Jon Fosses (f. 1959) første roman og første utgivelse overhodet het Rødt, Svart, og kom ut i 1983. Nå som han har fått nobelprisen i litteratur, kan den leses med nye briller.
Trond Haugen har en helt fremragende gjennomgang av anmeldelsene Fosse fikk da romanen først kom ut, i Syn og Segn, 1.12.2023.
Det var svært interessant å lese hvordan reaksjonene på boka også så veldig mye om kritikernes ståsted, og jeg må berømme Haugen for å holde god kontroll over hans egen fordel av å kjenne den videre historien til forfatteren, uten å bli nedlatende til de som bare hadde denne første romanen, og ikke visste hvordan det siden skulle gå. Jeg leste gjennomgangen hans nøye, og det har nok farget hvordan jeg etterpå leste romanen, og vil nok farge hvordan jeg skriver om den nå.
Jeg vil passe på å få med det de fremoverseende anmelderne så allerede i 1983, at her er det språket som er mesterskapet, og handlingen trenger ikke å få for stor oppmerksomhet. Fosse brøyter også ny vei, en vei ikke mulig for en ung dikter på 23 år å få folk med på med en gang, men som kombinerer verdens moderne litteraturhistorie siste hundre år med det å leve opp i en liten vestlandsbygd, hvor interessen for dette er nær lik null, og man derfor i utgangspunktet vil ha problemer med både anerkjennelse og gjenkjennelse. Litt forenklet kan man si at bygda tåler ikke det intellektuelle, mens det intellektuelle ikke tåler bygda.
For meg er også hovedpersonen i romanen temmelig uinteressant. Jeg ville ikke greid å lese boken ordentlig, uten en skikkelig lang opplæring både i litteraturhistorien og i livet på bygda, og deretter det ekstra puffet jeg fikk med å lese gjennomgangen av alle anmeldelsene Trond Haugen gjorde i Syn og Segn. Det gjorde at jeg fikk dempet irritasjonen over alt jeg ikke likte, alt jeg fant påklistret, og det gjorde at jeg var på jakt etter bokens styrke.
Jeg visste det skulle stå mye om vekkerklokken, jeg visste det ville være mye «sa han», «tenkte han», og jeg tenkte det ville være en overdreven detaljrikdom, og en hyperinteresse for en hovedperson det ikke er spesielt mye med. Det irriterer meg at han må berøre kjønnsorganet sitt, og bruke et tøft, direkte ord på det, allerede helt i starten av boken, det er for meg påklistret og forfatteren som tar styringen over hovedpersonen sin. Det irriterer meg litt at han bare er gymnasiast, etter mange år i videregående skole blir dette håpløst ungt for min del, men kanskje var ungdommen og særlig den søkende ungdomen av en annen støpning den gang i 1983, enn de er nå.
Det er en helt utrolig lettlest bok, går veldig fort og greit å lese den. Den har ingen vanskelige handlingselement man må være topp konsentrert for å få med seg, poengene er tydelige, og man kan ta flere sider i slengen. For meg er det en debutforfatter som eksprimenterer med språket, og eksprimenterer med formen. Språket er så godt, at det gjør romanen verdt å lese, det bærer stoffet, selv om handlingen og hovedpersonen egentlig ikke kan det, i hvert fall ikke for min del.
Jeg vil absolutt fortsette å argumentere for at Fosse finner formen når han kommer til dramatikken, det er der han har mesterskapet. I en roman blir pausene fylt opp med mange, mange år. Man får ikke frem karakterenes vanskeligheter med å kommunisere med hverandre, når romanen er så ordrik, og formuleringsevnen er så begavet. Det sitter i teaterstykkene, der hovedpersonene alltid har noe viktig å si, og aldri er i stand til å si det. Slik får han sagt noe vesentlig om livsbetingelsene til mange som lever her i landet vårt, og som vi møter og samhandler med.
Helt grei litteratur 