Stikkordarkiv: Poetiske tekster

Haugtussa, av Arne Garborg

Haugtussa er et verk som aldri har fått helt taket på meg, og som jeg heller ikke har fått tak på. Det er kanskje noe med det å lese en hel historie pakket inn i en samling dikt. Kanskje er det noe fremmed for meg i historien som fortelles, noe som gjør at jeg ikke blir helt engasjert i personene som deltar i den. Kanskje finner jeg ikke riktig blanding mellom analytisk og fantasifull lesing. Haugtussa er kanskje et verk der man skal la seg rive med, og jeg er ikke så lett å få revet med av et verk som dette.

Haugtussa kom ut i 1895, og skiller seg godt ut fra Garborgs tidligere diktning. Romanene Bondestudentar (1883), Mannfolk (1886), Hjå ho mor (1890), Trætte mænd (1891) og Fred (1892) er alle samfunnskritiske, naturalistiske byromaner. Det vil si, de er romaner som vil inn i samfunnsdebatten. De vil på forskjellige måter vise hvordan forhold i samfunnet griper inn i våre muligheter til å leve livene våre, og at disse kreftene er så sterke at man vil gå til grunne om man forsøker å bekjempe dem. Det er på forhånd bestemt ut i fra fødselen hvilket livsløp man har i vente.

Riktignok finnes variasjoner i disse fem romanene.  Fred foregår ikke i byen, men livet i byen er klart et tema, utsatt for Enok Håves forakt. Trætte mænd er mer en dekadent enn en naturalistisk roman, men dekadansen kan kanskje kalles endepunktet for naturalismen. Det er slik det blir når determinismen tar overhånd. Alle disse romaner er også verk som veldig gjerne vil følge med i tiden, helst være litt progressive og sette nye standarder. De tar opp aktuelle temaer, og gjør det i en skrivestil som er helt i tråd med den rådende i tiden.

Haugtussa er ingen roman. Den behandler heller ikke særlig samfunnsaktuelle temaer, er på ingen måte samfunnskritisk, og har ingenting med byen å gjøre. Det er nesten som om Garborg melder seg litt ut. Riktignok er 1890-tallet kjennetegnet at diktningen forlater det tilsynelatende objektive man hadde som mål i realismen og naturalismen, nå skal diktningen være subjektiv, og den kan godt være litt mystisk. Knut Hamsun er den ledende romanforfatteren, Sigbjørn Obstefelder den ledende poeten. Selv Henrik Ibsen er ikke så klar og tydelig som han pleide å være. Men Haugtussa skiller seg helt ut fra alt alle disse tre gjorde også. Den er sitt eget verk, i sin egen stil.

Komposisjonen i Haugtussa er slik at en samling enkeltdikt er satt sammen slik at de skal danne en slags helhet. De forteller historien om ungjenta Veslemøy, som blir Haugtussa fordi hun blir synsk og kan se det ingen andre kan se. Inkludert i dette er de underjordiske, og andre overnaturlige vesener.

Historien har ingen tydelig fortellerstemme, vil jeg si, og heller ingen drivende kraft som får den fremover. Mange av diktene står helt utenfor handlingen, de er bare naturskildringer, stemningsbilder eller en samling pussige gåter og påfunn. Noen av disse diktene kan sies å være oppstått i Veslemøys sinn, eller tjene som en beskrivelse av dette sinnet, men Garborg ser ut til å bevege seg helt fritt fra det ene til det andre, og kanskje det tredje og fjerde og videre med. Komposisjonen i Haugtussa frigjør Garborg fra begrensningene de episke romanene har gitt ham.

Når jeg uttaler meg om dette, føler jeg at jeg er litt på vaklende grunn. Etter min mening fungerer det ikke helt, og det gjør teksten vanskelig å lese. På den annen side skal friheten og det ukontrollerte være et kjennetegn ved Haugtussa. Teksten er ment å skulle åpne for veldig frie assosiasjoner. Dette ligger også både til romantikken og nyromantikken. Diktergeniet skal ikke la seg binde opp av strenge regler og formelle krav. Han må gjerne skrive som det passer ham.

Også i formen på diktene tar Garborg seg friheter. Her er det mange forskjellige rim- og rytmemønster, noen tradisjonelle, noen nye Garborg finner på selv.

Haugtussa

Åpningsdiktet er kanskje det mest kjente. Til deg, du Heid fungerer både som en hyllest til jærnaturen og som en introduksjon til verket. Ivar Hanevik skriver i «Dikt i Norge» at jeg-personen her er fortellerstemmen i verket. Jeg vil også lese noen av strofene som om det er Garborg selv, for eksempel i linjene Eg rømde rædd; men stundom maa / eg sjaa deg att. Strofene 6 – 9 ser imidlertid ut til å være direkte knyttet til verket, særlig nummer 6:

Eg kjenner deg – eg kjenner deg,
som 
ikkje vann! –
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Dette kan utmerket være Veslemøy. Om verket har en åpen og diskutabel slutt, har innledningen til det en optimistisk om at vi må tro lerkesangen som lover vår.

I Heime introduserers Veslemøy i diktet «Veslemøy ved Rokken». Det tøffer av gårde i jambiske verseføtter kombinert med en daktyl i mellom i førstelinjen og med avsluttende avbrutt jambe i andre linjen: ta-ta, ta-tam-ta, tam-ta / ta-tam, ta-tam-ta, tam. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk karakterisert verseføttene korrekt, men jeg er sikker på at jeg fikk rytmen riktig, og at dette er en munter og ufarlig rytme. Det er høst og uvær, men katten Mons ligger varmt og godt på en pute ved ovnen. Det er ikke før i diktet «Fyrevarsel» vi får et varsel om hva som skal komme. Der er det den døde søsteren viser seg for Veslemøy i drømme. Søsteren varsler at Veslemøy har «den tyngste lagnad / som nokon her kan få«. Men dette diktet skiller seg ut i den første samlingen, der de fleste diktene er lyse og ubekymrede, og der det avsluttes med «Søndagsro». Dette diktet har samlingen gåter diktet også er kjent for, ingen av dem av Garborg selv, vil jeg tro, men han er original  i formuleringen.

«Rundt som eit Egg og langande langt
som ein Kyrkjeveg?»
«Garn-Nystet er baade rundt og langt,
kann eg segja deg.»

Så følger samlingen Veslemøy synsk. Her er det mer driv i handlingen. I det første diktet, «Gamlemor ventar», er Veslemøy ute når kvelden og mørket kommer. Gamlemor sitter hjemme med rokken, svært bekymret for datteren. Diktet varierer i rytme, og blir intens når frykten er intens i strofene 10 – 12. Til slutt kommer Veslemøy hjem, også hun vettskremt. Det er tydelig hun har sett noe eller sanset noe der ute i kveldsmørket. Det neste diktet er en beskrivelse av Veslemøy, i diktet med samme navn. De sentrale linjene er de avsluttende, Ho er skjelvande sped og veik / midt i det ho er ven og ung. Så følger i diktet «Synet» samtalen mellom Veslemøy og mora, rett etter at hun har kommet hjem fra sin uhyggelige kveldstur i mørket. Her forteller Veslemøy at hun har hatt et syn, hun har sett inn i den andre verdi, og der sett at broren til moren er død. Diktet «Haugtussa» avslutter denne samlingen. Her får vi vite hvordan Veslemøy får kallenavnet sitt. Det er denne kvelden i tussmørket, der hun er oppe på haugene, synlig som en skygge, eller en tusse. Tussene levde under jorden, og var høyst ekte, men aldri mulig å få øye på skikkelig. De hadde også overnaturlige og trolske evner, som Veslemøy nå har fått.

«Aa heller vil eg
med Augo sjaa,
enn dauv og blind
gjenom Verdi gaa
og ikkje det Sanne skilja!»

Jol inneholder to dikt om julefeiringen. I det første, «Ungdom», er det vilter og kåt fest for ungdom. Her er det blodet som bruser, gutten tar jenta i sin arm, og jenta følger villig med. Diktet slutter med en advarsel om at slikt kan føre til synd og skam, og den korte gleden kan føre til livslang ange. Så det er å huske på å fagnast på sømeleg vis / og all tid gjeva vår Herre pris, / som unner oss liv og nåde.

Det neste diktet, «Laget», er enda kåtere. Her er det Veslemøy som finner gutten sin. Det er et langt dikt som går over flere sider, og som inneholder den godt kjente formuleringen «Eg såg på deg, og du såg på meg, og me lo så godt.» Her er hele sammenhengen den står i:

Aa hugsar du sist paa den grøne Eng;
eg sneidde og slo,
du breidde og lo;
so sat me kvilte paa Moseseng;
aa du, det var blide Dagar.
Eg saag paa deg og du saag paa meg,
og me lo so godt
og forstod so godt;
eg tenkte med meg: dette jamnar seg,
og sidan seg allting lagar.

Samtidig er Veslemøy også Haugtussa. Og hun ser det de andre ikke kan se. Først er det muntert, at hver av ungdommene har et dyr knyttet til seg, og Kristian Skar, som vil vera slik kar, / men hare-pus spring i hans fotefar. Siden kommer også de underjordiske, tusser og troll, og deltar i dansen. Da blir det folksomt nok. Mot slutten av diktet er hun Veslemøy igjen, og ser gutt og jente finne hverandre. Også Veslemøy får seg en haugkall. Vi får på ny  linjene som ble introdusert i «Det syng» fra samlingen Heime:

Aa hildrande du!
Med meg skal du bu,
i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu.

Her er altså kanskje mannen hun skal ha. Men

Han rettar ut su Bleike blaa Hand;
ho skjelv av Uro og Otte.
Men saa den Møy skuld’ kysse den Mann,
daa hadde han Munn som ei Rotte.

Også dette kan kanskje ses som et varsel. Til slut ber hun Jesus om fred, og siger ned på benken.

I Gjætlebakken er noen mellomdikt, «Vindtrolli», «D’er kje greidt», «Fuglar» og «Under Jonsok». Ingen av disse er avgjørende for handlingen. At det er Jonsok viser at det er gått et halvt år siden julefesten.

I Slåtten består av et dikt som er en hyllest til høstslåtten, og et dikt som heter «Veslemøy undrast». I dette går Veslemøy og undrer seg over gutten hun har møtt. Diktet har omkved, – Me veit, naar det er so laga -. Det er en slags ballade i gammel stil, om overgangen fra å være jente til å bli kvinne, hvor gøy det kan være å være det første, og hva slit som venter i det andre. Likevel er det ingen som vil bli gående jente gjennom livet. Ingen foruten Veslemøy. For i de tre siste strofene før det aller siste at hun vil gjete hundre år, be seg i hvermanns gard og gå fanteferd land og strand før hun går inn i det harde livet som kone til en mann. Men i den siste strofen er omkvedet skiftet

Skjemte og fjasa eit Grand, – lat gaa;
men kysse eit Skjegg! Aa langt derifraa!
— Det var, – um det var so laga?

Det er et aldri så lite skjebnedikt, dette her. Det går den samme vei med dem alle. Når det er så laget, så skjer det. Ikke heller Veslemøy vil slippe det unna.

Rett etter disse to trygge og koselige småsamlingene kommer Dømd. Det består av et eneste dikt, som står uhyggelig for seg selv i samlingen. Det er Veslemøy – nå som Haugtussa – som på vei hjem ser en gammel kar gå og streve med steiner han ikke får flyttet. Han har solgt sin sjel for mammon, og gjort et eller annet svik. Nå får han sin straff.

Dei vil ta henne er en annen uhyggelig samling. Men denne handler om Veslemøy. Det inneholder 8 dikt. «Måneskinsmøyane» er et syn Veslemøy har. «Heilagbrot» er 8 strofer om kvalene Veslemøy har etter alt hun har sett, og hva hun er i stand til. «Kravsmannen» er et uhyggelig dikt om en dauding som besøker Veslemøy i et syn om natten. «I skodda» er en fortsettelse av dette. Deretter følger diktet «Veslemøy sjuk», der gamlemor får føre ordet litt. Det er her vi får vite at Veslemøy er den eneste hun har igjen, at den ene søsteren er død, og den andre søsteren går i byen som tæve (dansk ord for tispe, brukt også om løsaktig kvinne). Broren har reist på sjøen. At Veslemøy ligger i feberørske kan antyde at de fire første diktene i denne samlingen kan være febersyner Veslemøy har hatt. Hun ligger også og fabler om måneskinsmøyer. Så følger diktet «Snøstorm», der været i de tre første strofene setter stemningen, før vi får se verden gjennom Veslemøys febersyke sinn. Hun ser svære riser overalt, men avslutningsstrofen antyder samme optimisme som avslutningsstrofen i innledningsdiktet Til deg du heid:

Men Soli smiler ovanum Sky;
ho meiner ho kann det herde.
Dei naar ikkje upp med sitt Gnaal og Gny
og Galdresongane svære, –
um aldri dei dette kann lære.

«Draken» er diktet om Heilag-Per, som her er kravsmannen, og som nå får overtatt gården gamlemor og Veslemøy bor på. Han må gå med liv på sin samvittighet, for gamlemor kan neppe stå det over uten gården. Det er mye som tyder på at Veslemøy har sett lenger, for hun er synsk, og Heilag-Per kan nettopp være daudungen i Kravsmannen og den dømte i Dømd. Kanskje er det sitt eget liv han vil få på sin samvittighet. «Hjelpi» Veslemøy (og gamlemoren) får i dette siste diktet i denne samlingen, er fra presten. Den kristne troen med Jesus og Gud er altså sterkere enn vondemaktene som ellers opptrer i verket.

Det vaarar åpner med det andre av de mest berømte diktene i Haugtussa: Mot soleglad. Her er det alvelandet Veslemøy er i stand til å se som blir beskrevet, men på en slik måte, at det kan være en hvilken som helst fantasiverden man vil forestille seg når solen går ned i havet i horisonten. Det går i akkurat samme rytme som Til deg, du Heid. Denne rytmen er Garborgs egen, og siden disse to diktene på mange måter er blitt jærdiktene, har denne rytmen blitt jærrytmen. Det andre diktet i denne korte samlingen er «Vaardag», der Veslemøy er glad over å være ung.

