inspirert herfra, men motivet er mye brukt.

Det bor en prinsesse i byen, eller landet, en vakker prinsesse. Kongen er redd for henne, for det går en historie om at hun skal gifte seg med en soldat. I eventyret og sagnets verden er silke varsel alltid pålitelige. En kan ikke unngå sin skjebne. Kongen gjør så godt han kan, men soldaten kan bruke fyrtøiet og hundene til å skaffe prinsessen til seg. Han gjør det, om natten, og kysser henne.

Så følger flere klassiske eventyrmotiv. Alt mens handlingen går sin gang, raskt og improvisert, slik det kan bli når man dikter underveis. Det er ikke så komplisert. Hjelperne til kongen følger etter prinsessen, når hun rir på hunden (hun sier hun har drømt, at hun ble kysset, og kongen setter vakt på henne når hun sover, for å finne ut av det), og setter kryss på porten der hunden gikk inn. Neste morgen har imidlertid prinsessen satt kryss på alle portene, så porten det gjelder blir umulig å finne. Deretter er det trikset med pose med erter, og hull i posen, slik at ertene triller ut og etterlater seg et spor. Det er det som fører kongen frem til soldaten.

Soldaten blir arrestert, og satt i fangehullet. Nå skal han bli hengt. Han klarer imidlertid å bestikke en guttunge til å hente fyrtøiet, og dermed er han i stand til å benytte magien i det. Før han blir hengt, får han et siste ønske. Det er å røke pipe. Han får lov, og får rakt til seg fyrtøyet sitt. Det bruker han til å tilkalle hundene, og ønskte at han ikke skulle bli hengt. Hundene kaster alle dommerne og rådet og kongen og dronningen høyt opp i luften, så høyt at de slår seg fordervet, og er ute av historien.

I stedet er det soldaten som blir konge, og prinsessen blir hans dronning. Bryllupet varte i åtte dager, og hundene var til stede og gjorde store øyne. Den siste setningen er mangetydig. Hundene har jo allerede ganske store øyne, som tekopper, møllehjul og rundetårn. Men de kan jo også gjøre store øyne av den utrolige historien.

 

Den lykkelige familie, av Hans Christian Andersen

Dette er et fornøyelig eventyr, selv om det langt fra er blant Andersens mest kjente, og heller ikke holder den kvaliteten de beste historiene hans gjør. I Den lille havfrue, Den standhaftige tindsoldat, Den grimme ælling og Den lille pigen med svovelstikkerne ringer det ut mange forskjellige tolkningsmuligheter, de åpner for diskusjoner og sier noe vesentlig om tilværelsen, ved siden av at de alle sammen er herlige eventyr. Den lykkelige familie er bare herlig.

Det handler om noe så ubetydelig som en sneglefamilie som har tatt bolig i det som på dansk heter skræppeblader, og på norsk kanskje kan oversettes med ugress. I en have i en Herregård vokser det mange slike skræpper, og i dem har et par snegler tatt bolig.

De vidste ikke selv hvor gamle de vare, men de kunde godt huske at de havde været mange flere, at de var af en Familie fra fremmede Lande og at for dem og deres var hele Skoven plantet.

Det er et fornøyelig eventyr, og det sier selvfølgelig litt om oss mennesker også. Her ser vi hvordan sneglene, som lever der i ugresset, tror at det hele er laget til for dem, slik vi mennesker tror jorden er laget for oss. De har også en paradisforestilling, om å bli kokt og ligge på sølvfat, som for dem skal være noe deilig og opphøyet. Akkurat som mennesket vil tro på et paradis for dem etter døden.

De gamle hvide Snegle vare de fornemste i Verden, vidste de, Skoven var til for deres Skyld, og Herregaarden var til for at de kunde blive kogte og lagte paa Sølvfad.

Dette gamle snegleparet har adoptert en liten sønn, og som alle gamle foreldre har de sine bekymringer for avkommet. Det vil ikke riktig vokse, og vil ikke gjøre tingene som de har gjort det. Den omsorgsfulle moren kan imidlertid se at barnet vokser litt allikevel, akkurat som en gammel bestemor alltid kan se det som er godt, og med litt overtalelse kan den gamle faren også se det.

Det er ikke så mye handling i dette eventyret, det er mest et artig bilde over tilværelsen, og jeg tror neppe Andersen har gjort seg store anstrengelser med det. Det skjer imidlertid en dag, at det begynner å regne, og sønnen kryper bortover et blad. Faren er oppgitt over all denne aktiviteten, og får vondt i hodet av det. Samtalen opprinner i det paret enda en gang prater om tilværelsen, ugresskogen og herregården, det er i det hele tatt typisk Andersen selv i korte eventyr å gjenta de få tingene som blir sagt. Den gamle konen er glad de er snegler, har huset på ryggen og skræppeskogen til beskyttelse, og når den tid kommer skal de til Herregården og ligge på sølvfat. Gamlefar er ikke så sikker på alt dette her, muligens har herregården falt sammen, muligens har ugresset overtatt den, muligens det ene og det andre.

Det har da heller ingen Hast, men du iler altid saa forfærdelig og det begynder den Lille ogsaa med; har han nu ikke i tre Dage krøbet op ad den Stilk, jeg faaer ondt i Hovedet naar jeg seer op paa ham!»

Så er det gamlemor som ikke vil høre på bekymringer om sønnen, de skal nok få fornøyelse av ham. Hun lurer også på hvordan han skal få seg en kone. Dermed blir det hovedsaken i eventyret. Først er det maurene som forsøker å finne noen, så er det myggene. Begge er skapninger som farer rundt, og sikkert har god kontroll på det som foregår i verden rundt. Maurene foreslår at sønnen skal gifte seg med dronningen, og flytte inn i maurtuen. Myggene, derimot, har funnet et godt koneemne under en stikkelsbærbusk «hundre menneskeskritt unna».

