Engel med vatn i augene, av Jon Fosse

Den første diktsamlinga Jon Fosse (f. 1959) gav ut var Engel med vatn i augene, som ble utgitt i 1986. Fra før hadde Fosse da gitt ut romanene Raudt, svart (1983) og Stengd gitar (1985). Når Jon Fosse nå i 2023 fikk nobelprisen i Litteratur, så var det for den samlede diktningen sin, men det er som dramatiker Fosse er mest lest og har hatt mest gjennomslag. Som poet pleier han ikke bli nevnt sammen med andre poeter, men poesien blir nevnt som en del av Fosses forfatterskap. Jeg har tatt en titt på debutsamlingen Engel med vatn i augene, fra den gang Fosse ennå var ung og ukjent.

Samlingen – en oversikt

Diktsamlingen består av 61 sider med 30 dikt. De har ingen tittel i form av en overskrift, men diktene er nummerert med et tall som står øverst når diktet begynner. I samleutgaven Dikt 1986-1992 med de tre første diktsamlingene til Fosse, står 18 av diktene med navn. I originalutgaven fra 1986, hadde de ikke det. Listen er denne:

Hesten, og natta er tidleg
Togets svarte hender
Englar fulle av sæd
Under vatnet er det draumer
Noko kvitt utanfor
Kvepp av ein latter frå hjarta
Strekkre hendene mot ein kvit himmel
Eg reiser meg
Toget i hjarta
Dei sit rundt hendene
Ei bøygd rørsle
Lippene hennar smiler kvitt
Timane slår i vinden
Steinen ligger tørr
Snøen var som å vere under lyktestolpen
Slik møtest han
Svarte kvelvar i hjarta
Mellom grønt og blått

I samleutgaven er diktene også mer komprimert, mens i originalutgaven er det store, blanke felt og sideskift, sånn at det ikke er helt opplagt når det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet som senere får navnet Hesten, og natta er tidleg, har først fire linjer på en side, så 7 linjer på neste, og til slutt en del II med 6 linjer. I originalutgaven, samlingen Engler med vatn i augene, er det med oversettelser – eller mer korrekt: fri gjentiktning – av Georg Trakl innimellom. Det er ganske sjelden at egen diktning og gjendiktninger er med i samme samling på denne måten. Etter diktet av Trakl, følger direkte dikt av unge Fosse, som han selv har redigert bort når han skal ha samleutgave.

fingrane, kvitt. Det mjuke papiret, raude negler, tunga
fuktar lippene, støvlettar
svart
mot beige golvbelegg.

Dikt nr. 3 i Jon Fosses debutsamling Englar med vatn i augene (1986)

Titlene på diktet er ganske representative på hvordan de er skrevet, hva de handler om og hva slags ord som er brukt. Jeg vil kalle det en ganske introvert samling, mye som foregår inne i Jon Fosses hode, der minner, nåtid, ønsker, drømmer og refleksjoner går i et i form av språklige bilder. Det er en undersjanger i poesien som kalles imagismen, en del av diktene har vel klare trekk herfra, med skarp fargegrup, og et inntrykk av at det å male frem et bestemt bilde i form av ord, er hele målet med diktet. Slik blir det en veldig eksperimentiell form Fosse velger seg, der han vel mer utforsker språket og poesiens muligheter, enn å forsøke å formidle konkrete tanker, budskap, mening og ideer. Det er et uttrykksbehov, mer enn det er noe å uttrykke, kan man kanskje også si.

finst den lilla kvelven. Langsame
kvelvar, mjule som
myrull. Tog. Ein engel spelar seljefløyte

medan toget er ein turkis måne
i hjarta. Bak er menneska

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986), s. 13

Begge diktene sitert her, er eksempel på denne stilen der det gjelder å male frem et bilde, og der det er ganske vanskelig å finne hva som er meningen med bildet, om det har noe mer å formidle enn det estetiske. Diktene, eller utdragene, er også gode eksempler på formen, der første linje på ny side liksom ser ut til å høre til noe sagt i forveien, og det er tegnsetting midt i linjene og spesielle linjeskift. Billedbruken er også spesiell, med for eksempel engelen som spiller seljefløyte mens toget er en turkis måne i hjertet. Neste side fortsetter det (..) med svarte hender/langs gitarhalsene, og/i myrholene er det svarte blodet. Forløperen til finst den lilla kvelden, fra siden foran, er sundrivne tagale skrik på myra/ grønt, enno kanskje. Det er ikke så lett å vite sikkert hvor den ene perioden stopper, og den neste begynner, og vanskelig å sitere utdrag uten å kutte meningsinnhold.

Form

Formen er veldig karakteristisk, i disse diktene. Det er ingen rim, ingen fast rytme, ingen fast verseform eller strofeform. De poetiske virkemidlene ligger i linjeskift, ordvalg, klang og oppsett. Diktet som i samleutgaven av 1995 har fått tittelen Englar fulle av sæd går 2 + 2 + 1 i antall verselinjer i strofene i første del, 3 + 2 + 2 + 1 i andre del. Ord som går igjen i dette diktet, og andre dikt i samlingen, er Engel, brystvorte (og andre kroppsdeler, ledd og indre organ), fargene grønt og blått (og andre farger, raudt), og så er det ord med betydningsglidning sprutar eg hår/utover mot øya, eit kvin, før det fortsetter etter to linjeskift med mellom harde brystvorter/og hendene mine. De linjene kan stå for seg selv, høre til det over, eller det under. Det slutter mellom grønt og blått, etter enda et linjeskift og å hoppe over linje, men blir ikke gitt noe mer om «mellom grønt og blått» skal være tilsvarende «mellom harde brystvorter og hendene mine», eller ikke. I del to er det bruk av ordet sæd, (..) englar/ fulle av sæd, og Eg sprøyter sæd i engelen, og deretter Eg sprøyter sæd i englar/fulle av sæd// mellom grønt og blått. Det blir litt mye for denne leseren, og tross poetisk oppsett, går det ikke an å fjerne seg fra hva disse ordene egentlig betyr.

Diktet som begynner på side 8 viser godt metoden Fosse skriver etter. Det står I, begynner hendene møter gjenskinnet/ av rosa ansikt/ frå spegelvindu, og gatene/leier meg frå morgonen. Plaskar, uten tegnsetting til slutt. Ordet «Plaskar» henger i luften, første ord etter punktum, midt i en verselinje, så er det sideskift, før:

inntil regnet
i den kvite lufta. Håret
er raudt
og stjernene er vatn
i ein engels auge

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986)

Her har vi det alt sammen. Det første ordet, etter punktum, før et linjeskift – først plaskar, så Håret, de ordene blir hengende tungt og liksom unaturlig. Her i denne delen står det (..) Håret/er raudt, som en kontrast, kanskje, til den hvite lufta, men en helt dagligdags og vanlig observasjon, og ord på observasjonen. Men det følger et sammenbindingsord, «og», som innleder en sammenbinging av en ganske annen kategori: (..) stjernene er vatn/ i ein engels auge, eller på rett frem prosa: «Håret er rødt og stjernene er vann i en engels øye». Det siste er en vending ganske sikkert ikke sagt før, spesiell og voldsom, og bare helt nødt til å tolkes og spekuleres i, hva kan bety. Det er også linjeskift, fra en periode som kunne vært avsluttet – stjernene er vatn -, men det fortsetter, i ein engels auge«. Først er det at stjernene er vann, en merkelig beskrivelse av en stjerne, og så er det at det er vann i en engels auge, der vanligvis tårene har plassen. Det er en fremmedgjøring over fremmedgjøringen. Men det er ikke klart om Fosse vil formidle noe mer enn bare det estetiske, eller bare muligheten av å formulere seg på denne måten.

Georg Trakl (og William Shakespeare)

Innimellom diktene til unge Fosse dukker det opp tekster basert på dikt av østerrikeren Georg Trakl (1887-1914). Det er allerede dikt 2, hos Fosse begynner det: Om kvelden høyrer eg flaggermusene skrike, hos Trakl heter diktet Zu Abend mein Herz, og begynner Am Abend hört man den Schrei der Fledermäuse. Fosse tar seg store friheter, og legger til en jeg-person i diktet, det er et subjekt som hører, og subjektet er «eg». Det er samme «eg», vil leseren måtte forvente, som den «eg» som hadde mittet første diktet består i, barnet som spiser druer, hest, gitar, 12 år, og så gult gras, innover fjellet, mor med mold i håret, ropar namnet mitt. Rett etter kommer diktet om flaggermusene, der det er «eg» som høyrer dei, om kveldane.

Neste dikt av Trakl kommer allerede som nummer 5, Trompeten, her tar Fosse seg den frihet å erstatte et komma med et punktum. Trakl maner frem et bilde, hvor det under avkuttede seljetrær (Weiden) hvor brune barn leker, blad driver, lyder trompeter. Skarlagensfaner styrter gjennom lønnetraærnes sorg (des Ahorns Trauer), og det er rugåkerne tomme møller. Det er hyrder, og det er hjort, det er sang og dans og lyd, urgammel sorg (uralte Trauer), kretsen av ild (Kreis ihrer Feuer), og så hever de dansende seg av en svart mur. Før det slutter i siste linje med Fahnen von Scharlach, Lachen, Wahnsinn, Trompeten. Hos Fosse blir det Faner av skarlaken, latter, galskap. Trompeter. I meg bygger Trakl opp et sammensurium, der alt går i et, og trompetene til slutt skingrende lyder gjennom alt. Det går ikke da å ta kontrollen med et punktum, det blir en helt annen virkning, jeg fikser det ikke.

Det neste diktet er hos Georg Trakl Nachts, og hos Fosse et helt annet dikt.

Dei blå augene mine er slokna frå augene,
Det raude gullet i hjarta
Å lysa mine kor stille de brenn!
Ei blå kåpe rundt meg då eg sokk. Deg
Din raude munn heldt natta fast

Jon Fosse: Versjon av GEorg Trakl, NAchts, Dikt 9 i Englar med vatn i augene.

Her burde nok kanskje redaksjonen fått første linje endret. De blå øynene er sluknet fra øynene, det gir ikke helt mening, og det er ufrivillig at den ender opp sånn i løse lufta. Det er ikke å bruke språket på en utfordrende og interessant måte, det er å miste kontrollen over språket. Det gir ikke mening, og det ser ut som den som har skrevet linjen tror det gir mening, og diktet og diktsamlingen oppfører seg som om setninger som dette skal gi mening, om de bare blir tolket riktig.

I originalen heter det Die Bläue meiner Augen ist erloschen in dieser Nacht, «Det blå i øynene er slukket denne natten». Det gir helt god mening. Det er det blå som er slukket, ikke øynene, og i hvert fall ikke de blå øynene fra øynene.

Neste linje har Fosse delt opp i to, og han stokker om på eierforholdene, det er i originalen til Trakl: Das rote Gold meines Herzens. O! wie stille brannte das Licht (i linje 2), norsk «Mitt hjertes røde gull. O! Hvor stille brant lyset», mens det hos Fosse er det røde gullet i hjertet, og hvor stille «lysa mine» brenner, det er «mine lys», generelt hjerte. Hos Fosse blir det dermed ikke så lett å ha rede på hvilke lys som brenner stille, de er ikke godt relatert til noe annet i diktet, mens hos Trakl kan det være det røde gullet til hjertet mitt, og det kan også kanskje relateres til det blå i øynene som er sloknet. Det kan også hende det ikke er relatert til noe, men handler om lys generelt, i natten, mens det hos Fosse altså er «mine lys».

I tredje linje hos Trakl er det upersonlig, 3. person: Dein blauer Mantel umfing den Sinkenden, Din blå frakk omfavnet den synkende, mens hos Fosse er det jeg-personen selv, 1. person, og det er upersonlig frakk «en blå frakk». Kanskje er det også relevant meningsforskjell mellom den synkende, og den som sank(då eg sokk), hos Fosse er det ferdig handling. I tillegg har Fosse et ekstra ord ved utgangen av linjen, etter punktum: Deg.

Den siste linjen er helt forskjellig. Hos Fosse er det din røde munn som holder natten fast, hos Trakl: Dein roter Mund besiegelte des Freundes Umnachtung – eller: «Din røde munn beseilet vennens forvirring». Umnachtung har stamme nacht – «natt», men substantivet betyr å være så forvirret at man ikke vet hva man gjør. Det er den røde munnen til deg-personen som bekrefter at det skal være slik. Det er et helt annet dikt Fosse har skrevet, enn det originalen er.

Diktet Untergang er gjendiktet korrekt, her tar ikke Fosse seg friheter og endrer ikke meningsinnhold, perspektiv eller oppsett. Dette er et berømt dikt, dedikert Karl Borromaeus Heinrich, og ble skrevet i februar 1913, året før Trakl døde. Heinrich var også en forfatter, med doktorgrad om Nietszche, og en nær venn av Trakl. Begge de to var plaget av depresjoner og selvmordstanker, og derfor er virkningen så sterk med siste linje: O mein Bruder klimmen wir blinde Zeiger gen Mitternacht – «O min bror klatrer vi blinde visere mot midtnatt», eller som Fosse skriv: «å bror min klyv vi blinde visarar mot midnatt».

Det at dette diktet er gjengitt korrekt, stiller litt spørsmål hvorfor de andre ikke er det.

Det siste diktet etter Trakl, An die Knaben Elis, er litt langt. Det står som dikt 29 i boka til Fosse, og det er litt uklart hvorfor det er med i samlingen. Det er regelmessig oppbygget, med strofer på 3 linjer, og ingen eksperimentering med linjeskift og brudd i perioder midt inne i verselinjer, verke hos Trakl eller hos Fosse. Det introduserer også en ny figur, Elis, som det ikke er bare lett å se sammenhengen til med resten av samlingen. Siste linje har ordet stjerne, Das letzte Gold verfallener Sterne, det siste gull fra en fallen stjerne. Motivet er religiøst, og henter kanskje opp Englene med vatn i augene, og stjernene som er vatn i en engels auge, men denne sammenhengen er resultatet av en jakt på en sammenheng, en mulighet for tolking.

Noe som slår meg når jeg leser Fosse sine dikt, og Trakl i original, er hvor mye mer pondus det er i Trakl sine dikt. Der er det ingen tvil om formidlingen, at det her er en plaget sjel som vil formidle sin smerte og vonde livsbetingelser, det er ikke en søken og en eksperimentering for å finne et uttrykk, er ikke en jakt etter å finne noe verdt å skrive om, det er liksom helt nødvendig for Trakl å skrive disse diktene, og han setter i ord en ide om hvordan det er å være ham, i hans samtid og med hans liv og livsbetingelser. Han hadde selvsagt også tøffere betingelser enn Fosse, med et Østerrike som en del av keiserriket Østerrike-Ungarn, og en verdenskrig nær forestående. Allerede før den hadde han sterke depresjoner, og i dem ble depresjonene så sterke at han bukket under for dem og tok sitt liv med en overdose. Da hadde han også fått skildret verdenskrigens redsler, gjennom udødelige Grodek. Trakl var like gammel da han døde, som Fosse var da han gav ut denen diktamslingen Engler med vatn i augene.

Kursorisk kan vi også ta med et nikk til Shakespeare, gjennom samlingens 18de dikt, der Fosse i innledningen skriver: «Min attande sonett, eller Shall I compare thee to a Summer day». Her foretar Fosse en slags sjangerblanding, der han henviser til denne kanskje mest berømte av Shakespeares sonetter, men utstyrer sitt dikt med en tekst fra værmeldingen.

Dette er vervarslinga. Mørkret
gjennom glasruta i døra
set meg stilt
ned på stolen. Det er

kveld. Over til Bergen. Ikkje
nedbør i Bergen. Men mykje
mørker. Stilt sit eg
ser mørkret

Jon Fosse: Dikt 18, Englar med vatn i Auga (1986)

Her ser vi Fosse som en kjenner deler starten av «sonetten» i to kvartetter, og ender med to tersetter. Og så fyller han det med sine egne virkemidler, med punktum før siste ord i verselinjen, alltid linjeskift før noe er ferdig sagt, og også sånn at den gramatiske betydningen av setningene forskyves, med at ordet som begynner som subjekt kanskje ikke er det for handlingen setningen inneholder ((..) Mørket/gjennom glasruta døra/set meg stilt/ned på stolen). Også dette diktet har en form og et innhold som gjør det uklart hvorfor det er tatt med i samlingen.

Noen utvalgte dikt

I tillegg til diktene jeg allerede har nevnt, vil jeg ta for meg et utvalg for ytterligere å vise hvordan Fosse gjør det her i debutsamlingen, og trekke frem noen dikt med litt større interesse enn de øvrige, av forskjellige grunner. Jeg begynner da med dikt nummer ti, som følger rett etter diktet gjendiktet fra Trakls Nachts, og som er et eksempel på diktene som begynner med liten bokstav og en handling som om det har skjedd noe før: reiser meg frå eit brunt sug/og går aleine tar opp gitaren. Det følger Kvepp av ein latter frå hjarta, med gjennomgangsordet «hjarte» og det substansierte verbet «latter», før: Eg spelar/Lytter til stilheten/Luktar tomt rom.

Det virker på meg litt skolert, at Fosse vil bruke alle sansene, syn, lyd, lukt, smak, fra et tidligere dikt er druene i munnen et eksempel på minne med element av smak. Det er kontrast, og paradoks, med å spille gitar og lytte til stillhet på en gang, og så er det kanskje en utfordring for hjernen med lukten av tomt rom, der man selv sitter.

