Engel med vatn i augene, av Jon Fosse

Den første diktsamlinga Jon Fosse (f. 1959) gav ut var Engel med vatn i augene, som ble utgitt i 1986. Fra før hadde Fosse da gitt ut romanene Raudt, svart (1983) og Stengd gitar (1985). Når Jon Fosse nå i 2023 fikk nobelprisen i Litteratur, så var det for den samlede diktningen sin, men det er som dramatiker Fosse er mest lest og har hatt mest gjennomslag. Som poet pleier han ikke bli nevnt sammen med andre poeter, men poesien blir nevnt som en del av Fosses forfatterskap. Jeg har tatt en titt på debutsamlingen Engel med vatn i augene, fra den gang Fosse ennå var ung og ukjent.

Samlingen – en oversikt

Diktsamlingen består av 61 sider med 30 dikt. De har ingen tittel i form av en overskrift, men diktene er nummerert med et tall som står øverst når diktet begynner. I samleutgaven Dikt 1986-1992 med de tre første diktsamlingene til Fosse, står 18 av diktene med navn. I originalutgaven fra 1986, hadde de ikke det. Listen er denne:

Hesten, og natta er tidleg
Togets svarte hender
Englar fulle av sæd
Under vatnet er det draumer
Noko kvitt utanfor
Kvepp av ein latter frå hjarta
Strekkre hendene mot ein kvit himmel
Eg reiser meg
Toget i hjarta
Dei sit rundt hendene
Ei bøygd rørsle
Lippene hennar smiler kvitt
Timane slår i vinden
Steinen ligger tørr
Snøen var som å vere under lyktestolpen
Slik møtest han
Svarte kvelvar i hjarta
Mellom grønt og blått

I samleutgaven er diktene også mer komprimert, mens i originalutgaven er det store, blanke felt og sideskift, sånn at det ikke er helt opplagt når det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet som senere får navnet Hesten, og natta er tidleg, har først fire linjer på en side, så 7 linjer på neste, og til slutt en del II med 6 linjer. I originalutgaven, samlingen Engler med vatn i augene, er det med oversettelser – eller mer korrekt: fri gjentiktning – av Georg Trakl innimellom. Det er ganske sjelden at egen diktning og gjendiktninger er med i samme samling på denne måten. Etter diktet av Trakl, følger direkte dikt av unge Fosse, som han selv har redigert bort når han skal ha samleutgave.

fingrane, kvitt. Det mjuke papiret, raude negler, tunga
fuktar lippene, støvlettar
svart
mot beige golvbelegg.

Dikt nr. 3 i Jon Fosses debutsamling Englar med vatn i augene (1986)

Titlene på diktet er ganske representative på hvordan de er skrevet, hva de handler om og hva slags ord som er brukt. Jeg vil kalle det en ganske introvert samling, mye som foregår inne i Jon Fosses hode, der minner, nåtid, ønsker, drømmer og refleksjoner går i et i form av språklige bilder. Det er en undersjanger i poesien som kalles imagismen, en del av diktene har vel klare trekk herfra, med skarp fargegrup, og et inntrykk av at det å male frem et bestemt bilde i form av ord, er hele målet med diktet. Slik blir det en veldig eksperimentiell form Fosse velger seg, der han vel mer utforsker språket og poesiens muligheter, enn å forsøke å formidle konkrete tanker, budskap, mening og ideer. Det er et uttrykksbehov, mer enn det er noe å uttrykke, kan man kanskje også si.

