Graveren

I begynnelsen av juni 2009 var min helse på mitt lavmål. Akkurat 4. juni, dagen da jeg skrev denne teksten, er kanskje den verste. Jeg hadde vært hos legen dagen før, fått beskjed at det var ikke farlig å trene, prøvde å springe opp Stoltzekleiven, og brukte 45 minutter. Jeg hadde ikke jern, hadde ikke blod, jernlageret var tømt, blodverdiene halvvert av hva de skal. Dagen etter ringer legen, resultatet av prøvene er klare, jeg må straks legges inn på sykehus.

Innimellom har jeg altså rukket å skrive teksten «Graveren». Det blir en reservetekst, fordi Det er nok nå, fra 2006, er hovedteksten 4. juni.

Graveren

Noen historier er mer uhyggelige enn andre. Jeg var en gang overbevist om at alt i mitt liv var slutt, nå var det ikke mer, og det var ikke bare fordi jeg var så nedtrykt i tankene jeg tenkte slik, det hadde også noe med helsen å gjøre. Den skrantet, og hadde i lang tid skrantet. Det var altså ikke bare med meg at jeg like godt kunne dø, fordi det var ikke mer for meg å gjøre, det var mer å gjøre, men jeg kunne dø likevel. Det var mer slik at når jeg endelig hadde funnet noe å gjøre, så skulle jeg dø, tenkte jeg. Det var i denne stemningen jeg var i, da jeg fant en mann som stod og gravde. Han stod bare der, gravde. Jeg spurte ham hva han gravde etter, om han kanskje ville finne noe med all gravingen sin, eller om han kanskje tvert i mot ville skjule noe, haha? Han svarte ikke noe på det, han fortsatte å grave. Hvorfor graver du, spurte jeg, mer konkret. Jeg graver en grav, sa han. Det var et uhyggelig svar, og jeg skvatt litt unna. Denne graveren skremte meg. For hvem? spurte jeg. Hvem er det du graver for? Jeg graver for meg selv, svarte han. Jeg ville spørre om han gravde en grav han bare selv skulle legge seg oppi uten videre, men jeg begynte allerede å bli lei av spørsmålene mine, og da kunne jeg bare forestille meg hvordan han måtte føle det. – Skal du legge deg nedi der? spurte jeg, likevel. – Ja, svarte han. – Ja, men du er jo ikke død? På dette spørsmålet holdt han for første gang et øyeblikk opp å grave, stakk spaden i jorden og hvilte seg med håndflatene mot den. – Hvordan kan du uttale deg om det? spurte han. Spørsmålet overrasket meg, jeg stod jo der og snakket med ham. På den annen side følte jeg at dette ikke var forklaringen han var ute etter. – Du ser levende ut, sa jeg.  – Jeg ser levende ut, sa han, og fortsatte å grave. – Det er det alle sier, sa han, eller tenkte han, jeg begynte plutselig av en eller annen grunn å ha innsikt i hva han tenkte også. Alle som ser meg de sier at jeg ser levende ut, men det er bare fordi de ikke vet at det i meg som lever er i ferd med å forsvinne, og det som dør er i ferd med å overta. Derfor graver jeg denne graven her, slik at jeg selv kan stige ned i den og ligge der. Det er det mest meningsfylte jeg kan gjøre, sa han, eller tenkte han, forstod jeg. – Hvem er du, spurte jeg samtidig som jeg skjønte hvem han var. – Jeg er deg, svarte han. Uhyggelig.

 ES2009

Det er en vei som går bortover

26. februar 2011 skrev jeg i Kiev teksten «Hvor jeg strever og ikke strever i grunnen». Den danket ut denne, «Det er en vei som går bortover», skrevet samme dato, men i 2009. Det var dagen før jeg reiste til Kiev det året, på den reisen jeg helt uventet traff damen jeg nå er gift med. Så det var jo virkelig en tekst skrevet like før det skjedde noe.

Jeg forandret veldig på teksten i forbindelse med at jeg postet den, den ble jo ikke skrevet ferdig første forsøk, og siden jeg gav den opp, gjorde jeg ikke noe med den. Siden jeg er historiker, jeg har i hvert fall hovedfag i det, så er jeg fanatisk når det gjelder etterrettelighet. Jeg poster derfor også, som et unntak for denne teksten, originalen, førsteutkastet. Plutselig er det til og med noen som mener den er bedre.

