Rødt, svart, av Jon Fosse

Jon Fosses (f. 1959) første roman og første utgivelse overhodet het Rødt, Svart, og kom ut i 1983. Nå som han har fått nobelprisen i litteratur, kan den leses med nye briller.

Trond Haugen har en helt fremragende gjennomgang av anmeldelsene Fosse fikk da romanen først kom ut, i Syn og Segn, 1.12.2023.

«… den fordømrade klokka!»

Det var svært interessant å lese hvordan reaksjonene på boka også så veldig mye om kritikernes ståsted, og jeg må berømme Haugen for å holde god kontroll over hans egen fordel av å kjenne den videre historien til forfatteren, uten å bli nedlatende til de som bare hadde denne første romanen, og ikke visste hvordan det siden skulle gå. Jeg leste gjennomgangen hans nøye, og det har nok farget hvordan jeg etterpå leste romanen, og vil nok farge hvordan jeg skriver om den nå.

Jeg vil passe på å få med det de fremoverseende anmelderne så allerede i 1983, at her er det språket som er mesterskapet, og handlingen trenger ikke å få for stor oppmerksomhet. Fosse brøyter også ny vei, en vei ikke mulig for en ung dikter på 23 år å få folk med på med en gang, men som kombinerer verdens moderne litteraturhistorie siste hundre år med det å leve opp i en liten vestlandsbygd, hvor interessen for dette er nær lik null, og man derfor i utgangspunktet vil ha problemer med både anerkjennelse og gjenkjennelse. Litt forenklet kan man si at bygda tåler ikke det intellektuelle, mens det intellektuelle ikke tåler bygda.

For meg er også hovedpersonen i romanen temmelig uinteressant. Jeg ville ikke greid å lese boken ordentlig, uten en skikkelig lang opplæring både i litteraturhistorien og i livet på bygda, og deretter det ekstra puffet jeg fikk med å lese gjennomgangen av alle anmeldelsene Trond Haugen gjorde i Syn og Segn. Det gjorde at jeg fikk dempet irritasjonen over alt jeg ikke likte, alt jeg fant påklistret, og det gjorde at jeg var på jakt etter bokens styrke.

Jeg visste det skulle stå mye om vekkerklokken, jeg visste det ville være mye «sa han», «tenkte han», og jeg tenkte det ville være en overdreven detaljrikdom, og en hyperinteresse for en hovedperson det ikke er spesielt mye med. Det irriterer meg at han må berøre kjønnsorganet sitt, og bruke et tøft, direkte ord på det, allerede helt i starten av boken, det er for meg påklistret og forfatteren som tar styringen over hovedpersonen sin. Det irriterer meg litt at han bare er gymnasiast, etter mange år i videregående skole blir dette håpløst ungt for min del, men kanskje var ungdommen og særlig den søkende ungdomen av en annen støpning den gang i 1983, enn de er nå.

Det er en helt utrolig lettlest bok, går veldig fort og greit å lese den. Den har ingen vanskelige handlingselement man må være topp konsentrert for å få med seg, poengene er tydelige, og man kan ta flere sider i slengen. For meg er det en debutforfatter som eksprimenterer med språket, og eksprimenterer med formen. Språket er så godt, at det gjør romanen verdt å lese, det bærer stoffet, selv om handlingen og hovedpersonen egentlig ikke kan det, i hvert fall ikke for min del.

Jeg vil absolutt fortsette å argumentere for at Fosse finner formen når han kommer til dramatikken, det er der han har mesterskapet. I en roman blir pausene fylt opp med mange, mange år. Man får ikke frem karakterenes vanskeligheter med å kommunisere med hverandre, når romanen er så ordrik, og formuleringsevnen er så begavet. Det sitter i teaterstykkene, der hovedpersonene alltid har noe viktig å si, og aldri er i stand til å si det. Slik får han sagt noe vesentlig om livsbetingelsene til mange som lever her i landet vårt, og som vi møter og samhandler med.

Og aldri skal vi skiljast, av Jon Fosse

10. desember, 2023, fikk den norske forfatteren Jon Fosse nobelprisen i litteratur. Det er en enorm anerkjennelse til en stillfaren mann, som i flere tiår har levert omfattende mengder litteratur innen det meste av sjangere, men har hatt størst gjennomslag som dramatiker. Denne bloggen er i sin natur tidløs, sånn som litteraturen er tidløs, og forholder egentlig ikke til den virkelige verden annet enn gjennom litteraturen. Så her skal vi ta et lite dykk ned i det første teaterstykket Jon Fosse fikk satt opp på en scene, Og aldri skal vi skiljast, fra 1994.

Litt historie

Som dramatiker Jon Fosse kjent for å ha få roller, og lite å gjøre og å si for hver av rollene. Det er fascinerende hvordan han får det til, for karakterene har ingen omfattende, synlig bakgrunnshistorie, ikke noen særlig distinkt karakter eller egenskaper, veldig lite konkret personen har sagt, gjort, utdannet seg til eller erfart, for å komme i den situasjonen vedkommende er gjennom stykket. Personene eksisterer mer som en ide, et slags karakteristika, typisk mann/kvinne i vanskelig, hverdagslig situasjon han/hun ikke godt kan beskrive, og ikke godt komme seg utfra.

Dramatikken – teatersjangeren – har fra gammelt av vært den litterære sjangeren for handling, for drama, for konflikt som må løses, og med viljesterke karakterer satt til å løse dem. Så ender det som tragedie eller komedie, hvorvidt helten ender opp med å dø, eller bli gift. Moderne teater, og her setter jeg moderne teater fra slutten av 1800-tallet, og utover, har glattet ut disse sjangerskillene, men har ikke gitt seg med en veldig tydelig konflikt, og veldig distinkte karakterer. Utover 1900-tallet fikk mange av hovedpersonene litt merkelige egenskaper, ble satt i mer enn merkelige situasjoner, og teateret eksperitmenterte i likhet med annen scenekunst hva det var mulig å vise frem. Fosse sier selv han er inspirert av Samuel Beckett, med et teater der hverdagens gjøremål er helt frikoblet handlingen. Dette er hva jeg vil kalle eksistensielt teater, kun menneskets livsbetingelser er av betydning.

Her passer det godt inn med Fosse, hvor menneskets livsbetingelser fremdeles er det helt sentrale, men hvor det blir plassert i helt vanlige, dagligdagse omgivelser. Det er ingenting absurd, sprøtt eller umulig med verden karakterene hos Fosse beveger seg i, i motsetning til hos Beckett, men i likhet med hos Beckett er det ingenting den vanlige verden tilbyr, som kan få menneskene bort fra livsbetingelsene de eksisterer under.

Og aldri skal vi skiljast

Stykket består av to akter. I nesten hele første akt, er det rollen som har navnet «hun», som beveger seg, og snakker. Rollefiguren har de vanlige Fossetypiske problemene med å sette ord på sin egen tilværelse, og har heller ingen vei ut av situasjonen hun er i. Det er noe med en mann, en «han», som hos hun-personen kalles «du», men det er uklart hvilken relasjon de to egentlig har, og hva som eventuelt gjorde slutt på denne relasjonen. For det er helt klart at det er noe i veien med den, sånn som den er nå.

Kvinnen (hun)

Kvinnen venter på at han skal komme tibake, og henter vel med det opp litt av tematikken fra Waiting for Godot (Beckett), der de to rollefigurene også venter på noen som aldri kommer. Men der Vladimir og Estragon utfolder seg i komiske, merkelige scener, med språk og tankegang fjernt fra normal tankegang og hverdag, er kvinnen hos Fosse svært, svært gjenkjennelig både i språk og tankegang.

Det er også en vesentlig forskjell at Vladimir og Estragon har en egentlig ganske vanskelig forståelig aksept for deres vanskelige livssituasjon, der egentlig ingenting skjer, og ikke noe av det mennesket vanligvis drømmer om, er mulig. Kvinnen har imidlertid et sterkt ønske om å komme seg vekk, til og med å «gjøre noe». Første gang hun sier hun, går hun sågar til barskapet, og er nær på å skjenke seg en dram.

Hele tiden er det et inntrykk av at kvinnen kan bedre egen livssituasjon ved å tenke eller handle på den rette måten. Hun er søkende, prøvende i tankegangen, det er slett ikke ørkesløs filosofering. Noe av det hun sier oftest, er Eg er stor og sterk og flott, en oppmuntring til seg selv, om å tenke positivt, og ha et sterkt selvbilde. Hun er også selvkritisk, når hun tenker destruktivt, eller tenker noe som er feil, og det er helt opplagt for henne å ha en sunn tankegang, være et bra menneske og ha det best mulig. Det er noe hun strever med, hun kjemper mot det, og gir seg ikke.

Engel med vatn i augene, av Jon Fosse

Den første diktsamlinga Jon Fosse (f. 1959) gav ut var Engel med vatn i augene, som ble utgitt i 1986. Fra før hadde Fosse da gitt ut romanene Raudt, svart (1983) og Stengd gitar (1985). Når Jon Fosse nå i 2023 fikk nobelprisen i Litteratur, så var det for den samlede diktningen sin, men det er som dramatiker Fosse er mest lest og har hatt mest gjennomslag. Som poet pleier han ikke bli nevnt sammen med andre poeter, men poesien blir nevnt som en del av Fosses forfatterskap. Jeg har tatt en titt på debutsamlingen Engel med vatn i augene, fra den gang Fosse ennå var ung og ukjent.

