26. februar 2011 skrev jeg i Kiev teksten «Hvor jeg strever og ikke strever i grunnen». Den danket ut denne, «Det er en vei som går bortover», skrevet samme dato, men i 2009. Det var dagen før jeg reiste til Kiev det året, på den reisen jeg helt uventet traff damen jeg nå er gift med. Så det var jo virkelig en tekst skrevet like før det skjedde noe.
Jeg forandret veldig på teksten i forbindelse med at jeg postet den, den ble jo ikke skrevet ferdig første forsøk, og siden jeg gav den opp, gjorde jeg ikke noe med den. Siden jeg er historiker, jeg har i hvert fall hovedfag i det, så er jeg fanatisk når det gjelder etterrettelighet. Jeg poster derfor også, som et unntak for denne teksten, originalen, førsteutkastet. Plutselig er det til og med noen som mener den er bedre.
Det er en vei som går bortover.
Det er en vei som går bortover
Det er en vei som går bortover. Og langs denne veien står jeg. Det er riktig det som står der. Jeg står langs dem. Jeg står der. Det er veien som går bortover. Jeg står stille. Det er akkurat som veien strømmer av gårde, nesten som en elv. Og så står jeg i elven, på en måte, om det går an. Jeg hadde skrevet disse setningene, men jeg følte ikke helt de sa det jeg ville de skulle si. Jeg hadde noe jeg skulle si, men det var ikke sagt av de setningene jeg hadde skrevet. Det var altså denne veien, den går, og så er det jeg som står stille. Jeg ser for meg at jeg blir dratt med av denne veien, at den tar meg med og sender meg hit og dit og steder jeg slett ikke hadde tenkt meg. Jeg er uhyre passiv. Det er veien som sørger for all aktivitet. Og alle vet hva en vei er, å si at veier sørger for aktivitet, det blir galt. Den aktive er alltid den levende på veien, den som sørger for bevegelsene, at det skjer noe. Men enda så levende jeg er, så er jeg passiv, endatil uhyre passiv, som jeg skrev. Det skrev jeg helt riktig, der kom det frem det jeg skulle si. Ellers ikke. Jeg leste gjennom setningene mine på ny. De sier ikke det jeg vil ha sagt. Det er noe med at veiene skal ligge der, som en mulighet, men du velger selv om du vil gå dem. Du kan til og med velge om du vil lage noen nye veier, om du skal gå din helt egen vei, noe jeg tror er finere sagt, enn at det er helt sant. Det er i hvert fall ikke veiene som bestemmer retningen. Utenom for meg, for jeg står bare der. Det er veiene som fyker av gårde med meg, hit og dit, stedet jeg ikke har vært, og ikke hadde tenkt å være. På ny og på ny leser jeg det jeg har skrevet, og ser at jeg hele tiden og sklir ut og skriver noe annet enn det jeg vil få sagt. Det er noe om en vei, om veier, og det er noe om meg. Jeg står stille, veien beveger seg, veiene beveger seg. Det er noe der. Men nøyaktig hva, det får jeg ikke til å skrive. Derimot fikk jeg til å skrive noe annet.
ES2009-2013
Originalen
Det er en vei som går bortover
Det er en vei som går bortover. Og langs denne veien står jeg. Jeg står langs den. Jeg står der. Det er akkurat som om det er veien som går, mens jeg står stille, veien strømmer av gårde. Den er nesten som en elv. Og så er det ved elven jeg står. Jeg hadde skrevet disse setningene, men jeg følte ikke helt de sa det jeg ville de skulle si. Jeg hadde noe jeg skulle si, men det var ikke sagt av de setningene jeg hadde skrevet. Det var altså denne veien, den går, og så er det jeg som står stille. Jeg ser for meg at jeg blir dratt med av denne veien, at den tar meg med og sender meg hit og dit og steder jeg slett ikke hadde tenkt meg. Jeg er uhyre passiv. Det er veien som sørger for all aktivitet. Og alle vet hva en vei er, å kalle den aktiv er galt. Jeg tok på ny og leste gjennom setningene mine, På ny så jeg at de ikke var i nærheten av å få frem det jeg ville få frem, eller de var i nærheten, men nær er ikke godt nok. De må si det akkurat som det er, skal det være noe. Og jeg har virkelig noe jeg nå må si, og det handler om en vei, og det handler om meg. Jeg står ved veien, og veien farer forbi. Jeg får det ikke til, jeg får det bare ikke til. Kunne det ikke bare nøye seg med det, tenkte jeg, og tok av gårde i en eller annen retning.
ES2009
Helt grei litteratur 