Dagens russiske roman er av de underlige og litt ubestemmelige. Den er skrevet av Mikhail Lermontov (1814 – 1841), denne unike poeten som ble livstrett i ung alder, og maktet å gi uttrykk for det i dikt som tilhører verdenslitteraturen og er skrevet allerede i tenårene. Lermontov skrev også noe prosa, hvorav romanen vi skal behandle i dag og torsdagene fremover, er den mest kjente.
Romanen består av det som nesten kan se ut som litt tilfeldig sammensatte noveller. For meg er dette inntrykket forsterket, ved at mitt første møte med den (eller deler av den) var i novellesamlingen «Russland forteller». Den stod i min mors bokhylle, og var mitt første, kjærlige møte med russisk litteratur. I den stod novellene Taman og En fatalist, av Lermontov, der den første ikke gjorde noe inntrykk på meg, mens den andre klarte jeg ikke å forstå helt og klarer kanskje enda ikke å forstå helt, men huske den klarer jeg. Og jeg kjente den straks igjen da jeg leste romanen første gang i mai år 2000. Disse novellene, som jeg trodde det var, står som helt vanlige fortellinger i romanen.
Komposisjonen har mer merkelig ved seg enn at den inneholder deler man greit kan ta ut og presentere som selvstendig tekst. Den er mer en samling tekstfragment enn noe selvstendig hele. Eller, de ulike delene er ikke fragmentariske, de er alle avsluttede og fullstendige, men satt sammen som roman ser det fragmentarisk ut. Det ser heller ikke ut til at Lermontov har anstrengt seg noe særlig for at det skal være annerledes. Kanskje er det en slik roman man skal vente fra en poet.
Romanen er delt i to deler. Skjønt, hvor skillet går mellom de to delene er ikke helt klart. Midt inni del I kommer en del som blir kalt «Petsjorins dagbok», hvor romanens egentlige jeg-forteller legger frem dagboksnotatene til romanens helt. Disse dagboksnotatene fortsetter i del II. Denne inndelingen skyldes nok helst førsteutgivelsen, der romanen ble delt i to å gjøre trykkingen og utgivelsen lettere. Men la oss nå holde oss til denne todelingen som den er. Første del består da av et lite forord, før vi får et langt kapittel om «Bela». Dette er også en fullt ut avsluttet historie, som kunne stått fint for seg selv. Jeg husker vi leste den – eller prøvde å lese den – da vi studerte russisk i Minsk sommeren 2007. Vi leste da utdrag, kun de delene som omhandlet Petsjorin og Bela (akkurat som romanens forteller anbefaler oss ikke å gjøre, hopp ikke over disse sidene med naturskildringer, sier han (Но, может быить, вы хотите знать окончание истории Белы? Во-первых, я пишу не повест, а путевые записки; следовательно, не могу заставыть штабс-капитана рассказывать прежде, нежели он начал рассказывать в самом деле. Итак, погодите или, если хотите, переверните несколько страниц, только я вам этого не советую, потому что перезд через крестовую гору (…) достоин вашего любопытства. «Men, kanskje dere ønsker å vite avslutningen på historien om Bela? For det første, jeg skriver ikke en liten roman, men reiseskildringer. Følgelig kan jeg ikke skrive ned stabskapteinens fortelling før han selv forteller den. Dermed må dere vente, eller bla forbi noen sider, noe jeg ikke anbefaler, for reisen gjennom Krestovaja-fjellet er verd deres nysgjerrighet» – passasjen står på side 37 i Solum-utgaven fra 2004, og er verd å få med seg, siden det senere i romanen blir sagt at slike naturskildringer ikke er noenting verd, for enten har man vært der selv og vet hvordan det er, eller så har man ikke vært det, og forstår ingenting). Etter dette følger et kapittel – eller en novelle – om Maksim Maksimivitsj, den som forteller historien om Petsjoring og Bela. Etter det introduseres etter et nytt lite forord dagboksnotatene til Petsjorin, før vi får historien Taman, som altså skal befinne seg i dagboken. Andre del består av den lange historien om «Fyrstinne Mary», en historie som virkelig har utseende som et dagbokutkast, med dato og det hele. Romanen avsluttes med fortellingen «En fatalist». Det må med at de tre fortellingene, Taman, Fyrstinne Mary og En fatalist er nummerert I, II, III, selv om den første befinner i bokens del I, de to andre i bokens del II.
