Månedlige arkiver: juni 2013

Opptegnelser fra det døde hus, av F. M. Dostojevskij

Jeg poster korte notater fra et godt verk, bare et utdrag fra den gang jeg leste det.

Det vanlige ved historiske skildringer er at terroren blir overdimensjonert, det er om å gjøre å få det så fryktelig som mulig. De litterære skildringer kan nedtone terroren, og på en måte danne en motvekt til de historiske, – og da særlig de historiske selvopplevde. Solschenitsyn valgte å la Ivan Denisovitsj gjennomleve en dag. Dostojevskij lar sin Aleksander Petrovitsj Gorjantsjikov skrive ned alle sine opplevelser i en helhet. Gorjantsjikov har et distansert forhold til opplevelsene sine, selv om han i skildringen står midt oppe i dem. Dostojevskij blir på den måten enda mer distansert, og kan skildre fryktelige og oppmuntrende hendelser med stor ro. Det blir rom for å gå i dybden i det psykologiske. Det er menneskene i straffeleiren som skal skildres. Hva slags mennesker er det der? Hvordan er russlands verste forbrytere? Hvordan er vokterene? Gorjantsjikov har åpenbart en fascinasjon over hvordan mennesket fungerer, og søker bestandig å forklare handlingene og hendelsene som forekommer. Handlingen er dermed ikke det sentrale, det er årsakene som søkes. Således trenger ikke komposisjonen følge noe bestemt mønster, så lenge fremstillingen er oversiktelig. Dostojevskji benytter seg av dette, ved å plassere informasjonen litt her og litt der. Momentene følger naturlig på hverandre, men det er ikke noe vitenskapelig over det, heller ikke noe historieteknisk, eller litterært, det er mer eller mindre som det faller Gorjantsjikov inn. Riktignok hender det at han skriver «dette skal vi komme tilbake til,» men i det store og hele er det ikke noen helhetlig plan over rekkefølgen av punkter, ikke noen komposisjons messige triks for å fremme et synspunkt. Noe av informasjonen kommer sågar dobbelt, som om Gorjantsjikov ikke fikk tid til å redigere ferdig før han døde.

Vi møtes igjen

Vi møtes igjen

sa jeg til henne. (Her kunne jeg godt ha brukt tre prikker i mellom) Du og jeg møtes sikkert igjen på den transibirske jernbane, vet du. For eksempel i Atsjinsk. En eller annen by, der. Jeg har sikkert ikke rukket en avgang, jeg har mistet toget mitt. Jeg reiste gjennom Russland på den transibirske jernbane, og så gikk jeg av da toget hadde et opphold i Atsjinsk. Jeg tenkte jeg skulle strekke litt på bena, det var en stund til neste avgang, og så tenkte jeg at jeg skulle tusle ned til byen, se hvordan byen ser ut, lære litt om den, og så kom jeg i snakk med noen innbyggere, vet du, på det tidspunkt snakker jo jeg russisk. I hvert fall lang bedre enn nå, jeg snakker tilstrekkelig til for eksempel spørre hva en eller annen bygning heter, hvem som har bygget den, et eller annet spørsmål en turist kan stille, og så spør de hvor jeg kommer fra, og de blir selvsagt forundret over at jeg kommer fra Norge, og de overmanner meg med gjestfriheten sin og med vodka, jeg trodde jeg skulle kunne holde tritt med de fleste, men mot disse folkene kom jeg til kort og sluknet helt. ”Å, nei! toget mitt!” er det første jeg tenker, riktignok ikke så raskt, etter at jeg våkner igjen, og jeg prøver så godt jeg bare kan å forklare dem at toget mitt er gått, jeg er forlatt i Atsjinsk. – Det er ikke så farlig, sier de på russisk, – det går flere tog. – Men billetten! billetten! sier jeg. – Ta det med ro, sier de på russisk, – det går alltid et tog fra Moskva til Vladivostok. Og det er jo greit nok. Det er ingen skade skjedd. Jeg har riktignok glemt reisevesken min, der jeg blant annet hadde et impulskjøp av Pusjkins samlede verker, jeg kjøpte dem bare. Men jeg kan kjøpe dem på nytt, tenkte jeg, det er ikke så farlig, jeg er riktignok ikke forsikret, men hva så? Jeg tar ganske enkelt neste tog. Og der er du. Jeg står der med på stasjonen med min nyinnkjøpte koffert i hånden, står på stasjonen i Atsjinsk, lærende nye russiske ord fra mine nye venner, toget stopper og ut kommer du. – Er det ikke Eivind Salen? sier du. – Jo visst, sier mine nye venner fra Atsjisnk, eller det kan de jo ikke si, de forstår jo bare russisk. Jeg sier det. – Uventet å se deg her, sier jeg til deg, – det er lenge siden, hvordan har det gått? Og så forteller du meg hvordan det har gått, og etterpå jeg deg. Du er blitt reiseleder vet du, ordentlig reiseleder, du reiser med en hel gruppe over den transibirske jernbane. Du har gjort ypperlig arbeid og organisert på aller beste måte, samlet interesserte og gjort alt klappet og klart. Min plan hadde tvilsomme togbilletter videre til Kina, og så flybillett videre inn i det uklare, det var et eller annet galt som hadde skjedd. Men nå var det glemt. Jeg kunne bare bli med gruppen din. Og jeg hilste på de andre, fine folk. Jeg preseneterte også mine nye venner fra Atsjinsk, som snakket i vei på russisk, og jeg oversatte så godt jeg kan, brukte mange ganger ordene ”mesteparten forstår jeg ikke.” – Reiser du alene? spør du plutselig. – Ja, sier jeg, og smiler sånn som det her (jeg viser henne hvordan jeg smiler).

