Og aldri skal vi skiljast, av Jon Fosse

10. desember, 2023, fikk den norske forfatteren Jon Fosse nobelprisen i litteratur. Det er en enorm anerkjennelse til en stillfaren mann, som i flere tiår har levert omfattende mengder litteratur innen det meste av sjangere, men har hatt størst gjennomslag som dramatiker. Denne bloggen er i sin natur tidløs, sånn som litteraturen er tidløs, og forholder egentlig ikke til den virkelige verden annet enn gjennom litteraturen. Så her skal vi ta et lite dykk ned i det første teaterstykket Jon Fosse fikk satt opp på en scene, Og aldri skal vi skiljast, fra 1994.

Litt historie

Som dramatiker Jon Fosse kjent for å ha få roller, og lite å gjøre og å si for hver av rollene. Det er fascinerende hvordan han får det til, for karakterene har ingen omfattende, synlig bakgrunnshistorie, ikke noen særlig distinkt karakter eller egenskaper, veldig lite konkret personen har sagt, gjort, utdannet seg til eller erfart, for å komme i den situasjonen vedkommende er gjennom stykket. Personene eksisterer mer som en ide, et slags karakteristika, typisk mann/kvinne i vanskelig, hverdagslig situasjon han/hun ikke godt kan beskrive, og ikke godt komme seg utfra.

Dramatikken – teatersjangeren – har fra gammelt av vært den litterære sjangeren for handling, for drama, for konflikt som må løses, og med viljesterke karakterer satt til å løse dem. Så ender det som tragedie eller komedie, hvorvidt helten ender opp med å dø, eller bli gift. Moderne teater, og her setter jeg moderne teater fra slutten av 1800-tallet, og utover, har glattet ut disse sjangerskillene, men har ikke gitt seg med en veldig tydelig konflikt, og veldig distinkte karakterer. Utover 1900-tallet fikk mange av hovedpersonene litt merkelige egenskaper, ble satt i mer enn merkelige situasjoner, og teateret eksperitmenterte i likhet med annen scenekunst hva det var mulig å vise frem. Fosse sier selv han er inspirert av Samuel Beckett, med et teater der hverdagens gjøremål er helt frikoblet handlingen. Dette er hva jeg vil kalle eksistensielt teater, kun menneskets livsbetingelser er av betydning.

Her passer det godt inn med Fosse, hvor menneskets livsbetingelser fremdeles er det helt sentrale, men hvor det blir plassert i helt vanlige, dagligdagse omgivelser. Det er ingenting absurd, sprøtt eller umulig med verden karakterene hos Fosse beveger seg i, i motsetning til hos Beckett, men i likhet med hos Beckett er det ingenting den vanlige verden tilbyr, som kan få menneskene bort fra livsbetingelsene de eksisterer under.

Og aldri skal vi skiljast

Stykket består av to akter. I nesten hele første akt, er det rollen som har navnet «hun», som beveger seg, og snakker. Rollefiguren har de vanlige Fossetypiske problemene med å sette ord på sin egen tilværelse, og har heller ingen vei ut av situasjonen hun er i. Det er noe med en mann, en «han», som hos hun-personen kalles «du», men det er uklart hvilken relasjon de to egentlig har, og hva som eventuelt gjorde slutt på denne relasjonen. For det er helt klart at det er noe i veien med den, sånn som den er nå.

Kvinnen (hun)

Kvinnen venter på at han skal komme tibake, og henter vel med det opp litt av tematikken fra Waiting for Godot (Beckett), der de to rollefigurene også venter på noen som aldri kommer. Men der Vladimir og Estragon utfolder seg i komiske, merkelige scener, med språk og tankegang fjernt fra normal tankegang og hverdag, er kvinnen hos Fosse svært, svært gjenkjennelig både i språk og tankegang.

Det er også en vesentlig forskjell at Vladimir og Estragon har en egentlig ganske vanskelig forståelig aksept for deres vanskelige livssituasjon, der egentlig ingenting skjer, og ikke noe av det mennesket vanligvis drømmer om, er mulig. Kvinnen har imidlertid et sterkt ønske om å komme seg vekk, til og med å «gjøre noe». Første gang hun sier hun, går hun sågar til barskapet, og er nær på å skjenke seg en dram.