Det er klart man kan reagere på romanens noe rotete sammensetning, men man må huske at den er skrevet før 1840, en tid det omtrent ikke var skrevet noen romaner. Romanes tidsalder kommer rett etter, og Lermontovs roman er på noen måter med på å innlede den. Tidligere var det i tragedien og poemet personer ble utforsket og konsekvenser av handlinger testet, det ble gjort i den høye stil og omhandlet virkelige helter og forbilder. Lermontov skriver om vår tids helt – герой нашего времени -, og han gjør det i prosa. Mange av virkemidlene vi nå har sett så mange ganger at vi tar dem for gitt, var ennå ikke brukt den gangen. Hvis man leser tidlige 1800-talls romaner, vil man se at brev og dagbroksnotater går igjen for at de handlende karakterer skal få gitt uttrykk for tankene sine.
Med alt dette på plass kan vi gå i gang med behandlingen av selve romanen. Vi gjør det slik at tar for oss historien om Bela her i denne første posten, før vi gjør oss ferdige med del I og spesielt tar for oss Taman i neste post. Så går vi nøye gjennomdagboksskildringene til Petsjorin i «Fyrstinne Mary» i vår post nummer 3, før vi avslutter med romanens avslutning, «En fatalist». Vi kan gjøre det klart at hovedpersonen – vår tids helt – er nevnte Grigorij Aleksandrovitsj Petsjorin, han skal vi bli godt kjent med, og handlingen foregår i Kaukasus, dit Petsjorin har reist for å finne utløp for sin egen livslede. Det er mulig å finne en god del paralleller mellom Petsjorin og Lermontovs eget liv. De har noen fellestrekk, og tiltrekningen til Kaukasus i det sørlige Russland er bare ett av dem.
Jeg har lest romanen i min samlede utgave av Lermontovs verker, utgittt på «Knitzjnaja Palata» og trykket i 2002. Det finnes en utmerket norsk oversettelse, gjort av Erik Egeberg og utgitt på Solum forlag. Ingen annen oversetter av den russiske litteraturen kan som ham både beholde originalteksten, og få til et lett og ukunstlet norsk. Han glatter ikke over noen vanskelighet, og oversetter teksten som den står der. I mine oversettelser av tekstutdrag her har jeg brukt hans oversettelse som kontroll over at jeg selv ikke har kommet helt galt ut. Slavofile nordmenn bør av prinsipp kjøpe hans oversettelser, slik at han fortsetter å oversette og forlagene forsetter å gi ut hans oversettelser. Russiskkyndige har sikkert funnet frem til denne nettsiden , fra Fundamentalnaja Elektronaja Biblioteka (FEB) Russkaja Literatura Folklor, med fyldig og nyttig noteverk og opplysninger om romanen. Det er blitt mye enklere å være hobbyforsker med slike informasjon så fritt og lett tilgjengelig.
Forordet
Lesere av bloggen har kanskje allerede fått med seg at jeg er nesten litt mer enn spesielt interessert i verkenes åpningssetning. De store verkene er store allerede fra starten av, og etter et par linjer pleier det være klart hva slags roman, novelle eller skuespill man holder i hendene. Ofte faller det fint sammen at mine favorittverker også har mine favorittåpninger. Og åpningen av Vår tids helt skuffer ikke i det hele tatt.
