Jevgenij Onegin, av Aleksander Sergejevitsj Pusjkin

I dag er det å poste et av de aller mest berømte poem skrevet i moderne tid, og det utvilsomt mest berømte episke dikt skrevet på russisk. Det er Jevgenij Onegin, eller Евгеный Онегин, som det heter i original, den mest kjente og vellykede roman på vers.

Dikteren Aleksander Sergejevitsj Pusjkin (1799-1837) skrev verket mellom 1823 og 1830. Det er bygget opp av 8 deler, eller kapitler, eller sanger, alt etter hva man velger å kalle det. Hver av dem som består av et antall strofer delt opp etter nummer. Strofene er konsekvent delt opp i 14 linjer, de tre første kvartettene er kryssrim, parrim og omsluttende rim, og det avslutter med parrim. Eller ababccddeffe gg. Nesten litt sonett-aktig, men Onegin-strofen har fire takter i linjene, og det følger en jambisk versefott med lett-tung, lett-tung, lett-tung, nedover.

Det russiske språk går ikke godt inn i strenge verseføtter etter gresk mønster, så det blir tatt noen friheter her, med ekstra trykklette takter mellom de trykktunge.

«Мой дядя самых честных правил,
Когда не в шутку занемог,
Он уважать себя заставил
И лучше выдумать не мог.
Его пример другим наука;
Но, боже мой, какая скука
С больным сидеть и день и ночь,
Не отходя ни шагу прочь!
Какое низкое коварство
Полуживого забавлять,
Ему подушки поправлять,
Печально подносить лекарство,
Вздыхать и думать про себя:
Когда же черт возьмет тебя!»

A. S. Pusjkin: Jevgenij Onegin, første strofe i første kapittel, trykkfordeling

Den er veldig effektfull, denne første strofen, og slår an tonen, både levende og lettlest. Det er et tappert forsøk Olav Rytter har gjort på å oversette dette til norsk, virkelig all ære til ham, men de som sier dette er en «god oversettelse», har nok verken lest originalen eller oversettelsen særlig nøye. Dette er ikke ment til forkleinelse til Rytter, bare at oppgaven er umulig. Den lette, elegante stilen, lar seg ikke oversette, samtidig som rytmen og rimene beholdes.

De fire siste linjene oversettes slik: Rette opp puten hans, sorgfullt bære bort medisin, sukke og tenke for seg selv: Når skal vel fanden ta deg?

Det er den syke, døende onkelen det er snakk om. Russere med god skolegang kan denne strofen utenatt, og samtlige med utdannelse vil kjenne den igjen ved å høre den.

Jeg har gjort forsøk flere ganger. I min første periode med lesing av russisk litteratur leste jeg alltid i oversettelse, naturligvis, og da var det prosatekstene som var interessant. Poesien nyttet ikke. Jeg registrerte at russere selv holdt Pusjkin høyest, og det var lett å forstå og forklare at for utlendinger var det annerledes, da var det om det var Tolstoj eller Dostojevskij.

Ennå er det sånn at lesingen blir veldig bremset av alle ordene jeg må slå opp, men det er en sann glede, også for en utlending, å se det språklige mesterskapet Russlands nasjonalpoet legger for dagen.

Демон (Demonen), av Mikhail Lermontov

Mikhail Lermontov (1814-1841) er en av legendene i russisk litteratur. Han er en av forfatterne i verdenslitteraturen som selv levde et liv egnet å skrive om. Han ble 27 år gammel, som vår tids superstjerner som dør unge, og han endte sitt liv dramatisk i en duell. Han var vakker, han var uredd, og han var av det stoff det blir helter av. Da Pusjkin døde i 1837, skrev Lermontov et dikt, uredd for konsekvensene, og endte med det i forvisning til Kaukasus. Det ble han på ny igjen i 1840, og det var her han døde i 1841, altfor ung.

