Kategoriarkiv: Norsk litteratur

Nokon kjem til å komme, av Jon Fosse

Det er på tide å poste et innlegg om et norsk teaterstykke som ikke er av Henrik Ibsen. Hva er da mer naturlig enn å velge et stykke av Jon Fosse, den nest mest spilte dramatikeren vi har. Og når man først velger ham, er det naturlig å gå til Nokon kjem til å komme, det mest kjente og mest karakteristiske stykket av ham.

Nokon kjem til å komme ble satt opp første gang i 1996. Jeg hørte det på NRK radio som hørespill noen år etter. Jeg ble fanget med en gang, dette var min type teater, slik syntes jeg teater skulle være, om man skulle skrive for vår tid. Jeg var aktiv i studentteateret og hadde egne halvprofesjonelle prosjekt, og jeg irriterte meg over alt det fancy og vanvittige som ble produsert. Jon Fosse var veldig ned på jorden, veldig enkelt.

Når jeg leser stykket på ny nå i dag, slår det meg hvor så til de grader enkelt stykket er, og hvor sterkt det bryter med de klassiske forventningene til et teaterstykke. Her er ikke den fortettede handlingen som hos Shakespeare, ikke det sinnrike settet intriger og lag på lag med historier som avdekkes, som hos Ibsen. Her er ikke det voldsomme plottet, med de ekstreme valgene forårsaket av ekstreme handlinger, som hos grekerne. Her er ikke engang de surrealistiske hendelsene og absurde påfunnene, som de tidlige modernistiske dramatikerne fant på. Her kan plottet sies like enkelt sies som det er, hele handlingen gjenfortelles i en setning: to stykker reiser ut til et øde hus de nettopp har kjøpt, for å være med hverandre, han som har solgt huset er der og forstyrrer.

Tittelen Nokon kjem til å komme spiller på Beckett, Waiting for Godot. Jeg husker jeg tenkte den gang at Jon Fosse var veien å gå videre fra Beckett og absurdistene, å sette samme mangel på handling inn i en mer realistisk setting, å bruke vanlige mennesker i vanlige liv. Karakterene hos Fosse er navnløse, de kalles han, hun og Mannen, og de har ingen forhistorie, ingen familie, ingen yrke, ingenting utover det som foregår i stykket, ingenting av det som utgjør våre vanlige liv. Slik ligner de karakterene i Godot, og i de andre stykkene hos Beckett. Det vanlige livet har opphørt å eksistere. I Godot er det bare ventingen som gjenstår.

Det går an å si litt om det å gjøre det på denne måten. Da Jon Fosse skrev dette og mange av de andre stykkene han gjorde seg berømt med, var Erlend Loe en av våre aller mest berømte og leste forfattere med bøker som Naiv. Super. Det ble sagt om Loe at han traff så godt, fordi han forenklet den kompliserte virkeligheten folk levde i. Allerede på 90-tallet ble man bombardert av inntrykk, selv om man i dag med internett og sosiale medier overalt kanskje vil smile litt over at 90-tallet skulle være så ille, men man hadde også da behovet for å skrelle bort og gjøre noe enkelt. I Naiv.Super slår hovedpersonen på et bankebrett. Setningene er helt enkle, naiv, super.

Fosse gjør det enkle litt mer avansert. Han har ikke den humoren Loe krydret bøkene sine med, han er ørlite grann vanskeligere tilgjengelig. Hans enkelhet er noe mer krevende, og mye enklere å parodiere. Loe er ufarlig selvironisk, han kan avfeie alt med en latter, det er bare spøk og underholdning. Hos Fosse er det høytidelig, poetisk. Jeg ler av stykkene hans, det er humor for dem som ser den, men humoren er ikke noe bærende element, og den er langt fra påfallende. Den er der, fordi den er så treffende.

Reklamer

Norges dæmring, av J. S. Welhaven

Johan Sebastian Welhaven ble født i Bergen 22. desember 1807. Han er av de store født på denne tiden ved starten av århundret, de nordmenn som skulle prege det. Henrik Wergeland er født i 1808, Per Christian Asbjørnsen i 1812, Jørgen Moe, Camilla Collett og Ivar Aasen i 1813. Selv blant disse størrelsene skiller Wergeland og Welhaven seg ut. De var de store norske kulturpersonlighetene de første tiårene etter uavhengigheten, de var med på å definere hva norsk kultur skulle være, nå som den kunne være noe nasjonalt og eget. Det var i en stormende og begivenhetsrik periode også ute i Europa, både på det kulturelle og det historiske plan. Det var en tid med store endringer, mange steder, og mange som deltok i åndslivet og forsøkte å påvirke hvilken retning man nå skulle gå, etter opplysningstidens revolusjoner og nye tenking som avsluttet århundret før. Det var en ny tid, en romantisk tid, og Johan Sebastian Welhaven stod midt oppi det på veldig mange måter.

Oldefaren, Christoffer Welhaven, står oppført i kirkebøkene i Ribnitz, i Mecklenburg, Tyskland, på midten av 1700-tallet. Han var knappmaker av yrke, og giftet seg over sin stand, med Magdalena Elisabeth Capobeus, datter av rektoren ved skolen i byen. Sønnen hans, Johan Andreas, den eldste av elleve, emigrerte til Bergen. Der får han plass på tyskerbryggen, som gesell eller arbeiderformann, før han ender opp som skolelærer ved den tyske kirkes skole. Han er der også klokker. Hans hustru er tyskerbergenserinnen Elisabeth Margrethe Woltman, og disse to er vår Welhavens bestefar og bestemor på farssiden. De får tre sønner av i alt fem barn, og alle sønnene får skolegang og studier finansiert av faren. Den eldste, Johan Ernst, er far til Johan Sebastian, vår mann. En annen, Christopher Friedrich, blir lærer ved fattigskolen i Odense, der han har en meget kjent elev i Hans Christian Andersen. Andersen skriver om ham at han var et edelt menneske, men heftig av natur, og ikke lykkelig. Dette er Johan Sebastian Welhavens onkel. Faren Johan Ernst, født 1775, gikk ved byens latinskole, og ble student i 1796. Han arbeidet som kapellan ved St. Jørgens hospital, og giftet seg med Else Margrete Cammermeyer. Det var datter av presten Johan Sebastian Cammermeyer, som altså er J. S. Welhavens bestefar på morssiden.

J. S. Welhaven er altså av embetsmannstanden, borgerskapet, ikke for høyt oppe, nokså i middelklassen. Bakgrunnen er tungt tysk, på farssiden er det bare tysk blod oppover, på morssiden er det norsk og dansk. Det kan være på å forklare hvorfor Welhaven så mot Europa og den europeiske identiteten en tid den norske nasjonalfølelsen var på vei til å bygge seg opp. Han havnet derfor på feil side av historien i mange spørsmål, han støttet den siden som tapte, og fremstår nesten som skurken i eventyret om Wergeland og den tidlige nasjonsbyggingen.

Verket vi skal behandle i dag, Norges Dæmring, er skrevet i denne forbindelse. Den kom i 1834, etter et par år med bitter strid mot rivalen og studentkollegaen Wergeland. Det er nesten litt merkelig å tenke seg at disse åndens giganter var så smålige når det kom til det mellommenneskelige forholdet seg i mellom. Det var en krangel som minner litt om våre dagers skittentøyvask på sosiale medier. De var begge slagferdige ordkunstnere, så det ble mange beiske småtekster i forskjellige sjangre publisert, sikkert morsomt for dem som klarte å se det utenfra, eller som tok klart parti for den ene parten. Motsetningene gikk på ganske store forskjeller i personlighet og i meninger, og noen av meningene deres var sterkt knyttet opp mot hvordan de så på seg selv, på samfunnet og på fremtiden, det var uhyre viktige spørsmål, og de ville ikke gå på kompromiss.

Wergeland følte seg misforstått i sin samtid. Jeg har forsøkt å skrive om Mennesket, Skabelsen og Messias her på bloggen, et monumentalt verk, jeg foreløpig ikke har kommet lenger enn til innledningen av. Ambisjonene er ubegrensede i dette verket, og Wergeland skrider til verket med en fantasi og en energi som savner sidestykke. Welhaven, som først i sine unge dager prøvde seg som kunstmaler, tegnet forsiden. Men han, som de fleste andre, kunne ikke få så mye ut av verket. Og han skriver en pamflett, sitt første trykte dikt, publisert i Morgenbladet 15. august, 1830: Henrik Wergeland – hvor lenge vil du rase mot fornuften?

Dette er starten på det lange diktet:

Hvor længe vil du rase mot Fornuften?
Hvor længe svinge Don-Quixotisk spær?
Ser du da ei, din Sværmen-om i Luften
er kun en Dalen mod et bundløst Kjær?
For Sol du tager Sumpens Meteorer,
en Øgle er den Pegasus du sporer.

Wergeland tok det selvsagt dypt personlig. En fire år lang feide var i gang. Welhaven, og hans krets, bryter ut av studentersamfunnet, og danner sitt eget forbund. Feiden var som kjent også krydret av at Henrik Wergelands søster, Camilla (senere Camilla Collett), var dypt forelsket i Welhaven. Kjærligheten ble gjengjeldt, men ikke fullbyrdet, Welhaven fant senere Halfdan Kierulfs søster, Ida, og forlovet seg med henne i 1839, samme år som hun døde. Det er hun som er kvinnen i diktet Den salige. Og det er Welhaven som er inspirasjonen for en av skikkelsene i Amtmandens døtre.

Norges Dæmring

Norges Dæmring ble utgitt på Johan Dahls forlag i 1834. Det er en samling av 76 sonetter, fordelt over 81 sider i originalen. Det har undertittelen Et polemisk dikt, så samlingen sonetter skal bli sett på som en enhet, en sonettkrets. Sonettformen er en av de klassiske strofeformene, utvilket til mesterskap i den italienske og den engelske sonetten, der de ble brukt til kjærlighetserklæringer til en utvalgt kvinne. De femfotede jambene versene krever gir lange linjer, med vekt og fylde, og de mange rimene gir ro og harmoni. Hos Welhaven er det imidlertid lite av dette. Det er et nidverk, ikke skrevet for å være vakkert, men som et angrep på Norge og norsk åndsliv.

Responsen ble deretter. Welhaven måtte flykte fra landet. Wergeland, som var en av de som ble angrepet og som hadde grunn til å føle seg truffet, fikk nå hjelp av sin far, ærverdige Nikolai Wergeland, en av fedrene på Eidsvoll, som gikk ut og mente at denne boken burde brennes på bål 17. mai. Det var et angrep på Norge landet og folket ikke kunne tåle.

Rimene i sonettene varierer. Generelt har de en overflod av rim, Welhaven synes å ta kampen opp med de italienske. Samtlige er på formen 4 + 4 + 3 + 3 i grupper av vers, og samtlige har 5 trykktunge stavelser. Sonett 9 har to linjer med trykktung utgang, altså 9 stavelser i to av linjene,  hvor Bergen skinner søndagsklædt og net,/ hvor Mængden mylrer paa den grønne Plet. Etter hva jeg kan se, følger de aller, aller fleste linjene den jambiske versefoten, en trykklett stavelse blir fulgt av en trykktung.

 

Jeg har brukt litt forskjellige utgaver for å komme meg gjennom verket. Originalutgaven finnes på Nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften er vanskelig å lese. Det er imidlertid en utgave fra 1896, med Arne Løchen og Moltke Moe som redaktører. Der ser det ut til at originalens skriftbilde er beholdt ganske godt, men jeg er ingen tekstkritisk ekspert og kan ikke uttale meg om dette med tyngde. I 1990 ble det utgitt en samleutgave av Welhavens verker, redigert og med forord av Welhaven-kjenneren Ingar Hauge. Den har jeg også brukt.