Så følger på neste side den mest livaktige, ordrike passasjen i samlingen:

tar tak i mitt eige ansikt, strekker
ut fingrane, grip
om ansiktet, huda skrik, augene opnar seg: eg dansar
til gråtens bevegelsar, fingrane fast i ansiktet, og eg
kan ikkje opne hendene, ikkje lukke augene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, Dikt 10, midtre del

Sånn oppramsing av ord som det her, pleier å beskrive et hastverk og en uro, men det er også en langsomhet over dette her, med en kanskje i overkant nøyaktig beskrivelse av hvordan han strekker ut fingrene, for å gripe seg selv i ansiktet, og så er det huden som skriker, og øynene som åpner seg. Det å ta seg selv i ansiktet, pleier ikke å være en del av et hastverk, om man har dårlig tid, har man ikke tid til sånt. Setningen: eg dansar/ til gråtens bevegelsar gir ingen mening for meg, det er kanskje et forsøk på paradoks å danse til bevegelser i stedet for til en melodi. Det er skildring av en panikksituasjon, om hendene sitter fast i ansiktet, og man ikke kan åpne den, og om øynene ikke kan lukkes. Det er imidlertid ikke godt å si hva denne panikksituasjonen er et uttrykk for, hvorfor denne beskrivelsen er treffende.

Diktet slutter på neste side, med Eg skrik/Eg høyrer det er eit hol i skriket/Ein gapande munn ser seg sjølv. Her er det eksempel på sanseorgan som ikke utfører oppgavene de er i stand til, men man hører et hull, en gapende munn ser seg selv, naturlig å tenke den gapende munnen er hullet, og det ligger et skrik her, men det er ikke så godt å si hva det er med denne beskrivelsen som gjør den relevant.

Dikt 14 har også sånn eksempler på kunstferdig utformede setninger, der det er spørsmål om den anstrengte måten å formulere seg på er forsvart i det man får sagt. Det begynner med et gjennomgangsord, tog, her er det Toget i hjarta er langt/som vinden, langt/som eit svart tre. Sånn jeg leser diktet, handler det om minner, og kanskje en lengsel tilbake til den verden disse minnene var, i hvert fall står det om mor at (..) Ho vaskar/golvet med erfarne røyrsler, og om far rett etter (..) Far min/har hovudet under armen og plystrar/etter stjernene/med augene. Her er det alt sammen, med de spesielle linjeskiftene, sanseorganer som utfører andre oppgaver enn de skal (øynene plystrer), og så er det midt i der dagligdagse ord og beskrivninger om mor som vasker golvet, og til slutt (..) Eg vil heim der

før det fortsetter på neste side

angsten er mold i føtene, der
radioen osar forsonande av brun saus
til orgelmusikk
kvar søndags formiddag, der
fjorden pustar gjennom dei modne pærene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, dikt 14, andre del

Her blir den abstrakte angsten beskrevet konkret, mold i føtene, mold er et gjennomgangsord, det er gjenkjening i radioen, og kontrast mellom brun saus til orgelmusikk, og så er det en vill besjeling (fjorden pustar) og en oppsiktsvekkende billedbruk (gjennom dei modne pærene). Hele tiden mener jeg vi må spørre hva diktet og dikteren oppnår ved å uttrykke seg så kunstferdig, hva slags verden det åpner og hvilken formidling som blir mulig gjennom denne måten å skrive på.

Oppsummering og konklusjon

Jeg har forsøkt å gi en ordentlig gjennomgang av hva den første diktsamlingen til Jon Fosse inneholder, og hvordan den er skrevet. Det har vært vanskelig for meg å unngå en smaksdom, og jeg har også tillatt meg å være kritisk både til forfatteren og til redaktøren hans. Nå er dette en debututgivelse, første samling dikt, og det kan argumenteres at det var viktigere å få forfatteren i gang og gi ham frihet til å utforske sin særegne språkbegavelse og måte å uttrykke seg på, enn å få alt perfakt og riktig allerede første gang. Det var ingenting den gang som tilsa at denne samlingen skulle bli studert med den tilnærmingen man har til en nobelprisvinner, og den kvaliteten man forventer fra en forfatter som et enkelt år blir løftet frem over alle andre med denne den aller gjeveste litteraturprisen.

Jon Fosse fikk den, men Georg Trakl fikk den aldri. Som poet var Trakl i en helt annen liga, det tror jeg kanskje Fosse vil gå med på selv også. I hvert fall leser jeg Fosse sånn, at han her i denne samlingen behandler Trakl med stor beundring og respekt, og at han forsøker å lære av ham. En ting som det i denne forbindelse går an å si, er at Trakl gjennom poesien skrev om sitt liv og sine livsbetingelser. Det hadde en særegen interesse, som tyskspråklig østerriker, kort før verdenskrigen og keiserrikets fall. Denne måten å skrive og tenke på kunne aldri Fosse overta, med sin bakgrunn og sine livsbetingelser. Fosses verden ble ordentlig beskrevet gjennom dramet, i teaterstykkene, der det å vokse opp på et lite sted med en naust og en fjord, med de muligheter og fremfor alt, begrensninger, det gir. Det var for dette Jon Fosse fikk nobelprisen, og for den skyld, fortjener han den.

Songs of Innocence and Experience, av William Blake

Dette er av de mer spesielle diktsamlinger som er kommet ut. Første del av samlingen kom ut i 1789, så kom en ny del ut i 1794. Først er det uskylden, og så er det erfaringer. Forfatteren av diktene, William Blake, er også meget spesiell, og arbeidet også som illustratør og som malerkunstner. Det er han selv som har tegnet alle illustrasjonene i boken, sånn at hver side i den, er sitt eget lille kunstverk. Jeg har skrevet om flere av diktene i Helt Grei Poesi, og skal skrive om samlingen som helhet, i Helt grei litteratur.

Canti (Sanger), av Giacomo Leopardi

Den italienske poeten Giacomo Leopardi (1798-1837) er regnet som den betydeligste av de italienske romantikerne. Jeg kjenner ham ikke godt, av de italienske forfatterne har jeg satt inn støtet mot Dante, fulgt av Boccaccio og Petrarca, og så noen hundreår frem til Pirandello, Svevo og Levi. Ellers er det nokså sparsomt. I den romantiske litteraturen kjenner jeg naturligvis den norske, etter hvert også litt den danske og svenske, og nå i ny tid ganske grundig den tyske. Russisk litteratur kjenner jeg godt i alle perioder, også denne, og den engelskspråklige er lett tilgjengelig for oss nordmenn?

Men den italienske? Selv for en pasjonert italiener som meg, så slutter liksom Italia med barokken, og det er kunsten og arkitekturen som er noe. Det vakre språket har naturligvis resultert i stor diktning, men ikke etter middelalderen, egentlig. Det er det gamle som er interessant, når det gjelder Italia.

Dog skulle det ikke overraske noen at et stort kulturland som Italia i enhver periode skal ha nok til å hamle opp med hele Norden, om ikke annet, så fordi det bor minst dobbelt så mange mennesker der. Om man ikke kjenner forfatterne, og verkene, er det nok fordi man ikke har satt seg inn i det.

Her snakker jeg for meg selv. Litt begynnende dypdykk leder meg raskt frem til Giacomo Leopardi, et vidunderbarn av Mozartske dimensjoner, bråmoden så det savner sidestykke, og dyp pessimist frem til sin altfor tidlige død i 39-årsalderen. Underveis skrev han noen av italiensk litteraturs vakreste dikt, senere samlet i det som kalles Canti, der det finnes dikt fra hele karrieren. Fra det ungdommelige All’Italia, til de senere pessimistiske tidlig alderdomsdiktene.

Mannen utan väg, av Erik Lindegren

I 1942 ble det århundredes viktigste diktsamling i Skandinavia utgitt i Sverige. Dikteren, Erik Lindegren, kunne ikke finne noe forlag som ville gi samlingen ut, så han finansierte utgivelsen selv. Man skulle kanskje ikke tro at noen diktsamling fikk så mye oppmerksomhet i krigsårene. I alle fall så lenge det ikke var illegale kampdikt, dikt som inspirerte til motstand og kraft, og kunne være en trøst i redslene og prøvelsene. Diktsamlingen til Erik Lindeberg tilbyr ikke noe slikt. Den er kunstnerisk svært ambisiøs, et verk som ville presse grensene for hva språket kan uttrykke, slik Picasso har presset grensene for malerkunsten og Stravinskij og Alban Berg og andre har presset musikken.

Diktsamlingen het Mannen utan väg, og består av 40 sonetter, som bryter med det meste man forventer av sonettsjangeren. En av sonettene, Nr. 27, att skjuta en fiende, er skrevet om poesibloggen. Nå kommer det til å være slik at jeg jobber med poesi, og den bloggen, om morgenen, og med denne litteraturbloggen om kvelden. Så får vi se hvordan det går. Jeg håper å poste jevnlig utover vinteren og våren, verk fra skandinavisk, engelsk, tysk, russisk og italiensk litteratur, lyrikk, dramatikk, korte episke tekster og lange episke tekster, og til slutt kategorein med «øvrig». Det siste vil si reiseskildringer, dagbøker, brev, essay og betraktninger, alt sånt.

Ennå strever denne litteraturbloggen med å finne helt sin form. Tekstene er for lange til at jeg kan legge dem ut, oversette og kommentere dem, og de er også såpass lange at det er vanskelig å skrive noe kort og interessant om dem. Det er også tidkrevende, å ha en hel roman i hodet, og finne ut på en kveld hva man skal skrive om den. Mange, mange av postene på bloggen er ikke ferdige. Heller ikke denne, om de 40 sonettene til Erik Lindegren, vil bli helt ferdige.

Det er også vanskelig å vite hva man skal skrive. Forskningslitteraturen om ham og om verket er omfattende, men det blir raskt sånn som gjør at folk flest har litt forakt for litteraturvitenskapen. Det kan bli veldig teoretisk, og miljø som leser og diskuterer seg veldig langt inn i en egen måte å se verden og tekstene på. Jeg vil jo gjerne åpne tekstene, og gjøre dem tilgjengelige. Ikke gjøre dem enda vanskeligere enn de allerede er.

For Erik Lindegren og sonettene i Mannen utan väg gjelder det å ha hekte ham på noe folk flest kan forstå, og finne mening i. Jeg nevnte Picasso og Stravinskij, navn som ofte blir nevnt. Malerkunsten har oppdratt folk til å sette pris på non figurativ maling, folk har bilder på veggene hjemme, av typen Donald-bladene latterliggjorde for noen år siden. Folk skjønner også Guernica, når de får det forklart. Det er noe med det, at i en kaotisk, syk verden, så nytter det ikke å gjengi tingene slik de ser ut, for det er jo bare de bildene vi uansett er omgitt med, de som lar oss fortsette å tro at alt er normalt. Guernica er et fanastisk maleri, fordi Picasso vrenger virkeligheten midt i ansiktet på oss. Folk flest har ikke sett det, originalen, det har ikke jeg heller, men jeg vet at det er veldig stort i formatet, og at det er malt på ørsmå glassbiter, sånn at lyset reflekteres i alle retninger. Det er et maleri som roper ut!

Lindegren gjør på en måte det samme med språket. Han velger en av de aller, aller mest klassiske diktformene, strofeformene, sonetten, men han følger ikke andre regler med den, at diktene hans har 14 linjer, og en slags femfotet jambe. Det er ingen rim, ingen, og det er heller ingen tanke som blir utviklet, og får en vending, som sonettene til Petrarca, eller en snerten konklusjon til slutt, som de til Shakespeare. Det går kanskje an å si at de 14 linjene i hver sonett hos Lindegren er variasjoner over et tema, men det er vanskelig å se noen tanke gå over mer enn to linjer. De fleste tanker blir brutt i linjen de begynner i, det er tjukt av sjokk, uventede vendinger, bråstopp og umulige sammensetninger. Det er virkemidler som hører til den litterære perioden modernismen, men å påpeke det, bringer oss rett inn i litteraturvitenskapen slik den lever i fordommene til folk, der det er viktigere å vite noe om litteraturen enn å lese den og ha utbytte av den.

Linjene hos Petrarca er satt opp i kvartetter og tersetter, linjene hos Shakespeare i kvartetter og kupletter. Hos Lindegren er linjene i par. Og det er slik, at hvert par kan trekkes ut av sonetten de hører hjemme i, og plasseres hvor som helst. De ser vel så mye ut som aforismer og paradoks, enn som linjer i et dikt, enn si en sonett. Eksempelet henter jeg fra sonett 4:

förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar
bittert som en bruten gren i november

men med ett dödsur bakom den polerade pannan
griper mig raseriets nakna tistelstång

Erik Lindegren, Mannen utan väg, sonettt IV

Jeg velger disse linjene fordi de er så tilfeldige og representative. Jeg kunne valgt nær sagt hvilke som helst andre fire linjer i samlingen. De ser alle sånn ut. Virkemidlene som blir brukt, er også typiske. Her er det forråtnelsen som får menneskelige egenskaper, og er i stand til å sage en kropp i like deler. Så er det besjeling, av en gren som brekker i november, og er bitter, lik forråtnelsen som sager, eller stemningen forråtnelsen sager i. Innvendingen om at grener som brekker i november kanskje ikke er spesielt bitre, er å lese diktet motvillig, og da er det få tekster som blir gode. Man skjønner, kanskje, av det som videre står, om et dødsur bak den polerte pannen, og om raseriets nakne tistelstang som griper meg, som avslutning på diktet, at denne samlingen fremprovoserte tungetaledebatten både i Norge og i Sverige. De som ønsker dikt med klar og logisk mening, får det ikke her. De som ønsker kaoset, det uforståelige, i en uforståelig verden, de har mer å hente.

Landet som icke er (1925), Edith Södergran

»Konstnären arbetar alltid i mörker och varje
ljusstråle faller på hans arbete», skrev Edith
Södergran i sina efterlämnade anteckningar.
Själv var Edith Södergran alltid i livet omsvept
av en oförklarlig anonymitet och jag tror att
det är överensstämmande med hennes skygga
väsen att låta den fortbestå även efter döden.
Verket ensamt skall stråla och vittna om en själ
som ensam gick över bryggor högt uppe i luf–
ten – »skimrande och sönderflytande bryggor,
färgade i pärlemor», som det står i sagan om
prinsessan Hyacintha.

Dette er starten på forordet til Hagar Olson, hun som satte sammen denne samlingen av Edith Södergrans etterlatte dikt, og sørget for å få den utgitt. «Den uforklarlige anonymiteten» Olson snakker om når det gjelder Södergrans liv, skulle ikke få vare etter hennes død. Hun skulle bli gjenstand for en bemerkelsesverdig interesse. Det gjelder ikke bare diktningen hennes, men også livet. For Södergran har det etter hva jeg forstår vært en spesiell stor forskningsinteresse for en biografisk lesning av diktene, eller for å bruke detaljer i livet hun levde til å berike forståelsen av diktene hun skrev. Det er skrevet tallrike doktorgradsavhandlinger om henne, hun er sterkt omdiskutert, og den «ensomme sjelen» hun selv skrev seg å være, det er svært mange som har brukt mye tid og ressurser på å forstå denne sjelen og hva Södergran vil si.

Den korte dikterkarrieren hennes er også veldig rikholdig på tema og motiv og tolkningsmuligheter. Södergran ble bare 31 år (1892 – 1923), og gav bare ut dikt i fem av dem (første samling, Dikter, kom i 1916, den siste, Framtidens skugga, i 1920). Likevel er det stor forskjell mellom den første og den siste samlingen hun gav ut i sin levetid. Samlingen vi går gjennom i dag, Landet som icke er, består av dikt fra alle periodene. Så det er forskjell på dem også.

Diktsamlingen er delt inn i fire deler, atskilt med romertall. Den første delen er størst, den tredje minst, med bare tre dikt (Fångenskap, Blekhjärtede natt og Mitt liv, min død, min tanke). Den siste delen, IV, ser ut til kanskje å være dikt skrevet etter den siste diktsamlingen hennes ble gitt ut, men jeg vet ikke dette sikkert. Det er i hvert fall tydelig diktene handler mer om døden, og forsoner seg med den, utover i samlingen. Mange av diktene herfra har også tydelig datering fra å være skrevet i 1922. De andre diktene som har datering, passer også inn slik at det er delt inn etter periodene.

Jeg går gjennom diktene del for del, men har ikke tid til å gjøre det ferdig ennå.

III

Fångenskap er skrevet i februar 1919. Det er et kanskje litt vanskelig tilgjengelig dikt, der fangenskapet virker til å kunne være livet selv, og diktersubjektet vil slite lenkene sine og vandre fritt. Det begynner Fången, fången… jag vil slita mine bojar, nesten som en del for seg selv. Så er det i neste linje at diktersubjektet legger ut på en slags billedlig vandring, veien gjennom livet: Med smärtsamt vreda läppar går jag genom livet. Og: Mina avgrunder, vad frågar jag efter er, I förtjänen intet namn. Deretter følger fire linjer hvor bronse følger bronse og blir til et menneske, med jernhjerte (eller järn i sitt hjärte), men med et spørsmål om denne bronsen kan ha detta skremmande skän över pannan/ av blixtornas Gud? Det er ganske mystisk, og blir ikke bedre av at diktet avslutter: jag kastar mitt hjärta på vägen, må gamarna dela det –/ fullmånen föder mig ett nytt.

Blekhjärtade natt er også skrevet februar 1919, også litt vanskelig, jeg skal se nøyere på det og skrive om det senere.

Mitt liv, min död og mitt öde er slik:

Jag är ingenting än en omätlig vilja,

en omätlig vilja, men vartill, vartill?

Allting är mörker omkring mig,

jag kan ej lyfta ett halmstrå.

Min vilja vill blott ett, men detta ena känner

icke jag.

