En følelse

En vakker tekst.

En følelse

Etter endt arbeidsdag går lektor Eivind Salen de ti minuttene hjem fra bussholdeplassen til i sentrum til leiligheten på Nordnes. Han hører ofte på radioen, han har en liten mp3 spiller, som også tar inn radio, og den hører han på, der han går hjemover, kanskje innom butikken, kanskje rett hjem. Når han er trøtt deiser han ned i sofaen, ellers skrur han på datamaskinen eller setter i gang middagen. Denne gangen hopper vi over alt det, vi skal frem til en følelse han får. Den kommer overraskende på ham, for i det siste har han følt seg litt følelsesløs, i den forstand at følelsene ikke kommer så sterkt over ham som de gjorde tidligere. Han tenker for seg selv at det skyldes alderen, men han vet selvfølelig ikke dette, hvordan skal han kunne vite det. Han er litt bekymret over at følelsene ikke er så sterke som før, men han tenker som så at heller ikke bekymringen er særlig sterk, ikke sånn som før, han kan utmerket leve med den, og det bekymrer ham mer enn bekymringen, for å si det sånn. Men for å si det som sant er, så er også dette bare en bekymring han prøver å pådra seg, det er mest av alt en bekymring han vet han burde hatt. Som regel tenker han ikke så nøye over dette før det begynner å mørkne til kvelds. Så vi hopper frem til tiden da det mørkner til kvelds, og vi setter på en plate for ham, eller vi lar ham sette den på selv, en vanlig plate fra hans rikholdige CD-arkiv, en han har hørt mange ganger før i sitt rikholdige liv. Nå hører han den igjen, men denne gangen kommer det en følelse. Han får selvfølgelig sjokk da det ringer på døren, han lurer på hvem i all verden det kan være, ikke i sine villeste fantasier kan han forestille seg at det er en følelse, men det er det altså, og den kommer inn enten den er bedt eller ikke. Vår mann, Eivind Salen, dere ser ham tydelig for dere, han står i stuen sin der det også er en følelse, på spilleren er det musikk, ellers er det bare ham og følelsen, han setter seg i sofaen, følelsen blir værende. ”Hva er dette for noe,” tenker Eivind Salen, som egentlig er en intelligent og meget reflektert person, han liker ikke å få besøk av følelser uten å finne ut hva de er for noe, han liker å kjenne andre til bunns, og vil derfor selvsagt også kjenne seg selv. Til bunns. Men denne følelsen kjenner han altså ikke. Den er ikke så lett å gripe, følelser lar seg selvfølgelig ikke gripe, hvordan kan en intelligent og meget reflektert person tro noe sånt, man må heller kommunisere med dem enn å forsøke å gripe dem, det siste ser bare teit ut, det første ser også teit ut når man ikke får det til slik Eivind ikke gjør. Han kommer liksom ikke videre fra spørsmålet ”Hva er dette for noe,” eller det mer direkte ”hvem er du”, spørsmål følelser naturligvis ikke svarer på, de er der bare, utilgjengelige for dem som ikke forstår dem, en rikdom i livet for dem som gjør det. Denne rikdommen hadde Eivind tidligere, ja, jeg kaller ham med fornavn, jeg kjenner ham godt og har stor sympati for ham, men nå ser jeg han er ute å kjøre. Se selv så forvirret han er, kjenner ikke igjen sin egen følelse og så engstelig for hva som skjer med ham. Med god grunn, denne engstelsen vil bare bli verre hvis han ikke finner ut av det. Jeg har skrevet dette for å advare ham.

ES 26. okt 2005

Safarikjeks

Safarikjeks

Jeg kjøpte en pakke Safarikjeks. Ja, jeg skulle på besøk. Jeg har vært hos henne mange ganger før. Hun er en av dem, hvor jeg vet jeg kan få komme på besøk, om jeg spør om jeg kan få lov. Så det gjorde jeg, det var skjedd et par ting, og jeg trengte dette besøket nå. Så jeg kjøpte pakken med Safarikjeks, og gikk. Den gang tenkte jeg selvfølgelig ikke sånn om Safarikjeksen som jeg gjør nå. Men underveis skjedde en fordreining, som gjorde at jeg fikk de tankene som jeg nå har. Jeg ringte på hos henne, sa det var meg, og ble sluppet inn. Og så kom jeg der med denne Safarikjeksen. – Jeg tok med litt Safarikjeks, sa jeg. Og så kom det hele over meg, hvor meningsløst det hele var, at jeg stod der med denne Safarikjeksen, og var meg. Hvorvidt hun forstod det, vet jeg ikke, men hun smilte til meg og la noe av Safarikjeksen i en skål hun satte frem, men hun spiste ikke noe av den selv. Nå kommer jeg på besøk med Safarikjeks, tenkte jeg. Jeg spurte om jeg skulle ta med resten da jeg gikk, og det sa hun jeg måtte bare gjøre.

ES 20. oktober

Anthony and Cleopatra, av William Shakespeare

This one was harder to read. I really had to make my eyse red, to get into the action, and even then my achievments were a far cry from my efforts. A disapointment, not the play, but my own abilty of reading plays like this. And as always, to produce or consume anything in english. How I’m born not to supremacy any language but my own.
The play can be read as a struggle between passion and reason, and some may say between eastern and western culture. The passion of Anthony towars Cleopatra, clashes with his duties of Rome. He tries to demonstrate his control of will, by instead marriing Octavia, the roman sister of Octavian. It proves out to be a failure. Afterwards, Anthony little by little loose his former glory as a Roman noble, and it culiminates in his act of suicide. To him it is a last heroic act, and likewise it is to Octavian and Cleopatra. Of course this can be discussed, but the mere possibility of letting Anthony kill himself, differs the play of Shakespeare to the plays which have to be written to day. To day it is not possible letting a person kill himself as an heroic act. And to me Anthony’s deed is a little too desperat to be anything near heroic. To me the suicide towers his failure. Shakespeare lets the self kill of Cleopatra stand as a comment. She’s not completly reduced, she could even live a decent life as a roman subruler. But she refuses, her kill is done in fluently passion and something which could be stribe for honor. Her kill is not that easy to be gripped, and if the play is to be read as a struggle between eastern and western culture. The result is that even though the west conquers the east, the east proves the better due to it’s cleaner values and lesser cultivation.
I don’t think this play rings out with magic, like some of Shakespears other plays.

Vildanden, av Henrik Ibsen

I Vildanden finnes en av Ibsens mest spennende skikkelser: Hjalmar Ekdal.