Во всякой книге предислоиие есть первая и вместе с тем последняя вещь; оно или служит объясненем цели сочиненя, или оправданием и ответом на криики.
I enhver bok er forordet den første og sammen med det den siste tingen; det vil enten forklare hensikten med hele verket, eller retterdiggjøre seg og svare på kritikk.
Kommentarene fra FEB oppgir at Lermontov skrev dette forordet våren 1841 for den andre utgivelsen av romanen. Kanskje skal man derfor ikke ta den altfor alvorlig, det ligger jo også litt i åpningssetningene. Det blir et slags «antiforord», som gjør narr av alle andre forord, med det at de tar verket de er et forord til altfor alvorlig og høytidelig, og har altfor store tanker om seg selv. Egeberg oversetter есть первая и вместе с тем последняя вещь med «er alfa og omega», en oversettelse tettere til meningen men fjernere fra ordlyden. Forordet er alfa og omega, i det kan den dårlige foratteren forklare hva som egentlig var hensikten med verket, underforståt at han ikke er helt sikker på om han fikk det til i verket selv. Måten forordet er skrevet på og ordleggingen i det bringer tankene hen på Gogol, som også gjerne likte å henvende seg direkte til leserne, med beisk, men samtidig humoristisk kritikk. Min oppfatning er at russerne den dag i dag elsker slik kritikk av seg selv – og særlig sine medrussere.
Forordet uttaler seg også om den første utgaven av verket, og mottakelsen av den. Det ble reagert mot bokens helt, og som vi skal se og som de som har lest boken allerede vet, det er det god grunn til. Lermontov kritiserer russerne for deres manglende modenhet, siden de ikke kan oppfatte et verks budskap om det ikke er klart opp i dagen, og de har ikke fått med seg den litteraturen som rører seg ute i Europa. Det siste formulerer ikke Lermontov direkte, men det ligger under, siden romanen Vår tids helt beveger seg på et høyere ambisjonsnivå, og Lermontov selv var godt belest i den nyeste europeiske litteraturen. Denne kritikken er også rettet mot russerne til alle tider, de henger etter og får ikke med seg hva som rører seg ellers i verden, og de elsker å høre det og diskutere det.
I siste avsnitt får forordet mer skikkelig substans. Lermontov skriver at han ikke bare har skildret et enkelt menneske i Petsjorin, men at han representerer den nye tid, han er virkelig «vår tids helt», et symptom på tiden, slik Lermontov oppfatter den. Han setter fingeren på problemet med å tegne denne karakteren så klart som han gjør, men noen løsning på problemet foreslår han ikke. Eller – som han selv formulerer det – jeg påviser sykdommen, men hvordan kurerere den, det må Gud vite! (Будет и того, что болезнь укзана, а как ее излечить – это уж Бог знает!)
Bela (Бела)
Я ехал на перекладных из Тифилиса. Вся поклажа моей тележки состояла из одного небольшого чемодана, который до половини был набит путевыми записками о Грузии. Большая част из них, к счастию для вас, потеряна, а чемодан с остальными вешами, к счастию для меня, остался цел.
Jeg reiste med postvognen fra Tibilisi. Hele bagasjen min i vognen bestod av en ikke altfor stor koffert, som var stappet skikkelig sammen halvveis av notater om Georgia. Mesteparten av dem er heldigvis for dere tapt, mens kofferten heldigvis for meg er hel.