Ferdaminni fraa sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje

Mai er en altfor travel måned til at jeg har tid til å opprettholde bloggen. Her tenkte jeg å ha Olavssons Vinjes berømte reiseskildring, men jeg har ikke engang rukket å lese den. Jeg har bare så vidt kommet i gang, med første kapittel, Fyrikvedet, det er ganske flott greier, men jeg har ikke tiden som skal til for å få det gjort. Forhåpentligvis blir det bedre før sommeren, slik at boken og posten kan fullføres.

Det har vist seg at månedene går uten at jeg får verken lest boken, eller skrevet posten. Jeg skal imidlertid forsøke å legge til litt innhold, sånn at den likevel blir litt lesverdig. Så får jeg kanskje renskrevet det og gjort det ferdig, en gang. Posten vil fungere nesten som en notatblokk for meg selv, nå en stund. Forhåpentligvis vil denne notatblokken være til glede også for andre.

Jeg vil ha med det han skriver om Wergeland, i første kapittel

Hjaa gode gamle strotingsmann Lars Tønsaker saag eg det sylvstaupet som Henrik Wergeland gav til Eidsvoll-gjeld som eit avminne etter seg til riksskipnaden som vart gjeven der. Det var vel gjort aa gjeva slikt til Eidsvoll, men paaskrifti og fylgjebrevet som til æveleg tid skulde fylgja med staupet, var liksom at det skulde vera noko stort og minneverdugt at just han gav dette. Eg maatte smila aat den gode diktaren si faafengd og store tanke um seg seg sjølv paa sottesengi.

 

På Helt grei poesi har jeg skrevet om diktet Ved Rondane, eller Ved Rundarne, som det heter i original.

Flaggermusvinger, av Hans E. Kinck

En gang satt vi noen kolleger rundt et bord, der en av oss slengte ut noen forfatternavn, deriblant Hans E. Kinck. En annen kommenterte at det var litt spesielt å nevne Kinck, visste vel noen noe om ham? De mest beleste av oss kunne nevne noen tekster, «Den nye kapellanen» og «Hvitsymre i utslåtten». Det var jeg som nevnte den siste, riktignok med feil tittel, helt siden studentdagene har jeg strevd med å få den riktig, jeg skrev det ned feil i mine egne notater, og siden har jeg også husket det feil og usikkert. Vi spurte han som kom med navnet, om han visste noe, og hvorfor i all verden han hadde nevnt Kinck. Da kunne han si at han visste ingenting, men det er gatenavn etter forfattere der han bor, og en av gatene heter Hans E. Kincks gate.

Denne lille seansen gjorde at jeg sjekket det litt mer opp. Jeg kan jo ikke være bekjent av at det blir diskutert norske forfattere, og så er jeg ikke i stand til å si noe fornuftig og sammenhengende om dem. Kinck er også fra gullalderen, og den perioden jeg har studert grundigst, tiden rett opp mot århundreskiftet, 1900, da det virkelig sydet og kokte i norsk, skandinavisk og verdens litteratur.

Hans E. Kinck er født i Loppa i Finnmark, i 1865, men han flyttet snart sydover til Namdalen, og siden Setesdalen. Alt dette har jeg fra norsk biografisk leksikon, jeg er jukser i faget når det gjelder Kinck, jeg kjenner ikke ham inngående. Hva jeg vil ha sagt, er at det å lese om Kinck, både om livet hans og om diktningen hans, det gjør én ganske nysgjerrig. Hvorfor er ikke dette en forfatter i alle fall vi vi litteraturinteresserte kjenner bedre?

Kanskje jeg skal snakke for meg selv. I alle fall har jeg tenkt å gjøre noe med det, for egen del, med å lese novellene i hans nok mest kjente samling, Flaggemusvinger, for andres, med å legge ut litt av det jeg finner, i denne posten. Ambisjonene står ikke alltid i stil med tiden jeg har til å realisere dem, her på denne bloggen, så jeg tror kanskje jeg gjør lurt i å dempe dem litt, og nøye meg med å skrive om en eller to.

Nasjonalbiblioteket har opptrykk av originalutgaven fra 1895, utgitt på Gyldendal forlag, trygget i Danmark, men selve boken er oppbevart på Fredrikstad bibliotek. Digitaliseringen av denne boken er imidlertid ikke helt vellykket, sidene og teksten er blitt veldig lyse, slik at det blir vanskelig å lese. Så jeg har lest utgaven fra 1968, trykket på Aschehoug forlag, «etter Hans E. Kincks egenhendige retting av utgaven fra 1895», som det står, «og i overenstemmelse med henvisningen til noveller i utvalg, 1918».

Det er 11 noveller i samlingen: Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten, Tomme reder, Tore Botn, Vaar, Korstroll, Flaggermusvinger, Datteren paa Breibø, Fele Aasmun, Gøken graa og Høstnætter.  Novellen Den nye kapellanen er fra 1897, og samlingen Fra hav til hei, selv om den er filmatisert som del av novelle-filmen Flaggermusvinger. Om dette vet jeg like, jeg har ikke sett den filmen, og selv om jeg har lest Den nye kapellanen, så husker jeg den ikke. Fra samlingen Flaggermusvinger drag jeg kjensel på titlene Felen i vilde skogen, Hvitsymre i utslaaten og Fele Aasmun. Alle disse novellene tror jeg at jeg har lest før, uten at jeg kan si noe om hva de handler om eller hvordan de er skrevet.

I boken Perspektiver på Hans E. Kincks forfatterskap (også utmerket digitalisert og lagt ut på nasjonalbibliotekets nettsider) skriver Rolf Nyboe Nettum

Resultatet ble de 11 novellene i Flaggermusvinger, der han bryter med den objektive naturalismen og nærmer seg ekspresjonismen. Her møter vi en stemningsbeveget, nærmest ikke-naturalistisk fremstilling, og en psykologi som legger vekt på de underbevisste eller halvbevisste sjelige fenomener – det irrasjonelle.

Undertittelen på novellesamlingen er «Eventyr vestfra», så det skal dreie seg om en form for kunsteventyr, der nevnte Nettum i nevnte artikkel skriver at vestfra her betyr vest i Norge, sannsynligvis Hardanger. Så får vi se da, når vi tar fatt på selve lesingen.

Novellen Felen i vilde skogen begynner ikke som noe eventyr, det er rett inn i sakene, in medias res, som de sier på latin; Med et hørte de en stygg hujing; det kom fra nedre side vandene. Slik begynner ikke eventyr. Skildringene som følger er heller ikke særlig eventyraktige, setningene er lange, og til dels vanskelige, med innskudd og meninger som bryter med hverandre. Adjektivene og det øvrige ordvalget varsler og vitner om uhygge og stress.

Som eksempel kan jeg sitere avsnitt 4, skjønt det er det samme i dem alle. Her er det konen som reiser seg fra rokken, skremt over mannen som kommer hjem, det er han som står for hujingen novellen starter med, og vi skal se at skildringen i setningen snart går over fra å være om konen, til å være om mannen.

Hun reiste sig fra rokken, stod bortved kokeovnen, tænkte og frøs i uhygge: det var som å ta et udyr i fang lige ind fra vilde skogen, naar han kom hjem slik… denne svære karen, svart i haar og skæg og med svarte øine, som hev sig i kvasse glimt.

Det er ganske anstrengende å lese en novelle som gjennomgående er skrevet slik. Sammenlign bare med kunsteventyrene til H. C. Andersen, der skildringene formelig smeller på plass, skarpe og klare, slik at et selv et barn vil få med seg handlingen. Hos Hans E. Kinck kreves det stor konsentrasjon. Det er stadig handling og beskrivelser som tar en pause, for at noe annet skal beskrives eller skytes inn. Det er fire personer, faren, moren, sønn Torstein og budeien Sella, det veksler mellom dem.

Kongsemnerne, av Henrik Ibsen

Kongsemnerne er et drama Henrik Ibsen skrev i 1863. Det er i dette han etablerer begrepet kongstanke, et begrep som ennå er i bruk, og som betyr at skal man være verdig å være konge, så må må man også ha tanker verdige en konge.

Handlingen er lagt til norsk middelalder, og rivaliseringen mellom kong Håkon Håkonson og jarl Skule Bårdsson. Håkon Håkonson er kongsemnet birkebeinerne brakte til Nidaros, og som etter å ha blitt konge sørget for fred i riket. Historisk er Skule Bårdson den som sist utfordret kongemakten. Ibsens stykke er basert på dette, men tolker fritt, noe jeg også vil gjøre i min lesning. Her er det teaterstykket, og ikke de historiske hendelsene som er hovedsaken. Jeg vil se på karakterene slik de fremstår i stykket, uten å vie oppmerksomhet til hvordan de må ha vært i virkeligheten.

Renkespillet blir begått av biskop Nikolaus Arnesson, i stykket kommer han til og med med sin beveggrunn for det: han har ikke hatt noen kvinne, og ikke drept noen mann. I den katolske kristendommen var slike ting forbudt for en mann.

 

Mennesket, Skabelsen og Messias, av Henrik Wergeland

Ambisjonsnivået til Henrik Wergeland med dette verket kjenner ingen grenser. Han vil fortelle menneskehetens historie, på idéplanet, med forening av filosofi, religion og historie, følelser og fornuft, diktet skal romme alt, på alle nivå. I utgaven fra Cappelen forlag, 1968, er det 608 sider langt. Det er et dikt, skrevet på vers, men Wergeland lar seg ikke binde av verseformen, han varierer fritt lengden og formen på versene, og skriver ikke på rim. Det er en grensesprengende utgivelse på alle måter.

Ambisjonsnivået mitt er heller ikke så verst når jeg nå gir meg i kast med det. Det vil ta tid å lese det. Så jeg vil poste denne posten, og bearbeide den underveis. Wergelands måte å skrive på er fremmed for vår tid, det gjelder også for meg. Til å begynne med vil jeg lese omtaler, og gjøre noen dypdykk, så vil jeg etter hvert få lest hele.

Verket kom ut i 1830, rett etter at Wergeland var fylt 22 år. Gjennom hele livet var Wergeland særdeles produktiv, så det er ikke så enormt underlig at han klarer å skrive hundrevis av sider på vers, fra han er 20 til 22. Det er heller ikke så underlig at han har det ungdommelige pågangsmot som skal til for å ta fatt på et sånt verk som dette skal bli, og at han også har det som skal til for å fullføre det. Han kaller det selv sitt hovedverk, ganske uvanlig for en forfatter å liksom starte med det, de fleste utvikler sitt forfatterskap og skriver sine viktigste bøker senere i livet. Særlig når verket skal være så omfattende, og romme så mye.

Wergeland omarbeidet sitt ungdomsverk mens han lå på sykeleiet høsten 1844. Den nye versjonen fikk tittelen Mennesket, og de tre delene i verket fikk titlene Mennesket, fortabelsen og frelsen, altså ikke lenger Mennesket, Skabelsen og Messias. Denne versjonen skal være enklere enn den opprinnelige, noe av målet for Wergeland var å gjøre teksten mer lesbar.

Først starter jeg med prologen, så kommer resten.

