Я сам (Jeg), av Vladimir Majakovskij

Strengt tatt, så er dette en biografi, strengt tatt, så er det sakprosa. Men hva skal man si, når det er Vladimir Majakovskij (1893-1930) som har skrevet teksten, og har gjort det med sånt temperament at det er ikke godt å si hva det er for noe.

Den er skrevet i 1922, denne teksten. Det er året den russiske borgerkrig formelt slutter, det veldige landet ligger i kaos og ruiner, 4 år med verdenskrig fulgt av 4 år med borgerkrig er slutt. Nå venter en mengde år med kommunisme. Majakovskij er futuristen, den som venter med glød på fremtiden som skal komme, som jager etter den, vil ha den straks, og ha mer av den.

I 1928 skriver han mer, skriver han inn de manglende seks årene. Så kommer den ut i samleverket hans. 14. april 1930 dør han, skyter seg, i hjertet. Pang, er det slutt. Han hadde ikke tid å vente på noe.

Biografien, eller hva man skal kalle det, er delt opp i tema. Første tema heter bare Tema, og inneholder setningen:

Я — поэт. Этим и интересен. Об этом и пишу. Об остальном — только если это отстоялось словом.

Majakovskij, Ja sam, (Jeg er poet. Det er interessant. Om det skriver jeg. Om resten – bare om det setter seg med ord).

Sånn går det nedover i korthogde overskrifter og korte tekster. Under tittelen Hovedsak (главное) står at han ble født i Bagdati, Kutaiskaja guvernement, i Georgie. Datoen er 7. juni, året er 1894, eller 1893, i alle fall ikke før.

Det er sånn han skriver diktene sine også. Ingenting er så viktig, gjelder bare å komme videre. Det er til fremtiden han skal, det er der det skjer.

Fra det ubevidste Sjæleliv, av Knut Hamsun

Denne er fin.

Det er en artikkel trykket i tidsskriftet Samtiden, 1890, akkurat på den tiden Hamsun var i ferd med å debutere, og øyeblikkelig slå igjennom.

Og forandre litteraturhistorien. I Norge, som i verden. Riktignok var det ikke så mange som leste denne artikkelen av Hamsun, og det tok tid før romanen Sult ble oversatt og vant frem rundt omkring i verden. Men det synet som Hamsun gir til kjenne i denne artikkelen, og demonstrerer hvordan det skal gjøres i romanen Sult, det bryter helt med det som har vært gjeldende tiåret før, hundreåret før, ja, all litteratur hittil. Og det legger grunnlaget for det som skal bli den store og ledende litteraturen for all tid siden, helt opp til i dag.

Det ubevisste sjeleliv. Den delen av tankene dine og personligheten din du ikke kan forklare. Det som ikke følger mønsteret. Det er det som er interessant. Det er det som er å være menneske. Det er det som det gjelder for litteraturen å utforske. Den logiske, rasjonelle siden av oss leder ingen steder, den vet vi hvordan vi skal forholde oss til. Den er ikke noe å skrive om. Levende mennesker blir det ikke av det heller. Det er den ulogiske, irrasjonelle siden av oss vi trenger å bli bevisst på, den skjønner vi ikke hvordan å forholde oss til. Den er noe å skrive om. Det blir det levende mennesker av.

Dostojevskijs brev til Anna Grigorjevna Dostojevskaja (pikenavn Snitkina)

Anne Grigorjevna Snitkina (1846-1918) var stenograf. Hun er berømt, fordi hun renskrev manuskriptene til en viss Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij (1821-1881), og giftet eg med ham i 1867. Det er det viktigste ekteskapet i litteraturhistorien.

Uten henne hadde ikke romaner som Forbrytelse og Straff, Idioten, De besatte, En ung manns historie og Brødrene Karamasov blitt skrevet. F. M. Dostojevskij var en uovertruffen romanforfatter, men han greide ikke å organisere livet sitt, og ville gått i hundene om ikke A. G. Snitkina (senere Dostojevskaja) hadde fått skikk på ham.

Det første brevet til henne skriver Dostojevskij 2. januar, 1867, fra Moskva. Det vil si, det er ikke det første brevet han sender henne, men det første brevet til henne i samlingen av Dostojevskijs verker i 15. bind, hvor brevene er bind 15. 247 brev fra 1834 (til moren, Dostojevskij er da 13 år) til 1881 (til E. N. Haydn, 28. januar, 10 dager før Dostojevskij dør).