Det blir kalt på henne, og i løpet av åtte dager er hun der. Det er mye morsomt her også. I de to gamle sneglenes verden er det klart at en enslig stikkelsbærbusk ikke kan måle seg mot en skog av ugress, det er hun som må komme til dem. De er null interessert i verden utenfor, som vi mennesker jo også godt kan være det. Vi er ganske sikre på at det er hjemme hos oss vi har det best, og det er måten vi gjør tingene på, som er den riktige. At det tar så lang tid som åtte dager å krype de åtte menneskeskrittene er et godt tegn, hun er av rette sort. Hun gjør tingene som dem.

Dermed blir det holdt bryllup, på sneglers vis, slik vi mennesker holder bryllup på vårt vis. Mor holder tale, og faren er dypt rørt, så han klarer ikke å si noe. Det er den samme faren som fikk vondt i hodet når sønnen beveget seg sånn oppover stilken. Han hadde nok kanskje sterkre følelser for sin sønn, enn han selv har villet innrømme. Moren har alltid latt sine følelser for barnet få utløp, og klarer det også nå, i en liten tale. Så skal de to overta ugresskogen, som menneskebarn i alle år har overtatt huset og gården, og langt på vei verdensbildet til generasjonen over dem.

Og saa holdt de Bryllup. Sex Sanct-Hans Orme lyste saa godt de kunde; ellers gik det Hele stille af, for de gamle Snegle-Folk kunde ikke taale Sviir og Lystighed; men en deilig Tale blev der holdt af Sneglemoer, Fatter kunde ikke, han var saa bevæget, og saa gav de dem i Arv den hele Skræppeskov og sagde, hvad de altid havde sagt, at det var det Bedste i Verden, og naar de levede redelig og skikkelig og formerede sig, vilde de engang og deres Børn komme paa Herregaarden, blive kogte sorte og lagte paa Sølvfad

Og så er eventyret slutt. Det gamle paret kan gå inn og sove, de unge overtar. De ser aldri noe til herregården og blir aldri kokt, så de antar den med sikkerhet har falt sammen. Her er det en veldig nærliggende parallell til religionen, der troen på Gud midt på 1800-tallet var under press, og man ikke lenger kunne være så fast på at det var noe paradis som ville komme etter døden. Siden sneglene ikke blir motsagt, som mennesker heller ikke blir motsagt av andre enn oss selv, så blir det slik som de – og vi – konkluderer. De holder på sitt, regnet er til for dem, solen skinner for at ugresset skal få farge, og de er meget lykkelige. Den siste påstanden gjentas, noe som ikke virker som en forsterkning, men som en svekkelse. Hvorfor skal man gjenta noe som er sikkert, og som man ikke er i tvil om? Gjentakelsen er som for å overbevise seg selv, for å dekke over sin egen tvil. Sneglefamilien, og vi mennesker, holder oss innen vår tro på vår egen lykke, og på vår insistering at vi har det bra som vi har det.

Jeg har også skrevet en tekst om det mørkere eventyret, Skyggen, som med sitt dobbeltgjengermotiv kanskje ligner mer på en kunstnerisk novelle enn et kunstnerisk eventyr.

Eventyret i originalutgave finner dere her.

W. Shakespeare: As you like it – Tema og motiv

Som så mange av Shakespeares stykker er det flere tema og motiv som virker sammen i dette stykket. Jeg velger å ta opp fem forskjellige emner.

Pastoral

Eventyr

Arv og slekt

Forkledning – Kvinne, mann og seksualitet

Kjønnsroller

Pastoral

Dette er Shakespeares store pastorale komedie. Ikke i noen av stykkene hans foregår så mange av scenene i skogen, ikke i noen er den landlige stemningen man kan finne der så fremtredende. Opprinnelsen til denne dyrkingen av den landlige idyllen har vi fra greske og romerske diktere. Der ute på landet kunne man finne den roen og freden man ikke kunne finne i byen. Det var ikke bare fordi byen var så støyende. Det var også der intriger, falskhet og politikk utspilte seg. Renessansen vendte tilbake til denne dyrkingen av landlige omgivelser, og Shakespeare bruker det stadig i stykkene. Men han gjør det aldri i så utstrakt grad som her.

Det er også dette stykket som har klart mest sang og musikk av stykkene hans. Det passer til den landlige stemningen.

Eventyr

Shakespeare har i flere av stykkene sine hentet inspirasjon fra eventyrene. Her i As you like it er det den gode ridder, Orlando, som redder sin kvinne, Rosalind. Han gjør det til og med ved å bekjempe en drage, bryteren Charles. Vi har også de to brødre, kongene, der den ene er god og den andre er slem. Her er kongene riktignok hertuger, men ideen som blir brukt er likevel beslektet. Og vi har eventyrets at alt går godt til slutt.

Inn her passer det vel også å skrive litt om navnet Arden på skogen. Det er en anglifisering av det franske Ardennes, og det er også navnet på en skog i nærheten av der Shakespeare selv bodde i England. Men handlingen i stykket foregår verken i England eller Frankrike, det vil si, det foregår verken i noen bestemt tid eller noen bestemt tid eller noe bestemt sted. Ardenskogen er helt løsrevet fra den virkelige verden, som eventyrene også skal være det.

Arv og slekt

Særlig i begynnelsen av stykket er dette et viktig tema, om enn det forsvinner litt etter hvert, og aldri får noen forsøk på konklusjon. Det er imidlertid to brødrepar av betydning i dette stykket. Det ene paret er Oliver og Orlando, eldste og yngste sønn av Sir Rowland de Bois. Det andre er den eldre og yngre hertugen. For hertugparet er det den eldre som er den rettmessige herskeren, men den yngre har grepet makten, og den eldre er forvist til skogs med sitt hoff.

Forkledning – Kvinne, mann og seksualitet

Vi har også å gjøre med flere varianter av forkledningsmotivet. Rosalind kler seg ut, for å kunne leve i skjul i skogen. At en kvinne kler seg ut som mann skjer også i The taming of the shrew, The merchant of Venice og Twelfth night. Her i As you like it går Shakespeare imidlertid et skritt lenger, og lar kvinnen som kler seg ut som mann, så igjen å spille seg selv som kvinne. Navnet Rosalinde velger i mannerollen, Ganymede, poengterer denne nesten litt androgyne rollen.