ES 22. juni 2003

Othello, av William Shakespeare

Dette er Shakespearestykket hvor intrigen og handlingens fremdrift mest blir forårsaket av en enkelt karakter, Iago. Det er også dette stykket, av Shakespeares store tragedier, at minst står på spill. Dette dreier seg om kjærligheten mellom Othello og hans Desdemona, ikke noe kongerike står for fall her. Det skiller seg også ut med at hele konflikten baserer seg på noe som aldri har skjedd, noe usant, det første virkelig uopprettelige skjer ikke før Othello myrder sin kone helt ute i femte akt. Før det har misforståelsen hele tiden muligheten til å bli oppklat, i motsetning til Lear og Hamlet, hvor kongen hele tiden har den reelle virkelighet i mot seg. Der nytter det ikke å late som ingenting har skjedd, Othello drømmer om det, men kan ikke. På bakgrunn av dette er det bemerkelsesverdig hvordan Shakespeare klarer å løfte stykket til et av de aller største mesterverk.

AKT I
Scene 1: Gate i Venezia
Det begynner rett på sak med diskusjon mellom Roderigo og Iago, hvor Iago fordømmer Othello som har valgt Cassio til løytnant, og ikke ham selv. Dette er grunnlaget for konflikten og for Iagos hat. De går til Brabanzio, Desodomas far, og forteller ham midt på natten at han blir robbet. Othello har stukket av med Desodoma. Brabanzio står straks opp, og får stablet på bena en gruppe menn i jakten.

Scene 2: Utenfor Othellos hjem
Iago forteller Othello hvordan Roderigo vil bedra ham, og hvordan han selv, Iago, så vidt kunne holde seg fra å stikke ham med kniven når han hørte det. Othello gjennomskuer ham ikke. Cassio kommer og melder om mulig angrep fra tyrkerne. Brabazino kommer og vil ha et oppgjør med Othello, men det blir avverget. I stedet går de til hertugen for å få misforståelsen oppklart. Brabazino er fortsatt opprørt.

Scene 3: Venetiansk statskammer
Hertugen og senatorer diskuterer den tyrkiske flåten som er i anmarsj. Brabazino og Othello kommer for å å en avgjørelse på situasjonen med Desodema, og blir også informert om det mulig forestående angrepet. Brabazino beskylder Othello for å forgiftet Desodoma til å ville gifte seg med ham, Desodoma blir hentet (av Iago) for å fortelle selv. I mellomtiden har Othello en liten monolog, der han forteller hvordan kjærligheten mellom dem ble til, og at dette er den eneste trolldom han har brukt. Desodoma kommer og bekrefter historien. Dette er å regne som bare et lite forspill til den egentlige konflikten. Etterpå skifter fokuset til tyrkerne igjen, en annen konflikt som nesten er å regne som en finte. Dialogen som følger mellom Roderigo og Iago er av en ganske annen kaliber, her er stoffet som skal utgjøre stykket. De har hver sin grunn til å hate Othello, Iago etablerer seg som den giftigste.