Demonen, eller Demon (Демон), som det heter på russisk, er hans hovedverk, om noe kan kalles noe slikt. Verket han er mest kjent for her hos oss er nok Vår tids helt (Герой нашего времени), men det er fordi prosa lettere lar seg oversette enn poesien. Lermontov var en poet, av liv og av lening.

Demonen begynte han å skrive i 1829, bare 14 år gammel, og han fortsatte å flikke på verket helt frem til sin død. Det finnes i flere ganske forskjellige versjoner, etter som den unge dikter endret temperament og personlighet gjennom sine unge år. Jeg benytter versjonen som ble utgitt i 1842, etter hans død, og som blir regnet som den autorative.

Den begynner

Печальный Демон, дух изгнанья,
Летал над грешною землей,
И лучших дней воспоминанья
Пред ним теснилися толпой

Lermontov: Demonen (Демон)

Eller Stakkars demon, jagede sjel/ Fløy over syndefull jord/ Og de beste dagene i minnet/ Trengte seg i flokken foran ham.

Det begynner altså bra, han er en engel til å begynne med. Men han skal ende opp som demon. Og det er denne historien diktet handler om.

The Waste Land, av T. S. Eliot

3. januar, 1922 møttes fire personer over en middag i Paris. De fire var James Joyce, T. S. Eliot, Ezra Pound og forleggeren Horace Liveright. Tema var utgivelsen av James Joyces Ulysses, og T. S. Eliots The Waste Land. Det var modernismens egnelskspråklige giganter som var samlet for å diskutere utgivelsen av århundrets mest innflytelsesrike verk. Denne posten skal handle om Waste Land, om Ulysses skal jeg skrive til neste år.

Året 1922 har en spesiell plass i litteraturhistorien. Det er også året for Duineser-elegiene til Rilke, selv om disse strengt tatt ble utgitt året etter. Hver av disse verkene er definerende, de sprenger grensen for hva som er mulig å formulere i ord, og de er med på å definere tiden de er skrevet. Dette er modernismen, den moderne verden med industri, stål og maskiner, få år etter sivilisasjonens kollaps med første verdenskrig. Den nye verden trengte en ny måte å bli beskrevet på. De tre verkene gjør det hver på sin måte, uovertruffent.

The Waste Land skiller seg kanskje likevel ut. Duineser-elegiene har kanskje et mindre publikum, siden det er på tysk, og Ulysses sprenger rammene for alt som er, med sin lek og moro og radbrekking av alle vedtatte normer for hva som er mulig å gjøre i en tekst. Kanskje går det an å si at Ulysses er litt mer av et eksperiment, mens The Waste Land fanger tidsånden med første verdenskrig nylig avsluttet.

Omsider har jeg fått meg selv til å lese dette verket. I tillegg til rikelig med sekundærlitteratur. Min inngang til modernismen har vært den norske og skandinaviske, selvfølgelig, så den russiske og tyske, og bare i mindre grad den engelskspråklige. Fra mine yngre dager har jeg også mye mer romaner og andre prosatekster, enn tekster på vers, og helt frem til de aller siste årene bare korte og forholdsvis lettleste dikt. Så T.S. Eliot og hans Waste land har falt mellom en del stoler, både ved å være engelskamerikaner, og ved å skrive lange og krevende dikt over flere sider.

I en alder av noen og førti, ti år eldre enn Eliot var da han skrev verket, føler jeg meg klar til å ta fatt. Selve teksten er så kort at det er rart jeg ikke har lest den tidligere, så mange referanser som det er til den, men for å få noe ut av den, kreves det rikelig med tilleggslesning. Dette skal også være noe av poenget, og i alle fall noe av diskusjonen rundt verket. Eliot ønsker å skrive en moderne klassiker, blir det sagt, med behov for noteapparat som de gamle klassikerne fra antikken og middelalderen og forgagne århundrer. Han utstyrer til og med verket med et sånt noteapparat selv. Men det er også dem som argumenterer med at dette er noe Eliot vil utfordre, at all verdens referanser aldri kan gjøre man forstår et verk bedre, man forstår det bare annerledes. På Podcasten til BBC (In our time) blir det sagt at Elliots noteapparat er tilfeldig lagt til, for å gjøre teksten lenger.

