Kategoriarkiv: Diktverk

Requiem, av Anna Akhmatova

På russisk heter det Реквием, de skriver det som vi sier det, Rekviem. Anna Akhmatova (1889-1966) skrev sitt rekviem mellom 1935 og 1961. Dette er tekst skrevet med huden, det er tekst som er forbannet, det er tekst som ikke ber om medfølelse eller forsoning, det er tekst som ikke tenker på hvordan den vil bli oppfattet eller tolket, det er tekst i form av et artikulerrt skrik.

I 1957 skrev hun ikke et forord, men i stedet for et forord вместо предисловия

– А это вы можете описать?
И я сказала
– Могу.

– Og dette kan du beskrive?
Og jeg sa
– Det kan jeg.

Анна Ахматова, Реквием , вместо предисловия

Livet til Anna Akhmatova var tragedien å være født i Russland i 1889, nær Odessa, inn i en adelsfamilie. De flyttet til Tsarskoje Selo, nær St. Petersburg, og Akhmatova beveget seg inn i de litterære sirkler. Dette var en tid det sydet og kokte i russisk kulturliv, og senteret var i St. Petersburg, der Akhmatova gjorde seg bemerket med sin poesi, og sin kvinnelighet, det er verdenslitteratur som blir produsert i St. Petersburg på denne tiden her. Og Akhmatova er en del av det.

Og det er verdenskrig, og det er russisk revolusjon. Det er omveltninger verden ikke har sett maken til, og det gigantiske landet Russland går fra verdenskrig til borgerkrig, fra tsarrike til kortvarig republikk, til kommunisme, og snart derfra til totalitarisme. Det er tragedie umulig å ta inn over seg. Den rammer Akhmatova, som den rammer alle. Hennes mann blir arrestert og skutt – pang! det var han.

Og så ble det bare verre, og verre, og verre. Akhmatova var en del av intelligensiaen, alle visste hun var en del av intelligensiaen. Alle visste hun skrev dikt, med avansert symbolikk, ikke med grotesk Stalin-enkelhet, ikke for idioter, men for tenkende mennesker. Tenkende mennesker er farlige i en totalitær stat. De døde og ble fjernet rundt henne, en etter en etter en etter en, sendt østover mot en av de utallige arbeidsleirene, eller i fengsel, eller i døden. Akhmatova kunne ikke lenger skrive dikt, ikke gi dem ut. Det var livsfarlig, i ordets retteste betydning.

Så hun skriver bare i smug. Små lapper. Det er dette som siden blir satt sammen til Rekviem, dødsmessen. Messe for de døde. For Russland. Det livet hun kjente. Vennene, slektningene, elskere, ektemenn, barn. Messe over den hun var, og som hun måtte grave vekk, for det var døden å være som hun var. Tenkende, intelligent, utfordrende. Hun hørte ikke hjemme i et totalitært samfunn, kunne ikke leve i et totalitært samfunn. Men der var hun.

Krigsårene. 1941-45. Bare en annen terror. Nye millioner døde. Seier betydde Stalin. Ingen nåde for de dømte.

Det er så sterkt det livet hun har levd. Og hun ber ikke om noen bestemte følelser. River bare opp huden sin, og strekker den ut foran oss, i form av ord.

Det begynner med en Посвящение, en tilegnelse, innvielse eller dedikasjon:

По столице одичалой шли,
Там встречались, мертвых бездыханней,
Солнце ниже, и Нева туманней,
А надежда все поет вдали.
Приговор… И сразу слезы хлынут,
Ото всех уже отделена,
Словно с болью жизнь из сердца вынут,
Словно грубо навзничь опрокинут,
Но идет… Шатается… Одна…
Где теперь невольные подруги
Двух моих осатанелых лет?
Что им чудится в сибирской вьюге,
Что мерещится им в лунном круге?
Им я шлю прощальный свой привет.

Посвящение, Реквием, март 1940

Oversatt (ikke fullstendig):

Foran slike sorger bøyer fjellene seg
Flyter ikke den store elven
Men faste fengselsbolter
Og bak dem «Katorsjne nory» (vet ikke hvordan jeg oversetter)
Og dødelig sorg.
For noen blåser vinden friskt
For noen nytes solnedgangen
Vi vet ikke, vi er overalt de samme,
Hører bare det rasler hatefullt med nøklene
Ja de tunge skrittene fra en soldat.
(..)
(..)
(..)
(..)
(..)
Dommen… Og straks kommer tårene
Liksom grovt slått over baklengs
Men går… Slentrer… Alene
Hvor nå er ufrivillige venner
(..)
Hva undrer de seg i sibirs snøstorm?
Hva ser det ut som for dem i månens krets?
Dem jeg sendte til avskjed min hilsen.

