Engel med vatn i augene, av Jon Fosse

Den første diktsamlinga Jon Fosse (f. 1959) gav ut var Engel med vatn i augene, som ble utgitt i 1986. Fra før hadde Fosse da gitt ut romanene Raudt, svart (1983) og Stengd gitar (1985). Når Jon Fosse nå i 2023 fikk nobelprisen i Litteratur, så var det for den samlede diktningen sin, men det er som dramatiker Fosse er mest lest og har hatt mest gjennomslag. Som poet pleier han ikke bli nevnt sammen med andre poeter, men poesien blir nevnt som en del av Fosses forfatterskap. Jeg har tatt en titt på debutsamlingen Engel med vatn i augene, fra den gang Fosse ennå var ung og ukjent.

Samlingen – en oversikt

Diktsamlingen består av 61 sider med 30 dikt. De har ingen tittel i form av en overskrift, men diktene er nummerert med et tall som står øverst når diktet begynner. I samleutgaven Dikt 1986-1992 med de tre første diktsamlingene til Fosse, står 18 av diktene med navn. I originalutgaven fra 1986, hadde de ikke det. Listen er denne:

Hesten, og natta er tidleg
Togets svarte hender
Englar fulle av sæd
Under vatnet er det draumer
Noko kvitt utanfor
Kvepp av ein latter frå hjarta
Strekkre hendene mot ein kvit himmel
Eg reiser meg
Toget i hjarta
Dei sit rundt hendene
Ei bøygd rørsle
Lippene hennar smiler kvitt
Timane slår i vinden
Steinen ligger tørr
Snøen var som å vere under lyktestolpen
Slik møtest han
Svarte kvelvar i hjarta
Mellom grønt og blått

I samleutgaven er diktene også mer komprimert, mens i originalutgaven er det store, blanke felt og sideskift, sånn at det ikke er helt opplagt når det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet som senere får navnet Hesten, og natta er tidleg, har først fire linjer på en side, så 7 linjer på neste, og til slutt en del II med 6 linjer. I originalutgaven, samlingen Engler med vatn i augene, er det med oversettelser – eller mer korrekt: fri gjentiktning – av Georg Trakl innimellom. Det er ganske sjelden at egen diktning og gjendiktninger er med i samme samling på denne måten. Etter diktet av Trakl, følger direkte dikt av unge Fosse, som han selv har redigert bort når han skal ha samleutgave.

fingrane, kvitt. Det mjuke papiret, raude negler, tunga
fuktar lippene, støvlettar
svart
mot beige golvbelegg.

Dikt nr. 3 i Jon Fosses debutsamling Englar med vatn i augene (1986)

Titlene på diktet er ganske representative på hvordan de er skrevet, hva de handler om og hva slags ord som er brukt. Jeg vil kalle det en ganske introvert samling, mye som foregår inne i Jon Fosses hode, der minner, nåtid, ønsker, drømmer og refleksjoner går i et i form av språklige bilder. Det er en undersjanger i poesien som kalles imagismen, en del av diktene har vel klare trekk herfra, med skarp fargegrup, og et inntrykk av at det å male frem et bestemt bilde i form av ord, er hele målet med diktet. Slik blir det en veldig eksperimentiell form Fosse velger seg, der han vel mer utforsker språket og poesiens muligheter, enn å forsøke å formidle konkrete tanker, budskap, mening og ideer. Det er et uttrykksbehov, mer enn det er noe å uttrykke, kan man kanskje også si.

finst den lilla kvelven. Langsame
kvelvar, mjule som
myrull. Tog. Ein engel spelar seljefløyte

medan toget er ein turkis måne
i hjarta. Bak er menneska

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986), s. 13

Begge diktene sitert her, er eksempel på denne stilen der det gjelder å male frem et bilde, og der det er ganske vanskelig å finne hva som er meningen med bildet, om det har noe mer å formidle enn det estetiske. Diktene, eller utdragene, er også gode eksempler på formen, der første linje på ny side liksom ser ut til å høre til noe sagt i forveien, og det er tegnsetting midt i linjene og spesielle linjeskift. Billedbruken er også spesiell, med for eksempel engelen som spiller seljefløyte mens toget er en turkis måne i hjertet. Neste side fortsetter det (..) med svarte hender/langs gitarhalsene, og/i myrholene er det svarte blodet. Forløperen til finst den lilla kvelden, fra siden foran, er sundrivne tagale skrik på myra/ grønt, enno kanskje. Det er ikke så lett å vite sikkert hvor den ene perioden stopper, og den neste begynner, og vanskelig å sitere utdrag uten å kutte meningsinnhold.