Slik begynner selve romanen, eller den første fortellingen i den. Romanens forteller blir introdusert, det er en «jeg», men denne «jeg» tar aldri aktivt del i handlingen og presenterer seg aldri ordentlig. Det er heller ikke jeg-fortelleren som direkte forteller historiene, han forteller heller videre det som andre forteller til ham (Maksim Maksimitsj) eller som andre har skrveet (Petsjorins dagbok). Denne måten å legge lag på lag med fortellere er en teknikk som ble mye brukt i modernismen, der hver av fortelleren har sin motivasjon å fortelle historien på sin måte, og forholdet mellom det hendte og det fortalte problematiseres. Det finnes ikke noen objektiv fasit på hva som har hendt, bare subjektive oppfatninger av det. Her hos Lermontov kan man anta at de fleste fortellerne er pålitelige, vi kan anta de forskjellige tingene skjedde ganske som de står. Men det er et langt stykke frem til realismens tilsynelatende objektive fortellerstemme som alltid står helt utenfor historien. Vi ser også i utdraget en slags unnskyldning for det fragmentariske og ufullstendige ved romanen, de fleste av notatene forsvant på veien fra Tibilisi.
Vi går raskt frem til selve handlingen. Jeg-fortelleren møter en stabskaptein som heter Maksim Makimitsj, og jeg-fortelleren som samler historier til sine reisenotater vil gjerne ha en historie ut av ham, det virker som han har noen. Og det Maksim Maksimitsj som forteller historien om Petsjorin og Bela. Det er i sannhet en fryktelig historie. Petsjorin er stasjonert ved festningen hvor Maksim Maksimitsj er kaptein. De blir begge invitert i bryllup hos en lokal fyrste, hvor fyrstens datter, 16 årige Bela, synger en sang. Petsjorin blir forelsket i henne, om det går an å uttrykke hva han blir i ett enkelt ord. Der er også en gammel bekjent av stabskapteinen, Kazbitsj, og han har en fantastisk hest som heter Karagöz. Med i historien er også fyrstens unge sønn, Azmat, som stadig er borte ved festningen på besøk, og som har den skavank at han er vill etter penger. Så blir det satt i gang en utrolig byttehandel.
Petsjorin lover Azmat hesten Karagöz, hvis han kan skafe ham søsteren Bela. Det er selvfølgelig helt umoralsk etter enhver standard. Ikke eier Pestjorin Karagöz, den må han stjele, eieren Kazbitsj vil ikke selge den for alle andre hester i verden. Petsjorin har heller ingen rett på Bela, de har knapt møtt hverandre, ikke snakket sammen, de var bare der i samme bryllup. I vår tid og kultur er det å kidnappe en kvinne for å gifte seg med henne noe av det mest uhørte som kan tenkes. I den tidens Kaukasus var det å stjele en hest verre. Petsjorin gjør begge deler, eller arrangerer det slik at begge deler skjer. Dette er vår tids helt, fri for enhver moral.
Byttehandelen går som den skal. Azmat bringer Petsjorin Bela, pakket inn som en annen presang, og Petsjorin gir ham Karagöz tilbake. Problemet er bare dette at selv om Bela er kidnappet, vil hun ikke helt gi seg hen til Petsjorin. Hun vil ikke gi seg hen til ham i det hele tatt, sitter bare vemodig, synger av og til, sier lite. Forklaringene for oppførselen hennes blir antydet, hun er fyrstedatter og stolt muslim, det tar seg ikke ut at hun blir fanget og på en måte giftet bort (selv om hun og Petsjorin aldri gifter seg) med en kristen. Det er mot dette Petsjorin må sette inn støtet for å vinne henne.