Etter vår kommer sommer, og etter «Det vaarar» kommer Sumar i fjellet. Dette er sammen med «Den store strid» den lengste av samlingene, med 14 dikt. I «Sumar i fjellet» får vi se hvordan Veslemøy kommer sammen med gutten sin. «Paa fjellveg» er et dikt der Veslemøy går på en vei i fjellet, og føler seg trykket av den. Hun føler seg innestengt av fjellene rundt, som om hun er grav ned. «Den snilde guten» i det neste diktet er Jon. Han viser henne hvordan hun skal gjete, og de er sammen hele dagen i et dikt på 14 strofer. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c. Alt er enkelt og greit. Jon kjenner ikke til at Veslemøy er Haugtussa, og svarer lett og greit på alt hun spør ham om og vil vite. Det er en gryende forelskelse her. «På Gjætleberg-Nut» er naturskildring, Gjætleberg er navnet på plassen. «Dokka» er navnet på kua, diktet om den er på 8 linjer, og helst med for at Veslemøy kan spørre den om det er «von / (…) i Jon». «Veslemøy lengtar» er et langt og vakkert dikt. «Blåbær-lid» er et nytt mellomdikt, der det trygt og ufarlig handler om hvordan gjeteren må passe på for bjørn og rev og ulv, også her går tankene til slutt til guten i Skare-brotet. I «Møte» møtes de igjen. Rimmønsteret er det samme som i «Den snilde guten», der de møttes først. Mot slutten av diktet blir det regn og tordenvær. De må søke ly sammen, og der sovner hun i hans arm. «Kyllingdans» er et mellomdikt, nesten som en barneregle. Det har ganske grei funksjon som lekedikt, mens Veslemøy og Jon koser seg i sammen. Elsk er et dikt der Veslemøy i kåtskap tenker på sin nye kjæreste. «Skogglad» handler om en hare, som ser ut til å ha et slags sjelefellesskap med Veslemøy. Også den løper rundt og er engstelig hele tiden. Det er Veslemøy som har tankene i dette diktet, som slutter med et ønske om at hun og haren skal være venner all vaar tid. Rimmønsteret er for øvrig strofer med 8 + 1 verselinjer, først 8 med rim i første og tredje, andre og fjerde, altså kryssrim, men så kommer det en ekstra linje med et kort rim på sjette og åttende. All vaar tid er et sånt rim, som diktet avslutter med, og som det blir lagt ekstra vekt på.  «Eit spursmål» er en tenkt liten samtale mellom mann og kone på Skare.  Mannen mener kona tror på for mye trollsnakk, kona at menn er for kloke med alt det dei veit og veit. Dette er også et mellomdikt, mens vi venter på hvordan det videre går med Veslemøy og Jon i Skarebrotet. «Ku-lokk» er Veslemøy som lokker på kua. Noe av lokkingen kan nok leses som en analogi på sin egen tilværelse, om hvordan hun skal jage ormen som bit din legg, / og Flugu og My og stingande Klegg. Det er tingene som plager. Diktet slutter med at kua kommer til gards, som ei dronning, slik kanskje også Veslemøy kan komme dit. Det blir i så fall humoristisk med avslutningslinjen: og alle ropar: aa nei, for Ku! I «Vond dag» får Veslemøy vite at Jon i Skarebrotet har sveket henne, og funne rike megga ifrå Aas. Diktet er fullt av regn og uvær, og Veslemøy kan ikke gråten tvinge. «Ved Gjætlebekken» avslutter denne samlingen. Dette er for øvrig et av diktene som er tonsatt av Edvard Grieg, og et av dem han kommer heldigst ut med, med artige bekketriller i pianoet, om enn den kunstferdige måten å synge kanskje vil låte fremmed for våre moderne ører. Selv om det er et trillende og klart dikt, klart og trillende som bekken det handler om, så er det dystre ting som ligger under. Veslemøy søker trøst i bekken, som klukker fornøyelig, enda alt som har hendt. La oss for eksemepel se på avslutningslinjene i de fem første strofene, som er strofene før diktet skifter karakter og går over i en annen rytme:

– Aa, her vil eg kvile, kvile.

– Aa, her vil eg drøyme, drøyme.

– Aa, her vil eg minnast, minnast.

 – Aa, her vil eg gløyme, gløyme.

– Aa, lat meg faa blunde, blunde.

Hvile, drømme, minnest, glemme og blunde. Veslemøy vil finne ro og hvile, drømme om hva som kunne vært, minnes tingene, men også glemme dem. Diktet har så en mellomstrofe, før huldra trer frem i Veslemøys drøm:

Du skal kje graate for din Gut deg sveik,
og ikkje gaa med desse saare Tankar;
han minnest deg so tidt der han no vankar,
og tregar sorgfull, for han var so veik.

Diktet slutter med at Veslemøy har glemt alt. Sommeren er over.

Paa Skare-Kula består av 11 dikt. «Det vaknar» er et langt dikt. Det er selve naturen som våkner, alt sammen, men særlig alle de underjordiske og ellers usynlige vesener, satt i en ramme av fjell og hav og himmellegemer. «Dei hyller sin Herre» er de samme vesener som våknet i det første diktet her, som nå hyller sin herre, høvdingen i Hel. Hel er det underjordiske riket i norrøn mytologi, der det vonde og onde holdt til. I «Prøve» er det selveste Fanden som prøver hvem han vil ha inn i flokken. «Svarte-katekisma» er diktet om læren man må svare til for å bestå prøven, og bli en del av Fandens flokk. Det starter med en slags omvendt, ond variant av de ti bud, der det sjette bud for eksempel er – Ver eit Svin, / men utantil blank og fin. Så følger en slags bønn om at denne pakten skal bli oppfylt, og den onde verden bestå, og aldri bli bedre. I «Stjernefall» kommer de alle frem til Fanden, alle som tjener ham og har noe å melde, Finnekjerring, Fantekjerring, Gulkledd kjerring, ei mager kjerring, krylrygg-kjærring (krylrygg er det samme som pukkelrygg), kjerring som blinker, Troll-kokke, og mange, mange flere. De har alle forskjellige trollerier, som gjør at det blir dårlig å leve på jord. Noen av disse versene inneholder smått samfunnskritikk, og samlet blir de et uttrykk for det motsatte av god jærmoral. Det neste diktet, «Ein søkjar», handlar om ein til som vil inn i Fandens flokk. Den høye gjesten i «Høg gjest» er Døden selv. Han kommer ridende på en svart hest, og med sid, svart kåpe. Døden er her Fandens tjener, men også en Fanden kaller sin bror. De forbereder til dans, og dansen foregår i «Troll-dans». Det begynner i galopperende rytme, satt sammen av en daktylos og to jamber, lett-tung-lett, lett-tung, lett-tung. Deretter skyter det fart når to takter blir kuttet, og diktet fra strofe 5 går over i jambe og anapest, ta-tam, ta-ta-tam. Det er også der dansen begynner. I de første strofene er det også hestene som rir bort til dansen med alle trollene og de andre som skal delta i den, strofe 1 begynner med:

Det klakkar i Berg og Bru
av Hov og av Heste-Sko;

Strofe 3 har:

Og rundt i Vilske det gjeng
med Rop yvi Stokk og Stein;
det svingar med Svans; det sleng
med Hovar og Daudingbein;
og gnellande Trollkjeringmaal

Strofe 4 er en mellomstrofe og i 5, der rytmen skyter fart, begynner dansen:

Men daa vart det Dans
daa ho fyrst var hans;
ho banna og beit,
ho slo og ho sleit,
og leika paa Voll
med sitt Kloveberg-Troll,
so baade det lo og lét.

Et stykke ut i dette diktet kommer en strofe som begynner med: «Veslemøy fæler.» Det er altså Veslemøy som ser alle disse vonde synene, både dansen og de 6 første diktene i denne samlingen ser vi gjennom henne. Og så får vi forklaringen på hva det vil bety at hun i «Blåhaugen skal sin sylvrokk snu». Hun får ikke gutten sin, og kan derfor gjerne la seg ta av haugmannen. Hun er Haugtussa.

«Og vil du vìta den Guten blid,
so sjaa deg att yvi Herdi! –
Du ser han i Loftet med Gjenta si;
der gløymer han heile Verdi.
So hev han det godt
kvar langande Nott,
og Haugtussa hev han til Spe og Spott.»

Det er med hennes egne ord vi får det i nest siste strofe:

no ser ho det vel; no hugsar ho alt,
og Verdi for Veslemøy visnar.
Ho vender seg graa.
«No kann du meg faa.
No kann eg gjerne i Haugen gaa.»

Haugmannen blir naturligvis glad over den store fangsten han får. Nå skal han vise henne Gumle den gamle med visdomsord. «Bergtroll» har en – hva engelskmennene ville kalt – awkward rytme, med to trykktunge stavelser i starten, og så ingen versefot å holde fast ved. Det er også stadig skiftende variasjoner i tempoet versene er naturlig å lese i, og det er ingen rim å hvile seg på. Dette er Bergtroll. Mange av setningene er også stokket om, på en krøkkete måte på norsk (feks «Gufs stend som or kjellar kald» strofe 1), og hver av strofene har 6 + 1 linje, der sistelinjen er bare ett (enstavelses-) ord. I første strofe er dette ordet «kald», det passer godt med et slikt negativt ord av kulde, om enn dette grepet med gufsene ord i sluttlinjen ikke er gjennomgående for hele diktet. Diktet «Gnavlehol» er forberedelse til gamle Gumles visdomsord. Visdomsordene får vi i siste diktet, «Gumlemål». Dette har nesten preg av å være en skapelsesberetning, en religiøs fortelling om verdens og underverdens historie fra oppstandelse til ragnarokk. Men det er Gumleord, så det er ingen tyngde i dem. Hver linje består bare av to-tre ord, det går altfor raskt frem, vi får kanskje følelsen av at Veslemøy er fanget i en hvirvelvind av skremmende syner i hodet sitt. Diktet – og samlingen – avsluttes også med at dagen gryr, og at hun våkner alene i Skare-ås. Vi kan lese det alt sammen som om hun har hatt mareritt.

Den store strid er den siste samlingen, og den jeg liker best. Her er det også diktene står dårligst på egne ben, og nesten må leses i sin sammenheng for at de skal få full virkning. Haust er innledningsdiktet, der havet med sine rullende bølger blir brukt i sammenligningen med Veslemøys følelser nå som hun er forlatt av gutten sin. Vi har også høsten her satt opp mot våren i «Det vaarar», fra tidligere. Den gang ventet sommeren med kjærligheten, nå venter den kalde og døde vinter. Diktet «Raadlaus» er et av de sterkeste og vondeste i hele Haugtussa-verket. Ikke fordi selve diktet er så mesterlig skrevet, men fordi innholdet i det er så troverdig bygget opp til. Noen av de andre diktene, særlig i Paa Skare-kula kan jo bli litt kunstferdige og fremmede for oss. I «Raadlaus» er det Veslemøy som veldig direkte og menneskelig savner sin kjære gutt. De to første strofene og den siste begynner med en gjentakelse, å gode/vene min gut, å snilde/gjæve min gut, det er sterke følelser i fritt utløp. Den eneste strofen som ikke har en slik type gjentakelse er den tredje, der Veslemøy ser tilbake på hvordan det var:

So trygg og varm
i din gode Arm
eg gløymde Sorg og eg gløymde Harm.
Men aldri meir
eg finne deg maa,
og aldri meir
deg i Augo sjaa,
og Graaten brenn i min kjøvde Barm.
– Aa nei, at du kunde svike.

Siste strofen har at Veslemøy ønsker seg død og aldri vil ha «ein glad dag meire». Diktet «Den som fekk gløyme» er et inderlig ønske over åtte verselinjer om å få lov til å glemme det som har hendt. I «Kor hev det seg» ser Veslemøy seg selv utenfra. Hun kjenner ikke seg selv og sin verden igjen. Hun ser at alt er det samme, men på samme tid helt forandret.

Framand er Heid og framand er Myr;
framand tykkjest meg Katt og Kyr.
Framand glor det sin eigin Veg;
vil meg kje noko. Kjenner kje meg.

Sånn er det at oppfattelsen av tingene er viktigere enn tingene selv. Tidligere kunne tingene være lyse og fine, nå som kjærligheten er tapt, er alt tomt og fremmed og uten glede. Det fortsetter i samme stil i «Vinter-storm», der Veslemøy ønsker seg stormen, og at den gjerne måtte sluke opp hele jorden. «I kyrkja» er et dikt der Veslemøy er på besøk i kirken, men det er ikke hva som foregår i kirken som er viktig, ikke et ord om det. Hele diktet handler også her om savnet og fortvilelsen. Det er først når gudstjenesten slutter og folk skal hjem Veslemøy liksom våkner til seg selv:

Eg skvett og vaknar, naar Folk vil gaa.
– Aa frels oss ifraa det vonde!

Så kommer det lange diktet «Ein bele», der bele er en som beler, altså en frier.  «Uro» er neste dikt, så kommer «Bøn». I dette diktet henvender hun seg ikke til noen spesiell, det er til du som hjelpe kan.  De gjenstående diktene er «Paa vildring», «Ho vaknar», «I Blaahaug» og det siste diktet, Fri.

På poesibloggen har jeg skrevet om noen av diktene i Haugtussa. De to første er skrevet skikkelig, mens postene til de fire siste er uferdige.

Til deg, du Heid (Til deg, du Heid og bleike Myr) – Innledningsdiktet.

Det syng (Aa hildrande du! / Med meg skal du bu; / i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu) – fra Heime.

Mot soleglad (Det stig av hav et alveland) – fra Det vaarar.

Elsk (Den galne Guten min Hug hev daara) – fra Sumar i fjellet

Haust (No rullar Havet svært mot Land) – fra Den store strid

Fri (Ho ber deg gjenom Helheims Gov; / der skal du skimte Livsens Lov / og gjenom Rædsle lære / det Verk, som vert di Ære.) – avslutningsdiktet.

Originalteksten til Haugtussa kan leses flere steder på internett. Jeg synes denne siden til biphome.spray.se er fint satt opp, med teksten til høyre og bokmerker til venstre, slik at man kjapt kan komme seg til akkurat det diktet man vil lese.

Reklamer

Canto XII, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO XII

Etter et lite repetisjons- og oversiktsmellomspill i Canto XI fortsetter nå Dantes reise gjennom Inferno. Vi skal møte flere vesen fra den greske mytologien, sånn som oksen Minotauros og noen av kentaurene, og vi skal også møte noen historiske skikkelser fra antikken, Dantes samtid og også noen i mellom. Sangen begynner med at Dante siger ned i syvende sirkel. Her er han med de voldelige.Vi er i den første krets av den syvende sirkel, der tyranner mot nesten og mot eiendeler befinner seg (tiranni verso il prossimo nella persona e negli averi).

Landskapet blir dramatisk beskrevet med bratte skråninger, hvor det er vanskelig å ta seg frem, og hvor veien er voktet av en kentaur. Det er Minotauros fra den greske sagnverdenen. Dette er et vesen halvt menneske, halvt okse, født av Minos’ hustru, Pasifaë, med en okse som far. Sagnet kommer fra minoerne på Kreta, der det i ruinene på Knossos kan finnes flere tegninger av skapningen. I sagnet ble Minotauros plassert i labyrinten han aldri kunne slippe ut fra, men hvor han hvert år fikk nye unge menn og kvinner som ofer.

Dante plasserer altså vesenet her i syvende sirkel i Helvetet. Vi får også i linjene 12-27 en liten repetisjon på sagnhistorien, men det fordrer at man kjenner historien fra før eller kan slå den opp for å skjønne det. I et ubevoktet øyeblikk («mens Minotauros er rasende», mentre ch’e’ ‘nfuria (27)) slipper Vergil og Dante forbi den.

Fra linje 28 og fremover forklarer Vergil Dante hva alle steinene som er her betyr. Det er rester etter et jordskjelv, fra den gang Jesus Kristus besøkte Helvete (det er nærmere beskrevet i Canto V). Navnet Kristus (Cristo) blir aldri brukt i Inferno, her blir han omtalt som colui (“han der”) (38). Ut fra sammenhengen er det klart hvem som menes. Vergil kan også fortelle at dette steinraset ikke hadde vært første gang han reiste nedover her, den gang han på oppdrag fra Erichtron skulle hente en sjel opp fra dypet i Helvete. Det er fortalt om i Canto IX. Deretter får Vergil og Dante øye på Flegetonte, elven av blod som renner i denne ringen. Dantes første beskrivelse av synet er verd en gjengivelse.