Det er en fascinerende verden å bli trukket inn i, både dette og Eliots øvrige dikt. Det er et dikt for forskningen, og for de som liker å skrive om litteraturen, siden det er så mye å si, om hver eneste linje i diktet, og om sammenhengen diktet går inn i. Det har betydning både i litteraturhistorien, som et tidsdokument og for Eliots eget liv. Og det kan leses godt på alle disse tre måter.

I det følgende er posten ennå ganske rotete. På sikt er det målet at dette innlegget skal være en god og fyldig støtte på norsk, for alle som vil forsøke seg på diktet.

Om T. S. Eliot

T. S. Eliot har alltid virket litt fjern og utilgjengelig for meg. Både han og verkene hans har jeg helst sett i omtale og referanser,  og de få gangene jeg har prøvd meg på tekstene direkte har de også virket litt avvisende. Det er ikke så lett å lese dikt, og det er enda vanskeligere å lese lange dikt. Når jeg først nå forsøkte å fordype meg litt mer inn i hvem han var og hvordan han var, så søkte jeg først å få inntrykket mitt bekreftet, med T. S. Eliot som en krevende og lærd forfatter å lese, men når jeg har lest mer, har jeg måttet moderere meg.

Thomas Stearns Eliot (1888 – 1965) ble født i St. Louis, Missouri, som yngste av seks overlevende søsken til foreldrene Henry Ware og Charlotte Stearns Eliot.

Han var usedvanlig lærd, behersket Europas fire store levende språk, engelsk, fransk, italiensk og tysk, i tillegg til de to store døde, latinsk og gresk. Han hadde omfattende studier bak seg ved eliteuniversitet i USA og Frankrike, og han hadde opphold i Tyskland, avbrutt av utbruddet av første verdenskrig.

Om tilblivelsen av verket og Ezra Pounds rolle i det

Teksten kom aller først ut i en utgave av Criterion, det litterære magasinet Eliot var bidragsyter i.

T. S. Eliot skrev det i samarbeid med Ezra Pound. Det vil si, Eliot sendte det ferdige manuskriptet til Pound, som reviderte det grundig. Jeg vet ikke om vi har noe lignende samarbeid i verdenslitteraturen. Her var det tidens to store modernister som forente krefter.

Jeg har forsøkt å finne frem til de tidlige versjonene av diktet, og av Ezra Pounds rettinger. De er tilgjengelige på nettet, men Ezra Pounds håndskrift er krevende å lese, så her har jeg bare sett litt som en smakebit. Jeg støtter meg ellers til forskningen og kildene jeg har brukt.

Oppsummert, så har Ezra Pound renskåret teksten. Den opprinnelige råversjonen skal ha vært både mer diffus og mer konkret. Den var konkret, med det at det var en tydeligere setting og tydeligere utvikling i teksten. I første del var det menn på en bar som satt og snakket sammen, slik at hele diktet kunne tolkes som hva disse mennene hørte. Ezra Pound strøk ut alle disse linjene. Ezra Pound strøk også ut, eller forslo endringer, i alt som kunne forklare sammenhenger i for stor grad, mye av det som kunne kaste lys over hva Eliot har ment, og som kunne låse tolkninger. I den ferdige versjonen, er det som om den ene linjen nesten ikke har noe med den andre å gjøre. Det går veldig fort, fra det ene til det andre.

Råteksten av Eliot inneholdt også litt usikkerhet, den var litt diffus. Den hadde linjer med perhaps, noe Pound ikke kunne fordra.

Det er komplisert hvordan teksten først blir utgitt.

Komposisjon

Diktet består av fem deler.

