Luren, av Maurits Hansen

Jeg kunde have Lyst til, kjære Ven, at datere dette Brev fra det egentlige Norge; thi saa egte nordisk har ingen anden Egn forekommet mig at være, – saa stolt og dog saa mild.

Sånn begynner Luren, av Maurits Hansen, av mange betraktet som den første novellen skrevet på norsk. Det er alltid vanskelig å tidfeste nøyaktig når en ny sjanger begynner, som regel går tingene i en glidende utvikling, men det er vanskelig å peke på noen norske tekster som er som Luren, før Luren. Det er en kort, oppdiktet historie, skrevet i prosa, og med få personer og over et kort tidsrom.

Maurits Hansen er født 5. juli 1794, på Komperud i Modum. De samme biografiske notatene om ham står i de forskjellige forordene og innledningene til alle samlingene med tekster av Hansen utgitt opp gjennom årene. Faren var av dansk ætt, var først kapellan, men ble sokneprest i Porsgrunn året etter Maurits ble født. Da Maurits var 12 år gammel flyttet familien videre til Skedsmo. Unge Maurits tok sin skolegang ved katedralskolen i Kristiania, og i det begivenhetsrike året 1814 tok han artium ved det nyåpnede universitetet der. Så han er der virkelig i det det skjer, han er med fra begynnelsen av.

Fra han var helt ung skrev Maurits Hansen flittig, flere typer tekster. Og han fikk dem publisert alle mulige veier, i aviser, tidsskrifter og etter hvert også litt bøker. Det var ikke godt betalt, så hovedinntekten fikk han ved å være lærer og å undervise. Først hadde han sammen med konen, Hedvig Leschy, en privat pikeskole i Kristiania, så var han lærer og siden adjunkt ved realskolen i Trondheim. Han endte opp som skolelærer og overbestyrer på Kongsberg. I tillegg til de andre bøkene og tekstene han skrev, skrev han rikelig med lærebøker, i språk og historie, enkelt tilgjengelig i dag på nasjonalbibliotekets nettsider.

Han engasjerte seg i språkdebatten, eller målsaken, og brukte tidlig begrepet Modersmaalet om det norsk-danske skriftspråket som gjaldt den gang. Hans tanker om språket fikk nok imidlertid liten innflytelse, han er i denne sammenheng lite kjent og blir sjelden nevnt.

Så skal det også her på bloggen handle om den skjønnlitterære forfatteren, Maurits Hansen. Siden han er så tidlig, er han vanskelig å komme utenom. Det er med han den norske litteraturen fødes, kan man si. Før det har jo alle norske forfattere vært norsk-danske, og de må regnes som forløpere, heller enn som del av den nasjonale litteraturen. Sånt er alltid diskutabelt. Men man er på trygg grunn når man sier Maurits Hansen står i mellom opplysningstidens dansk-norske eller norsk-danske forfattere, Ludvig Holberg og gjengen i Det Norske Selskab, og de senere udiskutable og store forfatterne vi fikk med Wergeland og Welhaven, og de andre fra sånn litt ut på 1820- og 1830-tallet, og fremover. Maurits Hansen var da allerede hyperaktiv.

Novellen Luren fikk han trykket i Morgenbladet, i 1819, der han selv var redaktør for det såkalt estetiske søndagsnummeret. Det ble ikke kalt en Novelle, den betegnelsen og den sjangeren er mye senere, teksten var i stedet del av en syklus kalt «nasjonale fortellinger». Tekstene var undertegnet Carl Møllemann, og handlet om dennes reiser rundt om i Norge, og hva han opplevde der. De er skrevet som reiseskildringer, eller skisser. Trykket i bok blir teksten først i 1825, i samlingen Digtninger.

Fra 1819 til i dag er det nesten 200 år med utvikling for fortelleren i episke tekster. De første forsøkene ser nokså ubehjelpelige ut. Maurits Hansen kan ikke bare skrive sin historie rett frem, som hvem som helst ville gjort hundre år etter ham, han er nødt til å dikte opp en karakter, Carl Møllemann, og legge ordene i ham, som om han skrev en personlig og sann beretning. Når han først har gjort det, så er det rikelig med litterær teori også utviklet, som gjør en sånn oppdiktet karakter spennende. Kan vi stole på ham? Er det Maurits Hansen selv? Kan denne Carl Møllemann være så nøytral og eiegod, som han gir inntrykk av?

I novellen bruker Maurits Hansen mange element som peker både fremover og bakover. Det er en mann på reise, en mann fra et miljø, som blir plassert i et annet, her bymannen som blir plassert på landet, i Gudbrandsdalen. At det er nettopp den kulturelle og dannede bymannen som observerer den vakre norske landsbygda, peker veldig frem mot nasjonalromantikken, der det også var de dannede byfolk som elsket landet og folket mer enn dette folket elsket seg selv, og som de kanskje heller ikke helt kunne kjenne seg igjen i.

