En viktig sak

Nå som bloggen er våknet litt til liv igjen, skal jeg også forsøke å legge ut korttekster lørdagene. De vil foreløpig være nyskrevne. Noen av de så ferske, at de kanskje ikke vil bli lagt ut i sin endelige versjon, men vil bli redigert litt i ettertid også. Dagens tekst er unnfanget i går, skrevet ut i dag, men fikk en litt annen slutt enn det som først var tenkt skulle være poenget.

I mange år hadde jeg gått og ventet på muligheten og fiklet på argumentene hvordan jeg skulle legge frem saken min. Ja, jeg skal ikke påberope meg at dette gjaldt en rettssak eller noe sånt, eller noe som hadde offentlig interesse. Det hadde min interesse, gjaldt mitt liv. Og for meg er mitt liv viktig, som jeg har sagt utallige ganger, og tenkt enda mange flere. Mitt liv er viktig. Og jeg kan ikke finne meg i at det er ubetydelig i den store sammenhengen. I den store sammenhengen er hele menneskeheten en detalj. En ganske viktig detalj, riktignok, som det liv i stand til å sanse og gjøre seg tanker om det som er.  Og sånn vil jeg si også jeg er en viktig detalj. Mitt univers er det eneste i sitt slag. Det har en egenverdi, og krav på litt respekt, om enn både jeg og livet mitt relativt ubetydelig. I den store sammenhengen. Sånne ting. Det er dette veldige ønsket om å rettferdiggjøre meg, forklare verden det er riktig jeg eksisterer, et behov jeg har om å rettferdiggjøre eksistensen. Og det holder ikke gjøre det bare overfor meg selv. Det er som om den mistenkte før rettssaken setter kreftene inn på å overbevise seg selv om at han er uskyldig. Det er ikke der slaget skal stå. Slaget står i selve rettssaken. Nå har riktignok jeg sagt dette ikke er noen rettssak. Men sett nå at det var det, i overført betydning, selvsagt, en rettssak der jeg skulle legge frem min sak om at det er riktig jeg eksisterer, og der mistanken mot meg er at jeg er meningsløs. Det er forbrytelsen jeg skal forsvare meg mot, og det er det jeg har gått i mange år og ventet på muligheten for, mens jeg stadig har fiklet på argumentene, og sånt som jeg skrev i starten. Så starter liksom den fiktive rettssaken. Det var mye større enn jeg hadde sett for meg, med dommer, jury og advokater, og så fullt av publikum at det ikke var sitteplasser til alle. Min sak har interesse. Det skulle være tydelig nok. Aktor har sin prosedyre. Den er overbevisende nok, med bedre argumenter enn jeg egentlig har tenkt ut selv, om hvorfor livet mitt er så meningsløst, og hvor absurd det er å  prøve å rettferddigjøre en eksistens som uansett ender i døden, og så skulle døden være urettferdig, da, liksom? Aktor blir litt spydig, her, det var en sånn type advokat. Så var det min tur til å snakke. Langsomt går jeg frem. Argumentene er helt på plass i hodet. Jeg har forberedt meg og forberedt meg. Jeg vet at om disse argumentene ikke holder, så holder ingen, for jeg har brukt mye tid og ikke funnet noen bedre. Så jeg snakker. Jeg lar det stå til, og forteller denne fiktige rettssalen hvorfor det er riktig at jeg er her, et en urettferdig død ikke er noe jeg kan la mitt liv bli hengt opp i. Jeg kan ikke si mer enn dette.

ES2016

 

Landet som icke er (1925), Edith Södergran

»Konstnären arbetar alltid i mörker och varje
ljusstråle faller på hans arbete», skrev Edith
Södergran i sina efterlämnade anteckningar.
Själv var Edith Södergran alltid i livet omsvept
av en oförklarlig anonymitet och jag tror att
det är överensstämmande med hennes skygga
väsen att låta den fortbestå även efter döden.
Verket ensamt skall stråla och vittna om en själ
som ensam gick över bryggor högt uppe i luf–
ten – »skimrande och sönderflytande bryggor,
färgade i pärlemor», som det står i sagan om
prinsessan Hyacintha.