Hele tiden er det et inntrykk av at kvinnen kan bedre egen livssituasjon ved å tenke eller handle på den rette måten. Hun er søkende, prøvende i tankegangen, det er slett ikke ørkesløs filosofering. Noe av det hun sier oftest, er Eg er stor og sterk og flott, en oppmuntring til seg selv, om å tenke positivt, og ha et sterkt selvbilde. Hun er også selvkritisk, når hun tenker destruktivt, eller tenker noe som er feil, og det er helt opplagt for henne å ha en sunn tankegang, være et bra menneske og ha det best mulig. Det er noe hun strever med, hun kjemper mot det, og gir seg ikke.

The Jew of Malta, av Christopher Marlowe

Jeg poster i år og i fjor teaterstykker av den store rivalen til Shakespeare, Christopher Marlowe. I fjor postet jeg Doktor Faustus, av ham, i år er det jøden fra Malta. Begge får jeg ikke fullført skikkelig, i det jeg poster dem. Det er en lidelse med denne bloggen. Men sånn er det.

Wilhelm Tell. Av Friedrich Schiller

Wilhelm Tell, eller William Tell, er av de teaterstykker alle har hørt om, men i alle fall ikke jeg har lest. Kanskje et det ikke alle som har hørt om det nå lenger, men scenen med han som med en armbrøst skulle skyte et eple av hodet til sin sønn, den skal det vel ennå være noe kjent med. Det er William Tell.

Av Friedrich Schiller. Tyskeren som stiller seg ved siden av Goethe som en av de store, men var noen år yngre. Også Schiller gikk gradene gjennom Sturm und Drang, og teaterstykket der Rauber, som et av de aller første fra den perioden. Så slo Schiller seg ned i Weimar, og ble en av de sentrale skikkelsene i Weimar-klassisismen. Det var der han skrev Wilhelm Tell. Som et av sine siste teaterstykker.

Enrico IV (Henrik IV), av Luigi Pirandello

I dag må jeg dessverre henfalle til å poste et innlegg før jeg har lest stykket innlegget handler om. Det hender ofte at jeg ikke får tid til å skrive innlegget helt ferdig, før det farer av gårde ut i offentligheten. Men som regel forsøker jeg å få lest verket, i det minste.

Denne gangen rekker jeg ikke det. I fjor postet jeg Sei personaggi in cerca d’autore (1921), eller Seks personer søker en forfatter. Det er hans mest kjente stykke, og en sterkt medvirkende årsak til at han vant nobelprisen i 1934. Rett etter at Sei personaggi hadde hatt sin premiere, og sjokkert publikum, så kastet han seg over i å skrive Enrico IV, for meg sjokkerende teateropplevelser å gi publikum.

Og jeg kan bare på ny la meg forundre over hvor intens den europeiske kunstscenen var på begynnelsen av 1920-tallet, og deromkring. Her kommer Ulysses, The Waste land, Dunisier Elegiene, og langt mer, om man strekker utgivelsesårene litt. Fra Italie kommer Sei Personaggi in cerca d’autore, og flere andre av Pirandellos hovedverk. Pirandellos prosjekt er å teste grensene for hva det går an å sette opp på en teaterscene, og utfordre publikums oppfatning av grensene mellom scenen og det virkelige liv. Et spill i spillet har teaterscenene holdt på med i århundrer, men Pirandello tar det atskillige skritt videre, ved å nøste spill inn i spill, inn i nye spill, og spill som gir seg ut for å være ekte, og som overtar for det ekte, og som lar det bli umulig å opprettholde skillet mellom hva som er ekte, og hva som er spill.

I teaterverdenen er det selvsagt interessant. Det vekker sjokk og forundring, og gir teaterpublikum noe å snakke om. Men denne sammenblandingen mellom det ekte og det man later som i teaterstykkene, sniker seg inn i å utfordre hva vi holder som ekte og som uekte i virkelighetens verden også. Om noen innbiller seg at han er Henrik IV av England, så er jo dette bare moro, om det er på gøy, og en tragedie for ham, om det er fordi han er sinnssyk. Omverdenen spiller med, i hans forestilling, og han lever som Henrik IV, inntil stykket får sin reelt, tragiske slutt.