Akt II
Scene 1: Havn i Kypros
Det er storm på havet og Kypros’ guvernør Montano bekymrer seg hvordan det går med flåten. Iago, Desdemona og Emilia kommer, Iago holder skjemtetale om kvinnenn, «I am nothing if not critical.» Desdemona blir fornærmet, men det er fortsatt uskyldig. Othello kommer, med lovtale til Desdemona, som svarer, det er kjærlighetens lykke, og Iago sverger i sidereplikk at han skal «set down the pegs that make this music». Han bruker Roderigo for å få gjennomført sitt forsett, lurer ham til å tro at Desdemona er forelsket i Cassio, og at de to må gjøre noe for å avslære det. Roderigo, som selv er forelsekt i Desdemona, er med.

Scene 2: Gate i Kypros
En Herald leser Othellos proklamasjon etter seieren over tyrkerne.

Scene 3: Citadelet i Kypros
En lykkelig Othello går til sengs med Desdemona, han er hjertegod og replikken «Iago is most honest» til Cassios advarsel, skjerper styrken i hva som venter, godtroende Othello vil bli hardt rammet når han skjønner hva som foregår. Straks han har gått, kommer Iago og forsøker å få med seg Cassio på en drink, Iago snakker varmt om Desdemona og Othello for å vinne tillit, og Cassio, som allerede har hatt seg et glass, blir motvillig med. De har også seieren over Tyrkia å feire. Cassio blir stupfull, og lurt inn i slosskamp med Rodrigo, guvenøren av Kypros kommer også, og det blir en liten skandale. Othello blir vekket av søvnen og kommer til, den eneste som kan forklare hva som har skjedd, er Iago, og han lyver akkurat giftig nok til at Othello tror ham fullt og helt. Etterpå tar Iago for seg Cassio, som er knust etter vanæren han har opplevd, han er degradert, Iago råder ham til å henvende seg til Desdemona for å vinne Othellos tillit igjen. Cassio, som nok fortsatt er litt beruset, går med på det. I gjentatte sidemonologer snakker Iago om planen, det er bare han og publikum som vet hva som foregår. «And bring him [Othello] jump when he may Cassio find/Soliciting his wife. Ay, that’s the way./Dull not device by coldness and delay.»

Akt III
Scene 1: Utenfor Othellos og Desdemonas rom
Det er Cassio og en klovn som introduserer akten, og det med musikk, en kort pause før Iago kommer inn. Cassio behandler ham som en venn han får hjelp fra, «I never knew a Florentine more kind and honest.» Gjennom Iagos kone, Emilia, får Cassio kanskje lov til å møte Desdemona, og dermed komme til nåde hos hertugen igjen. Shakespeare får plass til alt dette i en svært kort scene, 54 vers er det hele for dette mellomspillet.

Scene 2: Citadellet
6 vers mellom Othello, Iago og en gentlemann, Othello får et brev og vil ordne med noen fortifikasjoner. Han er altså helt uvitende om plottet han skal bli utsatt for. Dessuten er scenen nødvendig for rytmen, før Cassio skal møte Desdemona.