Det er en vei som går bortover.

Det er en vei som går bortover

Det er en vei som går bortover. Og langs denne veien står jeg. Det er riktig det som står der. Jeg står langs dem. Jeg står der. Det er veien som går bortover. Jeg står stille. Det er akkurat som veien strømmer av gårde, nesten som en elv. Og så står jeg i elven, på en måte, om det går an. Jeg hadde skrevet disse setningene, men jeg følte ikke helt de sa det jeg ville de skulle si. Jeg hadde noe jeg skulle si, men det var ikke sagt av de setningene jeg hadde skrevet. Det var altså denne veien, den går, og så er det jeg som står stille. Jeg ser for meg at jeg blir dratt med av denne veien, at den tar meg med og sender meg hit og dit og steder jeg slett ikke hadde tenkt meg. Jeg er uhyre passiv. Det er veien som sørger for all aktivitet. Og alle vet hva en vei er, å si at veier sørger for aktivitet, det blir galt. Den aktive er alltid den levende på veien, den som sørger for bevegelsene, at det skjer noe. Men enda så levende jeg er, så er jeg passiv, endatil uhyre passiv, som jeg skrev. Det skrev jeg helt riktig, der kom det frem det jeg skulle si. Ellers ikke. Jeg leste gjennom setningene mine på ny. De sier ikke det jeg vil ha sagt. Det er noe med at veiene skal ligge der, som en mulighet, men du velger selv om du vil gå dem. Du kan til og med velge om du vil lage noen nye veier, om du skal gå din helt egen vei, noe jeg tror er finere sagt, enn at det er helt sant. Det er i hvert fall ikke veiene som bestemmer retningen. Utenom for meg, for jeg står bare der. Det er veiene som fyker av gårde med meg, hit og dit, stedet jeg ikke har vært, og ikke hadde tenkt å være. På ny og på ny leser jeg det jeg har skrevet, og ser at jeg hele tiden og sklir ut og skriver noe annet enn det jeg vil få sagt. Det er noe om en vei, om veier, og det er noe om meg. Jeg står stille, veien beveger seg, veiene beveger seg. Det er noe der. Men nøyaktig hva, det får jeg ikke til å skrive. Derimot fikk jeg til å skrive noe annet.

ES2009-2013

Originalen

Det er en vei som går bortover

Det er en vei som går bortover. Og langs denne veien står jeg. Jeg står langs den. Jeg står der. Det er akkurat som om det er veien som går, mens jeg står stille, veien strømmer av gårde. Den er nesten som en elv. Og så er det ved elven jeg står. Jeg hadde skrevet disse setningene, men jeg følte ikke helt de sa det jeg ville de skulle si. Jeg hadde noe jeg skulle si, men det var ikke sagt av de setningene jeg hadde skrevet. Det var altså denne veien, den går, og så er det jeg som står stille. Jeg ser for meg at jeg blir dratt med av denne veien, at den tar meg med og sender meg hit og dit og steder jeg slett ikke hadde tenkt meg. Jeg er uhyre passiv. Det er veien som sørger for all aktivitet. Og alle vet hva en vei er, å kalle den aktiv er galt. Jeg tok på ny og leste gjennom setningene mine, På ny så jeg at de ikke var i nærheten av å få frem det jeg ville få frem, eller de var i nærheten, men nær er ikke godt nok. De må si det akkurat som det er, skal det være noe. Og jeg har virkelig noe jeg nå må si, og det handler om en vei, og det handler om meg. Jeg står ved veien, og veien farer forbi. Jeg får det ikke til, jeg får det bare ikke til. Kunne det ikke bare nøye seg med det, tenkte jeg, og tok av gårde i en eller annen retning.

ES2009

Livet er verdt å leve

1. juni, 2009 skrev jeg denne teksten. 3. juni går jeg til legen. 5. juni blir jeg innlagt på sykehus. Så livet er sannelig, sannelig verdt å leve.

Det er en spesiell og flott tekst, sikkert litt uferdig, men året før på samme dato skrev jeg en enda bedre tekst, «Det livet som aldri ble», og det er denne som kom seg med i 365 korttekster. Livet er verdt å leve, er reserve.