Io vidi un’ampia fossa in arco torta,
come quella che tutto ‘l piano abbraccia,
secondo ch’avea detto la mia scorta;

e tra ‘l piè de la ripa ed essa, in traccia
corrien centauri, armati di saette,
come solien nel mondo andare a caccia.

Jeg så en bred grøft i vridd bue
Lik den som omfatter hele planet
Slik som min eskorte hadde sagt;

Og mellom foten og bredden av denne,
løpente kentaurer, bevæpnet med piler
Slik de i verden pleide å gå på jakt.
Inf XII,52-57

Kentaurene er vesener fra den greske mytologien, halvt menneske og halvt hest. De to kentaurene som er her er Kheiron og Nesso. Kheiron skiller seg ut fra de andre kentaurene, som er kjennetegnet ved å være ganske sanselige og ustyrlige. Kheiron er mildere og klokere, og underviste både i legekunsten og i lyrespill. Nessos er kentauren som forsøkte å voldta Herakles’ hustru, Deianira, og senere gav henne en skjorte med forgiftet blod. Denne skjorten forvoldte senere flere sagnskikkelsers død, blant annet Herakles’ selv. Pholos er der også, halvt mann, halvt hest, han også. De får hver av dem en bitte liten linje som treffsikkert beskriver dem. Kheiron er den som underviste Achilles (il qual nodrì Achille), Nesso døde for Deianira, men sørget selv for sin hevn (che morì per la bella Deianira,/ e fé di sé la vendetta elli stesso) og Pholos var full av sinne  (che fu sì pien d’ira). Slike korte, karakteristikker er også karakteristisk for verket, som tross sitt omfang er uhyre økonomisk i språket.

Oppgavene til kentaurene her i Inferno er å passe på at de dømte ikke forsøker å rømme fra den blodige elven de skal koke i. Vi ser på ny den tettte sammenhengen mellom synd og straff. De voldelige skal få bade evig i en elv av blod. Med hestekroppen og dens fire ben kan de raskt bevege seg hit og dit, om noen syndere skulle forsøke å krype opp av elven. Vi kan kanskje også anta at det er blodet fra alle de har skutt som danner elven Flegemonte. Da kentaurene får øye på Dante og Vergil, forsøker de å skyte på dem også. Men Kheiron – som er den klokeste av dem – legger merke til at Dante beveger det han tråkker på. Han har vekt, fordi han fremdeles er i live, mens de andre som er her er skygger. Inferno har flere eksempler på at dette får betydning. Det er denne observasjonen som gjør at Kheiron ikke sender av gårde pilen han har klar. Her i sang 12 kan Vergil fortelle Kentaurene at Dante så visst er er i live, og at det er han (Vergil) som skal vise ham denne mørke dalen, fordi det er nødvendig for ham, ikke fordi han har lyst («Ben è vivo, e sì soletto/ mostrar li mi convien la valle buia;/ necessità ‘l ci ‘nduce, e non diletto. Inf XII,85-87).

Vergil forteller også Kentaurene hvem som har sendt ham (Beatrice), og ber om hjelp til å komme seg videre. Detaljer å få med seg er at Vergil sier at de verken er ranere (ladron) eller tyver (fuia), med betydningen at de ikke hører hjemme her. Denne første sirkel i ringen for voldsmenn er for voldsmenn mot nesten. I begrepet “vold” ligger også vold mot nestens eiendom, altså tyveri eller ran. Vergil ber også om hjelp i navnet til dem som har sendt dem (Ma per quella virtù per cu’ io movo (91)), noe som altså på Kharuon har virkning, i motsetning til på djevlene som voktet inngangen til byen Dis i Canto X. Til sist tar Vergil med at Dante ikke er noen ånd som kan fly gjennom luften (ché non è spirto che per l’aere vada (96)), og understreker ytterligere at han er i live og har vekt. Uten spørsmål vender Kheron seg til Nessos, og kommanderer ham til å føre dem.

Med Nessos som trofast eskorte går ferden fint. Nessos kan også fortelle hvem de er, de som er der nede i elven med blod opp til øyenbrynene. De første han nevner er tyrannene Aleksander og Dionysios. At den siste er tyrannen som regjerte Sicilia og levde fra 430 til 367 er klart. Hans maktbase var Syrakus, og han var så visst streng, men han sørget også for velstand i landet og fikk utvidet makten og innflytelsen sin også til det italienske fastlandet. I kampene mellom Spartanerne og Athenerne stod han på Spartanernes side, noe som nok kan være med på å forklare hvorfor han blir sett på som spesielt tyrannisk. Det er kanskje en urettferdig beskrivelse Dante gir ham, når det i verket står han brakte Sicilianerne så mange smertefulle år (che fé Cicilia aver dolorosi anni (108)). Hvem Aleksander er, er mer omdiskutert, og jeg hører selv med til dem som har vondt for å gå med på at det skal være Aleksander den store, selv om det er denne Aleksanderen som er den mest kjente, og hans gjerninger passer til plassen i Helvete han har fått. Men Aleksander den store er nå en gang kjent som en stor hersker, han var og er beundret av mange, så det er ikke lett å gå med på at han skal straffes i Helvete. Kanskje er det også derfor Dante ikke utstyrer ham med fullt navn?

Nessos nevner også noen voldelige syndere fra Dantes samtid, de er Ezzelini III da Romano (1194 – 1259) og Opizzione II da Este (1247 – 1293), sistnevnte ble drept av sønnen Azzone III som styrte Ferrara fra dette året (1293) til han selv døde i 1308, for øvrig det året Dante begynner skrivingen av verket. Vergil forteller Dante at nå kan Nessos godt være veiviseren for en stund, han er altså til å stole på. Ettersom de rir av gårde kan de observere at synderne er stadig mindre nedsunket i blod, de første var til øyenbrynene, så kommer noen til halsen, og siden enda mindre til elven er så grunn at den bare rekker til føttene. Der kan de krysse over til den andre bredden.

Vi kan ta med detaljene at det blant synderne med blod til halsen er en som holder seg alene, det er en som drepte i Guds eget fang, og blodet er ennå der borte i Themsen («Colui fesse in grembo a Dio/ lo cor che ‘n su Tamisi ancor si cola». (119)). Dette er Gui de Montefort, en engelsk adelsmann som i 1272 myrdet prins Henrik av Cornwall under en messe i Viterbo. Dante får også med en setning om at blant dem med blod til brystet, er mange han drar kjensel på (Poi vidi gente che di fuor del rio/ tenean la testa e ancor tutto ‘l casso;/ e di costoro assai riconobb’ io. Inf XII,121-123). Dette er nok dem som har deltatt i stridighetene mellom guelferne og ghibbelinerne i Dantes Firenze.

Etter å ha krysset elven ved vadestedet, forteller kentauren Nessos hva Dante og Vergil kan forvente seg videre, og forlater dem. Han sier elven på ny vil bli dypere, hvor flere tyranner vil få jamre seg (ove la tirannia convien che gema (132)). Blant de som skal være der, er hunneren Attila (død 453), kong Pyrrhos av Epeiros (319 – 272 f.kr) og Sextus som var sjørøver på Cæsars tid. De to siste er ikke entydig beskrevet i verket.

Neste Canto (nr XIII) begynner direkte der denne sluttet, og vi skal møte Dante og Vergil på veien videre etter at Nessos har forlatt dem.

Canto XI, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto XI

Den 11 sangen er litt kortere enn de andre, og har bare 115 vers. Her stopper historien litt opp, for at Dante skal få forklart hvordan Helvete er oppbygd. Kartene om hvordan Helvete ser ut baserer seg altså mest på denne sangen, selv om det også er mulig å finne ut av det ut i fra de andre sangene. Mens alt dette skjer befinner vi oss fortsatt i sjette ring, der kjetterne oppholder seg. Strafen deres er å ligge i brennende kister, som vi så i forrige sang. Vi skal så vidt se innom graven til en ny av dem her: Pave Anastasio. Ellers er denne sangen fattig på både døde sjeler og andre skapninger, og er mest av alt en samtale mellom Vergil og Dante om Helvetes oppbygning og inndeling.

Det siste som skjedde i forrige Canto var at Dante fikk en formanende pekefinger av Vergil etter enda en gang å ha blitt rystet etter samtale med noen av de dømte sjeler i Inferno. Dante snakket som vi husker med sin landsmann, Farinata, og ble blant annet varslet om at han ville bli forvist fra Firenze. Etter samtalen snur Dante og Vergil seg til venstre, og går langs en høy, steil fjellvegg i en dal. De befinner seg fortsatt i ring 6 for kjetterne. Her begynner 11 sang.

Vi må ha med at kjetterne ikke bare ligger i brennende kister, de er også plaget av en veldig stank. Deres sjeler vil for alltid brenne når de er så forurendsede at de ikke engang ville slippe inn Gud, og når slike skitne sjeler brenner må det nødvendigvis komme stank (puzzo). Helt i begynnelsen av sangen leser Dante en av innskriftene på gravene, der det står “Pave Anastasius – som Fotinus ledet bort fra den rette vei” (‘Anastasio papa guardo,/ lo qual trasse Fotin de la via dritta’. Inf XI,8.9). Dette er Anastasius II som var pave fra 496 til 498. Han ble kalt kjetter fordi han støttet dekanen i Thessaloniki, Fotinus, i hans fornektelse av den guddommelige opprinnelsen til Kristus. En annen Fotinus var biskop i Pannonia i det fjerde århundret, og ble dømt for kjetteri. Det er en del uenighet i forskingen om hvem de to er, og om Dante muligens har forvekslet paven Anastasius med keiseren (Keiser Anastasius I), og den ene Fotinus med den andre. Den gamle Harvard klassikeren fra 1909, med oversettelse av Henry F Cary og redigert av Charles W. Elliot, skriver i noteverket om de som mener det er keiseren at de er “jealous of the integrity of the papal faith,” eller “bekymret for pavetroens integritet”. Det er klart det er sårende for mange at det finnes paver i Helvete, og spesielt blant kjetterne, og det er like klart at blant dem er nok ikke mange amerikanerne.

Dante og Vergil befinner seg i en bratt skrent. Allegorisk betyr det at når man befinner seg i synden går det raskt i utforbakke, billedlig kanskje også at bratte stup er mer skremmende for de som er fanget mellom dem. Konkret får det også betydning for Dante og Vergil at de må stoppe opp, slik at de får vennet seg til forholdene de er i. Det passer også godt allegorisk, i slik synd må man kanskje også stoppe opp litt og tenke seg om, før man kan gå videre. Det er i denne pausen Vergil finner tid til å fortelle Dante nærmere om Inferno.

Fra ring 6 hvor de nå befinner seg blir inndelingen mer komplisert. Vi kan ta med (selv om Vergil ikke her gjør det) at Dantes Helvete begynner med et slags forrom med de likegyldige, de som ikke tar stilling til noe, og som vi møtte i sang 3. Så har vi ringene 1 – 5 som vi har vært i, den første for de ikke kristne, der Vergil selv befant seg, sammen med mange av de andre historiske og oppdiktede skikkelsene fra antikken. Den andre er for de vellystige (lusseriosi), som vi møtte blåst av Helvetesstormen hit og dit i sang 5, der Francesca og Paulo fortalte sin historie. Den tredje er for de grådige eller fråtserne (golosi), de møtte vi i sang 6 o, hvor vi også fikk en samtale med Ciaccio, fioerentineren som gav de første forvarslene om Firenzes fremtid. Straffen deres var mot alle sansene de hele sitt liv hadde forsøkt å få tilfredsstilt, her blir det med regn, ul (fra hunden Kerberos), stank, mørke og sump (som de ligger i, og får smake på). Den fjerde er for gnierne og sløserne (Avari i prodigi), de så vi skyvende på tunge vekter i sang 7. Den femte er for de vrede (Iracondi i accidiosi), de så vi hamre løs på hverandre i sumpen Styx i sang 7 og 8, hvor særlig Filippo Argenti gjorde et motbydelig inntrykk. Nå er vi altså i ring 6, for kjetterne (Eretico).

Nedover her, kan Vergil fortelle, finnes tre mindre sirkler(cerchetti). Ideen er at Helvete er formet som en trakt, borret ned i jorden, og jo lenger ned man kommer, desto trangere blir det. De største synderne blir altså straffet med mer klaustrofobiske forhold. Den verste synden for Himmelen er ingiuria, som er opphavet for fremmedordet vårt “injurie”, og kan oversettes med “fornærmelse” eller “skade”. Skaden kan skje med vold (forza) eller bedrageri (frode), der bedrageriet er verst. Bedragerne befinner seg altså nederst, lengst fra Himmelen, der det er trangest, og der de lider mest (e più dolor li assale (27)). Voldsmennene kommer først her nå, forteller fortsatt Vergil, alt blir lagt frem i komediens perfekte rimmønster, og denne ring nummer 7 er inndelt i tre kretser (girone). Vi kan også ta med at Magnus Ulleland i sin nynorske oversettelse av verket kaller Cerchio for “krins” og Girone for “ring”, så man skal ikke bli forvirret av at jeg bruker andre ord for samme mening. Kretsene er for de tre typer voldsmenn, voldsmenn mot nesten (“mordere, plyndrere og ranere”, omicide, guastatori e predon), voldsmenn mot seg selv (“mot seg og sine eiendeler”, Puote omo avere in sé man vïolenta/ e ne’ suoi beni Inf XI,37-38) og voldsmenn mot Gud og naturen (Puossi far forza ne la deïtade,/col cor negando e bestemmiando quella,/ e spregiando natura e sua bontade; Inf XI,37-39) i den rekkefølgen. Når vi kommer dit, skal vi se hva de tre typer vold går ut på.

Så fortsetter Vergil med bedragerne, der inndelingen er enda finere enn for voldsmennene. Her er det hele 10 undergrupper, og de blir alle her ramset opp uten å bryte med verken rytme eller rim på italiensk.

Questo modo di retro par ch’incida
pur lo vinco d’amor che fa natura;
onde nel cerchio secondo s’annida

ipocresia, lusinghe e chi affattura,
falsità, ladroneccio e simonia,
ruffian, baratti e simile lordura.

Denne måten nettopp nevnt ser ut til å bryte opp
kjærlighetens bindinger som gjør naturen;
hvor i andre sirkel bygger seg reir

hykleri, smiger og den som forhekser,
falsknere, tyveri og simoni,
koblere, snytere og lignende skitt.
Inf XI,55-60

Det var 8 av 10 kategorier, og slett ikke verst. De to siste er bedragere i rådgivning (fraudolente consiglieri) og skismatikere og seminarister for uorden (Scismatici e seminatori di discordia). Også her skal vi få nærmere å vite hva de forskjellige bedrageriene består i, og hvilken rangordning de har, når vi kommer dit. Denne måten nettopp nevnt (egentlig: denne måten fra bak) er bedrageriet, beskrevet i forrige terzin.