Hele historien blir fortalt gjennom Maksim Maksimitsj, og hans personlighet teller med i måten den blir fortalt på. Han har russerenes naturlige forakt for de asiatiske folkene, stjeler og sloss som de gjør, men akkurat i denne fortellingen er det ganske klart at russeren Petsjorin er enda verre. Maksim Maksimitsj kan imidlertid heller ikke helt la være å la seg fascinere av Petsjorin, det er tydelig at han har gjort inntrykk på ham. Lenge før Bela har overgitt seg, er Petsjorin helt sikker på at hun kommer til å gjøre det, og kan til og med inngå et veddemål om det. Sentralt for karakteren til Petsjorin og en av de underliggende hovedideene til romanen, er at Petsjorin til slutt satser alt absolutt alt på ett kort. Han gir henne friheten om hun vil ha den, og sier selv han skal ut på reise, forhåpentligvis for å bli drept en eller annen gang med det første, og Maksim Maksimitsj er overbevist om at Petsjorin mente alvor, at han virkelig ville reist og latt Bela gå, om hun ikke akkurat da hadde holdt ham igjen. Slik vant han henne. Vi skal snakke mer om dette med skjebnen og alt på ett kort i post nummer 3 og særlig nummer 4 (om siste kapittel, En fatalist), Petsjorin er villig til å gjøre dette på ny og på ny. Vi ser også hvordan Lermontov bruker romanens subjektive forteller, det er Maksim Maksimitsj som mener Petsjorin ville latt Bela gå, men vi kan ikke vite om det virkelig ville vært tilfelle. En objektiv tredjepersonsforteller kunne ikke så lett uttrykke noe som bare kanskje ville skje.
Etter at Bela har gitt etter for Petsjorin skjer det en forandring ikke med henne, men med ham. Denne forandringen er en viktig del av Petsjorins psyke, og det er på mange måter den som blir lagt under lupen i denne romanen. Vi får se den fra mange ulike sider, fra flere som uttaler seg om dem, fra hva han selv sier om seg selv og hva han skriver i dagboken, og i hvordan han oppfører seg i forskjellige situasjoner. Her i fortellingen om Bela er han som vi har sett først besatt av å få henne, han skyr ingen midler og er helt skruppelløs, men når han først har henne hos seg er han ikke noe umenneske og tar henne med ytterligere tvang. Han vinner henne virkelig, han spiller spillet han må gjøre for å få henne frivillig, etter at han først har hentet henne med tvang. Under de forholdene han har satt henne i, velger hun ham. Og når han har oppnådd henne, mister han interessen. Han går stadig oftere ut på jakt og søker andre atspredelser, mens hun må være alene. Hennes mismot får nå en annen karakter. Det er ikke lenger at hun er tatt til fange og tatt bort fra sin familie, det er at Petsjorin ikke elsker henne lenger. Det er dette Maksim Makimitsj vil snakke med ham om, når Petsjorin gir sin første lille utlegning av seg selv.
(…) у меня несчастный характер: воспитание ли меня сделала таким, Бог ли меня создал, не знаю; знаю только то, что если я причиною несчастия других, то и сам не менее несчастлив; разумеется, это им плохое утешение – только дело в том, что это так. (…)
Глупец я или злодей, не знаю; но то верно, что я также очень достоин жаления, может быть, больже, нежели она: во мне душа испорчена светом, воображение беспокойеное, сердце ненасытное; мне все мало: к печали я как же легко привыкаю, как к наслаждению, и жизнь моя становится пустя день ото дня; мне осталось одно средство: путешествоват.
(…) jeg har en ulykkelig karakter, og vet ikke om det er oppdragelsen som har gjort meg slik eller Gud som har skapt meg slik. Jeg vet bare det, at hvis jeg er årsaken til andres ulykke, så vil jeg ikke bli mindre ulykkelig selv. Dette er naturligvis en mager trøst for dem, men saken er den, at slik er det . (…)
Om jeg er dum eller ond vet jeg ikke. Men ett er sikkert, og det er at også jeg er fortjener sympati, kanskje til og med mer enn henne. Hos meg er sjelen ødelagt av sosietetslivet, urolige fantasier, umettelige hjerte, alt er for lite for meg. Jeg vender meg like lett til sorger som til nytelser, og livet mitt blir tommere hver dag som går. Det står bare igjen et middel for meg: å reise. (s. 45 i Solum, 2004)
Så kan man velge om man skal ha sympati for denne karakteren eller om man skal forakte ham. Det er klart, det krever litt å si sin egen ulykke større enn andres, men det er noe ved Petsjorin som gjør ham ikke så lett å avvise. Det er noe tiltrekkende ved ham, som alle karakterene i romanen reagerer, og også de fleste lesere, vil jeg tro. Petsjorin sier ikke det han sier for å oppnå en virkning eller for å vinne sympati, det er en ganske korrekt beskrivelse av sitt eget sjelsliv og et ganske ektefølt uttrykk for lengselen etter å slippe unna livsleden han føler for sterkt. Han kan vanskelig kalles verken dum eller ond, i alle fall ikke dum, selv om noen av handlingene han gjør utvilsom er onde, og han i mangt og meget opptrer som en stor egoist.