1. Burial of the dead

2. A game of chess

3. Fire sermon

4. Death by water

5. What the thunder said

Noter og referanser

Her skal jeg skrive om det spesielle noteverket Eliot la til teksten. Og om referansene til andre tekster.

Gjennomgang av teksten og sitater

Teksten er svært sitatvennlig, det er noe av hovedpoenget med den. For norske lesere er det kanskje ikke så mange referanser her, men for engelskspråklige er det sånn at det går an å bruke anekdoten om at teksten er bra, men det er litt mange sitat i den.

Jeg begynner med begynnelsen,

„April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.“

Det er særlig selve starten som er kjent, April is the cruellest month, en linje som skal gå tilbake til Cantebury tales, av Geoffrey Chaucer, der april heller blir skildret som en av de vakreste månedene. Som så mange av linjene i diktet åpner det seg enorme muligheter for tolkning, som at modernismen nå snur rundt på alt, og at det ikke lenger er slik at april er en vakker måned. På bakgrunn av den første verdenskrig gir det også mening, med at april var måneden for våroffensivene.

Mine kilder

Det er rikelig med fritt tilgjengelige og åpne kilder om og med teksten på nettet. Enhver vil selv være i stand til å gjøre Google søk, og klikke seg frem til det som er interessant.

Jeg har ellers brukt

T. S. Eliot: The Annotate Waste Land with Eliot’s Contemporary Prose, ed. with annotations and introduction by Lawrence Raine, Yale University Press, second edition, USA, 2006 (første utgave 2005)
T. S. Eliot: Waste Land and Other Poems (Barnes & Noble Classics Series), Randy Malemud, 2005

Om T. S. Eliot og the Waste Land

David E. Chinitz,, ed: A companion to T. S. Eliot, Blackwell Publishing Ltd, 2009
Robert Crawford: Young Eliot, From St. Louis to the Waste Land, Farrar, Straus and Giroux, New York, 2015
Hugh Kenner: The Invisible Poet: T. S. Eliot, McDowell, Obolensk, New York, 1959
Hugh Kenner: T. S. Eliot, A Collection of Critical Essays, Prentice-Hall, USA 1962
Russel Kirk (with introduction by Benjamin G. Lockerd, Jr.): Eliot and his Age, T. S. Eliot’s Moral Imagination in the Twentieth Century, Wilmington, Delaware, 2008
Lawrence Rainey: Revisiting The Waste Land, Yale University Press, USA 2005

I anstendighetens navn vil jeg legge til at jeg har ikke fått lest alle disse bøkene jeg legger til i kildene. Det er kun Waste Land and other poems jeg har lest ut. Ellers har jeg lest selektivt.

Podcasten In our time med Melvin Bragg fra BBC har to program jeg har hørt på, et om the Waste Land and Modernity og et om Four Quartets. Lenke til de to programmene finner dere her.

Jeg har også nå lagt ut teksten i sin helhet, med noen små brokker oversettelser gjort av meg, i en egen post: T. S. Eliot: The Waste Land (originaltekst med oversettelse).

Poltava (Полтава), av A. S. Pusjkin

Slaget ved Poltava fant sted 28. juni, 1709. Det var det største slaget i den store nordiske krig, og det slaget som gjorde at Sverige mistet sin status som stormakt i Øst-Europa og rundt Østersjøen, og at Russland overtok som dominerende makt i dette området. Aleksander Sergjevitsj Pusjkin skrev sitt verk om slaget i årene 1728 og 1729. For å lese det skikkelig bestemte jeg meg også for å lese litt om slaget, om krigen og om de personene Pusjkin skriver om.

Standardverket om slaget ved Poltava her i Skandinavia er Peter Englunds: Poltava – Berättelsen om en armés undergång, lenken går til omtalen av boken på Englunds egen hjemmeside. Her skriver han i detalj hva som skjedde, fra de svenske styrkene om natten forsøker et overraskelsesangrep mot russerne, til de svenske styrkene er mer eller mindre utslettet i løpet av dagen. Dette er underholdningshistorie, skrevet levende og underholdende, og med fullt av navn og korte biografier, for å sette bildet av noen levende mennesker inn i alle grusomhetene som fant sted denne lange dagen.