PROLOGEN

Prologen er tilegnet H. Steffens, det som skal være en høyskolelærer i Schlesien, engelsk og latinsk Silesia, et ofte omstridt område, og nå stort sett beliggende i Polen. Det er ikke klart for meg hva verken denne H. Steffens eller N. Treschow, Dr. Statsraad, gjør i diktet. De blir nevnt mot slutten av prologen.

Det begynner ganske ordrikt, typisk Wergeland, som ikke pleier å holde igjen for sin boblende, sydende og nesten sprutende fantasi:

Ved Mjøsen, dit Fædrelands Hjerte, høitbankende under
Heidmarkens fulde Bryster, hvor Helgeøe hænger,
sød som Moderbarmens Rubinkrone, Drengens
Ydunsæble . .

Det er kanskje litt vel mye av det gode, selv om man skal lese det med romantikkens briller og med ideen om det skapende geni. Her er det veldig mye som blir sammenlignet, slik Hedmarkens fulle bryster, i det lille utdraget (det følger snart Totn med haar som Guldax/ Kinden rød som kløver/ Munden fuld av Honning!, om en Dreng som har sluppet det, og nå er mæt som en Gud).

Snart blir det dog introdusert et jeg, i all denne beruselsen, et dikter-jeg, som da skal holde orden på Norge i området rundt Hedmark og Mjøs, denne Steffens, som prologen henvender seg til, og Stella, den ideale kvinnefiguren, med navn som betyr stjerne, og vanskelig å lese uten å la tankene gå til Dantes Beatrice. Så her heter det … saa jeg tidt i/ Mørke syntes Stella å skimte… o hvis jeg/ græd, ei hørte / jeg Stellas latter. Dette er linjene der Stella blir introdusert.

Siden blir det også introdusert en harpe, det er en dreng som spiller på den, og det ligger kanskje en idé her om at harpen er melodien til historien, at det er diktet som blir spilt. Harpen og strengene blir siden nevnt i flere sammenhenger, av og til klinger de, av og til er en streng røket, av og til er dikter-jeget på jakt etter den.

Det er i det hele tatt en idérikdom som nesten tar overhånd. Til og med den syriske byen Palmyra er nevnt.

Tænderne — o Palmyras Søiler briste! —
de skrangle som flygtende Vogne.
Møllene summe op: nu er det stille!

Jord, himmel og Helvete er tema, så å si i flukten

Hvad Sang? Jord, eier du Noget,
værd at fortælle til Himlen?

Thi her, hvor Skyerne knæle,
Jord, du er vorden et Dyb kun.

Thi her, hvor Himlen er aaben,
Jord, du er vorden et Helved.

O vee, vee Stella jo boer der!
Jord, du er vorden en Himmel.

Det er fine vendinger, men det viser jo kanskje også litt av problemet med å skrive ubegrenset, ved ikke å holde igjen, det blir litt vanskelig å få tak på. Her er det klart at jorden ikke har noe å fortelle himmelen, mennesket ikke noe å fortelle gudene. Så er det slik at sammenlignet med Himmelen, så er jorden et Helvete, men siden Stella bor her, så er jorden en Himmel likevel. Og alt dette er bare en liten detalj på veien, før diktet, progogen, stormer videre.

Det er en prolog, en innledning dette, så det skal være en forberedelse på verket som skal komme. Da må det roe ned i det verket skal begynne.

. . O store Alt, du bruser — skulde du ikke
være et stille Skjold om det rolige Hjerte,
Herkles Muskler liig om hans svævende Gudblik?
Hvi da . . Angst! o Angst!
jeg synes at drukne; thi Altet,
Jeg vilde skille mig fra,
bruser igjennem min Harpe, som gjennem Chaos’ glødende Port
og hvirvler mig bort, som et Fnug, til Fnug.

Herkles er Herkules, den greske muskelguden. Det store altet må være verdensaltet, naturen selv. Så her er det en angst, i det dikter-jeget forsøker å orientere seg i altet, og det bruser gjennom harpen – dikterharpen – som gjennom Kaos’ glødende bort, og blåser ham bort, som et fnugg, og han blir til et fnugg, også. Det er brusende, stormende skrevet, men det er – den gang, som nå – kanskje litt vanskelig å si hvem som skal være målgruppen for et slikt enormt verk, hvem han skriver til, hvem leseren skal være.

De aller siste linjene har prologens eneste rim:

O Steffens, du Norges bortblæste Laurblad,
o Treschow, der ophang herhjemme din Krands, i hvis Skygge
de gothiske, lyse Øine funkle,
svaler min Pande med signende Hænder:
de Laurbær hvorefter den brænder.

Det er pannen som brenner etter laurbær. Det er litt av et verk Wergeland legger opp til.

Jeg vil hjem til menneskene, av Gunvor Hofmo

Debutanten Gunvor Hofmo er til synelatende en ganske alminnelig Oslopike, 25 år gammel. Hun har ettermiddagsjobb på en av byens kinematografer, og om formiddagen går hun på Universitetet og hører forelesninger i litteraturehistorie. – Og så skriver hun dikt, og de overbeviser om at hun slett ikke er alminnelig. De taler sitt eget språk.

Dette er teksten på baksiden av Jeg vil hjem til menneskene, Gunvor Hofmos første diktsamling, utgitt i 1946. Ingenting står det om den tunge skjebnen hun er gitt, med den jødiske venninnen Ruth Maier som ble tatt av tyskerne, og sendt til Aushwitz. Det vennskapet var tett og nært, tapet var for stort til å komme over det, som å miste en nær søster, eller til og med en kjæreste. Gunvor Hofmos historie har åpnet lesningen av henne for mange, både tapet av venninnen, og hvordan hun selv endte på Gaustad sinnssykehus i 22 år etter et psykisk sammenbrudd, og diagnosen schizofreni.  Hun er kanskje den forfatteren med sterkest biografi i Norge, det livet det ville være verst å leve, så prisen for hennes intense, smertefulle dikt er veldig, veldig høy.

Men på baksiden av debutverket blir hun altså presentert som en «alminnelig Oslopike», en student med en deltidsjobb på kinoen, og ualminnelig bare med det at hun skriver dikt med «sitt eget språk». Jeg skal nå gå gjennom debutsamlingen, først med et utvalg av diktene, så dikt for dikt, lest uavhengig av biografien til Hofmo, på jakt etter det «egne språket» de eventuelt taler med.

Hele samlingen er på 67 sider i originalen, 30 dikt, det mest kjente Det er ingen hverdag mer.

Første diktet i samlingen er Vinterkveld. Åpningslinjene De høye, kuldeklare vinterkvelder/ de kryster hjertet som en farlig venn gir kanskje ikke indikasjoner på at vi her har med en av Norges mest begavede lyrikere å gjøre, men videre i diktet er det linjer det er noe med: du skal stå utenfor hans dør og fryse/ og at han åpner den, skal aldri skje. Særlig satt i sammenheng med det rett over, at du venter, venter, skjønt du vet sikrere at det aldri skal skje han åpner døren for deg i vinterkulden. Det kan leses om en konkret person, en han, men det kan også være i overført betydning, at det er ingenting som kan slippe denne diktersjelen inn i varmen. Diktet er tradisjonelt i formen og oppbygningen, rytmefast og med sikre rim i andre og fjerde linje i hvert vers, men tematikken og kanskje også motivene er modernistisk, slik Hofmo gjennom hele sitt forfatterskap skulle veksle mellom og kombinere disse to stilretningene.

Vinterkveld

De høye, kuldeklare vinterkvelder
de kryster hjertet som en farlig venn
som suger siste trevlen av ens varme
og selv gir kjølig uvisshet igjen.

Hans ansikt speiler aldri av din smerte,
og frosten stiger i hans øynes rum
når vilt du søker etter tegn derinne,
hjelpeløs, og i din steilhet stum.

Du venter, venter, skjønt du vet det sikkert,
ja intet vet du sikrere enn det:
du skal stå utenfor hans dør og fryse
og at han åpner den, skal aldri skje.

For du har sett de uforløste drømmer
som sover bleke i hans kuldesinn
med hele evighetens bitre avstand
som stanser alle som vil trenge inn.

Ja, evigheten er den dype avstand
som står og lytter inne i seg selv.
Men også du får evighetens avglans
en høy og kuldebitter stjernekveld.

Avslutningen også du får evighetens avglans/ en høy og kuldebitter stjernekveld, er mer representativt for Hofmos kommende forfatterskap, enn starten. Hun er opptatt av evigheten, det å være utenfor, og ville inn, det å ikke å ha håp om å komme inn, og om naturen som ikke kan gi noen trøst, her er stjernekvelden høy og kuldebitter. Ordet kuldebitter er eksempel på det nye språket Hofmo introduerer, og som hun vel er alene om å ha og beherske.

Den sinnssyke tanten er et dikt som ikke kan regnes blant de store, her er det fire strofer, om en «hun» som var den livsredde ensomhet, den bitreste lengsel, og som endte med å gå under i kulden. Her er ingen rim, ingen fast rytme, bare en beskrivelse, og i et språk som ikke er så fornyende og friskt, som Hofmo kan få det til på sitt beste. Vinter ettermiddag, skrevet i to ord i originalen også, tøffer av gårde i fast rim og rytme, Jord og himmel/ møttes i et åndedrag/ så hvitt og øde/ i den sene dag. Det er dagen som bøyer seg/ mot mørket i sitt fang, og det ender med at den sitrer lydløst/ mot en stjernevenn, i nest siste strofe, og i siste strofe så lys deroppe/ i den kolde hær,/ så langt, langt borte/ og så evig nær. Det blir ikke tydløs lyrikk av sånt heller.

Diktet Melodi har en del artig og interessant i seg, og en del tema og motiv som kjennetegner Hofmo i de beste diktene hennes. Diktet kan på overflaten se ut til å være en lystig melodi, med glad rytme og rim, og med gresshopper som spiller og flakker i ville bilder/ drømmer vi gjemte på,  en vårlig kjærlighetsmelodi, tilsynelatende glede. Med adjektivene som er brukt er (hesjene ånder) bittert, (ut i den) bleke (natt), (vårt) ensomme (hjerte slå) og (bjerkenes) nattkolde (slag). Vennen som kommer tilbake i strofe 1, er han jeg aldri har hatt. Det går til og med ut over grammatikken, der det i siste linjer i andre strofe heter stumme går vi og kjenner/ vårt ensomme hjerte slå, altså vi kjenner vårt hjerte, det er ikke engang våre hjerter som er sammen i ensomheten. Aslutningsstrofen viser det uhyggelige når den glade rytme møter det dystre innholdet, og ringer fremover til andre og mer kjente dikt av Hofmo, for eksempel Fra en annen virkelighet, med et rop som vel minner om det ropet som her står (syk blir en av ropet om virkelighet). Fortvilelsen i strofen vil jeg også si er beslektet med mye av det Hofmo senere skrev.

Men alt vi besverger vårt hjerte,
så lukkes det mer og mer
over det ville ropet,
og ingenting, ingenting skjer
mens gresshoppens spill forstummer
og fuglenes røster blir fler.

Forventning har også den faste rytmen og rimene så mange av diktene har i denne samlingen. Det er så taktfast at det minner om noen av de mest kjente krigsdiktene våre, som Aust-Vågøy, av Inger Hagerup. Det er skrevet i samme periode, men der rytmen i Aust-Vågøy blir en del av diktet, det er rytmen som hamrer inn ordene, slik diktet har som mål, så er den vel litt fremmed for innholdet i dette diktet til Hofmo. Sammenlign bare:

AUST-VÅGØY

De brente våre gårder
De drepte våre menn
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

FORVENTNING

Ditt bilde gnistrer heftig
og ømt bak alt jeg ser,
et vanvidd av forventning
som truer meg og ber.