ROSALIND
I’ll have no worse a name than Jove’s own page,
And therefore look you call me ‘ Ganymede.’
But what will you be called?

I klassisk mytologi var Ganymede den vakreste av dødlige, og så vakker at selveste Zevs sendte en ørn ned til jorden for å hente ham opp og gjøre ham til sin elsker. Ganymede er også brukt som et navn på den yngre elskeren i et homofilt forhold. I sitatet bruker Rosalind det latinske navnet på den greske guden. Det er passende på flere nivå. For det første spiller Rosalinde i rollen som Ganymede seg selv som kvinne. De spiller til og med bryllupsritualet. Hun er altså parat til å gi seg hen til Orlando, som litt komisk i forhold til hans karakter, i så fall blir å sammenligne med en gresk Gud, eller den eldre og erfarne elsker i et klassisk homofilt forhold. Orlando er imidlertid en ungsau, og fremstår nok som mer naiv og mindre erfaren enn Rosalind. Det blir også passende med at skuespilleren som spilte rollen som kvinnen Rosalind selv er mann. Vi får altså en mann som spiller en kvinne som kler seg ut som mann og spiller seg selv som kvinne. Det blir satt ganske godt på plass at det er bare roller og konvensjoner, er bare klærne vi velger å ha på oss. At det er en mannlig skuespiller som skal ha rollen til den som er så forelsket i Orlando, som selvsagt var en mannlig skuespiller, må også på den tiden ha fått noen homoerotiske undertoner. Og det passer svært godt til navnet Ganymede, som Rosalind tar. Til sist passer det for perioden stykket ble skrevet, renessansen, der man nettopp gikk tilbake til den klassiske antikken for idealer og inspirasjon. Det er helt på sin plass at friske og oppvakte Rosalind henter et navn derfra. Dette stykket er nok kanskje det mest seksuelle av alle til Shakespeare, om enn han ikke akkurat sensurerer seg andre steder heller. I As you like it, ute i skogen, er det imidlertid den fysiske kjærligheten som kommer til sin rett. Rosalind er nevnt, men også Touchstone ser giftemålet helst som en brysom hindring fra å komme i gang med syndfrie seksuelle handlinger med Audrey. 

Kjønnsroller

ROSALIND
Do you not know I am a woman? When I
think, I must speak. Sweet, say on. (3,2,243-244)

Enda hvor mannlig Rosalind i mange tilfeller oppfører seg, påberoper hun seg også sin kvinnelighet. Denne replikken kommer i akt 3, et godt stykke ut i scene 2, der Celia har avslørt for Rosalind at Orlando befinner seg i Ardenskogen og skriver kjærlighetsdikt til henne. Celia vil gjerne fortelle hvordan hun fant ham og hvordan hun vet dette, men Rosalind avbryter henne hele tiden med kommentarer. Til slutt mister Celia tålmodigheten, og sier til Rosalind at hun må tie stille så hun kan fortelle. Og Rosalind svarer med at hun er en kvinne, når hun tenker noe, må hun si det. Samtidig uttrykker hun i rollen som Ganymede takknemlighet for at hun ikke er en kvinne: I thank God I am not a woman, to be touched with so many giddy offences as he hath generally taxed their whole sex withal (3,2,325). Om As you like it finnes også en post om Karakterene, Synopsis og et utvalg oversatte og kommenterte  Sitater. 

Kaspar, av Eivind Salen

Jeg tar med et siste av mine tidlige teaterstykker. Dette ble satt opp av Studentteateret immaturus på deres Dramatikk 2002, tror jeg det var, mest som fyllstoff. Det er et lite eventyr om pilfinken Kaspar, og hans veldige lyst til å fly på bekostning av andre ting i livet. Det er liksom dramatisert, ved at det blir lagt i munnen på Valdemar, som sitter og har en samtale med Egon.

* * *

Kaspar

En enakter av Eivind Salen

 

Medvirkende:             Egon,  Valdemar

 

Valdemar sitter. Egon sitter. Valdemar er trist. Egon har matpakke. De sitter en stund. Egon styrer med matpakken.

 

Egon:              Jajajaja. [Tid]  Vil du ha en brødskive av meg, Valdemar.

Valdemar:       Nei, takk.

Egon:              Hva er det med deg i dag? Du virker så trist.  [Valdemar nikker] Hva er galt?

Valdemar:       [Slår seg på hodet] Samvittigheten. Samvittigheten, Egon.

Egon:              Ja, den har vi problemer med noen og enhver av oss. [Valdemar nikker] Er det noe jeg kan hjelpe med?

Valdemar:       [Rister på hodet.] Det tviler jeg på.

Egon:              Vil du fortelle meg hva det er.

Valdemar:       Ja, du kjenner meg ganske godt, etterhvert, ikke sant, så du vet at jeg er veldig glad i duer.

Egon:              Ja, du pleier å mate dem.

Valdemar:       Jeg mater dem hver dag. Og mens jeg mater dem, pleier jeg alltid å fortelle dem en liten historie. Det setter dem i så godt humør, og så flyr de ikke fra meg.

Egon:              Du er en god mann, du, Valdemar.

Valdemar:       Å, jeg vet ikke det, Egon, jeg tror ikke duene vil være enig med deg. For i dag har jeg gjort duene ordentlig nedfor.

Egon:              Har du?

Valdemar:       Ja. Jeg fortalte dem nemlig en trist historie, og det triste budskapet smittet over på duene. Det så jeg helt tydelig. De gikk rundt, og var helt bedrøvet, de nikket med hodet, opp og ned, og visste ikke hva de skulle gjøre, så det ut til. Og noen av dem ville ikke spise så mye som de pleier, og.. og så var det ikke mer mat igjen, og så fløy de.

Egon:              Oisan.

Valdemar:       Nettopp. Det er det som er så ille! Nå er de vekk, og jeg kan ikke gjøre godt igjen det jeg har gjort galt! Det er det som er så forferdelig. Jeg har satt duene i dårlig humør, og kan ikke muntre dem opp igjen. For nå er de ikke her.