Samlingen – en oversikt

Diktsamlingen består av 61 sider med 30 dikt. De har ingen tittel i form av en overskrift, men diktene er nummerert med et tall som står øverst når diktet begynner. I samleutgaven Dikt 1986-1992 med de tre første diktsamlingene til Fosse, står 18 av diktene med navn. I originalutgaven fra 1986, hadde de ikke det. Listen er denne:

Hesten, og natta er tidleg
Togets svarte hender
Englar fulle av sæd
Under vatnet er det draumer
Noko kvitt utanfor
Kvepp av ein latter frå hjarta
Strekkre hendene mot ein kvit himmel
Eg reiser meg
Toget i hjarta
Dei sit rundt hendene
Ei bøygd rørsle
Lippene hennar smiler kvitt
Timane slår i vinden
Steinen ligger tørr
Snøen var som å vere under lyktestolpen
Slik møtest han
Svarte kvelvar i hjarta
Mellom grønt og blått

I samleutgaven er diktene også mer komprimert, mens i originalutgaven er det store, blanke felt og sideskift, sånn at det ikke er helt opplagt når det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet som senere får navnet Hesten, og natta er tidleg, har først fire linjer på en side, så 7 linjer på neste, og til slutt en del II med 6 linjer. I originalutgaven, samlingen Engler med vatn i augene, er det med oversettelser – eller mer korrekt: fri gjentiktning – av Georg Trakl innimellom. Det er ganske sjelden at egen diktning og gjendiktninger er med i samme samling på denne måten. Etter diktet av Trakl, følger direkte dikt av unge Fosse, som han selv har redigert bort når han skal ha samleutgave.

fingrane, kvitt. Det mjuke papiret, raude negler, tunga
fuktar lippene, støvlettar
svart
mot beige golvbelegg.

Dikt nr. 3 i Jon Fosses debutsamling Englar med vatn i augene (1986)

Titlene på diktet er ganske representative på hvordan de er skrevet, hva de handler om og hva slags ord som er brukt. Jeg vil kalle det en ganske introvert samling, mye som foregår inne i Jon Fosses hode, der minner, nåtid, ønsker, drømmer og refleksjoner går i et i form av språklige bilder. Det er en undersjanger i poesien som kalles imagismen, en del av diktene har vel klare trekk herfra, med skarp fargegrup, og et inntrykk av at det å male frem et bestemt bilde i form av ord, er hele målet med diktet. Slik blir det en veldig eksperimentiell form Fosse velger seg, der han vel mer utforsker språket og poesiens muligheter, enn å forsøke å formidle konkrete tanker, budskap, mening og ideer. Det er et uttrykksbehov, mer enn det er noe å uttrykke, kan man kanskje også si.

finst den lilla kvelven. Langsame
kvelvar, mjule som
myrull. Tog. Ein engel spelar seljefløyte

medan toget er ein turkis måne
i hjarta. Bak er menneska

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986), s. 13

Begge diktene sitert her, er eksempel på denne stilen der det gjelder å male frem et bilde, og der det er ganske vanskelig å finne hva som er meningen med bildet, om det har noe mer å formidle enn det estetiske. Diktene, eller utdragene, er også gode eksempler på formen, der første linje på ny side liksom ser ut til å høre til noe sagt i forveien, og det er tegnsetting midt i linjene og spesielle linjeskift. Billedbruken er også spesiell, med for eksempel engelen som spiller seljefløyte mens toget er en turkis måne i hjertet. Neste side fortsetter det (..) med svarte hender/langs gitarhalsene, og/i myrholene er det svarte blodet. Forløperen til finst den lilla kvelden, fra siden foran, er sundrivne tagale skrik på myra/ grønt, enno kanskje. Det er ikke så lett å vite sikkert hvor den ene perioden stopper, og den neste begynner, og vanskelig å sitere utdrag uten å kutte meningsinnhold.

Form

Formen er veldig karakteristisk, i disse diktene. Det er ingen rim, ingen fast rytme, ingen fast verseform eller strofeform. De poetiske virkemidlene ligger i linjeskift, ordvalg, klang og oppsett. Diktet som i samleutgaven av 1995 har fått tittelen Englar fulle av sæd går 2 + 2 + 1 i antall verselinjer i strofene i første del, 3 + 2 + 2 + 1 i andre del. Ord som går igjen i dette diktet, og andre dikt i samlingen, er Engel, brystvorte (og andre kroppsdeler, ledd og indre organ), fargene grønt og blått (og andre farger, raudt), og så er det ord med betydningsglidning sprutar eg hår/utover mot øya, eit kvin, før det fortsetter etter to linjeskift med mellom harde brystvorter/og hendene mine. De linjene kan stå for seg selv, høre til det over, eller det under. Det slutter mellom grønt og blått, etter enda et linjeskift og å hoppe over linje, men blir ikke gitt noe mer om «mellom grønt og blått» skal være tilsvarende «mellom harde brystvorter og hendene mine», eller ikke. I del to er det bruk av ordet sæd, (..) englar/ fulle av sæd, og Eg sprøyter sæd i engelen, og deretter Eg sprøyter sæd i englar/fulle av sæd// mellom grønt og blått. Det blir litt mye for denne leseren, og tross poetisk oppsett, går det ikke an å fjerne seg fra hva disse ordene egentlig betyr.

Diktet som begynner på side 8 viser godt metoden Fosse skriver etter. Det står I, begynner hendene møter gjenskinnet/ av rosa ansikt/ frå spegelvindu, og gatene/leier meg frå morgonen. Plaskar, uten tegnsetting til slutt. Ordet «Plaskar» henger i luften, første ord etter punktum, midt i en verselinje, så er det sideskift, før:

inntil regnet
i den kvite lufta. Håret
er raudt
og stjernene er vatn
i ein engels auge

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986)

Her har vi det alt sammen. Det første ordet, etter punktum, før et linjeskift – først plaskar, så Håret, de ordene blir hengende tungt og liksom unaturlig. Her i denne delen står det (..) Håret/er raudt, som en kontrast, kanskje, til den hvite lufta, men en helt dagligdags og vanlig observasjon, og ord på observasjonen. Men det følger et sammenbindingsord, «og», som innleder en sammenbinging av en ganske annen kategori: (..) stjernene er vatn/ i ein engels auge, eller på rett frem prosa: «Håret er rødt og stjernene er vann i en engels øye». Det siste er en vending ganske sikkert ikke sagt før, spesiell og voldsom, og bare helt nødt til å tolkes og spekuleres i, hva kan bety. Det er også linjeskift, fra en periode som kunne vært avsluttet – stjernene er vatn -, men det fortsetter, i ein engels auge«. Først er det at stjernene er vann, en merkelig beskrivelse av en stjerne, og så er det at det er vann i en engels auge, der vanligvis tårene har plassen. Det er en fremmedgjøring over fremmedgjøringen. Men det er ikke klart om Fosse vil formidle noe mer enn bare det estetiske, eller bare muligheten av å formulere seg på denne måten.

Georg Trakl (og William Shakespeare)

Innimellom diktene til unge Fosse dukker det opp tekster basert på dikt av østerrikeren Georg Trakl (1887-1914). Det er allerede dikt 2, hos Fosse begynner det: Om kvelden høyrer eg flaggermusene skrike, hos Trakl heter diktet Zu Abend mein Herz, og begynner Am Abend hört man den Schrei der Fledermäuse. Fosse tar seg store friheter, og legger til en jeg-person i diktet, det er et subjekt som hører, og subjektet er «eg». Det er samme «eg», vil leseren måtte forvente, som den «eg» som hadde mittet første diktet består i, barnet som spiser druer, hest, gitar, 12 år, og så gult gras, innover fjellet, mor med mold i håret, ropar namnet mitt. Rett etter kommer diktet om flaggermusene, der det er «eg» som høyrer dei, om kveldane.

Neste dikt av Trakl kommer allerede som nummer 5, Trompeten, her tar Fosse seg den frihet å erstatte et komma med et punktum. Trakl maner frem et bilde, hvor det under avkuttede seljetrær (Weiden) hvor brune barn leker, blad driver, lyder trompeter. Skarlagensfaner styrter gjennom lønnetraærnes sorg (des Ahorns Trauer), og det er rugåkerne tomme møller. Det er hyrder, og det er hjort, det er sang og dans og lyd, urgammel sorg (uralte Trauer), kretsen av ild (Kreis ihrer Feuer), og så hever de dansende seg av en svart mur. Før det slutter i siste linje med Fahnen von Scharlach, Lachen, Wahnsinn, Trompeten. Hos Fosse blir det Faner av skarlaken, latter, galskap. Trompeter. I meg bygger Trakl opp et sammensurium, der alt går i et, og trompetene til slutt skingrende lyder gjennom alt. Det går ikke da å ta kontrollen med et punktum, det blir en helt annen virkning, jeg fikser det ikke.

Det neste diktet er hos Georg Trakl Nachts, og hos Fosse et helt annet dikt.

Dei blå augene mine er slokna frå augene,
Det raude gullet i hjarta
Å lysa mine kor stille de brenn!
Ei blå kåpe rundt meg då eg sokk. Deg
Din raude munn heldt natta fast

Jon Fosse: Versjon av GEorg Trakl, NAchts, Dikt 9 i Englar med vatn i augene.