Natten følger samme rytme, det er skrevet om på Helt grei poesi. Det er et virkelig uhyggelig dikt, rimene er ofte med i, den tynneste og lyseste lyden, den eneste strofen som har et annet rim er nummer fire, der det er ømhet uten bunn og uten mæle, uten munn. Barnet er også blindt, veldig upersonlig, og det vandrer i natten, på jakt etter omsorg og nærhet, kan det se ut som. Men noe sånt er ikke å tilby i Hofmos dikterverden, og det ender dystert med det du tror er natten/ er barn som går forbi. Rytmen blir her en slags marsj, barna marsjerer og marsjerer, det er ustanselig. Så på den måten har rytmen en funksjon, hvis diktet blir lest slik.

Avstand er noe det nærmeste Hofmo kommer tradisjonell, norsk diktning, med motiv fra naturen, fosser og fjell, vidder, hei, og diktersubjektet er plassert der, uten å være aldeles fremmed for det. Her ånder min sjel bare/ mumlende kveld og vidde/ her slår mitt hjerte rolig/ underlig fjernt fra deg. Hofmo er en bydikter, en bypike, som forlaget skriver. Det slutter Tomheten kimer, kimer/ over en brunblek hei… Hofmo har langt sterkere uttrykk for tomheten, i andre dikt.

Høstbilde er et nytt rytmisk dikt, og beskriver et bilde av to gamle koner som binder korn. Det er bilde som et maleri, og som malerkunstnerne er Hofmo opptatt av lyse, i det hun beskriver scenen. Bjerken – eller bjørka – er et velkjent motiv i norsk dikterkunst, mange har prøvd seg, Hofmos forsøk er ikke av de mest minneverdige. På meg ser bjørka i diktet ut til å være symbol på en mor, med vel mye morstyranni, som det står, og barna slipper etter hvert fri, og løper av gårde, mens moren står naken tilbake og i dypeste ensomhet. Hofmo er eller en mester i å formidle fortvilet ensomhet, den dypeste ensomheten til bjørka ringer ikke like sterkt.

Til vinteren er eksperimentelt, og dermed mer spennende. Her er det bruk av parentes, ganske friskt Alt som sommeren har splintret/ (ditt bleke ansikt og din røst/ gikk inn i grønnende trær og spinkle fuglefløyt/ en våknende morgen). Her bryter Hofmo reglene, og er fri. Diktet fortsetter i en ny strofe under, og det samler vinteren: Stjernenes høye lys,/ nettenes frosne dugg/ gir deg ditt ansikt tilbake/ en sommer rikere/ gir deg din røst tilbake/ en sommer dypere. Hva det skal bety, er ikke så godt å si. Men en dikter som eksperimenterer med formene må ønskes velkommen, spesielt når vi vet hva denne dikteren driver det til, senere.

Dikte Barndom henter opp en gammel barneregle, grønn var din barndoms dal, og omskriver til en egen versjon: Rød var din barndoms dal/ Alle de senere år/ er som stillere bloddrypp/ fra barndommens ulegte sår. «Modernistenes dristige billedbruk» heter det tørt mange steder. Vi ser eksempler på det her. Årene etter barndommen drypper av blod fra sårene barndommen påførte, det er ganske sterkt sagt. Og i denne sammenhengen en åpenbar protest på den gamle oppfatningen at barndommen skal være så god, grønn og fin og idyllisk.

Kjenner du ditt hjerte er på nytt taktfast og rytmisk, og på ny passer det seg i og med at det er hjertet som slår. Det handler om kampen mellom livet og døden, lyset og mørket, varmen og kulden, hjertet drives mot begge, som også mennesket gjør det. Det begynner med at hjertet slår vage og dunkle drømmer du aldri helt forstår, og ender med at klarheten til slutt kommer, med døden, da hjertet vil være rent. Kanskje er rimene og den lette rytmen litt fremmede i dette diktet, tross hjerteslagene, de kanskje skal være.

Mellom lys og mørke er uten rim igjen, uten fast og bundet rytme, og den frie formen kler diktet og Hofmo. Det har en setning og en strofe som

Lykkelig renhet
hviler i bladene
denne time.

Jeg vil ikke si det er umiddelbart tilgjengelig, men dette mellomrommet mellom lys og mørke – hva man enn leser det som – kan jo også være litt uklart og diffust.

Vårkveld er umiskjennelig Hofmo. Her er ikke vårkvelden lys og mild, spirende blomster og kvitrende fugler, her er adjektivene kalde, våte og fuktige. Første strofe er slik

Ødslige sus
i skumringsvåte skoger
og langt borte
fallet av en elv
flommende over
nattkolde steiner.

Bokstavrimet fallet og flommende har en forbindelse, det er sus i skoger, og fallet av denne elven er langt borte. Steinene – de livløse – er nattkolde. Her er lite håndfast og håndgripelig, ingen vårkveld av glede. Heller de Hofmoske konturer av en virkelighet som liksom glir bort, kan man nesten si, som man ikke får tak på og som er vansklig å orientere seg i. Kankje er det å lese for mye inn i strofen, og bruke hennes senere liv og diktning i tolkningen av denne. Diktet fortsetter og avsluttes:

Rå og krydret
er den beske luft
av brånet sne
og mosevåte stubber
og kjølig ensomhet
i tomme trær:
Så tause, tause
alle fugler er.

Det er dekning for å kalle det dystert. Ordene kjølig og ensomhet går igjen i Hofmos mest kjente dikt, Fra en annen virkelighet, og den gufne endingen med Så tause, tause/ alle fugler er, er også uforklarlig urovarslende, nesten som en skrekkfilm. Det er vårkveld som er positiv for oss, for deg, ikke for henne, for meg. Her henter jeg opp det Hofmo skriver i Fra en annen virkelighet, Det er vel virkelighet nok i dine øyne. Men jeg er på andre siden, fortsetter det diktet der, / der mennesket er en tåke av ensomhet og angst. Gjentakelsen av ordet tause, Så tause, tause/ alle fugler er, er også et virkemiddel Hofmo bruker flere ganger, og som den samtidige Tor Jonsson også brukte flittig.

Regnkveld er et kanskje ikke helt vellykket forsøk på å kombinere lange, beskrivende setninger med rim, her blir rimet en tvang som ikke løfter og beriker diktet. Søvn er et nytt rytmetog, med rim i andre og fjerde linje. En liten modernistisk dristighet finnes i første strofe, som består av en setning, og denne fortsetter inn i første linje i den andre strofen, der det avsluttes. Så mye mer enn litt uvanlig, er det dog ikke: Moren ligger og sover/ sover med vridde lemmer,/ og underlig, hes stønning/ stiger fra søvnens gjemmer/ og lammer alt liv i rommet. Rimene er vel kanskje også her ut til å være litt til nøds, og ikke noe som nødvendigvis må være der. De vridde lemmene er kanskje ikke den mest beskrivende for morens måte å sove på, men må være der for å rime på søvnens gjemmer. Siste strofe er imildertid litt uhyggelig, og det lette rimet fungerer som kontrast til innholdet: Barna er voksne og trette/ En gang var de ganske små/ De stirrer stumt på moren/ som ingen av dem kan nå.

Sverdet er litt merkelig, første strofe gir vel ingen umiddelbar mening, og må være grammatisk feil med sin sverdet som dreper, dreper/ går vi over mål. Det er sånn det står skrevet, men går vi over mål kan vel vanskelig være objektet sverdet dreper. Og hvordan det ellers skal leses er ikke godt å si, det blir å tvinge inn en mening, som at vi går ove mål, mens sverdet dreper, eller noe sånt.  Andre strofe er ikke så veldig mye bedre, med sverdet som tretter sjelen ut, gjør vår lengsel lam og den blanke eggen som speiler all vår skam. Dette er ord uten mening. Sverdet fungerer dårlig som metafor for det diktet vil si, hva nå det enn er, og man kan godt være enig i at vår lengsel er lam og at vi har mye skam, men om man mener noe sånt, så tilfører vel ikke diktet noe man ikke mente på forhånd.

De gamle er et langt dikt igjen, og i de lange diktene i denne samlingen, kan man være sikre på at de er taktfaste og rytmiske, og at andre og fjerde linje rimer. Så også her. Diktet har også tankeinnhold som minner om Aust-Vågøy, mesterdiktet i sjangeren, som snakker om steil og naken tross. I De gamle er det: Det skriker i våre hjerter/ og flenger vårt sinn i: nei!/ Aldri i livet dette,/ aldri den same vei. Her er det imidlertid fotsporene til de gamle trossen er rettet mot, og det er ikke like sterkt som tyskerokkupasjonen i Aust-Vågøy.

Så følger det mest kjente og sterkeste diktet i samlingen, Det er ingen hverdag mer. Diktet åpner og slutter med strofen Gud, hvis du ennå ser:/ det er ingen hverdag mer. Her har vi kanskje å gjøre med modernismens og den nye tids oppløsning av både troen på Gud og av hverdagen, det er ingen Gud å stole på, men en Gud man må spørre om er der, og følger med. Hverdagen er der ikke lenger. Det er svært fristende å lese dette opp mot andre verdenskrig, og de døde menneskene og den nye hverdagen den brakte med seg, men her i denne gjennomgangen er målet å lese tekstene for seg selv, ikke hekte dem på Hofmos liv og verden. Da er det kontraster og selvmotsigelser som ikke går opp, stumme skrik, en absurd verden, og det er sorte lik i røde trær, sort og rødt, kanskje aske og blod, kanskje noe annet. Diktet er forholdsvis strengt i formen, to og to linjer, men den strenge formen blir brutt av setninger som går ut av strofen de hører hjemme i, og fortsetter i den neste. Hør hvor stille det er, står det plutselig, midt inni. Det er rett etter de stumme skrikene, og de sorte likene i de røde trærne. Det er et ganske sterkt bilde. I stillheten ser man det liksom for seg, de sorte likene som henger, det er et uhyggelig øyeblikk for refleksjon. Stillheten kan også være et uttrykk for at det uhyggelige ikke blir snakket om, eller at obervatøren er alene. Diktet er i det hele tatt rikt på assosisasjoner, og på tolkningsmuligheter, og et utmerket eksempel på hvordan det går når modernistisk innhold og tankeverden møter tradisjonalistisk form og strenghet. Bloggen Helt grei poesi har mer om diktet.

Møte er umulig å lese uten bakgrunn i biografien til Hofmo. Her er setningen jødisk venninne de drepte, og hun hvis lik de brente/ sammen med tusen andres. Dette er Auschwitz. Rett etter det er skjedd.

Ram stiger lukten fra fjæren.
Fuglene klynker alt stille.
Noen ler fjernt gjennom skumring…
Stemmene klinger så milde
som de har natt i seg.

Jeg tror det var Adorno som sa det var barbarisk å skrive dikt etter Holocaust. Skal det skrives, blir det som dette. Fuglene synger ikke engang, det er ikke sangen som er forstummet, det er klynkingen. Fugleklynk. Ram lukt er likstank. Dette er sterkt.