Jeg skal ikke røpe slutten, og heller ikke skrive mer om stykket før jeg har lest det selv. Jeg vil bare skrive litt mer om ideene Pirandello lanserer, og hvorfor de er relevante. Også i Ibsens stykker er det folk som blir behandlet som noe annet enn det de er, Hjalmar Ekdal i Vildanden, for eksempel. Om han lever sitt liv på livsløgnen sin, hva da? Eller det du trodde var konspirasjonsteorier, tull og tøys, og så er det plutselig verden? Eller er det bare sånn at alle later som? Hvordan kan vi være sikre på noe?

Det er skikkelige spørsmål Pirandello og de andre modernistene behandler. Man kan bli ganske tullerusk i hodet av å gå for mye inn i det, mange avviser disse kunstnerne og tekstene deres på det mest bestemte. Men når man først tar seg tid til å jobbe seg ordentlig inn i dem, har de en veldig tiltrekningskraft, og på sitt beste får de oss av og til til å lure, hvorfor i det hele tatt lese andre tekster enn disse. Det er jo disse som forklarer oss livene våre, som de virkelig er.

Ett drömspel, av August Strindberg

Det er lenge siden jeg har postet om noen av teaterstykkene til August Strindberg. Strindberg var og er en meget spesiell forfatter, en slags villmannsgoethe, som skrev i alle sjangre, også vitenskaplige artikler, og som kjørte løpet gjennom svært skiftende litterære tider. Som dramatiker kommer han i skyggen av Ibsen, også fordi Ibsen så raskt ble omfavnet av det samme borgerskapet han kritiserte, mens Strindberg forble ufordragelig gjennom hele sitt liv og virke.

Et drømspill stod på pensum da vi studerte nordisk i Bergen på 90-tallet, og det ble også satt opp av studentteateret den gangen. Selv fant jeg stykket forferdelig, jeg kunne ikke fordra slike kunstneriske, svevende teaterstykker, der det ikke var noen handling, og alt var bare drømmer og drømmebilder. Siden har jeg blitt mindre avvisende. Sånne stykker taler ikke til meg, men jeg har satt meg mer inn i hva Strindberg, og vil ikke lenger avvise det uten først å ha forstått det.

Stykket blir ikke spilt så alt for ofte lenger, etter hva jeg vet. Strindberg har sine personlige problemer, som ikke kan godtas i en moralsk tid som vår. Hans holdninger og kvinnesyn finnes det ingen unnskyldninger, og det er ikke lenger mange som vil stå opp for Strindbergs karakteristiske og kategoriske avvisning av den gode moral. Strindberg ville ikke bli akseptert. Ingen skulle fortelle ham hva han skulle si, mene og gjøre. Ofte tar han i i motsatt retning, liksom det er om å gjøre å være uspiselig.

Her på bloggen liker vi å skille mannen og verkene. Det er noe både fascinerende og tiltrekkende med Strindberg, noe som gjør at han den dag i dag er den suverent mest oppsøkte, leste og nedlastede forfatteren på svenske nettsider. Hans overveldende produksjon er selvsagt også en faktor, som det er det at mange av verkene er representative for tiden de er skrevet i, og svært tidlig ute for nye retninger.

Et drömspel er et stjerneeksempel. 20 år før dette blir vanlig, skriver Strindberg et teaterstykke som følger drømmenes logikk, der assosiasjonene og bildene er viktig, nesten så tankene går til surrealismen. Det er ikke lett å si hva stykket egentlig handler om, ikke lett å peke på noen historie fra A til B. De klassiske reglene for hvordan Å skrive teaterstykker blir brutt ned for fote. Det er det som er modernisme. Her var Strindberg mye tidligere ute, og mye mer radikal, enn Ibsen.

Sorg fra forstanden (Горе от ума), av Aleksander Griboedov

Det er en sorg dette året her at jeg har hatt så dårlig tid til å få lest verkene jeg skal poste innlegg om, enn si å få skrevet noe ordentlig om dem. For teaterstykkene er det nesten verre enn med de andre stykkene, der fikk jeg lest Nokon kjem til å komme skikkelig, og på ny, men jeg rakk ikke å få skrevet så mye. Nå om dagen holder jeg på å lese Sei personaggi in cerca di un autore, men det går sakte, og siden måneden mai nå slutter, må jeg – i følge mine egne regler – poste innlegg hver eneste dag med verk på norsk, engelsk, russisk, tysk og til slutt italiensk.