Her burde nok kanskje redaksjonen fått første linje endret. De blå øynene er sluknet fra øynene, det gir ikke helt mening, og det er ufrivillig at den ender opp sånn i løse lufta. Det er ikke å bruke språket på en utfordrende og interessant måte, det er å miste kontrollen over språket. Det gir ikke mening, og det ser ut som den som har skrevet linjen tror det gir mening, og diktet og diktsamlingen oppfører seg som om setninger som dette skal gi mening, om de bare blir tolket riktig.

I originalen heter det Die Bläue meiner Augen ist erloschen in dieser Nacht, «Det blå i øynene er slukket denne natten». Det gir helt god mening. Det er det blå som er slukket, ikke øynene, og i hvert fall ikke de blå øynene fra øynene.

Neste linje har Fosse delt opp i to, og han stokker om på eierforholdene, det er i originalen til Trakl: Das rote Gold meines Herzens. O! wie stille brannte das Licht (i linje 2), norsk «Mitt hjertes røde gull. O! Hvor stille brant lyset», mens det hos Fosse er det røde gullet i hjertet, og hvor stille «lysa mine» brenner, det er «mine lys», generelt hjerte. Hos Fosse blir det dermed ikke så lett å ha rede på hvilke lys som brenner stille, de er ikke godt relatert til noe annet i diktet, mens hos Trakl kan det være det røde gullet til hjertet mitt, og det kan også kanskje relateres til det blå i øynene som er sloknet. Det kan også hende det ikke er relatert til noe, men handler om lys generelt, i natten, mens det hos Fosse altså er «mine lys».

I tredje linje hos Trakl er det upersonlig, 3. person: Dein blauer Mantel umfing den Sinkenden, Din blå frakk omfavnet den synkende, mens hos Fosse er det jeg-personen selv, 1. person, og det er upersonlig frakk «en blå frakk». Kanskje er det også relevant meningsforskjell mellom den synkende, og den som sank(då eg sokk), hos Fosse er det ferdig handling. I tillegg har Fosse et ekstra ord ved utgangen av linjen, etter punktum: Deg.

Den siste linjen er helt forskjellig. Hos Fosse er det din røde munn som holder natten fast, hos Trakl: Dein roter Mund besiegelte des Freundes Umnachtung – eller: «Din røde munn beseilet vennens forvirring». Umnachtung har stamme nacht – «natt», men substantivet betyr å være så forvirret at man ikke vet hva man gjør. Det er den røde munnen til deg-personen som bekrefter at det skal være slik. Det er et helt annet dikt Fosse har skrevet, enn det originalen er.

Diktet Untergang er gjendiktet korrekt, her tar ikke Fosse seg friheter og endrer ikke meningsinnhold, perspektiv eller oppsett. Dette er et berømt dikt, dedikert Karl Borromaeus Heinrich, og ble skrevet i februar 1913, året før Trakl døde. Heinrich var også en forfatter, med doktorgrad om Nietszche, og en nær venn av Trakl. Begge de to var plaget av depresjoner og selvmordstanker, og derfor er virkningen så sterk med siste linje: O mein Bruder klimmen wir blinde Zeiger gen Mitternacht – «O min bror klatrer vi blinde visere mot midtnatt», eller som Fosse skriv: «å bror min klyv vi blinde visarar mot midnatt».

Det at dette diktet er gjengitt korrekt, stiller litt spørsmål hvorfor de andre ikke er det.

Det siste diktet etter Trakl, An die Knaben Elis, er litt langt. Det står som dikt 29 i boka til Fosse, og det er litt uklart hvorfor det er med i samlingen. Det er regelmessig oppbygget, med strofer på 3 linjer, og ingen eksperimentering med linjeskift og brudd i perioder midt inne i verselinjer, verke hos Trakl eller hos Fosse. Det introduserer også en ny figur, Elis, som det ikke er bare lett å se sammenhengen til med resten av samlingen. Siste linje har ordet stjerne, Das letzte Gold verfallener Sterne, det siste gull fra en fallen stjerne. Motivet er religiøst, og henter kanskje opp Englene med vatn i augene, og stjernene som er vatn i en engels auge, men denne sammenhengen er resultatet av en jakt på en sammenheng, en mulighet for tolking.

Noe som slår meg når jeg leser Fosse sine dikt, og Trakl i original, er hvor mye mer pondus det er i Trakl sine dikt. Der er det ingen tvil om formidlingen, at det her er en plaget sjel som vil formidle sin smerte og vonde livsbetingelser, det er ikke en søken og en eksperimentering for å finne et uttrykk, er ikke en jakt etter å finne noe verdt å skrive om, det er liksom helt nødvendig for Trakl å skrive disse diktene, og han setter i ord en ide om hvordan det er å være ham, i hans samtid og med hans liv og livsbetingelser. Han hadde selvsagt også tøffere betingelser enn Fosse, med et Østerrike som en del av keiserriket Østerrike-Ungarn, og en verdenskrig nær forestående. Allerede før den hadde han sterke depresjoner, og i dem ble depresjonene så sterke at han bukket under for dem og tok sitt liv med en overdose. Da hadde han også fått skildret verdenskrigens redsler, gjennom udødelige Grodek. Trakl var like gammel da han døde, som Fosse var da han gav ut denen diktamslingen Engler med vatn i augene.

Kursorisk kan vi også ta med et nikk til Shakespeare, gjennom samlingens 18de dikt, der Fosse i innledningen skriver: «Min attande sonett, eller Shall I compare thee to a Summer day». Her foretar Fosse en slags sjangerblanding, der han henviser til denne kanskje mest berømte av Shakespeares sonetter, men utstyrer sitt dikt med en tekst fra værmeldingen.

Dette er vervarslinga. Mørkret
gjennom glasruta i døra
set meg stilt
ned på stolen. Det er

kveld. Over til Bergen. Ikkje
nedbør i Bergen. Men mykje
mørker. Stilt sit eg
ser mørkret

Jon Fosse: Dikt 18, Englar med vatn i Auga (1986)

Her ser vi Fosse som en kjenner deler starten av «sonetten» i to kvartetter, og ender med to tersetter. Og så fyller han det med sine egne virkemidler, med punktum før siste ord i verselinjen, alltid linjeskift før noe er ferdig sagt, og også sånn at den gramatiske betydningen av setningene forskyves, med at ordet som begynner som subjekt kanskje ikke er det for handlingen setningen inneholder ((..) Mørket/gjennom glasruta døra/set meg stilt/ned på stolen). Også dette diktet har en form og et innhold som gjør det uklart hvorfor det er tatt med i samlingen.

Noen utvalgte dikt

I tillegg til diktene jeg allerede har nevnt, vil jeg ta for meg et utvalg for ytterligere å vise hvordan Fosse gjør det her i debutsamlingen, og trekke frem noen dikt med litt større interesse enn de øvrige, av forskjellige grunner. Jeg begynner da med dikt nummer ti, som følger rett etter diktet gjendiktet fra Trakls Nachts, og som er et eksempel på diktene som begynner med liten bokstav og en handling som om det har skjedd noe før: reiser meg frå eit brunt sug/og går aleine tar opp gitaren. Det følger Kvepp av ein latter frå hjarta, med gjennomgangsordet «hjarte» og det substansierte verbet «latter», før: Eg spelar/Lytter til stilheten/Luktar tomt rom.

Det virker på meg litt skolert, at Fosse vil bruke alle sansene, syn, lyd, lukt, smak, fra et tidligere dikt er druene i munnen et eksempel på minne med element av smak. Det er kontrast, og paradoks, med å spille gitar og lytte til stillhet på en gang, og så er det kanskje en utfordring for hjernen med lukten av tomt rom, der man selv sitter.

Så følger på neste side den mest livaktige, ordrike passasjen i samlingen:

tar tak i mitt eige ansikt, strekker
ut fingrane, grip
om ansiktet, huda skrik, augene opnar seg: eg dansar
til gråtens bevegelsar, fingrane fast i ansiktet, og eg
kan ikkje opne hendene, ikkje lukke augene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, Dikt 10, midtre del

Sånn oppramsing av ord som det her, pleier å beskrive et hastverk og en uro, men det er også en langsomhet over dette her, med en kanskje i overkant nøyaktig beskrivelse av hvordan han strekker ut fingrene, for å gripe seg selv i ansiktet, og så er det huden som skriker, og øynene som åpner seg. Det å ta seg selv i ansiktet, pleier ikke å være en del av et hastverk, om man har dårlig tid, har man ikke tid til sånt. Setningen: eg dansar/ til gråtens bevegelsar gir ingen mening for meg, det er kanskje et forsøk på paradoks å danse til bevegelser i stedet for til en melodi. Det er skildring av en panikksituasjon, om hendene sitter fast i ansiktet, og man ikke kan åpne den, og om øynene ikke kan lukkes. Det er imidlertid ikke godt å si hva denne panikksituasjonen er et uttrykk for, hvorfor denne beskrivelsen er treffende.

Diktet slutter på neste side, med Eg skrik/Eg høyrer det er eit hol i skriket/Ein gapande munn ser seg sjølv. Her er det eksempel på sanseorgan som ikke utfører oppgavene de er i stand til, men man hører et hull, en gapende munn ser seg selv, naturlig å tenke den gapende munnen er hullet, og det ligger et skrik her, men det er ikke så godt å si hva det er med denne beskrivelsen som gjør den relevant.

