Strengt tatt, så er dette en biografi, strengt tatt, så er det sakprosa. Men hva skal man si, når det er Vladimir Majakovskij (1893-1930) som har skrevet teksten, og har gjort det med sånt temperament at det er ikke godt å si hva det er for noe.
Den er skrevet i 1922, denne teksten. Det er året den russiske borgerkrig formelt slutter, det veldige landet ligger i kaos og ruiner, 4 år med verdenskrig fulgt av 4 år med borgerkrig er slutt. Nå venter en mengde år med kommunisme. Majakovskij er futuristen, den som venter med glød på fremtiden som skal komme, som jager etter den, vil ha den straks, og ha mer av den.
I 1928 skriver han mer, skriver han inn de manglende seks årene. Så kommer den ut i samleverket hans. 14. april 1930 dør han, skyter seg, i hjertet. Pang, er det slutt. Han hadde ikke tid å vente på noe.
Biografien, eller hva man skal kalle det, er delt opp i tema. Første tema heter bare Tema, og inneholder setningen:
Я — поэт. Этим и интересен. Об этом и пишу. Об остальном — только если это отстоялось словом.
Majakovskij, Ja sam, (Jeg er poet. Det er interessant. Om det skriver jeg. Om resten – bare om det setter seg med ord).
Sånn går det nedover i korthogde overskrifter og korte tekster. Under tittelen Hovedsak (главное) står at han ble født i Bagdati, Kutaiskaja guvernement, i Georgie. Datoen er 7. juni, året er 1894, eller 1893, i alle fall ikke før.
Det er sånn han skriver diktene sine også. Ingenting er så viktig, gjelder bare å komme videre. Det er til fremtiden han skal, det er der det skjer.
Helt grei litteratur 