Språket går litt i oppløsning. Det begynner med å skildre det sykeste, det umulige, at selv fjellene må bøye seg for en slik sorg. Det er verden og de vanlige lovene som bryter sammen. Dette er skrevet i mars, 1940. Noe er helt konkret, fenglsene, avskjeden. Anna Akhmatova lever i sin leilighet, i St. Petersburg, mens hennes sønn, er et sted i Sibir, i slavearbeid. Levende, eller død. På russisk er одна både en og alene, og også ensom. Ordet er hunkjønnsformen, hankjønn er один, så i originalen kommer det frem at det er en kvinne som er alene, Aklhmatova selv.

Тихо леться тихии Дон,
Желтый месяц входить в дом.

Входит в шапке набекрень.
Видит желтый месяц тень.

Эта женщина больна,
Эта женщина одна.

Муж в могиле, сын в тюрьме,
Помолитесь обо мне.

Stille flyter stille Don,
Den gule måneden går inn i huset.

Går inn med hatten på snei.
Ser gul måned skygge.

Denne kvinnen har det vondt.
Denne kvinnen er alene.

Mannen er i graven, sønnen i fengsel,
Be litt for meg.

Rekviem, 2,

Mannen er død, sønnen er i fengsel. Det er sant. Det er leseren som har lyst til å vri noen, det er intenst så Anna Akhmatova holder igjen.

Eller hva med denne innledningen på neste:

Нет, это не я, это кто-то другой страдает,
Я бы так не могла, а то, что случилось,
Пусть черные сукна покроют,
И пусть унесут фонари…
Ночь.

Nei, det er ikke jeg, det er en annen som lider,
Jeg ville ikke klart det, det, som hendte,
La de dekke det svarte stoffet,
Og la dem bære bort lysene…
Natt.

3, 193


Det er ikke jeg, det er en annen som lider. Jeg ville ikke klart det. Det er å se seg selv utenfra. Distanse til seg selv. Ikke holde ut sitt eget liv. Det har vært 12 år med Stalin. 25 år med krig og kommunisme. I Europa innvaderer Tyskland Polen. Om to år kommer de til Sovjetunionen, nazistene. Natt.

5

Семнадцать месятцев кричу,
Зову тебя домой,
Кидались в ногу палачу,
Ты сын и ужас мой.
Все перепуталось навек,
И мне не разобрать
Теперь, кто зверь, кто человек,
И долго ль казни ждать.
И только пышные цветы,
И звон кандельный, и следы
Куда-то никуда.
И прямо мне в глаза глядаит
И скоро гибелью грозит
Огромная звезда

1939

Sytten måneder skriker jeg,
Jeg roper deg hjem,
Slenger meg for bøddelens fot
Du min sønn og skrekk
Alt har surret seg sammen for evig
Og jeg kan ikke skille fra hverandre
Hvem som nå er dyr, hvem som er menneske
Og lenge er det å vente på straffen.
Og bare fyldige blomster
Og lyden av kandelabre, og følger
Et eller sted ingen steder.
Og ser meg rett inn i ansiktet
Og snart truer med ødeleggelse
En diger stjerne.

Dette er ikke teknikk. Dette er ikke ambisiøs skriving, for å komme inn i noe litteraturhistorie, eller noe. Aldri kunne Akhmatova vite om disse lappene ville bli lest. Og ikke ser det ut til å spille noen rolle heller. Det er skriveriene til en skrivekunstner der livet faller fra hverandre. Sønnen er i fengsel, om han er død eller levende, vet hun ikke, at det er uten lov og dom og rett, vet hun. Hva kan en mor gjøre? Ordene Ты сын и ужас мой, direkte oversatt «Du sønn og forferdelsen min», ужас er ordet russerne bruker om noe som er forferdelig. Barnet er forferdelig, for det at barnet er arrestert og sendt vekk, er en del av smerten. Selvfølgelig elsker hun barnet sitt, men selvfølgelig er ikke det noe spørsmål. Hun har skreket på ham i 17 måneder, ropt ham hjem. Hvem som er menneske, hvem som er dyr, hun kan ikke lenger skille det.

Tekst 6 er også svært sterk, der hun sier ukene flyr lett. Det er våren 1939, våren 1939, Hitler har forsynt seg av Østerrike og Südetenland, Stalin-terroren av 1938 går mot slutten. Det er vår, fuglene synger, hva vet vel de? – Hva som skjedde, skriver Akhmatova, jeg fatter det ikke (egentlig fanger det ikke). Hvordan har du det sønn, i fengselet? Det er helt umenneskelig at en mor skal skrive slik til sin sønn, helt uutholdelig.