Form

Formen er veldig karakteristisk, i disse diktene. Det er ingen rim, ingen fast rytme, ingen fast verseform eller strofeform. De poetiske virkemidlene ligger i linjeskift, ordvalg, klang og oppsett. Diktet som i samleutgaven av 1995 har fått tittelen Englar fulle av sæd går 2 + 2 + 1 i antall verselinjer i strofene i første del, 3 + 2 + 2 + 1 i andre del. Ord som går igjen i dette diktet, og andre dikt i samlingen, er Engel, brystvorte (og andre kroppsdeler, ledd og indre organ), fargene grønt og blått (og andre farger, raudt), og så er det ord med betydningsglidning sprutar eg hår/utover mot øya, eit kvin, før det fortsetter etter to linjeskift med mellom harde brystvorter/og hendene mine. De linjene kan stå for seg selv, høre til det over, eller det under. Det slutter mellom grønt og blått, etter enda et linjeskift og å hoppe over linje, men blir ikke gitt noe mer om «mellom grønt og blått» skal være tilsvarende «mellom harde brystvorter og hendene mine», eller ikke. I del to er det bruk av ordet sæd, (..) englar/ fulle av sæd, og Eg sprøyter sæd i engelen, og deretter Eg sprøyter sæd i englar/fulle av sæd// mellom grønt og blått. Det blir litt mye for denne leseren, og tross poetisk oppsett, går det ikke an å fjerne seg fra hva disse ordene egentlig betyr.

Diktet som begynner på side 8 viser godt metoden Fosse skriver etter. Det står I, begynner hendene møter gjenskinnet/ av rosa ansikt/ frå spegelvindu, og gatene/leier meg frå morgonen. Plaskar, uten tegnsetting til slutt. Ordet «Plaskar» henger i luften, første ord etter punktum, midt i en verselinje, så er det sideskift, før:

inntil regnet
i den kvite lufta. Håret
er raudt
og stjernene er vatn
i ein engels auge

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986)

Her har vi det alt sammen. Det første ordet, etter punktum, før et linjeskift – først plaskar, så Håret, de ordene blir hengende tungt og liksom unaturlig. Her i denne delen står det (..) Håret/er raudt, som en kontrast, kanskje, til den hvite lufta, men en helt dagligdags og vanlig observasjon, og ord på observasjonen. Men det følger et sammenbindingsord, «og», som innleder en sammenbinging av en ganske annen kategori: (..) stjernene er vatn/ i ein engels auge, eller på rett frem prosa: «Håret er rødt og stjernene er vann i en engels øye». Det siste er en vending ganske sikkert ikke sagt før, spesiell og voldsom, og bare helt nødt til å tolkes og spekuleres i, hva kan bety. Det er også linjeskift, fra en periode som kunne vært avsluttet – stjernene er vatn -, men det fortsetter, i ein engels auge«. Først er det at stjernene er vann, en merkelig beskrivelse av en stjerne, og så er det at det er vann i en engels auge, der vanligvis tårene har plassen. Det er en fremmedgjøring over fremmedgjøringen. Men det er ikke klart om Fosse vil formidle noe mer enn bare det estetiske, eller bare muligheten av å formulere seg på denne måten.

Georg Trakl (og William Shakespeare)

Innimellom diktene til unge Fosse dukker det opp tekster basert på dikt av østerrikeren Georg Trakl (1887-1914). Det er allerede dikt 2, hos Fosse begynner det: Om kvelden høyrer eg flaggermusene skrike, hos Trakl heter diktet Zu Abend mein Herz, og begynner Am Abend hört man den Schrei der Fledermäuse. Fosse tar seg store friheter, og legger til en jeg-person i diktet, det er et subjekt som hører, og subjektet er «eg». Det er samme «eg», vil leseren måtte forvente, som den «eg» som hadde mittet første diktet består i, barnet som spiser druer, hest, gitar, 12 år, og så gult gras, innover fjellet, mor med mold i håret, ropar namnet mitt. Rett etter kommer diktet om flaggermusene, der det er «eg» som høyrer dei, om kveldane.