När min vilja bryter fram, skall jag dö:

var hälsad mitt liv, min död och mitt öde.

 

IV

Etter 1920 har Södergran langt fremskreden og uhelbredelig tuberkolose. Familieformuen er tapt med den russiske revolusjonen. Hun kan heller ikke reise til sin barndoms St. Petersburg, grensen mot Russland er stengt, hun er ved hjemmet sitt i Raivola på det karlenske nes. Hun får besøk der, men mottar heller ikke så mange impulser.

Diktet Landet som icke er er behandlet på poesibloggen Helt grei poesi.

Dette var bare for å få en start. Jeg skal skrive dette ut skikkelig senere.

Framtidens skugga (1920), av Edith Södergran

Diktsamlingen Framtidens skugga er skrevet mens den russiske borgerkrigen raste. Familien Södergran hadde vært velstående, men tapt alt utenom hjemmet sitt i Raivola etter den russiske revolusjonen. Raivola var åstedet for krigshandlinger, Edith Södergran fikk sett krigens redsler på nært hold, og selv hennes veldige livskraft må ha latt seg merke av det. Jeg skriver disse postene om Södergran ut litt etter litt, og begynte først slik:

I denne samlingen begynner kanskje livsbetingelsene å tære litt på Södergran? Livskraften er der fremdeles, men den er ikke like triumferende som i de tidligere, tonen er mer nedpå. Og motivkretsen er mer ut i kosmos, mer i det mystiske og underlige. Enda en gang har hun klart å endre seg og måten å skrive på fra den ene samlingen, til den neste. Dette var den siste samlingen hun gav ut i live. Den aller siste, Landet som icke er, ble gitt ut posthumt.

Jeg skal skrive de to innledningene sammen skikkelig, senere. Nå vil jeg si litt om selve samlingen.

Samlingen er delt i tre. Første del heter Planeterna stiga, og betår av 9 dikt. Andre del er Framtidens skugga, med 10 dikt. Den siste er den største, Âlvdrotningans spira, med 22 dikt.

Jeg vil tradisjonen tro skrive om dem alle tre.

Planterna stiga

Diktet Mysterier er det første i samlingen. Det begynner slik:

Leksaker äro alla människor.

Leksak var jag själv i går.

I dag är jag den som öppnar mysteriet.

Jag vill att alla skola komma till mig,

jag vill att alla skola höra hur mitt hjärta slår.

Eld och blod och framtidens smörjelse skolen

I mottaga ur mina händer.

Hela mänskligheten vill jag viga åt framtiden.

Mina flammande rader skall varje barn läsa.

Jag skall omvända alla till en heligare gud.

All vidskepelse vill jag sopa ut med en ljudlös

kvast,

all litenhet vill jag hånande döda.

Eder stora orm vill jag stiga uppå; hans huvud

vill jag stinga med mitt svärd.

O du mitt goda svärd, som jag har fått från

himlen, jag kysser dig.

Du skall icke vila

innan jorden är en trädgård, där gudar drömma

vid underbara bägare.

Det var hele diktet.

Framtidens skugga

Titteldiktet åpner denne delen. Det er et nesten usigelig trist dikt, fra en som skal dø, som har levd et ganske miserabelt liv, men likevel vil det skal være et liv i triumf:

Jag anar dödens skugga.

Jag vet att våra öden ligger i hopar på nornor–

nas bord.

Jag vet att icke en droppe regn sig suger i

jorden

som icke är skriven i de eviga tidernas bok.

Jag vet så visst, som att solen går upp,

att jag aldrig skall skåda det andlösa ögonblick,

då hon står i zenit.

Framtiden kastar på mig sin saliga skugga;

den är ingenting annat än flödande sol:

genomborrad av ljus skall jag dö,

då jag trampat all slump med min fot, skall jag

leende vända mig bort ifrån livet.

«Leende vende meg bort fra livet». Det er ganske sterkt. Og et uttrykk for at Södergran ønsker å ende i lys, uansett. Hele diktet er et forsøk på det, å skildre en lys fremtid, hun ikke får være en del av. Det er også et spesielt bilde, fremtidens skygge er bare lys, den salige skyggen er lys. Det er en umulig motsetning Södergran insisterer på, som så mange steder ellers. Jeg skal skrive mer både om diktet og om samlingen, senere.

Älvdrotningans spira

Diktet Stjärnen er det siste Södergran selv gir ut. Det slutter slik:

Man frågar mig icke, säger min stjärna,

mänskobarn, hölj ditt ansikte för det ofattliga,

det egna, det egna skall giva dig kraften.

Mye mer kommer med tiden…

Rosenaltaret (1919), av Edith Södergran

Disse postene om diktsamlingene til Edit Södergran er utkast under arbeid. Jeg håper å få skrevet dem ferdig, og renskrevet dem med det første.

Etter triumferende Dikter og Septemberlyran roer Södergran seg litt ned, her, med Rosenaltaret.

Samlingen består av tre deler. Den første er klart størst, med 24 dikt. Så følger del to, som har fått undertittelen Fantastique. Den er veldig spesiell, så den skal jeg skrive litt ekstra om, nå i dette første utkastet jeg har tid til nå. 7 dikt er med der. Kanskje er det ikke tilfeldig det er et magisk tall. Til sist er det 5 dikt i den siste del tre. Jeg skriver om hver del.

I

Det første diktet i delen og samlingen signaliserer en annen Edith Södergran enn den som avsluttet Septemberlyran.

Jag skiljer mig från eder,

ty jag är mer än ni.

 

Jag är i skymning

tempelprästinna,

invigd bevakande

framtidens eld;

jag träder ut till eder

med ett glatt budskap:

Guds rike börjar.

Dikt nummer to, Vegen til Elysium og Hades, indikerer en dødslengt vi vel ikke har sett før hos denne poeten?

Från ödesberget

ser man klart hur vägen går

till Elysium och Hades.

Människorna nere

vandra i molndunst,

de gråta och skratta,

följa kistor till graven

blott i en dröm.

 

O, vad jag längtar dit,

där man ser

vägen till Elysium och Hades.

 

Det ble litt halvhjertet, dette, jeg skal se om jeg får skikk på det, snart. Poenget er at disse diktene har et mer religiøst preg, enn de tidligere, vil jeg si.

Det poenget kommer godt frem i diktet Fråga:

Fråga.

 

Jag behöver ingenting än Guds nåd.

Genom livet går jag i ett rus.

— — — — — — — — — — — —

O du sällsamt blixtrande verklighet — —

— — —

finnes ett fat

för mina några droppar rosenolja?

II Fantastique

De syv diktene i denne delen av samlingen handler om en mystisk søster. I det virkelige liv hadde aldri Södergran noen søsken, og det er ikke sikkert søsteren i diktene skal være noen konkret person. Det kan være en fantasi.

Men se her, i vårmysterium:

Vårmysterium

Min syster

du kommer som en vårvind över våra dalar ...

Violerna i skuggan dofta ljuv uppfyllelse.

Jag vill föra dig till skogens ljuvaste vrå:

där skola vi bikta för varandra, hur vi sågo Gud.

Det er en kjærlighet der, som er ganske konkret. Vrå er hjørne, eller krok, som innerst i et hushjørne, der det kanskje er litt lavt tak i tillegg, sånn at det blir liten plass.

Ende tydeligere blir det i I mörkret, hvor det nesten er litt erotisk.

I mörkret.

Jag fann ej kärleken. Jag mötte ingen.

Skälvande gick jag förbi Zarathustras grav i

höstliga nätter:

vem hör mig mer på jorden?

Då lade sig lätt en arm om mitt liv –

jag fann en syster ...

Jag rycker henne i de gyllne lockarna –

är det du omöjliga?

Är det du?

Tvivlande blickar jag henne i ansiktet ...

Leka gudarna så med oss?

Mer skriver jeg ikke foreløpig, det er bare for å få litt på plass.

III

Her er blant annet det litt berømte diktet Dionysos. Fragment av en stemning er det noe spesielt med, jeg skal se om jeg finner ut hva, jeg mener å huske jeg leste noe om det et sted.

Jeg skal skrive mer om det, senere.

Septemberlyran (1918), av Edith Södergran

Att min diktning är poesi kan ingen förneka,
att det är vers vill jag icke påstå. Jag har för-
sökt bringa vissa motsträviga dikter under en
rytm och därvid kommit underfund med att jag
besitter ordets och bildens makt endast under full
frihet, d.v.s. på rytmens bekostnad. Mina dikter
äro att taga som vårdslösa handteckningar.
Vad innehållet vidkommer, låter jag min instinkt
bygga upp vad mitt intellekt i avvaktande håll-
ning åser. Min självsäkerhet beror på att jag
har upptäckt mina dimensioner. Det anstår mig
icke att göra mig mindre än jag är.

Dette har Edith Södergran skrevet selv som innledning til sin andre diktsamling, Septemberlyran. Det er en usedvanlig selvbevisst poet vi har med å gjøre, klar til å trosse alt verden slenger mot henne, for å gjennomføre sitt kunstneriske prosjekt. I den første diktsamling, Dikter (1916), er Södergran ekspresjonistisk og uttrykksfull. Hun har et enormt dikterisk overskudd, en veldig rikdom i diktene, billedrikdom, rikdom i stemninger, og rikdom i motiv og innhold. Det er livsglede og livslede, konkret med trærne i tregården (trädgården) og abstrakt med Gud. Det handler om å være kvinne og å være menneske, Södergran skriver om begge deler, og lar seg ikke fange av det Simone deBeavoir senere skulle si, at kvinner er kvinner, menn er mennesker.

I Septemberlyran går Södergran videre som dikter. Nå er hun inspirert av Nietzsche, og overmennesket, som klarer å finne mening i en meningsløs verden, og på den måten fylle livet med innhold. Et av diktene heter da også Ved Nietzsches grav. Diktet Triumf att finnast til er skrevet om på poesibloggen Helt grei poesi. Andre bemerkelsesverdige dikt er Vanvettets virvel, Starka hyacinter, Orfeus og lange Fragment, til slutt.

Nå begynner jeg så smått på arbeidet, så får jeg se hvor langt jeg kommer. Denne type poster er tidkrevende.

Åpningsdiktet, O mine solbrandsfärgade toppar, er ganske langt. Det består av tre deler, de to første har åpningslinjer som tittelen, den i midten har O, mina oförmörkade toppar. Alle har denne påkallelsen. Det er fjelltopper det er snakk om, farget av lyset fra solen, uformørkede. Første strofe går slik:

O mina solbrandsfärgade toppar,

tagen I mig tillbaka?!!!!

Evigt vill jag bo i Eder ensamma lustgård,

där allena är mitt hem,

där eldögda änglar

knäfallande

kyssa bort all längtans dagg från jorden.

Det er selv til Södergran å være kraftig med fire utropstegn. Aldri i den utgitte diktningen hennes ser vi noe slikt. Hun påkaller toppene i sollyset, vil høre hjemme der, og la engler kysse bort all lengselens dugg (dagg). Det er som alltid hos Södergran sterke bilder. I andre strofe blir det religiøst, jorden dør på tredje dag (Jorden dog för mig på tredje dagen,). Det er retorisk spørsmål om hva broer, mark og byer er for henne (Vad äro mig broar, fält och byar?). Livsbejaelsen er kanskje i fare for å bli overspent?

Världen badar i blod

Vanvettets virvel, Landskap i solnedgang, Stormen, Gudarnas spår, Skynning, Bön, Starka hyacinter, Triumf at finnast til, Trädet i skogen, Trubadurens sång, Jungfruns död, Vad är i morgon, Till en ung kvinna, Revanche

Âr jag en lögnare, Ved Nietzsches grav, Samlen icke guld og ädelstenar, Apokalypsens genius, Sorglöshet, Den skönaste guden, Min lyra, Ljusfälten,

Framtidens tåg

Guds moders ros

Orfeus

Tjuren, Månens hämmelighet, Fragment

 

Ellers må arbeidet med denne posten vente.

 

Dikter (1916), av Edith Södergran

Det var så gøy å skrive om diktsamlingene til Gunvor Hofmo forrige uke, at jeg skriver om samlingene til Edith Södergan denne. Som vanlig begynner jeg litt forsiktig, og utvikler etter hvert, når det blir tid. Det er en monumental oppgave, og posten blir atskillig lenger enn planlagt. Merk at den er skrevet direkte ned, få ting er endret eller bearbeidet, og den er skrevet til litt forskjellige tider, så sammenhengen kan være så som så, og dumheter kan forekomme.

Edith Södergran (1892 – 1923) var en svært begavet som vanskelig lar seg sammenligne med noen av de norske. Poesien hennes er så mye rikere, kvaliteten også på de middelmådige diktene så mye høyere. Jeg har allerede rukket å lese debutsamlingen hennes et par ganger, og som god musikk, er det som om samlingen vokser for hver gang. Perler jeg først ikke la merke til, viser seg når jeg leser på ny og får fordøyet stoffet. Perler jeg la merke til, vokser, og blir enda vakrere.

Jeg vil prøve å sammenligne henne litt med noen av de norske poetene jeg har jobbet mest med. Gunvor Hofmo debuterte også 25 år gammel, og viste seg straks som et stort talent. Men Hofmos diktning er veldig selvbiografisk, det handler om hvordan det er å være henne, og et fortvilet og uoppnåelig ønske om å slippe unna eget liv. Hofmo tilbyr ingenting. Det er heller ikke den rikdom i tanker, motiv og følelser, som man finner hos Södergran. Man kan se hvor Hofmo har deler av inspirasjonen fra. Noen Hofmoske vendinger står også her i Södergran, et par tiår tidligere. Billedrikdom og fri form bruker Södergan suverent, det faller liksom naturlig for henne, mens for Hofmo blir det av og til anstrengt.

Blant kvinnelige poeter finner jeg bare Södergrans like i russeren Anna Akhmatova. Akhmatova fikk leve lenger, og skrev senere i livet noen svært lange og kompliserte dikt, noe Södergan aldri gjorde. Södergan er observatøren, filosofen, følelsesmennesket, hun som ikke vil finne seg i grensene livet og verden har å tilby henne, og gir seg hen til å skrive noe bedre. Jeg vil kanskje trekke inn Simone deBeavoir, her, også, som 30 år senere sa at kvinner skrev om å være kvinner, mannen om å være menneske. Södergran gjør begge deler. Noen av diktene er så absolutt kvinnelige, og ser det fra kvinnens side i et parforhold, da alltid med mannen ute av stand til å forstå og godta den sjelelige rikdommen i en kvinne som Södergan. Jeg skal komme tilbake til det, når jeg går gjennom diktene.

Også Tor Jonsson var liksom litt fanget i sitt eget liv, når han skrev. Han ville løse sine egne problemer med skrivingen, ikke menneskets livsbetingelser. Til og med Obstfelder, den beste av dem alle, er veldig personlig i den ene diktsamlingen han fikk gitt ut. Det Edith Södergan skriver, gjelder alle. Til tross for at hun hadde en livsskjebne som ikke står noe tilbake for våre store poeter, med både verdenskrig og russisk borgerkrig, tuberkolose gjennom hele sitt voksne liv og økonomisk ruin da kommunistene overtok makten i Russland.

Jeg har flere steder skrevet om biografien til Södergran. Her gjør jeg det bare helt kort: Født i St. Petersburg, vokst opp i byen Raviola på det karelske nes. Foreldrene var  finlandsvenske, svensk var hennes morsmål, men hun snakket også selvfølgelig russisk, og gikk på den tyske pikeskolen i St. Petersburg. Faren døde av tuberkolose i 1907, da Edith var bare 15 år gammel. Snart etter fikk hun selv påvist sykdommen. Årene fremover tilbrakte hun på ulike sanitorium i Europa, Svetis og nord-Italia.

Så det er en prøvet ung pike (eller dame) som prøver seg i lyrikken med debutsamlingen Dikter, i 1915. Samlingen vekker liten oppmerksomhet, dristig og uvanlig som den er, og det er først senere den er blitt lest som den interessante debutsamlingen den er. Her er det en del dikt der Södergan ennå holder på de gamle formene, hun gir liksom ikke helt slipp på rimet og rytmen (slik heller ikke Hofmo gjorde det, til å begynne med), men det er helt tydelig at temperatmentet hennes ikke lar seg fange og binde av det.

Blant motivene som går igjen er trær og tregården (trädgården), det er med i mange av diktene. Mange av diktene har også formen at de gjentar og gjentar samme ord som de forsøker å forklare, et dikt med Gud, og flere med Jeg (jag). Ordet lengsel (längtan) går igjen i mange av diktene, alltid med et drag om også å få den oppfylt. Dette er ikke den uoppnåelige lengselen så mange av de norske poetene opererer med. Årstiden er ofte høst, men det er ikke alltid hos Södergran noe negativt.

Kanskje kan jeg også ha med i starten at svensk muligens er et mer poetisk språk, enn norsk. Det er mange vakre setninger her, som ikke ville lyde like vakkert direkte oversatt til norsk.

Det første diktet heter også Jag såg et träd…

Jeg såg ett träd…

Jag såg ett träd som var större än alla andra
och hängde fullt av oåtkomliga kottar,
jag såg en stor kyrka med öppna dörrar
och alla som kommo ut voro bleka och starka
och färdiga att dö;
jag såg en kvinna som leende och sminkad
kastade tärning om sin lycka
och såg att hon förlorade.

Jeg så en kvinne som leende og sminket kastet terning om sin lykke, og så at hun tapte. Det er setningen sin. Diktet slutter En krets var dragen kring dessa ting/ den ingen överträder.

Neste dikt heter Dagen svalnar, og har en svært berømt avslutning.  Det er her det heter

IV

Du sökte en blomma

och fann en frukt.