Dikt 14 har også sånn eksempler på kunstferdig utformede setninger, der det er spørsmål om den anstrengte måten å formulere seg på er forsvart i det man får sagt. Det begynner med et gjennomgangsord, tog, her er det Toget i hjarta er langt/som vinden, langt/som eit svart tre. Sånn jeg leser diktet, handler det om minner, og kanskje en lengsel tilbake til den verden disse minnene var, i hvert fall står det om mor at (..) Ho vaskar/golvet med erfarne røyrsler, og om far rett etter (..) Far min/har hovudet under armen og plystrar/etter stjernene/med augene. Her er det alt sammen, med de spesielle linjeskiftene, sanseorganer som utfører andre oppgaver enn de skal (øynene plystrer), og så er det midt i der dagligdagse ord og beskrivninger om mor som vasker golvet, og til slutt (..) Eg vil heim der

før det fortsetter på neste side

angsten er mold i føtene, der
radioen osar forsonande av brun saus
til orgelmusikk
kvar søndags formiddag, der
fjorden pustar gjennom dei modne pærene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, dikt 14, andre del

Her blir den abstrakte angsten beskrevet konkret, mold i føtene, mold er et gjennomgangsord, det er gjenkjening i radioen, og kontrast mellom brun saus til orgelmusikk, og så er det en vill besjeling (fjorden pustar) og en oppsiktsvekkende billedbruk (gjennom dei modne pærene). Hele tiden mener jeg vi må spørre hva diktet og dikteren oppnår ved å uttrykke seg så kunstferdig, hva slags verden det åpner og hvilken formidling som blir mulig gjennom denne måten å skrive på.

Oppsummering og konklusjon

Jeg har forsøkt å gi en ordentlig gjennomgang av hva den første diktsamlingen til Jon Fosse inneholder, og hvordan den er skrevet. Det har vært vanskelig for meg å unngå en smaksdom, og jeg har også tillatt meg å være kritisk både til forfatteren og til redaktøren hans. Nå er dette en debututgivelse, første samling dikt, og det kan argumenteres at det var viktigere å få forfatteren i gang og gi ham frihet til å utforske sin særegne språkbegavelse og måte å uttrykke seg på, enn å få alt perfakt og riktig allerede første gang. Det var ingenting den gang som tilsa at denne samlingen skulle bli studert med den tilnærmingen man har til en nobelprisvinner, og den kvaliteten man forventer fra en forfatter som et enkelt år blir løftet frem over alle andre med denne den aller gjeveste litteraturprisen.

Jon Fosse fikk den, men Georg Trakl fikk den aldri. Som poet var Trakl i en helt annen liga, det tror jeg kanskje Fosse vil gå med på selv også. I hvert fall leser jeg Fosse sånn, at han her i denne samlingen behandler Trakl med stor beundring og respekt, og at han forsøker å lære av ham. En ting som det i denne forbindelse går an å si, er at Trakl gjennom poesien skrev om sitt liv og sine livsbetingelser. Det hadde en særegen interesse, som tyskspråklig østerriker, kort før verdenskrigen og keiserrikets fall. Denne måten å skrive og tenke på kunne aldri Fosse overta, med sin bakgrunn og sine livsbetingelser. Fosses verden ble ordentlig beskrevet gjennom dramet, i teaterstykkene, der det å vokse opp på et lite sted med en naust og en fjord, med de muligheter og fremfor alt, begrensninger, det gir. Det var for dette Jon Fosse fikk nobelprisen, og for den skyld, fortjener han den.

Siste stikk, av Tor Jonsson

Dette stykket, av Tor Jonsson (1916-1951), er ikke med fordi det er så stor litteratur, men fordi det er en stor mann som har skrevet det. Tor Jonsson fra Lom er mest kjent som lyriker, og har skrevet noen av de inderligste diktene i norsk poesihistorie, og er en av dem med stor betydning på 1900-tallet. Han er norsk interessant, bygdegutten som prøver seg i byen, og er fremmed overalt, og han uttrykker denne ensomheten og fremmedfølelsen på en intens og gripende måte. Få diktere har også så sterk tilknytning mellom liv og dikt. Dette er nok også noe av grunnen til at det er mange som har Tor Jonsson som sin favoritt, eller en av favorittene, det er en mann og en diktning å bli veldig glad i og ha sympati for.

Tor Jonsson skrev også sakprosa av betydning, særlig er sikkert Autoritetsguden brukt i norsk skole i en årrekke. Det handler både om autoritetsguden, og om oppgjøret med ham. Fra Tor Jonsson har vi også uttrykk som bygdedyret, og hvordan bygdedyret og lukket tenkning holder norske bygder ufrie, på et vis.

Som dramatiker skrev Tor Jonsson lite. Det ble med dette ene stykket, enakteren, som ikke akkurat er representativ for Jonssons øvrige diktning og for livet hans. Dette er action. Det er fascinerende å lese utgaven fra 1951, Norsk Boklag, det som må være originalutgaven. Tor Jonsson døde for egen hånd allerede 14. januar, så stykket kom ut posthumt, både som bokutgivelse og som hørespill på radio.

Først står det om rettigheter til å vise stykket frem. Det koster 20 kroner, og de som spiller det er selv pliktige i å få betalt. Ellers vil de bryte åndsverksloven. Dette er i regi av S.A.T, Samnemnde for amatørteaterarbeid. Deretter er det et forord, der det blir uttrykkelig beskrevet hvordan rollene skal spilles og kulissene skal være. Her blir det skrevet i rene ord at Småhandler Sjøl ikke skal være fra en by eller bygd, det skal ikke være miljø- og typeskildring, det skal heller ikke være noen bestemt samfunnsklasse det angår. Ingenting skal være noe mer enn det som står i sceneanvisningene. Og skuespillerne skal sette seg godt inn i rollene, og vite nøyaktig hva den går ut på. Det står i rene ord: «… gjerne disktuere rollene og i alle høve ikkje syne stykket fram før ein er trygg på at kvar einskild har skjøna oppgava si fullt ut».

Det er også prosaforfatterens beskrivelse av rollefigurene, Småhandlar Sjøl, Kona, Herr Ro og Ein Svenflaus mann. Det er kanskje mer ment som en instruks til skuespillerne og regissøren av dramaet, enn til leseren av enakteren, når det for eksempel står at hun er et «eit heilt og levande menneske, viljug til å byggje lykka si frå botn om det trengst». Ho er det «beste og edlaste i mennesket», står det i klartekst, så det er ikke rart det allerede på forhånd står at hun vinner til slutt. Herr Ro blir kalt Døden, men det skal ikke tas bokstavlig, han er ikke Døden personifisert, og det står tydelig at han skal gjennomgå en slags utvikling, eller det skal være en utvikling i tilskuerens oppfatning av ham. Det «umenneskelege draget skal ikkje koma fram før mot slutten».

Den svevnløse mannen er som samvitet, det er et karakterdrama, dette her. Og i det man gir seg i fatt med å lese, vet man at det gode vinner til slutt. Lest opp mot at Tor Jonsson innen ett år senere tok sitt eget liv, så har man vel her gjerne all den spenningen man skulle trenge!

Siste stikk – stykket

Enakteren er så kort, at det er knapt nok nødvendig å lese denne teksten min, det er bare å gå rett til stykket selv. Hele boken der stykket står er på 32 sider, og selve stykket begynnre på side 8, og det er så drivende handling at man er ferdig på minutter! Men dette er nå en gang en helt grei blogg som elsker ord, og litteraturvitenskapen har nå en gang tragedien at litteraturen om verkene fyller mange, mange, mange ganger flere sider enn verkene selv. Det får se være, Helt grei litteratur viker ikke tilbake, og behandler all litteratur med den respekten det fortjener.

Siste stykk begynner med en sceneanvisning som var det Ibsen, dette er titteskapsteateret, her er det en vanlig dagligstue. Ved et godt opplyst bord sitter en mann og legger kabal. Det er småhandler Sjøl. Teaterteknisk er det et nydelig anslag, dette er mulig å sette opp, mulig å spille. Og det egner seg for amatørteater, trenger ikke store ressurser for å skaffe til veie et bord og litt lys, og ellers mørkt. Det er også rikelig med tid å etablere karakter, mens han sitter der og legger kabal, Småhandler Sjøl.

Så kommer en fremmed mann inn, han som i personregistereret kalles Ro, og i forrodet står at ikke skal være Døden, selv om han blir kalt det senere i stykket. Han skal heller være Satan, står det. Men foreløpig er han bare en fremmed mann, etableringen går forsiktig, scenen er klar og fin, en mann legger kabal, en annen mann kommer inn.

Det viser seg at denne mannen har flyttet inn i huset nå i kveld, ganske artig og tilfeldig, og fantastisk opp mot hva som senere skal komme. Jonsson legger seg på et virkelighetsplan som gir utfordringer, men kjører på, og driter i det. Det er nok, her, det hoder at de to ikke kjenner hverandre, og møtes for første gang, og finner tonen.

Første replikk som går ut over det elementære, med hilsen, og karakteretablering, er Sjøl som sier.

Det er ei forbanna tid vi lever i. Det er liksom så daudt. Ingenting hender.