Et slag under den store nordiske krig fant sted slik de gjorde det fra skuddvåpen som musketter og kanoner ble introdusert i stort omfang frem til omtrent Napoleonskrigene, hvoretter riflene overtok og ladingen gikk raskere. Slagene foregikk slik at de to hærene stilte seg på rekke i forskjellige formasjoner, og så marsjerte de mot hverandre. Fra begge sider ble det skutt med kanoner og med musketter, Englund er i boken sin detaljert om hvor lang rekkevidden er, og hvor rask skuddtakten er. Den svenske skuddtakten for musketter var på kanskje to skudd i minuttet, og en effektiv rekkevidde som gjorde at det ikke var vits å avføre skudd før de to rekkene stod helt nær hverandre. Kanonenes skuddtakt var avhengig av dens kaliber, og effektiv rekkevidde var opp mot 200 meter, om enn skuddet kunne gå lenger og kulen fortsatt kunne gjøre skade når den rullet videre langs bakken.

Verken kanonene eller muskettene var spesielt treffsikre, men begge kunne selvfølgelig gjøre svært stor skade. Kanonens fordel er at kulen er så stor og tung, og blir utfyrt med slik stor kraft, at den pløyer gjennom alt hvor den enn treffer. Muskettene har fordel med det at det er så mange av dem, normalt skal hver soldat ha hver sin, så det vil bli avfyrt noen tusen skudd mens soldatrekkene står overfor hverandre i ildavstand. Kanoner er det færre av, svenskene hadde ikke flere enn 4 stykker, alle sammen 3 punds kanoner. Russerne hadde over hundre, i forskjellige størrelser og typer.

Svenskene hadde frem til slaget ved Poltava hatt en nesten eventyrlig lykke i krigføringen sin. De hadde slått ned den ene motstanderen etter den andre, fra Danmark under Fredrik 4 allerede i 1700, samme år som russerne ble grundig slått i Narva, senere var det den polske kong August 2 som ble tvunget til kapitulasjon. Svenskenes kong Karl XII utmerket seg i en rekke glimrende felttog, han rager blant Europas aller største krigerkonger, og fikk vel kanskje bygget opp et ry om at den svenske armeen var uovervinnelig.

Strategien svenskene brukte minner om den de andre store krigerkongene har brukt. Det gjelder å bygge opp et ry både i egne og motstanderens rekke om at seieren er forutbestemt, at det er religiøst betinget. Svenskene brukte sin protestantiske tro, den som blir truffet av kuler og skudd er forutbestemt til å bli det av Guds vilje. Det er da ingen måte å unnslippe på, en kan like godt være modig å bli på sin plass. Videre gjelder det å være i angrep, for det er mer skremmende å forsvare seg, enn å angripe. Militærteknisk har forsvareren en del fordeler, siden de kan bli stående, ofte bak voller eller små festningsanlegg, men psykologisk kan denne fordelen bli oppveiet av instinktet om å ville flykte når en stor fare truer. Svenskene hadde innrettet hæren sin for raske angrep, og nærkamp. Det var derfor de hadde med seg så få kanoner til Poltava, slike kanoner tar lang tid å flytte. I stedet satset svenskene på lansen, et våpen som var tatt nesten helt ut av bruk i europeiske armeer siden 30-årskrigen, man mente – kanskje med rette – at lansen var ubrukelig i møte med skytevåpen. Svenskene ville så tett på fienden, at lansene ble effektive. For å gjøre det er det ikke annet å gjøre, enn å storme frem.