Scene 3: Hagen
Cassio, Desdemona og Emilia snakker sammen. Allerede fra første replikk gjør Desdemona det klart at hun vil gjøre sitt ytterste for å overtale Othello til å gjeninnsette Cassio, og Emilia forsikrer at dette også er Iagos høyeste ønske, «I warrant it grieves my husbond/ As if the cause were his.» Desdemona forsverger at hun «shall rather die/ Than give thy cause away.» Rett etter dette kommer Othello og Iago, Cassio går, fokuset i spillet går over til Iago og Othello, Iago antyder med en gang at Cassio kan ha dårlig samvittighet for noe, men godt kamuflert, «I cannot think it/ That he would steel away so guilty-like/ Seeing you coming». Ordene til Iago får god virkning, når Desdemona fra første stund og helt utilstlørt gir seg til å tale Cassios sak. Othello er foreløpig velvillig, men vil bare utsette saken, tonen mellom ham og Desdemona er fortsatt svært hjertelig. Etterpå går Desdemona og Emilia, og Othello er overlatt til Iago som kan fortsette sitt renkespill. Han gjør det med små hentydninger, og blir ikke mer konkret før Othello presser ham, nærmest tvinger ham til å være presis, og selv da pakker han alt sammen inn i at mistanken mot Cassio sannsynligvis er gal, og at Othello for all del i dette ikke må trekke forhastede slutninger. Triumfesset spiller han ut etter først å ha tatt farvel en gang, han kommer tilbake og ber på ny om at Othello ikke må trekke dette for langt, «leave it to time», men hvis nå Desdemona altfor sterkt ber om at Cassio skal tas til nåde igjen, så vil det være veldig talende. Da har Othello nettopp omtalt Iago med ordene «This honest creature doubtless/ Sees and knows more, much more, than he unfolds.» Othello matres av mistanken som er sådd i en omlag 20 linjers monolog, før Desdemona kommer. «If she be false, O then heaven mocks itself!/ I’ll not believe’t.» Desdemona aner ingenting, og er uskyldigheten selv, hun oppfører seg med samme hjertelighet som tidligere, selv om Othello allerede er overbevist om at hun er utro. Det var gammel overtro at det vokste horn ut av pannen på bedratte menn, Othello henspiller på dette gjennom å klage på en smerte i fremre del av hodet, Desdemona vil mildne presset med et tørkle, det samme tørklet hun først fikk av Othello, og som hun har sverget å ta vare på, nå slipper Othello det symbolfylt ned på bakken, alt skjer i en stemning som ringer mye mer enn hva Desdemona skjønner av det, dette er for publikum og Othello. Etterpå kommer Emilia og finner tørkleet, hun minner publikum om betydningen av dette tørkleet i en kort enetale, og forsikrer seg om at hun vil gi det til Iago, «I nothing, but to please his fantasy.» Hun er altså en villig brikke i hans spill, utkommet av tragedien virker uunngåelig, alt går som Iago vil ha det. Shakespeare lar ham komme med en gang, slik at han kan få tørkleet, Emilia kan gå, og Iago kan meddele publkum at dette tørkleet skal han legge i Cassios værelse. Deretter kommer Othello, og nå er han helt knust. Det er i scener som dette Shakespeare virkelig har sitt mesterskap, klagesangene er universelle, vakre og meget gripende. «And O, you mortal engines whose rude throats/ Th’immortal Jove’s dread clamours counterfeit/ Farwell! Othello’s occupation’s gone.» Han trygler Iago om et bevis for mistankene, han holder dem ikke ut, og Iago svarer med å fordømme seg selv, også i opphøyde vendinger, for å ha forårsaket dem. Publikum vet han har Desdemonas tørkle. Og Othello går på, han må ha beviset, og Iago lar seg presse til å avsløre at han selv forleden sov hos Cassio, og at Cassio da i søvne hadde tilkjennegitt sin dype lidenskap for Desdemona, «Cursed fate,/ That gave you to the moor», Iago avslører også hvordan Cassio hadde tatt ham for Desdemona, og kysset ham, og sagt dette til ham, en scene som også i all sin tragedie, kan spilles komisk. Til slutt spiller Iago triumfesset, spør om Othello kjenner et blomstrete tørkle, og viser ham det. «It speaks against her with the othe proofs.» På ny får Shakespeare demonstrert sin fantastsike evne til å gi sterke følelser nærmest eksakte uttrykk i ord, denne gangen raseriet til Othello, rytmen, klangen, innholdet, det spiller seg selv, og er perfekt motivert. Sammen sverger Othello og Iago hevn, og Othello utnevner ydmyke Iago til løytnant.
Alt dette skjer nøyaktig i midtakten, tredje akt, tredje scene, konflikten når sitt ytterste. Skruen kan ikke lenger strammes.