Neste dikt av Trakl kommer allerede som nummer 5, Trompeten, her tar Fosse seg den frihet å erstatte et komma med et punktum. Trakl maner frem et bilde, hvor det under avkuttede seljetrær (Weiden) hvor brune barn leker, blad driver, lyder trompeter. Skarlagensfaner styrter gjennom lønnetraærnes sorg (des Ahorns Trauer), og det er rugåkerne tomme møller. Det er hyrder, og det er hjort, det er sang og dans og lyd, urgammel sorg (uralte Trauer), kretsen av ild (Kreis ihrer Feuer), og så hever de dansende seg av en svart mur. Før det slutter i siste linje med Fahnen von Scharlach, Lachen, Wahnsinn, Trompeten. Hos Fosse blir det Faner av skarlaken, latter, galskap. Trompeter. I meg bygger Trakl opp et sammensurium, der alt går i et, og trompetene til slutt skingrende lyder gjennom alt. Det går ikke da å ta kontrollen med et punktum, det blir en helt annen virkning, jeg fikser det ikke.

Det neste diktet er hos Georg Trakl Nachts, og hos Fosse et helt annet dikt.

Dei blå augene mine er slokna frå augene,
Det raude gullet i hjarta
Å lysa mine kor stille de brenn!
Ei blå kåpe rundt meg då eg sokk. Deg
Din raude munn heldt natta fast

Jon Fosse: Versjon av GEorg Trakl, NAchts, Dikt 9 i Englar med vatn i augene.

Her burde nok kanskje redaksjonen fått første linje endret. De blå øynene er sluknet fra øynene, det gir ikke helt mening, og det er ufrivillig at den ender opp sånn i løse lufta. Det er ikke å bruke språket på en utfordrende og interessant måte, det er å miste kontrollen over språket. Det gir ikke mening, og det ser ut som den som har skrevet linjen tror det gir mening, og diktet og diktsamlingen oppfører seg som om setninger som dette skal gi mening, om de bare blir tolket riktig.

I originalen heter det Die Bläue meiner Augen ist erloschen in dieser Nacht, «Det blå i øynene er slukket denne natten». Det gir helt god mening. Det er det blå som er slukket, ikke øynene, og i hvert fall ikke de blå øynene fra øynene.

Neste linje har Fosse delt opp i to, og han stokker om på eierforholdene, det er i originalen til Trakl: Das rote Gold meines Herzens. O! wie stille brannte das Licht (i linje 2), norsk «Mitt hjertes røde gull. O! Hvor stille brant lyset», mens det hos Fosse er det røde gullet i hjertet, og hvor stille «lysa mine» brenner, det er «mine lys», generelt hjerte. Hos Fosse blir det dermed ikke så lett å ha rede på hvilke lys som brenner stille, de er ikke godt relatert til noe annet i diktet, mens hos Trakl kan det være det røde gullet til hjertet mitt, og det kan også kanskje relateres til det blå i øynene som er sloknet. Det kan også hende det ikke er relatert til noe, men handler om lys generelt, i natten, mens det hos Fosse altså er «mine lys».

I tredje linje hos Trakl er det upersonlig, 3. person: Dein blauer Mantel umfing den Sinkenden, Din blå frakk omfavnet den synkende, mens hos Fosse er det jeg-personen selv, 1. person, og det er upersonlig frakk «en blå frakk». Kanskje er det også relevant meningsforskjell mellom den synkende, og den som sank(då eg sokk), hos Fosse er det ferdig handling. I tillegg har Fosse et ekstra ord ved utgangen av linjen, etter punktum: Deg.

Den siste linjen er helt forskjellig. Hos Fosse er det din røde munn som holder natten fast, hos Trakl: Dein roter Mund besiegelte des Freundes Umnachtung – eller: «Din røde munn beseilet vennens forvirring». Umnachtung har stamme nacht – «natt», men substantivet betyr å være så forvirret at man ikke vet hva man gjør. Det er den røde munnen til deg-personen som bekrefter at det skal være slik. Det er et helt annet dikt Fosse har skrevet, enn det originalen er.