Peter Englund beskriver hvordan det skjedde i Poltava. De to hærene står mot hverandre, strakt ut i linje. Mot kanoner er det fordel at linjen er bred, og ikke dyp, slik at kanonkulen ikke tar med seg så mange menn i slengen. Den svenske linjen var tynn, også fordi de var så få mann, bare noen tusen mot russernes over tjue tusen. Avstanden mellom de to hærene er omtrent en kilometer. Så begynner svenskene å gå. Først er det kanonkuler som treffer, og gjør skade. Så blir det flere og flere kanonkuler. Fra tohundre meter gjelder det for den angripende hæren å bevege seg hurtig, nå er de helt innen rekkevidde fra kanonene, Fra cirka litt under hundre meter og inn, må det gå veldig fort, for nå kan også muskettene skyte. Det går hundrevis av liv tapt i slike angrep, det er ren nedslaktning, men tanken er at de fleste vil komme seg frem uansett, og så kan nærkampen begynne. Svenskenes fortrinn mot de mange tallmessige overlegne hærstyrkene de beseiret, var at de greide å gjøre disse angrepene så besluttsomt. Få menn vek fra plassene sine, slik at fienden fikk føle skuddene deres var til ingen nytte, og så var de over dem.

Pusjkin er naturlig nok ikke så opptatt av detaljene i slaget. For han handler det mer om hetmannen Ivan Mazepa, den ukrainske kosakken som kjempet på svenskenes side, i det som fra russisk side blir sett på som forræderi. Pusjkin legger inn også en kjærlighetshistorie, mellom Mazepa og Maria. En kjærlighetshistorie mellom Mazeppa og en polsk adelskvinne er også skrevet om i et poem av Lord Byron, Pusjkins utenlandske forbilde og kanskje viktigste inspirasjonskilde, utgitt i 1819. Dette poemet, Mazeppa, gir bokens epigraf:

The power and glory of the war,
Faithless as their vain votaries, men,
Had pass’d to the triumphant Czar.

Jeg leste  dette verket også, som ikke gir noen dyp skildring av Mazeppa og hvem han var, men derimot beskriver et spektakulært hesteritt Mazeppa blir utsatt for, for å straffe ham for å ha forført den polske kvinnen. Han blir bundet naken til en villhest, og må utholde dens ritt i dager og netter, en utspekulert torturmetode. Det er et dramatisk dikt, ikke noe psykologisk dikt, og heller ikke noe historisk dikt, i den forstand.

I Pusjkins dikt spiller Mazeppa, eller Mazepa, som navnet nok må staves, en sentral rolle. Han forfører Maria, datteren til Kotsjubej, en ukrainsk hetman.

Verket

Det begynner med 16 linjer посвящение, innføring, eller innvielse, satt i kursiv, der poeten setter seg selv og leseren i den rette sinnsstemning for det store temaet han skal skrive om.

Så starter hovedverket med beskrivelsen av Kotsjubej, og hans rikdommer, og datteren hans, Maria, og hennes skjønnhet. Det er en beskrivelse i klassisk stil, der brystet er hvitt som skum, lokkene svartner som tordenskyer rundt hennes høye panne, alt i rim og vakre lyder og bundne rytmer, slik man nå bare gjør det i parodiene. Handlingen går raskt fremover. Mazepa blir introdusert, og i møte med Maria blir han revitalisert, følelsene fyres opp igjen, og han fylles med liv og glød. Og moren til Maria, Kotsjubejs kone, blir rasende, akkurat som hun ble det i de historiske hendelsene poemet bygger på.

Persongalleri

For akkurat dette poemet kan det være greit med en oversikt over hvem de forskjellige personene er, historisk og i diktet.

