Kategoriarkiv: Biografi

Dichtung und Wahrheit, av Johann Wolfgang von Goethe

Man må nesten være Johann von Goethe (1749-1832) for å skrive en 585 sider stor biografi om seg selv.

Den begynner

Am 28. August 1749, mittags, mit dem Glockenschlage zwölf, kam ich in Frankfurt am Main auf die Welt.

GOETHE, DICHTUNG UND WAHRHEIT

Dette er Erstes Buch i Erster Teil, første bok i den første delen. Denne delen har fem deler, og omhandler barndom og ungdom. Så er det andre del med fem nye, og så tredje og fjerde del, hver med fem bøker. Det blir 20 bøker i alt. Goethe legger frem sitt liv, for den som måtte være interessert. Vel vitende at hele hans tyske samtid, og hele ettertiden, vil være det. Han er fullt klar over sin posisjon, og det er ingen falsk beskjedenhet eller uhøytidelig spøk å spore. Dette er dikting og sannhet, historien om mitt liv, slik jeg – som kjenner den best, og best er i stand til å gjengi den – vil legge den frem.

Goethe er en dikter og et menneske som søkte sannheten. Han er barn av opplysningstiden, med troen på menneskets muligheter og fornuft, og en veldig optimisme at mennesket er i stand til å erkjenne verden og livet. Best egnet er kunstneren, og vitenskapsmannen, og Goethe var begge. Han trodde på sitt eget geni. At han var i stand til å se mer og skjønne bedre alt i menneskelivet og i naturen, og at han også var gitt evnen til å fremstille dette i et skjønt språk. Også sitt eget liv ville han skjønne bedre enn alle andre, så dermed var det nærmest en plikt at han påtok seg oppgaven av å forklare det også.

Die Konstellationen war glücklich; die Sonne stand im Zeichen der Jungfrau, und kuliminierte für den Tag; Jupiter und Venus blichten sie freundlich an, Merkur nicht widerwärtig; Saturn und Mars verhielten sich gleichgültig: nur der Mond, der soeben voll ward, übte die Kraft seines Gegenscheins um so mehr, als zugleich seine Planetenstunde eingetreten war. Er widersetzte sich daher meiner Geburt, die nicht eher erfolgen konnte, als bis diese Stunde vorübergegangen.

Tross opplysningstidens fornuft går ikke Goethe av veien for å påpeke at astrologien også spilte på lag. Det er sånn det er i legendene når det kommer viktige folk til verden. Klokken var 1200, midt på dagen, månen blir snart full, solen står i jomfruens tegn, alt er godt.

Stilen til Goethe er gjennom hele biografien veldig rett frem. Han smører ikke tjukt på, verken av egne kommentarer eller språblikk, eller sentimentalitet, eller overdrivelser. Det er som en vitenskaplig rapport, nøktern og observerende, og analytisk. Men det er hele tiden driv i fortellingen, og hele tiden refleksjon. Alt som blir fortalt er det poeng i. Det er ingenting som står bare for seg selv, bare som underholdning, bare sånn man kunne sløyfe, som overskuddsfett. Tidlig i teksten kommer historien om hvordan han kastet kopper og kar i bakken på gaten, så det knuste, og hvor stor glede det satte i ham, og de andre barna. Veldig levende fortalt. Goethe forklarer ikke hendelsen selv, det gjør han sjelden, men leseren har rikelig med muligheter til å lese inn i den barnets eventyrlyst, gleden over å være midtpunkt og finne på spennende for de andre, og også at han kom fra en velstående familie, der noen knuste kopper og kar var noe som ikke resulterte i annet enn et lyst barndomsminne.

Goethe har en vitenskaplig tilnærming til det han skriver. Han stiller spørsmålet hva det er ved barndommen som kommer fra ham selv, og hva som er blitt fortalt ham. Dette er jo relevante spørsmål når det kommer til et menneskes erindring, og hvordan de ulike delene av livet knyttes sammen, men det kan også være enda et utslag av den kolossale selvbevisstheten til den tyske giganten. Som om det er hans egne inntrykk og tanker som teller, om det kommer fra andre, er det ikke lenger så interessant.

Ellers er det mange detaljer også av historisk interesse. Hvordan det så ut i boligen. Hvordan gatefestene var. Hvordan folk levde. Svært mye av det er relevant for Goethes senere liv, og senere diktning. Det blir gjort et stor poeng av farens romerske samlinger, og Goethes tidlige befatning med antikken, særlig den romerske. Her er det rikelig med spor også i hans diktning, blant annet fra tallrike elegier, og fra den italienske reise. Det er også mye å finne i de romerske idealer, når det kommer til Goethes måte å leve på og å tenke på, og til å utøve kunsten på. Det var klassikerne som evenet å fremstille verden som den skulle fremstilles. Goethe søkte å etterligne dem.


Reklamer