Dette er starten på forordet til Hagar Olson, hun som satte sammen denne samlingen av Edith Södergrans etterlatte dikt, og sørget for å få den utgitt. «Den uforklarlige anonymiteten» Olson snakker om når det gjelder Södergrans liv, skulle ikke få vare etter hennes død. Hun skulle bli gjenstand for en bemerkelsesverdig interesse. Det gjelder ikke bare diktningen hennes, men også livet. For Södergran har det etter hva jeg forstår vært en spesiell stor forskningsinteresse for en biografisk lesning av diktene, eller for å bruke detaljer i livet hun levde til å berike forståelsen av diktene hun skrev. Det er skrevet tallrike doktorgradsavhandlinger om henne, hun er sterkt omdiskutert, og den «ensomme sjelen» hun selv skrev seg å være, det er svært mange som har brukt mye tid og ressurser på å forstå denne sjelen og hva Södergran vil si.

Den korte dikterkarrieren hennes er også veldig rikholdig på tema og motiv og tolkningsmuligheter. Södergran ble bare 31 år (1892 – 1923), og gav bare ut dikt i fem av dem (første samling, Dikter, kom i 1916, den siste, Framtidens skugga, i 1920). Likevel er det stor forskjell mellom den første og den siste samlingen hun gav ut i sin levetid. Samlingen vi går gjennom i dag, Landet som icke er, består av dikt fra alle periodene. Så det er forskjell på dem også.

Diktsamlingen er delt inn i fire deler, atskilt med romertall. Den første delen er størst, den tredje minst, med bare tre dikt (Fångenskap, Blekhjärtede natt og Mitt liv, min død, min tanke). Den siste delen, IV, ser ut til kanskje å være dikt skrevet etter den siste diktsamlingen hennes ble gitt ut, men jeg vet ikke dette sikkert. Det er i hvert fall tydelig diktene handler mer om døden, og forsoner seg med den, utover i samlingen. Mange av diktene herfra har også tydelig datering fra å være skrevet i 1922. De andre diktene som har datering, passer også inn slik at det er delt inn etter periodene.

Jeg går gjennom diktene del for del, men har ikke tid til å gjøre det ferdig ennå.

III

Fångenskap er skrevet i februar 1919. Det er et kanskje litt vanskelig tilgjengelig dikt, der fangenskapet virker til å kunne være livet selv, og diktersubjektet vil slite lenkene sine og vandre fritt. Det begynner Fången, fången… jag vil slita mine bojar, nesten som en del for seg selv. Så er det i neste linje at diktersubjektet legger ut på en slags billedlig vandring, veien gjennom livet: Med smärtsamt vreda läppar går jag genom livet. Og: Mina avgrunder, vad frågar jag efter er, I förtjänen intet namn. Deretter følger fire linjer hvor bronse følger bronse og blir til et menneske, med jernhjerte (eller järn i sitt hjärte), men med et spørsmål om denne bronsen kan ha detta skremmande skän över pannan/ av blixtornas Gud? Det er ganske mystisk, og blir ikke bedre av at diktet avslutter: jag kastar mitt hjärta på vägen, må gamarna dela det –/ fullmånen föder mig ett nytt.

Blekhjärtade natt er også skrevet februar 1919, også litt vanskelig, jeg skal se nøyere på det og skrive om det senere.

Mitt liv, min död og mitt öde er slik:

Jag är ingenting än en omätlig vilja,

en omätlig vilja, men vartill, vartill?

Allting är mörker omkring mig,

jag kan ej lyfta ett halmstrå.

Min vilja vill blott ett, men detta ena känner

icke jag.

När min vilja bryter fram, skall jag dö:

var hälsad mitt liv, min död och mitt öde.

 

IV

Etter 1920 har Södergran langt fremskreden og uhelbredelig tuberkolose. Familieformuen er tapt med den russiske revolusjonen. Hun kan heller ikke reise til sin barndoms St. Petersburg, grensen mot Russland er stengt, hun er ved hjemmet sitt i Raivola på det karlenske nes. Hun får besøk der, men mottar heller ikke så mange impulser.