Livet er verdt å leve

Det er merkelig så man av og til får tanker når man egentlig er helt uforberedt på å få tanker. Jeg, for eksempel, var ute og gikk en solskinnsdag i Bergensområdet, ute på Nordnes, der, ikke så langt fra der jeg bor. Opprinnelig var planen bare å lufte meg litt i finværet, jeg kunne jo ikke sitte inne hele dagen som jeg hittil hadde gjort. Mens jeg gikk der, bortover Strandgaten, øvre del av den, med drabantbyblokker og arbeiderklasseblokker på hver side av den, i en by jeg fortsatt ikke føler meg helt hjemme i, selv om jeg snart har bodd her mesteparten av livet, mens jeg gikk der og bare ventet på at jeg skulle komme til parkeringsplassen og den store oppkjørselen, slik at jeg kunne svinge til høyre og komme meg ned til kaien, så tenkte jeg at livet er verdt å leve. Det var tanken jeg fikk. Den skyldtes uten tvil solskinnet og den sene vårdagen rundt meg, men jeg var også i tvil om den kanskje også skyldtes andre ting. Kanskje skyldes den også at denne tanken er rett, tenkte jeg, mens jeg hadde kommet frem til parkeringsplassen, og svingte ned mot kaien. Livet er verdt å leve, tenkte jeg, der jeg gikk. Dette er nå en tid tilbake. Jeg sitter nå i lenestolen og skriver disse setningene. Og figuren som går rundt i solskinnet i gatene på Nordnes og tenker at ”livet er verdt å leve”, han er akkurat som en oppdiktet person for meg. Han er som sendt meg for at jeg skulle ha noen til å tenke disse tankene, om jeg ikke skulle klare å tenke dem selv. ”Livet er verdt å leve”. Det er merkelig så man får tanker når man egentlig er helt uforberedt på å få tanker.

ES2009

En kinesisk historie

Denne lille historien, som jeg skrev 10. mai, 2009, gikk rett til forkastede, fordi jeg tidligere hadde skrevet den bedre teksten «Sjakkbrikke». Den er skrevet samme dato, 2006. Den kinesiske historien er vel kjent, og det er også et kjent triks jeg bruker for å gjøre den litt mer til min egen. Dermed havner den i reservene. Men det er en fin tekst, og for de som ikke kjenner den kinesiske historien og ikke ser trikset, så må den vel være veldig fin.

En kinesisk historie

Når jeg skriver jeg i disse historiene, er det alltid litt ubestemt hvem jeg egentlig er. Det kan være meg, eller det kan være en annen, og når jeg sier det er meg, er det egentlig en annen da også. Denne gangen er det en som skal på et lite stevnemøte som skal være jeg, jeg har et distansert forhold til ham, og bryr meg egentlig ikke hvordan det går. Det kan godt være jeg holder med henne, eller så står jeg uten sympatier og vil bare skrive hvordan det gikk. Jeg begynner nå. Det er en historie jeg tror kommer fra Kina, som handler om et gammelt ektepar, det passer godt om de er gamle og kinesiske. De sitter og spiser middag, fisk. Det har de gjort i alle år de har vært sammen, og sammen har de vært hele livet. Det er hun som serverer, og hun serverer fiskehodet til seg, og fiskekroppen til ham, slik hun alltid har gjort. Da de har spist ferdig, drikker de te, og han sitter en stund i tausheten før han sier til henne at han er veldig fornøyd med henne og at de har levd et godt liv, men han synes hun i alle fall en gang kunne gi fiskehodet til ham, siden dette kjøttet er det beste på fisken. Hun svarer med forskrekkelse at hun i alle år har spist fiskehodet, fordi hun synes dette kjøttet er dårligst, og gjerne vil gi ham det beste. Denne historien forteller jeg med et smil til damen jeg er på stevnemøte med, hun har sikkert hørt den før, den finnes i flere varianter, og jeg syntes den passet nå som vi stod og diskuterte om vi skulle drikke vin eller øl. Damen – som jeg må innrømme var av de tøffe – bestilte straks og uten å reagere på historien en flaske vin. – Du lurer ikke meg, sa hun, mens vi satt og drakk den. Jeg satt og lurte på hva hun mente, og hvordan jeg hadde prøvd å lure henne, jeg spurte henne, og hun svarte, men hva hun sa, ligger ikke innenfor det som skal stå i denne teksten. Der står allerede alt i denne enkle historien jeg i dag hadde på hjertet.

ES2009