finst den lilla kvelven. Langsame
kvelvar, mjule som
myrull. Tog. Ein engel spelar seljefløyte

medan toget er ein turkis måne
i hjarta. Bak er menneska

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986), s. 13

Begge diktene sitert her, er eksempel på denne stilen der det gjelder å male frem et bilde, og der det er ganske vanskelig å finne hva som er meningen med bildet, om det har noe mer å formidle enn det estetiske. Diktene, eller utdragene, er også gode eksempler på formen, der første linje på ny side liksom ser ut til å høre til noe sagt i forveien, og det er tegnsetting midt i linjene og spesielle linjeskift. Billedbruken er også spesiell, med for eksempel engelen som spiller seljefløyte mens toget er en turkis måne i hjertet. Neste side fortsetter det (..) med svarte hender/langs gitarhalsene, og/i myrholene er det svarte blodet. Forløperen til finst den lilla kvelden, fra siden foran, er sundrivne tagale skrik på myra/ grønt, enno kanskje. Det er ikke så lett å vite sikkert hvor den ene perioden stopper, og den neste begynner, og vanskelig å sitere utdrag uten å kutte meningsinnhold.

Form

Formen er veldig karakteristisk, i disse diktene. Det er ingen rim, ingen fast rytme, ingen fast verseform eller strofeform. De poetiske virkemidlene ligger i linjeskift, ordvalg, klang og oppsett. Diktet som i samleutgaven av 1995 har fått tittelen Englar fulle av sæd går 2 + 2 + 1 i antall verselinjer i strofene i første del, 3 + 2 + 2 + 1 i andre del. Ord som går igjen i dette diktet, og andre dikt i samlingen, er Engel, brystvorte (og andre kroppsdeler, ledd og indre organ), fargene grønt og blått (og andre farger, raudt), og så er det ord med betydningsglidning sprutar eg hår/utover mot øya, eit kvin, før det fortsetter etter to linjeskift med mellom harde brystvorter/og hendene mine. De linjene kan stå for seg selv, høre til det over, eller det under. Det slutter mellom grønt og blått, etter enda et linjeskift og å hoppe over linje, men blir ikke gitt noe mer om «mellom grønt og blått» skal være tilsvarende «mellom harde brystvorter og hendene mine», eller ikke. I del to er det bruk av ordet sæd, (..) englar/ fulle av sæd, og Eg sprøyter sæd i engelen, og deretter Eg sprøyter sæd i englar/fulle av sæd// mellom grønt og blått. Det blir litt mye for denne leseren, og tross poetisk oppsett, går det ikke an å fjerne seg fra hva disse ordene egentlig betyr.

Diktet som begynner på side 8 viser godt metoden Fosse skriver etter. Det står I, begynner hendene møter gjenskinnet/ av rosa ansikt/ frå spegelvindu, og gatene/leier meg frå morgonen. Plaskar, uten tegnsetting til slutt. Ordet «Plaskar» henger i luften, første ord etter punktum, midt i en verselinje, så er det sideskift, før:

inntil regnet
i den kvite lufta. Håret
er raudt
og stjernene er vatn
i ein engels auge

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986)

Her har vi det alt sammen. Det første ordet, etter punktum, før et linjeskift – først plaskar, så Håret, de ordene blir hengende tungt og liksom unaturlig. Her i denne delen står det (..) Håret/er raudt, som en kontrast, kanskje, til den hvite lufta, men en helt dagligdags og vanlig observasjon, og ord på observasjonen. Men det følger et sammenbindingsord, «og», som innleder en sammenbinging av en ganske annen kategori: (..) stjernene er vatn/ i ein engels auge, eller på rett frem prosa: «Håret er rødt og stjernene er vann i en engels øye». Det siste er en vending ganske sikkert ikke sagt før, spesiell og voldsom, og bare helt nødt til å tolkes og spekuleres i, hva kan bety. Det er også linjeskift, fra en periode som kunne vært avsluttet – stjernene er vatn -, men det fortsetter, i ein engels auge«. Først er det at stjernene er vann, en merkelig beskrivelse av en stjerne, og så er det at det er vann i en engels auge, der vanligvis tårene har plassen. Det er en fremmedgjøring over fremmedgjøringen. Men det er ikke klart om Fosse vil formidle noe mer enn bare det estetiske, eller bare muligheten av å formulere seg på denne måten.