I dag er tiden kommet for den russiske teksten, et russisk teater. Jeg velger meg горе от ума (gore ot uma), jeg vet ikke hvor godt jeg oversetter det med «sorg fra forstanden». Det har å gjøre med at man går fra forstanden på grunn av all sorgen og slitet. Det er et teaterstykke av Aleksander Griboedov, det kom ut i 1825, og har vært en klassiker i all ettertid. Jeg kom for første gang borti verket på språkskolen i Minsk, i 2007. Den gang var vi på ingen måte i stand til å lese verket godt nok til å få noe ut av det, det var kun et veldig lite utdrag, kanskje en side, og jeg husker ikke stort mer enn at lærerinnen anbefalte det veldig, og at vi måtte jobbe en del med å skjønne noe så enkelt som tittelen.

Nå er det gått 11 år siden den gang. Verket er blitt enkelt tilgjengelig på nettet, jeg lastet det ned nettopp nå, og så også igjennom noen originalutgaver fra 1832 og den slags. Det er veldig bra greier. Dessverre har jeg ikke ordbok på russisk skikkelig på nettbrettet ennå. Jeg har russisk-russisk og engelsk-russisk, men ikke noen god norsk-russisk, som er den jeg bruker. Da går det veldig lang tid å skrive inn glosene. Og det er en viktig del for meg nå om dagen, når jeg leser disse verkene, å få utvidet ordforrådet mitt i disse språkene.

Men det er også helt grei litteratur. Jeg gleder meg til å ta fatt på Griboedovs tekst. Men først er det altså andre tekster og andre ting som står på programmet. Godeste Grioedov får finne seg i å vente. Slik ganske mange andre forfattere fra verdenslitteraturen også må finne seg i, nå om dagen.

William Tell, av Friedrich Schiller

Jeg skal snart ha eksamen, i tysk, så jeg har ikke tid til å lese så mye, langt mindre skrive blogginnlegg. Men denne datoen reserverer jeg til et teaterstykke av Friedrich Schiller. Det er en klassiker, William Tell, som jeg i likhet med de fleste av min generasjon kjenner fra barndommen, men ikke kjenner detaljene i, og ikke har lest. Det skal jeg gjøre nå, grundige og godt.

Arbeidet mitt med tysk har gjort meg bedre kjent med de store tyske forfatterne som opererte rundt begynnelsen av 1800-tallet. Det er av de mest spennende periodene i verdenshistorien, vi får en ny måte å tenke på, med opplysningstiden, og vi får en radikalt ny måte å organisere samfunnet på, med ideene fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen. Kunstnerisk går vi fra klassisisme til romantikk, i Tyskland med overgangen Sturm und Drang. Det er en usedvanlig rik periode, men litteraturen krever litt arbeid å trenge inn i. Siden mye av den beste litteraturen er skrevet på vers, er det viktig å kunne lese den i original, for å få fullt utbytte av den.

Her skal ikke være noe kulturelt snobberi. Jeg kunne tysk fra skoletiden, passe dårlig, og jeg var aldri i nærheten av å kunne lese noe tysk i original, før jeg forsøkte meg på å gjøre det i disse bloggene. Før det leste jeg tysk i oversettelse, og da er det den også rike litteraturen fra begynnelsen av 1900-tallet som har truffet meg, altså hundre år etterpå. Den gang skrev de i prosa, avansert og komplisert prosa, men der det var godt utbytte å lese i oversettelse også. Og bøkene til Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil traff meg veldig godt, mens Hans Fallada, Herman Hesse og noen andre også gav meg glede, men ikke var sånn at de kunne forandre livet mitt, og måten min å tenke på.

Det kan den beste litteraturen. Det gjorde Kafka, Mann og Musil. Og det holder Goethe, Heine og Schiller nå på å gjøre igjen. Modernistene hører ungdommen til, i hvert fall for min del, den gang livet var kaotisk og vanskelig, og man ikke kunne vite hva man ville ende opp i her i verden. Man trengte noe å orientere seg etter, savnet noe ordentlig, og fikk av disse modernistene et tilbud om å forsøke å forsone seg med tanken om at det er ikke noe orienteringspunkt, den støtten og de holdepunktene man trenger, de er der ikke. Særlig viser Kafka hva som er konsekvensen, og de bøkene traff meg som bare russiske bøker ellers har kunnet gjøre, om enn på en annen måte.