Du sökte en källa

och fann ett hav.

Du sökte en kvinna

och fann en själ –

du är besviken.

Dette er kanskje det beste eksempelet i samlingen (og i forfatterskapet) hvor vanskelig det er for Södergran med kjærligheten. Hun lar seg imidlertid ikke knekke, eller bremse, det er ingen kverning om dette vonde temaet, som det er det for Jonsson. Det er et motiv hun sneier innom, før hun går videre til andre ting. Om det å være kvinne innebærer å gi slipp på sin sjel, så kan det bare være, for Södergran. Hun gir ikke engang inntrykk av at hun sørger over det, eller skulle ønske det annerledes.

For å komme til denne slutten er det fire strofer til innledning. De er konkrete, og vare, her er ingen tanker og følelser gitt bort, her er det bare nøye og treffende beskrevet hva som skjer: Dagen svalnar mot kvällen .../Drick värmen ur min hand,/ min hand har samma blod som våren./ Tag min hand, tag min vita arm,/ tag mina smala axlars längtan .../Det vore underligt att känna,/en enda natt, en natt som denna/ditt tunga huvud mot mitt bröst.

Strofen er et eksempel på hva jeg mener med at svensk er et mer poetisk språk en norsk. Kanskje er det bare en smakssak, jeg synes det er virkelig vakkert, den svenske klangen drick värmen ur min hand, og en enda natt, en natt som denna/ ditt tunga hovud mot mitt bröst. Merk også den treffende fargebruken hos Södergran, min vita arm, i kontrast til blodet som i hånden er det som i våren, blod som bruser. Tag min smala axlars längtan, dette er poesi i verdensklasse. En som jeg, blir revet med.

Det gamla huset er et bilde på det som var, tiden som er forbi. Også dette diktet har et sterkt, sansende jeg, som lever ganske intenst i tingene, både i det som er, og det som var. Diktet begynner Hur nya ögon se på gamla tider/ likt främlingar som intet hjärta ha ..., og diktets jeg lengter bort til en fortid, selv om den bare gir henne sorg og bitre tårer. Hun er en verden, det skal vise seg igjen og igjen, i denne samlingen, og i de kommende. Setninger som jag talar sakta med de fångna träden/ och tröstar dem ibland, gir utmerket mening for meg, hun må til og med trøste trærne. Menneskene kan ikke forstå, for eksempel, eller hun føler en sterk tilknytning til sine barndoms trær, sin barndoms minner. I stemningen i det korte diktet har det helt naturlig sin plass. Det slutter med en lengsel til den milde døden, som kan bringe frihet åt min själ!

 Nocturne er et dikt med rim, hvor Södergran viser at hun behersker den type poesi også.

Nocturne

Silverskira månskenskväll,

nattens blåa bölja,

glittervågor utan tal

på varandra följa.

Skuggor falla över vägen,

strandens buskar gråta sakta,

svarta jättar strandens silver vakta.

Tystnad djup i sommarens midt,

sömn och dröm, –

månen glider över havet

vit och öm.

Diktet Önskan er enda en helt annet måte å skrive dikt på: den helt enkle. Her er det drømmen hun skriver ut, et ønske om å ha en sofa i tregården (igjen trädgården!), og der sitte med et brev i barmen. Det er det hele, et eneste lite brev.

EN ÖNSKAN.

Av hela vår soliga värld
önskar jag blott en trädgårdssoffa
där en katt solar sig …
Där skulle jag sitta
med ett brev i barmen,
ett enda litet brev.
Så ser min dröm ut ..

Mange av diktene handler om høsten. Höstens dagar er det første. Det er et gledesdikt dette også, høstens dager er gjennomsiktige og malt på skogenes gyllne grund, de er i stand til å le at hele världen. Etter starten rimer diktet i annenhver linje, uten at det ser ut til å være noe stort poeng. Du som aldrig gått ut ur ditt trädgårdsland er et kort dikt på to strofer, fire verselinjer i hver, og et uvanlig rimmønster: a – b – c – b og d – a – b -a. Södergran er en mester i endelser som dette: Var det icke en försmak av ogråtna tårar/som liksom en eld på din tunga brann,/när över vägar du aldrig gått/en blodröd sol försvann? «En blodrød sol over veier du aldri har gått, forsvant», og så vakkert og poetisk det faller på plass.

Jag har jeg skrevet om på helt grei poesi. Det begynner med at jeg er fremmed i landet, noe som hos Södergran godt kan være selvbiografisk, men som ikke trenger være det. Diktet foregår på flere plan, noe kan leses direkte, annet kan vanskelig være annet enn symbolsk. For eksempel at landet ligger dypt under det trykkende havet. Og at solen der kommer inn, slik at hun – eller jeg – får luft mellom hendene. Igjen kan det leses konkret at de sier henne hun er født i fangenskap, og at her ikke er noen kjente ansikter. Men deretter er det ganske sikkert i overført betydning hun spør om hun er en stein eller en frukt, stein kastet ned på bunnen, eller frukt for tung for greinene på treet. Steinen er også død, mens frukten er livgivende. Greina kan være landet eller samfunnet, det har båret henne frem, men til slutt modnes hun og faller ned. Diktet slutter med et bilde, der hun – eller jeg – har klatret opp i trekronene, hvorfra hun sitter og speider over til hjemlandet, der røyken kommer fra skorsteinspipene. Som sagt, det står mer om diktet på helt grei poesi.

En strimma hav er et annet kort dikt.

Det är en strimma hav, som glimmar grå

vid himlens rand,

den har en mörkblå vägg,

som liknar land,

det är där min längtan vilar

innan den flyger hem.

Gud er et av disse diktene som er skrevet på formen X er…, jeg har skrevet om det på Helt grei posei. Her må jeg vel kanskje ta med at den Gud det er snakk om ikke er noen kristen Gud, eller annen Gud i verdensreligionene, men heller en menneskapt Gud, slik Nietzsche kunne godtatt ham. Det slutter gud är vad längtan kan förmå att stiga ned påjorden! Så Gud er svaret på lengselen etter ham, lengselen etter noe mer. Oppfatningen av Gud endrer seg med de senere diktsamlingene, som jeg skal skrive om senere, her, og som det står litt om i posten på helt grei poesi. Der er også diktet Bön, fra Septemberlyran to år senere, presentert.

Violetta skymningar er til å begynne med litt gåtefullt, mer enn som er vanlig hos Södergran, med setninger som Violetta skymningar bär jag i mig ur min urtid, og nakna jungfrur lekande med galopperande centaurer... Ordet skymning er på norsk skumring eller tussmørke, centaur er mytologiske vesener med hestekropp og menneskelig overkropp med ansikt og armer som hals, en blanding mellom hest og mann. Fra femte linje blir det imidlertid nye forklaringer på formen X er…, denne gangen fire linjer om hva mannen er. Blant annet Mannen har icke kommit, har aldrig varit, skall aldrig bli og Mannen är en falsk spegel den solens dotter vredgad kastar mot klippväggen. Om kvinne, derimot, heter det:

köna systrar, kommen högt upp på de starkaste klipporna,

vi äro alla krigarinnor, hjältinnor, ryttarinnor,

oskuldsögon, himmelspannor, rosenlarver,

tunga bränningar och förflugna fåglar,

vi äro de minst väntade och de djupast röda,

tigerfläckar, spända strängar, stjärnor utan svindel.

Linjeinndelingen i første linje er fordi det ikke er plass. Klipporna skal være med, der. Det er en tidlig samling til kvinnekamp, dette, men Södergran fortsetter vel aldri kampen så veldig. Hun ble aldri så veldig politisk.

Oroliga drömmer er kort og vakkert. Det begynner at jeg ligger naken på en øy i havet, og sover. Derfra kommer drømmene, jag drömmer oroliga drömmar om krig och stora fester/ och att min älskade står på ett skepp och ser/ hur svalorna flyga och känna ingen längtan!  Skipet blir en metafor på hans vei mot fremtiden, där allt vad han gör är förgäves, og han befinner seg i de tomma och fåfänga dagarnas land långt borta från ödet. Igjen en av disse åpne og assisasjonsrike avslutningene Södergran er så god på, som om diktet også begynner når det slutter.

Vierge moderne er det første diktet med Jeg er…, og med den berømte starten som er gjengitt mange ganger: Jag är ingen kvinna. Jag är ett neutrum. Det er så vidt jeg har registrert første gangen Södergran har punktum midt i et vers. Det fortsetter med stort temperament og tempo, før forrige linje er forøyd smeller neste i én,  jeg gjengir resten av diktet i sin helhet:

Jag är ett barn, en page och ett djärvt beslut,

jag är en skrattande strimma av en scharlakanssol ...

Jag är ett nät för alla glupska fiskar,

jag är en skål för alla kvinnors ära,

jag är ett steg mot slumpen och fördärvet,

jag är ett språng i friheten och självet ...

Jag är blodets viskning i mannens öra,

jag är en själens frossa, köttets längtan och förvägran,

jag är en ingångsskylt till nya paradis.

Jag är en flamma, sökande och käck,

jag är ett vatten, djupt men dristigt upp till knäna,

jag är eld och vatten i ärligt sammanhang på fria

villkor ...

Merk at det er plutselige og usystematiske rim også her. Det kan se ut som om Södergran har skrevet hele diktet i et eneste temperamentsfullt øyeblikk. Det er litt tøylesløst, og skal være det. Som kvinnen. Personlig er jeg svak for: Jag är blodets viskning i mannens öra, en av få linjer med stor bokstav i starten. Det er også en meget sensuell linje, jeg vil ikke ødelegge den med flere ord. Vierge er for øvrig stjernetegnet Jomfruen. Dette er den moderne kvinnen. YES!

Fargarnas längtan er også på mange måter typisk Södargran, og viser hvor rik en poet hun allerede med debuten var. Hun skriver mye om fargene, alltid treffsikkert, og lengselen er liksom ordet hennes. Lengselen, og ønsket om å få den oppfylt. Her er det fargene som lengter, også karakteristisk for Södergran og perioden. Det finnes ingen grenser for personifiseringen, selv fargene kan ha følelser og lengsler. Det er likevel skikkelig, ikke noe tilgjort og abstrakt, her. För min egen blekhets skull älskar jag rött, blått och gult,. Her er det vare kontraster, og hennes egen blekhet blir flere steder brukt som kontrast eller virkemiddel i diktene, den stora vitheten är vemodig som snöskymningen, fortsetter det. Färgernas längtan är blodets. Om du törstar efter skönhet/skall du sluta ögonen och blicka in i ditt eget hjärta. Så løfter diktet seg, med at skjønnheten frykter altfor mange blikk (blickar), og vi böra icke störa tystnadens och ensamhetens förnäma ringar. For Södergran virker det så utrolig lett å komme opp med aforismer som Vad är större att möta än en olöst gåta med sällsamma drag? Diktet fortsetter og slutter, nesten som en bibelsk lignelse,

En tigerska skall jag vara i hela min levnad,

en talerska är som den sladdrande bäcken som förråder sig själv;

ett ensamt träd skall jag vara på slätten,

träden i skogen förgås av längtan efter storm,

jag skall vara sund från topp till tå med gyllene strimmor i blodet,

jag skall vara ren och oskyldig som en flamma med slickande läppar.

Linjene til Södergran er lengre enn WordPress i mitt format tillater. Det får så være. Jeg skal være ren og usykldig som en flamme med slikkende lepper. Det er usedvanlig billedrikt.

Mot alle fyra vindar begynner med noen metaforiske fugler på vei, svale med lengsel, måke med storm. Så blir villskapen hennes (min vildhet) selv et bilde på disse fuglene, klar til å fly bort ved den minste rasling (färdig att fly för minsta rassel). Så kommer den vakre avslutningen, med portene mot de fire vinder.

Jag har en port mot alla fyra vindar.

Jag har en gyllene port mot öster – för kärleken som aldrig kommer,

jag har en port för dagen och en annan för vemodet,

jag har en port för döden – den står alltid öppen.

Det er uhyggelig og vakkert på en gang. Porten til døden står alltid åpen, den eneste av de fire portene der dette blir understreket. Porten mot øst og kjærligheten er gyllen, men den er det ingen som vil gå gjennom.

Våre systrar gå i brokiga kläder er et dikt med følelse, med medmenneskelighet og medfølelse. Brokiga kläde betyr spraglete klær, så her kan det være overført betydning i at kvinnen kommer i mange sorter og utgaver, det er mange forskjellige. Det begynner litt fjernt og forsiktig, nesten litt russisk,

Våra systrar gå i brokiga kläder,

våra systrar stå vid vattnet och sjunga,

våra systrar sitta på stenar och vänta,

de hava vatten och luft i sina korgar

och kalla det blommor.

Det er billedrikt og assisasjonsrikt dette også, synes jeg, søstrene som står ved vannet og synger, sitter på stenene og venter, og kaller vann og luft for blomster. Tolkningsmulighetene er legio. Så blir det med en gang meget konkret:

Men jag slår mina armar kring ett kors och gråter.

Det fortsetter, med Södergrans følsomme farvebeskrivelser, aldri en farve påklistret hos henne

jag var en gång så mjuk som ett ljusgrönt blad

och hängde högt uppe i den blåa luften,

Det slutter kanskje litt mystisk, kanskje litt vanskelig tilgjengelig, med to sverdklinger som krysses i hennes indre, og en seierherre som fører henne til sine lepper, kanskje en elsker som skal få henne. Det går i så fall ikke så bra.

Hans hårdhet var så öm att jag icke gick sönder,

han fäste en skimrande stjärna vid min panna

och lämnade mig skälvande av tårar

på en ö som heter vinter.

Kanskje er dette vannet og luften i kurvene bilde på kjærligheten, de kaller det blomster, noe fint, men slutten viser at det er ikke det. Det er vinter. Garantert finnes det andre måter å lese diktet på. Det er også andre ting å gripe tak i, som at han var så hard, at om hun ikke ble ødelagt av det (gikk sönder), så ville han feste en skinnende stjerne i pannen hennes, og altså forlate henne skjelvende av tårer på øyen ved navn vinter. Det er hvis hun ikke går i stykker.

Höstens siste bloma er et av samlingens mange høstdikt. Her er det blomsten som ennå ikke har rukket å blomstre, tross lang vår og sommer, og nå allerede gått utpå høsten. Når blomstringen en gang kommer, om den kommer, så vil den være kort før døden og vinteren tar den. Kanskje kan det være et bilde på Södergran selv, og hennes liv, der hun skrev på sine dikt med små håp om at det skulle kunne bli til noe. Og selv om hun skulle lykkes med diktene, venter døden om ikke så altfor lenge. I diktet blir linjen Jag er höstens sista bloma gjentatt flere ganger, hver gang med endret effekt, og hver gang med forskjellige ting denne blomsten har sett, men aldri får sagt. Det slutter

Jag har sett höstens djupa stjärnevärldar,

jag skådat ljus från fjärran varma härdar,

det är så lätt att följa samma väg,

jag skall stänga dödens portar.

Jag är höstens sista blomma.

Etter henne, er det ingen.

Höstens bleka sjø er et annet høstdikt, denne gangen med mer tradisjonell inndeling, tre strofer med fire linjer, og rim. Som alltid hos Södergran går rimmønsteret litt ut på egen hånd, med linjer som henter opp rim fra langt tidligere, og aldri noe fast å bli vant med. Hun er en poet som elsker friheten. Første strofe er den vakreste, med ordet drömmar som blir gjentatt som substantiv og verb, til flott rytme, og om en vårvhit øy som synker i sjøen:

Höstens bleka sjö

tunga drömmar drömmer

om en vårvit ö

som sjönk i havet.

Svart eller vit er et kort dikt på seks linjer, strengt tatt fire, men de to viktigste, siste, er delt i to. De første tre linjene er hvordan alt er vanlig, elvene renner som før, blomstene lyser ved veien og skogene bøyer seg til marken. Men for meg, diktersubjektet, er det ikke lenger svart eller hvitt, høyt eller lavt, ikke orden på noe, for hun har sett en vitklädd kvinna i min älskades arm. Leken med svart eller hvit er på sin plass, også med det at den hvitkledde kvinnen ikke er uskyldsren, og skulle vært kledd i sort. Det er et dikt med sterkt uttrykk, der utrrykket blir forsterket ved at det holdes igjen.

Höst er et nytt dikt som bruker høstmotivet. Det er litt vagt og utilgjengelig, om nakne trær (nakne träden) som står omkring huset, så stiger ned til stranden, for å speile seg i vannet. Dette er første halvdel. Så er det et barn som leker i høstens grå røyk, ei jente som går med blomster i hånden, og sølvvite fugler flyr opp ved himmelranden. Det er det hele.

Diktet Stjärnorna er også kort, bare med seks linjer, og på ny er det en jeg som står og lytter i tregården. Dikterjeget som sansende subjekt i tregården eller blant trær er mye brukt i samlingen. Her står hun riktignok på trappen, i mørket, og stjerner svermer i trädgården. Så er det en stjerne som falt, med en klang (föll med en klang). Det er det som gir advarselen i de to siste linjene: Gå icke ut i gräset med bara fötter;/ min trädgård är full av skärvor. Skärvor er fragmenter.