Georg Trakl (og William Shakespeare)

Innimellom diktene til unge Fosse dukker det opp tekster basert på dikt av østerrikeren Georg Trakl (1887-1914). Det er allerede dikt 2, hos Fosse begynner det: Om kvelden høyrer eg flaggermusene skrike, hos Trakl heter diktet Zu Abend mein Herz, og begynner Am Abend hört man den Schrei der Fledermäuse. Fosse tar seg store friheter, og legger til en jeg-person i diktet, det er et subjekt som hører, og subjektet er «eg». Det er samme «eg», vil leseren måtte forvente, som den «eg» som hadde mittet første diktet består i, barnet som spiser druer, hest, gitar, 12 år, og så gult gras, innover fjellet, mor med mold i håret, ropar namnet mitt. Rett etter kommer diktet om flaggermusene, der det er «eg» som høyrer dei, om kveldane.

Neste dikt av Trakl kommer allerede som nummer 5, Trompeten, her tar Fosse seg den frihet å erstatte et komma med et punktum. Trakl maner frem et bilde, hvor det under avkuttede seljetrær (Weiden) hvor brune barn leker, blad driver, lyder trompeter. Skarlagensfaner styrter gjennom lønnetraærnes sorg (des Ahorns Trauer), og det er rugåkerne tomme møller. Det er hyrder, og det er hjort, det er sang og dans og lyd, urgammel sorg (uralte Trauer), kretsen av ild (Kreis ihrer Feuer), og så hever de dansende seg av en svart mur. Før det slutter i siste linje med Fahnen von Scharlach, Lachen, Wahnsinn, Trompeten. Hos Fosse blir det Faner av skarlaken, latter, galskap. Trompeter. I meg bygger Trakl opp et sammensurium, der alt går i et, og trompetene til slutt skingrende lyder gjennom alt. Det går ikke da å ta kontrollen med et punktum, det blir en helt annen virkning, jeg fikser det ikke.

Det neste diktet er hos Georg Trakl Nachts, og hos Fosse et helt annet dikt.

Dei blå augene mine er slokna frå augene,
Det raude gullet i hjarta
Å lysa mine kor stille de brenn!
Ei blå kåpe rundt meg då eg sokk. Deg
Din raude munn heldt natta fast

Jon Fosse: Versjon av GEorg Trakl, NAchts, Dikt 9 i Englar med vatn i augene.

Her burde nok kanskje redaksjonen fått første linje endret. De blå øynene er sluknet fra øynene, det gir ikke helt mening, og det er ufrivillig at den ender opp sånn i løse lufta. Det er ikke å bruke språket på en utfordrende og interessant måte, det er å miste kontrollen over språket. Det gir ikke mening, og det ser ut som den som har skrevet linjen tror det gir mening, og diktet og diktsamlingen oppfører seg som om setninger som dette skal gi mening, om de bare blir tolket riktig.

I originalen heter det Die Bläue meiner Augen ist erloschen in dieser Nacht, «Det blå i øynene er slukket denne natten». Det gir helt god mening. Det er det blå som er slukket, ikke øynene, og i hvert fall ikke de blå øynene fra øynene.

Neste linje har Fosse delt opp i to, og han stokker om på eierforholdene, det er i originalen til Trakl: Das rote Gold meines Herzens. O! wie stille brannte das Licht (i linje 2), norsk «Mitt hjertes røde gull. O! Hvor stille brant lyset», mens det hos Fosse er det røde gullet i hjertet, og hvor stille «lysa mine» brenner, det er «mine lys», generelt hjerte. Hos Fosse blir det dermed ikke så lett å ha rede på hvilke lys som brenner stille, de er ikke godt relatert til noe annet i diktet, mens hos Trakl kan det være det røde gullet til hjertet mitt, og det kan også kanskje relateres til det blå i øynene som er sloknet. Det kan også hende det ikke er relatert til noe, men handler om lys generelt, i natten, mens det hos Fosse altså er «mine lys».