Nå er jeg gift, har familie, jobb og hjem. Jeg vet hvordan det vil gå og hvor jeg vil være videre fremover. Jeg kan godt gå med på at verden er kaotisk og urettferdig, men det er ikke lenger noe poeng, ikke noe jeg trenger å dykke ned i. Min verden er jo også ganske ordnet. Jeg trenger mer overblikket, de store tankene, og evne til å være i livet når jeg selv er på høyden. Fremdeles ganske ung, men i en stabil tilværelse med en trygg økonomi.

Det er med en slik bakgrunn jeg tar fatt på Schiller, William Tell. I den første tiden min med litteratur, leste jeg vel helst bare teoretiske verker av Schiller, i oversettelse. Det gikk høyt over hodet på meg, og gav meg ingenting. Nå føler jeg meg mer klar. Den teoretiske diskusjonen hans, kan jeg godt la ligge, men jeg har funnet glede i noen av diktene hans, og hva jeg har lest om ham, viser at jeg nå er mottagelig.

Som teaterperson, er det også fascinerende at teaterstykkene fra akkurat denne perioden stort sett ligger urørt. I Norge har vi Ludvig Holber, han blir alltid spilt, og enkelte andre komedier fra amme tid, sikkert også. Men de store tyske klassikerne, og også de franske, fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, de registrerer jeg aldri bli satt opp. Selv om jeg er mer enn normalt interessert, er jeg ikke familiær med titlene engang, utenom i de aller, aller mest kjente. Sånn som William Tell. Og det skal jeg lese nå.

Seks personer søker en forfatter (Sei personaggi in cerca d’autore), av Luigi Pirandello

 

 

Siamo qua in cerca d’un autore.

Dette er åpningsreplikken til de seks personene som trenger inn på en teaterscene under en prøve. Frem til denne replikken, har skuespillerne og instruktørene øvd inn et annet av Pirandellos stykker, Il giuco delle parti (Direkte oversatt: «Spillet til delene», på engelsk heter stykket The rules of the game, jeg kjenner ikke noen norsk tittel). Forfatteren selv, Pirandello, er med som en virkelig person i omtale, der Il Capocomicio, direktøren i teatertruppen uttaler:tidlig i første akt:

Ridicolo! ridicolo! che vuole che le faccia io se dalla Francia non ci viene più una buona commedia, e ci siamo ridotti a mettere in iscena commedie di Pirandello, che chi l’intende è bravo, fatte apposta di maniera che né attori né critici né publico né restino mai contenti?

Litt om sceneinstruksjonene

Jeg studerte aldri teatervitenskap selv, men jeg hadde venner som gjorde det, og jeg kjenner ganske godt hva som rørte seg i teatervitenskapen ved universitetet i Bergen rundt år 2000. Jeg fikk også sett i noen av bøkene de brukte. Jeg husker at jeg bet meg merke at de påpekte at alle som har revolusjonert teateret, har vært svært detaljerte i sceneinstruksjonene. Her finnes det unntak, med klassisk gresk teater, der det knapt er noe, og Shakespeare, der den eneste instruksjonen er hvor handlingen skjer, og at folk kommer ut, inn, og blir drept. Dette kan sammenlignes med Henrik Ibsen, der instruksjonene er så detaljerte at alt som skal være med blir beskrevet, hele utseendet til stuen, og alt som er i den. I tillegg kommer rikelig med instruksjoner om hvordan skuespillerne skal si frem replikkene sine, baktanker, og hva de skal gjøre samtidig. Man kan si det sånn at Ibsen ikke stolte på sine teaterregissører og skuespillerne, han måtte fortelle dem nøyaktig hva de skulle gjøre. Lignende finner man hos Beckett, der scenen og instruksjonene er veldig annerledes, men også veldig, veldig detaljerte.

Hos Pirandello er det nesten som en tekst i seg selv. Det er beskrivelser, nøyaktige beskrivelser, både hvordan det skal se ut, og hvilken virkning det er tenkt å ha. Beskrivelsen går veldig til regissøren, de ser ikke ut til å være ment for noen som leser stykkket som en tekst. Det står for eksempel veldig at man må passe på at de skuespillerne som er der allerede, må skilles tydelig ut fra de seks som kommer inn. Det er en selvfølge, selvfølgelig, men Pirandello bruker flere setninger på å understreke hvor viktig det er, og kommer også med forslag hvordan det kan gjøres.