Tretthet er litt mildere. Det er to stykker, du og han, den som er du roper med blinde øyne/ etter en annen venn, litt sånn Hofmosk i denne perioden, ropet og blindheten, men det hun roper etter er en venn med leende ansikt/ og blomster i flagrende hår/ gleden som ville ha deg/ en deilig og svanger vår. Det er ikke så typisk henne. Diktet fortsetter i fem strofer til, fire lange verselinjer, og rim i andre og fjerde også her. Det viser utover at vennen ikke oppfyller håpet, og at for sent forstod du hans mening/ for sent ble din lengsel kold. Det ender litt mystisk med at han vil skjenke ditt sinn og legeme hen til døden, og at det skjer i siste strofe, innledet med en gjentakelse, ja, til ham har han skjenket/ på forhånd ditt trette sinn.Og helt til slutt: og står ved din dør og venter/ klar til å slippe ham inn. Den siste ham må være døden, og det den første han skal gjøre, er å slippe døden inn i sinnet til personen som er du.

Diktet Sum består av fem strofer med tre linjer hver, og alle linjene i hver strofe rimer. Det blir kanskje litt anstrengt, for eksempel i strofe 2, der det er

Et barn hvis smerte veltet ordløs, stum
ned i det dunkle, ned i mørke rum
fordi den ennå ikke var en sum,

Det faller litt dumpt til jorden for meg, det er smerten (den) som ennå ikke er en sum, men – i neste linje – noe som halvt ilte en forbi/ en ensomhet med håpets rikdom i,/ et feilsteg, bare på en ukjent sti. Det siste rimet blir litt mye, her også. Rim med i er med her også, og ordet blind, i siste strofe, sinn – vind – blind. Det er litt dunkelt og usagt, dette diktet også, barnet i strofe 2 er kanskje den noen som roper bitterlig forskremt i strofe 1, kanskje er det ikke det. Likeledes henger vel ikke verbene helt sammen med noe klart subjekt i sistestrofen, der barnet (Det) ser, bak gitteret sitt eget sinn/ strødd ut som aske med kold vårs vind,/ før vi får et verb uten noe subjekt i siste linjen og kvele alt med angst så dyp og blind.

I en mørk natt er et bittert, bittert rop mot natten og mot livet. Det slynger ut Jeg elsker ingen/ stjernetomme natt,/ jeg elsker ingen! Igjen vil jeg si at rimet ødelegger litt i fortsettelsen, som ellers er fin, men så må si rime på sti, og vi får: Du, stumme mørke/ vet hva det vil si/ forlatt av stjerner,/ forlatt av lyset/ over vei og sti. Forlatt av stjerner og forlatt av lys kan være ille, men når man ellers har en vei og sti? Vel, vel. Neste strofe fungerer kanskje bedre, helt til mål,

Jeg elsker ingen,
bitre, bitre natt,
jeg elsker ingen!
Og broene de brenner
uten ild,
og ingen og intet
i verden
hører meg lenger
til…

Den til som står alene til slutt, den er ganske sår og sterk, synes jeg. Tre prikker etterpå. Her er ikke mye igjen. Siste strofe er et bittert opprør, og rop om gripper som skal hakke meg opp, og slenge meg for orm/ og la meg ligge der:/ Ynkelig, som ikke/ er livet nær. Det er opp til hver leser om denne bitterheten er for sterk, eller om det er noe i den.

Illusjon har fem strofer, to linjer i hver, hver med rim, trykktung utgang, enstavelsesord. Det er ellers flust med setninger som beveger seg fra strofe til strofe, setninger som blir avbrutt midt i et vers, og frihet i fast form, om man kan bruke et slikt uttrykk. Formen er bundet, men den bundede formen blir presset og strukket. Det er en frihet som har skjedd, men som bare gjør diktersubjektet redd. Her er det kulden som dreper, så min sjel blir stum/ og døden roper gjennom fjerne rum.

Mennesket og boken begynner bra, men er kanskje litt ufullendt. Først spør det: Bitter, bitter spør en/ mennesket over bok:/ Tror du all din lesning/ gjør deg mere klok? Så er det i strofe to, nei, det leser for å finne/ et barnesinn igjen. Og så til slutt: Jeg leser for å finne/ et barn jeg aldri var/ og roper for å rope/ og ikke venter svar. Det går an å tolke hva dette er for noe, men tolkingen kan også lede på vidvanke. Det fånyttes i å rope, uten å vente svar, men gjøre det likevel. Det er å lese bøker, her i diktet. Ellers holder diktet kortene tett til brystet, om det er en jeg-person, dikteren selv, eller mennesket generelt, som har denne måten å lese bøker på.

Det ondskapsfulle ønsket i Ondskapsfullt ønske er at den gnistrende kulden i jeg-personen skal slå ned alle de som har noe å leve for, et uttrykk for misunnelsen fra dem som ikke får det til i livet, mot dem som har noe å leve for. At dikteren ikke er aldeles bitter, viser tittelen, hun holder igjen.

Det er to dikt som har fått tittelen Ensomhet, Ensomhet I og Ensomhet II. Det første er lengst. Det har mange elementer som peker fremover til det store diktet til Hofmo, Fra en annen virkelighet, utgitt to år senere. Du som engang var hjemme hos menneskene/ kjente deres smil og tårer/ kime i stillheten inne i deg. Åpningen hjemme hos menneskene her og Syk blir en av ropet om virkelighet i det andre diktet, har paralleller, det er om andre som hører til og har et sted å være, mens dikterjeg-et mangler dette. Ensomhet fortsetter: du er gått ut på veiene/ hvor tomheten skriker/ at du er revet ut av sammenhengen,/ du er jaget ut på de mørke veiene,/ jaget av en ny virkelighet. Det har sterke paralleller, tomheten skriker, revet ut av sammenhengen og jaget av en ny virkelighet. Kontraster og umulige motsetninger som tomheten skriker er typisk Hofmo, og typisk perioden. Andre strofe har en dirrende frykt, langt sterkere enn de bitre og skrikende uttrykkene i flere av de tidligere diktene, her er det fortvilet uhygge.

Og av redsel for mørket
og for stillheten
hvis avgrunner ikke kan måles,
besynger du ensomheten
besynger du selve forbannelsen.
Og mørket forstørrer ditt ansikt,
og stillheten forstørrer din røst
og ofte hender det at du står utenfor deg selv
og ser at din sjel er ved å tilintetgjøres av kulden,
gli ut i mørket mer meningsløs
enn en tanke som aldri er blitt tenkt.

(..) stillheten/ hvis avgrunner ikke kan måles, er tøff, gjentakelsen av mørket, så stillheten, som forstørrer ditt ansikt og din røst, motsetningene, og at du står utenfor deg selv, her er ingen rim og holdepunkter, setningene blir ikke ferdige, før det ender ut i sterke gli ut i mørket mer meningsløs/ enn en tanke som aldri er blitt tenkt. Dette er nytt språk, som forlaget skriver på baksiden av boken, Hofmo er ingen alminnelig Oslo-jente. Motivene, ordene, er de samme her, som i mange dikt, rop og stillhet, ensomhet, kulde, natt, is, mørke, tomhet, menneskene, det er ingen gode, positivt ladede holdepunkter, ingenting å gripe fast i, og orientere seg ut i fra. Det er sterk diktning, fra et sterkt liv.

Ensomhet II er langt enklere. Her er det tre strofer, hver med to linjer, rim, og de vanlige alt – falt, sinn – blind og rum – skum. Ensomheten er bitter i begge de første strofene, men det er langt bedre og sterkere uttrykt i diktet forut. Til sorgen er lignende, men med fire strofer, bygget opp på samme måte. Rimene er kne – ve, spinn – sinn, stum – rum og spill – ild. Setningene er lange, som den siste Men tørsten, evig hungrende og stum/ brenner meg i dette sprengte rum// og langsomt nærmer jeg meg lives spill/ at aske blir til liv, og tomhet ild.

Diktsamlingen avsluttes med Jeg vil hjem, der tittelen på samlingen også er hentet. Vendingen sorgens stjerneskinn kan utmerket godt være et eksempel på det egne språket forlaget skriver om, det er en rik formulering, som gir utmerket mening for meg.

Jeg vil hjem

Jeg vil se mot stjernene
over nattblank sjø
som synger, synger:
Deilig er natten,
deilig er dagen,
ingen av dem skal dø!

Jeg vil hjem til menneskene –
som en blind
gjennomstråles i mørket
av sorgens stjerneskinn.

Denne uken skal jeg gå gjennom Hofmos forfatterskap. I morgen følger neste diktsamling, Fra en annen virkelighet (1948).

Mogning i mørkret (1943), av Tor Jonsson

Dette er Tor Jonssons debutsamling. Den kom ut i 1943, midt i krigsårene. Jonsson bodde også da i Lom i Gudbrandsdalen, og stod litt utenfor krigshandlingene og krigshistorien. Han har skrevet et dikt som passer i krigen og i kampen mot tyskerne, men dette diktet kom ikke med i noen samling, og ble ikke i samtiden trykket i noen av de illegale avisene. Så det er lite kjent.

Tor Jonssons kamp var en annen, enn mot tyskerne. Han kjempet mot det han kalte bygdedyret, mot hans egen stusselige bakgrunn som husmannssønn og fattigmann, og han kjempet mot sine egne, indre demoner. Veien ut av fattigdommen kunne kanskje gått via en akadmeisk utdannelse, Jonsson hadde anlegg for det, men han følte ikke det var veien laget for ham. Tor Jonsson ville bli forfatter, poet. Han ville skrive, og gi uttrykk for sine tanker og følelser gjennom tekster. I virkeligheten var det alltid vanskelig for ham.

Tor Jonsson ble født 14. mai, 1916. Det var på husmannsplassen Kroken, under Lom prestegård. Faren, Johannes Johnsen, var innerst, en som leide seg inn hos en bonde, uten selv å eie jord. Tor var yngst av en søskenflokk på tre, søstrene Inga og Tora var eldre. Faren var politisk aktiv og en driftig herremann, men havnet sammen med resten familien i store problemer da de ble kastet ut av hjemmet i 1924. Etter det var det vanskelig for familien Jonsson, og det gikk raskt nedover med dem. Enda verre ble det i 1929, da faren døde i det som sies å være en sprengningsulykke, men der omstendighetene rundt er uklare. Moren hadde vært syk siden 1922.

Det var ikke bare fattigdommen som plaget ved å bli kastet ut av Kroken. Det føltes også urettferdig, at de mektige tok seg til rette. Tor Jonsson var yngst i familien, bare 13 år da faren døde, og eneste mann i familien. Det går an å forestille seg de psykologiske problemene det skulle gi ham, men denne bloggen er ikke stedet for spekulasjoner. Her er det hvordan Tor Jonsson utvikler seg som forfatter, som er poenget, og hvorfor han skriver som han gjør.

På 1930-tallet forsøkte Jonsson å etablere seg som skribent. Han sendte tekster i ulike sjangere til aviser og blader, og fikk noen av fortellingene sine på trykk. De fleste hadde motiv fra hans eget liv og oppvekst, om det å komme fra små kår, og møtet med verdens urettferdighet og mangel på nestekjærlighet. Den første teksten Tor Jonsson fikk publisert var Et ilminne, fra 1932. Han forsøkte seg også på dikt, den sjangeren han skulle nå lengst i, men fikk på denne tiden alle forsøkene sine refusert. Noen av diktene han skrev på denne tiden, kom imidlertid med i senere samlinger. Det var sakprosa og fortellinger han fikk publisert, interessante, fordi de er av Tor Jonsson, ikke på grunn av at de er så gode i seg selv.