I tredje linje hos Trakl er det upersonlig, 3. person: Dein blauer Mantel umfing den Sinkenden, Din blå frakk omfavnet den synkende, mens hos Fosse er det jeg-personen selv, 1. person, og det er upersonlig frakk «en blå frakk». Kanskje er det også relevant meningsforskjell mellom den synkende, og den som sank(då eg sokk), hos Fosse er det ferdig handling. I tillegg har Fosse et ekstra ord ved utgangen av linjen, etter punktum: Deg.

Den siste linjen er helt forskjellig. Hos Fosse er det din røde munn som holder natten fast, hos Trakl: Dein roter Mund besiegelte des Freundes Umnachtung – eller: «Din røde munn beseilet vennens forvirring». Umnachtung har stamme nacht – «natt», men substantivet betyr å være så forvirret at man ikke vet hva man gjør. Det er den røde munnen til deg-personen som bekrefter at det skal være slik. Det er et helt annet dikt Fosse har skrevet, enn det originalen er.

Diktet Untergang er gjendiktet korrekt, her tar ikke Fosse seg friheter og endrer ikke meningsinnhold, perspektiv eller oppsett. Dette er et berømt dikt, dedikert Karl Borromaeus Heinrich, og ble skrevet i februar 1913, året før Trakl døde. Heinrich var også en forfatter, med doktorgrad om Nietszche, og en nær venn av Trakl. Begge de to var plaget av depresjoner og selvmordstanker, og derfor er virkningen så sterk med siste linje: O mein Bruder klimmen wir blinde Zeiger gen Mitternacht – «O min bror klatrer vi blinde visere mot midtnatt», eller som Fosse skriv: «å bror min klyv vi blinde visarar mot midnatt».

Det at dette diktet er gjengitt korrekt, stiller litt spørsmål hvorfor de andre ikke er det.

Det siste diktet etter Trakl, An die Knaben Elis, er litt langt. Det står som dikt 29 i boka til Fosse, og det er litt uklart hvorfor det er med i samlingen. Det er regelmessig oppbygget, med strofer på 3 linjer, og ingen eksperimentering med linjeskift og brudd i perioder midt inne i verselinjer, verke hos Trakl eller hos Fosse. Det introduserer også en ny figur, Elis, som det ikke er bare lett å se sammenhengen til med resten av samlingen. Siste linje har ordet stjerne, Das letzte Gold verfallener Sterne, det siste gull fra en fallen stjerne. Motivet er religiøst, og henter kanskje opp Englene med vatn i augene, og stjernene som er vatn i en engels auge, men denne sammenhengen er resultatet av en jakt på en sammenheng, en mulighet for tolking.

Noe som slår meg når jeg leser Fosse sine dikt, og Trakl i original, er hvor mye mer pondus det er i Trakl sine dikt. Der er det ingen tvil om formidlingen, at det her er en plaget sjel som vil formidle sin smerte og vonde livsbetingelser, det er ikke en søken og en eksperimentering for å finne et uttrykk, er ikke en jakt etter å finne noe verdt å skrive om, det er liksom helt nødvendig for Trakl å skrive disse diktene, og han setter i ord en ide om hvordan det er å være ham, i hans samtid og med hans liv og livsbetingelser. Han hadde selvsagt også tøffere betingelser enn Fosse, med et Østerrike som en del av keiserriket Østerrike-Ungarn, og en verdenskrig nær forestående. Allerede før den hadde han sterke depresjoner, og i dem ble depresjonene så sterke at han bukket under for dem og tok sitt liv med en overdose. Da hadde han også fått skildret verdenskrigens redsler, gjennom udødelige Grodek. Trakl var like gammel da han døde, som Fosse var da han gav ut denen diktamslingen Engler med vatn i augene.

