10. desember, 2023, fikk den norske forfatteren Jon Fosse nobelprisen i litteratur. Det er en enorm anerkjennelse til en stillfaren mann, som i flere tiår har levert omfattende mengder litteratur innen det meste av sjangere, men har hatt størst gjennomslag som dramatiker. Denne bloggen er i sin natur tidløs, sånn som litteraturen er tidløs, og forholder egentlig ikke til den virkelige verden annet enn gjennom litteraturen. Så her skal vi ta et lite dykk ned i det første teaterstykket Jon Fosse fikk satt opp på en scene, Og aldri skal vi skiljast, fra 1994.
Litt historie
Som dramatiker Jon Fosse kjent for å ha få roller, og lite å gjøre og å si for hver av rollene. Det er fascinerende hvordan han får det til, for karakterene har ingen omfattende, synlig bakgrunnshistorie, ikke noen særlig distinkt karakter eller egenskaper, veldig lite konkret personen har sagt, gjort, utdannet seg til eller erfart, for å komme i den situasjonen vedkommende er gjennom stykket. Personene eksisterer mer som en ide, et slags karakteristika, typisk mann/kvinne i vanskelig, hverdagslig situasjon han/hun ikke godt kan beskrive, og ikke godt komme seg utfra.
Dramatikken – teatersjangeren – har fra gammelt av vært den litterære sjangeren for handling, for drama, for konflikt som må løses, og med viljesterke karakterer satt til å løse dem. Så ender det som tragedie eller komedie, hvorvidt helten ender opp med å dø, eller bli gift. Moderne teater, og her setter jeg moderne teater fra slutten av 1800-tallet, og utover, har glattet ut disse sjangerskillene, men har ikke gitt seg med en veldig tydelig konflikt, og veldig distinkte karakterer. Utover 1900-tallet fikk mange av hovedpersonene litt merkelige egenskaper, ble satt i mer enn merkelige situasjoner, og teateret eksperitmenterte i likhet med annen scenekunst hva det var mulig å vise frem. Fosse sier selv han er inspirert av Samuel Beckett, med et teater der hverdagens gjøremål er helt frikoblet handlingen. Dette er hva jeg vil kalle eksistensielt teater, kun menneskets livsbetingelser er av betydning.
Her passer det godt inn med Fosse, hvor menneskets livsbetingelser fremdeles er det helt sentrale, men hvor det blir plassert i helt vanlige, dagligdagse omgivelser. Det er ingenting absurd, sprøtt eller umulig med verden karakterene hos Fosse beveger seg i, i motsetning til hos Beckett, men i likhet med hos Beckett er det ingenting den vanlige verden tilbyr, som kan få menneskene bort fra livsbetingelsene de eksisterer under.
Og aldri skal vi skiljast
Stykket består av to akter. I nesten hele første akt, er det rollen som har navnet «hun», som beveger seg, og snakker. Rollefiguren har de vanlige Fossetypiske problemene med å sette ord på sin egen tilværelse, og har heller ingen vei ut av situasjonen hun er i. Det er noe med en mann, en «han», som hos hun-personen kalles «du», men det er uklart hvilken relasjon de to egentlig har, og hva som eventuelt gjorde slutt på denne relasjonen. For det er helt klart at det er noe i veien med den, sånn som den er nå.
Kvinnen (hun)
Kvinnen venter på at han skal komme tibake, og henter vel med det opp litt av tematikken fra Waiting for Godot (Beckett), der de to rollefigurene også venter på noen som aldri kommer. Men der Vladimir og Estragon utfolder seg i komiske, merkelige scener, med språk og tankegang fjernt fra normal tankegang og hverdag, er kvinnen hos Fosse svært, svært gjenkjennelig både i språk og tankegang.
Det er også en vesentlig forskjell at Vladimir og Estragon har en egentlig ganske vanskelig forståelig aksept for deres vanskelige livssituasjon, der egentlig ingenting skjer, og ikke noe av det mennesket vanligvis drømmer om, er mulig. Kvinnen har imidlertid et sterkt ønske om å komme seg vekk, til og med å «gjøre noe». Første gang hun sier hun, går hun sågar til barskapet, og er nær på å skjenke seg en dram.
Hele tiden er det et inntrykk av at kvinnen kan bedre egen livssituasjon ved å tenke eller handle på den rette måten. Hun er søkende, prøvende i tankegangen, det er slett ikke ørkesløs filosofering. Noe av det hun sier oftest, er Eg er stor og sterk og flott, en oppmuntring til seg selv, om å tenke positivt, og ha et sterkt selvbilde. Hun er også selvkritisk, når hun tenker destruktivt, eller tenker noe som er feil, og det er helt opplagt for henne å ha en sunn tankegang, være et bra menneske og ha det best mulig. Det er noe hun strever med, hun kjemper mot det, og gir seg ikke.
Helt grei litteratur 