Kategoriarkiv: Episk dikt

Jevgenij Onegin, av Aleksander Sergejevitsj Pusjkin

I dag er det å poste et av de aller mest berømte poem skrevet i moderne tid, og det utvilsomt mest berømte episke dikt skrevet på russisk. Det er Jevgenij Onegin, eller Евгеный Онегин, som det heter i original, den mest kjente og vellykede roman på vers.

Dikteren Aleksander Sergejevitsj Pusjkin (1799-1837) skrev verket mellom 1823 og 1830. Det er bygget opp av 8 deler, eller kapitler, eller sanger, alt etter hva man velger å kalle det. Hver av dem som består av et antall strofer delt opp etter nummer. Strofene er konsekvent delt opp i 14 linjer, de tre første kvartettene er kryssrim, parrim og omsluttende rim, og det avslutter med parrim. Eller ababccddeffe gg. Nesten litt sonett-aktig, men Onegin-strofen har fire takter i linjene, og det følger en jambisk versefott med lett-tung, lett-tung, lett-tung, nedover.

Det russiske språk går ikke godt inn i strenge verseføtter etter gresk mønster, så det blir tatt noen friheter her, med ekstra trykklette takter mellom de trykktunge.

«Мой дядя самых честных правил,
Когда не в шутку занемог,
Он уважать себя заставил
И лучше выдумать не мог.
Его пример другим наука;
Но, боже мой, какая скука
С больным сидеть и день и ночь,
Не отходя ни шагу прочь!
Какое низкое коварство
Полуживого забавлять,
Ему подушки поправлять,
Печально подносить лекарство,
Вздыхать и думать про себя:
Когда же черт возьмет тебя

A. S. Pusjkin: Jevgenij Onegin, første strofe i første kapittel, trykkfordeling

Den er veldig effektfull, denne første strofen, og slår an tonen, både levende og lettlest. Det er et tappert forsøk Olav Rytter har gjort på å oversette dette til norsk, virkelig all ære til ham, men de som sier dette er en «god oversettelse», har nok verken lest originalen eller oversettelsen særlig nøye. Dette er ikke ment til forkleinelse til Rytter, bare at oppgaven er umulig. Den lette, elegante stilen, lar seg ikke oversette, samtidig som rytmen og rimene beholdes.

De fire siste linjene oversettes slik: Rette opp puten hans, sorgfullt bære bort medisin, sukke og tenke for seg selv: Når skal vel fanden ta deg?

Det er den syke, døende onkelen det er snakk om. Russere med god skolegang kan denne strofen utenatt, og samtlige med utdannelse vil kjenne den igjen ved å høre den.

Jeg har gjort forsøk flere ganger. I min første periode med lesing av russisk litteratur leste jeg alltid i oversettelse, naturligvis, og da var det prosatekstene som var interessant. Poesien nyttet ikke. Jeg registrerte at russere selv holdt Pusjkin høyest, og det var lett å forstå og forklare at for utlendinger var det annerledes, da var det om det var Tolstoj eller Dostojevskij.

Ennå er det sånn at lesingen blir veldig bremset av alle ordene jeg må slå opp, men det er en sann glede, også for en utlending, å se det språklige mesterskapet Russlands nasjonalpoet legger for dagen.

Mennesket, Skabelsen og Messias, av Henrik Wergeland

Ambisjonsnivået til Henrik Wergeland med dette verket kjenner ingen grenser. Han vil fortelle menneskehetens historie, på idéplanet, med forening av filosofi, religion og historie, følelser og fornuft, diktet skal romme alt, på alle nivå. I utgaven fra Cappelen forlag, 1968, er det 608 sider langt. Det er et dikt, skrevet på vers, men Wergeland lar seg ikke binde av verseformen, han varierer fritt lengden og formen på versene, og skriver ikke på rim. Det er en grensesprengende utgivelse på alle måter.

Ambisjonsnivået mitt er heller ikke så verst når jeg nå gir meg i kast med det. Det vil ta tid å lese det. Så jeg vil poste denne posten, og bearbeide den underveis. Wergelands måte å skrive på er fremmed for vår tid, det gjelder også for meg. Til å begynne med vil jeg lese omtaler, og gjøre noen dypdykk, så vil jeg etter hvert få lest hele.

Verket kom ut i 1830, rett etter at Wergeland var fylt 22 år. Gjennom hele livet var Wergeland særdeles produktiv, så det er ikke så enormt underlig at han klarer å skrive hundrevis av sider på vers, fra han er 20 til 22. Det er heller ikke så underlig at han har det ungdommelige pågangsmot som skal til for å ta fatt på et sånt verk som dette skal bli, og at han også har det som skal til for å fullføre det. Han kaller det selv sitt hovedverk, ganske uvanlig for en forfatter å liksom starte med det, de fleste utvikler sitt forfatterskap og skriver sine viktigste bøker senere i livet. Særlig når verket skal være så omfattende, og romme så mye.