Scene 4: Foran citadelet.
Denne scenen må nesten åpne avslappet, og det gjør den, en kort scene mellom Desdemona og en klovn, hun spør hvor Cassio er, og klovnen bedriver litt ordvrengeri. Emilia er der også, og Desdemona er bekymret over tørkleet, det var så verdifullt for henne, men hun forsikrer at Othello ikke vil bli sjalu, «I think the sun where he was born/ Drew all such humours from him.» Othello kommer straks etter. Det blir en flott scene, Othello vil ha tørkleet Desdemona har mistet, Desdemona vil at Othello skal utnevne Cassio til løytnant. Dette forsterker selvsagt Othellos raseri, men Desdemona skjønner ikke hvor alvorlig det er, hun merker bare noe er galt. Cassio kommer deretter sammen med Iago, og får høre at noe er galt, Iago stiller seg uforstående til det som skjer, det er ulikt Othello å bli sint. Scenen avsluttes med en kort samtale mellom Cassio og hans elsker, Bianca. Både samtalen mellom Desdemona og Emma, og mellom Cassio og Bianca, belyser motivet sjalusi.

Akt IV
Scene 1: Foran citadelet
Iago driver nå Othello så langt at han får et anfall, Iago sier rett ut at Cassio har ligget med Desdemona, uten klær, «with her, on her, what you will,» mens Othello har falt om, kommer Cassio. Iago befaler ham å gå bort, hertugen har et anfall, og lydige Cassio gjør som Iago sier, Iago har full kontroll. Da Othello på ny våkner, ber Iago ham spionere på en samtale han skal ha med Cassio, om ikke lystigheten i ansiktet vil være avslørende, og det er den, bare at Iago snakker til ham om Bianca, noe sjalu Othello ikke er i stand til å gjette. Samtalen er lagt slik at Cassio får rikelig anledning til å le, og Othello kan stå i nærheten å se det, klassisk dramatikk. Det avsluttes med at Bianca kommer og leverer han lommetørkle, «She gave it him, and he gave it to his whore,» sier Iago. Othello vil at hevnen, drapene må komme straks. Det som straks kommer er et trompetstøt, Ludvico med melding at Othello er kalt tilbake til Venezia, Desdemona er der også, og uttrykker glede over at tilbakekallingen vil gi Cassio en plass i styret hans (goverment), og hun bruker til og med uttrykket «for the love I bear to Cassio,» hvilket får Othello til å slå henne. I en svært gripende scene går hun lydig bort, og retter seg verdig etter alt Othello befaler henne til, «I have not deserved this», sier hun, verdig, og Lodvico påpeker den dårlige behandlingen Othello gir henne, uten at han helt kan tro hva han ser. «He is much changed,» sier Iago, kjølig.

Scene 2: Citdadelet
Othello og Emilia er der først, Othello vil ha Emilia til å avsløre noe om Desdemona og Cassio, men Emilia har ikke sett noe. Desdemona kommer, og Othello anklager henne direkte for å være utro, og kaller henne hore, Desdemona blir fortvilet og sverger sin uskyld, men forsøker mest av alt å finne ut av hva mistanken kommer av. Othello er direkte stygg, kaster til henne penger, og går. Så kommer Iago, som bare ikke kan forstå hva som går av Othello, «fie, there is no such man, it is impossible,» Desdemona går ned på kne og sverger på ny evig kjærlighet og troskap til Othello, samme hva som skjer, «his unkindnes may defeat may life, But never taint my love». Scenen avsluttes med en samtale mellom Iago og Rodrigo, Rodrigo er utålmodig etter å komme i aksjon.

Scene 3: Citadelet fortsetter
Et kort innslag med Othello, Desdemona, Lodvico og Emilia gående, Othello befaler Desdemona å gå til sengs, og hun adlyder villig, «»We must not now displease him,» i en samtale med Emilia får hun begråte sin skjebne. Hun spør om noen kvinne kan gjøre noen handling så gemen som den Othello nå gjør, eller den han anklager henne for å ha gjort, og Emilia svarer at slike kvinner finnes nok. Desdemona kan ikke tro det, og spør «would you do such a deed for all the world,» noe Emilia svarer ja til.