Egon:              Hvor lenge pleier dårlig humør vare med duer?

Valdemar:       Lenge.

Egon:              Samme her.

Valdemar:       Hva?

Egon:              Jeg pleier også å være i dårlig humør lenge, når jeg er blitt ordentlig nedfor.

Ble duene ordentlig nedfor?

Valdemar:       Ikke plag meg, Egon! Ikke gjør det verre enn det er!

Egon:              Jeg mente ikke å plage deg, Valdemar. Jeg vet hvordan du har det.

Valdemar:       Langt i fra. Du vet ikke hvor glad jeg er i duer. Jeg tenker på dem hele tiden. Nå flyr de omkring, nedfor og tiltaksløse, det er slutt alt i hop.

Egon:              Ikke ta sorgene på forskudd, Valdemar. Kanskje alt vil ordne seg til det beste, det gjør det som regel.

Valdemar:       Alt er slutt.

Egon:              Tenk på noe som er gøy.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på noe du har blitt glad for.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på… Jeg tror du er ute å kjøre, Valdemar.

Valdemar:       Å, Egon, hva skal jeg gjøre?

Egon:              Jeg skal hjelpe deg.

Valdemar:       Vil du det?

Egon:              Ja, folk som oss må holde sammen, Valdemar. Vi må hjelpe hverandre. Nå skal

jeg hjelpe deg. Fortell nå.

Valdemar:       Hva da?

Egon:              Du må fortelle historien, så jeg kan sette meg inn i hva som er problemet. Etterpå skal vi nok klare å finne en løsning.

Valdemar:       Nei, det vil jeg ikke Egon. Jeg vil ikke sette flere av vennene mine i dårlig humør. Jeg har ikke så mange venner å ta av.

Egon:              Jeg lover å beholde humøret.

Valdemar:       Nei, det er umulig.

Egon:              Joda, det er fullt mulig, det skal jeg klare.

Valdemar:       Det nytter ikke å si det der, Egon. Jeg vet at du ikke klarer det.

Egon:              Jo, hvis jeg forsøker av alle krefter, så går det, hvis jeg konsentrerer meg alt jeg kan. Se her hvor flink jeg er til å konsentrere meg.

[Konsentrerer seg]

Valdemar:       Joda, jeg ser det. Det der kan du.

Egon:              Vel, så kan du fortelle.

Valdemar:       Javel, men jeg advarer deg, du vet ikke hva du gjør, dette er en skikkelig trist historie. [Gjør seg klar til å fortelle] Det var en gang en liten pilfink som het Kaspar. Han hadde veldig lyst til å lære å fly. «Pippip, pip, nå er jeg blitt en halv, én og halvannen uke gammel,» sa han til foreldrene sine, etter som tiden gikk, «det får holde, lær meg å fly så jeg kan komme meg bort herfra.» «Nei, nei, nei, Kaspar, du er altfor utålmodig, en halv, én og halvannen uke er for lite,» svarte pilfinkfar, «du må vente til du blir litt eldre. Ellers vil du falle ned og slå deg i hjel eller bli spist opp. Bøøøh….» Slikt snakk! Man skulle i det minste vente litt støtte fra Kaspars jevnaldrende brødre, men neida, de nikket og var enige i alt pilfinkfar sa, de var ikke selvstendige i det hele tatt. Da Kaspar ikke fikk lov da han var to uker gammel heller, bestemte han seg for å gjøre noe med det på egen hånd, eller på egen vinge, som det heter på fuglespråket. «Nå skal jeg fly», sa Kaspar til brødrene sine, og krabbet bortover mot hullkanten, «farvel!» Men den gikk ikke! Brødrene kastet seg over ham og hakket og trampet på ham, fordi han var så ulydig og fordi det alltid er kjekt å hakke og trampe litt på noen. Blodig og sår måtte Kaspar finne seg en plass lengst inne i redet, og nå passet brødrene på. Hver gang han beveget seg, fikk han et nebb i siden, i tilfelle han var på vei ut. Skulle det bli noe flyving under disse forholdene, måtte Kaspar bruke list.

Egon:              Skynd deg å fortelle!

Valdemar:       Hysj. Nå skal du høre hva planen gikk ut på. Neste gang foreldrene kom med mat, «pip, pip,» latet Kaspar som om han også pep og tryglet om et insekt, inntil de andre var blitt så opptatt av seg selv at de glemte ham. Da kravlet han bortover mot kanten av hullet, snek seg opp, og kunne se ut i hele verden. Det var mye større enn han hadde forestilt seg, men det var ingenting å somle etter, han kunne når som helst bli oppdaget. – Nå kommer jeg! ropte han, og kastet seg utfor. Det gikk kjapt nedover med ham. Han flakset med vingene så godt han kunne – nedover gikk det. Han flakset enda fortere, og enda litt til, det gikk fortsatt nedover. Til slutt flakset han så fort at vingene gikk akkurat som på en bie, og nå ble Kaspar veldig redd, for nå var bakken veldig nærme, og veldig stor og veldig farlig, og noen hjelp var ikke å tenke på, for brødrene og pilfinkforeldrene satt i redet, pep og skrek og spiste mat. «Pippip, pip,» skrek Kaspar, «pipipipip!» skrek han av alle krefter, det betyr «jeg vil leve, jeg vil leve!» Og øynene ble større enn hele hodet, og nebbet gikk opp og ned, og vingene gikk opp og ned, og til og med føttene gikk opp og ned, alt gikk opp og ned. Kaspar selv også. Han hadde så inderlig lyst til å leve, at han fant frem til flere krefter enn han egentlig hadde, og klarte å vifte vingene enda litt fortere. Det gikk så fort at til og med en kolibri ville blitt imponert. Og sannelig ble ikke farten bremset. Da ble han så glad at han fikk enda flere uante krefter, og uten at det skulle være mulig, fløy han tilbake til redet, der han satte seg sammen med de andre og tryglet om en insektbit. Ingen av de andre fikk med seg hva som hadde foregått, og Kaspar fortalte det ikke til noen.

Egon:              Det var jo ikke så trist.