Småhandlar Sjøl, Tor Jonsson, Siste stikk (1950)

Tor Jonsson somler ikke med tiden, og det gjør heller ikke de to herrer, som her altså møter hverandre for første gang. Ro sier «det er ei veik tid, ingen vågar noko», og Sjøl at «Det er berre å eta og sova», med patos blir det sagt: «Det er som eg ofte har sagt: Mennesket har mista trua og dei store ideala.»

Dette er litt ute av karakter for Småhandlar Sjøl, for han er ikke nettopp så idealistisk av seg, men han er eventyrlysten og dras mot risiko, det skal vise seg. Ro følger opp med en replikk verdt å skrive ned i sin helhet, det viser både litt av hans filosofi og tankeverden, men enda mer hvordan han har tenkt å dra Sjøl inn i spillet sitt.

Eg høyrer vi har same meiningane. Tida fell meg alltid lang blant kvardagsmenneske. Det finst ikkje fantasi, ikkje vågemot. Eg har gått fra dør til dør her i huset, men alle stader var dei fælt opptatt med ingenting.

Karakteren Ro, Tor Jonsson: Siste Stikk (1950)

Det er litt Ibsensk over setning to der, litt schwung, men det er nok grunn til å tro altså at Ro sier det mest for å tekkes Sjøl. Og Sjøl biter på, han kommer med ekte hverdagsfilosofi, fra kona, som sier «det er dette ingenting folk puslar med, som er livet». Dette kommer få tiår senere i en litt annen versjon fra John Lennons berømte Life is what happens while you’re busy making other plans.

Den sitter bedre hos Lennon. Men innsikten er den samme. Og det er dette Jonsson vil ha frem i styrke, forsterket av at det står i forordet at det er kona som er det beste og edleste mennesket.

Dog er dette «kvinnfolkprat» for Ro og Sjøl. Det er så vidt kommet til side 3 i dramaet, og det er allerede tid for å lokke Sjøl utpå. Om han vil vere med på eit vågespel? Noko med eld i? Småhandar Sjøl vegrer seg, særlig siden det kan vise seg å være farlig, men det skal jo være noe som skal vekke folk, i følge Ro. Han kaller Sjøl en av «reservene», i det Sjøl vegrer seg, og det biter selvfølgelig i småhandleren, som nettopp har hørt og fått forståelsen av at han ikke hører til hverdagsmenneskene.

Han vil ikke gi slipp på den fremmede, og ber han sitte ned for et slag «siste stikk». Dette spillet er det som skal vare hele stykket ut, i forskjellige versjoner og variasjoner. Det er ikke mer handling enn det, all handling er kanalisert gjennom spillet, og det symboltunge som ligger i det.

Det er Poker, eller et annet spill med penger, det ser ikke ut til at det er noe ferdighetsspill. Det kommer opp kort, og så er det høyeste kortet som vinner. Til å begynne med vinner Sjøl hver eneste gang, og gevinsten blir høyere og høyere i stor fart. Den som taper skriver ut sjekker. Fungerer temmelig sikkert ganske så bra på scenen. Men realismen i det er litt forunderlig, det er litt herlig rot om det er på symbolplanet eller i virkeligehten de spiller, det er så intenst realistisk og vanlig med kortene og det enkle huset, så merkelig at spillet går som det går. Det er noe forutbestemt over det. Og det kommer jo inn som et motiv, det er lagnaden,

Underveis har den søvnløse mannen kommet med sitt varsel, sitt frempek, «det er så mykje som står på spel, at det kjennest gjennom heile huset» (s. 14) Rett etter kommer kona inn, dramatisk ypperlig timet etter at Ro har sagt «Du har tur i kortspel! Det tyder utur i kjærleik». Hun er bekymret for at de spiller om penger, og Sjøl blir irritert, hva annet skal de gjøre i denne «likkista».

Akkurat her er det også litt mellommenneskelig drama mellom mann og kone. Deres forhold er nok ikke av det beste, og det er helt klart at kona føler mest ansvar både for barna og for familien, og det må i forbifarten være lov å lure på hvordan de har funnet hverandre, men Jonsson knusler ikke med bagateller i dette stykket. Han kjører på.

Det er fare for krig. Kona (med ofse): Det spøkjer for krig. Mannen interesserer seg ikke for slikt, og sier det. Det er en uhyggelig stemning, og det blir sagt, men mannen vil bare spille kort. Kona går. Med penger som mannen har gitt henne, og beskjed om at om det blir krig, så kommer maten hun skal kjøpe vel med. Merk her at det er fem år siden andre verdenskrig sluttet, både Jonsson og leserne og tilskuerne har krig mer i bevisstheten enn vi har det. Det er ikke noe abstrakt for dem.

Beløpet de spiller om har nå kommet opp i 80 000. Det blir ikke snakket om enheter, men det må jo være kroner, og i 1950-kroner er dette flere årslønner. Samtidig høres militærmusikk og takfast marsjering, så sannelig er det kanskje noe med denne krigen og uhyggelige stemningen kona snakker om.

Og innsatsen går opp til 100 000 kroner. Og nå tar de kortene langsomt opp, det er drama. Nå er det også lagnaden, skjebnen, og Småhandlar Sjøl vinner med esset. I det han skriver ut sjekken, sier Ro: «Du kan ikkje ha det betre du, enn å sitje her og la lagnaden styre». Og så kommer den søvnløse mannen igjen, altså samvittigheten, som han er omtalt som i forordet, og han er nå veldig alvorstung i snakket: Lagnaden er alltid svart til slutt.

Sjøl svarer at han skal ha seg ut med tullpratet sitt, det er som Donald Duck jager djevelen og engelen som vil ha ham til å gjøre noe, dette er også på 1950-tallet, Ro er djevelen, Den søvnløse mannen er Engelen, og Sjøl vil ha Engelen vekk. Denne sier nå at man skal sette seg opp mot lagnaden, sette seg opp mot skjebnen, ikke bøye seg. Og han gjør også oppmerksom på krigen utenfor. Småhandler Sjøl blir helt rasende, og jager ham ut, Ro er med på det.

Det er nå ganske klart at Sjøl vil spille til endes. Hittil har han alltid vunnet, og bare blitt mer og mer revet med. Han er helt i Ros vold. Nå skal de spille skikkelig. Om alt de eier. Før det har kona også gjort enda et forsøk på å stagge ham, men uten hell. Hun har appelert til barna, og til seg selv. Kona er her den første som kaller Ro for Døden, at mannen sitter og spiller kort med Døden.

Så er det en merkelig scene, der de ser ut av vinduet, der soldater marsjerer, det blir spilt musikk og det er lys. Det er manndom og idealet, det er hva Sjøl har drømt om. Det er nå han vil spille om alt han eier og har. Det samme vil Ro. De er som i transe, eller, Sjøl er transe, Ro er ro.

Og nå taper Sjøl. For første gang. Det ryker med alt han eier og har. De har spilt med høyere og høyere innsats, og når den er den aller største, så taper han. Samtidig er det rikelig med action rundt om dem, det banker i veggen, det er den søvnløse mannen, nå kalt en bankeånd, og utenfor vinduet er det blitt lyst og blitt fred. De døde heltene gravlegges, og det høres salmesang.

Det er symbolske ting så det holder, Sjøl må lukke vinduet, fordi han fryser, det er uhygge, stemningen er den samme som i starten, livet er den ringdans. Og de får inn replikken «Døden tar siste stikk», som passer på mange sett og vis, også fordi den fremmede kortspilleren blir kalt Døden.

Og de skal spille mer, det blir enda en mer. Nå er innsatsen alt Sjøl har igjen, etter at han har tapt alt. Mot dette setter den fremmede gjesten 100 000. Veldig passende.

I dette øyeblikket kommer kona inn, og tar over. Det er ikke egentlig noe som har bygget opp til at kona nå skal ha makten til å overtale mannen sin, men hun klarer det likevel. Hun sier han nå har tapt alt, og det er jo riktig. Karakteren Ro mener at mannen godt kan spille selv, ufrivillig komisk fremsagt i replikken:

Nei, no synes eg det går for vidt! Kan ikkje mannen din få spele ein einaste gong til? Her sit vi i fred og i ro og er ikkje musa til meins eingong.

Jonsson, Siste stikk, karakteren Ro, s. 27.

Det er ikke helt skummelt og listig og overtalende dette. Det kan se ut som den fremmede har mistet grepet lite grann. Kanskje er det den resolutte innsatsen til kona som gjør det? Lest vennlig, så må det være det. Og vennlig skal så klart utmerkede stykker som dette leses.

Den søvnløse mannen, samvittigheten kommer også inn, og det er han (eller den som vinner til slutt).

Mannen: Du! Du som har tapt alt! Du vil spela videre! Nei! Du er taparen! Du kan gå fra bordet! Ho som aldri har spelt før, skal spela siste spelet!

Jonsson, Siste stikk, s. 30

Det er flere ting som er litt spesielt her. Ro, den fremmede, Døden, Satan, mannen med de mange navnene, han har allerede delt ut kortene, men kona overtar dem, og spiller dem, og vinner. Psykologisk er reaksjonen til mannen «brå og motvillig», det står i sceneinstruksen hans, så han bestemmer seg plutselig og «kaster kortene fra seg».

Det er ordlek, «eg er ikkje ansvarlig for tapet», sier Sjøl, nei «Du er ikkje ansvarleg lenger», sier den søvnløse, samvittigheten, naboen. Kona setter seg rolig og tar kortene, Ro, den fremmede, ser først ut til å vinne, med spar mot ruter, og så er kløverfire hos ham som taper mot kløver frem hos henne, og «toa opp att», helt godt skjønner jeg ikke hvordan dette vinner – men spillet er slutt. Kona – det hele og beste mennesket – tar siste stikk.