Vasyl Kotsjubej (1640 – 1708)

Kotsjubej var en ukrainsk adelsmann med tatatarske aner. Han ble i livet knyttet tett til hetmannen Ivan Mazepa, men kom på kant med ham da det var i ferd med å utvikle seg et forhold mellom ham og Maria, datteren til Kotsjubej. Mazepa ba imidlertid aldri om Marias hånd, noe som også ville blitt oppfattet incestiøst etter kanonisk lov, ettersom Mazepa hadde vært hennes gudfar. Dessuten var det stor aldersforskjell mellom de to, han var 63 år, hun 20. Det forsurede forholdet mellom Kotsjubej og Mazepa kan ha spilt en medvirkende rolle i at Kotsjubej gjentatte ganger forsøkte å tipse tsar Peter den store om at Mazepa syslet med hemmelige planer om å gå over til svenskene i den store nordiske krigen, og at planene var såpass konkrete at det var samtaler mellom partene. Tipsene fra Kotsjubej ble imidlertid ikke trodd, og de ble også oppdaget i Mazepas leir, noe som førte til at Kotsjubej ble arrestert, torturert og drept.

Ivan Mazepa (1639 – 1709)

Mazepa var en ukrainsk hetman i området Zaporizjzja (ukrainsk) eller Zaporozje (russisk) i det det ukrainske kjernelandet. En hetman er en slags høvding, det var tittelen kosakkene gav lederen sin. Som hetman for det Zaporizjiske området, eller den Rutheniske staten, var Mazepa bundet av Perejaslav-traktaten av 1654, en pakt mellom kosakkene og den russiske tsaren. Detaljene i pakten er i likhet med det meste annet som gjelder det som her skjedde, sterkt omdiskutert, og Mazepa er også en svært kontroversiell figur i russisk og ukrainsk historie. I alle fall samarbeidet han med svenskene i den store nordiske krig, og var på deres side under slaget ved Poltava. Han var også med på flukten kong Karl XII gjorde til Tyrkia.

Bogdan Mikhailovitsj Khmelnitskij (1596 – 1657)

Bogdan Khmelnitsjkij var hetman blant Zaporizjakosakkene, og han levde et halvt århundre før hendelsene rundt Poltava. Men han blir referert til i diktet, og han er en stor helt, siden han ledet opprørert det polsk-litauiske samveldet i 1648. Det er han som underskriver avtalen med den russiske tsaren i 1654, og med det innleder den spesielle pakten mellom det russiske tsarveldet og kosakkene på slettene som siden skal bli Ukraina. Det er for øvrig denne avtalen fra 1654, som ble markert i 1954, da Khrutsjov gav den ukrainske sovjetrepublikken halvøya Krim i gave.

Peter den store

Peter den store var historisk (og fysisk!) en gigant, men spiller en mindre rolle i diktet. Mye av et lands historie er laget for å legitimere at man er endt opp der man er, og det er sjelden landets egne innbyggere er kritiske. Det gjelder også kunstnere og selvstendige tenkere. Pusjkin er ikke noe unntak, hans forhold til Peter den store nærmer seg begeistring, og slik er det også i dette diktet de gangene Peter den store blir nevnt. Første gang er i denne strofen:

Была та смутная пора,
Когда Россия молодая,
В бореньях силы напрягая,
Мужала с гением Петра.

Det var den vanskelige tid
da Russland var ung
i kamp spente sine krefter
modnetes med geniet til Peter.

Pusjkin er nasjonaldikteren fremfor noen, og da skulle det kanskje bare mangle at den nasjonale helten, Peter den store, blir omtalt med begeistring og beundring.

Karl  XII, den store

Svenskene hadde også en stor konge på denne tiden, og Pusjkin omtaler også ham med respekt. Han introduserers rett etter at Peter den store er introdusert, med en kort omtale av hvordan han har ridd Moskva og nå samler hirden, det er en strofe med bevegelse, dette. Adjektivet han får er Отважный (otvazjnyj), som betyr «tapper, modig».

Handling og teknikk

Her, nedover i posten vil teksten bli mer og mer fragmentert, inntil jeg eventuelt får gjort den ferdig.