Den som var Tor Jonssons samtalepartner og veileder i kunstneriske spørsmål var Sparre Olson. Det var til ham han viste sine første arbeider, og det er Sparre Olsen som har skrevet teksten Tor Jonsson-minne, et utgangspunkt for mange av de opplysningene som nå er gjengse om Jonsson og hans liv.

I 1937 leverer Tor Jonssons fra seg sin første diktsamling, Braksibragd. Det blir refusert, men får konsulentuttalelse fra Tiden norsk forlag, og det blir også refusert, men med positiv konsulentuttalelse av Noregs boklag. Begge konsulentuttalelsene påpeker likheten med Loms andre store dikter, Olav Aukrust, på den tiden etablert og regnet som en mester. Jonsson omarbeider samlingen, og prøver på nytt til boklaget, men blir refusert enda en gang. Nå får han en enda bedre konsulentuttalelse. Det er Olav Dalgård som skriver konsulentuttalelsene, han mener det er en mer moden samling, mer personlig, men ennå ikke moden nok, og ikke klarer han å finne samspillet mellom livet og seg selv.

Inger Heiberg skriver i sin biografi om Jonsson:

I Baksibragd (de dikt vi har bevart) finner vi i kim alle de drømmer og lengsler, den spott og fortvilelse og det åpne opprør som kom til å prege Tor Jonssons senere diktning. Hans form har også funnet hele sin spennvidde: Innenfor en tradisjonsbundet ramme kan han være både høystemt patetisk og krasst humoristisk. Her er dikt som nærmer seg salmen, og noen som er viser, her er folkelivsskildring og rene kampdikt. (Drøm mot virkelighet, s. 35)

Heiberg, som har lest diktene som er tilgjengelige fra samlingen, gir konsulentene rett. Jonsson er enda ikke moden nok, men i de eksemplene hun viser frem, er det klart spiren til det som siden skal bli Tor Jonsson i sitt mesterskap.

Mogning i mørkret

Det første diktet i Jonssons første samling heter Ordet.

Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å klyngje
med klokker for daude?

Kva help det å skapa
all venleik i verda,
når Ordet lyt tapa
for svolten og sverda? –

Slik undrast og spør vi
i modlause stuner.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit under.

Det gløymest dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve.
Og evig er Ordet.

Linjen jeg har satt i kursiv i tredje strofe står i originalen med halvannen avstand mellom bokstavene, det skal altså være uthevet, men trykken tillot antagelig ikke noen kursiv. Diktet gir et utmerket anslag til dikterkarrieren som skal komme. Motivene er hentet fra naturen, elv i det aude, det handler om det vakre og det vonde i verden (strofe 2), og om Ordet mot virkeligheten. Det er også religiøse motiver i diktet, i hvert fall religiøse vendinger, som eit ord er eit under, livet er æve, evig er Ordet, alt direkte eller omskrevet hentet i fra Bibelen. Det går an å lese diktet rett opp mot tiden det er skrevet i, mot svolten og sverda i andre verdenskrig, men det leses kanskje vel så godt opp mot Jonssons eget liv som fattig husmannssønn fra bygda. Han er vel den som synger, og den øde elven, i strofe 1, og de døde i samme strofe kan være de døde i tanken, de som ikke vil høre. Her, i starten av karrieren, er det ennå en god del optimisme, og Tor Jonsson har virkelig troen på ordet, og hva det kan utrette. De neste par dagene skal jeg poste de neste diktsamlingene hans også , og med det vise at det gikk ikke helt som optimismen her tilsa.

Det neste diktet heter Grågås, så i den grad det første diktet rager høyt, kommer Jonsson i sin debut raskt ned på jorden igjen. Det grågåsa gjør, er å varsle vår når den vender plogen den flyr i mot nord, altså kommer tilbake fra varmere land. De neste diktene er forskjellige vårdikt, og vårviser: Vårsorg, Ei vårnattvise og Arbeidarvår.

Fagerhaug er på 2 strofer, 10 linjer i hver, og med en merkelig og uvanlig inndeling på sistelinjen. Streken er det jeg som har lagt til, siden plattformen jeg skriver på ikke tillater innskudd i begynnelsen av linjer.

der dagen stig or natta som gjenta or laug,
der kjenner eg meg atter. Det heiter
_______________________________Fagerhaug.

De to strofene i diktet står i kontrast til hverandre. Den andre er nesten som en ballade, med sa’n og sa’n i linjene 1 og 3, og en kvinne som står og roper til kvelds på den samme merkelige plassen som «Det heiter Fagerhaug» i førstestrofen. Ifølge Inger Heiberg i biografien om Tor Jonsson (Drøm mot virkelighet, 1984) er det sannsynlig Fagerhaug dreier seg om Jonssons eget barndomshjem. Det gir god mening, med moren som roper inn til kvelds, og barndomsminnene som bare er lyse, tross den inneholdt mange vanskeligeter.

Mot Fagerhaug står Stuslegstugu, den stusselige, harde og vonde delen av barndommen og generasjonene den er fremkommet av. Her er det gran, ugras, ei kavròten kjerre, tårar og sut. Dette er, som Heiberg påpeker, et av ytterst få dikt av Jonsson, der det ikke deltar noen jeg-person, der det er en ren iakttagelse, der alt blir besktrevet og sett utenfra. I Stuslegstugu er det ingen som tar stilling til eller føler det som beskrives, den som fører ordet er helt nøytral.

Torso er en overkropp uten armer. I diktet med denne tittelen er det moren som sammenlignes med en blomst i en sprukken vase. Forholdet mellom Tor Jonsson og moren var svært sterkt. Han flyttet ikke hjemmefra før i 1950, året før han døde. Hun var av god ætt, i motsetning til faren, som var sønn av en tjenestejente. Det skal sies at det står ingen steder i ho er mora, det kan vise tilbake til noko anna. Diktet er knapt, stutt, som ein torso.

In memoriam., Vill-Guri og Nordved Sjong følger så, ganske sprikende i form og innhold. Vill-Guri ser det ikke ut til å være så mye liv i, mens Nordved Sjong ser ut til å gjelde en konkret hendelse. Det er en tretakter, fire linjer i strofen, daktylisk versefot og rim AbAb. Det er en tradisjonell form, mye brukt i minnedikt av denne typen, og bruken av stedsnavn for lokalisering hører med i sjangeren. Sjong er dessuten et flott navn, som rimer på «song» og «gong», begge deler en del av essensen i diktet. Dette er songen om den gongen han traff ei nordved sjong, det skulle være første og siste gang.

Da klarnar det opp eit minne
på strendom ein stad nordved Sjong:
Ein kveld eg møtte ei kvinne
for fyrste og siste gong. (S4)

Diktet er tro mot sjangeren, men i 1943 blir det ikke klassikere av denne type dikt. Det skal en del til før også leseren hekter seg på det minnet dikteren måtte ha. Tradisjonen passer godt i sangtekster, og også der skal det noe til at teksten løfter seg og blir magisk. Jeg kan kanskje lenke til et nyere forsøk fra nå nobelprisvinneren Bob Dylan, og hans Red River shore. Han bruker også stedsnavnet, men utover det spiller han på helt andre strenger enn Jonsson.

Bjørka og hausten og Gjenta er begge firefersinger med rim i andre og fjerde linje, det første diktet har rim også i første og tredje, og gjennomgående trykktung utang. Rimet haug og horgsyng om sorg tenderer kanskje mot nødrim, det er en måte å skrive dikt på i ferd mde å bli uttømt. Ideen i Gjenta er også brukt før, med den vakre og gjeve jenta som aldri vil bli brud, og da hun til slutt skal på bryllupsferd, så er det lagt i en kiste.

Svart minne følger så. Det er et dystert dikt, Inger Heiberg bruker det i biografien til å vise at folk i Lom var opptatt av selvmord, og at historien her kan være basert på en historie kjent i bygda. Far til Tor Jonsson døde plutselig, en dag han holdt på med noe spreningsarbeide, og i kirkeboken står det hjertelammelse som dødsårsak, men det er også spekulert i selvmord etter mange års kamp fra de ble kastet ut av huset de bodde i. Diktet er ikke så interessant, som disse biografiske detaljene. I seg selv er det vanskelig å få så veldig mye ut av dette diktet.

Diktet Drøymaren har en sikker og fin rytmefølelse. Der er ikke strofeformen en tvangstrøye, som den kan være i andre av Jonssons tidlige dikt, og hos mange debutanter og uerfarne poeter, den er med og løfter innholdet. Det er også brukt teknikken med å la meningsinnholdet i en verselinje fortsette – overraskende – i linjen under, en teknikk Jonsson senere lærte seg å mestre. Fra før han klarte å etablere seg som forfatter var han opptatt av årstidene, og hvordan mange av dem var harde i dette området i Gudbrandsdalen. I en refusert diktsamling bruker han uttrykket haustbleik vår og vårvill haust. Her, i dette diktet, bruker han hausdrøymd vår.

Han går der i ring, for
han har ikkje lært -.
Han går der og drøymer
om det som ‘kje vert -.
Han kjem ikkje lenger, og står
fordrømd i ein haustdrøymd vår. (S3, siste strofe)

Kvil i økta, er et mellomspill.

Kong husmannsgut, vil jeg skrive litt om.

Vås-Pervisa,

Kveldvart i huset er basert på et lengre dikt Tor Jonsson skrev da han var 17 år. Nå som det blir utgitt, er det forkortet, de opprinnelige fire linjene er gjort til 2, og detaljene er gjort mer generelle. Disse opplysningene har jeg fra den utmerkede biografien til Inger Heiberg. Der er også det opprinnelige diktet gjengitt, historien er fra Sparre Olsen, året er 1933, og Heiberg har alt fra Olsens bok Tor Jonsson-minne. Diktet har på denne tiden 15 strofer, og Tor Jonsson er veldig stolt av det. Den gang regnet han det som det beste han hadde fått til.

Haustvise. Skogen og bekken og Blod i snø avslutter denne delen av samlingen.

II

Samlingen er delt i to.

Første diktet i denne delen er veldig kort, Klagar du.

Klager du livet for gråe dagar,
umetta magar,
sorger og sår?
Verst er det å gå frå usådd åker
og ufødd vår.

Det siste diktet er Heimkjenning. Det er et langt og formsikkert dikt, 6 linjer i hver strofe, 4 + 4 + 2 takter (x 2) , rimmønsteret aabccb. Den første stavelsen er trykklett, og så går det annenhver, altså har vi å gjøre med en firfotet jambe. En så komplisert strofeform er sjelden senere hos Jonsson, det tar bort for mye av friheten i uttrykksmåten, men han får demonstrert fra første stund at han behersker versekunsten. Senere finner han bare at den tjener ham bedre, om han bruker enklere skjema og løsere former.

Det er dei same fjell som før
det er den same sol som blør
på tind og nut.
Og dei eg vende odd imot
er runne av den same rot,
med same sut.

Her dryp det dogg i Trongdalsnatt
og logar over løynde skatt
i skuggeli.
Ein dom er over livet sagd:
Du skaper brød, du skaper bragd
i dagsens strid.

Den same nakne kvasse egg
med ørnerei i bergevegg
høgg skyer sund.
Og same skyming sveiper inn
ei sumarnatt når dalen min
sig stilt i blund.

Det bevrar sol i blanke sva,
det susar vind i tusen blad
med stråleblenk.
og sola gyller tynd og glar, –
ho seglar fram att i eit skard
med siste skjenk.