Akt V
Scene 1: Gate i Kypros
Rodrigo skal gjennomføre ugjerningen mot Cassio, Iago står også bak dette, og har en sidemonolog for publikum hvorvidt de forskjellige utfallene av kampen gavner ham. Han kommer til at Cassio må dø. Cassio vinner imidlertid over Rodrigo, men så kommer Iago bakfra og hogger ham i leggen. Othello finner ham først, men vil ikke hjelpe sin løytnant, i stedet lovpriser han Iago som har holdt ord. De neste som kommer er Lodovico og Graziano, de hører ropene, Iago hører dem også, og kommer i nattskjorte og med lys, ingen er ivrigere etter å fordømme ugjerningen og de utrygge gatene, enn han. Da Rodrigo som ligger i nærheten også gir lyd fra seg, stikker Iago ham rett ned, «O treacherous villain! (…) O murderous slave! O villain!», og Rodrigo, «O damned Iago! O inhuman dog!»

Scene 2: Soverommet til Desdemona og Othello
Starten er svært dramatisk, Othello med et lys i hånden, trekker bort et gardin og vi får se Desdemona, sovende. Før hun våkner, holder han en avskjedstale hvor hans kjærlighet og beundring kommer klart frem, og hvor drapet er en naturens feil, en ugjerning, en plikt han har vondt for å forsone seg med, «she must die, else she’ll betray more men», «Should I repent me; but once put out thy light, Thou cunning’st pattern of excelling nature». Lyset spiller også på lyset han holder i hånden, den sovende Desdemona representerer den ytterste uskyld. «Amen with all my heart,» sier Othello og mener det, da Desdemona våkner og på Othellos befaling ber om nåde for sine synder. Desdemona går svært verdig mot sin skjebne, enda så urett den er, og hun holder til det siste på sin ærlighet, troskap og kjærlighet. Othello går bare enda hardere på, når hun ikke vil innrømme sin synd, og dreper henne når hun ber om at Cassio blir sendt inn for å oppklare misforståelsen med lommetørkleet, hun blir fortvilet når Othello sier «his mouth is stopped,» og Othello slår henne i hjel, mens hun ber om utsettelse, «It is too late», sier Othello, og sjelden har en slik replikk runget med større kraft. Han får en voldsom reaksjon etterpå, men han er ærlig når han sier, «I would not have thee linger in thy pain», han vil at døden skal komme raskt, Emilia kommer inn og blir naturligvis oppskaket, Desdemona får sin siste replikk som svar på hennes spørsmål, «O who hath done this deed?», «Nobody, I mysfelf. Farewll./ Commend me to my kind lord. O, farewell!» Det blir sagt slik, at Emilia tror det er skyldig, men Othello tar dette som en ny løgn, og sier det var han som drepte henne. Først nå kommer det egentlige plottet til syne, Othello insisterer på hennes utroskap med Cassio, og at det var Iago, «an hones man he is», som avslørte det, men Emilia sverger på Desdemonas uskyld, og anklager Othello for den verste forbrytelse, og sin mann, Iago, for den verste løgn, hvis det ikke er Othello som har diktet opp dette også. I opphøyd sinne roper hun på hjelp, og hjelpen som kommer, er Montano, Graziano, og – Iago. Emilia konfronterer ham med en gang for Othellos beskyldninger. Iago svarer at han ikke har sagt mer enn hva han selv har trodd, og hva Othello har gått med på, «I did». Det berettigede raseriet Emilia nå føler mot Othello og mot Iago, uretten mot Desdemona, gjør at hun finner styrke til å stå imot Iagos befalinger om at hun skal gå hjem, og finner de riktige ordene for å bevise Desdemonas uskyld, hun roper dem ut med stor kraft. Iago trekker sverdet, Montano og Graziano stopper ham, Othello vakler, det begynner å gå opp for ham. Det blir et nytt dramatisk opptrinn da Othello angriper Iago, Montano og Graziano må stoppe ham, og i forvirringen hugger Iago ned Emilia, og stikker. Montano og Graziano etter, Othello alene igjen med Emilia, som er døende og dør. Graziano kommer tilbake, og ser Othellos nye, gripende tale til sin døde kone, han påkaller alle djevler i helvete til å straffe seg. Alle kommer så inn, også Cassio og Lodovico, Iago er fanget, nå blir henspillingen nokså direkte på at han er djevelen, «I bleed sir, but not killed.» Othello blir fratatt sverdet, alle misforståelser blir oppklart, sannheten kommer frem. Iago: «Demand me nothing. What you know, you know./ From this time forth, I never will speak word.» Othello har likevel en kniv, og med den tar han livet sitt etter en siste monolog, Lodovico, Graziano og Cassio er fortvilet, alt har skjedd som følge av misforståelser og intriger, og det er bare Iago som har satt dem i stand. Det er en svært sterk scenen når de trekker for forhenget, der de døde ligger.