Den fremmede går hardt og tungt, som lagnaden, Sjøl erkjenner at han ikke får pengene han var lovet, og sier at lagnaden nok kommer igjen, han holder til i huset, nok en replikk som fungerer på flere plan.

Så er det fire raske linjer. Sjøl: Eg er ein fattig mann. Kona: Ingen er fattig ein slik rik morgon. Sjøl: Eg har tapt alt. Du vann. Kona: Ja, vi vann. Sjå! Eg tykkjer vi har vunne heile verda.

Kommentarer

Slik slutter enakteren, idedramaet, action-stykket siste stikk. Hva mer er det å få ut av det? Sier det noe om Tor Jonsson? Bidrar det til litteraturhistorien? Sier det noe om mennesket på 1950-tallet, har det noen relevans, er det en kuriositet, eller bør det hentes frem og leses?

Mange spørsmål. Typisk den reflekterte litteraturviter, typisk essayisten, typisk den som ikke klarer å få egen hjerne til å slutte å spinne.

Stykket er så kort at det er bare å lese det. Det sier noe om Tor Jonsson, som ikke blir sagt gjennom diktene Noko er borte eller Norsk Kjærleikssong. Tor Jonsson er en av de vakreste poetene jeg vet, etter at Nasjonalbiblioteket ble åpnet digitalt har jeg lest alt av ham og om ham. Det manglet Siste stik, som jeg leste nå. Selvfølgelig.

Det bør ikke bli sagt så mange ord om det. Det holder med Les det du også.

Litteratur

Jonsson, Tor: Siste stikk, Skodespill i ein akt, Noregs boklag, Oslo, 1951

Fra det ubevidste Sjæleliv, av Knut Hamsun

Denne er fin.

Det er en artikkel trykket i tidsskriftet Samtiden, 1890, akkurat på den tiden Hamsun var i ferd med å debutere, og øyeblikkelig slå igjennom.

Og forandre litteraturhistorien. I Norge, som i verden. Riktignok var det ikke så mange som leste denne artikkelen av Hamsun, og det tok tid før romanen Sult ble oversatt og vant frem rundt omkring i verden. Men det synet som Hamsun gir til kjenne i denne artikkelen, og demonstrerer hvordan det skal gjøres i romanen Sult, det bryter helt med det som har vært gjeldende tiåret før, hundreåret før, ja, all litteratur hittil. Og det legger grunnlaget for det som skal bli den store og ledende litteraturen for all tid siden, helt opp til i dag.

Det ubevisste sjeleliv. Den delen av tankene dine og personligheten din du ikke kan forklare. Det som ikke følger mønsteret. Det er det som er interessant. Det er det som er å være menneske. Det er det som det gjelder for litteraturen å utforske. Den logiske, rasjonelle siden av oss leder ingen steder, den vet vi hvordan vi skal forholde oss til. Den er ikke noe å skrive om. Levende mennesker blir det ikke av det heller. Det er den ulogiske, irrasjonelle siden av oss vi trenger å bli bevisst på, den skjønner vi ikke hvordan å forholde oss til. Den er noe å skrive om. Det blir det levende mennesker av.

Berre ein hund, av Per Sivle

Per Sivle (1857-1905) var fra Flåm i Aurland, Sogn og Fjordane, en skikkelig arbeiderdikter, en skikkelig nasjonalist, en skikkelig slugger. Han var uekte barn, som det het den gang, født utenfor ekteskap, og moren døde da han var to år. Barndomsårene brukte han på flyttefot, fra sted til det, og denne flyttingen holdt han frem med gjennom hele livet. Han ble aldri helt rotfestet.

Min inngang til ham var ganske spesiell, det er anagrammet til navnet hans, Elvis, og så novellen, Berre ein Hund. Her må det være noe, det kan jo umulig være tilfeldig at Elvis Presley fikk en hit med Nothing but a Hound dog, en morsom tilfeldighet. Og nysgjerrigheten var vakt.

Så er det noe med dikterne og kulturpersonlighetene fra andre halvdel av 1800-tallet. Det er gullalderen vår, det er noe med dem. Om det var strømningene i tiden som traff så godt Norge, eller om det bare var det at høy kvalitet er reproduserende. De dyktige leser og lærer av hverandre.

Ja, og så er det det at det er en periode der står mye på spill. Det er demokratiet som tar en vending fra embetsmennene og besteborgerne, til folket med bønder og arbeidere, i hvert fall lite grann. Det var en kamp for sosial rettferdighet. Og det var spørsmål som aldri før var diskutert, som nå ble aktuelle, og som forfatterne og kunstnerne gikk i bresjen for. Det var en kamp om sosial rettferdighet, om en reduksjon av de mektiges formelle og uformelle makt, og en viss grad av likestilling og frigjøring. Det var noe reelt å gjøre opprør mot, og det skrevne ord i bøker og aviser var middelet.

I hvert fall hoper det seg opp med dyktige forfattere og skribenter i perioden, og de skriver alle sammen som om det er noe som står på spill.

Hva vi har fordel av i dag, er at de gamle forfatterne er så veldig lett tilgjengelige gjennom det vidunderlige internettet. For å lese Per Sivle i hans egne ord, er det bare å gå til nasjonalbiblioteket, og der får jeg opp andre utgave av hans litterære gjennombrudd, Sogar, der Berre ein hund er ein av 5 noveller-Det er høytidsstemt med begynnelsen:

Han Hall var inkje anna han, Stakkar, han var berre ein Hund.

Per Sivle: Berre ein Hund (Starten)

Det blir gode noveller av slikt. Absolutt noe som kan leve i 150 år, og leses på nytt, for å finne sin plass i ein helt grei litteraturblogg. Andreutgaven av samlingen er fra 1890, førsteutgaven fra 1887, så han begynte med en suksess, godeste Per Sivle. Og han skriver i et språk som gjør det deilig utfordrende selv for en språkfantast som meg. Her skal ingenting komme gratis. Dette er atskillig vanskeligere å lese enn dansken til Hans Christian Andersen noen tiår tidligere, eller Oehlenschläger, eller for den saks skyld Thomas Kingo og Dorthe Engebretsdotter. Å lese Per Sivle er regelrett tungvint.

Men det er alt sammen en vanesak, og en norsk språkbruker har alltid kort vei til norske tekster. Man må være litt vant med landsmål før noen som helst språkreformer, og det er fordel om man kjenner litt Vossamål. Det første gjør jeg litt, det andre gjør jeg lite. Men Per Sivle har jeg glede av å lese, en språkmann som mestrer sitt språk, og som vil ikke vil høre på kompromiss. Sånn det skal være.

Handlingen? Det er bare en hund, han Hall, som dukker opp i det som er del II, og er stor som ei kvige, og har en tanngard som kunne tygge en slipestein. Det er bra beskrevet. Det er sånn det skal være, sånne noveller man vil lese.

Faderen, av Bjørnstjerne Bjørnson

En gang var dette ganske sikkert den best berømte av alle norske noveller. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var giganten. Det var de fire store, men de kom alle sammen i skyggen av Bjørnstjerne Bjørnson. Selv ikke Henrik Ibsen (1828-1906) kunne måle seg. Riktignok var teaterstykkene til Ibsen bedre, Ibsen er verdenskjent, men Ibsen var jo aldri noe ordentlig oppbyggelig. Han fikk aldri nobelprisen, for eksempel, og han var jo egentlig en kranglefant, som dro utenlands, og egentlig ikke var snakkendes til.

Bjørnstjerne Bjørnson var giganten født til å være gigant. Han er den store personligheten. Han kjørte løpet, engasjerte seg i alle saker, til alle tider, skrev brev og taler og alle typer tekster. Han holdt taler også, engasjerte seg i politikken, fortalte hvordan tingene skulle være. Han skrev dikt, fortellinger og teaterstykke, alt sammen rett inn i norsk litteraturhistorie. Bondefortellingene til Bjørnson er en egen sjanger. Diktene er på nasjonalsangnivå.

Jeg har aldri helt latt meg fange av Bjørnson, men jeg lar meg fascinere beundringen han er blitt til del. I studietiden leste jeg hovedoppgaver om ham, det var den tiden jeg kunne slentre inn på biblioteket, finne meg en bok, og lese den. I Norsk litteraturhistorie er det Francis Bull som er den største og mest betydningsfulle. Han beundret Bjørnson, langt utover det som sømmer seg en kritiker. Biografien om Bjørnson slutter: Slik døde Bjørnson. Det rikeste liv noen nordmann har levd.

Den tar jeg fra hukommelsen. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk den ordrett.

Novellen Faderen leste vi på skolen. Jeg kan ennå huske hvordan læreren forklarte, jeg vil ikke legge navnet hans ut på nettet, det skal han få ha i fred. Men det er en novelle som passer i undervisningsøyemed. Den er så til de grader poengtert og instruktiv. Teksten er alvorstung, så det holder,

Der Mann hvorom her skal fortelles var den Mektigste i sitt prestegjeld; han het Tord Øverås.