Två stranddikter må jeg få lese litt nærmere, for å se om det er noen sammenheng mellom dem. Det første diktet er skrevet med jeg, det er mitt liv som er så naket/ som de gråa klipporna og så kallt/ som vita höjderna. Tross dette sitter min ungdom med heta kinder, og den jubler: solen kommer! Det er også «jeg» som ligger naken på klippene når solen kommer, og kjenner en kald vind (kald fläckt) fra det røde havet, og at solen går ned. I det andre diktet skifter perspektivet. Der er det din vita kropp som ligger Mellan gråa stenar, og som sörjar/ över dagane som kommer och gå. Så er det sagaene som du hørte som barn, de gråter i ditt hjerte. Og slutten: Tystnad utan eko/ ensamhet utan spegel,/ luften blånar gjennom alle springor. Det er litt gåtefullt og utilgjengelig, men inneholder kanskje et lite levd liv, med ungdommens glød, og de såre minnene fra barndommen. Det er også om å se seg utenfra, og innenfra. Og det er så vagt skrevet at denne måten å lese diktet på ikke lukker seg, det trenger ikke være samme person, det kan være en annen.

I Fönsteret står et ljus inneholder en russisk tradisjon om å tenne lys i vinduet når noen dør. For lenge siden skrev jeg et innlegg på Helt grei blogg om dette, om et dikt av den russiske poeten Marina Tsvetaeva, Her er igjen et vindu, tilfeldigvis er det diktet også fra 1916. Til overmål har de to kvinnelige samme fødselsår, 1892, og var følgelig like gamle da de gav ut vindusdiktene sine. Södergrans dikt skiller seg litt ut fra hennes øvrige, det er antydninger til rim, 6 av de 8 linjene har lyden i i avslutningen, brinner – därinne – tiga – dimma – piper – därinna, det er så rimete som det blir hos Södergran. Diktet er også ganske konkret, til henne å være. Det brenner et lys, og det varsler om at noen er døde derinne. Det er noen grantrær som tier, rundt (eller kring, med i) en stig som stannar tvärt/ i en kirkegård i dimma. Det er en fugl som piper spørsmålet: vem är därinne? Ganske følsomt.

Irrande moln (forvillede skyer) er et ganske ordrikt dikt til Södergran å være. Verselinjene er ganske tunge, mange ord og stavelse, og det er rim i utgangene av noen av dem. Jeg limer inn noen vers fra midten av diktet, som illustrasjon:

Irrande moln ha ställt sig i solens väg,

vardagens sorgefanor hänga så tunga,

nere i dalen går livet med släpande steg,

en flygels toner ur öppnade fönster sjunga.

Irrande er villfaren, forvillet, moln er sky, så det er villfarne skyer som har stilt seg i veien for solen. Og vi ser hverdagens sorgefaner henger så tungt, slik også linjene i diktet henger tungt. Den enkleste linjen er den siste, bare med ordene: Jättarna le, der Jättarna er jettene, en form for troll. Det er vel kanskje litt av en ordlek, dette diktet, det er noen litt rare linjer: Lapp på lapp är dalens brokiga matta,/fast som socker är höjdernas eviga snö ... eller «fast som sukker er høydenes evige snø». Det er et naturbilde, om skyer rundt toppene, stemningsskapende skrevet.

Skogsjön vil jeg gjengi i sin helhet:

Jag var allena på solig strand

vid skogens blekblå sjö,

på himlen flöt ett enda moln

och på vattnet en enda ö.

Den mogna sommarens sötma dröp

i pärlor från varje träd

och i mitt öppnade hjärta rann

en liten droppe ned.

Her har Södergran skrevet et dikt med rim. Det er klare rim i andre og fjerde (sjö – ö), sjette og åttende linje (träd – ned). I tillegg ser vi at endingen i linje 1, strand, blir hentet opp igjen i linje 8, rann. Kanskje kan man også trekke frem vokalen ö som går igjen ikke bare i rimene, men i flöt. sötma dröp og delvis öppnade (der er den kort, ellers er den lang). Lydene og motivene binder seg sammen til en enhet. Det er en solig strand, solfylt strand, det er skog og  og blekblå sjö, på himmelen en eneste sky (moln), på vannet en eneste øy (ö). Jeg-personen er også alene, som skyen på himmelen, øyen på vannet. Den modne sommeren sødme dryppet i perler fra hvert tre, slik det også renner en dråpe i jeg-personens åpnede hjerte. Hva den dråpen er, kan man spekulere videre i, jeg leser det som det er en av de samme dråpene som drypper fra treet, som perler. Alt henger sammen, jeg-personen er en del av det, har åpnet hjertet, og får en dråpe med næring, med innsikt eller hva det er, ned i det. Man skal ikke spekulere for mye, stemningen i diktet er det viktige. Les det heller på ny, enn å lese igjen hva jeg har skrevet.

Stjärnenatten er også et dikt med rim. Det har 11 linjer, mange av dem korte, to ord, den lengste, den nest siste, har syv. I tillegg til rimene, har diktet gjentakelse. Ordet Onödigt og onödig innleder linje 1, 2 og 8, i linje 8 står det en gang til inne i verset, Onödig fruktan, onödig smärta (unødig frykt, unødig smerte). Världen innleder linje 3 og 9. Kärleken har linjene 6 og 7: Kärleken ler under sömnen,/ kärleken drömmer om evighet ... Og det står inni verset i linje 10, som går ned til avslutningen i linje 11 (jeg tar med linje 9 for å få med rimet):

världen är mindre än ingenting,

ned i djupet glider från kärlekens hand

evighetens ring.

 Rimene er ellers i linjene 3 – 5:

världen är tom som ditt skratt.

Stjärnorna falla –

kalla och härliga natt.

Det er et litt mystisk og kanskje smått utilgjengelig dikt. Det er verden, kjærligheten og evigheten, der verden i møte med kjærligheten og evigheten – er ingenting. Slik leser jeg det.

Ord er også et kort dikt. Litt lignende det forrige diktet, er det ordene som her møter kjærligheten, og de klarer seg vel litt bedre enn verden gjorde det? Sammenligningen er i linje 2 og 3:  De äro som doften av en blomma i natten/ den man icke ser. Ordene er som en blomst om natten, altså, den man ikke ser. Bakom dem lurar den tomma rymden ... Rymden er rommet, jeg tenker verdensrommet. Diktet slutter: Kanske de äro den ringlande röken/ från kärlekens varma härd? Kanskje er ordene røykringer fra kjærlighetens varme hånd? Litt mystisk og utilgjengelig, dette også, kanskje. Sikkert skrevet ganske fort, slik man får inntrykk mange av diktene til Södergran er.

Vägen til lyckan rimer som bare juling. Det er overflod av rim i dette diktet. Med det skiller det seg litt ut fra de andre diktene i samlingen, og i Södergrans forfatterskap. Men man skal ikke se særlig nøye på diktet før man ser at rimene er i Södergrans stil, ikke særlig systematisk, og som det passer henne. Det virker umiddelbart og raskt skrevet, dette også. Men det gir en mening, også sånn det rimer og ikke. Første og andre linje i første strofe er: Det skall vara obegripligt,/ hur det underbara sker, – Ordet ubegripelig rimer ikke med noe, er ikke i nærheten av de andre ordene i diktet, det står helt for seg selv, uten sammenheng med de andre, ubegripelig. Andrelinjen hur det underbara sker har imidlertid litt slektskap med avslutningen av strofen: som till lyckans lönndörr för. Nesten  så det nesten passer, det underbare skjer, som fører én til lykkens hemmelige dør. Tredje og fjerrde linje i strofen rimer som bare det:

ingen väg till lyckan finnes,

ingen lycklig stigen minnes

Så kommer strofe 2, i bundet form, rimmønster a-B-a-a-B, trykklett i liten a, trykktung stor B. Alltid vokal. Rimene er jaga – taga – saga, gå – stå. Det handler om at man ikke blir konge i lykkens saga, ikke fanger lykken ved å jage den, da vil man ende opp med å dum och häpen stå.

Tredje strofe gjengir jeg i sin helhet:

Under vänta vi av dagen,

dagen vissnar kall och blek.

Fråga åter, trötta hjärna,

är din dröm, din lyckas stjärna,

sken och svek?

 Så hva er veien til lykken? Diktet gir svaret, vil jeg si, like kryptisk og megetsigende som diktet selv.

Skogsdunkel er et litt dunkelt dikt, og et kort dikt, i likhet med de andre diktene rundt denne delen av samlingen. Det er på 8 linjer, ingen rim, men tre av linjene (1, 3 og 7) begynner med i: I den svårmodiga skogen//, I den dunkla skogen (..)/// og I skuggan… En nøkkel ligger kanskje i linjene 5 og 6: Varför är vinden full av varnande viskningar/ och vägen mörk av dystra aningar? I andre linje introduseres en sjuk gud, i linje 7 og 8 ligger den sjuke guden og drømmer vonde (elaka) drømmer. Det er skogsdunkel, dystert.

I de store skogarna er et litt enkelt dikt, men kanskje likevel effektfullt. Og til Södergan å være, ganske kommunikativt. I de to første av de tre strofene går jeg-personen vill. Først i de store skogene, der hun søkte sagaene hun hørte i barndommen, så i de høye fjellene, der hun ville søke drømmeslottet hun bygde i ungdommen. I tregården, trädgården, går hun derimot ikke vill. Der har hun hjemmet sitt. Tregården går igjen i mange, mange av diktene til Södergran, både i denne samlingen, og i de kommende. Siste strofe er slik:

I min älsklings trädgård gick jag icke vilse,

där satt den glada göken, min längtan följt.

 Kanskje skulle man slenge på en kommentar om gjøkungen, gjøken er en fugl med bestemte egenskaper. Det er kanskje ikke tilfeldig det nettopp er gjøken, den glade gjøken, som fulgte lengselen hennes.

Lyckokatt er en liten barneregle, ganske søtt. Det er en lykkekatt, som spinner lykketråder. Hun, jeg-personen, ber katten skaffe henne tre ting: En ring som sier hun er lykkelig, en spegl som sier hun er pen, og en solfjær (solfjäder – er ikke helt sikker på om det er solfjær) som jager bort tunge (påhängsna) tanker. Så har hun et ønske til: Lyckokatt, lyckokatt,/ spinn mig ännu litet om min framtid!

Skogens ljusa dotter er mer komplisert, lengre, og vanskeligere. Det er diktet om skogens lyse datter, hvem det er, er ikke klart for meg. Som vanlig for Södergan, forklarer hun i vei, uten at leseren får sjansen til å bli så mye klokere: Hon var den lätta fågeln och den ljusa källan,/ hon var den hemliga vägen och den skrattande busken,/ hon var den druckna och orädda sommarnatten. Dette var linje 4-6. I de tre første linjene blir det spurt om det ikke var i går/ da skogens lyse datter feiret bryllup/ og alle var glade? Videre ler hun uten hemninger, for hun er skogens lyse datter, og hun har lånt instrument fra gjøken (igjen gjøken), og hun spiller fra sjø til sjø (igjen sjøene).

Kanskje er Skogens lyse datter en drømmefigur? Kanskje er det Södergan selv, slik hun ser seg selv, slik hun drømmer om å være?  Sånne spekulasjoner kommer man ikke langt med. I andre halvdel av diktet står det om hvordan det under hennes bryllup ikke fantes ulykkelige mennsker på jorden, hvordan hun er fri for lengsel og stiller alle drømmer. Typisk for Södergran er det fantasifullt og kontrastfullt, og store sprang, under bryllupet står først granarna, tallarna og enarna, (tresorter) på hver sin måte, så de små blommorna hade alla vita kragar. Det blir laget en helhet i dette diktet også, som i så mange av de andre diktene, for eksempel Skogsjön jeg gikk gjennom tidligere. Også her er det noe som havner i menneskets hjerte, den gang dråpe, nå frø. Skogens lyse datter slutter: och de vita fjärlarna fladdrade oupphörligen förbi. Eller: Og de hvite sommerfuglene flyr uopphørlig forbi.

Vi kvinnor er et sterkt dikt. De fire første linjene er «vi kvinner», og hva vi gjør.

Vi kvinnor, vi äro så nära den bruna jorden.

Vi fråga göken, vad han väntar av våren,

vi slå våra armar kring den kala furan,

vi forska i solnedgången efter tecken och råd.

Jeg skal bare antyde litt hva det kan bety. Så nære den brune jorden, det er der skitten er, det er også fra der livet vokser opp. Det kan forbindes med arbeid, slit, og det kan forbindes med naturen, livet. Kvinnen er nær tingene. Når de spør gjøken, så er det gjøkungen, den uvelkomne, som stjeler seg plass. Den venter seg nok likevel noe godt av våren, den også. Gjøken kan også være den dumme, idioten.  Å slå armene rundt en kald furu gir ikke noen varme tilbake, ikke noe kjærlighet. De slår armene rundt den likevel. Etter solnedgangen kommer natten, da er det slutt, da er det over, da blir det mørkt. Der søker kvinnen etter tegn og råd. For eksempel. Typisk Södergran er det ganske intuitivt det hun skriver. Man skal ikke tolke og spekulere for langt, synes jeg, bare introdusere ideer, la fantasien spille med.

Uansett, i andre halvdel, de fire siste linjer, så endrer diktet karakter. Det begynner:

Jag älskade en gång en man, han trodde på ingenting ...

Sjekk «ingenting» i Södergrans dikt, det er et ord som går igjen. Som så ofte ellers slutter det hos Södergran betydningstungt, men vanskelig å forstå:

Han kom en kall dag med tomma ögon,

han gick en tunga dag med glömska över pannan.

Om mitt barn icke lever, är det hans ...

I alle fall er det vanskelig å lese diktet uten å sette vi kvinner i første halvdel i kontrast med mannen i det andre. Kvinnen tror helt åpenbart på mange ting, også der det ikke er noe å tro. Hva barnet er, vil jeg ikke begi meg ut på. De er åpne og fine, diktene til Södergran, det er vær så god å dikte med!

Tidig gryning er et rolig, søvnig dikt, når dagen gryr, og søvnen langsomt forlater øynene, eller ikke gjør det.

Några sista stjärnor lysa matt.

Jag ser dem ur mitt fönster. Himlen är blek,

man anar knappast dagen som börjar i fjärran.

Det vilar en tystnad utbredd över sjön,

det ligger en viskning på lur mellan träden,

min gamla trädgård lyssnar halvförströdt

till nattens andetag, som susa över vägen.

Kanskje skal man legge merke til bruken av lyden s, den roligste, stilleste lyden, og hvor mange av orden som har med stillhet å gjøre: tystnad, visking, andetag, susa. Det er også svake, rolige ord, avslappende: matt, blek, knappast, og verbene er rolige likeså: anar, vilar, ligger, lyssnar. Handlingen jeg-personen foretar seg er: Jag ser dem ur mitt fönster. Dikter slutter ut med nattens andetag, som susa över vägen. Og man kan sove videre.

Nordisk vår  er et dikt på 8 linjer, delt i to. Første fire strofer er hvordan dikter jeg-et har mistet alle sine drømmer, «smeltet som snø», «rent bort som vann», og nå bare har igjen av alt hun har elsket en blå himmel och några bleka stjärnor. De fire siste linjene beskriver en scene, et bilde i naturen. Det er vinden som beveger seg mellom trærne, tomheten hviler, vattnet er tyst. Ordet tyst som ender linje 6, møtes igjen i diktets eneste rim, i siste ordet i siste linje, der det også er en besjeling: Den gamla granen står vaken och tänker/på det vita molnet, han i drömmen kysst. Igjen er det billedrikt og assosiasjonsrikt, til å dikte videre på. Jeg-et har mistet sin drøm, grantreet har ennå sin, om en sky den har kysset. Hva det er, og hva det skal bety, er opp til hver og én å tenke på og fantasere om.

Den sörjande trädgården vender tilbake til trærne. Det er sterk besjeling i dette diktet, som i så mange av Södergrans dikt. Hun identifiserer seg nesten mer med trærne, sjøene og skyene, enn med menneskene. De siste er det få av, og de er alltid upersonlige og flyktige. Trærne er mer til å stole på, kan man nesten si. Her sørger trærne i tregården. De kan også stille spørsmål, nesten som et menneske ville spurt dem: Vem har icke kommit och vad är icke väl,/ varför är tomheten tung och säger ingenting? Det er de bitre nellikene som avslutter diktet, i nest siste linje, der de kan stå som hovedmening når De bittra nejlikorna sluta upp vid vägen, slik at den uutrgunnelige dunkelheten til granen blir en bisetning: där granens dunkel bliver outgrundligt. Uutgrunnelig er diktets siste ord, og det man står igjen med.

Det underliga havet er litt mystisk. Det er ikke så rart, når det er det underlige havet det skal handle om. Det er 6 linjer, uten rim, og det er på overflaten enkelt skrevet. Med det mener jeg at ordene er enkelt forståelige, meningen i hver linje er klar, men sammenhengen mellom dem er ikke så enkel. Det er ikke engang så sikkert det skal væer så veldig mye sammenheng, om det trengs. Det er jo det underlige havet.  Først er det fisker som glir i dypet, så blomster som lyser på stranden. Det er nesten som en overflødig opplysning, det blir ikke brukt videre, ikke så jeg kan se. Derimot står det i linje 3 og 4 at jeg har sett rött och gult och alla andra färger, –/men det granna, granna havet är farligast att se,. Så kommer at assosiasjonssprang, slik som Södergran har så mange av, «dette gjør en tørst etter eventyr», og så sluttlinjen: vad som har hänt i sagan, skall hända även mig! Jeg tror ikke jeg skal si mer om det, enn hva jeg alt har sagt.