Sjå elvestille fær sin eld
av soleglad imellom fjell.
Den gråe grend
ligg glødd som tind i morgongry
av strålestriling gjennom sky.
Og hjarta brenn –

Vi ser det er et rolig og harmonisk avslutningsdikt, i en til Jonsson å være rolig og harmonisk debutsamling. Vi ser motivene fra naturen, de skal gå igjen gjennom hele forfatterskapet, og vi ser ord som trongdalsnott, begrepet trongdal skal gå igjen i mange dikt og Jonssons oppfatning av stedet han kommer fra. Det var trangt å komme inn i dalene, både for mennesker og for ideer.

Ellers går det an å peke på alliterasjonene i strofe 2, alle bokstavrimene. Det samme gjelder i flere av strofene. Strofe 4 har et slags innrim, med susar vind i tusen blad, også en teknikk fra gammel norrøn tid. Ordvalget er også karakteristisk, neddempet, og med sikker kjennskap og følelse for mange sjeldne ord: logar, skyming, sva, tynd, glar og skard, for å nevne noen.

Dropar i Austvind (1866), av Olav H. Hauge

I 1866 ble det gitt ut en diktsamling på 85 sider. Forfatteren var Olav H. Hauge, en forholdsvis ukjent eplebonde fra Hardanger, dette var den femte samlingen egne dikt han gav ut. 58 år gammel var han en gammel mann. Få kunne ane at dette skulle bli en av de mest kjente og mest brukte diktsamlinger i norsk litteraturhistorie, og noen av diktene skulle kåres til Norges best likte!

Samlingen er delt i tre deler, I, II og III, og består av langt flere typer dikt enn det folk flest umiddelbart assosierer med Hauge. Han har ikke bare slike lune og underfundige dikt, som han er mest kjent for, han har også flere ganske tunge og innesluttede. Med innesluttede mener jeg at han ikke gjør så veldig synlige forsøk på å åpne seg for leseren, man skal jobbe for å trenge inn i tankeverdenen hans. Og diktene er ikke skrevet så mye for å invitere noen inn heller. Dette er genuine tanker og refleksjoner Hauge gjør for å orientere seg i sin egen verden, og i det som betyr noe for ham. Han skriver ikke for å gjøre seg lekker for leseren, og han skriver ikke for å gjøre seg viktig.

Hauge tilhørte ikke det litterære miljøet, så veldig, avsondret som han var på eplegården sin i Hardanger. Men han var godt belest, og kjente godt til strømningene i tiden, selv om han ikke fikk prøvd tankene og teoriene sine så mye i samtaler med andre. Det ble gjennom tekst, for seg selv i dagbøkene og i diktene, med andre i brev og den slags.

Jeg vil si Hauge stiller seg litt på siden av debatten mellom modernister og tradisjonalister, som det fortsatt var rester av på hans side. På meg virker det som om han skrev på en måte som passet for seg selv, og ikke var så opptatt av å overbevise andre i å skrive på samme måte. Han går inn i en lang norsk tradisjon med bondedikteren, og skildringen av livet på landet. Men han gjør det uten idyll, og uten rim og bundede former. Det mest modernistiske ved ham, er at han så radikal i hva som kan høre hjemme i et dikt, hva det er mulig å skrive dikt om.

Hans tunge tanker og indre kamper er det lite av, diktene har ikke noen utpreget sterke følelser, og gir inntrykk av å være skrevet av en forfatter i mental balanse. I dette skiller han lag med flere av de andre modernistiske dikterne, og med samtidige som Tor Jonsson og Gunvor Hofmo.

Jeg føler kanskje jeg skriver mer om Hauge enn jeg har dekning for, jeg som lite har satt meg inn i forskningen om ham, og ikke har lest dagbøkene. Hva jeg har lest, er diktene. Om dem vil jeg også si at Hauge er en veldig særegen stemme, han ligner ikke på noen. Men mange forsøker etterpå å ligne på ham. Det kjennetegner de store.

Diktene

Første diktet ut er Yver Hengjemyri,  der det er rotstokkene av alle trær som har falt som gjør at du kan gå over myren, og at du i pramen på fjellvannet kjenner minnet av han som druknet seg i det. Han, den galningen, trudde livet sitt/ til vatnet og æva, slutter det. Her er ingen rim, ingen enkelhet, ingenting som gjør at man kan plassere diktet slik man plasserer de andre av Hauges dikt.

Det neste diktet, Ugla, har heller ikke så mye å by på for å gjøre det til allemannseie. Men det neste diktet, Det er ikkje så farleg, har jeg sett på Facebook.

DET ER IKKJE SO FÅRLEG

Det er ikkje so fårleg
um grashoppa skjerper ljåen.
Men når tussalusi kviskrar,
skal du akta deg.

Jeg tror ikke jeg skal ødelegge magien i diktet med å finne ut hva tussalusi er for noe. Om jeg har dekning for det, vet jeg ikke, men for meg er det noe veldig kvinnelig, så det passer til å bli lest av en kvinne eller til en kvinne, og kvinner som legger det ut på Facebook skal man være forsiktig med, tror jeg. Sånn synes jeg dikt godt kan leses.

Fjellvinden er også et dikt om Døden, ordet står som en egen setning mellom to punktum i linje 3. Rullestein ser ut til å være et gåtedikt, der gåten ligger i å gjette hva sistelinjen Vyrder du ikkje din siger, betyr. Steinaldergrav har artige trekk, men bruker et motiv som er benyttet svært mye, der maur blir satt mot mann, og mann blir kalt et krek, og de hvite skjellettbeina i graven er vitne om liv en gang levd.

Videre har Me siglar ikkje same havet element som kommer sterkere igjen i mer kjente Du var vinden og i Det er den draumen, men her er det bare antydet i setningen draumen ber det blå seglet og slutten so linn er vinden, so var er bølgja. Drift har noe av det samme, men er såpass lukket og innesluttet at det neppe kan vinne folkehjertene. Sluttlinjen er vel også litt tung, selv om det finnes dem som liker sånne tunge ordsammensetninger: Og draumene syg tunge stjerneklasar.

Diktene Leiv Eriksson og Ved Kinas dør vil jeg si er ganske forglemmelige, mellom dem er Ogmund rid heim og Svegde, der jeg ikke engang kjenner referansene. Ofelia har en tydelig litterær referanse i Hamlet, men der jeg ikke synes Hauge legger så mye til å berike originalen med, vil jeg si. Så er det Eg stend eg, seddu.

Eg stend eg, seddu.
Eg stod i fjor óg eg, seddu
Eg kjem til å stå her eg, seddu.
Eg tekt det eg, seddu.
Du veit ikkje noko du, seddu.
Du er nyss komen du, seddu.
Kor lenge skal me stå her?
Me fær vel eta, seddu.
Eg stend når eg et óg eg, seddu.
Og kastar fatet i veggen.
Me fær vel kvila, seddu
Me fær vel sova, seddu
Me fær vel pissa og skita óg, seddu.
Kor lenge skal me stå her?
Eg stend eg, seddu.
Eg tek det eg, seddu
Eg kjem til å tå her, eg, seddu.

Diktet skal jo ganske sikkert være litt uhøytidelig og morsomt, men jeg vet ikke hvor vellykket det er. Det passer til å leses høyt, i god stemning. Og så hjelper det jo at Olav H. Hauge har skrevet det, og at Hauge ellers er den han er.

Berget i fossen er et dikt til berget som ligger der, bak fossen. Det er skrevet personlig, du, og Hauge forsøker å identifisere seg med det usynlige berget bak villdyret fossen er.

Dei er nifse og agelege,
sidemennene dine óg,
dei med skjelv
so kaldvæta dryp.

Det slutter imidlertid litt fint:

Ein ettersumar kan vinden
slå silkedraget
til sides.
Då ser me
dragi dine:
ikkje kaldgrøne
tærde drag,
men
kvitskura
truskuld.

I min faders hus passer kanskje til en gammel fars bursdag. Det gjelder særlig første strofe, med starten I min faders hus er mange rom./ Og mange er dørene inn. Andre strofe er litt mer utilgjengelig: Det kjem ei stund/ då dørene svinger på jarni, du veit ikkje/ um ei slik stund kjem att/ Men Odin slepte taket i båtkvelven/ og Romeo og Julia siglde inn til himmelen på ein høystakk. Jeg er ikke sikker på referansene der, med Odin som slapp taket i båthvelven, og hva det skal bety i overført betydning at Romeo og Julie seilte inn på en høystakk. Så det er kanskje derfor diktet likevel er lite brukt, så vidt meg bekjent.

Kvardag er skrevet om på poesibloggen. Det har noen kanskje litt vanskelige litterære referanser, men det er et dikt til hverdagen, og det setter hverdagen med de hverdagslige sysler opp mot disse litterære og andre referansene.

På høgdi er et dikt til høyder og andre ting i livet og i naturen. I livet som i naturen er høydene det man kommer til, etter at man har gått litt vanskelig oppover en stund.  Starten setter stemningen i et litt tungt og ordrikt dikt: Etter lang vandring på uframkomelege vegar/ er du uppe på høgdi. Det er litt vanskelig tilgjengelig, med metaforer mellom livet og naturen.

Sanningi handler som tittelen tilsier om sannheten. Stabbesteinar handler om det.

Automaten er kanskje litt artig. Det kan kanskje leses som eplebondens møte med det moderne, og det er ingen gjensidig respekt å spore. Automaten gjør sine triks, skildret gjennom lydene den lager, men ingenting kommer ut av det. Bokstavlig talt.

Festningi  er et litt merkelig dikt, om en tenkt fesning. Det kan nesten se ut som det er en tenkt festning, til en tenkt krig, Det er tunge element i den, som flere verselinjer med kun ett ord, i kontrast mellom en ganske lang første setning i første strofe. Men det er også sånn at i hvert fall denne leseren ikke kan fri seg fra en tanke at dette bare er en litt komplisert formulering av en ganske enkel tanke, at man har denne festningen trygt oppe i lia, mens armingane slåss på slettelandet. Diktet ber kanskje litt om å bli lest i overført betydning, men det er kanskje litt også at diktet ber om å være mer enn det er. Da tenker jeg på slutten, med antydningen Skulde gjort -/ Festninigi veit det./ Dei framsynte/ og ørneøygde/ etterpå. Ordlyden og setningsrytmen tilsier tungt betydningsinnhold, men jeg er ikke så sikker på om det er dekning for det. På den annen side er det bare et dikt i en samling, og mange av de andre diktene leker og tøyser med dem som plent skal finne «mer innhold» i alle ting, så man skal kanskje være forsiktig med å bli for tung og seriøs, selv om diktet egentlig inviterer til det.

Vêrhanen er et av de mange tingdiktene i samlingen, et av diktene som omhandler en konkret gjenstand, og som ikke går så mye utover egenskapene til denne gjenstanden. Egenskapene til en værhane er ganske kjent, både i direkte og i overført betydning, så her er det kanskje vanskelig for Hauge å tilføre så mye nytt, annet enn det å spandere et helt dikt på værhanen, og uten å gjøre det avgjørende at det handler om en bestemt persontype. Det siste er nok gjort før, det første er en ny vei Hauge bryter, og som mange følger etter. Diktet er med sine 16 linjer kanskje noe langt for sin kategori, de virkelig kjente tingdiktene hans er jo bare på 4-5 linjer, men også diktet Vêrhanen har egenskaper som kanskje skulle gjort det mer kjent og brukt enn det er. Fra starten til slutten er det nesten helt som en liten historie, med smeden som skaper han først, og hvordan han ender opp skeivt mot nord, siden det er derfra vinden som oftest kommer. Underveis er det ironisk og småhumoristisk, med at han kom høyt til værs, slik værhaner ofte gjør, og brusa fjør,  som haner gjør, her for kvart vindadrag. I stormen stod han strak/ med lang hals -, og så slutter det derfa til han altså ruster fast. Det skulle fungere godt som bruksdikt, og som trening for dem som vil øve seg å lese dikt og andre tekster i overført betydning, hva slags folk som kan være slike værhaner, og til å diskutere spørsmålet om diktet trenger denne overførte betydningen for å fungere. Kan det ikke bare være om en værhane?