Bjørnson, Faderen, 1982-utgaven

Denne Tord Øverås er Faderen. Han er en viktig mann. Og han kommer til kirken, fordi han har fått en sønn, og han vil at sønnen skal døpes. Presten spør om de nødvendige opplysninger, navn, faddere, og forskjellig. Ingenting annet står, enn at fadderne er av bygdens beste menn og kvinner, og av mannens slekt. Så spør presten det berømmelige Er det ellers noget? Og mannen sier at ellers er det intet. Første avsnitt slutter med et frempek: «gi Gud at barnet må bli deg til velsignelse».

Så får vi se da, om barnet blir til velsignelse. Sånn teksten er lagt opp, er barnet nødt til å bli til velsignelse på en eller annen måte. Det er en eller annen ting faren må lære, gjennom det han skal oppleve i teksten.

Neste gang Tord kommer til kirken er det konfirmasjon, 16 år etterpå. Den samme historien gjentar seg. Tord skryter, vil at sønnen skal stå som nr. 1, betaler ekstra for det. Sønnen er ikke som de andre. Han er bedre, og han vil vise seg. Presten lytter, og sier ikke så mye. Er det ellers noget? spør han. – Ellers intet, sier Tord igjen. – Tord gikk, slutter det avsnittet. Korthugget som en norrøn saga.

Etter nye åtte år kommer Faderen igjen, nå for å gifte bort sønnen. Bruden er selvfølgelig den rikeste i bygda, Karen Storlien. Her er det flere små hint om at det ligger noe under her, det er et eller annet som ikke er som det skal. Presten satt en stund, og så som i tanker, han sa intet, men førte navnene opp i sine bøker, og mennene skrev under. Den oppmerksomme leser ser at disse tankene er viktige. På ny betaler Tor rikelig, tre daler, i stedet for en, som presten sier han skal ha. Tord betaler ekstra, for å gjøre det vel. Og presten sier nå er det tredje gang han kommer med sønnen, og faren sier at nå er han også ferdig med ham.

Novellen er så kjent at det vel knapt finnes kyndige lesere som leser denne uten å vite hvordan den slutter. Det er noe med disse pengene, som Tord stadig vil betale, og at han vil gjøre det vel, med å betale penger. Og så er det presten som har noen innvendinger, som han ikke sier. Og dette barnet presten håper skal være Tord til velsignelse. Nå blir sønnen gift, og det ser ikke ut som det er blitt noen velsignelse ennå.

Og så går det ikke år, men fjorten dager. Far og sønn er i robåt. Dette er en scene som er skildret annerledes enn de andre, her er det detaljer, og action. Dette er ikke sagastil. Sønnen faller i vannet, det blir skrevet utførlig hvordan det skjer, selv om måten det skjer på ikke er viktig for poenget. Det er også beskrevet hvordan faren forsøker å redde sønnen, men ikke klarer det. Det hele går veldig fort. Dette er den eneste scenen i novellen som er beskrevet på denne måten, at det er en følelse av hast og manglende kontroll, det er skrik og rop, og redsel.

Så er teksten tilbake i det symboltunge. Faren ser på vannet hvor sønnen er sunket, som skal han komme opp igjen. Men det kommer bare bobler opp, og de sprekker de også. Speilblank ligger sjøen. Selv sporene er visket vekk.

I tre dager ror faren rundt på pletten der sønnen sank. Så finner han ham, og tar ham med hjem.

Et år senere går Tord til presten. Megetsigende sier presten «kommer du så sent?» Det spiller på at det er sent en høstkveld, men også at det er i seneste laget. Sønnen er død, og Tord kom ikke mens sønnen var i live. Spørsmålet passer også til at sønnen døde for ett år siden, og Tord kommer nå. Tord skjønner at han kommer sent. Det er noe forandret med ham nå. Han er ikke stolt, og kry, og vil vise seg, sånn han ville før.

Og så kommer moralen, sakte og verdig. Tord har solgt gård og grunn, og vil nå opprette et legat for de fattige. Det skal bære sønnens navn. Presten og Tord sitter i stillhet, nå er begge i stillhet. Tidligere var det Tord som snakket, presten som tenkte. Nå er de nok på bølgelengde. Nå spør presten mildt: Hva vil du ta deg for nå, Tord? – Noe bedre, svarer han, moralsk og Bjørnsonsk. Tord ser nå ned, og presten ser nå på Tord. Alt bygger opp til setningen: Nå tenker jeg at sønnen endelig har blitt deg til velsignelse.

Det skjønner Tord også. Det er dette som er velsignelsen. Sønnen er død, men det har forandret Tords liv. Tord er blitt en bedre mann. To tårer renner nedover hans kinn. Det er tårer over den døde sønnen, og tårer over at han selv ikke skjønte i tide hvordan han burde leve.

Mye kan sies i tillegg, om denne novellen, og moralen i den, men det er å snakke om ting som ikke står der. Det er dette Bjørnson ville si. Han har skrevet teksten nesten som en lignelse, nesten så den kunne gått inn i Bibelen, eller andre religiøse tekster. Det er også moral i fra Bibelen. Penger er styggedom, og fjerner mennesket fra hva det egentlig gjelder om i livet. Tord er stolt, og det er en dødssynd i kristendommen. Han får lære den harde måten. Bjørnson setter opp en lærdom for leserne, det er best vi tar dette til oss, så det ikke må skje med oss, så det skjedde med Tord. Sånn er det ofte med Bjørnson, han er belærende. I Faderen er han i sitt ess.

Nokon kjem til å komme, av Jon Fosse

Det er på tide å poste et innlegg om et norsk teaterstykke som ikke er av Henrik Ibsen. Hva er da mer naturlig enn å velge et stykke av Jon Fosse, den nest mest spilte dramatikeren vi har. Og når man først velger ham, er det naturlig å gå til Nokon kjem til å komme, det mest kjente og mest karakteristiske stykket av ham.

Nokon kjem til å komme ble satt opp første gang i 1996. Jeg hørte det på NRK radio som hørespill noen år etter. Jeg ble fanget med en gang, dette var min type teater, slik syntes jeg teater skulle være, om man skulle skrive for vår tid. Jeg var aktiv i studentteateret og hadde egne halvprofesjonelle prosjekt, og jeg irriterte meg over alt det fancy og vanvittige som ble produsert. Jon Fosse var veldig ned på jorden, veldig enkelt.

Når jeg leser stykket på ny nå i dag, slår det meg hvor så til de grader enkelt stykket er, og hvor sterkt det bryter med de klassiske forventningene til et teaterstykke. Her er ikke den fortettede handlingen som hos Shakespeare, ikke det sinnrike settet intriger og lag på lag med historier som avdekkes, som hos Ibsen. Her er ikke det voldsomme plottet, med de ekstreme valgene forårsaket av ekstreme handlinger, som hos grekerne. Her er ikke engang de surrealistiske hendelsene og absurde påfunnene, som de tidlige modernistiske dramatikerne fant på. Her kan plottet sies like enkelt sies som det er, hele handlingen gjenfortelles i en setning: to stykker reiser ut til et øde hus de nettopp har kjøpt, for å være med hverandre, han som har solgt huset er der og forstyrrer.

Tittelen Nokon kjem til å komme spiller på Beckett, Waiting for Godot. Jeg husker jeg tenkte den gang at Jon Fosse var veien å gå videre fra Beckett og absurdistene, å sette samme mangel på handling inn i en mer realistisk setting, å bruke vanlige mennesker i vanlige liv. Karakterene hos Fosse er navnløse, de kalles han, hun og Mannen, og de har ingen forhistorie, ingen familie, ingen yrke, ingenting utover det som foregår i stykket, ingenting av det som utgjør våre vanlige liv. Slik ligner de karakterene i Godot, og i de andre stykkene hos Beckett. Det vanlige livet har opphørt å eksistere. I Godot er det bare ventingen som gjenstår.

Det går an å si litt om det å gjøre det på denne måten. Da Jon Fosse skrev dette og mange av de andre stykkene han gjorde seg berømt med, var Erlend Loe en av våre aller mest berømte og leste forfattere med bøker som Naiv. Super. Det ble sagt om Loe at han traff så godt, fordi han forenklet den kompliserte virkeligheten folk levde i. Allerede på 90-tallet ble man bombardert av inntrykk, selv om man i dag med internett og sosiale medier overalt kanskje vil smile litt over at 90-tallet skulle være så ille, men man hadde også da behovet for å skrelle bort og gjøre noe enkelt. I Naiv.Super slår hovedpersonen på et bankebrett. Setningene er helt enkle, naiv, super.

Fosse gjør det enkle litt mer avansert. Han har ikke den humoren Loe krydret bøkene sine med, han er ørlite grann vanskeligere tilgjengelig. Hans enkelhet er noe mer krevende, og mye enklere å parodiere. Loe er ufarlig selvironisk, han kan avfeie alt med en latter, det er bare spøk og underholdning. Hos Fosse er det høytidelig, poetisk. Jeg ler av stykkene hans, det er humor for dem som ser den, men humoren er ikke noe bærende element, og den er langt fra påfallende. Den er der, fordi den er så treffende.