Eller hva skal man si til utlegninger som dette:

Neppe stod jeg i Dalen, før en midaldrende Døl i sin Nationaldragt kom mig imøde og rakte mig sin Haand. «Velkommen til os, Landsmand! Tag tiltakke med det, jeg kan skaffe Dig!» sagde han i sin fyndige, trofaste Dialekt, og vi gik fremad imod Gaarden , der laa midt i den smilende Dal.

Og videre

Da vi kom ind, blev Højsædet anvist mig, og imedens hans vakre Kone fremsatte en nydelig Aftensmad af Melk, Tyndbrød og Æg, fik jeg Tid til at betragte den renlige Simpelhed og tækkelige Velstand, der forenede sig i den rummelige Nystue.

Mannen er ikke dårligere enn konen.

Thord, det var min Verts Navn, var en høj, bredskuldret Mand med et mærkeligt Ansigt, der, jeg ved ikke hvorledes, forekom mig at ligne de antike Træsnit af vore norske Konger.

Siden får vi forklaringen hvorfor det ligner kongene. Mannen hevder seg å være i ubrudt slekt fra Harald Hårfagre. Det blir overlagt til leseren å tro på om dette skal være sant eller ikke, vår trofaste forteller Carl Møllemann hjelper oss ikke i det.

Før han treffer mannen og kona i huset, har Møllemann i lignende ordelag beskrevet dalen, og han har også introdusert Luren. Luren er et av våre aller, aller eldste musikkinstrument, og den kraftige lyden kunne brukes til å holde kontakten over store avstander. Det er nettopp noe av poenget i novellen, også, eller i Carl Møllemanns reiseberetning. Og for å hjelpe leseren, eller gi et veldig sterkt hint hva dette er for noe, så kommuniserer disse lurene ikke bare med lyd, men også med ord: – Hosdan lever Litan? – Litan lever bra.

Den reisende, Carl Møllemann, lurer litt på hva dette er for noe, men tier straks stille da han skjønner av datteren i huset, Ragnhild, at dette ikke er noe å snakke om, virkelig ikke. Faren, Thord, sier at han intet har hørt, absolutt intet, og at det i så fall er gjetere, om det er noe. Der etterlates denne første delen av novellen, det første besøket.

Vi har fått et frempek, her er det noe, men i narrativen i novellen, så er det ikke gitt at vi skal få vite hva det er.  Carl Møllemann er på reise, forlater gården, og det er egentlig ingen grunn til at han skal innom akkurat dit en gang til. Riktignok tenker og tenker han på hva dette var, og han skulle gitt mye for en enesamtale med Ragnhild, datteren i huset, og det er ikke egentlig overraskende at han bestemmer seg for å dra innom dalen en gang til, på hjemturen, åtte dager senere. Så det er en reiseberetning, men det er en oppdiktet reiseberetning, og i oppdiktede reiseberetninger, skal løse tråder nøstes opp. Det er ikke som i virkeligheten, der man overnatter et sted, og farer videre.

Novellen som sjanger blir utviklet på 1800-tallet, og særlig mot slutten av det århundret, med russeren Tsjekhov og franskmannen Maupassant som mestre, kanskje også med Edgar Allen Poe verdt å nevne. Det er disse som får til de korte, effektive historiene på magisk vis. De andre som forsøker seg, har en tendens til å bli lange og omstendelige, eller bare til unntaksvis å få det til. Det skal være få sider, man skal introduseres til få personer, raskt bli kjent med dem og raskt interessert i dem, og det skal skje noe med dem vi finner interessant og underholdende. Etter regelen skal det gjerne skje en uventet vending, noe skal ikke være som man hadde tenkt, det skal være en uventet slutt.

I Luren er disse tingene til stede. Det er virkelig rikelig med litterære virkemidler i den, så det er ikke rart litteraturkritikerne og akademikerne er begeistret. Det blir et nytt, lite frempek, når Carl Møllemann på ny rir inn i dalen, nå med en Skysskarl (kusk) som virker motvillig og nedslått. Han sier han har vært skolemester, men nå er han gårdskutt. Ytterligere frempek kommer når kusken blåser en tone mellom hendene, den samme tonen luren hadde blåst, og det nå kommer svar, fra luren. I det samme kommer månen opp, vi får lys over tingene, og dette lyset viser en hytte den reisende Møllemann gjerne vil se nærmere på, men som skyssaren ytterst, ytterst motvillig vil nærme seg.