Symptomatisk for det siste er da Bela ber ham være oftere hjemme. Hun har selv gått ut på vollen for å lete etter ham, og blir nesten tatt tilbake av sine egne mens hun er der. Petsjorin svarer at for at dette ikke skal skje igjen, får Bela ikke lov til å gå ut mer. Det er altså ikke han som må være oftere hjemme, men hun som må være hjemme hele tiden. For hennes ønske om å se mannen sin mer, får hun altså straffen av å måtte sitte hjemme hele tiden. Vi må huske at hun er tatt bort med tvang, hun har ingen utenom Petsjorin og til en viss grad Maksim Maksimitsj der hun er, og Petsjorin har null følelser for dette. Dette er vår tids helt, helten som tar seg til rette og klager over egen sjels ulykke.
Fortellingen om Bela ender med at hun til slutt blir funnet av Kazbitsj, mannen som mistet hesten sin i Petsjorins byttehandel, en varm dag hun har gått ned til elven for å skylle seg litt. Petsjorin har også denne dagen vært ute på jakt hele dagen, og kommer hjem akkurat i det denne nye ugjerningen skjer. Sammen med Maksim Maksimitsj forsøker de å hindre Kazbitsj å bortføre Bela, eller kanskje man heller skulle si føre henne tilbake igjen, men de lykkes ikke mer enn at Kazbitsj lykkes i å stikke Bela i ryggen med kniv. Karakteristisk forbanner Maksim Maksimitsj ham dette, kjeltringen som ikke kunne stikket i hjertet og gitt henne et raskt endelikt, i stedet må hun lide et par dager før døden. Men russeren Petsjorin har nå en gang bortført, henne da, så rene skurker og helter finnes ikke i denne romanen.
Avslutningen til Bela er egentlig ganske gripende. Hun er jo ikke så mye annet enn et objekt i denne fortellingen, hun er et middel for at Petsjorin skal få døyvet livsleden sin. Hva hun selv har å si til rollen hun blir tildelt får ikke så mye oppmerksomhet, heller ikke fra Maksim Maksimitsj, men hun klarer likevel å opptre stolt og verdig gjennom alt som skjer. Det er vanskelig å kritisere henne for noe av det som skjer, og allikevel er det hun som må bære det største offeret, hun taper livet, og det under store smerter. Heller ikke under dette klager hun.
Og Petsjorin – om han er aldri så tiltrekkende – reagerer ganske motbydelig. Selv Maksim Maksimitsj blir ganske støtt. Riktignok gjør Petsjorin alt hva han skal, sørger for at hun blir båret skånsomt tilbake til festningen, får sendt bud på doktoren, og forsøker å lindre plagene hennes. Men han han har ingen følelsesmessige reaksjoner. Det nærmeste han kommer et følelsesutbrudd er da han setter i å le, når Maksim Maksimitsj vil snakke med ham om dette og trøste ham litt.
Maksim Maksimitsj vet ikke så mye mer om Petsjorin. Han forlot regimentet noen måneder senere, og det er det. Hele fortellingen blir avsluttet som om det virkelig er en reiseskildring der reisefølget forteller en historie. Til slutt skiller de lag, og jeg-fortelleren og Maksim Maksimitsj reiser hver sin vei.
Helt grei litteratur 