Norges dæmring, av J. S. Welhaven

Johan Sebastian Welhaven ble født i Bergen 22. desember 1807. Han er av de store født på denne tiden ved starten av århundret, de nordmenn som skulle prege det. Henrik Wergeland er født i 1808, Per Christian Asbjørnsen i 1812, Jørgen Moe, Camilla Collett og Ivar Aasen i 1813. Selv blant disse størrelsene skiller Wergeland og Welhaven seg ut. De var de store norske kulturpersonlighetene de første tiårene etter uavhengigheten, de var med på å definere hva norsk kultur skulle være, nå som den kunne være noe nasjonalt og eget. Det var i en stormende og begivenhetsrik periode også ute i Europa, både på det kulturelle og det historiske plan. Det var en tid med store endringer, mange steder, og mange som deltok i åndslivet og forsøkte å påvirke hvilken retning man nå skulle gå, etter opplysningstidens revolusjoner og nye tenking som avsluttet århundret før. Det var en ny tid, en romantisk tid, og Johan Sebastian Welhaven stod midt oppi det på veldig mange måter.

Oldefaren, Christoffer Welhaven, står oppført i kirkebøkene i Ribnitz, i Mecklenburg, Tyskland, på midten av 1700-tallet. Han var knappmaker av yrke, og giftet seg over sin stand, med Magdalena Elisabeth Capobeus, datter av rektoren ved skolen i byen. Sønnen hans, Johan Andreas, den eldste av elleve, emigrerte til Bergen. Der får han plass på tyskerbryggen, som gesell eller arbeiderformann, før han ender opp som skolelærer ved den tyske kirkes skole. Han er der også klokker. Hans hustru er tyskerbergenserinnen Elisabeth Margrethe Woltman, og disse to er vår Welhavens bestefar og bestemor på farssiden. De får tre sønner av i alt fem barn, og alle sønnene får skolegang og studier finansiert av faren. Den eldste, Johan Ernst, er far til Johan Sebastian, vår mann. En annen, Christopher Friedrich, blir lærer ved fattigskolen i Odense, der han har en meget kjent elev i Hans Christian Andersen. Andersen skriver om ham at han var et edelt menneske, men heftig av natur, og ikke lykkelig. Dette er Johan Sebastian Welhavens onkel. Faren Johan Ernst, født 1775, gikk ved byens latinskole, og ble student i 1796. Han arbeidet som kapellan ved St. Jørgens hospital, og giftet seg med Else Margrete Cammermeyer. Det var datter av presten Johan Sebastian Cammermeyer, som altså er J. S. Welhavens bestefar på morssiden.

J. S. Welhaven er altså av embetsmannstanden, borgerskapet, ikke for høyt oppe, nokså i middelklassen. Bakgrunnen er tungt tysk, på farssiden er det bare tysk blod oppover, på morssiden er det norsk og dansk. Det kan være på å forklare hvorfor Welhaven så mot Europa og den europeiske identiteten en tid den norske nasjonalfølelsen var på vei til å bygge seg opp. Han havnet derfor på feil side av historien i mange spørsmål, han støttet den siden som tapte, og fremstår nesten som skurken i eventyret om Wergeland og den tidlige nasjonsbyggingen.

Verket vi skal behandle i dag, Norges Dæmring, er skrevet i denne forbindelse. Den kom i 1834, etter et par år med bitter strid mot rivalen og studentkollegaen Wergeland. Det er nesten litt merkelig å tenke seg at disse åndens giganter var så smålige når det kom til det mellommenneskelige forholdet seg i mellom. Det var en krangel som minner litt om våre dagers skittentøyvask på sosiale medier. De var begge slagferdige ordkunstnere, så det ble mange beiske småtekster i forskjellige sjangre publisert, sikkert morsomt for dem som klarte å se det utenfra, eller som tok klart parti for den ene parten. Motsetningene gikk på ganske store forskjeller i personlighet og i meninger, og noen av meningene deres var sterkt knyttet opp mot hvordan de så på seg selv, på samfunnet og på fremtiden, det var uhyre viktige spørsmål, og de ville ikke gå på kompromiss.

Wergeland følte seg misforstått i sin samtid. Jeg har forsøkt å skrive om Mennesket, Skabelsen og Messias her på bloggen, et monumentalt verk, jeg foreløpig ikke har kommet lenger enn til innledningen av. Ambisjonene er ubegrensede i dette verket, og Wergeland skrider til verket med en fantasi og en energi som savner sidestykke. Welhaven, som først i sine unge dager prøvde seg som kunstmaler, tegnet forsiden. Men han, som de fleste andre, kunne ikke få så mye ut av verket. Og han skriver en pamflett, sitt første trykte dikt, publisert i Morgenbladet 15. august, 1830: Henrik Wergeland – hvor lenge vil du rase mot fornuften?

Dette er starten på det lange diktet:

Hvor længe vil du rase mot Fornuften?
Hvor længe svinge Don-Quixotisk spær?
Ser du da ei, din Sværmen-om i Luften
er kun en Dalen mod et bundløst Kjær?
For Sol du tager Sumpens Meteorer,
en Øgle er den Pegasus du sporer.

Wergeland tok det selvsagt dypt personlig. En fire år lang feide var i gang. Welhaven, og hans krets, bryter ut av studentersamfunnet, og danner sitt eget forbund. Feiden var som kjent også krydret av at Henrik Wergelands søster, Camilla (senere Camilla Collett), var dypt forelsket i Welhaven. Kjærligheten ble gjengjeldt, men ikke fullbyrdet, Welhaven fant senere Halfdan Kierulfs søster, Ida, og forlovet seg med henne i 1839, samme år som hun døde. Det er hun som er kvinnen i diktet Den salige. Og det er Welhaven som er inspirasjonen for en av skikkelsene i Amtmandens døtre.

Norges Dæmring

Norges Dæmring ble utgitt på Johan Dahls forlag i 1834. Det er en samling av 76 sonetter, fordelt over 81 sider i originalen. Det har undertittelen Et polemisk dikt, så samlingen sonetter skal bli sett på som en enhet, en sonettkrets. Sonettformen er en av de klassiske strofeformene, utvilket til mesterskap i den italienske og den engelske sonetten, der de ble brukt til kjærlighetserklæringer til en utvalgt kvinne. De femfotede jambene versene krever gir lange linjer, med vekt og fylde, og de mange rimene gir ro og harmoni. Hos Welhaven er det imidlertid lite av dette. Det er et nidverk, ikke skrevet for å være vakkert, men som et angrep på Norge og norsk åndsliv.

Responsen ble deretter. Welhaven måtte flykte fra landet. Wergeland, som var en av de som ble angrepet og som hadde grunn til å føle seg truffet, fikk nå hjelp av sin far, ærverdige Nikolai Wergeland, en av fedrene på Eidsvoll, som gikk ut og mente at denne boken burde brennes på bål 17. mai. Det var et angrep på Norge landet og folket ikke kunne tåle.

Rimene i sonettene varierer. Generelt har de en overflod av rim, Welhaven synes å ta kampen opp med de italienske. Samtlige er på formen 4 + 4 + 3 + 3 i grupper av vers, og samtlige har 5 trykktunge stavelser. Sonett 9 har to linjer med trykktung utgang, altså 9 stavelser i to av linjene,  hvor Bergen skinner søndagsklædt og net,/ hvor Mængden mylrer paa den grønne Plet. Etter hva jeg kan se, følger de aller, aller fleste linjene den jambiske versefoten, en trykklett stavelse blir fulgt av en trykktung.

 

Jeg har brukt litt forskjellige utgaver for å komme meg gjennom verket. Originalutgaven finnes på Nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften er vanskelig å lese. Det er imidlertid en utgave fra 1896, med Arne Løchen og Moltke Moe som redaktører. Der ser det ut til at originalens skriftbilde er beholdt ganske godt, men jeg er ingen tekstkritisk ekspert og kan ikke uttale meg om dette med tyngde. I 1990 ble det utgitt en samleutgave av Welhavens verker, redigert og med forord av Welhaven-kjenneren Ingar Hauge. Den har jeg også brukt.

Ferdaminni fraa sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje

Mai er en altfor travel måned til at jeg har tid til å opprettholde bloggen. Her tenkte jeg å ha Olavssons Vinjes berømte reiseskildring, men jeg har ikke engang rukket å lese den. Jeg har bare så vidt kommet i gang, med første kapittel, Fyrikvedet, det er ganske flott greier, men jeg har ikke tiden som skal til for å få det gjort. Forhåpentligvis blir det bedre før sommeren, slik at boken og posten kan fullføres.

Det har vist seg at månedene går uten at jeg får verken lest boken, eller skrevet posten. Jeg skal imidlertid forsøke å legge til litt innhold, sånn at den likevel blir litt lesverdig. Så får jeg kanskje renskrevet det og gjort det ferdig, en gang. Posten vil fungere nesten som en notatblokk for meg selv, nå en stund. Forhåpentligvis vil denne notatblokken være til glede også for andre.

Jeg vil ha med det han skriver om Wergeland, i første kapittel

Hjaa gode gamle strotingsmann Lars Tønsaker saag eg det sylvstaupet som Henrik Wergeland gav til Eidsvoll-gjeld som eit avminne etter seg til riksskipnaden som vart gjeven der. Det var vel gjort aa gjeva slikt til Eidsvoll, men paaskrifti og fylgjebrevet som til æveleg tid skulde fylgja med staupet, var liksom at det skulde vera noko stort og minneverdugt at just han gav dette. Eg maatte smila aat den gode diktaren si faafengd og store tanke um seg seg sjølv paa sottesengi.

 

På Helt grei poesi har jeg skrevet om diktet Ved Rondane, eller Ved Rundarne, som det heter i original.