Diktet Untergang er gjendiktet korrekt, her tar ikke Fosse seg friheter og endrer ikke meningsinnhold, perspektiv eller oppsett. Dette er et berømt dikt, dedikert Karl Borromaeus Heinrich, og ble skrevet i februar 1913, året før Trakl døde. Heinrich var også en forfatter, med doktorgrad om Nietszche, og en nær venn av Trakl. Begge de to var plaget av depresjoner og selvmordstanker, og derfor er virkningen så sterk med siste linje: O mein Bruder klimmen wir blinde Zeiger gen Mitternacht – «O min bror klatrer vi blinde visere mot midtnatt», eller som Fosse skriv: «å bror min klyv vi blinde visarar mot midnatt».

Det at dette diktet er gjengitt korrekt, stiller litt spørsmål hvorfor de andre ikke er det.

Det siste diktet etter Trakl, An die Knaben Elis, er litt langt. Det står som dikt 29 i boka til Fosse, og det er litt uklart hvorfor det er med i samlingen. Det er regelmessig oppbygget, med strofer på 3 linjer, og ingen eksperimentering med linjeskift og brudd i perioder midt inne i verselinjer, verke hos Trakl eller hos Fosse. Det introduserer også en ny figur, Elis, som det ikke er bare lett å se sammenhengen til med resten av samlingen. Siste linje har ordet stjerne, Das letzte Gold verfallener Sterne, det siste gull fra en fallen stjerne. Motivet er religiøst, og henter kanskje opp Englene med vatn i augene, og stjernene som er vatn i en engels auge, men denne sammenhengen er resultatet av en jakt på en sammenheng, en mulighet for tolking.

Noe som slår meg når jeg leser Fosse sine dikt, og Trakl i original, er hvor mye mer pondus det er i Trakl sine dikt. Der er det ingen tvil om formidlingen, at det her er en plaget sjel som vil formidle sin smerte og vonde livsbetingelser, det er ikke en søken og en eksperimentering for å finne et uttrykk, er ikke en jakt etter å finne noe verdt å skrive om, det er liksom helt nødvendig for Trakl å skrive disse diktene, og han setter i ord en ide om hvordan det er å være ham, i hans samtid og med hans liv og livsbetingelser. Han hadde selvsagt også tøffere betingelser enn Fosse, med et Østerrike som en del av keiserriket Østerrike-Ungarn, og en verdenskrig nær forestående. Allerede før den hadde han sterke depresjoner, og i dem ble depresjonene så sterke at han bukket under for dem og tok sitt liv med en overdose. Da hadde han også fått skildret verdenskrigens redsler, gjennom udødelige Grodek. Trakl var like gammel da han døde, som Fosse var da han gav ut denen diktamslingen Engler med vatn i augene.

Kursorisk kan vi også ta med et nikk til Shakespeare, gjennom samlingens 18de dikt, der Fosse i innledningen skriver: «Min attande sonett, eller Shall I compare thee to a Summer day». Her foretar Fosse en slags sjangerblanding, der han henviser til denne kanskje mest berømte av Shakespeares sonetter, men utstyrer sitt dikt med en tekst fra værmeldingen.

Dette er vervarslinga. Mørkret
gjennom glasruta i døra
set meg stilt
ned på stolen. Det er

kveld. Over til Bergen. Ikkje
nedbør i Bergen. Men mykje
mørker. Stilt sit eg
ser mørkret

Jon Fosse: Dikt 18, Englar med vatn i Auga (1986)

Her ser vi Fosse som en kjenner deler starten av «sonetten» i to kvartetter, og ender med to tersetter. Og så fyller han det med sine egne virkemidler, med punktum før siste ord i verselinjen, alltid linjeskift før noe er ferdig sagt, og også sånn at den gramatiske betydningen av setningene forskyves, med at ordet som begynner som subjekt kanskje ikke er det for handlingen setningen inneholder ((..) Mørket/gjennom glasruta døra/set meg stilt/ned på stolen). Også dette diktet har en form og et innhold som gjør det uklart hvorfor det er tatt med i samlingen.

Noen utvalgte dikt

I tillegg til diktene jeg allerede har nevnt, vil jeg ta for meg et utvalg for ytterligere å vise hvordan Fosse gjør det her i debutsamlingen, og trekke frem noen dikt med litt større interesse enn de øvrige, av forskjellige grunner. Jeg begynner da med dikt nummer ti, som følger rett etter diktet gjendiktet fra Trakls Nachts, og som er et eksempel på diktene som begynner med liten bokstav og en handling som om det har skjedd noe før: reiser meg frå eit brunt sug/og går aleine tar opp gitaren. Det følger Kvepp av ein latter frå hjarta, med gjennomgangsordet «hjarte» og det substansierte verbet «latter», før: Eg spelar/Lytter til stilheten/Luktar tomt rom.