Helt nederst er de som bedrar dem man skal gi spesiell tillit, og på den måten river av det kjærlighetens bånd naturen gir (lo vinco d’amor che fa natura). Dette er svikerne, de befinner seg i den trangeste sirkelen der de blir evig fortært (qualunque trade in etterno è consunto (66)). Dante som tilhører til Vergil og deltaker i verket, synes dette er helt klart og greit, men lurer på hvoror ikke alle synderne blir straffet i byen Dis, når Gud uansett vil straffe dem. På ny må Vergil gi Dante en formaning, “hvorfor tankene hans går så langt unna solen (figurativt: “lyset”, altså “hvorfor tankene er så langt unna der de skal være”)?” («Perché tanto delira»,/ disse, «lo ‘ngegno tuo da quel che sòle? Inf XI,76-77). Vi husker fra starten at Dante befant seg i en mørk skog, fullstendig i villfarelse, og han er ser vi fortsatt langt unna å orientere seg skikkelig. Dante stiller spørsmål ved Guds plan, som for det første er guddommelig, for det andre er klar. Vergil forklarer nå forskjellen inndelingen mellom de tre typer synder, umettelighet (incontentanza), ondskap (malice) og gal bestialitet (la matta bestialitade). Inndelingen henter Dante fra Aristoteles, som i Etikken (VII,I) skiller mellom disposisjonen til å ville tilfredsstille sine lyster (akrasìa), disposisjon for å leve i mot moralske og etiske regler (kakìa) og disposisjonen for å gjøre vold mot naturen (theriòtes). De som er høyere oppe, og som vi allerede har sett, skal straffes mildere, men de skal likevel straffes. Denne delen av samtalen har også som funksjon å repetere litt hva vi allerede har sett så langt i Inferno.

Dante i verket er fornøyd med opprydningen Vergil gjør i hodet hans. Svarene Vergil gir tilfredsstiller ham alltid, men spør om han ikke kan gå tilbake litt og forklare nærmere hva han mente med unyttingen som sliter på den guddommelige nåde, og om Vergil kan løse også den knuten for ham («là dove di’ ch’usura offende/ la divina bontade, e ‘l groppo solvi». Inf XI,95-96). Spørsmålet handler om dem som vil hente mer fra naturen enn det som blir dem gitt, de som vil låne ut penger mot renter, altså de som utnytter andre og naturen. Vergils svar henter på ny ideer fra Aristoteles, om hvordan naturen og kunsten skal henge sammen. Her er det Gud og naturen som er mesteren, og kunsten som skal forsøke å etterligne den. Utsugeren – som kanskje er det rette ordet å bruke her – ødelegger dette forholdet, ved å forsøke å utnytte andres arbeid, i stedet for sitt eget.

Etter å ha svart på spørsmålet går Vergil med Dante ned til neste ring der de voldelige er.

Canto X, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto X

Forrige canto var litt dunkel og vanskelig å trenge inn i, annet enn at Vergil og Dante fikk hjelp av en engel til å komme seg inn i byen Dis, og til de nedre regioner av Helvete. Denne cantoen er imidlertid en av de mest berømte i Dantes Inferno, en av dem som oftest blir trukket frem og som flest kjenner. Vi går også nå over til de som aktivt har syndet, i stedet for dem vi hittil har sett, som passivt har gitt etter for sine lyster og har syndet på den måten. Fra nå av kommer de som har valgt synden. De første i denne gruppen er de som har valgt å fornekte Gud, kjetterne, og de blir straffet ved å tilbringe evigheten i brennende kister. Blant de som ligger i disse kistene er Farinata degli Uberti og Cavalcante Cavalcanti, felles Fiorientinere med Dante. De skal ha en flott, illustrerende og lærerik samtale. Jeg vil også ha med i innledning at nettopp denne sangen var det som første gang fikk meg til å lese komedien med begeistring, etter å ha sett gjennomgangen av den til Erich Auerbach i hans Mimesis (Utgitt på Gyldendal i 2002). Jeg kommer til å låne godt av ham i min gjennomgang her.

Kantoen begynner der den forrige slapp. Vergil og Dante går mellom de åpne, brennende kistene, og snakker sammen. Dante lurer som vanlig på hva det er han ser, og spør sine spørsmål om det, mens Vergil svarer og forklarer. Blant det som blir sagt her i begynnelsen, er at kistene riktignok er åpne nå, men at de vil bli stengt etter Josafat (Iosafat), stedet der alle sjelene skal bli dømt på dommens dag. Dante har også tidligere vært opptatt av dette om hvordan det blir etter dommens dag, om forholdene i Inferno blir verre eller bedre, eller de samme, og det kan jo nå synes som om det er innredet slik at det vil bli enda litt verre etterpå. En annen detalj å få med seg er at Vergil sier “her ligger tilhengerne til Epikur, de som sier sjelen dør med kroppen” (Suo cimitero da questa parte hanno/ con Epicuro tutti suoi seguaci,/ che l’anima col corpo morta fanno. Inf X,13-15). Epikur var en gresk filosof som ganske riktig mente at sjelden var dødelig og at mennesket skulle frigjøre seg fra frykten for gudene, slik at det kunne nyte de sanslige gleder livet gir. Dette er selvfølgelig stikk i strid med den kristne lære, og særlig som den gjaldt i middelalderen på Dantes tid. Så det hører hjemme at Epikur blir trukket frem og nevnt, og hans følgere blir plassert her i de nedre delene av Helvete hvor kjetterne skal være.

Midt mens Dante og Vergil går der og snakker sammen kommer det et for Dante-kjennere velkjent avbrudd:

«O Tosco che per la città del foco
vivo ten vai così parlando onesto,
piacciati di restare in questo loco.

La tua loquela ti fa manifesto
di quella nobil patrïa natio,
a la qual forse fui troppo molesto»

Å, Toskaner som går levende gjennom
den brennende byen og snakker så ærefylt,
vær vennlig å stanse litt på dette sted.

Dine talegaver bekjentgjorde deg
og ditt opphav fra denne noble nasjon
Som jeg kanskje var for slem mot.
Inf X,22-27

Foruten innledningslinjene der Dante finner seg selv i den mørke skog (selva oscura), er kanskje dette noen av de vers det er vanligst å lære seg utenatt. Det er fiorentineren, ghibbelineren, Farinata degli Uberti, som snakker. Han har reist seg opp i kisten sin, synlig i sin veldige skikkelse fra livet og opp, og gjenkjenner Dante på dialekten hans. Han er urtypen på sjelene i Helvete, de som ikke et øyeblikk har angret sin synd og aldri kommer til å skjønne hva som er den rette vei å gå. Han har ingen skam eller skjensel for sin skjebne, men møter tvert imot Dante utfordrende ved å spørre ham hvem han slekter på («Chi fuor li maggior tui?» (40)). Dante, som har fått beskjed om å velge ordene sine med omhu i denne samtalen, svarer ærlig, hvorpå Farinata helt upassende i forhold til situasjonen han er i triumferende svarer:

poi disse: «Fieramente furo avversi
a me e a miei primi e a mia parte,
sì che per due fïate li dispersi».

etterpå sa: “De var flammende fiender
av meg og mine slektninger og mitt parti
Jeg fikk to ganger jaget dem bort”.
Inf X,44-46

Farinata holder på det som for ham var viktig på jorden, og som tydeligvis er viktig for ham til og med her i Helvete. Han er en ghibbeliner, og to ganger i hans levetid fikk de jaget (li dispersi = eg. “spredt dem”) sine fiender, guelferne, ut av byen. Den ene gangen var i 1248, den andre i 1260, i det berømte slaget ved Monteperti, der ghibbelinerne i Firenze slo seg sammen med nabobyen Siena, som alltid har vært dominert av ghibbelinerne. Vi ser at Farinata selv i Helvete er opptatt av hvem som er best, hvem som kommer fra de flotteste familiene, og hvem som har vunnet de viktige krigene. Dette er alt sammen rivaliseringer i uviktige forhold. Det første og viktigste er forholdet man har til Gud, og Farinata skulle ha brydd seg mer om det, enn hvilken slekt han og andre kommer fra.

Denne samtalen viser også noe av Dantes politiske syn. Dette synet har selvsagt sammenheng med hans egen situasjon når komedien blir skrevet. Han er forvist fra Firenze, og begynner å forstå at dette kan bety at han aldri vil få vende tilbake. Han kan også se tilbake på et hundreår (fra 1215, hvor stridighetene mellom guelferne og ghibbelinerne begynner) med stridigheter i sin kjære hjemby, først mellom guelfer og ghibbelinere, siden innad hos guelferne selv. Verket viser tydelig et ønske om enhetlig styring, at man skal ha en makt som har orden og kontroll, i stedet for den stadige rivaliseringen som han har sett både i sin hjemby, og i hjembyen i forhold til de omkringliggende bystatene. Idealet går da tilbake til Romerriket, som etter Dantes syn ble innsatt av Gud for å være det riktige styret. Her hadde man en makt som styrte hele den kjente verden, og slik burde det også være. Mange av problemene Dante kjente ville da være unngått. Måten Farinata snakker på, viser hvor dypt de indre stridighetene sitter, og hvor vanskelig det gjør noen egentlig utvikling. Selv ikke i døden vil Farinata gi slipp på sitt parti, og sin sak.

Dante svarer Farinata at hans (Dantes) parti riktignok ble jaget et par ganger, men de kom alltid tilbake, en kunst Farinatas parti aldri har lært (ma i vostri non appreser ben quell’ arte (52)). Så kommer det litterære sjokket Auerbach beskriver så mesterlig i sin Mimesis. Samtalen mellom Farinata og Dante stopper opp, den blir avbrutt, og det av at en tredje blander seg inn, Cavinata Cavinati, som ligger i kisten sammen med Farinata.

Allor surse a la vista scoperchiata
un’ombra, lungo questa, infino al mento:
credo che s’era in ginocchie levata.

Dintorno mi guardò, come talento
avesse di veder s’altri era meco;
e poi che ‘l sospecciar fu tutto spento,

piangendo disse: «Se per questo cieco
carcere vai per altezza d’ingegno,
mio figlio ov’ è? e perché non è teco?».

Da reiste det seg opp og avdekket seg i syne
en skygge som viste seg opp til haken:
jeg tror han hadde reist seg opp på knærne.

Han så etter bak meg, som om han
ville se en annen som var med meg
Og da mistanken om det var helt fjernet

sa han gråtende: “Hvis du i dette blinde
fengsel kan gå med den høye åndskraft,
hvor er min sønn? og hvoror er han ikke med deg?
Inf X,52-60

Dette er en type fortettet handling som ikke finnes tidligere i litteraturen. Vi er kommet til vers 60, og svært mye har skjedd, mye av det står fortsatt på vent. Vergil og Dante har sin samtale, avbrutt av Farinata, hvorpå Vergil og Dante hadde en kort liten samtale (som vi ikke har vist), der Vergil oppmuntrer ham før han går bort til Farinata, og nå er også den samtalen lagt på vent, mens Cavinata har kommet inn på scenen. Hans gjesteopptreden blir imidlertid raskt avsluttet, da Dante gjenkjenner ham straks (han er fra Dantes samtid, kjent kjetter, og sønnen hans var poet) og vet hvem sønnen hans er. – Jeg kom ikke av egen kraft, svarer Dante, – men er ledet av han der (Vergil), som sønnen din kanskje ikke hadde høyaktet (E io a lui: «Da me stesso non vegno:/
colui ch’attende là, per qui mi mena/ forse cui Guido vostro ebbe a disdegno». Inf X,61-63). Verbet ebbe er sentralt, det er passato remoto av Avere (“å ha”), en fortid så langt tilbake at den nå ikke gjelder (passato “fortid”, remoto “langt”). Stakkars Cavinata tror det betyr at sønnen ikke lenger er i live, og blir helt fortvilet.

Di sùbito drizzato gridò: «Come?
dicesti «elli ebbe»? non viv’ elli ancora?
non fiere li occhi suoi lo dolce lume?».

Quando s’accorse d’alcuna dimora
ch’io facëa dinanzi a la risposta,
supin ricadde e più non parve fora.

Plutselig var han helt oppreist og skrek: “Hva?
sa du “han hadde”? lever han ikke lenger?
Kjenner ikke øynene hans det søte lys?

Da han så at jeg nølte
med å svare på spørsmålet
falt han på ryggen og viste seg ikke mer.
Inf X,67-72

Dermed er Cavante ute av komedien, og Farinata kan fortsette sin samtale. Auerbach viser – og det atskillig mer detaljert enn jeg – at noe lignende aldri har skjedd før i verdenslitteraturen. Det må også med her at Dante skriver på folkespråket, italiensk, noe som allerede skal betyd at han har valgt seg den lave stil (i motsetning til høyverdige latin), men at han bruker virkemidler både fra høystil (blant annet i innledningen til sekvensen med Farinata, “Å Toskaner (…) stans du på dette sted” (O Tosco (…) di restare a questo loco), i stedet for for eksempel “Stans her, Toskaner” (Restate qui, Tosco). Auerbach skriver humoristisk at Vergil ville blitt mer overrasket enn Dante, om han virkelig hadde hørt denne måten å ordlegge seg på (s. 185, utgaven fra 2002, Gyldendal forlag, Memesis).

e sé continüando al primo detto,
«S’elli han quell’ arte», disse, «male appresa,
ciò mi tormenta più che questo letto.

Og fortsatte der han slapp
“Hvis de denne kunsten”, sa han, “har lært så dårlig
vil det plage meg mer enn dette leiet”.
Inf X,76-78

Her slutter Auerbach sin gjennomgang (det vil si, dette er så mye han tar med i sitt utdrag, men han bruker dette og en grundig analyse av dette til å gi oss innsikt i hele verket), men vi fortsetter vår. Farinata snakker om “kunsten å komme tilbake”, som guelferne har lært, da kommer tilbake til byen etter å ha vært jaget bort fra den, noe Farinatas ghibbelinere ikke har klart. Dette plager ham mer enn å ligge i den brennende kisten, noe som på ny viser hvor grundig feil han tar i hva som er viktig i livet. Alt med det som angår hvem som har makten i Firenze er midlertidig, mens leiet her i kisten i Helvete er evig.

Samtalen mellom Farinata og Dante fortsetter, og skal vise frem et nytt aspekt ved det å ligge dømt i Helvete. Rett etter at Farinata har uttalt seg om plagen ved at hans ghibbelinere ikke skal lære seg kunsten å vende tilbake til en by de er jaget bort fra, forteller han Dante at også han skal få lære seg hvor tung denne kunsten er (che tu saprai quanto quell’ arte pesa (81)). En ting er at han på ny går til angrep på Dante, like stolt og ufordragelig som han var i live, “jeg er bedre enn deg” er holdningen hans, selv når dommen er falt over ham og han ligger fortapt i Helvete. En annen ting er at han her forutser at Dante vil bli landsforvist, og ikke vil ha så lett for å komme tilbake. Det er på sin plass å minne om når hendelsene i komedien er satt til og når den er skrevet. Handlingen er satt til år 1300, da Dante er 35 år (midtveis i livet), men den er skrevet mellom 1308 og 1321. Dante blir landsforvist i 1301, som følge av at han er en hvit guelfer, mens det er de sorte som da får makten. Det vil si at foratteren Dante kjenner til landsforvisningen, men Dante i verket kjenner den ikke. Så Farinata kan komme med sin spådom, som forfatteren Dante vet vil bli oppfylt. Farinata kan i likhet med de andre beboerne i Helvete se både fremover og bakover, men nåtiden kan de ikke se. Det betyr også at på dommens dag, hvor fremtiden på en måte blir lukket, får de ikke vite noen ting, og også på den måten vil forholdene bli verre.