Kursorisk kan vi også ta med et nikk til Shakespeare, gjennom samlingens 18de dikt, der Fosse i innledningen skriver: «Min attande sonett, eller Shall I compare thee to a Summer day». Her foretar Fosse en slags sjangerblanding, der han henviser til denne kanskje mest berømte av Shakespeares sonetter, men utstyrer sitt dikt med en tekst fra værmeldingen.

Dette er vervarslinga. Mørkret
gjennom glasruta i døra
set meg stilt
ned på stolen. Det er

kveld. Over til Bergen. Ikkje
nedbør i Bergen. Men mykje
mørker. Stilt sit eg
ser mørkret

Jon Fosse: Dikt 18, Englar med vatn i Auga (1986)

Her ser vi Fosse som en kjenner deler starten av «sonetten» i to kvartetter, og ender med to tersetter. Og så fyller han det med sine egne virkemidler, med punktum før siste ord i verselinjen, alltid linjeskift før noe er ferdig sagt, og også sånn at den gramatiske betydningen av setningene forskyves, med at ordet som begynner som subjekt kanskje ikke er det for handlingen setningen inneholder ((..) Mørket/gjennom glasruta døra/set meg stilt/ned på stolen). Også dette diktet har en form og et innhold som gjør det uklart hvorfor det er tatt med i samlingen.

Noen utvalgte dikt

I tillegg til diktene jeg allerede har nevnt, vil jeg ta for meg et utvalg for ytterligere å vise hvordan Fosse gjør det her i debutsamlingen, og trekke frem noen dikt med litt større interesse enn de øvrige, av forskjellige grunner. Jeg begynner da med dikt nummer ti, som følger rett etter diktet gjendiktet fra Trakls Nachts, og som er et eksempel på diktene som begynner med liten bokstav og en handling som om det har skjedd noe før: reiser meg frå eit brunt sug/og går aleine tar opp gitaren. Det følger Kvepp av ein latter frå hjarta, med gjennomgangsordet «hjarte» og det substansierte verbet «latter», før: Eg spelar/Lytter til stilheten/Luktar tomt rom.

Det virker på meg litt skolert, at Fosse vil bruke alle sansene, syn, lyd, lukt, smak, fra et tidligere dikt er druene i munnen et eksempel på minne med element av smak. Det er kontrast, og paradoks, med å spille gitar og lytte til stillhet på en gang, og så er det kanskje en utfordring for hjernen med lukten av tomt rom, der man selv sitter.

Så følger på neste side den mest livaktige, ordrike passasjen i samlingen:

tar tak i mitt eige ansikt, strekker
ut fingrane, grip
om ansiktet, huda skrik, augene opnar seg: eg dansar
til gråtens bevegelsar, fingrane fast i ansiktet, og eg
kan ikkje opne hendene, ikkje lukke augene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, Dikt 10, midtre del

Sånn oppramsing av ord som det her, pleier å beskrive et hastverk og en uro, men det er også en langsomhet over dette her, med en kanskje i overkant nøyaktig beskrivelse av hvordan han strekker ut fingrene, for å gripe seg selv i ansiktet, og så er det huden som skriker, og øynene som åpner seg. Det å ta seg selv i ansiktet, pleier ikke å være en del av et hastverk, om man har dårlig tid, har man ikke tid til sånt. Setningen: eg dansar/ til gråtens bevegelsar gir ingen mening for meg, det er kanskje et forsøk på paradoks å danse til bevegelser i stedet for til en melodi. Det er skildring av en panikksituasjon, om hendene sitter fast i ansiktet, og man ikke kan åpne den, og om øynene ikke kan lukkes. Det er imidlertid ikke godt å si hva denne panikksituasjonen er et uttrykk for, hvorfor denne beskrivelsen er treffende.