Den burtkomne Faderen, av Arne Garborg

Hva skal man kalle den burtkomne Faderen? Verket kom ut i 1899, det er dypt personlig, sånn at det nesten kan kalles et skriftemål eller en bekjennelse, men til det er distansen mellom eg-personen i verket og Garborg selv etter min mening for stor. Det er ikke som Tolstoj, som i sitt skriftemål skriver om seg selv, og legger ut sine tanker og innerste tvil blott for alle å lese. Garborg legger et lite kunstnerisk lag i mellom, han vll lage Bibel-analogi, men alle vet at fritenkeren Garborg ikke er kristen. Det er et skriftemål som ikke er helt ærlig, selv om det er sin egen og sin største personlige krise Garborg utleverer.

Arne Garborg ble født i 1851, på Jæren i Rogaland. Jeg kjøpte hans samlede verk i 12 bind da de kom ut i 2001, til 150-års jubileet, og jeg leste dem det neste året, ett bind i måneden. Flere av verkene har jeg naturligvis lest flere ganger, og på mellomfaget i litteraturvitenskap leste jeg Garborg i sammenligning med Tolstoj. Det var religiøse tema og motiv som var emnet, og Den burtkomne Faderen går rett inn i dette materialet.

Den litterære karrieren til Garborg forløp seg over få år, og storhetstiden der alle de viktige verkene kom ut forløp seg over en drøy tiårsperiode fra 1883 (med Bondestudentar) til 1895 (med Haugtussa). Den burtkomne Faderen kom ut i 1899. Etter min mening skal man være litt spesielt interessert for å få noe utbytte av den. Den er fin til å få innblikk i Garborgs tanker, liv og syn på religion, men så stor litteratur er det vel kanskje ikke, i alle fall ikke sammenlignet med Bondestudentar, Fred, Haugtussa og de andre verkene der Garborg er med på å definere tiden han lever i. Den burtkomne Faderen er indre grublerier.

Boken er skrevet veldig alvorstungt, med korte setninger, visdomsord og allegorier, som om det var en ny Bibel eller Garborgs egen Bibel, Garborg hadde satt seg fore å skrive. Formuleringene er i alle fall bibelske, som:

Og ein av dei eldste sagde til meg: «»Er du og ein av deim, som leitar etter Faderen? Eg skal segja deg ein Ting. Den som leitar finn, men ikkje det han leitar etter.

fra den første siden, og

Eg hev vandra gjenom Live. Eg hev vorte gamall men ikkje vis; eg var rik men hev vorte arm, og no er eg heimkomen men ikke heime. Men endaa vinn eg heim. Det er berre den siste Kneiken att; og dette tronge Rome skal vera min Inngang til Kvila.

fra den andre.  Sånn fortsetter det gjennom hele verket, kanskje sitatvennlig, men kanskje også litt løst, og ikke helt enkelt å få helt tak på.

Alt i alt består verket av 53 sånne små kapitler på omtrent én side, i tillegg til et etterskrift.

I den dagboki som det meste av dette er plukka ut or eller tilstelt etter, kjem det til slutt ei etterskrift med ei fremand hand; ho lyder so:

Etter denne kommer opplysningen om hvordan Gunnar døde, og sangen som ble sunget ved hans begravelse.

Dichtung und Wahrheit, av Johann Wolfgang von Goethe

Man må nesten være Johann von Goethe (1749-1832) for å skrive en 585 sider stor biografi om seg selv.

Den begynner

Am 28. August 1749, mittags, mit dem Glockenschlage zwölf, kam ich in Frankfurt am Main auf die Welt.

GOETHE, DICHTUNG UND WAHRHEIT

Dette er Erstes Buch i Erster Teil, første bok i den første delen. Denne delen har fem deler, og omhandler barndom og ungdom. Så er det andre del med fem nye, og så tredje og fjerde del, hver med fem bøker. Det blir 20 bøker i alt. Goethe legger frem sitt liv, for den som måtte være interessert. Vel vitende at hele hans tyske samtid, og hele ettertiden, vil være det. Han er fullt klar over sin posisjon, og det er ingen falsk beskjedenhet eller uhøytidelig spøk å spore. Dette er dikting og sannhet, historien om mitt liv, slik jeg – som kjenner den best, og best er i stand til å gjengi den – vil legge den frem.

Goethe er en dikter og et menneske som søkte sannheten. Han er barn av opplysningstiden, med troen på menneskets muligheter og fornuft, og en veldig optimisme at mennesket er i stand til å erkjenne verden og livet. Best egnet er kunstneren, og vitenskapsmannen, og Goethe var begge. Han trodde på sitt eget geni. At han var i stand til å se mer og skjønne bedre alt i menneskelivet og i naturen, og at han også var gitt evnen til å fremstille dette i et skjønt språk. Også sitt eget liv ville han skjønne bedre enn alle andre, så dermed var det nærmest en plikt at han påtok seg oppgaven av å forklare det også.