Valdemar:       Nei. Dette kunne vært en lykkelig liten historie.

Egon:              Hva var det som hendte videre da?

Valdemar:       Tiden gikk. Ungene vokste og foreldrene var stolte av dem. – Det er noen flotte barn vi har, sa pilfinkfar til pilfinkmor, og pilfinkmor smilte med nebbet og strøk pilfinkfar over halsfjærene med hodet sitt, – det visste hun han likte godt! – La oss lære dem å fly, sa de til hverandre. De tok sjansen på å lære dem det et par dager før tiden. Noen av brødrene fikk kalde føtter, og krøp lengst mulig inn i redet i hullet i treet, og sa at de var syke og i dårlig form, og at det passet dårlig å fly akkurat nå. Men for Kaspar passet det så bra at han spurtet opp til hullkanten. Nå skulle det skje! Han ristet på de brune, små vingene sine, kjente de fungerte, åhå-hå!, det var deilig! – Nå kommer jeg! ropte han igjen, og kastet seg utfor enda en gang. I begynnelsen gikk det helst nedover denne gangen også, men nå var far der og passet på, og mor satt på en grein i nærheten og ropte «Bravo!» Og Kaspar var så lykkelig at han kunne ikke la være å le. Han landet på en kvist lenger nede, og faren landet også og var så opphisset at han knapt kunne trekke pusten. – Strålende! Strålende Kaspar! ropte han, – du har krefter så det holder! Hvis du bare tar det litt mer med ro, så vil det gå bra med deg. – Bravo! hørte Kaspar moren rope. -Bravo! Bravo!

Egon:              Nei, men, Valdemar! Dette er jo en ordentlig solskinnshistore.

Valdemar:       Desto verre, desto verre…

Egon:              Hvordan det?

Valdemar:       Det ender helt skrekkelig.

Egon:              Det tror jeg ikke noe på.

Valdemar:       Hør da. Kaspar fløy omkring høyt oppe i luften. Dette var noe annet, enn å sitte å se rett inn i veggen, der hjemme. Det var dette livet han ville leve. Her var han fri og lykkelig. Og enda lykkeligere ville han vært hvis han var enda høyere oppe, det var tankegangen hans. Derfor fløy han hele tiden videre oppover, opp, opp, opp. Det utviklet seg etterhvert til meget store høyder, svimlende høyder, her ville han være. Eller lite grann høyere, der ville han være. Han måtte bare fly litt til. Men nå begynte det å bli kaldt og tynt med luft, det var vanskeligere å fly her oppe i høyden, det kostet krefter og talent. Kaspars vinger gikk seigere nå, man kunne se det på ham, han måtte anstrenge seg for hvert vingeflaks, han pustet og peste, svetten piplet seg frem og størknet på den lille fuglekroppen hans, det var tøffe forhold for en liten pilfink. Å, kunne han bare klare det, kunne han bare fly litt til, det var ikke langt igjen nå, et lite stykke, bare. Han fløy, han fløy virkelig, det gikk oppover, han var fristet til å snu, men gav seg ikke, han skulle til topps og dit kom han. Med dette hadde han bevist at han var unik, han var en enestående fugl når det gjaldt flyvning. Dessverre hadde han ikke tid til å gjennomleve suksessen fullt ut, slik han hadde tenkt, for det var så kaldt der oppe på toppen at han ristet og skalv, og luften var så tynn at han hikstet og pustet, det var svært anstrengende, og det var ingen til å klappe for ham eller rope bravo til ham heller, det var ingen andre pilfinker der oppe. – Jaja, tenkte han, – det var dette jeg ønsket meg, og nå har jeg klart det. Jeg får fly ned og fortelle det til noen.

Egon:              Faller han ned og slår seg i hjel? [Valdemar svarer ikke] Ja, der har vi det, det er typisk deg, fortelle en slik historie, og tro den er trist. Men jeg skal si deg en ting, dette er ikke trist i det hele tatt. Kaspar levde livet fullt ut, han opplevde alt han ville og kom helt til toppen, hva mer kan noen forlange? At han faller ned og dør, får være det samme, alle skal vi dø en gang, haha, nei, dette rører du ikke meg med. At duene synes dette er trist, viser bare hvor dustete fugler kan være.

Valdemar:       Egon! nå skuffer du meg. En due ville aldri latt seg gripe av en fortelling som det der.

Egon:              Hvorfor sier du det, da?

Valdemar:       Sier det, sier hva da?

Egon:              Ja, du skryter sånn av å ha fortalt duene en trist historie, slik at de har blitt bedrøvet og nedstemt og bla, bla, bla. Det er bare tull!

Valdemar:       En due ville aldri blitt bedrøvet av en historie som dette her, sier jeg. Den ville bare fornøyd konstatere at der døde Kaspar, hva raker det meg? – Ingenting. Og så ville den gumle videre på peanøttene jeg serverer.

Egon:              Kurr, kurr, kurr, de skjønner seg ikke noe på livets virkelige utfordringer. De skjønner ikke hva livet dreier seg om.

Valdemar:       Gjør du det, da?

Egon:              Nei, for tenk jeg gjør ikke det, jeg skjønner bare at man ikke skal fly høyere hele tiden, det er ikke nødvendig å fly høyere hele tiden. Det ser man av historien til Kaspar, slik sett er den lærerik. Det er kanskje noe å tenke på for oss også, det. Men trist? Ikke tale om!

Valdemar:       Man kan ikke lære noe som helst, og historien er kjempetrist. Du har ikke hørt den ferdig.

Egon:              Jaså.

Valdemar:       Kaspar overlevde, for eksempel.

Egon:              Gjorde han?

Valdemar:       I beste velgående.

Egon:              Du har holdt meg for narr.

Valdemar:       Det er du som har holdt meg for narr.

Egon:              Sludder.                      [De sitter og furter]

Valdemar:       Du lovte å ikke bli sur.

Egon:              Dette er noe annet.                 [Fortsatt furting]

Valdemar:       Litt av en hjelp du hadde å tilby.

Egon:              Kan du holde opp med å… Så fortell resten da, hvis det er så om og gjøre.

