Henry V, av William Shakespeare

Teksten til stykket finner dere her.

Om tegnsetting

I dag er det 9. september. 9. september 2003 skrev jeg en veldig, veldig spesiell tekst. Den heter «Om tegnsetting», og jeg tror den vil gjøre seg veldig godt i en blogg.

Om tegnsetting

Punktum er enklest. Litt verre er det med komma, men det er heller ikke særlig vanskelig. Punktum. Forsøker vi å knytte disse tegnene opp mot hverandre og mot forhold i det virkelige liv, altså det liv man aldri gir seg i forsøket på å beskrive, har man brukt noe som i litteraturteorien kalles for allegori – uten at akkurat litteraturteori skal være det sentrale her. Det sentrale er tegnsetting, og i forrige setning fikk vi brukt bindestrek, eller riktigere: Tankestrek. Og sannelig fikk vi der plass til et kolon. Jeg åpner også for parenteser (for å gjøre oppmerksom på når jeg har brukt et tegn (her brukte jeg altså parentes (dobbelparetntes (trippel (osv))), man kan bruke så mange parenteser man vil (slik jeg her gjorde)). Vi har altså lært: (kolon) Kolon, (komma) komma, tankestrek og punktum. (Punktum) Og vi har ennå ikke gjort forsøket å knytte disse tegnene opp mot det virkelige liv, det liv som også vi vil gi vårt bidrag i forsøket på å beskrive og aldri gi oss. Først introduserer jeg semikolon; (semikolon) et tegn som blander seg inn mellom komma og kolon og noen vil til og med si punktum. (Punktum) Det er altså ikke et tegn man bare bruker når man ikke vet hva man skal gjøre, og er nær ved å gi opp, selv om korrekt bruk er beslektet med dette også. Man kan trygt si at semikolon er et tegn som flyter litt rundt. Bruk det når du har holdt på med en lang forklaring en stund, forklart av gårde, det ene komma etter det andre, stadig nye leddsetninger, mange, lange, unødvendige ledd, og så finner du plutselig ut at dette fører ingensteds hen, dette må du bare komme deg ut av, men hvordan aner du ikke, sett inn et bastant semikolon; (semikolon) kort sagt, ferdig med det. Punktum (uten parentes). Tilbake til livet ((parentes start) tegnsetting og grammatikk er jo vanligvis regnet som temmelig fjernt fra livet (parentes slutt følger)), sett at to stykker skal innlede et forhold (punktum). Det kan man ikke regne som et punktum (komma), fordi punktum indikerer noe avsluttet (et forhold er jo ikke avsluttet, for da er det jo ikke lenger noe forhold), og heller ikke som et komma (komma), fordi et komma fort kan gi idé om noe underordnet, en bisetning, biting, et forsøk på å forklare noe man ikke helt klarer å forklare, og så gjøre et forsøk til (i parentes bemerket (kolon): det har jo litt med et forhold å gjøre), noe som vel ikke har noe med et forhold å gjøre, et forhold må vel alltid være hovedsaken. I hvert fall viktig (punktum)(Legger dere merke til at jeg nå i motsetning til tidligere setter tegnforklaringen foran tegnet (spørsmålstegn)?). Man kan prøve med en tankestrek (tankestrek) – selv om jeg er skeptisk. Det gir idé om at noe ikke helt er som det skal, i hvert fall at det finnes en helt annen måte å se på det på, se på det på, og denne helt andre måten å se på det på, bør ha noe overraskende ved seg, ellers ville man brukt komma, grensen mellom komma og parentes kan forresten også være flytende (det har ingenting med dette resonnementet å gjøre (så det kunne jeg godt satt i parentes (det var poenget))), tankestreken innebærer en pause nettopp for at man skal rekke å forberede seg til overraskelsen som snart skal komme, noe som skulle føre til at overraskelsen blir dempet, men som ofte tvert i mot fører til at overraskelsen blir forsterket, fordi den som skal bli overrasket skjønner det på grunn av tankestreken og bygger opp en liten ekstra forventning, ikke ulikt slik det foregår under fødselsdager, hvor man ikke akkurat skulle bli overrasket over å få en gave og må ta for gitt at gaven har et innhold som nødvendigvis er overraskende, hvis man da ikke kjente det på forhånd (det er egentlig utrolig for hvilke underordnete setninger man kan bruke komma i stedet for parentes (denne også, faktisk)), slik hva som foregår etter tankestreken også vil ha et innhold som selvfølgelig er overraskende hvis man ikke kjente det på forhånd, og skulle brukt komma (semikolon); kort sagt (komma), et forhold etter en tankestrek er et forhold som er dømt til å mislykkes. De giftet seg – og skiltes. Semikolon er for de forvirrede (semikolon); de som går inn i et forhold uten å ane hvorfor, altså bruker et tegn de ikke forstår og derfor synes passer best. Et forhold er ingen parentes (det ville i så fall være et mislykket forhold man helst vil overse, men som liksom hører med fordi det var der, jeg er på jakt etter det gode forhold (ikke utropstegn (jeg vil helst ikke bruke utropstegn (jeg forklarer det bare innenfor et lag av parenteser (fordi et utropstegn mest av alt indikerer ønske om å gjøre noe større enn det er (jeg pøser på med parenteser (se bare (kolon (her kommer forklaringen)): De innledet er forhold! Utropstegn. Det skulle være forklaring nok. Punktum), det er ikke farlig så lenge jeg kommer meg ordentlig ut av dem), noe man selvsagt skulle bruke ord til) så dumt synes jeg det er), det er bare for dårlige språkbrukere), er dere med) (punktum finale). Et forhold er (kolon): Kolon. Og for dem som synes at dette var en mildt sagt lite spennende konklusjon etter en så lang drøftelse, altså hvorfor bruke så lang tid på å komme frem til noe så opplagt, ja (komma), til dem vil jeg si at min agenda ikke var forhold (tankestrek) – men tegnsetting. Punktum.

ES2003

 

Flukten

Flukten

Jeg skal ikke gjøre noen hemmelighet ut av at flukten jeg snakker om i overskriften, den er fra meg selv. Jeg flykter fra meg selv, og akkurat nå har jeg reist ned til London for å få fred fra meg selv. Men det gikk ikke. Jeg er her som meg selv, her også. Jeg går ut av hotellet jeg bor på, og er meg selv, jeg går rundt i London by, og er meg selv, jeg slipper ikke unna. Rett som det er prøver jeg kanskje noen finter for å riste meg løs, jeg gjør for eksempel noe jeg vanligvis ikke ville gjort, for eksempel kjøper en svært dyr og regelrett moteriktig dress, og går på et hipt sted kledd i denne dressen. Men jeg sitter der som Eivind Salen, alle kan se det. Alle kan se at inni denne kule dressen sitter Eivind Salen som seg selv. Se på ham. Det er ikke godt å se ut i fra oppsynet hans, hva han egentlig håper skal skje med ham. Og det er ikke mange som ofrer dette en tanke. Og ingen som ser ham, tenker på det. Det er heller ingen som ser ham, i hvert fall ikke legger merke til ham. De har sine liv, han har sitt. Ja, han har så riktig, inderlig sitt liv, selv om han stadig forsøker å flykte fra det og stadig fanger seg selv i flukten, og stadig vil stille seg til utstilling så alle kan se det.

ES 8. sep 2007