Die Konstellationen war glücklich; die Sonne stand im Zeichen der Jungfrau, und kuliminierte für den Tag; Jupiter und Venus blichten sie freundlich an, Merkur nicht widerwärtig; Saturn und Mars verhielten sich gleichgültig: nur der Mond, der soeben voll ward, übte die Kraft seines Gegenscheins um so mehr, als zugleich seine Planetenstunde eingetreten war. Er widersetzte sich daher meiner Geburt, die nicht eher erfolgen konnte, als bis diese Stunde vorübergegangen.

Tross opplysningstidens fornuft går ikke Goethe av veien for å påpeke at astrologien også spilte på lag. Det er sånn det er i legendene når det kommer viktige folk til verden. Klokken var 1200, midt på dagen, månen blir snart full, solen står i jomfruens tegn, alt er godt.

Stilen til Goethe er gjennom hele biografien veldig rett frem. Han smører ikke tjukt på, verken av egne kommentarer eller språblikk, eller sentimentalitet, eller overdrivelser. Det er som en vitenskaplig rapport, nøktern og observerende, og analytisk. Men det er hele tiden driv i fortellingen, og hele tiden refleksjon. Alt som blir fortalt er det poeng i. Det er ingenting som står bare for seg selv, bare som underholdning, bare sånn man kunne sløyfe, som overskuddsfett. Tidlig i teksten kommer historien om hvordan han kastet kopper og kar i bakken på gaten, så det knuste, og hvor stor glede det satte i ham, og de andre barna. Veldig levende fortalt. Goethe forklarer ikke hendelsen selv, det gjør han sjelden, men leseren har rikelig med muligheter til å lese inn i den barnets eventyrlyst, gleden over å være midtpunkt og finne på spennende for de andre, og også at han kom fra en velstående familie, der noen knuste kopper og kar var noe som ikke resulterte i annet enn et lyst barndomsminne.

Goethe har en vitenskaplig tilnærming til det han skriver. Han stiller spørsmålet hva det er ved barndommen som kommer fra ham selv, og hva som er blitt fortalt ham. Dette er jo relevante spørsmål når det kommer til et menneskes erindring, og hvordan de ulike delene av livet knyttes sammen, men det kan også være enda et utslag av den kolossale selvbevisstheten til den tyske giganten. Som om det er hans egne inntrykk og tanker som teller, om det kommer fra andre, er det ikke lenger så interessant.

Ellers er det mange detaljer også av historisk interesse. Hvordan det så ut i boligen. Hvordan gatefestene var. Hvordan folk levde. Svært mye av det er relevant for Goethes senere liv, og senere diktning. Det blir gjort et stor poeng av farens romerske samlinger, og Goethes tidlige befatning med antikken, særlig den romerske. Her er det rikelig med spor også i hans diktning, blant annet fra tallrike elegier, og fra den italienske reise. Det er også mye å finne i de romerske idealer, når det kommer til Goethes måte å leve på og å tenke på, og til å utøve kunsten på. Det var klassikerne som evenet å fremstille verden som den skulle fremstilles. Goethe søkte å etterligne dem.

Krig og språk (Война и язык), av V. V. Majakovskij

Vladimir Vladimirovitsj Majakovskij (1894-1933) er ikke den folk flest forbinder med artikler. Hans samlede verker består av 13 bind. Det første er dikt, tragedier (teater), poem og artikler han skrev i perioden 1912-1917. Det er denne jeg har satt meg litt inn i. Her finner man blant annet Sky i buksern (Облоко в станах), det som kanskje er hans mest kjente dikt, og i alle fall er det som har den mest kjente tittelen. Her finner man også en rekke kortere dikt, skrevet i det som må kunne kalles Majakovskijs pure ungdom, og atskillig kortere enn diktene han er mest kjent for. Og så er det noen artikler fra årene 1913-1915, en tid da Majakovskij var rundt 20 år. Disse artiklene ville ikke vært all verdens interessante, om det ikke var Majakovskij som hadde skrevet dem, og at det skjedde i en veldig dramatisk periode i Russland og i verdenshistorien.

Artikkelen Krig og språk er litt karakteristisk. Den er publisert i avisen Nytt (Новь), 27. november, 1914 (Nr. 126, s. 325). Det er et par måneder etter første verdenskrig brøt ut. Det er også en tid med pulserende liv i det indre av Russland. Om tre år venter to revolusjoner, først en som gjør tsarriket til en republikk, for en kort stund, så den mer berømte kommunistiske. Kunstnerisk og i det intellektuelle liv er Russland helt i front i utviklingen, sjelden til det landet å være, men karakteristisk for Russland på denne tiden.