Litt om Luigi Pirandello

Pirandello ble født 28. juni i en ville ved navn Kaos, nær Agigento (den gang Girgenti), i Sicilia. Da Luigui blir født går det en koleraepidemi i området, slik at han kanskje med rette senere kan kalle seg «sønn av kaos». Begge foreldrene var aktive i bevegelsen til Garibaldi, da Italia ble samlet på 1860-tallet. Unge Pirandello får sin skolegang og første utdannelse på Sicilia.

Da han flytter fra Sicilia for å studere ved universitetet i Roma, har han allerede mistet barnetroen. Da han flytter videre, til Bonn, har han også kranglet med professorer ved universitetet, og brutt forlovelsen med kusinen, Paolina. Han studerer så i Tyskland, i Bonn, der han tar en grad i den Agrigentoske dialekten fra hjemstedet.

På 1890-tallet er det ganske urolige forhold i Italia, noe som ikke er så godt kjent her hos oss. En bondebevegelse, fasci siciliani, blir brutalt slått ned av den italienske statsmakten. Pirandello kjenner personlig noen av lederne i denne bevegesen, fra oppholdet ved universitetet i Palermo. På det personlige plan får Pirandello flere barn, med Maria Antonietta Portulano.Hun er datter av businesspartneren til Pirandellos far.

Forholdet til henne får alvorlige problemer da det skjer en oversvømmelse ved svovelgruven der Pirandellos far har investert det meste av formuen sin, og også medgiften til Maria Antonietta. Hun får psykiske problemer av dette, hun blir gal, og hele familien får også akutte økonomiske vanskeligheter.

Fra han var lite barn har Pirandello skrevet tekster i ulike sjangre. På 1890-tallet er han aktiv i litterære kretser, og får treffes og omgås betydelige italienske forfattere. Ennå kan farens rikdom sikre Pirandellos og familiens økonomi, slik at Pirandello kan bruke tiden sin på å dyrke den litterære interessen. Dette blir altså ødelagt av oversvømmelsen i svovelgruven. Etter det, må Pirandello ta strøjobber, og skrive for penger.

Pirandello gjør karriere i akademia, og fremgang som forfatter. Han ender opp som professor, og han gir ut en rekke noveller, fortellinger og romaner. Han skriver også teaterstykker, og han skriver tekstkritikk. Interessene går mot psykoanalysen, og Freud, også fordi kona hans og moren til hans barn, er i ferd med å bli gal. Han er også interessert og aktiv i de litterære strømningene som råder i tiden.

Den virkelige berømmelsen kommer etter første verdenskrig. Hans i dag mest kjente stykke, stykket denne posten handler om, hadde premiere 10. mai, 1921, ved teateret i Roma. Det ble en forferdelig fiasko. Det gikk imidlertid bedre, da stykket ble vist i Milano, året etter.

1920-tallet var begivenhetsrikt i Itala. Og det tiåret er kjent, også oppe hos oss. For det var her Italia ble fascistisk, under Mussolini. Pirandello blir med i partiet, i 1924, noe han i ettertid selvsagt får kritikk for, nå som man vet hva fascistpartiet til Mussolini endte opp med å bli. Dette partiet går ikke an å forsvares, men Pirandellos valg går kanskje an å forstå, når man ser på hans bakgrunn, fra en nasjonalistisk og/eller patriotisk familie, og med en sterk følelse av urettferdig både på det personlige plan og for den italienske nasjonen.

1920-tallet er også usedvanlig begivnhetsrikt i litteraturen. Hvert eneste år kommer det litterære verk med enorm betydning og innflytelse. Italienerne bidrar med Pirandello, Montale og Italo Svevo. Pirandello har mest betydning innen teateret. Nå har ikke jeg lest romanene og novellene hans, de kjenner jeg bare av omtale, men det skal være god dekning for å si at Pirandello med sitt metateater representerte noe helt nytt og banebrytende innen teatersjangeren. Det er vel særlig Bertolt Brecht som tar dette videre. Det absurde i Pirandellos stykker, blir ivaretatt av folk som Beckett, Ionesco og Pinter, senere.

