Døde sjeler er en roman jeg har lest flere ganger. Minst to ganger på norsk, og minst en gang på russisk. I tillegg har jeg lest en god del om den. Og jeg har støvsugd det som er av Gogol og oversatt til norsk, alt av ham og om ham. Dette var før internettet ble stort, og alt man hadde av bøker, var det man fant på biblioteket og kunne kjøpe i bokhandelen.
Døde sjeler er en spesiell roman, på mange måter. Den er svært tidlig, så romansjangeren er egentlig ikke utviklet. Det er egentlig bare en eneste lang fortelling, der vi følger hovedpersonen Tsjitsjikov, på hans jakt etter døde sjeler rundt om i distriktene ubestemte steder i det veldige landet Russland. Plottet er velkjent, for alle som har den minste interesse, så det å lese boken på jakt etter spenningen i å gjette gåten hva det er med disse døde sjelene, det skulle ikke være hovedsaken. Poenget og samfunnskritikken som ligger her, er også forlengst og noe så til de grader gått ut på dato. Så det at boken fremdeles leses, og er levende for litteraturinteresserte i Russland og ellers i verden, det er at boken har andre kvaliteter enn disse tingene.
Prosjektet til Gogol var egentlig ganske stort. Han skulle skrive et russisk poem, et storverk i prosa, etter mønster av de aller største klassikerne, Dante og Homer. Særlig Dante har han tatt direkte modell av. Døde sjeler skulle bare være første bind. Det skulle være det russiske Helvete. Så skulle komme skjærsilden, og deretter himmelen. Geir Kjetsaa skriver om dette i sin biografi om Gogol, og jeg har sett utdrag fra de videre bindene på engelsk. Det ville uansett ikke lykkes Gogol å skrive noe mer.
Det er etter mitt syn best å behandle Døde sjeler for seg selv, som et enkeltstående verk. Det er representativt for Gogol, og for humoren hans, og selv om handlingen ikke er spesielt intrikat, er påvirkningen fra den og fra Gogol svært synlig i de senere store romanene russerne skulle skrive utover 1800-tallet, med Dostojevskij og Tolstoj i spissen. Denne boken kom i 1835, en tid Gogol var den ubestridt største prosaforfatteren i Russland, og Pusjkin like ubestridt var den store poeten. Begge var de så typisk for russerne, både svært glade i og svært kritiske til landet sitt. Det viser seg på forskjellige måter hos dem, og de har i dette slektskap med flere av gigantene som skulle komme, mest typisk hos Dostojevskij.
Jeg skal peke på noen få trekk denne tidlige romanen har hatt som påvirkning. Det første er starten. Romanen begynner slik:
В ворота гостиницы губернского города NN въехала довольно красивая рессорная небольшая бричка, в какой ездят холостяки: отставные подполковники, штабс-капитаны, помещики, имеющие около сотни душ крестьян, словом, все те, которых называют господами средней руки.
Gjennom gjesteporten til byen NN kjørte en nokså fin og ikke så stor fjærvogn, i hvilken kjører tomme, pensjonerte oberster, stabs-kapteiner, godsherrer med omtrent hundre sjeler på gården, eller for å si det sånn, alle dem, som kalles herrer av middels folk.
Uten ordbok og kontrollør kan jeg ikke garantere at jeg har fått det nøyaktig. Men hva det går i, skal jeg ha truffet. Det er en vogn som kjører inn i byen. Det er typisk Gogol å komme med snirklete, unødige detaljer, han er alene om å få det til å bli morsomt på denne måten. Ellers er det en god regel for forfattere å ta bort det som ikke trenger å være med. Poenget her i starten, er at det er Tsjitsjikov som kjører inn i byen, bokstavlig talt inn i byen og i handlingen. Berømt er dette også starten i Dostojevskijs Idioten, der det er fyrst Mysjkin som på denne måten ankommer byen handlingen skal foregå i. Vår egen Hamsun bruker samme grep i Mysterier. Grepet er at det er noe som er stabilt, noe som har satt seg, og så kommer det noen utenfra, som rokker opp i systemet. Dette er romanens hovedperson.
Mange av personene Tsjitsjikov besøker for å kjøpe sjeler er blitt klassikere i russisk litteratur, og i russisk kultur. De er folk å kjenne seg igjen i. Mange av dem er motbydelige, men de er likevel skildret med varme og kjærlighet, slik at det er vanskelig ikke å bli glade i dem. Dette er typisk for russisk litteratur, og det som etter min mening skiller den fra all annen litteratur i verden. Figurene i Gogols roman er karikaturer og stereotyper mer enn de er levende mennesker, de er stivnet helt i sine personlige egenskaper, og man kan aldri vente noe uventet av dem. Det måtte i så fall være av Tsjitsjikov selv, som spiller et narrespill det kan være litt vanskelig å bli klok på, hva er det han vil, egentlig?
En scene som er en personlig favoritt, er der Tsjitsjikov tidlig i boken sitter i vognen med kusken sin på vei til et av godsene han skal besøke. Kusken har fått beskrevet veien, han skal til høyre etter et par veier, og han rir glad og fornøyd avgårde, god og full. Etter en stund spør Tsjitsjikov om ikke den riktige veien til høyre kommer snart, og da får kusken noe å tenke på, for når han tenker seg om, så har de jo etter hvert kjørt forbi ganske mange veier til høyre. Den løser han imidlertid med karakteristisk russisk handlekraft, ypperlig skildret av Gogol, han tar til høyre øyeblikkelig straks – med det resultat at vognen med hesten og Tsjitsjikov og det hele går rett i grøften.
Scenen blir ikke beskrevet så ofte, det er heller sluttscenen med troikaen i vill fart fremover som står som et bilde på Russland og dets ferd i historien. Dette bildet er omdiskutert, noen mener at Russland ikke akkurat beveger seg fort og vilt, det er ingen troika, rask vogn, men en langsom og seig vogn, det går tungt og langt. Jeg synes bildet med kusken som kjører i grøften er et vel så godt bilde. Russland rir ubekymret i vei, og når de skjønner de er sent ute med noe, setter de i gang, fort og galt – og ender i grøfta.
Boken består av to deler, og den første delen er klart bedre enn den andre, om det går an å komme med en smaksdom. Nikolaj Gogol ble en personlig favoritt for meg, og dette sitter ennå godt i. Objektivt sett må man innrømme at Dostojevskij og Tolstoj er større forfattere, deres romaner er rikere, og ingen overgår Pusjkin når det gjelder bruken av det russiske språk. Flere andre kan også nevnes, som skriver mer komplisert og mer variert enn Gogol. Men det er noe med magien i Gogol på sitt beste, i novellene med handling fra St. Petersburg, og i denne romanen, der samfunnskritikken blander seg med humoren. Det er stor litteratur. Og det er morsomt den dag i dag, i vår verden, litteraturhistorien har ikke frembrakt noen større humorist enn Gogol. I Døde sjeler kan det gå litt langsomt og være litt flatt, men når man er inne i den russiske verden og Gogols verden, så er det ubetalelig også her. Men for nybegynnere er det å anbefale å starte med novellene. De kommer man seg lettere gjennom.
Helt grei litteratur 