Valdemar:       Jeg kan ikke fortelle når du er sur som gammel melk.

Egon:              Jeg – er – ikke – sur.

Valdemar:       Neivel, men jeg er helt ute av stemning, jeg kan ikke fortelle mer.

Egon:              Du lovte å fortelle en historie, nå er jeg spent på hvordan det går.

Valdemar:       Pøh.

Egon:              Hør her, Kaspar fløy så høyt som ingen har kommet før, og så fløy han ned igjen, sprell levende. Fortsett. [Stille] Og helt fra han var barn hadde han drømt om dette, og nå gikk drømmen i oppfyllelse. Fortsett. [Stille] Nei, men kan du ikke bare se til å fortelle videre, så blir vi ferdige med dette.

Valdemar:       [Etter en vurderingspause] Hør etter da. Da Kaspar kom ned igjen, hadde de andre pilfinkene flydd fra seg. De var nå opptatt med andre ting. To og to sveipte de over skog og åker, på jakt etter en hul trestamme, eller et annet sted de kunne lage seg et lite rede å skjule seg i. Når de fant seg et skjulested var fremtiden bortimot sikret. Da kunne hannen med rette bruse med vingene, og hunnen kunne kvitre og late som om hun beundret ham. Da bruste han enda mer, og da beundret hun ham virkelig, for han var jo så kjekk. I dette øyeblikket var de så lykkelige at de trodde ikke livet hadde mer å gi, men så hadde det visst det allikevel. De parret seg, og den slags type ting, som vi to aldri kommer skikkelig i gang med, og så fikk de egg og unger og alt det der, de fikk andre ting å tenke på.

Alt dette skjedde mens Kaspar fløy og hadde det moro oppe i høyden. Da han kom ned var det for sent. Han var blitt så gammel og forresten så uansvarlig at det var ingen som ville ha ham. Han var spolert. Kaspar satte seg i toppen av et furutre, der ble han værende. – Nå kommer jeg, sa han på spøk, da han landet. Å, hvor alt sammen var fortvilet. Kaspar satt i treet, han ville synge, men det gikk ikke. Pilfinker kan ikke synge. Det eneste som var noe i sangen, var innlevelsen, den hadde en viss kunstnerisk verdi. Ellers var alt sammen middelmådig. Jeg kan godt sangen for deg, for jeg har fått den oversatt:

 

Den som hører, her er min sang

            Jeg pleide å være lykkelig en gang.

            Jeg pleide å fly og å være glad

            Jeg pleide å ha det bare bra.

            Dette var alt jeg tenkte på.

            Det skal jeg si jeg angrer nå.

            For i dag har jeg ikke annet å gjøre

            Enn å synge min sang, for den som vil høre.

           

Så var det ikke mer i sangen. Og ikke mer i historien.

Egon:              Huff…

Valdemar:       Tenk hvordan duene har det.

Egon:              Jeg foreslår at du lokker dem tilbake med litt mat, og så forteller du dem en glad historie.

Valdemar:       Duene kommer ikke i godt humør så enkelt.

Egon:              Tror du ikke de vil bli glade av å høre en glad historie?

Valdemar:       Nei.

Egon:              Huff da… da må du jo… nei, du må fortelle en glad historie, det går helt sikkert bra… da blir de glade.

Valdemar:       Du undervurderer dem.

Egon:              Hva? Nei, nå synes jeg du er vanskelig. Alt er ikke så gærnt som det ble for Kaspar. Se for eksempel hvordan det gikk med brødrene hans, gikk det dårlig med dem kanskje? Nei, de fant seg kjæreste og giftet seg og ble lykkelige som alle andre… Huff…

Valdemar:       Å, hva skal vi gjøre Egon?

Egon:              Kanskje en skvett vann? [tar en vannflaske opp fra sekken, drikker] Du må arbeide med saken, Valdemar, vi må…

Valdemar:       Vi kan ikke gjøre noen ting. Det er det som er fælt.

[Egon begynner å spasere frem og tilbake for å tenke. Stopper]

Egon:              Se så! Der er det gjort, jeg er i godt humør igjen.

Valdemar:       Du skifter humør som en virvelvind.

Egon:              Nettopp! Der har du noe å lære, det nytter ikke å grave seg ned i mismodigheten slik du og Kaspar har for vane, da blir alt bare verre.

Valdemar:       Du aner ikke hva du snakker om.

Egon:              Kanskje ikke, men mitt gode humør er i behold. For en vakker dag vi har i dag! Jeg tror kanskje jeg skal lære meg å… det hadde passet med en ny hobby.

Valdemar:       Du er dum.

Egon:              Nei, men Valdemar…

Valdemar:       Jeg gidder ikke snakke mer om det.  [De sitter]        Duene ble ordentlig nedfor. Det er det som er saken.

Egon:              Snakker du om de dumme duene ennå? Jeg får vondt i hodet av deg.

Valdemar:       Du har jo sagt det samme selv, når man blir ordentlig nedfor, så varer det lenge, det sa du, eller noe sånt.

Egon:              Har jeg sagt det?

Valdemar:       Det har du sagt, og det har du rett i.

Egon:              Huff da. Det var ikke noe morsomt dette. [De sitter litt] Vi kan ikke sitte her og være misfornøyde, vi to, se her, ta en brødskive, jeg har en igjen, den kan du få. Eller den kan vi dele. [deler og spiser sin halvdel] Nam! Den var helt herlig! Smak – vil du ikke ha? Huff, du setter alle i dårlig humør, sånn som du oppfører deg. Snart stikker jeg av, og hvor skal jeg da gjøre av meg? [De sitter]

Valdemar:       Vi må holde sammen, Egon, du må ikke gå.

Egon:              Å, Valdemar, hva skal vi gjøre?

Valdemar:       Vi må forsøke å bli venner igjen, vi må holde sammen. Slike som oss, er nødt til å holde sammen. Hvis vi to skulle bli uvenner… nei, det går ikke.

Egon:              Jeg har da aldri vært uvenn med deg, Valdemar, det må du ikke tro.