Jeg vet ikke om det er min interesse for russisk, for dikt eller for litteratur, eller om det bare er en interesse som kommer av seg selv når man fordyper seg i noe, som gjør at dette diktet har sånn virkning på meg. På nettet er diktet litt omdiskutert, det skyldes nok kanskje mer diktets politiske enn litterære kvaliteter. Lesere om litteratur trenger ingen smaksdom, men for meg er det en veldig kraft i ordene til Pusjkin og hvordan dette lange diktet er laget.

Pusjkin spiller på at den dramatiske handlingen er kjent, slik at leseren har forventninger om hva som skal skje. Han veksler mellom scenene, den gråtende Maria, Mazepa som vil ha henne, og adelsmannen Kotsjubej. Her er et eksempel på et innskudd, om Kotsjubejs kvaler, i det han er i ferd med å forstå hva som vil skje:

Богат и знатен Кочубей.
Довольно у него друзей.
Свою омыть он может славу.
Он может возмутить Полтаву;
Внезапно средь его дворца
Он может мщением отца
Постигнуть гордого злодея;
Он может верною рукой
Вонзить… но замысел иной
Волнует сердце Кочубея.

Den rike og vidkjente Kotsjubej
tilfreds hos sine venner
Kan sine dekke med ære
Han kan opprøre Poltava
Med ett der i hans slott
han kan hevne faren
ramme den stolte illgjører
han kan med sann hånd
stikke… men en annen tanke
uroer hjertet til Kotsjubej.

Oversettelsen er ikke i nærheten av å få frem den poetiske kraften i rimene til Pusjkin. Hele diktet går i en korthugget rytme, med korte linjer, og stort driv, som om også diktet raskt beveger seg mot det uunngåelige. Her, i dette utdraget, er effekten spesielt stor i rimet svoio omyt on mozjet slavu/ on mozjet vozmutit poltavu, direkte oversatt «han kan vaske sine med ære/ han kan oppvigle Poltava», rytmen fremhever ordet Poltava, navnet på slaget og på diktet.

Kladd

Det er krevende for meg å lese et gammelt dikt som dette, og jeg bruker denne posten delvis også som notater. Det som står her, vil jeg flette inn etter hvert.

5 sider ut i verket bruker Pusjkin uttrykkte Malorussia, lille Russland. Det er et ord som i dag er belastet. Den gang var det uttrykket som ble brukt, og man skal lese med ond vilje for å få det til at Pusjkin ville noe vondt med det. Litt lenger nede i teksten er brukt navnet Ukraina, Украйна глухо волновалась (Ukraina glukho volnovalas), direkte oversatt «Ukraina var døvt av uro», eller – enda mer direkte: «Ukraina uroet seg døvt».

И бранный звон литавр, и клики
Пред бунчуком и булавой
Малороссийского владыки…

Og slag på paukene, og skrik
foran buntsjikene og bulaviene
lillerusslands herrer.

Sekvensen er spesielt vanskelig å oversette, siden det er fylt med gamle betegnelser for hetmanske rangordninger. Og hetman er ordet for høvding, bland kosakkene.

Litt nede i diktet kommer en sekvens om Masepa, innledet med ordet sjto i hver setning:

Старик надменный простирал;
Что он не ведает святыни,
Что он не помнит благостыни,
Что он не любит ничего,
Что кровь готов он лить, как воду,
Что презирает он свободу,
Что нет отчизны для него.

Den gamle strakk seg hovmodig;
At han ikke kjenner helligdommen,
At han ikke husker de velsigende,
At han ikke elsker noen,
At han er klar til å skjenke blod, som vann,
At han forakter friheten,
At han ikke har noe fedreland.

Det er en passasje med stor patos, der idealene til de kosakkiske hetmenene blir lagt frem. I Kiev i dag henger det av og til plakater over hele husvegger med påskriften: «Friheten er vår religion». Passasjen bygger opp til kampen som vil komme, og begrunner motivasjonen til Masepa, for det han skal gjøre.