Den låga stranden er litt lenger, 13 linjer, men det har bare tre punktum. Så det er tre setninger, tre meninger. Først er det at fuglene som flyr, ikke flyr for «meg», mens stenene som hviler, gjør det for meg. Det er skrevet mer poetisk enn jeg har gjengitt det. Så er det en setning om at «jeg» lenge lå og lyttet ved berget, lyttet til vindens stemme i furuens gren. Den siste setningen er lengst, hele 6 verselinjer, nesten halve diktet. Den er også i presens, i nåtid, hun (jag) ligger i gresset, alt er fremmed og vekker ingen minner, det er den lange, lave stranden, der hun ikke hører hjemme. Her er ikke tankene hennes født, her er luften rå og stenarne hala, her er alt dødt, og vekker ingen munterhet, utenom den söndriga flöjten våren lämnat på stranden. Et litt mystisk dikt, altså. Lest best, synes jeg, i sammenheng med de andre diktene i samlingen. Dette er en litt annen stemning, som kanskje fyller ut de andre stemningene i de andre diktene.

Sången på berget er om en sang som noen synger oppe på berget i det solen går ned over havets skum. Over to linjer får Södergran satt scenen. Ordene, som faller i vannet, er døde innen de når dit. Sangen forsvinner i skumringen, blir tatt med seg av den. Det sansende diktersubjektet trer frem i andre halvdel av diktet, for å anta det er hjerteblod på den kvällskumma klippan, og at sangen handler om noe som aldri komer tilbake. Det er en scene, et bilde, men virkningen er sterk.

Kväll er et litt vemodig dikt. Det er igjen om enheten eller forsøket på enhet mellom det sansende subjektet og skogen, naturen. Dikterjeget vil liksom gå i ett, med det. Slik som i så mange av de andre diktene. Det er mye om skog og sjøer og berg og strand, lite om mennesker. Også her i diktet Kväll.

Jag vill ej höra den sorgsna sagan

skogen berättar.

Det viskar ännu länge mellan granarna,

det suckar ännu länge uti löven,

ännu länge glida skuggor mellan de dystra stammarna.

 Det slutter med en personifisering, så typisk for Södergran, med vägen som löper långsamt og och vägen stiger varligt/ och sär sig länge om efter solens sken. Sånn er det i hele diktet, personifiseringen og besjelingen av naturen gir et spesielt fellesskap mellom mennesket og naturen, eller dikter-jeget og naturen, karakteristisk for Södergran.

De främmande ländern er nok et dikt jeg vil gjengi i sin helhet:

DE FRÄMMANDE LÄNDERNA

Min själ älskar så de främmande länderna,

som hade den intet hemland.

I fjärran land stå de stora stenarna

på vilka mina tankar vila.

Det var en främling som skrev de sällsamma orden

på den hårda tavla, som heter min själ.

Dagar och nätter ligger jag och tänker

på saker som aldrig hänt:

min törstiga själ har engång fått dricka.

Jeg blir liksom ikke ferdig med det, slik det er med så mange av diktene til Södergran. Det er en rikdom i dem ikke lett å finne hos andre diktere. Det er et veldig overskudd, som hun har truffet en nerve, og fra den har en utømmelig kilde av ord å skrive ut. Hun skriver helt ubundet, uten rim, uten fast rytme, og med frie assosiasjoner. Hun er ikke redd for å berøre de helt store tema, og bruke de helt store ord. Hun skriver seierrikt. Her er det sjelen, og derigjennom sin egen situasjon hun skriver om, den som bare liker de fremmede land. Det passer på henne, fremmed som hun er de fleste steder, med sin spesielle bakgrunn. I fjerne land står de store steinene, der tankene hviler, i det som vel må kunne kalles en dristig billedbruk. Men steinen har karakteristiske egenskaper, evige egenskaper, tanker som hviler i stein, de vil kanskje vare. Södergran tillater ikke leseren å bli så lenge ved hvert bilde, hun utbroderer dem ikke, men går straks videre. Främlingen, eller den fremmede, er typisk for Södergan når hun skriver om andre mennesker, særlig menn. De er alltid upersonlige, har mye mindre menneskelige egenskaper enn trærne, steinene, fjellene, vannet og skogen, de er alltid litt fjerne, fremmede. Det er aldri hvile, trygghet og samhold i dem, de er alltid på et vis på vei vekk, eller utilgjengelige. De selsomme ordene blir ikke utdypet hva er, om det er starten på diktet, hele diktet, eller andre ord, ikke nevnt her i diktet. Heller ikke dette lar Södergan leseren bli lenge ved. På karakteristisk vis går hun straks videre, til dager og netter hvor hun ligger og tenker på ting som aldri har hendt, og så min tørste sjel har en gang fått drikke. Om det er dette hun ligger og tenker på, og som aldri har hendt, blir heller ikke svart på. Man får liksom inntrykk av at det skal være en forbindelse der, mellom de ulike delene av diktet, men det er ikke sikkert at det er det. Men hver linje og hver setning har mye å gripe tak i, mye å assosiere ut i fra, og det er inspirerende å gjøre det.

Lat ej din stolthet falla er ikke det diktet det er mest med. Diktet har et lite rim i første strofe, Låt ej din stolthet falla,/ skrid ej du nakna/ i hans armar ömt,/ gå hellre bort i tårar/ dem världen aldrig skådat/ och aldrig dömt. Jeg har uthevet rimene. Stoltheten som faller ser ut til å gi seg naken hen til en mann, men det blir ikke utbrodert så mye, verken her i første strofe, eller i de to korte strofene som følger.

De to gudinnene i Två gudinnor  er Lykken og Smerten. Lykken skuffer, den er en soverska med slappa drag, den hersker over det som er lett og fint, vindstille hav, blomstrende trær, endeløse solskinnsdager. Henne vil du ikke tjene, står det i diktet. Smerten, derimot, er aldri kallet, mest kjent, og minst forstått, men heller ikke dette blir det så mye mer ut av enn denne opprinnelige ideen. Det er kanskje litt uforløst, eller kanskje er det slik at denne ideen ikke bærer mer enn det her står.

En fången fågel går slik:

En fågel satt fången i en gyllene bur

i ett vitt slott vid ett djupblått hav.

Smäktande rosor lovade vällust och lycka.

Och fågeln sjöng om en liten by högt uppe i bergen,

där solen är konung och tystnaden drottning

och där karga små blommor i lysande färger

vittna om livet, som trotsar och består.

Midtlinjen, nummer fire av de syv, er sentral: Och fågeln sjöng om en liten by högt uppe i bergen. Kanskje er det det russiske i Södergran som gjør at hun kan skrive noe sånt? Pusjkin har jo også en syngende fugl, i et av vinterdiktene sine, vinterkveld. De første tre linjene er hvordan fuglen sitter i buret, fanget, om buret er aldri så gyllent og det er aldri så mye slott og lovet vellyst og lykke, der. De tre siste linjene er drømmen, sangen, som lar tankene og fantasien fly. Södergran kan vel kanskje selv identifisere seg med denne fuglen, de har jo noen felles trekk, med denne rike fantasien, og livet, livet som trosser og består.

Avsked er et langt, sterkt og vondt dikt. Det er behandlet også på Helt grei poesi, i 2012, før jeg hadde lest så mye av Södergran og visste så mye om henne. Det er et ganske langt, og kjent dikt, et dikt som gjerne blir plukket ut og vist frem fra denne samlingen. Det har mange motiv typiske for Södergran, snakket om søstrene, de alltid uspesifiserte, og menneskene som er utilgjengelige, de merker ikke att jag icke mera ser på dem. Det er sterke kontraster og motsetninger, med hjertet som først er er egensindig og kallt, siden lyckligt og skrattar ot alt.

Sorger er et av flere dikt av Södergran som henvender seg til en søster hun ikke har. I de senere samlingene hennes blir det flere slike. Södergran var enebarn, og før hun kommer i kontakt med Hagar Olsson, har hun ingen nære venninner heller. Det er et vakkert og sterkt dikt, den avmålte tonen forsterker effekten, hun dikter til den søsteren hun mangler.

Syster, du fagra, gå icke upp i bergen: de bedrogo mig,/ de hade ingenting att giva åt min längtan, begynner diktet. Senere heter det: Tusende leksaker har havet söndrat och kastat upp i sanden –/ förgäves söker jag ett smycke som ger min skönhet glans. Det er billedrikt, symboltungt, havet har hun søkt seg tilbake til i sine gamle spor, i linjen over, hva havet har kastet opp i sanden kan være så mangt, det samme kan smykket hun søker. Det har også en egen virkning på meg når kvinner snakker om sin egen skjønnhet, særlig kvinner som Södergran, syk, med tuberkolose, der den viktigste skjønnheten kommer innenfra. Lengselen i andre linje, det var ingenting mot den i fjellene, og havet kaster ødelagte lekesaker opp på stranden. Kom, sier hun til søsteren, så skal jeg fortelle deg om mine sorger:

Kom, sätt dig ned till mig, jag skall berätta dig ommina sorger,

vi skola tala med varandra om hemligheter.

Du skall visa mig din skönhet och ditt sätt att blicka

och jag skall bjuda dig min tystnad och min vana att lyssna.

Det er en lengsel søsteren kan lindre, om hun fantes. Hun skal visse henne skjønnheten sin, og hun – poeten, jeg-et i diktet – skal tilby stillheten sin og evnen til å lytte. Det er et varmt, nært vennskap, med en person som altså ikke finnes. Det er et sterkt uttrykk for lengselen.

Min själ begynner med fire linjer definisjon, typen min själ er, slik mange av diktene i samlingen gjør. Eller, her er det ikke min själ är, men min själ kan, eller rettere sagt, kan icke. Det er negativ bestemming. Sjelen kan ikke berette og vite noen sannhet, kan ikke minnes og forsvare, kan ikke overveie og bekrefte. Min själ kan endast gråta och skratta och vrida sina händer; heter det i linje to. Det er en sjel som ikke kan gjøre noen beregninger, som ikke behersker noen fornuft eller logikk, som bare kan gråte og le, bare er følelser. Så følger noen linjer om farger, og om havet som motiv, det er blått. En blomst er rød. En fremmed er uten farger. Men hun er ikke redd ham, ikke mer enn jomfruen var dragen – et bilde som kanskje betyr at hun er litt redd, for dragen er alltid skummel for jomfruen, selv om ridderen redder henne fra den. Uanstett, diktet slutter kryptisk: När riddaren kom var jungfrun röd och vit,/ men jag har mörka ringar under ögonen. Kanskje et litt usammenhengende dikt av Södergran, dette.

Kärlek er også et vondt og litt utilgjengelig dikt, om det er en sterk lengsel eller avvisning av denne lengselen. For Södergran vil jeg ikke lese diktene så personlig, hun prøver jo som få andre å skrive seg ut av eget liv, å avvise livsbetingelsene, å triumfere mot alt livet har å slenge i mot henne. Men en ung kvinne, hun må jo savne kjærligheten hun også, og forbanne sykdommen som gjør alt så mye vanskeligere for henne. Her, i dette diktet, er det nesten som billedrikdommen i starten skjuler følelsene, heller enn å fremheve dem.

Min själ var en ljusblå dräkt av himlens färg;

jag lämnade den på en klippa vid havet

och naken kom jag till dig och liknade en kvinna.

Min sjel en lyseblå drakt av himmelens farge? Forlatt på en klippe ved havet? Naken kom hun til ham – eller deg – og lignet en kvinne? Er det så at hun har lagt bort sjelen, følelsene, og kommer til ham som kropp? Naken i overført betydning betyr også blottet, man viser frem sjelen, skjuler ingenting. Her kommer hun uten å åpne seg helt, sjelen et annet sted, med tankene dekket, kanskje. Uansett, hun sitter der ved bordet, dufter roser, og han synes hun er vakker, slik som drømmen. Hun glemmer alt, glemmer barndommen og hjemlandet, det som betyr så mye i andre dikt. Smigeren hans, holder henne fanget. Det har vel slektskap med et drømmebilde, dette, det er ikke noe virkelig og konkret som blir skrevet frem, slik jeg leser diktet. Og så tar han et speil, og viser henne henne selv. Hun ser der skjønnheten er syk, og ikke vil annet enn å forsvinne. Det er ganske personlig. Slutten er også sterk:

O, håll mig sluten i dina armar så fast att jag ingenting behöver.

Det er et inderlig ønske.

Den speglande brunnen, eller speilende brønnen, på norsk, handler knapt nok om en brønn, og lite om et speil. Det er ødet som sier i starten, hvit skal du leve, rød skal du leve. Jeg-personen – eller hjertet hennes – beslutter seg imidlertid for at rødt skal være liv, og bor så i et mystisk land, der alt er ditt, og døden ikke kan tre inn. Hun sitter hele dagen med armen på brønnens marmorrand. På spørsmål om lykken har vært her, ler hun, lykken er langt borte, der en ung kvinne syr (sömmer) et barnelaken (barnatäcke). Her er jeg ikke helt sikker på om jeg fikk de svenske ordene helt rett. Frasen lyckan är längt borta blir gjentatt, i neste linje er det en mann som tømrer seg en stue. Det slutter slik, litt kryptisk:

Här växa röda rosor kring bottenlösa brunnar,

här spegla sköna dagar sina leende drag

och stora blommor förlora sina skönaste blad ..

Man har av og til den følelsen at Södergran ikke selv alltid vet hva bildene hennes betyr. Effektfulle er de allikevel, som at de store blomstene mister sine skjønneste blad. Jeg skal ikke begi meg ut på hva det er, men for meg fungerer det, og gjør også dette diktet til et inderlig dikt, et av mange hos Södergran.

Sången om de tre gravarna er litt forglemmelig. Det vokser tre rosebusker over tre graver. I den første ligger en mann, han sover tungt. Så er det en kvinne, med sørgelige drag, hun holder en rose. Til slutt er det en andegrav, usalig, der en mørk engel sitter og synger: oförlåtligt är att underlåta! Hver grav har sin egen strofe på to linjer, så er det en strofe til innledningen, slik at det blir fire i alt. Den siste, om engelen, har tre linjer. Det er nesten som en liten regle, en liten legende, men det er ikke så mye med den, synes jeg.

Det främande trädet, eller det fremmede treet, har også noe litt legendeaktig over seg. Det er et tre med magiske egenskaper, det kan si hvor lykken kommer og hvor den går. Det er to som kommer, den røde, og den bleke. Den hvite skal gå langt bort, der ingen kjenner henne, og leve der fjernt fra sitt hjem, og være lykkelig. Kanskje er den bleke Södergran selv?

Det neste diktet er litt beslektet, To vägar, heter det, eller to veier. Det er den gamle veien, en skitten, der ordet lykke høres fra alle lepper, og gribbene (gamarna) sliter i stykker en kvinnes kropp, som ligger der fremme på veien. Den nye veien er ren, der leker morløse barn med vallmoblommar, og kvinner i svart snakker om sorg. En blek helgen har foten på en død drages nakke. Draken er tidligere nevnt som dyret jomfruen ikke er redd for. Diktet er billedrikt, men hva det betyr, er ikke så godt å si.

Tre systrar følger opp stilen med å være legendeaktig, sånn som flere av diktene her i denne delen av samlingen. Den første søsteren elsker de søte smultringer, den andre de røde roser og den tredje de døde kranser. Det er første strofe. I neste strofe blir den første gift, og det blir sagt om henne at hun er lykkelig. Den andre søsteren elsker av hele sin sjel i neste strofe, om henne blir det sagt hun er ulykkelig. Den tredje søsteren ble en helgen. Om henne ble det sagt hun skal vinne det evige livets krone.

Kristen trosbekjennelse er et av de mange diktene som er skrevet på formen X er. Her er det lykken, eller lyckan, som er. Eller som icke är.  I første halvdel av diktet er det tre linjer med hva lykken ikke er, den er ikke vad vi drömma om,/ (…) icke natten, den vi minnas,/ (..) icke i vår längtans sång. Så er det tre linjer med hva den er, prøvende, den er något, som aldrig velat (villet (vilja) eller tvilt (vela)),/ (..) något, som vi svårt forstå (vanskelig forstår), og til slutt: lyckan är korset som ble rest för alla. Der kommer trosbekjennelsen inn, og Södergran vet at det er dristig. Korset å bære er noe som er tungt. Her er det lykken som er korset.

Skönhet er et annet av disse diktene som beskriver hva noe er for noe. Første linje er: Vad är skönhet? Fråga alla själer -. Resten av diktet er svaret, fullt av overskudd og motsetninger, skrevet demonstrativt fritt slik Södergran så godt behersket på denne tiden. For eksempel kan det være: skönhet är att vara sommaren trogen och naken intill hösten; Eller: skönhet är en stor förlust och ett tigande sorgetåg. En sammensatt linje er fin:

skönhet är att vara vällustig som rosen

eller att förlåta allting för att solen skiner;

Det er den eneste beskrivelsen som går over to linjer. Skjønnhet er å forlate allting fordi solen skinner, det er eneste linje som begynner med «eller» (eller noe annet enn skjønnhet). De to siste linjene er slik:

skönhet är att föra krig och söka lycka,

skönhet är att tjäna högre makter.

Noe av poenget med disse tiradene er at disse begrepene ikke lar seg fange. De kan være hva som helst. Man må selv fylle dem med mening, og i det kan man godt være fri og ubegrenset. Jeg tror man skal være forsiktig med å analysere for nøye eller lese for mye ut av dem. Neste dag kan det være noe helt annet skjønnheten er. Södergran er ikke ute etter å lage noen definisjoner på ordene hun beskriver, hun bare fyller dem med mening. Og vil at den meningen skal være rik, slik hun ser ordene er og verden er.

 Konungens sorg er skrevet som en liten fortelling. Det er på vers, men uten rim. Det begynner med at kongen har forbudt noen ord ved hoffet, fordi det gjør ham vondt. Ordene indikerer at det har skjedd noe med dronningen, eller kvinnen hans, for han vil ikke ha ordene «kjærlighet» og «lykke», slik han heller ikke vil ha «sorg» og «ulykke». Men „hon“ och „hennes“ funnos ännu kvar, som poeten skriver. Så er det hvordan kongen lukker seg inne med sorgen sin, og ikke vil se mot våren. Alt som var godt og fint ble bannlyst, ingen ung kvinne med blonde lockar, og de små danserskorna i korta kjolar, de fikk ikke vise seg. Mye av det som blir fortalt ligger i det ufortalte, det som ikke blir sagt.