Det virker på meg litt skolert, at Fosse vil bruke alle sansene, syn, lyd, lukt, smak, fra et tidligere dikt er druene i munnen et eksempel på minne med element av smak. Det er kontrast, og paradoks, med å spille gitar og lytte til stillhet på en gang, og så er det kanskje en utfordring for hjernen med lukten av tomt rom, der man selv sitter.

Så følger på neste side den mest livaktige, ordrike passasjen i samlingen:

tar tak i mitt eige ansikt, strekker
ut fingrane, grip
om ansiktet, huda skrik, augene opnar seg: eg dansar
til gråtens bevegelsar, fingrane fast i ansiktet, og eg
kan ikkje opne hendene, ikkje lukke augene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, Dikt 10, midtre del

Sånn oppramsing av ord som det her, pleier å beskrive et hastverk og en uro, men det er også en langsomhet over dette her, med en kanskje i overkant nøyaktig beskrivelse av hvordan han strekker ut fingrene, for å gripe seg selv i ansiktet, og så er det huden som skriker, og øynene som åpner seg. Det å ta seg selv i ansiktet, pleier ikke å være en del av et hastverk, om man har dårlig tid, har man ikke tid til sånt. Setningen: eg dansar/ til gråtens bevegelsar gir ingen mening for meg, det er kanskje et forsøk på paradoks å danse til bevegelser i stedet for til en melodi. Det er skildring av en panikksituasjon, om hendene sitter fast i ansiktet, og man ikke kan åpne den, og om øynene ikke kan lukkes. Det er imidlertid ikke godt å si hva denne panikksituasjonen er et uttrykk for, hvorfor denne beskrivelsen er treffende.

Diktet slutter på neste side, med Eg skrik/Eg høyrer det er eit hol i skriket/Ein gapande munn ser seg sjølv. Her er det eksempel på sanseorgan som ikke utfører oppgavene de er i stand til, men man hører et hull, en gapende munn ser seg selv, naturlig å tenke den gapende munnen er hullet, og det ligger et skrik her, men det er ikke så godt å si hva det er med denne beskrivelsen som gjør den relevant.

Dikt 14 har også sånn eksempler på kunstferdig utformede setninger, der det er spørsmål om den anstrengte måten å formulere seg på er forsvart i det man får sagt. Det begynner med et gjennomgangsord, tog, her er det Toget i hjarta er langt/som vinden, langt/som eit svart tre. Sånn jeg leser diktet, handler det om minner, og kanskje en lengsel tilbake til den verden disse minnene var, i hvert fall står det om mor at (..) Ho vaskar/golvet med erfarne røyrsler, og om far rett etter (..) Far min/har hovudet under armen og plystrar/etter stjernene/med augene. Her er det alt sammen, med de spesielle linjeskiftene, sanseorganer som utfører andre oppgaver enn de skal (øynene plystrer), og så er det midt i der dagligdagse ord og beskrivninger om mor som vasker golvet, og til slutt (..) Eg vil heim der

før det fortsetter på neste side

angsten er mold i føtene, der
radioen osar forsonande av brun saus
til orgelmusikk
kvar søndags formiddag, der
fjorden pustar gjennom dei modne pærene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, dikt 14, andre del

Her blir den abstrakte angsten beskrevet konkret, mold i føtene, mold er et gjennomgangsord, det er gjenkjening i radioen, og kontrast mellom brun saus til orgelmusikk, og så er det en vill besjeling (fjorden pustar) og en oppsiktsvekkende billedbruk (gjennom dei modne pærene). Hele tiden mener jeg vi må spørre hva diktet og dikteren oppnår ved å uttrykke seg så kunstferdig, hva slags verden det åpner og hvilken formidling som blir mulig gjennom denne måten å skrive på.