«The time, the place, the torture, O enforce it!
Myself will straight aboard, and to the state
This heavy act with heavy heart relate.»

Graveren

I begynnelsen av juni 2009 var min helse på mitt lavmål. Akkurat 4. juni, dagen da jeg skrev denne teksten, er kanskje den verste. Jeg hadde vært hos legen dagen før, fått beskjed at det var ikke farlig å trene, prøvde å springe opp Stoltzekleiven, og brukte 45 minutter. Jeg hadde ikke jern, hadde ikke blod, jernlageret var tømt, blodverdiene halvvert av hva de skal. Dagen etter ringer legen, resultatet av prøvene er klare, jeg må straks legges inn på sykehus.

Innimellom har jeg altså rukket å skrive teksten «Graveren». Det blir en reservetekst, fordi Det er nok nå, fra 2006, er hovedteksten 4. juni.

Graveren

Noen historier er mer uhyggelige enn andre. Jeg var en gang overbevist om at alt i mitt liv var slutt, nå var det ikke mer, og det var ikke bare fordi jeg var så nedtrykt i tankene jeg tenkte slik, det hadde også noe med helsen å gjøre. Den skrantet, og hadde i lang tid skrantet. Det var altså ikke bare med meg at jeg like godt kunne dø, fordi det var ikke mer for meg å gjøre, det var mer å gjøre, men jeg kunne dø likevel. Det var mer slik at når jeg endelig hadde funnet noe å gjøre, så skulle jeg dø, tenkte jeg. Det var i denne stemningen jeg var i, da jeg fant en mann som stod og gravde. Han stod bare der, gravde. Jeg spurte ham hva han gravde etter, om han kanskje ville finne noe med all gravingen sin, eller om han kanskje tvert i mot ville skjule noe, haha? Han svarte ikke noe på det, han fortsatte å grave. Hvorfor graver du, spurte jeg, mer konkret. Jeg graver en grav, sa han. Det var et uhyggelig svar, og jeg skvatt litt unna. Denne graveren skremte meg. For hvem? spurte jeg. Hvem er det du graver for? Jeg graver for meg selv, svarte han. Jeg ville spørre om han gravde en grav han bare selv skulle legge seg oppi uten videre, men jeg begynte allerede å bli lei av spørsmålene mine, og da kunne jeg bare forestille meg hvordan han måtte føle det. – Skal du legge deg nedi der? spurte jeg, likevel. – Ja, svarte han. – Ja, men du er jo ikke død? På dette spørsmålet holdt han for første gang et øyeblikk opp å grave, stakk spaden i jorden og hvilte seg med håndflatene mot den. – Hvordan kan du uttale deg om det? spurte han. Spørsmålet overrasket meg, jeg stod jo der og snakket med ham. På den annen side følte jeg at dette ikke var forklaringen han var ute etter. – Du ser levende ut, sa jeg.  – Jeg ser levende ut, sa han, og fortsatte å grave. – Det er det alle sier, sa han, eller tenkte han, jeg begynte plutselig av en eller annen grunn å ha innsikt i hva han tenkte også. Alle som ser meg de sier at jeg ser levende ut, men det er bare fordi de ikke vet at det i meg som lever er i ferd med å forsvinne, og det som dør er i ferd med å overta. Derfor graver jeg denne graven her, slik at jeg selv kan stige ned i den og ligge der. Det er det mest meningsfylte jeg kan gjøre, sa han, eller tenkte han, forstod jeg. – Hvem er du, spurte jeg samtidig som jeg skjønte hvem han var. – Jeg er deg, svarte han. Uhyggelig.

 ES2009

17052009029