Diktet Landet som icke er er behandlet på poesibloggen Helt grei poesi.

Dette var bare for å få en start. Jeg skal skrive dette ut skikkelig senere.

Framtidens skugga (1920), av Edith Södergran

Diktsamlingen Framtidens skugga er skrevet mens den russiske borgerkrigen raste. Familien Södergran hadde vært velstående, men tapt alt utenom hjemmet sitt i Raivola etter den russiske revolusjonen. Raivola var åstedet for krigshandlinger, Edith Södergran fikk sett krigens redsler på nært hold, og selv hennes veldige livskraft må ha latt seg merke av det. Jeg skriver disse postene om Södergran ut litt etter litt, og begynte først slik:

I denne samlingen begynner kanskje livsbetingelsene å tære litt på Södergran? Livskraften er der fremdeles, men den er ikke like triumferende som i de tidligere, tonen er mer nedpå. Og motivkretsen er mer ut i kosmos, mer i det mystiske og underlige. Enda en gang har hun klart å endre seg og måten å skrive på fra den ene samlingen, til den neste. Dette var den siste samlingen hun gav ut i live. Den aller siste, Landet som icke er, ble gitt ut posthumt.

Jeg skal skrive de to innledningene sammen skikkelig, senere. Nå vil jeg si litt om selve samlingen.

Samlingen er delt i tre. Første del heter Planeterna stiga, og betår av 9 dikt. Andre del er Framtidens skugga, med 10 dikt. Den siste er den største, Âlvdrotningans spira, med 22 dikt.

Jeg vil tradisjonen tro skrive om dem alle tre.

Planterna stiga

Diktet Mysterier er det første i samlingen. Det begynner slik:

Leksaker äro alla människor.

Leksak var jag själv i går.

I dag är jag den som öppnar mysteriet.

Jag vill att alla skola komma till mig,

jag vill att alla skola höra hur mitt hjärta slår.

Eld och blod och framtidens smörjelse skolen

I mottaga ur mina händer.

Hela mänskligheten vill jag viga åt framtiden.

Mina flammande rader skall varje barn läsa.

Jag skall omvända alla till en heligare gud.

All vidskepelse vill jag sopa ut med en ljudlös

kvast,

all litenhet vill jag hånande döda.

Eder stora orm vill jag stiga uppå; hans huvud

vill jag stinga med mitt svärd.

O du mitt goda svärd, som jag har fått från

himlen, jag kysser dig.

Du skall icke vila

innan jorden är en trädgård, där gudar drömma

vid underbara bägare.

Det var hele diktet.

Framtidens skugga

Titteldiktet åpner denne delen. Det er et nesten usigelig trist dikt, fra en som skal dø, som har levd et ganske miserabelt liv, men likevel vil det skal være et liv i triumf:

Jag anar dödens skugga.

Jag vet att våra öden ligger i hopar på nornor–

nas bord.

Jag vet att icke en droppe regn sig suger i

jorden

som icke är skriven i de eviga tidernas bok.

Jag vet så visst, som att solen går upp,

att jag aldrig skall skåda det andlösa ögonblick,

då hon står i zenit.

Framtiden kastar på mig sin saliga skugga;

den är ingenting annat än flödande sol:

genomborrad av ljus skall jag dö,

då jag trampat all slump med min fot, skall jag

leende vända mig bort ifrån livet.

«Leende vende meg bort fra livet». Det er ganske sterkt. Og et uttrykk for at Södergran ønsker å ende i lys, uansett. Hele diktet er et forsøk på det, å skildre en lys fremtid, hun ikke får være en del av. Det er også et spesielt bilde, fremtidens skygge er bare lys, den salige skyggen er lys. Det er en umulig motsetning Södergran insisterer på, som så mange steder ellers. Jeg skal skrive mer både om diktet og om samlingen, senere.

Älvdrotningans spira

Diktet Stjärnen er det siste Södergran selv gir ut. Det slutter slik:

Man frågar mig icke, säger min stjärna,

mänskobarn, hölj ditt ansikte för det ofattliga,

det egna, det egna skall giva dig kraften.

Mye mer kommer med tiden…