I 1934 får han nobelprisen i litteratur. Det var ikke alle modernistene som fikk denne prisen, fremdeles ble det jo tatt hensn til at litteraturen skulle være «oppbyggelig», som dt står i Nobels testamente. Det var ikke all litteraturen som ble skrevet som kan sies å være det, noe av den var radikal, og ville heller rive ned det bestående, og erstatte det med noe annet. I 1936, 10 desember, dør han i Roma. Hans testamente sier at det ved kremasjonen ikke skal være noen seremonier av noen art.

Nokon kjem til å komme, av Jon Fosse

Det er på tide å poste et innlegg om et norsk teaterstykke som ikke er av Henrik Ibsen. Hva er da mer naturlig enn å velge et stykke av Jon Fosse, den nest mest spilte dramatikeren vi har. Og når man først velger ham, er det naturlig å gå til Nokon kjem til å komme, det mest kjente og mest karakteristiske stykket av ham.

Nokon kjem til å komme ble satt opp første gang i 1996. Jeg hørte det på NRK radio som hørespill noen år etter. Jeg ble fanget med en gang, dette var min type teater, slik syntes jeg teater skulle være, om man skulle skrive for vår tid. Jeg var aktiv i studentteateret og hadde egne halvprofesjonelle prosjekt, og jeg irriterte meg over alt det fancy og vanvittige som ble produsert. Jon Fosse var veldig ned på jorden, veldig enkelt.

Når jeg leser stykket på ny nå i dag, slår det meg hvor så til de grader enkelt stykket er, og hvor sterkt det bryter med de klassiske forventningene til et teaterstykke. Her er ikke den fortettede handlingen som hos Shakespeare, ikke det sinnrike settet intriger og lag på lag med historier som avdekkes, som hos Ibsen. Her er ikke det voldsomme plottet, med de ekstreme valgene forårsaket av ekstreme handlinger, som hos grekerne. Her er ikke engang de surrealistiske hendelsene og absurde påfunnene, som de tidlige modernistiske dramatikerne fant på. Her kan plottet sies like enkelt sies som det er, hele handlingen gjenfortelles i en setning: to stykker reiser ut til et øde hus de nettopp har kjøpt, for å være med hverandre, han som har solgt huset er der og forstyrrer.

Tittelen Nokon kjem til å komme spiller på Beckett, Waiting for Godot. Jeg husker jeg tenkte den gang at Jon Fosse var veien å gå videre fra Beckett og absurdistene, å sette samme mangel på handling inn i en mer realistisk setting, å bruke vanlige mennesker i vanlige liv. Karakterene hos Fosse er navnløse, de kalles han, hun og Mannen, og de har ingen forhistorie, ingen familie, ingen yrke, ingenting utover det som foregår i stykket, ingenting av det som utgjør våre vanlige liv. Slik ligner de karakterene i Godot, og i de andre stykkene hos Beckett. Det vanlige livet har opphørt å eksistere. I Godot er det bare ventingen som gjenstår.

Det går an å si litt om det å gjøre det på denne måten. Da Jon Fosse skrev dette og mange av de andre stykkene han gjorde seg berømt med, var Erlend Loe en av våre aller mest berømte og leste forfattere med bøker som Naiv. Super. Det ble sagt om Loe at han traff så godt, fordi han forenklet den kompliserte virkeligheten folk levde i. Allerede på 90-tallet ble man bombardert av inntrykk, selv om man i dag med internett og sosiale medier overalt kanskje vil smile litt over at 90-tallet skulle være så ille, men man hadde også da behovet for å skrelle bort og gjøre noe enkelt. I Naiv.Super slår hovedpersonen på et bankebrett. Setningene er helt enkle, naiv, super.

Fosse gjør det enkle litt mer avansert. Han har ikke den humoren Loe krydret bøkene sine med, han er ørlite grann vanskeligere tilgjengelig. Hans enkelhet er noe mer krevende, og mye enklere å parodiere. Loe er ufarlig selvironisk, han kan avfeie alt med en latter, det er bare spøk og underholdning. Hos Fosse er det høytidelig, poetisk. Jeg ler av stykkene hans, det er humor for dem som ser den, men humoren er ikke noe bærende element, og den er langt fra påfallende. Den er der, fordi den er så treffende.