Tekst 7 er et klassisk dikt, bygd opp med verselinjer og strofer, rim AbAb, og rytme. Tre strofer i alt. Skrevet 22. juni 1939, tilfeldigvis nøyaktig to år før den tyske invasjonen, operasjon Barbarossa. Приговор heter teksten, dom.

Tekst 8 er til døden, К смерти, 16 linjer er det, skrevet 19. august, 1939. Den siste teksten, nr. 12, er en epiolog. Til sammen er hele diktet på omtrent 12 sider. Ikke ment for salg. Men for å sette ord på det umulige i å måtte leve med en urettferdig og uutholdelig skjebne, ment for å beskrive hvordan det var å være Anna Akhmatova.

Canti (Sanger), av Giacomo Leopardi

Den italienske poeten Giacomo Leopardi (1798-1837) er regnet som den betydeligste av de italienske romantikerne. Jeg kjenner ham ikke godt, av de italienske forfatterne har jeg satt inn støtet mot Dante, fulgt av Boccaccio og Petrarca, og så noen hundreår frem til Pirandello, Svevo og Levi. Ellers er det nokså sparsomt. I den romantiske litteraturen kjenner jeg naturligvis den norske, etter hvert også litt den danske og svenske, og nå i ny tid ganske grundig den tyske. Russisk litteratur kjenner jeg godt i alle perioder, også denne, og den engelskspråklige er lett tilgjengelig for oss nordmenn?

Men den italienske? Selv for en pasjonert italiener som meg, så slutter liksom Italia med barokken, og det er kunsten og arkitekturen som er noe. Det vakre språket har naturligvis resultert i stor diktning, men ikke etter middelalderen, egentlig. Det er det gamle som er interessant, når det gjelder Italia.

Dog skulle det ikke overraske noen at et stort kulturland som Italia i enhver periode skal ha nok til å hamle opp med hele Norden, om ikke annet, så fordi det bor minst dobbelt så mange mennesker der. Om man ikke kjenner forfatterne, og verkene, er det nok fordi man ikke har satt seg inn i det.

Her snakker jeg for meg selv. Litt begynnende dypdykk leder meg raskt frem til Giacomo Leopardi, et vidunderbarn av Mozartske dimensjoner, bråmoden så det savner sidestykke, og dyp pessimist frem til sin altfor tidlige død i 39-årsalderen. Underveis skrev han noen av italiensk litteraturs vakreste dikt, senere samlet i det som kalles Canti, der det finnes dikt fra hele karrieren. Fra det ungdommelige All’Italia, til de senere pessimistiske tidlig alderdomsdiktene.

Mennesket, Skabelsen og Messias, av Henrik Wergeland

Ambisjonsnivået til Henrik Wergeland med dette verket kjenner ingen grenser. Han vil fortelle menneskehetens historie, på idéplanet, med forening av filosofi, religion og historie, følelser og fornuft, diktet skal romme alt, på alle nivå. I utgaven fra Cappelen forlag, 1968, er det 608 sider langt. Det er et dikt, skrevet på vers, men Wergeland lar seg ikke binde av verseformen, han varierer fritt lengden og formen på versene, og skriver ikke på rim. Det er en grensesprengende utgivelse på alle måter.

Ambisjonsnivået mitt er heller ikke så verst når jeg nå gir meg i kast med det. Det vil ta tid å lese det. Så jeg vil poste denne posten, og bearbeide den underveis. Wergelands måte å skrive på er fremmed for vår tid, det gjelder også for meg. Til å begynne med vil jeg lese omtaler, og gjøre noen dypdykk, så vil jeg etter hvert få lest hele.

Verket kom ut i 1830, rett etter at Wergeland var fylt 22 år. Gjennom hele livet var Wergeland særdeles produktiv, så det er ikke så enormt underlig at han klarer å skrive hundrevis av sider på vers, fra han er 20 til 22. Det er heller ikke så underlig at han har det ungdommelige pågangsmot som skal til for å ta fatt på et sånt verk som dette skal bli, og at han også har det som skal til for å fullføre det. Han kaller det selv sitt hovedverk, ganske uvanlig for en forfatter å liksom starte med det, de fleste utvikler sitt forfatterskap og skriver sine viktigste bøker senere i livet. Særlig når verket skal være så omfattende, og romme så mye.

Wergeland omarbeidet sitt ungdomsverk mens han lå på sykeleiet høsten 1844. Den nye versjonen fikk tittelen Mennesket, og de tre delene i verket fikk titlene Mennesket, fortabelsen og frelsen, altså ikke lenger Mennesket, Skabelsen og Messias. Denne versjonen skal være enklere enn den opprinnelige, noe av målet for Wergeland var å gjøre teksten mer lesbar.

Først starter jeg med prologen, så kommer resten.