Valdemar:       Og jeg har aldri vært uvenn med deg, Egon..

Egon:              Det skal ikke skje, heller.

Valdemar:       Nei, det skal ikke skje.

Egon:              Det er da noe.

Valdemar:       Ja [Ler]… det er da noe.

 

[Egon spiser resten av brødskiven]

 

Eivind Salen

Ver I:                          Høst’99-Jan2000        Ver II:             Påske 2000

Modifikasjoner:          Des2000                     Ver III:           Mai/Jun’01      + Modifikasjoner

Forkortet:                   Sep/Okt’01

Den lille pigen med svovelstikkerne, av Hans Christian Andersen

Dette er et ev de vakreste eventyr som er skrevet.

Det er et meget kort eventyr. Det består bare av 8 avsnitt. Hvert av dem kan leses som et lite dikt. Ordene er omhyggelig valgt, selv om dette er en svært kort historie der mye magien ligger i stemningen som manes frem, så blir ikke mange ord brukt for å beskrive denne stemningen. Historien er kort, alt går fort. I første setning blir omgivelsene skildret, tid på året og tid på døgnet, det eneste ekstra ordet blir brukt til å si det er kaldt. Det er komma og semikolon som får setningen til å fyke av gårde, her blir ikke dvelet ved noe. De to stemningsordene fra første setning blir gjentatt i neste, kulde og mørke. Og nå blir piken introdusert. Det blir spandert en kort, liten historie om bakgrunnen hennes, hvorfor hun ikke har tøfler på. De var altfor store, hun mistet dem da hun sprang over gaten. Den ene hadde en gutt tatt, og sagt han kunne bruke til vogge. Dette er hele første avsnitt.

Neste avsnitt er beste eksempelet på formelen som blir fulgt. Det er voldsomme skifter mellom positive og negative ord, nesten som en sonett av Shakespeare, et fortettet språk man nesten ikke skulle tro var mulig. Se for eksempel det andre avsnittet, som jeg deler opp i to. I den første halvdelen er alle adjektivene negative, det er ord for å være liten og kald, adverbene er nektende, til og med substantive er tynne og hjelpeløse, sånn som svovelstikker og skillinger.

Der gik nu den lille Pige paa de nøgne smaa Fødder, der vare røde og blaa af Kulde; i et gammelt Forklæde holdt hun en Mængde Svovlstikker og eet Bundt gik hun med i Haanden; Ingen havde den hele Dag kjøbt af hende; Ingen havde givet hende en Skilling; sulten og forfrossen gik hun og saae saa forkuet ud, den lille Stakkel!

I andre avsnittet skifter det imidlertid brått, nå skildrer adjektivene noe som er vakkert. Fargen gul blir brukt for å betegne hårfargen hennes, der gult går for å være en fin farge, spesielt for barn. I første halvdel er fargene rød og blå brukt for å beskrive kulden hun føler, det er et sykdomstegn om et barn er rødt og blått i kulden. Det blir også hentet hjelp utenfra for å få mer varme og positivitet inn i teksten. Her blir det da som en kontrast til den lille piken, hvordan det skinner lys fra alle vinduer og lukter gåsestek. En slik stek utstråler ikke bare en god duft, men også varme.

Sneefnokkene faldt i hendes lange gule Haar, der krøllede saa smukt om Nakken, men den Stads tænkte hun rigtignok ikke paa. Ud fra alle Vinduer skinnede Lysene og saa lugtede der i Gaden saa deiligt af Gaasesteg; det var jo Nytaarsaften, ja det tænkte hun paa.

Det er brukt to avsnitt, det er seks igjen. Det er helt etablert at det er en fattig, lita jente som fryser på nyttårsaften. Hun selger fyrstikker enkeltvis, men har ikke fått solgt noen denne dagen. Tvert i mot har hun mistet den ene og blitt frastjålet den andre tøffelen sin. Det er ordvalget som gjør at hun står så levende for oss. Og når hun står der levende, er det helt umulig ikke å få sympati for henne, og ønske henne det aller beste.

I det neste avsnittet, som er det lengste, setter hun seg mellom to hus. Legg merke til at også her setter Andersen inn en treffsikker detalj for å gjøre det levende for oss, det ene huset står litt lenger enn det andre ut i gaten. Hun trekker de små bena opp under seg, slik man gjør når man er kald og vil holde varmen, på ny er det veldig levende. Vi får også vite at hun ikke tør gå hjem, for hun vil bli slått om hun ikke har solgt fyrstikker, og det er like kaldt hjemme som ute. Alt dette går også i en lang setning med semikolon og komma, det korte eventyret dveler ikke med noen ting. Slik fremstår det nesten litt usentimentalt, enda så sentimental handlingen og slutten i det er.

Hennes smaa Hænder vare næsten døde af kulde.

Etter den lange innledningssetningen i avsnitt 3 kommer denne. Det er en av de ytterst få som stanser handlingen, som bremser fremdriften, og som blir brukt til å beskrive noe som også kan beskrives i forbifarten, eller som kan være underforstått. Det er for å bygge opp motivasjon til den fatale handlingen hun skal gjøre, hun skal selv tenne en fyrstikk.

Det er klart, hver fyrstikk hun tenner er tapt inntekt, og det gir bare varme et kort øyeblikk. Hun vil bli slått av sin far opp han oppdager det, som han selvfølgelig vil gjøre om hun kommer hjem med færre fyrstikker enn hun har penger for. Hun tenner likevel en fyrstikk, og vi får den samme kontrasten som vi hadde i avsnitt to, med den døde og kalde første halvdel, den varme og levende andre.

 Hun trak een ud, «ritsch!» hvor spruddede den, hvor brændte den! det var en varm, klar Lue, ligesom et lille Lys, da hun holdt Haanden om den; det var et underligt Lys! Den lille Pige syntes hun sad foran en stor Jernkakkelovn med blanke Messingkugler og Messingtromle; Ilden brændte saa velsignet, varmede saa godt! nei, hvad var det! – Den Lille strakte allerede Fødderne ud for ogsaa at varme disse,

Vi ser til forskjell fra lyset og varmen og gåsesteken i avsnitt to at dette er liv og lys og varme som også involverer den lille jenta. Her er alt lite, som henne, og det er også gjennom hennes sanser vi ser alle tingene. Vi ser også hvordan hun strever med å forfølge drømmen, strekker føttene ut etter den, før den forsvinner i siste delen av dette avsnittet, som jeg ikke har sitert fra.