Så her er det noe. Har man gitt seg selv den gave å lese novellen oppmerksomt første gang, er det reneste detektivhistorien. Det er ikke for ingenting at Maurits Hansen også er regnet for den første krimforfatteren i historien, tidlig også i europeisk sammenheng. Den ettertenksomme leser skal ha alle brikkene han eller hun trenger, de ulike karakterene er introdusert, det må være en grunn til at denne skysskaren er så motvillig, og at Ragnhild er så hemmelighetsfull, og hva det nå er med denne luren, og denne litan.

Svaret kommer raskt, og det hele åpenbarer seg. Det er bare noen få sider igjen, og hemmeligheten skal både bli kjent, og problemet skal få sin løsning. Inne i hytta sitter Ragnhild med barnet, et lite spebarn. Skysskaren er barnefaren. Han kan imidlertid ikke bli akseptert i den fine bondefamilien, siden han bare er en gårdsgutt. Hadde han vært skolemester, som han en gang var, kunne det vært noe annet. Derfor må de unge foreldrene oppbevare og oppdra barnet i hemmelighet, i en bondehytte, mellom de to gårdene de bor på. Uten at deres foreldre og spebarnets besteforeldre får vite noe. Gårdene er en halv mil fra hytta, så det er et stykke å gå. Derfor også Luren. De brukre den til å kommunisere med hverandre, og forsikre seg om at alt står bra til med barnet, at det går greit.

Nå går det imidlertid mot vinter, og da vil det nok ikke lenger gå så greit. Den reisende, Carl Møllemann, fra Christiania, viser nå frem en annen side av seg selv, og bestemmer seg for å løse situasjonen. Han skal snakke med bonden, Thord, far i huset der han var gjest. Og argumentet han bruker, er vel kanskje litt uventet, i denne sammenhengen. Jeg har ikke nevnt det, men det står klart og tydelig i novelleteksten, Thord har Snorre stående i bokhylla, såpass kan man nok forvente av en bonde i Gudbrandsdalen. Nå går Carl Møllemann like til ham, og viser frem Snorre, og viser også frem en annen viktig bok, Bibelen.

Dermed får den korte novellen også elementer av en kristen, religiøs mirakel-tekst, som en av legendene, der Guds eller englenes kraft plutselig viser seg i stand til å løse ethvert problem. Sånn er det også her, men med den forskjell at det ikke er noen ting i teksten til Hansen ellers, som peker frem mot en sånn avslutning. Den er overraskende noe så til de grader, om man da ikke kjenner den på forhånd. For oss dannede litteraturvitere er den også helt herlig, med det at den blander norsk nasjonalromantikk, norske kongesagaer og norske tradisjoner, med Bibelen, og kristentroen, sånn at det blir alt på en gang. Og det er Bibelen og gudstroen som spiller hovedrollen, det er den som avgjør saken, til slutt.

Argumentet Carl Møllemann bruker overfor den strenge faren Thord, som altså har nektet sitt barn å gifte seg med gårdsgutten Guttorm, og sett henne gråte i månedsvis og vel så det, argumentet som blir brukt overbeviser ham straks.

Da tog jeg Snorre og Bibelen ned af Hylden, lagde dem paa Bordet og sagde: «Der Thord, er Bogen som lærer om din Kongeslægt; men her ligger Herrens Ord, som lærer, at vi ere Alle lige for Gud. Den lærer Ydmyghed og Forsonlighed, Barmhjertighed og Kjærlighed, – og der (jeg løb ud og var som en Pil tilbage med Barnet), der ligger din Datters Barn paa en Fremmeds Arme – og beder ved mig, at Du ej vil forstøde Dit Blod».

Rett nok har Carl Møllemann før denne kraftsalven myket Thord litt opp med å fortelle ham andre historier, som ligner på den om Ragnhild og Guttorm, og på en slik måte at Thord og konen hans får sympati, men uten å lukte lunten.

Tilgivelsen kommer straks. Og uforbeholdent. Det er sterke følelser og gråt og tårer som blir skildret, men essensen er at Thord helt og holdent innser sin feil, helt og holdent ser at Ragnhild og Guttorm er de rette for hverandre, og at både de og barnet skal veslignes, og alt fra før skal være glemt. Alt skal nå være godt.

Og sånn blir det. Den reisende Carl Møllemann skal jo videre, men han kan ikke godt reise før bryllupet har stått. Det skjedde i går, står det i teksten, i siste avsnitt, der det også står at barnet er døpt, Caroline, oppkalt etter den reisende, og etter Thords vilje. Så nå er alle glade, eller som den reisende Carl Møllemann selv skriver det i sin lille reiseskisse, som altså først stod i en søndagsutgave av Morgenbladet en gang i 1819:

Alle ere glade, og jeg – jeg syndige Menneske – staar her som en Engel mellem dem. Farvel, min Ven! I morgen reiser jeg fra dette Fredens Tempel. Gud velsigne disse gode Mennesker!