Diktet slutter på neste side, med Eg skrik/Eg høyrer det er eit hol i skriket/Ein gapande munn ser seg sjølv. Her er det eksempel på sanseorgan som ikke utfører oppgavene de er i stand til, men man hører et hull, en gapende munn ser seg selv, naturlig å tenke den gapende munnen er hullet, og det ligger et skrik her, men det er ikke så godt å si hva det er med denne beskrivelsen som gjør den relevant.

Dikt 14 har også sånn eksempler på kunstferdig utformede setninger, der det er spørsmål om den anstrengte måten å formulere seg på er forsvart i det man får sagt. Det begynner med et gjennomgangsord, tog, her er det Toget i hjarta er langt/som vinden, langt/som eit svart tre. Sånn jeg leser diktet, handler det om minner, og kanskje en lengsel tilbake til den verden disse minnene var, i hvert fall står det om mor at (..) Ho vaskar/golvet med erfarne røyrsler, og om far rett etter (..) Far min/har hovudet under armen og plystrar/etter stjernene/med augene. Her er det alt sammen, med de spesielle linjeskiftene, sanseorganer som utfører andre oppgaver enn de skal (øynene plystrer), og så er det midt i der dagligdagse ord og beskrivninger om mor som vasker golvet, og til slutt (..) Eg vil heim der

før det fortsetter på neste side

angsten er mold i føtene, der
radioen osar forsonande av brun saus
til orgelmusikk
kvar søndags formiddag, der
fjorden pustar gjennom dei modne pærene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, dikt 14, andre del

Her blir den abstrakte angsten beskrevet konkret, mold i føtene, mold er et gjennomgangsord, det er gjenkjening i radioen, og kontrast mellom brun saus til orgelmusikk, og så er det en vill besjeling (fjorden pustar) og en oppsiktsvekkende billedbruk (gjennom dei modne pærene). Hele tiden mener jeg vi må spørre hva diktet og dikteren oppnår ved å uttrykke seg så kunstferdig, hva slags verden det åpner og hvilken formidling som blir mulig gjennom denne måten å skrive på.

Oppsummering og konklusjon

Jeg har forsøkt å gi en ordentlig gjennomgang av hva den første diktsamlingen til Jon Fosse inneholder, og hvordan den er skrevet. Det har vært vanskelig for meg å unngå en smaksdom, og jeg har også tillatt meg å være kritisk både til forfatteren og til redaktøren hans. Nå er dette en debututgivelse, første samling dikt, og det kan argumenteres at det var viktigere å få forfatteren i gang og gi ham frihet til å utforske sin særegne språkbegavelse og måte å uttrykke seg på, enn å få alt perfakt og riktig allerede første gang. Det var ingenting den gang som tilsa at denne samlingen skulle bli studert med den tilnærmingen man har til en nobelprisvinner, og den kvaliteten man forventer fra en forfatter som et enkelt år blir løftet frem over alle andre med denne den aller gjeveste litteraturprisen.

Jon Fosse fikk den, men Georg Trakl fikk den aldri. Som poet var Trakl i en helt annen liga, det tror jeg kanskje Fosse vil gå med på selv også. I hvert fall leser jeg Fosse sånn, at han her i denne samlingen behandler Trakl med stor beundring og respekt, og at han forsøker å lære av ham. En ting som det i denne forbindelse går an å si, er at Trakl gjennom poesien skrev om sitt liv og sine livsbetingelser. Det hadde en særegen interesse, som tyskspråklig østerriker, kort før verdenskrigen og keiserrikets fall. Denne måten å skrive og tenke på kunne aldri Fosse overta, med sin bakgrunn og sine livsbetingelser. Fosses verden ble ordentlig beskrevet gjennom dramet, i teaterstykkene, der det å vokse opp på et lite sted med en naust og en fjord, med de muligheter og fremfor alt, begrensninger, det gir. Det var for dette Jon Fosse fikk nobelprisen, og for den skyld, fortjener han den.