Dante forklarer så at det er på grunn av dette han nølte over spørsmålet fra Cavante, om sønnen hans var i live. Og han ber Farinata fortelle Cavanta dette. Så kaller Vergil på ham (mi richiamava), og Dante skynder seg å spørre hvem andre som ligger her. Farinata nevner Fredrik II, kongen som på en gang ble konge i det hellige romerske riket og i Sør-Italia (kongeriket Sicilia og Napoli), og hadde ønske om å samle Italia under keisermakten på 1200-tallet. For dette ble han bannlyst, men han reiste også på korstog i 1228, og var i det hele tatt en sammensatt og omdiskutert personlighet. Farinata nevner også at det kardinalen ligger her (l’ cardinale), antagelig er det Ottaviano degli Ubaldini det gjelder, en kardinal som støttet ghibbelinerne (og dermed keisermakten). Det er klart det er oppsiktsvekkende med kardinaler blant kjetterne. Flere vil ikke Farinata nevne. Man kan ane han heller ikke vil fortelle noen ting til Cavante om sønnen hans. De to har ikke reagert på hverandre i det hele tatt, og man kan regne med de ligger hver for seg i kisten og later i evighet som om den andre ikke er til.

Preget av samtalen med Farinata vender Dante seg tilbake til poeten, Vergil, og får av ham streng beskjed om at det er når han står foran “den hvis nådige øyne ser alt” at han skal få vite sitt livs ferd («quando sarai dinanzi al dolce raggio/ di quella il cui bell’ occhio tutto vede,/ da lei saprai di tua vita il vïaggio». Inf X,130-132). Dante skal altså ikke være for opptatt av hva de sier til ham her i Inferno. Pilgrimmen Dante har ennå mye å lære om hva som er viktig i livet hans, og hva han virkelig burde bekymre seg over, og glede seg over.

Deretter snur de seg til venstre, og kommer til en dal der fjellveggen stiger opp så bratt at det er rent ubehagelig. Slik slutter Canto X.

Neste sang:Canto IV Forrige sang: Canto IX

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto IX, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto IX

Vi forlot Dante sist gang i fortvilelse utenfor portene til byen Dis, der djevelvokterne som ikke er redde for å gjøre opprør mot Gud, ikke vil slippe ham og Vergil inn. Vergil er også blitt litt opprørt, men har forsikret Dante at de skal nok komme seg inn, og at han som skal hjelpe dem med det allerede er på vei. Det er en av Guds engler, han skal gjøre en bestemt opptreden, og vi skal se hvordan i denne kantoen. Vi skal også møte de tre furiene og Medusa i det som skal bli en dramatisk og sterkt symbolsk kamp om å komme seg inn i Dis, og ned til de nedre ringer i Helvete med de mest alvorlige syndene. Tolkningen her kan være litt dunkel, og selv med kommentatorers hjelp kan det være litt vanskelig å forstå hva det egentlig betyr det som skjer her nede. Jeg er selvsagt ikke oppgaven voksen til å skjære gjennom uklarhetene, men vil legge frem noen tolkninger jeg har funnet frem til og komme med den jeg selv liker best. Sangen kan også leses som en storslått skildring av en svært kritisk situasjon, der helten i det rette øyeblikk trer mektig inn og redder dagen i et solid antiklimaks.

Først må altså Dante og Vergil komme seg inn i Dis. Vi står her ved et av komediens sjeldne dramatiske opptrinn, der handlingen stopper opp litt og spenningen ikke umiddelbart blir utløst. Som i eventyrene vil man vite at det går bra til slutt, men her vil man vite det av en enda høyere grad, fordi det er Gud som står mot djevlene, og den kampen vil Gud alltid vinne. Vergil vet dette, selv om han er litt utålmodig, men Dante er ennå så umoden i sin pilgrimsreise at han er usikker og redd for hvordan det vil gå. Og man kan saktens forstå ham, langt nede i Helvete, og så får han plutselig å høre at reisen han skal gjøre, blir forhindret. Han får ikke lov til å gå videre. Og hvordan skal det gå med ham om han skal gå tilbake? Særlig om han må gå tilbake alene? Vil han i det hele tatt klare det? Det kan sammenlignes med en som får ta en titt i en konsentrasjonsleir og prøve seg som fange for en dag, og plutselig får vite at han slipper ikke ut igjen.

Det er dette de snakker om i begynnelsen av sangen. I linje 16 spør Dante om noen fra Limbo (slik som Vergil) har vært her før, så langt nede i Helvete. Vergil kan svare at det har han, han har vært helt nede ved Judassirkelen på bunnen av Helvete (for å hente ut en sjel derfra, i oppdrag fra Erichton, en trollkvinne fra gresk mytologi, som henter opp en sjel fra Hades for å få vite utfallet av en krig, men det blir ikke sagt noe mer i Dante om hva det var slags sjel som ble hentet opp, eller hvorfor)  så langt fra himmelen man kan komme. Vergil kan altså berolige Dante med at han har vært her før og kjenner veien, og han sier også mer som Dante ikke får med seg, fordi han får øye på tre furier på toppen av tårnet med flammen (però che l’occhio m’avea tutto tratto/ ver’ l’alta torre a la cima rovente, Inf IX,35-36)

De tre furiene heter Megaira, Alekto og Tisifone, og de klorer seg opp med neglene og skriker at nå skal Medusa komme, og så skal Dante og Vergil bli gjort om til stein. Medusa er også en figur fra den greske mytologien. Hun var en av de tre gorgoner, hun hadde slangehår, og den som så på henne ble forvandlet til stein. Også Vergil og Dante må passe seg for dette, de snur seg vekk, og også Vergil må hjelpe Dante å dekke til øynene (e non si tenne a le mie mani,/ che con le sue ancor non mi chiudessi. Inf IX,59-60)

Man kan undre seg over hva dette skal bety. Dante skriver selv

O voi ch’avete li ‘ntelletti sani,
mirate la dottrina che s’asconde
sotto ‘l velame de li versi strani.

O’ dere som har det kloke intellekt
Ta mål av læren som skjuler seg
under sløret av de merkelige vers.
Inf IX,61-63

Min italienske utgave av verket skriver i noteverket at kommentatorene gjennom århundrene ikke bare har vært opptatt av meningen i disse linjene, og hva som skjuler seg i de merkelige vers, men også om versene er myntet på det som har stått foran eller det som kommer etter. Jeg skal ikke ta sjansen i å forklare symbolikken i opptrinnet, hvem de tre furiene representerer og hva Medusa er et symbol på, men jeg står trygt når jeg skriver at opptrinnet skiller seg ut fra det meste av det andre Dante og Vergil opplever gjennom Helvete. Dette er første – og vel eneste – gang vi får inntrykk av at Dante virkelig er i fare, at han virkelig vil bli til en stein om han ser på Medusa, og at ikke engang Gud og hans hjelperes veldige krefter kan hjelpe ham her. Vi kan lure på hvordan en gresk sagnfigur kan ha større makt enn Gud. Men vi må for det første huske på at vi her er langt nede i Inferno, kanskje delvis utenfor rekkevidden av Guds makt, for det andre kan det være et tegn på at selv Guds pilgrim må være forsiktig med å lefle med de farlige makter. Det kan gå galt, selv for en utvalgt som Dante. Jeg ser for øvrig at Ulleland i sitt noteverk (til hans norske oversettelse av komedien) skriver at Medusa kanskje representerer Tvilen.

Fra neste vers av kommer hjelpen, og ankomsten er av sorten der man gjerne skulle hatt fantasi nok til å henge fullt med i de maleriske skildringene. Han kommer over elven Styx, det første man hører er lyden av ham, en fryktelig lyd som får begge siden av elven til å skjelve, og som beveger seg som vinden. Deretter kommer selve engelen, for det er en engel dette er, marsjerende majestetisk over elven, som ikke er noen som helst hindring for ham, og på begge sider piler synderne opp på bredden for ham, livredde som frosker for slanger. Det er et storslått bilde å se for seg: Redningsmannen kommer. Han er bare utstyrt med en liten kjepp (una verghetta), men det er mer enn nok til å åpne portene til byen Dis. Løsningen på krisen står ikke helt i stil til oppbygningen av den, kan man si. Det blir ingen kamp mellom de gode og mørke krefter, de mørke har ingenting å stille seg opp og trekker seg med en gang. Engelen gir i de neste versene djevlene en rettmessig lekse.

Perché recalcitrate a quella voglia
a cui non puote il fin mai esser mozzo,
e che più volte v’ha cresciuta doglia?

Hvorfor er dere så sta mot denne viljen
hvis mål aldri vil bli avstumpet,
og som manger ganger har økt smerten deres.
Inf IX,94-96

Forholdet mellom Guds makt og djevlenes blir altså satt godt på plass. De har ingen ting å stille opp, selv når Gud bare demonstrerer en brøkdel av hva han kan, en eneste engel var nok. Likevel var altså Dante og Vergil i fare der de stod utenfor byporten, noe som viser at djevlene stadig prøver seg, og man må være på vakt. Er man imidlertid forsiktig, og venter på Guds hjelp, vil det alltid gå bra. Kanskje kan man også her si at Vergil, som også i verket representerer den rasjonelle fornuft, ikke har nok å stille opp når syndene blir så alvorlige som de blir heretter i Inferno. Da er det kun Guds makt som må til, den rekker imidlertid rikelig.

Engelen forsvinner uten å snakke mer med Dante og Vergil, som en som er sterkt opptatt av noe annet (ma fé sembiante/ d’omo cui altra cura stringa e morda Inf IX,101-102). Vergil og Dante kan deretter gå inn i byen. Dante har riktignok gledet seg til å se hva en slik festning inneholdt, men har ikke før kommet innenfor, før han forskrekkes over redslene som er her inne. Her var det flammer så varme at ingen smed kan be om det varmere (che ferro più non chiede verun’ arte Inf IX,120). Og i disse flammene ligger de dømte sjelene i brennende kister, hvorfra stønnene og sukkene og klagene jevnt kan høres. Dante spør Vergil hvem de er, og får til svar at det er kjettere og at det er flere av dem enn du tror (più che non credi son le tombe carche. Inf IX,129). Så snur de seg, og går mellom de plagede og de høye veggene på andre siden.

Slik slutter Canto IX.

Neste sang:Canto X Forrige sang: Canto VIII

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto VIII, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto VIII

Canto VII sluttet med at Dante og Vergil ankom foten av et tårn i femte ring av Inferno. I femte ring blir de vrede straffet i elven Styx som her er en sump, der de all evighet skal ligge og slå på og rive i hverandre. Dante og Vergil har gått langs denne elven til de ankom tårnet. Canto VII fortsetter direkte der Canto VII slapp.

Tårnet er et fyrtårn der to små flammer (due fiammette) stikker opp, og langt borte er det enda to flammer. Dante spør “havet for all visdom” (mar di tutto ‘l senno; Inf VIII,7), en artig betegnelse for Vergil. Vergil ber Dante se ut på elven, så skal han snart få svar på spørsmålet sitt. Der ser Dante en båt som beveger seg raskt som pilen fra buen, i den er Flegyas, ferjemannen på Styx. – Nå er dere fanget, sjeler! («Or se’ giunta, anima fella!», Inf VII,18) roper han. For fordømte syndere må dette øyeblikket være forferdelig, men Vergil og Dante er sendt fra Himmelen, og da kan Vergil enkelt sette Flegias på plass.

«Flegïàs, Flegïàs, tu gridi a vòto»,
disse lo mio segnore, «a questa volta:
più non ci avrai che sol passando il loto».

“Flegyas, Flegyas, du skriker forgjeves”,
sa min guide, “denne gangen
har du oss ikke mer enn det tar å krysse sumpen”.
Inf VII,19-21

Den rasende Flegyas må tøyle sitt sinne, og Dante og Vergil stiger ombord i båten hans. Det er på sin plass å nevne at Flegyas i følge gresk mytologi satte fyr på Apollotempelet i Delfi, etter at Apollon har kidnappet Flegyas’ datter, Coronis, som også hadde vært Apollons elsker. Tempelet ble tent fyr på i vrede. I gresk mytologi blir Flegyas så drept av Apollon, og i Aeneiden – verket til veiviseren Vergil, og en av foratteren Dantes hovedinspirasjonskilder – finner Aeneas Flegyas i underverdenen, der han må tåle sin straff for å ha satt seg opp mot gudene.

I det Dante og Vergil går ombord i båten har vi en liten detalj at båten går litt dypere i vannet, siden den ikke er vant til å frakte skapninger med vekt. Alle som kommer hit er skygger av det de var i livet, og veier ingenting. Dante er ennå levende, og for første gang i Inferno blir det påpekt i linjene 25-30 at det betyr at han i motsetning til de andre her, veier noe.

På vei over mot andre siden støter de på en synder dekket av søle (un pien di fango). Hvem er du som kommer før timen, (Chi se’ tu che vieni anzi ora? Inf VIII,33) spør denne Dante. Dante kan forsikre at han ikke er kommet for å bli, og spør hvem denne andre er. Vedi che son un che piango (“du ser jeg er en som gråter”), svarer han (36). For første gang har ikke Dante medynk for synderne i Inferno, men svarer at han kommer til å bli lenge i gråten, for han er dekket av skitt, og Dante kjenner ham (E io a lui: «Con piangere e con lutto,/ spirito maladetto, ti rimani;/ ch’i’ ti conosco, ancor sie lordo tutto». Inf VIII,37-39). Det er her godt mulig Dante også snakker i overørt betydning. Dette er Filippo Argenti, en svart guelfer, og altså en som stod på motsatt parti av Dante i konflikten i Firenze rundt 1300-tallet. Han skal være nevnt i Dekameronen, som min italienske utgave av komedien oppgir å være den rikeste kilden til informasjon om denne synderen. Magnus Ulleland oppgir i noteverket til sin norske oversettelse at “han måtte være en riktig kranglefant”. http://www.worldofdante.org/comedy/dante/inferno.xml/1.8 oppgir at han en gang skal ha slått Dante i ansiktet, trykk på “persons” i margen, og gå til Filippo Argenti for kommentaren.

Behandlingen Filippo Argenti får og oppførselen hans er litt forskjellig fra de andre synderne i Inferno. Etter å ha fått høre av Dante at han kommer til å forbli gråtende, forsøker han å klatre opp i båten han også, men blir byskt vist tilbake av Vergil: “Kom deg tilbake til de andre hundene, («Via costà con li altri cani!» (42)). Han griper så Dante om halsen, kysser ham, og velsigner henne som bar ham i sin livmor (Alma sdegnosa,/ benedetta colei che ‘n te s’incinse! Inv VIII,44,-45). Dette står også i Lukas 11,27, og det tar seg vel ikke helt ut at denne synderen sier akkurat dette her i Helvete. Han fortsetter med å fortelle om hvordan han var rik på jorden, og spør retorisk hvor mange som regnet som store konger, men som vil bli her som griser i sølen. Dante synes ingenting om det som blir sagt, og sier til Verdi at han håper denne ånden blir dekket av sølen før de når over til den andre bredden. Vergil sier at ønsket vil bli oppfylt.