Og Majakovskij var en del av det med hud og hår og sjel. Han var hypermodernist, det som har fått betegnelsen futurist. Alt det gamle skulle vekk, den nye tid krevde nye ting, fullstendig. Sånn virket Majakovskij skremmende, uhøvlet og truende på etsablisementet, men han levde i en revolusjonær tid, og datidens Russland var veldig klar for ham. Resten av verden ville også vært klar, om det bare lot seg oversette hans mildt sagt dristige språkbruk. Her er det ikke dristig av den typen som blir fanget av sensuren, usømmelig eller maktkritisk, det var sammensetninger og billedbruk og radbrekking av ord og grammatikk, som sjokkerte. Det hørte til den futuristiske retning. Alt skulle bort. Det inkluderte også gamle, ubrukelige språkregler. Særlig reglene for hvordan dikt og andre tekster skulle skrives, og fremføres.

Raskest mulig til fremtiden. Det er futuristene. Fortiden er død, nåtiden er et mellomstopp, det er fremtiden som gjelder. La oss komme oss raskest mulig dit!

Om selve artikkelen tenkte jeg ikke å skrive så mye mer om den, men heller oversette den, så langt som jeg kommer. Jeg er ganske sikker på at denne aldri er oversatt til norsk før. Den er fritt tilgjengelig på russisk, på Wikiteka, jeg bruker versjonen som den foreligger i de samlede verker, bind 1.

Majakovskij er 20 år når han skriver artikkelen. Det er skrevet med en tjueårings temperament og selvtillit. Jeg forsøker å beholde hans kjappe og frekke stil i oversettelsen, men glatter over problemene, og lager ikke noen gjennomarbeidet oversettelse med forklaringer over hvordan jeg har tenkt. Dette er en oversettelse som skal gi en pekepinn om hva det går i. Det er også for å få en ide over hvordan unge Majakovskij skriver og tenker.

Krig og språk

«Zjelezovut», «ltets», «Ltitsa». Ganske urussiske ord, ikke sant? Å møte dem i litterære utgivelser – og dere dumper dem nå, som futuristisk vrøvl. Hvorfor det?

For det, at de faktisk ikke er nødvendige og logisk tankeløse, eller, skal man tro protestene fra deres konservativt utviklede ører, ønsker dere å holde tilbake uunngåelig utvikling av talen.

(…)

Om samvittigheten, av Michel de Montaignes

Jeg har tenkt å stave meg gjennom essayet om samvittigheten av Michel de Montaignes på fransk. Jeg kan ikke fransk, men jeg kan litt italiensk, og jeg har derigjennom en ide om den franske grammatikken. Ord jeg ikke kjenner igjen, kan jeg slå opp. Å utvide med fransk og spansk utvider begrensningen med kun å ha italiensk den siste dagen i uken. Det er rikelig med litteratur som kan komme med, når også fransk er inne, selv når det bare er den korteste og aller mest tilgjengelige fransken.

Jeg har kjent essayene til Montaigne av omtale i årevis, og jeg har lest og hørt utdrag fra dem mange ganger. I anledning denne bloggposten skaffet jeg meg en liten oversikt, og leste kjapt gjennom de som så mest interessante ut, i utgaver tilgjengelig på de skandinaviske språkene. Så oppsøker jeg samme tekst på fransk, og så er jeg i gang.

Resten kommer…

The tragical history of Dr. Faustus, av C. Marlowe

Kommer…

Namnet, av Jon Fosse

For Jon Fosse postet jeg allerede det mest kjente stykket hans, med Nokon kjem til å komme. Her kommer et stykke jeg har sett av ham, spilt med studentteateret i Bergen. Det heter Namnet, og handler om et barn som skal bli født, og som det er vanskelig å finne navn på.

Alle dramatikere utenom Shakespeare, kanskje, og muligens Ibsen, skriver teaterstykker som ligner på hverandre. Tsjekhov synes jeg er magisk, men det er samme magi i alle 4-5 stykker. Beckett finner på noe helt eget, men han gjør det om og om igjen. Brecht har ganske forskjellige settinger, men måten han gjør det på, er umiskjennelig Brecht. Strindberg er kanskje i klasse med Shakespeare og Ibsen, når det kommer til akkurat dette. Også Goethe har en god del variasjon.

Det har ikke Jon Fosse. Han har funnet en formel, og ut i fra den, kan han skrive stykke på stykke på stykke, som alle sammen blir ganske bra.

Mer kommer…

Reisebilder, av Heinrich Heine

I februar postet jeg Heinrich Heines nokså ukjente reisetekst om Polen, Über Polen. Dette er en kort og overkommelig tekst, om forholdene i Polen, som Heine besøkte i sin sene ungdom. Det er Reisebildene Heine er berømt for. Det er der han plasserer noen fantastiske verk, i en sammenblanding av sjangere som vel mer skulle høre vår tid til. Her er reiseskildringer, diktsykluser og vandrerromaner, alt i en kvalitet som kan måle seg med det beste i verdenslitteraturen. Det er disse verkene som har gjort Heine berømt, både i sin samtid, og for ettertiden. Det er de jeg skal skrive om nå.