Oppsummering og konklusjon

Jeg har forsøkt å gi en ordentlig gjennomgang av hva den første diktsamlingen til Jon Fosse inneholder, og hvordan den er skrevet. Det har vært vanskelig for meg å unngå en smaksdom, og jeg har også tillatt meg å være kritisk både til forfatteren og til redaktøren hans. Nå er dette en debututgivelse, første samling dikt, og det kan argumenteres at det var viktigere å få forfatteren i gang og gi ham frihet til å utforske sin særegne språkbegavelse og måte å uttrykke seg på, enn å få alt perfakt og riktig allerede første gang. Det var ingenting den gang som tilsa at denne samlingen skulle bli studert med den tilnærmingen man har til en nobelprisvinner, og den kvaliteten man forventer fra en forfatter som et enkelt år blir løftet frem over alle andre med denne den aller gjeveste litteraturprisen.

Jon Fosse fikk den, men Georg Trakl fikk den aldri. Som poet var Trakl i en helt annen liga, det tror jeg kanskje Fosse vil gå med på selv også. I hvert fall leser jeg Fosse sånn, at han her i denne samlingen behandler Trakl med stor beundring og respekt, og at han forsøker å lære av ham. En ting som det i denne forbindelse går an å si, er at Trakl gjennom poesien skrev om sitt liv og sine livsbetingelser. Det hadde en særegen interesse, som tyskspråklig østerriker, kort før verdenskrigen og keiserrikets fall. Denne måten å skrive og tenke på kunne aldri Fosse overta, med sin bakgrunn og sine livsbetingelser. Fosses verden ble ordentlig beskrevet gjennom dramet, i teaterstykkene, der det å vokse opp på et lite sted med en naust og en fjord, med de muligheter og fremfor alt, begrensninger, det gir. Det var for dette Jon Fosse fikk nobelprisen, og for den skyld, fortjener han den.

Haugtussa, av Arne Garborg

Haugtussa er et verk som aldri har fått helt taket på meg, og som jeg heller ikke har fått tak på. Det er kanskje noe med det å lese en hel historie pakket inn i en samling dikt. Kanskje er det noe fremmed for meg i historien som fortelles, noe som gjør at jeg ikke blir helt engasjert i personene som deltar i den. Kanskje finner jeg ikke riktig blanding mellom analytisk og fantasifull lesing. Haugtussa er kanskje et verk der man skal la seg rive med, og jeg er ikke så lett å få revet med av et verk som dette.

Haugtussa kom ut i 1895, og skiller seg godt ut fra Garborgs tidligere diktning. Romanene Bondestudentar (1883), Mannfolk (1886), Hjå ho mor (1890), Trætte mænd (1891) og Fred (1892) er alle samfunnskritiske, naturalistiske byromaner. Det vil si, de er romaner som vil inn i samfunnsdebatten. De vil på forskjellige måter vise hvordan forhold i samfunnet griper inn i våre muligheter til å leve livene våre, og at disse kreftene er så sterke at man vil gå til grunne om man forsøker å bekjempe dem. Det er på forhånd bestemt ut i fra fødselen hvilket livsløp man har i vente.

Riktignok finnes variasjoner i disse fem romanene.  Fred foregår ikke i byen, men livet i byen er klart et tema, utsatt for Enok Håves forakt. Trætte mænd er mer en dekadent enn en naturalistisk roman, men dekadansen kan kanskje kalles endepunktet for naturalismen. Det er slik det blir når determinismen tar overhånd. Alle disse romaner er også verk som veldig gjerne vil følge med i tiden, helst være litt progressive og sette nye standarder. De tar opp aktuelle temaer, og gjør det i en skrivestil som er helt i tråd med den rådende i tiden.

Haugtussa er ingen roman. Den behandler heller ikke særlig samfunnsaktuelle temaer, er på ingen måte samfunnskritisk, og har ingenting med byen å gjøre. Det er nesten som om Garborg melder seg litt ut. Riktignok er 1890-tallet kjennetegnet at diktningen forlater det tilsynelatende objektive man hadde som mål i realismen og naturalismen, nå skal diktningen være subjektiv, og den kan godt være litt mystisk. Knut Hamsun er den ledende romanforfatteren, Sigbjørn Obstefelder den ledende poeten. Selv Henrik Ibsen er ikke så klar og tydelig som han pleide å være. Men Haugtussa skiller seg helt ut fra alt alle disse tre gjorde også. Den er sitt eget verk, i sin egen stil.

Komposisjonen i Haugtussa er slik at en samling enkeltdikt er satt sammen slik at de skal danne en slags helhet. De forteller historien om ungjenta Veslemøy, som blir Haugtussa fordi hun blir synsk og kan se det ingen andre kan se. Inkludert i dette er de underjordiske, og andre overnaturlige vesener.