E io: «Maestro, molto sarei vago
di vederlo attuffare in questa broda
prima che noi uscissimo del lago».

Ed elli a me: «Avante che la proda
ti si lasci veder, tu sarai sazio:
di tal disïo convien che tu goda».

Og jeg: “Mester, jeg ville blitt meget glad
for å se ham dekket av denne suppen
før vi forlater sjøen”.

Og han til meg: “Før bredden
lar seg se, vil du bli tilfredsstilt
det ønsket skal du få nyte.”
Inf VIII,55-57

Like etter kommer de andre vrede til, og trekker denne synderen ned i sølen så kraftig at Dante “til og med nå takker Gud for det,” (far di costui a le fangose genti,/ che Dio ancor ne lodo e ne ringrazio. Inf VIII,59-60). De roper at dette er Filippo Argenti, og slik får vi vite at det er ham. Det siste vi får høre om ham, er at han skriker så fælt at Dante vil snu seg for å se (per ch’io avante l’occhio intento sbarro Inv VII,66)) .

Deretter gjør Vergil Dante oppmerksom på at de nå ankommer byen Dis. Dette er byen som omkranser den nedre del av Helvete, fra ring 6 og nedover til 9. Her nede forandrer også synden karakter. De synderne Dante har sett hittil har vært vellystige, grådige, havesyke og vrede. Det er syndere som har hatt vanskelig for å styre sine lyster, enn som bevisst har syndet. De har ikke så mye valgt synden, som de ikke har klart å stå i mot den. Fra ring 7 til 9 finner vi voldsmenn (violenti), bedragere (fraudolenti) og svikere (traditori), der det også finnes en fininndeling vi skal komme tilbake til når vi kommer så langt. Her ved inngangen til Dis holder det å vite at innenfor murene er aktive syndere, mens Dante så langt har truffet passive. Det er flammer fra byen Dante har sett fra andre siden av elvebredden i begynnelsen av denne sangen.

«Usciteci,» gridò: «qui è l’intrata.» (“Kom dere ut, skriker han, “her er inngangen””) (81). Det er Frygias som skriker, i en linje som sedvanlig elegant avslutter passasjen der det er beskrevet hvordan Dante og Vergil seiler rundt bymurene, og kommenterer det de ser. Her skal de altså av, og inn. Utenfor portene står imidlertid tusenvis av djevler som hyler at Dante ikke har noe å gjøre der, («Chi è costui che sanza morte va per lo regno de la morta gente?» “Hvem er han som uten å være død går til riket for det døde folk?” Inf VIII,84-85). Djevlene er i Dantes verden falne engler som støttet Lucifier i opprøret mot Gud. Det skal vise seg at det er ikke så lett å komme rundt dem, som de mer eller mindre straffedømte uhyrene Dante og Vergil har passert hittil, og som Frygias her i sang 8 er et eksempel på. Vergil må gi dem et hemmelig tegn, for å få snakke med dem alene. Djevlene kan gå med på å slippe Vergil inn, men mener Dante må gå tilbake alene. Utsiktene til dette gir Dante motivasjonen til en sjelden henvendelse direkte til leseren.

Pensa, lettor, se io mi sconfortai
nel suon de le parole maladette,
ché non credetti ritornarci mai.

Tenk Dem, leser, mitt ubehag
i lyden fra de fordømte ordene
å tro jeg aldri skulle vende tilbake.
Inf VIII,94-96

Det er også lett å forstille seg frykten, etterlatt der. Det er vakker poesi i bønnen til Vergil om ikke å forlate ham.

«O caro duca mio, che più di sette
volte m’hai sicurtà renduta e tratto
d’alto periglio che ‘ncontra mi stette,

non mi lasciar», diss’ io, «così disfatto;
e se ‘l passar più oltre ci è negato,
ritroviam l’orme nostre insieme ratto».

Å, kjære min ledestjerne, som mer enn syv
ganger har gitt meg trygghete og trukket
fra stor fare som har stått foran meg,

forlat meg ikke, sa jeg, “så fortapt;
og hvis veien videre blir oss nektet,
gjenfinner vi sammen våre fotspor raskt”.

Inf VIII,97-102

Dante er redd som et barn. Men Vergil beroliger ham enda en gang, og forsikrer ham at ingen kan forhindre deres vei videre, siden en så sterk makt har ønsket ham den. At Dante er redd og ikke ennå er rede til å stole på Gud, viser at han ennå ikke har kommet særlig langt på pilgrimsreisen sin.

Dette er imidlertid de falne englene som allerede en gang har forsøkt å gjøre opprør mot Gud. De vil ikke slippe Dante og Vergil inn, selv om Vergil sier at de skal gjøre det, men smeller porten igjen foran øynene på dem. Vi får nå et av Vergils sjeldne, nedstemte øyeblikk. Som regel er han den trygge veiviseren, som vet alt om hvilke krefter og regler som gjelder i dødsrikene han har tilgang til, og derfor ikke har noen ting å frykte. Det har han ikke her heller, men han slår likevel øynene ned og sukker “hvem er det som har nektet meg inngang til smertens hus?” («Chi m’ha negate le dolenti case!» (120)). Det kan vel så gjerne skyldes at han er skuffet over disse djevlene som aldri vil lære, som alltid vil sette seg opp mot Gud, enda de vet at det aldri vil føre frem.

Canto 8 avsluttes med at Vergil forteller Dante at han ikke må forskrekkes, om han selv nå er blitt litt provosert (io m’adiri). Han forsikrer enda en gang at de skal komme seg inn, samme hva djevlene skulle forsøke å hindre dem med. Han forteller også at denne oppførselen deres ikke er noe nytt, og referer tilbake til det første opprøret med de falne englene som støttet Lucifer i opprøret mot Gud. Avslutningssetningen er at han er på vei, han som skal sørge for at portene blir åpnet. I neste sang får vi vite hvem det er.

Neste sang:Canto IX Forrige sang: Canto VII

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto VII, Inferno, Dantes Divina Comedia

CANTO VII

Vi kommer nå ned i fjerde ring, der vi skal finne gjerrige (avari) og ødslere (prodighi). Dante har ferske inntrykk fra tredje ring, de grådige (golosi), hvor han nettopp har truffet og snakket med sin medborger Ciacco fra Firenze. Etter dette har Vergil og Dante en kort liten prat om forholdene i Inferno, før forrige sang slutter med at de på vei ned til fjerde ring møter Plutos. Dette er den greske guden for rikdom, som hos Dante er blitt et ulvelignende monster, og en passende vokter for passasjen ned til de gjerrige og ødslerne. Han møter dem med en av de mest usikre passasjene i hele komedien.

«Pape Satàn, pape Satàn aleppe!»,
cominciò Pluto con la voce chioccia;
e quel savio gentil, che tutto seppe,

disse per confortarmi: «Non ti noccia
la tua paura; ché, poder ch’elli abbia,
non ci torrà lo scender questa roccia».

Pape Satan, Pape Satan aleppe!
begynner Pluto med sin kaklende stemme
og den kloke mann, som vet alt

sa for å roe meg: “Ikke la deg harme
av frykten din; for hva gods han enn måtte ha
kan han ikke hindre deg å klatre ned denne skråningen.

Det er nettopp starten som er underlig. Hvorfor møter Pluto Dante med denne hilsenen? På italiensk er ordet papa både “pave” og “far”, og pape blir da flertall. Aleph er første bokstaven i det hebraiske alfabetet. Den norske overseteren Magnus Ulleland skriver i noteverket at “Dante har vel meint at det skal vere uskjønleg”, og i min italienske utgave blir det foreslått at paven skal være Satan, uten at noen av forslagene kan sies å være helt tilfredsstillende. Jeg skal ikke våge meg inn på diskusjonen, annet enn å si at Pluto er et monster man ikke skal forvente seg for mye av.

Vergil benytter seg av samme teknikk som han har brukt for å komme seg forbi alle andre udyr og voktere på vei nedover Helvete, han sier det er villet fra himmelen at Dante skal gå denne veien, og da blir det slik. Her faller monsteret straks til jorden av Vergils ord (tal cadde a terra la fiera crudele. Inf VII,15). Dante og Vergil kan fritt passere ned til fjerde ring.

Ahi giustizia di Dio! tante chi stipa
nove travaglie e pene quant’ io viddi?
e perché nostra colpa sì ne scipa?

O’ Guds rettferdighet! Som hvem har stuet sammen
så mange nye lidelser og straffer som jeg har sett
Og hvorfor lar vi skylden vår skade oss?

Med dette utropet begynner Dante beskrivelsen straffen til de gjerrige og ødslerne. Som for de andre synderne i Inferno er straffen å bli plaget av den samme synden som de har begått i livet. Her er de som ikke har hatt et riktig forhold til tingene i livet. De har enten villet samle seg for mange av dem, og vært gjerrige, eller sløst dem bort, og vært ødslere. Her blir de straffet ved å måtte samle seg ting i all evighet, eller forsøke å kvitte seg med dem. Fra vers 22 til 34 blir det beskrevet hvordan synderne dytter steiner til og fra hverandre, mens de kjefter på hverandre og skjeller hverandre ut. Bevegelsen blir sammenlignet med sjøstrømmene i Cariddi, der det i følge gresk mytologi er en strømhvirvel. Virvelen ligger i det smale stredet ved Messina, Sicilia. Også skyggene her i fjerde ring går rundt i ring, som en strømvirvel, men skyver altså på disse store steinene mens de gjør det. Steinene blir skjøvet med brystet, slik at hele kroppen blir straffet. Synderne er delt i to grupper som går rundt i ringen hver sin vei, og når de møtes, skifter de retning og skjeller på hverandre. Alt foregår i mørket, og er det rene kaos av plage og lidelse. Det er også en moral her at de havesyke kjemper om unyttige ting med hverandre.

Dante blir også her forferdet, og føler det som om hjertet nesten blir spiddet (lo cor quasi compunto, Inf VII,36). Han ber veiviseren Vergil forklare hva som skjer, og Vergil forklarer hva det er det som Dante bare har observert. Han forteller hva slags syndere det er, og hva straffen går ut på. Han har en tilleggsinformasjon om at blant her er mange “klerker, paver og kardinaler”, (piloso al capo, e papi e cardinali, Inf VII,47). Noe av bakgrunnen for at Dante har så i mot forvalterne av den katolske kirken, er at han i det han skriver verket er landsforvist på grunn av dem. Dante er en hvit guelfer, mens pave Bonofatius VII i striden mot slutten av 1200-tallet støttet de svarte guelferne. Se ellers mer i Canto VI, Canto IX og mange andre. Her er det bare et lite spark, Veril sier at mange klerker, paver og kardinaler er havesyke, og for dette vil få sin straff i Helvete.

Dante har friskt i minnet samtaler med noen av de andre sjelene i Inferno, og vil snakke med noen her også. Men Vergil sier dette er et tomt ønske, siden det uforstandige livet de levde på jorden, har skitnet dem til for enhver gjengjennelse (Ed elli a me: «Vano pensiero aduni:/ la sconoscente vita che i fé sozzi,/ ad ogne conoscenza or li fa bruni. Inf VII,52-54). Denne cantoen går uten samtale med noen av de fordømte. Vergil ser at Dante ennå moralsk sett befinner seg i den mørke skogen han skal reddes ut av, han trenger å få i klartekst hva dette her er for noe. En del av prosessen med å komme seg ut av villveien, er å få det klart hva som betyr noe i livet og hva som ikke gjør det.

Or puoi, figliuol, veder la corta buffa
d’i ben che son commessi a la fortuna,
per che l’umana gente si rabuffa;

ché tutto l’oro ch’è sotto la luna
e che già fu, di quest’ anime stanche
non poterebbe farne posare una».

Og nå, sønn, ser du den korte moro
fra alt det fine som er bestilt hos fru Fortuna
for hva menneskene kjemper for;

at alt gullet som er under månen
og har vært her allerede, for disse slitne sjeler
ikke kan gi en eneste av dem hvile.
Inf VII,61-66

Jeg leser Dantes svar slik at Vergils budskap ikke helt går inn. Dante spør hvem denne Fortuna er, som Vergil nevner, og som er så involvert i det som foregår i verden (questa fortuna di che tu mi tocche,/ che è, che i ben del mondo ha sì tra branche? Inf VII,68-69). Det er vanskelig å lese Vergils svar annet enn ergerlig, når han innleder med: “Åh dumme skapning, hvor stor er ignoransen som skader dere (E quelli a me: «Oh creature sciocche,/ quanta ignoranza è quella che v’offende! Inf VII,70-71). Dante har ikke skjønt noen ting. Og så kommer Vergil med en utlegning om forholdet mellom Gud og Fortuna, som nok kan være litt vanskelig å trenge inn i for en moderne leser. Jeg gjengir innholdet i utlegningen, men går ikke inn i verdensbildet og teologien det målbærer. Talen om Fortuna går fra vers 73 til 96, jeg går gjennom dem fortrinnsvis på norsk. Spesielt interesserte kan sjekke selv i en av de mange originalutgavene på nettet for Dantes originaltekst der jeg selv ikke legger dette inn.

Vergil forteller om Fortuna at ingenting står over Guds vilje, han skapte Fortuna som en slags minister og guide som kan veksle rikdommer og hell fra folk til folk, og fra blod til blod (i meningen familie til familie, eller klan til klan). Menneskets kunnskap kan ikke fatte kraften hennes, for hun forvalter sitt regime (suo regno) som andre guder forvalter sine. Hennes forandringer har ingen ro (triegue), det er nødvendig de er raske, og det er derfor lykken skifter så ofte for et menneske. Hun blir ofte forbannet, også av dem som skulle prise henne. Men hun er velsignet og hører ikke noe av dette, hun snur rundt på sin sfære og gleder seg salig (volve sua spera e beata si gode). Dette gir i min lesning en god beskrivelse av hell og lykke, og lykkens omskiftligheter, selv om man ikke tror at det finnes noen makt som styrer disse omskiftelighetene.

Deretter går Dante og Vergil ned til neste ring, den femte, der de finner de vrede. De ligger i elven Styx, som navnet på elven i den greske mytologiske underverdenen, men som hos Dante her er en mørk sump i femte ring. I den ligger alle de vrede, og hamrer løs på hverandre med hele kroppene sine. På ny ser vi at synderne blir straffet med synden. Om man var så vred i livet at man ville slåss hele tiden, skal man jammen få gjøre det i all evighet i Helvete. De ligger nedi sumpen og gjør det, som de i hele sitt liv har befunnet seg i den moralske sumpen vreden utgjør.

Vergil kan fortelle at det ligger sjeler også under vannet, og at det er sukkene deres som får vannet til å boble. De kan ikke snakke helt, men de klarer å på en måte gurgle frem denne klagen:

Fitti nel limo dicon: «Tristi fummo
ne l’aere dolce che dal sol s’allegra,
portando dentro accidïoso fummo:

or ci attristiam ne la belletta negra».