Livets søster er et til Södergran å være litt langt dikt, som jeg likevel vil gjengi i sin helhet:

Livet liknar döden mest, sin syster.

Döden är icke annorlunda,

du kan smeka henne och hålla hennes hand och släta hennes hår,

hon skall räcka dig en blomma och le.

Du kan borra in ditt ansikte i hennes bröst

och höra henne säga: det är tid att gå.

Hon skall icke säga dig att hon är en annan.

Döden ligger icke grönvit med ansiktet mot marken

eller på rygg på en vit bår:

döden går omkring med skära kinder och talar med alla.

Döden har veka drag och fromma kinder,

på ditt hjärta lägger hon sin mjuka hand.

Den som känt den mjuka handen på sitt hjärta,

honom värmer icke solen,

han är kall som is och älskar ingen.

 I dette diktet er livet og døden søsken. Personifiseringen er effektfull, og blir kanskje enda mer effektfull når man vet døden allerede har merket dikteren som skriver. Södergran er rammet av tuberkolose, og har gitt opp behandlingen for å bli frisk. Kanskje blir det vel nært, slik at det blir en mann som har kjent dødens myke hand på hjertet sitt? Og som ikke lenger varmes av solen, som blir kald som is og elsker ingen. Det er ganske sterkt.

Ur «Liliputs saga» får jeg ikke så mye ut av. Jeg er ikke så sikker på hvem Liliput er, om det er basert på en kjent figur eller noen Södergran dikter opp. Diktet er på 10 linjer, igjen kommer søstermotivet (Södergran var enebarn), og siste linje er Allena gick en ung kvinna som han aldrig älskat. Kanskje kan man si om diktet at den har den Södergranske hangen etter å bety noe, det ser ut til å være noe der, man gjerne vil ha tak i, men det er ikke alltid så lett å skjønne hva det er og å gripe det. Hun klarer å få interesse også om setninger hun bare skriver ned, og som ikke er så lette å få så mye ut av.

Vid stranden er imidlertid et nytt flott dikt, med mange minneverdige linjer.

När det regnar och havet är grått, blir jag sjuk .../ Jag skrattar med solen, jag driver med vinden, jag retas med sjön. Det er vidunderlig så Södergran bare slipper følelsene fri, skriver hva hun vil, fritt og utvunget.

Hög sjö är det enda jag älskar.

Der, på stranden, er hun vakker i egne øyne.

Mina fötter äro det vackraste jag sett,

jag sköljer dem ständigt i vatten och skum.

Mina händer äro sköna och bländande,

jag strålar upp som hela den muntra och leende kusten.

«Mine føtter er det vakreste jeg har sett». Det er en flott setning. Diktet slutter dog ikke så ovenpå:

Jag stötte mig så hårt mot en klippa den gången, jag ville dö,

för att jag förgäves sträckt ut min arm

mot en främling, som jag en gång sett ...

Er det en mann hun her strakte ut hånden etter? En annen fremmed? Diktet lar det stå åpent.

Livet er et annet dikt på formen X er. Det er mange fine setninger i det. Jeg skal skrive mer om det senere, men vil nå frem til mål.

Helvetet er et annet slikt, beskrivende dikt, men på en litt annen form. Tonen i diktet er også en annen, ikke så livsbejaende som de andre.

Den väntande själen slutter: jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek.

Smärtan personifiserer smerten, slik Södergran tidligere har personifisert livet og døden. Det er siste diktet i samlingen. Det slutter med seks linjer om hva smerten gir:

Hon ger pärlor och blommor, hon ger sånger och drömmar,

hon ger oss tusen kyssar som alla äro tomma,

hon ger den enda kyssen som är verklig.

Hon ger oss våra sällsamma själar och besynnerliga tycken,

hon ger oss alla livets högsta vinster:

kärlek, ensamhet och dödens ansikte.

Foreløpig er ikke hele diktsamlingen gjennomgått skikkelig. Det blir den forhåpentligvis med tiden.

Gunvor Hofmos siste diktsamlinger

Det er ganske mange av dem. 14 stykker, etter Gjest på jorden, som kom ut i 1971. Så forfatterskapet kan deles i to perioder.  Først fem stykker før hun ble langtidsinnlagt på Gaustad, så 15 stykker fra hun vendte tilbake til diktningen og etter hvert vendte tilbake til samfunnet. På 1970-tallet ga hun ut nesten en diktsamling i året. De er skrevet fra hun var 50 til hun ble 75. Jeg ser det er mer å skrive om diktsamlingene enn jeg hadde tenkt, så posten blir ganske lang. Det får så være.

November (1972)

Samlingen er på 69 sider. Det begynner med et dikt som heter Jeg går ikke ut, og følges av en del som har fått navnet «Over Picasso», og romertall I, så en del som bare har fått romertall II. Den delen er klart størst, med 35 dikt. Del I har 9. Der er titlene Pike med due, Barn i klovnedrakt, Morgen, Kvinne med mandolin, Sittende kvinne, Monstrum, Drømmende kvinne, Tyrekamp, Pike med hane, typiske titler for maleri.

Åpningsdiktet går slik:

Jeg går ikke ut…

Jeg går ikke ut på gatene
for å tigge om nåde for mitt hjerte
at det ikke skal krystes
mellom det stivnete lys
over plakatene på gjerdet
og sitt eget syn
av matrede liv
Det er dager, da selv karusselen
i gaten viser deg sitt rette ansikt
at alt går rundt
og at det som var øverst i lys glede
i neste øyeblikk går under
i angst og kval.

De ni Picassodiktene er nøyaktige beskrivelser av forskjellige scener. Barn og due er virkelig barn og due, ulikt maleriet er det både lyder og lukt også her. Barnet snakker sin stemme/ inn i duen/ med tydelig røst/ for at gress og klipper / skal svare gjennom den/ for at skumringen skal synge sine viser/ av regn og vind.

Morgen

Lyset slår inn,
fyller vinduet som klart
vann i et glass,
det er ensomheten
som våkner.

Monstrum er kanskje et annet dikt verdt å nevne, i denne første delen. De river murer/ står og stamper/ mellom støv og sten/ Våre lemmer er skarpe/ som deres/ griper også tennerskjærende/ alt med sylkvass kjeft/ og maset alt til støv:. Jeg leser litt Rolf Jacobsen inn i dette, Landskap med gravemaskiner, selv om det ikke er godt å si om det er dette Hofmo mener med monsteret. Avslutningen er ren kontrast, mykhet mot hardhet, havet og skumringen mot skarpe, tennersskjærende og sylkvass: Den annens legeme/ den friske munn/ de skyldfrie øyne./ Det blå havet slår inn over/ feberens morgentime/ og forvandler alt/ til skumring.

De er ikke så altfor lette å bli klok på, disse diktene. Men det er stilsikkert skrevet. Det er imagisme så det holder, 50 år etter stilen fikk sitt gjennombrudd med diktere som Ezra Pound og D. H. Lawrence i USA og England, Sergej Jesenin i Russland, for å nevne de jeg har et kjennskap til. Store norske leksikon nevner i tillegg opphavsmannen T. E. Hulme, F. S. Flint, Amy Lowell, R. Aldington, H. Doolittle og J. G. Fletcher. T. S. Elliot kjenner jeg, selvfølgelig, han hadde også en tilknytning til gruppen gjennom tidskriftet Poetry. Alt dette er rett fra artikkelen på SNL. Disse diktene i samlingen er en studie i hvordan det kan gjøres, nesten overdrevet, så stilrent og etter programmet at det nesten blir for mye av det gode. Jeg er som leser også mer av den følsomme typen, og kan godt like kjølige iakttagelser og nøkterne beskrivelser, men følelsene skal likevel være der.

Nåvel, dette skal ikke være noen smaksdom. Drømmende kvinne har også en hilsen til en av våre 1900-talls poeter, Clas Giell, og hans flyktende ungdom. Hos Hofmo er det: Ditt jeg samles i denne ene tone/ ditt jeg deles i denne ene tone/ som en flokk hjorter/ flyktende fra den bitre jeger/ Virkelighetens selv. Jeg skal som sagt ikke være noen kvalitetsdommer, men det kan bli vel nøkternt.

Tyrekamp er mer modernisme og maskiner, som hos Rolf Jacobsen, mens Piken og hanen har bibelske referanser, med sin Du har fornektet tre ganger/ og ofrer den seende. Det avslutter også denne delen av samlingen.

Første setning i første dikt i del II, Sommeren, henter opp et ord Hofmo har brukt mye: ensomhet. Sommeren, lent mot din/ ensomhet.  Det er et modernistisk, sjokkerende, umulig bilde, en tid slike bilder kanskje har mistet litt av sin virkning, de er nå en gang brukt i 50 år. Diktet fortsetter med nøkterne, kjølige iaktagelser, tro mot stilen, tro mot imagismen. Her er dog ingen sommervarme, og heller ingen ordentlig følelse. Det er langt mellom følelsene i disse diktene, og i diktsamlingen, og enda lenger mellom tegn til kamp mot dem, noe som karakteriserte Hofmo i sine første samlinger, da hun var på sitt beste og mest vitale.

Er allting, Hunder om høsten og Den tause har alle sammen slike dristige, en gang sjokkerende bilder. Det er veldige tankesprang, veldige sammenligninger, et ord/ lik et mørkt skip/ som ser mørke bergtopper/, De finner avgnagede ben/ som en gang var inni levende kjøtt/ og som hvilte seg mot marker og trær/, i zoologisk have/ i bøkenes ord av hvit sorg/ av ensomhetens dirrende pil/ (..)/ i trikkekonduktørens svarte veske:/ ett klipp, og regningen oppgjort! Det diktet, den tause, slutter for øvrig: Det er søvn i det/ besteborgerens lokale sovemedisin/ mot universets våkenhet.

Dikt med tittelen Dikteren, skal man alltid være på jakt etter og se nøyere på. Det kan si noe om dikterens program, hvordan dikt skal skrives, hvilken rolle dikterns er. Hos Hofmo er det imidlertid nå: Det finnes røster så mange steder, en linje som både begynner diktet og begynner tredje og siste strofe. Men røstene som finnes er også veldige assosisasjoner og tankesprang, her er det ikke og trenger ikke være noen forbindelse fra det ene til det andre, diktet gjør ikke noe krav på å måtte henge sammen, midtstrofen på to linjer er:

Vi begraves under salmesang
fra barer og restauranter.

Diktet slutter med: Det finnes røster så mange steder/ under husenes røde øyne/ under havet/ der ensomhetens maneter og fisker/ skyter frem i dyp på dyp. På meg er dette litt utilgjengelig, jeg må innrømme det. Man må tvinge mening inn i det, skal det bli til noe, eller la også lesingen og tolkingen være like fri og assosiativ som diktet selv.

Avvikles og Høstløv, derimot, er plutselige dikt med mening, plutselig gripende. I avvikles blir det personlig, dagen på institusjonen, der alt skal avvikles, alt er en post på programmet, livet er rutiner å bli ferdig med, som skal avvikles. Det er sterkt skrevet, delt i tre deler, uten mellomrom i mellom dem, det er bare tre ulike tematikker i diktet.

Morgentoalettet avvikles
frokost og middag avvikles
med den samme ubønnhørlighet
Aftens avvikles
og pleierne går hjem
Søvnen avvikles
og nattsøster går med lette skritt
gjennom korridoren

er den første delen. Ordet ubønnhørlighet i vendingen med den samme ubønnhørlighet er den eneste gangen diktersubjektet tar stilling til det som skjer, og uttrykker en negativitet. Alt avvikles, stort sett måltider, frokost, middag, aftens. Det er dagens rutiner, det er dagens innhold. Søvnen er også noe som avvikles. Nattsøster går med lette skritt/ gjennom korridoren, er også noe menneskelig, i alt det kjølige, det kliniske. Adjektivet lette skinner i diktet, der alt ellers er nøkterne observasjoner, skrellet for kommentarer.

Kriger avvikles
og noe er alltid igjen
barn med blygrå hud, soldaten
med ett ben som slår
krykken hardt mot fortauet,
de blinde.

er andre del. Det står i voldsom kontrast til dem første, livet for et vanlig menneske stuet inne på institusjon, og hele kriger. Det er alt noe som avvikles. Det er et ganske sterkt oppgjør med livet, mennesket og livsbetingelsene, her er det opprør holdt igjen, inni den kjølige imagismen. Adjektivet blygrå i blygrå hud, det er som Hofmo henter opp igjen kraften fra ungdommen, den er der ennå, som potensialet i dyret i Rilkes der Panther.

Døden avvikles
og en rose står ensom
foran en kold sten

Til slutt er det døden som avvikles, mennesket dør. Alt som er igjen er rosen – noe levende – foran en kold sten, noe dødt.

Høstløv har også plutselig liv, det er mine ord og min kursiv, diktet går Høstløv over din taushet/ den blå vasen/ er ikke din hånd/ skjønt innover det klare rom/ ser jeg den bære/ rødt løv/ mot skyenes hvite puter/ på viddenes brune seng. Plutselig er det noe menneskelig, din hånd, med din i kursiv i diktet, det kan uttrykke et veldig savn fra en kvinne som er 50 år, og aldri fikk oppleve kjærligheten. Men tankene forlater hun med en gang, skjønt innover det klare rom, og så videre. Her er også den nøkterne, kjølige beskrivelsen med på å dekke over følelser man skjønner er der. Da er jeg med på denne måten å skrive dikt på.

Så følger noen kanskje litt forglemmelige dikt, Ennå er trærne, Det er mørkt og Det skjer, den siste et veldig tankesprang fra sigaretten i hverdagen, til å bli slyngt (det er sjelen som blir slyngt, og det er oktober som tar tak i den, det er det som skjer) imellom travle Parisgater, og så er man der, veldig konkret, med (..) bugnende druevogner/ (..) baren på hjørnet/ (..) rødvin/ og lenger nede/ brød og potetstappe. Så er man tilbake. Hvite frakker er sykehusdikt, men ikke så gripende som Avvikles, på langt nær.

Diktet Per Sivle er satt opp som et godt gammelt dikt fra 50-tallet, 5 strofer med to linjer i hver, klart inndelt, men ikke noe rim. Lasarus er på ny bibelsk, og klarer vel kanskje ikke bære den tunge allusjonen, i alle fall ikke for meg. Lasarus er en mektig historie, om den døde som blir vekket til live av Jesus. Det kan være henne selv, som har vært den døde, og nå lever. Maria og Marta ser på meg/ og priser Herren, slutter det. Simon holder også kanskje tunge allusjoner, som ikke blir helt oppfylt.

Vinter er bare merkelig, kort dikt på fem linje, der snøen blir omskreve til å være barbersåpe, og det er lenge til/ høvelen igjen gjør ansiktet/ glatt og friskt og grønt. Gammel kone har tematikk det kunne vært mulig å få mer ut av, hvordan det er å bli gammel kone, Hva venter jeg på? begynner det, men det får ikke sagt noe som beriker oppfattelsen man allerede har om hvordan det er å eldes, det slutter Jeg rører ved tausheten/ som om den ennå har noe/ usnakket. Slike motsigelser og ulogiskheter vekker alltid interesse, en taushet som har noe usnakket, linjene Hvor mange ganger skal/ jeg se solen gå opp/ eller ned, like før, er like bra, synes jeg. Det blir ikke så mye formidlet. Himmel er i samme gate, litt sånn som Vinter, litt forglemmelig.

Judas ringer igjen med sterke bibelske allusjoner, og lykkes for meg bedre enn de andre som gjør det. Kanskje er det noe ved Hofmos livshistorie jeg ikke kjenner, en referanse jeg ikke ser med de andre diktene. Med Judas er det en skyldfølelse som kan bringe tankene tilbake til Ruth Maier, jødevenninnen som ble tatt av tyskerne, og sendt til Auschwitz. De som venter på Ham i natten/ venter også på meg. Diktet har en veldig direkte strofe om å ønske det ugjort, slik Judas også må ha ønsket sin gjerning ugjort, var han et menneske.

Gunvor Hofmo hadde et litt spesielt forhold til kineserne. I 1945 skrev hun en tekst om dem, en artikkel, som er å finne i samlingen Mørkets sangerske, redigert av Jan Erik Vold. Synet på kineserne var kanskje vel snilt, vel ukritisk, «kinserne er et fredelig folk», skrev hun, på den tiden krigen raste og Mao snart skulle sette i gang med sine ugjerninger. Kineserne har vel litt av hvert å svare for gjennom historien også, men det får være så sin sak. Diktet Kineserne, som her er å finne i samlingen, er det ikke så veldig mye med, kort, på 6 linjer, kanskje et forsøk på å skrive som kineserne selv skrev sin poesi.

Kort er også diktet Ballspill. November er et dikt jeg fort kunne likt, spesiell og vanskelig som måneden er, høsten når sin slutt, måneden er mørk, og det er ennå ingen jul i sikte. Hofmos November er imidlertid litt intetsigende, synes jeg. En tent lampe er typisk Hofmo i perioden, kort, og med et veldig tankesprang, fra en tent lampe/ er gjeteren som lokker/ til / lilje under vann/ og du, et lam/ under stjernedyp. Du må henge med, og selv delta i assosisasjonsreisen, ikke forsøke å tolke for konkret, ikke forsøke å la det bety noe, tror jeg. Men dette er ikke min type dikt, ikke min måte å lese på.