Wergeland omarbeidet sitt ungdomsverk mens han lå på sykeleiet høsten 1844. Den nye versjonen fikk tittelen Mennesket, og de tre delene i verket fikk titlene Mennesket, fortabelsen og frelsen, altså ikke lenger Mennesket, Skabelsen og Messias. Denne versjonen skal være enklere enn den opprinnelige, noe av målet for Wergeland var å gjøre teksten mer lesbar.

Først starter jeg med prologen, så kommer resten.

PROLOGEN

Prologen er tilegnet H. Steffens, det som skal være en høyskolelærer i Schlesien, engelsk og latinsk Silesia, et ofte omstridt område, og nå stort sett beliggende i Polen. Det er ikke klart for meg hva verken denne H. Steffens eller N. Treschow, Dr. Statsraad, gjør i diktet. De blir nevnt mot slutten av prologen.

Det begynner ganske ordrikt, typisk Wergeland, som ikke pleier å holde igjen for sin boblende, sydende og nesten sprutende fantasi:

Ved Mjøsen, dit Fædrelands Hjerte, høitbankende under
Heidmarkens fulde Bryster, hvor Helgeøe hænger,
sød som Moderbarmens Rubinkrone, Drengens
Ydunsæble . .

Det er kanskje litt vel mye av det gode, selv om man skal lese det med romantikkens briller og med ideen om det skapende geni. Her er det veldig mye som blir sammenlignet, slik Hedmarkens fulle bryster, i det lille utdraget (det følger snart Totn med haar som Guldax/ Kinden rød som kløver/ Munden fuld av Honning!, om en Dreng som har sluppet det, og nå er mæt som en Gud).

Snart blir det dog introdusert et jeg, i all denne beruselsen, et dikter-jeg, som da skal holde orden på Norge i området rundt Hedmark og Mjøs, denne Steffens, som prologen henvender seg til, og Stella, den ideale kvinnefiguren, med navn som betyr stjerne, og vanskelig å lese uten å la tankene gå til Dantes Beatrice. Så her heter det … saa jeg tidt i/ Mørke syntes Stella å skimte… o hvis jeg/ græd, ei hørte / jeg Stellas latter. Dette er linjene der Stella blir introdusert.

Siden blir det også introdusert en harpe, det er en dreng som spiller på den, og det ligger kanskje en idé her om at harpen er melodien til historien, at det er diktet som blir spilt. Harpen og strengene blir siden nevnt i flere sammenhenger, av og til klinger de, av og til er en streng røket, av og til er dikter-jeget på jakt etter den.

Det er i det hele tatt en idérikdom som nesten tar overhånd. Til og med den syriske byen Palmyra er nevnt.

Tænderne — o Palmyras Søiler briste! —
de skrangle som flygtende Vogne.
Møllene summe op: nu er det stille!

Jord, himmel og Helvete er tema, så å si i flukten

Hvad Sang? Jord, eier du Noget,
værd at fortælle til Himlen?

Thi her, hvor Skyerne knæle,
Jord, du er vorden et Dyb kun.

Thi her, hvor Himlen er aaben,
Jord, du er vorden et Helved.

O vee, vee Stella jo boer der!
Jord, du er vorden en Himmel.

Det er fine vendinger, men det viser jo kanskje også litt av problemet med å skrive ubegrenset, ved ikke å holde igjen, det blir litt vanskelig å få tak på. Her er det klart at jorden ikke har noe å fortelle himmelen, mennesket ikke noe å fortelle gudene. Så er det slik at sammenlignet med Himmelen, så er jorden et Helvete, men siden Stella bor her, så er jorden en Himmel likevel. Og alt dette er bare en liten detalj på veien, før diktet, progogen, stormer videre.

Det er en prolog, en innledning dette, så det skal være en forberedelse på verket som skal komme. Da må det roe ned i det verket skal begynne.

. . O store Alt, du bruser — skulde du ikke
være et stille Skjold om det rolige Hjerte,
Herkles Muskler liig om hans svævende Gudblik?
Hvi da . . Angst! o Angst!
jeg synes at drukne; thi Altet,
Jeg vilde skille mig fra,
bruser igjennem min Harpe, som gjennem Chaos’ glødende Port
og hvirvler mig bort, som et Fnug, til Fnug.

Herkles er Herkules, den greske muskelguden. Det store altet må være verdensaltet, naturen selv. Så her er det en angst, i det dikter-jeget forsøker å orientere seg i altet, og det bruser gjennom harpen – dikterharpen – som gjennom Kaos’ glødende bort, og blåser ham bort, som et fnugg, og han blir til et fnugg, også. Det er brusende, stormende skrevet, men det er – den gang, som nå – kanskje litt vanskelig å si hvem som skal være målgruppen for et slikt enormt verk, hvem han skriver til, hvem leseren skal være.

De aller siste linjene har prologens eneste rim:

O Steffens, du Norges bortblæste Laurblad,
o Treschow, der ophang herhjemme din Krands, i hvis Skygge
de gothiske, lyse Øine funkle,
svaler min Pande med signende Hænder:
de Laurbær hvorefter den brænder.

Det er pannen som brenner etter laurbær. Det er litt av et verk Wergeland legger opp til.