En ny blir straks tent, og vi skal se hvor fort det går før hun er helt inne i drømmene igjen:

En ny blev strøget, den brændte, den lyste, og hvor Skinnet faldt paa Muren, blev denne gjennemsigtig, som et Flor; hun saae lige ind i Stuen, hvor Bordet stod dækket med en skinnende hvid Dug, med fiint Porcellain, og deiligt dampede den stegte Gaas, fyldt med Svedsker og Æbler!

Setningen er ikke bygget opp med subjektet først, «hun strøk en ny», her er det som om teksten følger tanken hennes, «en ny!» det er hva hun tenker når den forrige er slukket ut, og når hun har den i hånden, stryker hun den med en gang, og den brenner og lyser, to verb på en gang, ingen sammenbindingsord, det er hastverk. Og vi ser hvilken magisk kraft denne fyrstikken har, eller denne fantasien, selve muren på huset, noe av det kaldeste og hardeste og ugjennomtrengligste som finnes, blir mykt og gjennomsiktlig, som flor. Muren er mer gjennomsiktig enn vinduene var, nå er det ikke lysene som skinner ut fra stuene, nå er det hun som ser inn. Der er en hvit duk, og porselen, og gåsesteken er fylt med både svisker og epler! Utropstegn. Alt har gått meget fort, fra tanken om en ny fyrstikk, til den er tent, og hun har tilgang til en dampende gåsestek som også er fylt med svisker og epler.

Selv ikke utropstegnet er nok til å hindre setningen og fantasien og springe videre. Her fortsetter det ikke med stor bokstov, her kommer sammenbindingsordet «og», og alt fortsetter:

og hvad der endnu var prægtigere, Gaasen sprang fra Fadet, vraltede hen af Gulvet med Gaffel og Kniv i Ryggen; lige hen til den fattige Pige kom den; da slukkedes Svovlstikken og der var kun den tykke, kolde Muur at see

Fantasien tar helt overhånd. Gåsen som kommer vraltende har allerede gaffel og kniv i ryggen, så klar er den til å spises, så sterkt legger alt seg til rette for den lille jenta her i drømmene hennes hun får fra de tynne fyrstikkene. Hun må selvfølgelig tenne en ny. Her skifter skildringen litt karakter, det er ikke det hastverket, det er mer refererende, og det blir tatt tid til sammenligninger, sanseinntrykkene er ikke så voldsomme. Fantasien går også litt over i virkeligheten, for når fyrstikken slukker, slukker ikke alle lysene i fantasien av den grunn. De stiger opp i himmelen og blir stjerner.

Dette er også en grenseovergang mellom livet og døden. Den lille jenta er svak av kulden og av sulten. Hun hallusinerer kanskje litt, men slike spekulasjoner hører ikke hjemme i vakre eventyr som dette. Vi kan imidlertid kjenne oss igjen, når vi er svært trøtte, nær ved å sovne, eller nettopp har sovnet, og så våkner vi igjen. Det tar alltid litt tid før virkeligheten får overtatt for drømmeverdenen. Hun har sett lyset på juletreet i drømmen sin, nå ser hun stjernene, og den ene faller i et stjerneskudd.

Nå skjer igjen vekslingen mellom godt og svært dårlig, selv i den håpløse tilværelsen til jenta er det mye varme i skildringen Andersen gir den. Nå er det mormoren, den eneste som har vært snill mot denne jenta. Hun har lært henne, at når det faller en stjerne, er det en sjel som går fra en død menneskekropp opp til Gud. – Nu døer der een, sier til og med den lille.

Og så tenner hun enda en fyrstikk. I den lyser mormoren. Nå er det mormoren som representerer den varme kakkelovnen, gåsesteken, juletreet, alt det varme og gode hun har sett i fantasiene sine fra de andre fyrstikkene. Nå strekker hun seg mot mormoren, med hele seg, slik bena har strukket seg mot varmen fra kakkelovnen i den første drømmen. Hun vet imidlertid at mormoren vil forsvinne når lyset fra fyrstikken dør ut, og i et fortvilet og ytterst rørende forsøk på å holde på henne, stryker hun av alle fyrstikkene på en gang.

Aldri har mormoren været så vakker. Hun blir løftet opp på mormors arm, og løftebevegelsen fortsetter videre opp og opp og ut av hele eventyret. Hun forsvinner ut av den vonde tilværelsen hun hadde, dit det er ingen kulde, hunger eller angst, de går opp til Gud.

Så kommer på ny kontrasten, som nå er helt ufarlig. Alt dette var selvfølgelig fantasi, eller det er ikke godt å si hva det var. Det blir i hvert fall funnet en liten jente, og hun har tent på de fleste av fyrstikkene sine, sikkert for å holde varmen, blir de enige om.

 Ingen vidste, hvad smukt hun havde seet, i hvilken Glands hun med gamle Mormoer var gaaet ind til Nytaars Glæde!

Det er nok mulig å komme med videre tolkninger om hva som skjer underveis, og hva slutten skal bety. Det er også mulig å lese en god del symboler inn i de ulike fantasiene den unge jenta har. Det er kanskje også mulig å lese den som en kritikk av forholdet mellom fattig og rik, som en sosialkritikk. Jeg mener at en slik lesning roter det vakre eventyret til. Hele eventyret er en magisk virkelighetsflukt, det er en varm omfavnelse av drømmene og fantasiene, og kanskje så sterkt kan det sies at ingen virkelighet er så vond at ikke en vakker drøm kan få tak. Eller kanskje burde man like gjerne heller la være å forsøke å fylle eventyret ut med flere ord, og heller la seg selv fylle av den enestående stemningen det får frem.

Eventyret om piken med svovelstikkerne finner dere her.