Denne teksten har jeg i en litt omskrevet versjon hatt en del suksess med i Stand up. Den er blant annet lagt ut på Youtube. Men det er i denne tekstversjonen historien er best, den er lest opp slik også, men ikke lagt ut på YouTube, og bare for de få som var til stede den ene gangen, på Prøverommet i Bergen, da jeg leste den.
Cognac
Noen dager krever Cognac. Jeg skal ikke si at dette er en slik dag, men jeg skal si jeg har Cognac i glasset. Og glasset til munnen ved den minste lille antydning til at jeg skulle ønske en slurk. Jeg ønsker det hele tiden. Det har i sannhet vært en god dag, akkurat nå er jeg ute av stand til å si hvorfor, men noe hvorfor har jeg heller ikke behov for å si. Jeg har behov for en slurk Cognac. Ved siden av meg ligger mobiltelefonen. Når som helst kan jeg ta den i hånden, venstre hånd, og sende en melding til en av de mange jeg har på adresselisten. Svaret vil komme i løpet av minutter, i hvert fall i løpet av kvelden. Og så kan jeg feire det med en slurk Cognac. Bare tanken er verd å feire med en slurk Cognac, så jeg feirer først tanken, siden at jeg har sendt meldingen, og så tanken på at jeg vil få et svar. I stedet for svar med en melding, får jeg svar med at telefonen ringer. Den ringer som besatt, jeg blir skremt av den, men jeg må likevel ta den, den ringer jo. – Hallo, sier jeg, og dropper ”det er Eivind,” – hei, det er, —, her, og så sier hun jentenavnet sitt, et navn jeg her vil holde skjult, da det kan være andre som vil komme til å lese denne teksten, og jeg vil ikke avsløre for dem hvem jeg sender tekstmelding til sånn i hytt og vær, – du sendte melding til meg, sier hun. – Ja, sier jeg. Det var enklere hvis hun hadde holdt seg til meldinger. – Ja, jeg ville bare si at jeg gjør ingenting, sa hun. – Nei, ikke jeg heller, sa jeg, løy litt, jeg satt jo der og drakk Cognac. – Jeg tenkte jeg heller kunne ringe, enn at vi sendte sånn meldinger frem og tilbake, det blir like dyrt, hahaha, sa hun. – Helt enig, sa jeg, reiste meg, og begynte å gå, da snakker jeg ofte bedre. Og nå snakket jeg tydeligvis virkelig godt, for samtalen endte med at hun skulle sette seg på sykkelen og sykle bort til meg. Det var litt av en utvikling, jeg var ikke klar for henne, hadde ikke forberedt noen ting, og på toppen fryktet jeg at jeg kanskje var litt beruset av Cognac. Det ville ikke ta seg ut, skjønte jeg. Jeg måtte ikke bli en sånn som bare våget å ta initiativ når jeg var litt småfull, det er ikke bra. Det er heller ikke bra å drikke alene, selv om det bare er små mengder, alle begynner med små mengder. Og jeg hadde uttrykkelig tenkt at jeg skulle ikke begrense meg, jeg skulle ta en slurk når jeg følte for det, og jeg følte for det hele tiden. Det ringte på døren, jeg pustet dypt, lukket øynene, lukket opp, det var henne. Aldri har noen sett noen så vakker. Jeg vet ikke hvor setningen kom fra, men her var den. Jeg smilte til henne, hun smilte og snakket til meg. Det var noe om at det var kjekt jeg sendte melding, her var hun, eller jeg er sant å si ikke helt sikker på hva det egentlig var om. Jeg skjønte hun ikke var kommet for å snakke, hun ville bli elsket, og var kommet til meg for å bli elsket av meg. – Sett deg i sofaen, sa jeg, satte meg ved siden av henne og stirret bare inn i øynene hennes som er det beste trikset jeg kjenner for å uttrykke at det eneste jeg vil, er å begynne å kline, og hun trengte ikke la seg be lenge, det var jo akkurat derfor hun var kommet. Du verden så godt det var å kline med henne, jeg uttrykte det ikke med ord, men ved å kline så ømt jeg bare kunne og stønne hjelpeløst. Også hun stønnet, det ante meg at hun gjorde det enda mer hjelpeløst enn jeg, dessuten hadde hun alltid øynene igjen når jeg åpnet øynene for å sjekke. Hun levde seg helt inn i det, gav seg helt hen, og det gjorde jeg også, i det jeg tok meg en ny stor slurk Cognac.
ES2006
Helt grei litteratur 