Fulle av slim sier de: “Vi var triste
i den søte luft som får sin glede fra solen,
vi hadde bærende i oss det leie:

nå beklager vi oss i den svarte sump”.
Inf VII,7.121-124

Dante og Vergil går rundt sumpen, langs kanten av den, til de kommer til et tårn. Der slutter denne sangen.

Neste sang:Canto VIII Forrige sang: Canto VI

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto VI, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO VI

Vi husker fra Canto V at Dante besvimte etter historien som Francesca fortalte om hvordan hun og Paolo hadde blitt drept av hennes mann (og Paolos bror), Gianciotto, som tok dem på fersk gjerning i utroskapsakten. Dante våkner i Canto VI i tredje sirkel i Helvete, den som er reservert for de grådige (i golosi). Vi får i denne sangen møte flere av skapningene i Helvete, deriblant vakthunden Cerbero, fiorientineren Ciacco, og flere fordømte. Vi får også noen spådommer om den politiske fremtiden til Firenze.

Her i denne sirkelen er det ikke en fryktelig form som plager synderne. Det er heller ikke Helvetes flammer, som er en vanlig forestilling om Helvete. Det er derimot fryktelig kalt, og med et forferdelig regnvær, som aldri opphører eller forandrer seg. Store haglkorn, regndråper og snø lander på marken og gjør den til en stinkende, råtten sumpmark. For ytterligere å plage de dømte er her plassert djevelhunden Kerberos. Dette er et uhyre fra gresk mytologi, satt til å vokte den greske underverdenen, Hades. Hos Dante som i mytologien er dette en trehodet hund, hos Dante blir han malerisk skildret med blodrøde øyne og svart skjegg, svulmende mage og klør på hendene, og han uler fryktelig med alle tre hodene sine. Man kan forestille seg velkomsten for dem som møter Helvete med å bli slengt ned hit av Minos fra Canto V. Den ulende hunden, stanken, regnet, det er klart det er et sted man ikke vil bli værende. Og som man er dømt til å være evig. Husk varselskiltet fra Canto III: Etterlat dere ethvert håp, dere som går inn (LASCIATE OGNE SPERANZA, VOI CH’INTRATE. Inf III,9).

Merk at vi også her har oppfylt straffens logikk, med at synderne blir straffet med sine egne synder. Her i tredje ring har vi de grådige, fråtserne, de som vil tilfredsstille alle sine sanser, og aldri får nok av det. I Infernos tredje ring får de alt til mål. Smak og lukt får de fra den råtne sumpen de befinner seg i, hørselen blir plaget av Kerberos’ ul, synet – kanskje litt anstrengt – blir plaget av mørket der ingenting kan skjelnes skikkelig, og til slutt følelsen som blir plaget av det konstante regnet som hamrer på dem. Husk at alle disse straffene er tenkt ut av Dante selv. Det er bare selve inndelingen av de tre dødsrikene, personene han plasserer der og filosofien i verket han henter fra og lar seg inspirere av andre kilder.

Vi får til å begynne med et dramatisk opptrinn da Vergil griper en neve gjørme og slynger det i kjeften på Kerebros, så han skal tie stille for en stund. Kerebros spiser gjørmen som om det var mat, og samme terzin blir brukt til å få med at hylene til Kerebros plager åndene (anime) slik at de skulle ønske de var døve. Med Kerebros blir det ingen samtale.

Blant alle skyggene (de døde i Inferno blir av og til kalt skygger, ombre) som ligger i gjørmen og plages av stanken, av regnet og haglet og snøen, og av ulene til Kerebros, er det en som. Det viser seg at dette er Ciacco, en felles Fiorentiner som har gjenkjent Dante da han kommer. Han spør om Dante kjenner ham igjen, og da Dante ikke gjør det, presenterer han seg, og forklarer hvorfor han er her. Det skyldes grådighet (gola). Og han får med at han er en trist sjel, som ikke er alene her, de er alle her av samme grunn. Jeg setter frem versene for å vise hvor lett og elegant Dante får det til. Se for eksempel rimene av gola (grådighet), sola (alene) og parola (ord). Det er som alt bare smeller sammen, og sitter som støpt. Sånn er hele komedien.

Voi cittadini mi chiamaste Ciacco:
per la dannosa colpa de la gola,
come tu vedi, a la pioggia mi fiacco.

E io anima trista non son sola,
ché tutte queste a simil pena stanno
per simil colpa». E più non fé parola.

Dine innbyggere kalte meg Ciacco;
dømt for synden av grådighet,
som du ser, til regnet knekker meg.

Og jeg triste sjel er ikke alene,
Alle disse er for lignende straff satt her
for lignende synd.” Og så sa han ikke mer.
Inf VI,52-57

Dante er fortsatt en novise i Helvete, og lar seg på ny gripe til tårer av den fordømtes historie. Deretter innledes en samtale som skal fortelle mye om Dantes verdensbilde og samfunnssyn, og som har et tema som skal gå igjen og igjen gjennom hele verket. Det er Firenzes skjebne. Alle vi som har vært i byen lar oss lett imponere av hvor vakkert det er, og hvor fantastisk mange store kunstnere som har bodd og hatt sitt virke i byen. Ingen by kan vise til noe lignende. Og kan man litt middelalderhistorie, vet man at Firenze var en av de rikeste og mest blomstrende handelsbyene den gang, bare litt under Venezia og Genova. Dante, som er født i 1265 og setter hendelsene i den guddommelige komedie til år 1300, han skammer seg. Det er på sin plass med litt bakgrunnshistorie.

Italia var på 1200-tallet delt i tre. I sør – fra Sicilia og opp til omtrent Napoli – var et kongerike som vekslet mellom å tilhøre forskjellige makter. I midten – rundt Roma – var et område paven kontrollerte. Paven kontrollerte naturligvis hele den katolske kirke, det vil den gang si hele vestkirken. Men han hadde også politisk makt, som en verdslig styrer, over et område i Italia som ligger rundt midten av landet, rundt Roma. I nord – rundt Po-sletta og et stykke nedover, var et område som besto av mer eller mindre frie bystater. Firenze var en av dem.

Disse bystatene var republikker, styrt av mektige familier som vekslet på å ha makten. I Firenze var det fra 1215 to leire som kjempet om makten. Den ene var ghibbelinerne, som støttet keisermakteni det hellige romerske riket. Den andre var guelferne, som støttet paven. På midten av 1200-tallet ble denne konflikten tilspisset, da det hellige romerske riket fikk makten også i sør. Det betydde at keiseren hadde makten både sørfra og nordfra, og naturligvis ønsket å få mer kontroll over området i mellom. I 1260 – fem år før Dante blir født – var det en stor krig ved Monteferi, som ghibbelinerne vant med støtte fra nabobyen Siena som var ghibbelindominert. Firenze var tradisjonelt en guelfisk by, men nå ble de jaget ut. De kommer imidlertid tilbake, og tar makten. Men når de først får makten, begynner indre splittelse og rivalisering å vise seg, og også guelfene blir delt i svarte og hvite. De svarte tar makten i 1301, Dante var hvit. Det er nå han blir landsforvist. Alt dette vet forfatteren Dante, som skriver verket komedien 1308 til 1321, men pilgrimen Dante i verket vet det ikke, for han foretar sin reise gjennom dødsrikene i år 1300. Derfor er det meget spennende når Dante i verket spør sin medfiorentiner Ciacco, om hva han mener om Firenzes skjebne.

Vi som lesere vet det ikke ennå, men vil i likhet med Dante i verket snart få å vite at de dømte i Helvete har informasjon om både fortiden og fremtiden, men vet ikke noe om nåtiden. Ciacco forteller derfor Dante hva som kommer til å skje fra nå, altså 1300, til verket blir skrevet, altså fra 1308 og utover. Forfatteren Dante vet dette, og har derfor sann profetisk makt. Flere tekster er skrevet slik med spådommer forfatteren vet vil inntreffe, for det vil skje mellom tiden historien i verket er satt til, og tiden verket er skrevet i. Bibelen med gamletestamentet er et strålende eksempel. Linjene 64 til 73 blir brukt til Ciaccos svar. Det er ganske gåtefullt, så man er avhengig av kommentarer for å få noe ut av det, men det omhandler hva jeg ovenfor har skrevet. Spesielt å merke seg er at Ciacco prediker de svartes overakelse av makten i 1302, og utvisningen av de hvite med Dantes eksil.

Dante blir begeistret over Ciaccos historie, og spør om han kan treffe flere Fiorentinere her? Han nevner en håndfull, men får beskjed om at de har begått større synder og befinner seg lenger nede. Jeg har ennå ikke nevnt at Helvete er formet som en trakt boret ned i jorden, og de ni sirklene går nedover og nedover, smalere og smalere. Formuleringen går slik:

E quelli: «Ei son tra l’anime più nere;
diverse colpe giù li grava al fondo:
se tanto scendi, là i potrai vedere.

Og denne: “De hører til de svartere sjelene
en annen synd tyngder dem lenger ned:
hvis du går lenger ned; vil du se dem der.”
Inf  VI,85-87

Det går ikke akkurat inn i det kristne idealet om å angre sine synder. Ciaco sier at de andre er mye verre enn meg, du må mye lenger ned for å treffe dem. Gode kristne sier: “jeg er mye verre enn andre, og er selv en stor synder.” Se bjelken i eget øye, før du snakker om flisen i andres.

Ciacco legger seg ned i sølen igjen, og vil ikke snakke mer med Dante, sier han, eller med noen, sier Vergil, til dommens dag. Canto VI avslutter med en liten samtale med en forferdet Dante som lurer på om straffene blir verre etter dommens dag, eller om de vil være de samme. Vergil svarer at når tingene blir mer fullkomne, vil velværet (il bene) og smerten (doglienza) være større. Disse synderne vil aldri få noe fullkomment, men det vil bli mer fullkomment da, enn nå. Ganske gåtefullt, dette også, synes jeg.

En kort Canto med bare 115 linjer slutter med at Dante og Vergil går nedover mot neste ring, og møter Pluto.

Neste sang:Canto VII Forrige sang: Canto V

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto V, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO V

I Canto V går vi ned i den første sirkelen hvor forbryterne mot lysten befinner seg. Her er det ikke lenger er noe lys overhodet (venni in luogo d’ogne lusso muto (kom til stedet hvor hvert lys er stumt) Inf V,28) . Her er det også vi møter på Minos, den greske mytologiens konge på Kreta og hersker i uderverdenen. Hos Dante er han fremstilt som en slags demon som har til oppgave å slynge synderne ned til sitt redde sted i Helveteshierarkriet. Vi får også Dantes første virkelige samtale med noen av synderne i Helvete. Det er Paulo og Francesca, som har syndet i elskov når Francesca var gift med Paulos bror.

Vi blir også nærmere introdusert for logikken i straffesystemet Dante setter opp for synderne. De blir alle straffet på en måte som henger sammen med måten de har syndet på. Her har han kanskje funnet inspirasjon i den greske mytologien, der de også var mestere til å få straffen til å stå i stil med forbrytelsen. Her i første sirkel er det dem som ikke klarer å styre lystene som befinner seg. Og stedet er arrangert slik at de ikke klarer å styre noen ting. En kraftig vind blåser dem hit og dit som om de var hjelpeløse støvkorn, akkurat som lystene blåste dem hit og dit på jorden. De er lystens forbrytere mot kjødet, og det er kjødet som blir slengt rundt omkring.

Vaktmannen her i sirkelen er kong Minos. Han er utstyrt med en kraftig hale, som han møter alle nye beboere i Helvete med. De står foran ham i en lang kø, kommer frem og bekjenner sine synder, hvorpå Minos griper dem fast med halen, og snurrer dem så rundt kroppen så mange ganger som de skal slynges nedover Helvete, en gang for hver sirkel. Minos blir rasende da Dante kommer ned, og han ikke får snurre ham noe sted, men Verdi holder roen, og spør ham hvorfor han skriker slik (Perché pur gride? Inf V,20). Minos er en skremmende figur, men det er tydelig at Vergil vet hvem som har kontrollen og møter Minos som han møtte ferjemannen Kharon i sang 3 (vers 94-96).

Non impedir lo suo fatale andare:
vuolsi così colà dove si puote
ciò che si vuole, e più non dimandare.

Forhindre ikke hans skjebnesfulle gange:
de vil det slik der de kan gjøre det
slik som de vil, og spør ikke mer.”
Inf V,22-24

Dante hører nå smerteropene til de straffedømte synderne i denne sirkelen i Helvete. Den kraftige helvetesvinden som aldri hviler (la bufera infernal, che mai non resta, Inf V,31) blir beskrevet, også hvordan synderne hjelpeløst blir hvirvlet med i den.

di qua, di là, di giù, di sù li mena;
nulla speranza li conforta mai,
non che di posa, ma di minor pena.

hit og dit og ned og opp blir de ført;
ingen håp om komfort noensinne,
ikke ngen hvile, aldri mindre straff
(Inf V,43-45)

Dante spør hvem de er alle disse sjelene som blir blåst rundt med stormen, og Vergil svarer med å liste opp noen navn. Blant dem er Semiramis (Simaride på italiensk), assyrernes dronning som i sin tid legaliserte incest. Her får hun sin straff i Helvete. Den neste som nevnes er Dido, som spiller en svært viktig rolle i Vergils verk Aeneiden, hvor historien hennes er med i bok 4. Hun er opprinnelig en gresk og romersk sagnskikkelse, datter av kongen i Tyros. Hun giftet seg med sin morbror, Sykhaios, som så ble drept av Pygmalion. Deretter flyktet Dido til Afrika, hvor hun i følge sagnet grunnla byen Khartago. I Aeneiden treffer Aeneas Dido da han reiser innom Nord-Afrika på vei hjem fra den trojanske krig. Aeneas reiser imidlertid videre til Italia (for å grunnlegge byen Roma), og følger altså en annen skjebne enn kjærligheten eller elskovens, han velger plikten fremfor kjærligheten. Dido tar dette fryktelig tungt, og forlater livet for egen hånd. Det er for øvrig en overmåte vakker Arie skrevet av Purcell som handler om Didos sorg, Didos Lament, i hans Dido og Aeneas fra 1689. Dette er naturligvis lenge etter Dante. Lenge før Dante skriver en av Dantes viktigste inspirasjonskilder, Augustin, i sine konfesjoner om hvordan han ble grepet av denne kjærlighetshistorien mellom Dido og Aeneas, men spør seg hvorfor han ikke blir like sterkt grepet av sine egne synder? Kanskje er dette noe av grunnen til at Dante plasserer Dido i Inferno, vanligvis blir hun sett på som en heltinneskikkelse som får mye sympati for ikke å oppnå kjærligheten sin, og ikke klare å leve etterpå. Dante kaller det at hun ikke klarte å styre lystene sine, og fortjener en plass blant de vellystige.

Det er lettere å forstå hvorfor Kleopatra har fått en plass her. Hun skiftet jo elsker fra Cæsar til Marcus Antonius da Cæsar døde og historien forandret seg. Hun tok også livet sitt da Antonius døde. Dante var en varm tilhenger av Romerriket, som vi skal se i senere sanger, og han var i likhet med kristendommens lære motstander av dem som tok selvmord, så det er ikke urimelig at Kleopatra må finne seg en plass i Helvete blant de vellystige. Dante spanderer bare et adjektiv på henne: lussurïosa, som betyr “luksurisøs”. (Inf V,63).

