25. mars 2006 skrev jeg den litt spesielle teksten «Sanger», som jeg vurderte til å være bedre enn den jeg skrev året etter, 25. mars 2007, «En vakker tanke». Men en vakker tanke er likevel en vakker tekst, man kan ikke si annet. For vakker, kanskje, litt over the top, som de sier på engelsk. Men hva er det med en tekst og en tanke som er for vakker? Er det så galt da? Døm selv.
En vakker tanke
Det er lov å være vakker. Og i dag vil jeg være det. Jeg vil forbeholde meg retten til å være vakker uten grenser, og skrive en vakker, vakker historie. Den begynner imidlertid ikke slik som dette. Den begynner med setningen: Det finnes cirka 6000 språk i verden. Jeg anbefaler alle å henge med i historien, og skru av motviljen vi i våre dager har mot det vakre. Det må være lov til å være vakker, slik som jeg er. Det finnes cirka 6000 språk i verden. Det finnes også cirka 6000 stjerner på stjernehimmelen, eller kanskje er det 5000. Jeg snakker nå om den synlige stjernehimmelen, den vi kan se med det blotte øyet. I svært klare vinternetter langt vekke fra bylys, langt til fjells, så er det altså 5-6000 stjerner vi kan se. Det betyr at for hver stjerne du ser på himmelen, finnes det et språk som noen nålevende mennesker på planeten har som morsmål. Som de snakker flytende, og kan si hva de vil med. Det er en vakker tanke, for antallet stjerner virker alltid overveldende. Slik er også antallet språk overveldende. Mange av dem aner vi ingenting om, men de er der, slik også stjernene er der. Det passer bare godt at stjernene ikke er synlige alltid. Når jeg ser på stjernehimmelen, plukker jeg meg alltid ut en stjerne som skal representere et sjeldent språk som nesten ingen lenger snakker. Og så behersker jeg plutselig dette språket. Og det gjør du også. Det er vi to. Skjønner du det? Da er vi svært nær hverandre. Det er vakkert å tenke på det. Og når jeg tenker på det, blir også jeg vakker, slik at jeg bare må smile og smile når jeg tenker på deg.
25. mars 2007
Helt grei litteratur 