Zambia er litt som Kineserne, kanskje litt for fullt av velvilje om et sted hun ikke helt kjenner. Mange dikt har tittelen Byen, Hofmos er ikke blant de som blir husket, 8 linjer, med tåke, og bilder som raggete grantrær og hav av skorstener/ som spyr grønn røyk/ over markenes tak. Hun syr er på ny tankespranget, eller kontrasten mellom det lille mennesket som sitter og syr, og det enorme kosmos hun er i. Kanskje kan det gi mening om man legger i tankene det syke mennesket som ikke klarer å holde orden i tilværelsen, som trenger noe å orientere seg etter, og som virkelig føler seg alene i kosmos, og trenger en bylt tøy å snakke med. For meg blir det for vagt og diffust, dette diktet også.

Kant er filofosen, uten at Hofmo får så mye mer ut av diktet av den grunn. Sadler er stolene på usynlige hester.  Trær i sykehusalleen har noen elementer i seg, i det minste et lite uttrykk for følelser, i det Vi (..)/ overgir oss i/ vår fornedrelses svakhet/ og legger vår bitre hverdag/ i deres hender. Huset er litt artig, med en ung pike og gammel kone, kanskje det samme mennesket, kanskje henne selv, og avslutningen Vi er ihvertfall godt nok/ kjent/ til å sove sammen.

Samson med lammet og Samson blindes er den bibelske Samson. Emmaus er byen der Jesus dukket opp igjen etter gjenoppstandelsen. Hos Hofmo er det en elendig by, der de fire første strofene er bare negativitet, bare fæle ord, men i strofe 5 er det en fremmed, og i den korte, siste strofen på to linjer drikker han sin vin og bryter brødet/ og se – Det er Herren selv! Ismael og Potifars hustri er mer bibelske referanser.

Det samme er Den fortapte sønn. Det er et dikt Hofmo legger mye i, her skriver hun ut sin fortvilelse. Det er ganske sterkt. Hofmo har ikke dikterkraften fra sin ungdom, dette er ikke Fra en annen virkelighet, men livet har fart stygt mot henne, og det skal bare å holde litt igjen for at det skal slå også leseren med stor kraft.

Engang så jeg på stjernene
og ønsket jeg var evig som dem
at mine kvinner skulle holde meg fast
som om døden ikke var

heter det, for eksempel, og

Nå går fornedrelsen som
mørke ganger gjennom mitt livs bygning
der jeg ikke finner utgangen

Hun sammenligner seg selv og (det som må være) sine medpasienter med svin, og kan ikke kalle svinene mine brødre. Den fungerer for øvrig på flere nivåer, som kvinne er vel ingen hennes brødre, og ikke er hun svin heller, selv om hun nettopp har skrevet hun løper gjennom gangene i svins skikkelse. Men hun kan neppe kalle sine medpasienter sine søstre heller, hun er vel ikke som dem, hun har vel ikke fellesskapet. Det er ganske sterkt.

Jeg lengter til min fars hus
til de hvite sauer
og arbeidet ute i vingården…

Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg!

Sånn slutter diktsamlingen November.

Veisperringer (1973)

Denne samlingen er litt kortere, bare 51 sider. 35 dikt er det her. Borte er de religiøse titlene, borte er de rene diktmalerine (som de tilhørende delen kalt Picasso, i den forrige samlingen, November), borte diktene kalt opp etter land (Zambia) og folk (kinserne). Kanskje er det en litt mindre ambisiøs samling.

Døden er ikke til er et forsøk på å gjøre jeg i ett med alt. Det heter i alle fall og jeg, et løv/ fast inntil alt som puster/ dier, vokser/ en gjenklang av meg finnes/ i det kolde stjerner der oppe/ og i andre trær. Fra de kolde stjerner til i andre trær er tro mot tankesprangene og motsetningene Hofmo benytter seg av i denne perioden i diktningen sin. Det er vel også et sprang fra tittelen, Døden er ikke til, til avslutningen, der gjenklangen finnes i kolde stjerner og i andre trær.

I den stille dag er også store tankesprang, alt er lov, forbindelsen er bare en assosiasjon unna. Til min mor er mer konkret, Billeddiktning, som Paal Brekke kaller det, gjengitt på baksiden av boken, men sakset fra en anmeldelse i Dagbladet. Billeddiktning er et bedre ord enn imagisme, jeg skal bruke det. Diktet er også uvanlig langt, til Hofmo å være, tre sider, fem strofer. Det konkrete passer også godt til innholdet, minnet om moren.

Jeger er fælt og fullt av grusomme ord, uten at innholdet vel helt forsvarer ordbruken. Murere har en form jeg ikke kjenner navnet på, men som jeg har sett før, og ikke får mye ut av.  Lang hit// sten av grusomhet/ sten av begjær/ sten av blindhet// vi murer// Noen har sittet fjern/ og laget tegningen/ Gud. Det er enkelt. Men deter ikke så mye med det.

Nå er sommeren følger i samme gate, enkelt, forglemmelig, akkurat som om diktet er litt slepphendt med ordene, at det ikke er så farlig at det treffer så nøyaktig, at det er så nytt og friskt: Ditt hjerte er langt/ fra måneblek hvisken/ i løvet. Det er vel ikke så voldsomt. Chagall er den berømte russisk-jødiske maleren, påvirket av kubistene og futuristene, veldig fargeglad, drømmeaktig, Hofmo beriker ham ikke med diktet sitt. I. P Jacobsen beriker heller ikke noen. Bilde er av en hund, med en litt minneverdig avslutning, der dypt i dens strupe/ ligger knurring av/ is og avstand.

Akrobat går an å skjønne hva forfatteren vil med, det er akrobatiske øvelser med kjente ordtak og munnhell, og naturens lover, men det er vel ikke så mye mer med diktet, enn det. Det slutter for eksempel Salige er de onde/ med brann i hjertet/ av uhelbredelig synd/ for de skal se. Det er vel kanskje seg selv Hofmo snakker om her, hun omtaler jo ellers av og til seg selv som synder, for eksempel i avslutningsdiktet fra samlingen før. Men det blir ikke sant det hun skriver, av den grunn. Det blir bare en akrobatisk øvelse.

Etzel Andergast er en roman av Jakob Wassermann, fra 1931, men hos Hofmo er diktet jødeforfølgelse og holocaust. Det er antydningsvis, i linjer som Hvilke av dem/ ville dø/frivillig, i Sannhetens/ bitre glassbluss og Du forbrant i Skaperakten/ og er blitt aske.

Trollet er litt om Hofmos koselige begeistring for trollet i eventyret, hun har alltid likt det, skriver hun, seg selv nok, som det er, og hvordan det Griper prinsessen med veldige never/ humrer innover henne/ som en hingst. Hvis ikke det er meningen det skal virke litt overraskende og uhøytidelig på leseren, så skjønner jeg det ikke. Det er et lite kosedikt, før Døden er kommet. Da er vi tilbake til alvoret igjen, men i denne samlingen får ikke Hofmo alvoret helt til. Det blir litt de samme problemene som i Nå er sommeren, ord og linjer som virker litt lettkjøpte: Døden er kommet/ som nattkold vind/ gjennom tomme gater.

Øyeblikket er litt lengsel. Lengsel tilbake til barndommen, og kanskje til et erotisk liv. Det siste skal man være ytterst forsiktig med, når det gjelder Hofmo, som å gå inn på hennes private område, jeg vil vokte meg med det. Men det er linjer i diktet Trollet, gjengitt ovenfor, og det er linjene og ordene i Øyeblikket, Å bli våt/ kjenne kjolen bli våt nedentil,/ strømpene. Det er ikke mer enn dette. Det slutter med ønsket om å tilhøre evigheten, Ja, Evigheten! og To piker løper nedover/ mot kiosken/ med plasthetter på hodet. Det kan være et minne hun selv har, et bilde hun kjenner seg igjen i, en evighet hun vil være en del av.

Et skudd i Belfast er nødt til å være om Den blodige søndagen 30. januar, 1972, den gang britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj. Gunvor Hofmo får det vel ikke helt til, kanskje, med en start som Et skudd i Belfast/ og et barn som vokser// fra sitt liv. Eller linjene: Nå slår virkeligheten/ det bleke vann ut av oppvaskkummen. Det er vel ikke helt treffende? Og avslutningen, blir kanskje å prøve for hardt? Skyene legger seg som en/ soldatkappe på barnets skuldre. Ikke er det vel helt treffende, heller. Hendelsene hun skriver om, er imidlertid alvorlige nok. Hun har bare klart å skrive – veldig mye – bedre om slike hendelser før.

Fjern ikke er om ikke å fjerne skiltet til noen som har flyttet ut, beholde minnet, kan man si, uten at Hofmo er i nærheten av å få noe spesielt ut av det. Tonen, innholdet og ordvalget står vel ikke helt i stil, utropstegnet i Fjern ikke skiltet! er påtatt, anstrengt. Barndommens Onkel Rolf er et barndomsminne, noe Hofmo har flere av i denne samlingen. Da er det latter og glede. Billedbruken og beskrivelsene er vel også her litt anstrengt, imidlertid, slik som dagen satte en sprøyte/ av vitalitet inni/ så den sprang som en gaupe/ fra dine fektende hender. Det henger vel ikke helt sammen grammatisk, heller. Avslutningen er imidlertid klar nok: Ikke idrettshelten var ditt idol/ men massenes fostring.

Tilbake er er meislet som et tradisjonelt dikt, strofer på fire verselinjer, fire stykker, men ingen rim. Her er mange ord med stor bokstav, Gud, Ordet, Verdensrummet, Den Enes, uten at det løfter diktet så veldig. Og hva med innledningen av Å være: Å være/ Du smaker på ordet/ biter av det som av en gaudaost. Novemberettermiddag i byen er i samme gate, seks linjer, merkelig. Til slutt har elementer av gammel storhet, Til slutt fortrolig med min egen ensomhet/ Den puster i riker som ikke er av denne verden. Det er skikkelig. Resten av diktet er det ikke. Du har sett er mer ordlek og sammenligninger som ikke henger på greip, Du har sett din død/ i så mye/ i nattens flodhester/ av grå sten/ som velter over gatenes/ klipper, og så videre, og så videre. Fred, Tausheten, korte dikt, forglemmelige, før Gud taler ikke, der det er referanser til Moses og Job, men der det ikke blir til noe med det, heller. Ingen klage kan jeg gjeni i sin helhet, for å gi et inntrykk av hvordan disse diktene er, i denne delen av samlingen:

Ingen klage

Ingen klage. Ingenting
Som glasset langsomt
fylles med kostbar vin

fylles vår dag
av naken eksistens.

Kom døde netter har ambisjoner, men får det vel ikke helt til. Her er det referanser til Kristus og korsfestelsen, her er det om ensomheten, som Hofmo skulle kjenne så godt, og det er dype piler fra universets rom og stemmer som flyter tilbake til én. Tema og motiv hun på sitt beste behersker bedre enn alle. Men her blir det anstrengt, og påtatt, her slutter det: Jeg er din fiende, jeg er Den Ene/ som krever ditt liv for min innsikt/ Kall meg ond, jeg er den Ene. Kirkegård er et bilde fra en kirkegård, en kjølig, nøktern beskrivelse, uten at det blir så mye mer med den.

Veisperringer er titteldiktet, og skulle vært minneverdig, men dette går i oppløsning, synes jeg. Det er først en motsetning, De stanser deg/ veisperringer/ foran din fremtid/ du har lagt bak deg. Motsetninger og selvmotsigelser skjerper hjernen, greit nok. Så følger: Bestandig i gatene/ fremmede, barndomskjente/ graver store maskiner/ opp livets innvoller/ som forråtnelsens sorte engler/ ruger over. Det er vel ikke så voldsomt. Så lyse somre kunne også vært fint, er det ikke. Det er som det/ sprøytet over klipper/ det høye lys av hvitt skum/ som er morgen.

Det er ikke her og Det hvisker ikke er karakteristiske, typiske dikt i denne samlingen, enkle, korte linjer, lange setninger, som flyter av gårde og bort fra det de begynner med. Det samme er Lossearbeidere, men det er i det minste litt konkret i sitt innhold, det skildrer disse arbeiderne, larmen av vinsjer og kraner, det er billeddiktning, konkret og greit, nok. Sne er en veldig lang setning, fordelt over korte, 13 linjer, og ordet til slutt, Gud.

Samlingen slutter med Det lyser. Her er det, karakteristisk med de lange setningene, korte linjene, og tankene som brer seg utover og bort, ganske lsøt:

Du lyser

Dy lyser, hellige,
i dette stoff
Legemer nær hverandre
som dyr i
et nattkoldt landskap
der Tankene brer seg
som flaggermuser i natten
lydløst på vinger omringende det stumme
som nattlige fjell
omringer slettene.
Er vi ensomme, er vi det
med de dødes
tause hymner, som når
en fugls strupe
mot morgen.

Denne samlingen er et skritt tilbake fra Hofmo, på det jevne, og heller litt under.

Mellomspill (1974)

Mellomspill er en kort diktsamling på 53 sider, 37 stort sett korte dikt.

Fra en sommer innleder samlingen, og er et langt dikt, som kanskje kan minne litt om Til min mor, fra samlingen før. Også her er det konkrete bilder, men her er det atskillig mer uhyggelige og sommeren har ingen funksjon som sommeren av glede og oppfyllelse av vårens løfter. Det er heller tegn på at det er krigens sommer, med et par som flykter/ som to antiloper/ tett inntil hverandre, i den første strofen og i starten, og enda mer i nummer 4 (strofene er nummerert) Venter du meg vinter/ Den tyske skumringen/ skriver ikke sine ord/ for evigheten. Barndommen er beskrevet slik i strofe 5

Hvilke ange rører
ved din barndoms tomme gater
som blekner under de store
havers veldige grønnhet
seil som ligger i havet
og båten kantret

Den sjette strofen er sykehjemmet, kjølig og klinisk, Du kjenner disse fottrinn/ men de hvite benkene er tomme/ ulegemlig hviler/ de døde under grenene/ ulegemlig, mens dyp på dyp/ speiler deres tårn/ av stemmer og berøring/ som treker fjernheten til seg. Det er motiv vi kjenner fra Hofmo, fottrinnene, de hvite benkene, de døde under grenene, og særlig dyp på dyp. Å trekke fjernheten til seg er også gjenkjennelig hos henne. Fjernheten kan være så mangt, minnene, sommerne, krigen, eller til og med eviggheten, og det er vel antydning her om at det er alle disse uklare, vage tingene som knytter det sammen til en helhet, holder menneskelivet sammen. Det er ikke trygt, og det gir ingen ro, og det står heller ikke at det lykkes å gjøre det fjerne nært. Det lange diktet slutter med å hente opp igjen havers veldige grønnhet, nå i form av en grønskende dam, hvor fjernheten like over folder gatene ut/ som kronblader om morgenen/ med deres bitre nærværs/ vesen/ som faller lik en sten/ i en grønskende dam. Faller og blir borte.

Hva fanger natten (1976)

Dette er en ny, ganske kort diktsamling, typisk Hofmo i perioden. Den består av 51 sider, og 34 dikt. De første diktsamlingene på 70-tallet hadde på baksiden utdrag av tidligere anmeldelser, sitat fra avisene. På baksiden av Hva fanger natten har forlaget valgt å plassere et helt dikt fra samlingen, Husenes lenker

Husenes lenker

Husenes lenker om meg!
Gatenes håndjern
graver seg dypt ned
på plass i mørkets skip
stuet tett sammen
seiler vi
til de bitre strender
der barndommen
sover som enn blind
hundevalp
vekket til liv
av skjelvende berøring
med altet
av vind over hav
der døde glir legemsløst
gjennom tusener
av år
der rosenknopper
skypter opp av isbjerg
og korsene fødes
av profetenes
tordenstemme.

Det er en eneste lang tankeflyt! Først Husenes lenker om meg! Så en veldig lang setning med resten av diktet. Verselinjene er korte, og bruddene er slik at det gjerne kommer en overraskelse i linjen under, tanker man trodde var tenkt til ende, fortsetter, og utvikler seg i nye retninger. der barndommen/ sover som en blind/ hundevalp. Jeg skal ikke si bildene alltid er helt treffende, men overrraskelsen er der, og jeg har en mistanke om at Hofmo ikke ønsker vi skal tolke diktene hennes i hjel, til meningen er fullt forklart. Det er å begi seg feil av sted å forsøke å forklare hva denne hundevalpen er for noe, hvorfor det nettopp er hundevalpen som skal være blind, og dertil sovende, hvilke egenskaper det er ved en blind hundevalp som ligner den med barndommen. Friskheten i språket er viktigere enn klar og full mening.

Det er sent (1978)

Nå har hendene rørt meg (1981)

Gi meg til berget (1984)

Stjernene og barndommen (1986)

Nabot (1987)

Ord til bilder (1989)

Fuglen (1990)

Navnløst er alt i natten (1991)

Tiden (1992)

Og det vender er et eksempel på et dikt fra samlingen:

Og det vender

Og det vender, ditt liv!
Din sorg vender, ja alt
legger seg ned
ved horisontene
og kjenner et nytt øye se
og kjenner et nytt øre
høre
det fjerne blir et barn
som lærer deg å snakke
med jordens munn!

Epilog (1994)

Dette er Hofmos avskjedssamling. Hun er her en gammel kvinne, 73 år, snart skal hun dø. Sammenlignet med den første avskjeden, Testamente til evigheten, er det ikke noen bitterhet, her. Det er en slags avklaring, en indre ro, selv om livet for henne ikke har hatt så mye godt å by på, og livsbetingelsene er tøffe.