A slight ache, av Harold Pinter

På norsk heter stykket «Fyrstikkselgeren», og det var med dette navnet vi satte det opp ved botanisk hage i Bergen. Så vidt vi vet er vi en av de ytterst få gruppene som har fått sette opp noe der. Vi spilte det ute i hagen, våren 2000 kan det ha vært, jeg må nesten sjekke det, og jeg hadde rollen som denne fyrstikkselgeren. Den gangen var det ikke så lett å få tak i originalversjonene som det er nå, og unge og uerfarne som vi var tenkte vi ennå ikke på at vi kunne lage vår egen oversettelse. Den oversatte versjonen vi hadde, var stykket sånn det var for oss.

Uttrykket a slight ache betyr «en liten irritasjon», noe som gjør litt vondt, noe som ligger der og verker. Om det hadde vært mulig å samle alt det i et norsk uttrykk, så ville det vært en bedre oversettelse. Fyrstikkselgeren er kanskje denne lille irritasjonen, eller et bilde på den. Det er noe i ekteskapet til Edvard og Fiona, om jeg nå husker navnene deres riktig, som ikke er helt som de skal. Typisk Pinter går samtalene deres nokså som normalt, i en slags absurd hverdagsrealisme, iblandet litt sosialrealisme, han er tydelig inspirert av Beckett og de andre absurdistene, men han bruker litt mer enn de andre vanlige folk i ganske vanlige liv. Men så er det gjerne noen syke ting som skjer, også.

Opprinnelig var stykket et radiohørespill. Pinter kom på den briljante ideen å ha en taus rolle, Fyrstikkselgeren, i dette hørespillet, slik at lytteren fikk en prøve på å avgjøre om denne fyrstikkselgeren er reell, eller om han var et utslag av Edvards fantasi. I teateroppsetninger må regissøren ta en avgjørelse, og da er jeg rimelig sikker på at alle velger å la fyrstikkselgeren være med som en karakter. Det gjorde i alle fall vi.

I denne forbindelse hadde jeg selv en liten irritasjon, da jeg i yngre dager sendte inn noen av mine egne stykker til NRK for å prøve å få dem inn i radioteateret. I det ene stykket, Pjotr og Josef, satt opp av studentteateret i Oslo, og oppfølgeren, P & J, satt opp av tilsvarende i Bergen, er det en taus kvinnerolle veldig direkte inspirert av ideen til Pinter, men med en ganske annen funksjon enn Fyrstikkselgeren. Det var ganske spesielt å få belærende tilsvar fra NRKs dramaansvarlige, om hvor galt det er å ha en taus rolle i et radioteater, det går ikke an, må jeg forstå. Det går altså veldig godt an, og det er en del av teaterhistorien at det er brukt.

Senere vant Harold Pinter nobelprisen i litteratur. Jeg vet ikke hvor godt stykkene hans og tekstene er kjent av den grunn. I de senere årene har han gjort seg mer bemerket som svært krass kritiker av USAs og Englands utenrikspolitikk. Det var også det nobelpristalen hans handlet om. I vårt miljø var Pinter veldig stor, der rundt 2000-tallet. Stykkene hans passet oss godt, siden det var få roller i dem, og de var enkle å sette opp med tanke på nødvendig utstyr man behøvde. Det passet godt for oss, med de helt latterlig begrensede ressurser vi hadde til rådighet. Vi var idealister, uten at det skal ligge noe flott i det. Vi ville drive med teater, så det gjorde vi, selv om det ikke gav oss noen inntekter.

Av de fire som var med i denne produksjonen, er det to som lever av teater i dag. Den er skuespiller ved den nasjonale scene i Bergen, den andre dramaturg ved Det norske teater i Oslo. Så er det jeg, som driver med mitt, og ikke vil at mitt personlige liv skal være så synlig på nettet. Den siste er jeg ikke helt sikker på hva gjør, men jeg tror ikke det er noe innen teater. Vi var alle idealister, for noen ble det et yrke.

To av oss fire studerte også teatervitenskap, litteraturvitenskap og russisk, det vil si, jeg studerte aldri teatervitenskap, men hadde jo gjennom samtaler god kontroll på hva som foregikk der borte, og jeg hadde allerede studert nordisk språk og litteratur. Så vi hadde både en teoretisk og en praktisk tilnærming. Jeg synes En liten irritasjon er en bedre oversettelse enn Fyrstikkselgeren, så hvis det var jeg som oversatte, ville jeg valgt den.