PROLOGEN

Prologen er tilegnet H. Steffens, det som skal være en høyskolelærer i Schlesien, engelsk og latinsk Silesia, et ofte omstridt område, og nå stort sett beliggende i Polen. Det er ikke klart for meg hva verken denne H. Steffens eller N. Treschow, Dr. Statsraad, gjør i diktet. De blir nevnt mot slutten av prologen.

Det begynner ganske ordrikt, typisk Wergeland, som ikke pleier å holde igjen for sin boblende, sydende og nesten sprutende fantasi:

Ved Mjøsen, dit Fædrelands Hjerte, høitbankende under
Heidmarkens fulde Bryster, hvor Helgeøe hænger,
sød som Moderbarmens Rubinkrone, Drengens
Ydunsæble . .

Det er kanskje litt vel mye av det gode, selv om man skal lese det med romantikkens briller og med ideen om det skapende geni. Her er det veldig mye som blir sammenlignet, slik Hedmarkens fulle bryster, i det lille utdraget (det følger snart Totn med haar som Guldax/ Kinden rød som kløver/ Munden fuld av Honning!, om en Dreng som har sluppet det, og nå er mæt som en Gud).

Snart blir det dog introdusert et jeg, i all denne beruselsen, et dikter-jeg, som da skal holde orden på Norge i området rundt Hedmark og Mjøs, denne Steffens, som prologen henvender seg til, og Stella, den ideale kvinnefiguren, med navn som betyr stjerne, og vanskelig å lese uten å la tankene gå til Dantes Beatrice. Så her heter det … saa jeg tidt i/ Mørke syntes Stella å skimte… o hvis jeg/ græd, ei hørte / jeg Stellas latter. Dette er linjene der Stella blir introdusert.

Siden blir det også introdusert en harpe, det er en dreng som spiller på den, og det ligger kanskje en idé her om at harpen er melodien til historien, at det er diktet som blir spilt. Harpen og strengene blir siden nevnt i flere sammenhenger, av og til klinger de, av og til er en streng røket, av og til er dikter-jeget på jakt etter den.

Det er i det hele tatt en idérikdom som nesten tar overhånd. Til og med den syriske byen Palmyra er nevnt.

Tænderne — o Palmyras Søiler briste! —
de skrangle som flygtende Vogne.
Møllene summe op: nu er det stille!

Jord, himmel og Helvete er tema, så å si i flukten

Hvad Sang? Jord, eier du Noget,
værd at fortælle til Himlen?

Thi her, hvor Skyerne knæle,
Jord, du er vorden et Dyb kun.

Thi her, hvor Himlen er aaben,
Jord, du er vorden et Helved.

O vee, vee Stella jo boer der!
Jord, du er vorden en Himmel.

Det er fine vendinger, men det viser jo kanskje også litt av problemet med å skrive ubegrenset, ved ikke å holde igjen, det blir litt vanskelig å få tak på. Her er det klart at jorden ikke har noe å fortelle himmelen, mennesket ikke noe å fortelle gudene. Så er det slik at sammenlignet med Himmelen, så er jorden et Helvete, men siden Stella bor her, så er jorden en Himmel likevel. Og alt dette er bare en liten detalj på veien, før diktet, progogen, stormer videre.

Det er en prolog, en innledning dette, så det skal være en forberedelse på verket som skal komme. Da må det roe ned i det verket skal begynne.

. . O store Alt, du bruser — skulde du ikke
være et stille Skjold om det rolige Hjerte,
Herkles Muskler liig om hans svævende Gudblik?
Hvi da . . Angst! o Angst!
jeg synes at drukne; thi Altet,
Jeg vilde skille mig fra,
bruser igjennem min Harpe, som gjennem Chaos’ glødende Port
og hvirvler mig bort, som et Fnug, til Fnug.

Herkles er Herkules, den greske muskelguden. Det store altet må være verdensaltet, naturen selv. Så her er det en angst, i det dikter-jeget forsøker å orientere seg i altet, og det bruser gjennom harpen – dikterharpen – som gjennom Kaos’ glødende bort, og blåser ham bort, som et fnugg, og han blir til et fnugg, også. Det er brusende, stormende skrevet, men det er – den gang, som nå – kanskje litt vanskelig å si hvem som skal være målgruppen for et slikt enormt verk, hvem han skriver til, hvem leseren skal være.

De aller siste linjene har prologens eneste rim:

O Steffens, du Norges bortblæste Laurblad,
o Treschow, der ophang herhjemme din Krands, i hvis Skygge
de gothiske, lyse Øine funkle,
svaler min Pande med signende Hænder:
de Laurbær hvorefter den brænder.

Det er pannen som brenner etter laurbær. Det er litt av et verk Wergeland legger opp til.