En del helter og heltinner fra trojanerkrigene blir også nevnt. Skjønne Helena er her, til like med Akhillevs og Paris. Jeg kjenner ikke Homers verker inngående, dessverre, men vet såpass at Helena ble bortført av Paris, og det var dette som startet  trojanerkrigene. At hun her er å finne blant de vellystige, betyr at hun i Dantes tolkning ikke var uvillig til bortføringen. I selve verket står det bare at på grunn av henne måtte mye ond tid passeree (per cui tanto reo/ tempo si volse Inf V,64-65). Mytologiske Tristan er her også, i vår tid kanskje mest kjent fra operaen til Richard Wagner, men opprinnelig hovedpersonen i en sagnfortelling som oppstod i Bretagne på 1100-tallet. Den handler om hvordan Tristan og Isolde mer eller mindre av en feiltakelse drikker en magisk kjærlighetsdrikk, hvorpå de for livet blir lidenskaplig forelsket i hverandre. Kjærlighetsdrikken gjør lidenskapen enda mer troverdig som besettelse, noe som er hovedmotivet i Wagners opera. For Dante er det viktige at Tristan tar livet av seg, da han dødssyk ved en misforståelse (det er Tristans sjalu hustru som lyver til ham) tror at Isolde ikke vil komme og redde ham. Avslutningsslinjen i denne sekvensen i Canto V er (e dito) ch’amor di nostra vita dipartille. (og nevnte som av kjærlighet fra livet vårt ble skilt) Inf V,69.

Skjebnen til disse vellystige synderne har gjort dypt inntrykk på Dante. Han vil gjerne snakke med noen av dem, to som henger sammen. Vergil sier at det må han gjerne gjøre, han må bare spørre dem når de kommer nærmere, og appellere til den kjærligheten som leder dem («Vedrai quando saranno/ più presso a noi; e tu allor li priega/ per quello amor che i mena, ed ei verranno» Inf V,76-78). De to kommer med en gang Dante gjør som Vergil sier, de er mer enn villige til å snakke med ham. De er i det hele tatt snakkesalige, det vil si, Francesca er det. Det er hun som fører ordet. Og hun begynner straks på forklaringen – eller unnskyldningen – for hvorfor de er her.

I tre påfølgende terziner fra verselinje 100 er første ordet amor (= kjærlighet), og resten av terzinen forklaringen på hvordan amor – eller kjærligheten – har gjort det slik at de er der de er. Jeg setter frem den midterste som eksempel:

Amor, ch’a nullo amato amar perdona,
mi prese del costui piacer sì forte,
che, come vedi, ancor non m’abbandona.

Kjærligheten, som ingen elskende mister
tok meg til ham som jeg likte så godt
at, som du ser, han er ennå ikke tatt fra meg.
Inf V,103-105

Dante som ennå er helt uerfaren i inferno og som pilgrim blir dypt grepet av hva Francesca forteller. Han bøyer hodet, og holder det lavt til Vergil spør hva han tenker om det som er sagt (che pense, Inv V,111). Merk at Vergil er veiviser her gjennom Inferno, og bedre enn Dante skjønner hva som blir sagt og hvorfor Francesca må være der hun er. Dante okker seg, og sier at det var vakre ord for en dyp lengsel, og at det alt sammen har ledet disse to til dette smertefulle stedet (al doloroso passo, Inf V,114).

Det er på tide å fortelle hvem de to er, hvordan de døde og hvordan de ble straffet. Francesca og Paolo er kanskje blitt historiens mest kjente utroskapssak, eller sladderhistorie, i hvert fall når vi holder konger og berømtheter utenfor (De var av adelsslekt ). De to ville blitt helt glemt om Dante ikke hadde funnet plass til dem i komedien sin. Francesca var gift med Gianciotto Malatesta, og utro med broren hans, Paolo. Ved en anledning kommer Gianciotto inn og tar de to på fersk gjerning i det de utfører elskovsakten, og dreper dem på stedet. For dette er det de kommer til sirkelen for de vellystige i inferno. De andre som er her nede blir blåst rundt alene, mens Francesca og Paolo for alltid vil henge sammen. Det er en del av straffen, de ville ha hverandre alltid, og nå har de hverandre alltid. Og så blir de kastet hit og dit av stormkastene i Helvete, som de i live ble kastet hit og dit av stormene i følelseslivet sitt.

En historie som dette har alltid ulike perspektiver. Den vakte oppsikt i middelalderen, Dante kjente jo til den, selv om de to kom fra Rimini og Ravenna, mens Dante altså var fra Firenze. Det er lett å fordømme når noen er utro med sin manns bror, og de to blir jo i verket fordømt av selveste Gud, siden de befinner seg i Helvete. Likevel kan det fremstilles gripende og med økt sympati for de to elskende, når det ses fra Francescas perspektiv, og når kjærligheten og lidenskapen er årsaken. Pilgrimmen Dante blir i alle fall på dette tidspunktet grepet.

Francesca forteller videre at kjærligheten oppsto da hun og Paolo leste en roman av Lancelotto, om hvordan kjærligheten hadde overmannet ham. De to var alene, og mistenkte ingenting av hva som skulle skje. Så møtte deres øyne stadig oftere, huden ble blek, og på et tidspunkt kunne de ikke stå i mot lenger. De begynte å kysse hverandre, hans kropp skalv, og akkurat i det øyeblikk kom ektemannen Gianciotto inn og drepte begge to. Det er skrevet med en underdrivelse, siden leste vi ikke mer (quel giorno più non vi leggemmo avante. Inf V,138). Mens Francesca forteller dette, gråter Paolo ved siden av henne, og Dante blir så overveldet av følelser at han besvimer i siste linje i sangen.

Den uerfarne leser vil kanskje også besvime. Forfatteren Dante gir Francesca et svært vakkert uttrykk for sin kjærlighet til Paolo, og det er lett å la seg gripe av noen som blir straffet i all evighet for å ha elsket noen, og gitt etter for sin kjærlighet. Men det er altså dette andre perspektivet, og det er at hun er gift med Paolos bror, Gianciotto, og har sine forpliktelser til ham. Videre er måten Francesca ordlegger seg på representativt for alle de andre karakterene vi skal møte i Inferno. De skylder alltid på andre. De er ikke så mye som et øyeblikk villige til å innse at de selv kanskje kan ha gjort noe galt. Her vil vi for eksempel se en parallell i Purgatorio V, der en omtrent tilsvarende utroskapshistorie ender i skjærsilden, fordi hun som der er drept av sin ektemann – Pia de’ Tolomei – angrer sine synder. Jeg kommer tilbake til henne når jeg en gang kommer til Purgatorio V i min gjennomgang av verket.

Vi kan bare snu litt på forståelsen vår av hva Francesca sier. I stedet for å stole blindt på henne og la oss gripe av historien hennes, kan vi lure på hvordan hun så blindt kunne gi etter for sine lyster, til og med med sin manns bror, i hans hus. Ingenting er lettere enn å skylde på kjærligheten og lidenskapen når man har vært utro, alle vil vel gjøre det. Det er en helt sentral del av verkets moral at det er her feilen ligger. Om man ikke en gang er i stand til å innse man har gjort noe galt, er man ikke en gang verdig til å begynne soningen. En evig plass i Helvete er det velfortjente resultatet.

I neste sang skal vi ned til tredje ring der vi møter de grådige.

Neste sang:Canto VI Forrige sang: Canto IV

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto IV, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO IV

Da Dante med et rykk våkner etter at han falt om i slutten av sang 3 befinner han seg ved inngangen til Limbo, den første av Helvetes ni sirkler. Her er de plassert som ikke egentlig har trosset Gud, men som ikke har fått sjansen til å møte ham. Blant disse er Vergil selv, så dette er et spesielt sted for Dantes veiviser gjennom Helvete, og det er ganske gripende når Vergil gjør Dante oppmerksom på dette. Det ser imidlertid ut til å gå mer inn på Dante, enn på Vergil, i tråd med at Dante ennå ikke har fått noen god forståelse over den guddommelige retterdigheten dødsrikene er arrangert etter. Vi er også på det eneste stedet i Helvete hvor det slippes en bitte liten stråle svakt lys. Her er det ingen fysiske lidelser (Ciò avvenia di duol sanza martiri (28)), men den psykiske lidelsen er der, og ligger i at de ikke har noe håp om endring i sin tilstand.

Sangen begynner med Dantes beskrivelse av stedet. Det er en avgrunn med bratte vegger hvor det er vanskelig å se noe på grunn av mørket. Vergil foreslår at de skal gå nedover. Han ser blek ut, men det er ikke fordi han er redd (som Dante tror, og selv blir redd), men fordi han har slik medfølelse for angsten de føler de som er der nede. På vei nedover skrenten får lyden av sukkene til sjelene nedenunder selve luften til å skjelve. Det er en uhyggelig stemning som blir malt frem av poeten Dante.

– Har du ikke lyst til å spørre hvilke sjeler det er disse som du ser, spør Vergil etter en stund («Tu non dimandi/ che spiriti son questi che tu vedi? Inf IV,31). Det er altså Vergil, og ikke Dante som tar initiativet om å informere hva dette er for slags sted, og hvem som er her. Vergil fortsetter selv med en gang å informere, og sier altså at dette er sjelene som ikke fikk sjansen til å møte Gud, hvor han selv også er en av dem. Formuleringen til Vergil fortjener et nærstudium, for vi står her i møte med en av kristendommens store problemer, hva med dem som aldri fikk sjansen til å ta i mot nåden? Vergil skjuler ingenting av dette, og sier bent frem at sjelene her ikke har syndet på annen måte enn at de ikke er døpt, og ikke har verdsatt Gud som Dante, fordi de levde før kristendommen. “For dette og ingenting annet er vi forapte, og vi er blir straffet bare med det at vi lever i lengsel uten håp.” (Per tai difetti, non per altro rio,/ semo perduti, e sol di tanto offesi/ che sanza speme vivemo in disio, Inf IV,40-42). Dante tar dette svært tungt siden han kjenner igjen mange mennesker han setter svært høyt, og i en ubetalelig og karakteristisk stilblanding får vi følgende utålmodige salve:

«Dimmi, maestro mio, dimmi, segnore»,
comincia’ io per volere esser certo
di quella fede che vince ogne errore:

«uscicci mai alcuno, o per suo merto
o per altrui, che poi fosse beato?».

Kom igjen, si meg, mester, si meg, min herre,
begynte jeg for å ville være sikker
på troen som overvinner enhver feil

“har aldri noen sluppet ut av egen fortjeneste
eller på annen måte, og etterpå vært salig?”

“Dimmi” er en opprinnelig muntlig sammensetning av Dire mi, som har gått til Dirmi og endt opp med Dimmi. Det er rett og slett et sjokk å se et slikt ord i høytidsstemt poesi, dertil to ganger på samme linje. Med en slik sammenblanding av høy og lav stil er Dante flere århundrer før sin tid, og i dette ser vi noe av Dantes mesterskap. Jeg har lagt inn “kom igjen” i oversettelsen for å få bedre frem det utålmodige i Dantes formulering. For virkelig å få den riktige effekten frem, kunne linjene over bli høytidsstemt oversatt: “Stor sorg meg tynget i hjertet av å høre hans ord/ for av meget høy verd er de folk/ jeg har kjent som er holdt fast i limbo.” (Gran duol mi prese al cor quando lo ‘ntesi,/ però che gente di molto valore/ conobbi che ‘n quel limbo eran sospesi. Inf IV,43-45) Og så dette “kom igjen, nå må du fortelle meg med en eneste gang…”

Og Vergil svarer som om dette spørsmålet og måten å spørre det på er det naturligste i verden i et verk som dette, og et sted som dette. Han forteller om en hendelse som ikke er referert til i Bibelen, men som finnes i noen av tekstene som konkurrerte om å komme med i dem. På et tidspunkt var de altså omtrent like mye verd som Bibeltekstene, og det er bare det at de ble valgt bort, som gjør at de nå er lite kjent. I en av disse tekstene fortelles det om en historie da Jesus etter sin død reiser ned til Helvete for å hente opp troende jøder som har trodd på hans komme. Dette forårsaket et stort jordskjelv som rystet hele Helvete. Jødene som ble hentet befant seg i Limbo, og Vergil kan berette at han var forholdsvis ny her (Io era nuovo in questo stato, Inf IV,52) da dette skjedde. De som blir hentet blir listet opp, og vi finner kjente navn som Adam (primo parente, Inf IV,55), Abel, Noah, Moses, Abraham, kong David og Rachel, og “mange andre” (e altri molti, Inf IV,61)

Dante og Vergil fortsetter å gå mens de prater sammen, og de kommer snart til en gruppe sjeler som består av gamle, ærverdige poeter fra antikken. Det er Homer, Horats, Ovid og Lucan, Vergil hører naturlig med, og det blir vennskaplig sagt at også Dante får være med som sjettemann i gruppen (sì ch’io fui sesto tra cotanto senno. “at jeg var sjettemann blant disse forstandige” Inf IV,102). Det er en selvbevisst poet som skriver den guddommelige komedien. Vi kan også tro det er en forfatter som gir et velrettet sprak til innbyggerne av Firenze som på den tiden han skriver komedien, har landsforvist ham fra byen på livstid.

Like etter kommer Dante og Vergil til et edelt slott (nobile castello, Inf IV,106) som i følge kommentarene i min italienske utgave av verket skal symbolisere Sapienza umana, eller “den menneskelige kunnskap”. Ut i fra teksten er det vanskelig å skjønne dette symbolet, så man får stole på kommentatorene, eller la slottet være slott uten å symbolisere noe. Dante og Vergil oppholder seg uansett ikke lenger der, og går i stedet videre til de kommer til en slags eng med friske planter (in prato di fresca verdura, Inf IV,111).

Her ser Dante en usalig blanding av greske og romerske sagnfigurer, oppdiktede og historiske personer, kjente og ikke fullt så kjente navn fra den greske og særlig den romerske antikke historien. Her blir nevnt Elektra og Hektor, Aeneas fra Vergils Aeneiden, Julius Cæsar er her, og flere andre moderne lesere må slå opp i oppslagsverkene for å finne ut hvem er. Den store Saladin, egyptisk Sultan, Saladin fra 1171 til 1193, kjent fra korstogshistorien som rivalen til Richard Løvehjerte, må selvsagt trekkes frem. Det er en fin gest av Dante å plassere også ham her, på samme nivå som den store Julius Cæsar som Dante overmåte må ha beundret. Saladin blir riktignok plassert litt for seg selv, (solo, in parte Inf IV,129). Videre får Dante øye på de store greske filosofene, alle sammen, de store og kjente, og også de øvrige greske vitenskapsmenn. Tilsvarende romere blir også listet opp.

Dante skriver at han gjerne skulle skrevet mer om dette, men leverer den middelalderske varianten av “Less is more” (che molte volte al fatto il dir vien meno “mange ganger er det som blir sagt mindre enn det som skjer” Inf IV,147). Dante og Vergil går nå videre til det sted hvor det ikke slipper gjennom noe lys (E vegno in parte ove non è che luca, Inf IV,151).

Nå begynner Inferno for alvor.

Neste sang:Canto V Forrige sang: Canto III

Oversikt over sangene: Divina Commedia