Skulesplassen er også et konkret dikt om en konkret ting, og handler om skoleplassen etter det har ringt inn. Første strofe er til litteraturviterne og teoretikerne:

Når klokka ringjer
for fyrste timen,
ligg skuleplassen att
som eit konkret dikt.

Så skal man diskutere hva som menes med et konkret dikt, og om skoleplassen er det. Jeg skriver selv, her, at dette diktet er et konkret dikt, kanskje påvirket av denne formuleringen Hauge selv bruker, jeg er ikke sikker på om konkret dikt er en innarbeidet kategori eller sjanger. For meg er det dikt som handler om en konkret ting, slik jeg også følger opp med å skrive det. Hauge slår fast som en påstand at tingen i seg selv er diktet. Han gjør det enkelt for seg selv, og vanskelig for oss som skal lese det og tolke det. Det er noe eget med skoleplassen når det nettopp har ringt inn, og støyen og leken og bevegelsene som akkurat har vært, nå er helt borte. Jeg tenker stadig på formuleringen Robert Musil brukte et sted i Mannen uten egenskaper: Som et hull det nettopp har smuttet en mus inn i. Diktet til Hauge fortsetter i fire strofer til, fortsatt konkret og hverdagslig, hvordan det blir diskutert måneraketter og idrettstider, den tidens tema, og hvordan snømennene på plassen står igjen. Diktet blir kanskje litt oppløst etter hvert, og fortsetter med en knust rute på do, eit svivyrdsleg kast. Det var det nok kanskje, men denne formuleringen og denne avslutningen fanger ikke øyeblikket sånn som starten og de beste delene av diktet gjør, dette er en fortidig hendlse og en dikter som går ut av rollen som observatør, til kommentator, med det beskrivende ordet svivyrdsleg. Dette er også et ord som forsøker å være kult, uvanlig, mens Hauge på sitt beste – etter min mening – tvert i mot forsøker å være uvanlig, og ukul. Hauge henter seg imidlertid inn igjen, og går på ny inn i rollen som observatør, nå med bokstaver i snøen, og diktets eneste rim:

Bokstavar i snøen:
Solveig + Knut,
Åse + – – han rakk
å strjuka det ut.

Dette er også sånn som kan brukes i forelesninger, for å illustrere virkningen av diktets virkemidler, og hvordan det å dele opp linjene på riktig måte kan gi økt spenning og moro i ellers ganske dagligdags betydningsinnhold. Her er første linje en helt enkel observasjon, andre linje en utdypning av hva denne observasjonen er, med noe veldig, veldig gjenkjennelig, så kommer det et nytt navn, og man er innstilt på et nytt eksempel med det samme, men så er det ikke noe navn, og linjen og meningen blir hengende igjen i han rakk, for sikkerhets skyld med den kanskje minst syngbare konsonanten i alfabetet, et skikkelig brudd og en pause, skikkelig sånn at spenningen kan henge litt, før forløsningen – han rakk å stryke det ut. Ut rimer på Knut, den neste gutten som ble skrevet opp, visket bort navnet sitt, også veldig gjenkjennelig, ikke om denne gutten skal bli satt sammen med Åse, nei. Siste strofe er også på fire linjer, men her er ikke noe rim, bare en setning. Det er spor etter slagsmål, litt neseblod, og en grønn våt. Blod er så sterkt i fargen og i assosiasjonene at det trengs ikke presisere at det er rødt, den levende leser med aktiv fantasi vil lett se for seg det røde blodet i den hvite snøen, så kommer den grønne våtten i tillegg, og man får et aldri så lite fargespill, et bilde Hauge avslutter diktet med.

Eit ord vil jeg gjengi i sin helhet:

Eit ord
– ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til –
Eg må ha mange steinar
skal eg koma over.

Dette er som man ser også et av Hauges korte tingdikt, men det skiller seg litt ut med at tingen og metaforen gjelder samtidig. I mange av de andre diktene til Hauge er det bare tingen, og så er det leseren som riktig eller uriktig legger mer i den enn tingen selv. Her er det begge deler, både ordet og steinen. Så den overførte betydningen kommer med på kjøpet. Ordet er en stein, sammensetningen kommer uten sammensetningsordet (eller kopulaverbet) er, så det går an å holde det atskilt om man plent vil, men det er vanlig å lese tankestreker brukt på denne måten slik at det sier på en annen måte det som står før tankestreken. Så det er ganske sikkert man skal tenke på ordet og steinen som det samme. Altså, et ord er en stein i en kald elv. Det er bildet. Så kommer en stein til, vi kan da også tenke et ord til. I bildet med steinene trengs det mange av dem for å komme over elven. I bildet med ordene, trengs det mange av dem også, for å komme over hva det nå er man skal over. Her er det rike muligheter for hva det kan være, det kan være noe så enkelt som kommunikasjon mellom to mennesker, det skal en del ord til for å komme over til den andre, og bli forstått. Men Olav H. Hauges dikt bør ikke tolkes for konkret, de er lekne og åpne, det bør også tolkningen av dem være. Synes jeg.

Dikt i dag er et av de lengste diktene i samlingen. Det er tettskrevet, og går nesten over to sider. Innholdet er tanker om hva dikt i dag er for noe, og Hauge er mindre økonomisk med ordene enn han er ellers. Her blir det forklart, billige, billige å laga/ billige å kjøpa/ og så sammenligning på lag som trebilar/ og plastfly til ungane. Det kan ligge en tanke bak, for når dikt er billige, og man ikke trenger så mye hodearbeid for å utforme dem, så trenger man nok ikke å anstrenge seg så mye for å finne det nøyaktig riktige ordet heller. Det er antydninger til forsøk på å løfte diktet til noe større enn alle tiders klage på samtidens tilstand, sammenlignet med hvordan det var før, sånn som formuleringen kan dei med/ tankens terningkast/ snu vår ætts lagnad? Det setter i alle fall litt større ting på spill. Videre følger referanser til Bibelen og Talmud, sammenligning til en krokete bjørk, korte omtaler av tyske og japanske dikt, og avslutning med Mao Tse-tung, før dennes sanne ansikt og dom er helt klar i Norge, mens han ennå blant mange intellektuelle og kulturpersonligheter ennå er en helt. Hauge trår varsomt, nevner navnet hans, men sier ingenting om ham som kan motsies. Setter diktene hans opp som myrk/ gåtetale, trugande/ varsel,/ fyre dei endelege/ saklege dokument. Det samlede resultatet for diktet Dikt i dag er jo litt sprikende, som kanskje også er hensikten, siden det er sånn diktet argumenterer for at dagens dikt er.

Skesierenn sier over tre strofer og flere linjer at man ikke kan kappes med andre enn seg selv. Betydningen av skøyteløp var et helt annet på 60-tallet enn det er i dag, selvsagt. Diktet fungerer ikke helt som nostalgi, siden det ikke blir nevnt noen skøyteløpere eller minner knyttet til skøyting. Her er det det vanlige mennesket – du – som kappskøyter med mesteren, og ser ham gå fra deg, slik at du ender med å gå i kapp med dedg selv. Meir kan ingen gjera, slutter det.

Ein greider meir enn ein trur er noe så sjelden som en «sonett» i pennen til Hauge. Det er sonett i hermegtegn, for det er ikke alt i diktet som oppfyller kravet. Rimmønsteret er A-b-b-A,  C-d-d-C,  e-e-F, F-g-g, der jeg har satt liten bokstav for trykklett utgang, stor bokstav for trykktung. Verseføttene er ikke jevne, den jambiske starten faller sammen, og diktet har ikke engang fast antall stavelser i verselinjene. Så det er Hauge som er ute og lurer oss igjen. Selv til Hauge å være har dette diktet rikelig med uvante og sjeldne ord, det er arkaisk nynorsk, kanskje også med innslag av ord fra Hardanger-dialekte. Dette litt krevende og liksom høystemte formen står i kontrast til det riktig så hverdagslige innholdet. Det er noen sauer som er kommet vekk, og dette krevende diktet handler om noe så enkelt som å få dem tilbake. Effekten er komisk, for rytmen man liksom skal lese seg inn i, blir stadig brutt, og på steder i diktet man skulle vente viktig betydningsinnhold, er det greit og bondsk om sauer og klauv. Kanskje skal man også prøve seg på at sonetten har en vending, en volta, etter italiensk mønster, med at han er på leting etter sauene sine i de 8 første strofene, mens han i de 6 siste har funnet dem. Så i de 8 første er det problem, vanskeligheter og lidelse, de 6 siste glede og trygghet. Tradisjonelle sonetter skal handle om kjærlighet, og være rettet til ens utkårede. Når Hauge her skriver om sauer, blir det komisk, men man skal jo være litt inne i sjangeren for å se humoren, og kanskje også litt spesiell for å ha glede av den.

Lat meg gjera som Tordivelen er et enkelt dikt, der poenget er at Tordivelen er i stand til å grave seg ut av møkkahaugen (mykdungen). Det skulle kanskje vi mennesker også gjøre, når sorgene legger seg over oss. Diktet henvender seg først til deg, i de to første linjene, før det blir meg i de neste, der det først er å røre på kreftene, så gjøre som Tordivelen. Diktet har 6 linjer, og ikke noen rim eller bundet rytme. Denne typen enkle dikt er jo en Haugesk spesialitet, men dette er ikke av hans mest kjente og brukte, og årsaken er kanskje at det til enkelt å være, blir litt avansert, med litt for mange ord og litt for mange og tydelige forklaringer.

Vinteren har gløymt att er et dikt som nesten ser litt uferdig ut. Slutten er i hvert fall ganske abrupt. Jeg gjengir det i sin helhet:

Vinteren har gløymt att kvite fyr i fjellet,
der beiter dei i grøne hall.
Men vårsoli og graset er for sterke,
dei magrast for kvar dag.

Hauge har en del slike dikt og sekvenser, der han nesten demonstrativt unnlater å følge rytmen han selv har bygget opp til. Det er ikke godt å si hva dette her er for noe, et diktemne, er kanskje rette navnet på det.

,  Mur, Hesjetråd, Elvane møtest, Og eg var sorg, m.m.

Avslutning

Jeg kommer ikke til å få skrevet ferdig posten nå i første omgang. Og praksis viser det er vanskelig å hente opp igjen uferdige poster. Men den er altså under arbeid, det går fremover, og det er et berettiget håp at denne posten skal komme i mål.

Det er fra denne samlingen praktisk talt alle Hauges kjente dikt er fra. Jeg skal ta diktene for meg i denne posten litt etter litt, i et håp om å holde denne bloggen i alle fall i vårhalvåret. Våren 2017 inneholder noen uferdige, men ganske akseptable poster, mens høsten ikke gav meg tid til å gjøre noe. Så får vi se hvordan det går i år.

På poesibloggen har jeg gått gjennom diktene Det er den draumen, Sleggja, I dag såg eg, Kvardag og Du var vinden. De skal jeg sammen med de andre diktene gå gjennom på nytt, her. Bare vent.