Historien har ingen tydelig fortellerstemme, vil jeg si, og heller ingen drivende kraft som får den fremover. Mange av diktene står helt utenfor handlingen, de er bare naturskildringer, stemningsbilder eller en samling pussige gåter og påfunn. Noen av disse diktene kan sies å være oppstått i Veslemøys sinn, eller tjene som en beskrivelse av dette sinnet, men Garborg ser ut til å bevege seg helt fritt fra det ene til det andre, og kanskje det tredje og fjerde og videre med. Komposisjonen i Haugtussa frigjør Garborg fra begrensningene de episke romanene har gitt ham.

Når jeg uttaler meg om dette, føler jeg at jeg er litt på vaklende grunn. Etter min mening fungerer det ikke helt, og det gjør teksten vanskelig å lese. På den annen side skal friheten og det ukontrollerte være et kjennetegn ved Haugtussa. Teksten er ment å skulle åpne for veldig frie assosiasjoner. Dette ligger også både til romantikken og nyromantikken. Diktergeniet skal ikke la seg binde opp av strenge regler og formelle krav. Han må gjerne skrive som det passer ham.

Også i formen på diktene tar Garborg seg friheter. Her er det mange forskjellige rim- og rytmemønster, noen tradisjonelle, noen nye Garborg finner på selv.

Haugtussa

Åpningsdiktet er kanskje det mest kjente. Til deg, du Heid fungerer både som en hyllest til jærnaturen og som en introduksjon til verket. Ivar Hanevik skriver i «Dikt i Norge» at jeg-personen her er fortellerstemmen i verket. Jeg vil også lese noen av strofene som om det er Garborg selv, for eksempel i linjene Eg rømde rædd; men stundom maa / eg sjaa deg att. Strofene 6 – 9 ser imidlertid ut til å være direkte knyttet til verket, særlig nummer 6:

Eg kjenner deg – eg kjenner deg,
som ikkje vann! –
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Dette kan utmerket være Veslemøy. Om verket har en åpen og diskutabel slutt, har innledningen til det en optimistisk om at vi må tro lerkesangen som lover vår.

I Heime introduserers Veslemøy i diktet «Veslemøy ved Rokken». Det tøffer av gårde i jambiske verseføtter kombinert med en daktyl i mellom i førstelinjen og med avsluttende avbrutt jambe i andre linjen: ta-ta, ta-tam-ta, tam-ta / ta-tam, ta-tam-ta, tam. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk karakterisert verseføttene korrekt, men jeg er sikker på at jeg fikk rytmen riktig, og at dette er en munter og ufarlig rytme. Det er høst og uvær, men katten Mons ligger varmt og godt på en pute ved ovnen. Det er ikke før i diktet «Fyrevarsel» vi får et varsel om hva som skal komme. Der er det den døde søsteren viser seg for Veslemøy i drømme. Søsteren varsler at Veslemøy har «den tyngste lagnad / som nokon her kan få«. Men dette diktet skiller seg ut i den første samlingen, der de fleste diktene er lyse og ubekymrede, og der det avsluttes med «Søndagsro». Dette diktet har samlingen gåter diktet også er kjent for, ingen av dem av Garborg selv, vil jeg tro, men han er original  i formuleringen.

«Rundt som eit Egg og langande langt
som ein Kyrkjeveg?»
«Garn-Nystet er baade rundt og langt,
kann eg segja deg.»

Så følger samlingen Veslemøy synsk. Her er det mer driv i handlingen. I det første diktet, «Gamlemor ventar», er Veslemøy ute når kvelden og mørket kommer. Gamlemor sitter hjemme med rokken, svært bekymret for datteren. Diktet varierer i rytme, og blir intens når frykten er intens i strofene 10 – 12. Til slutt kommer Veslemøy hjem, også hun vettskremt. Det er tydelig hun har sett noe eller sanset noe der ute i kveldsmørket. Det neste diktet er en beskrivelse av Veslemøy, i diktet med samme navn. De sentrale linjene er de avsluttende, Ho er skjelvande sped og veik / midt i det ho er ven og ung. Så følger i diktet «Synet» samtalen mellom Veslemøy og mora, rett etter at hun har kommet hjem fra sin uhyggelige kveldstur i mørket. Her forteller Veslemøy at hun har hatt et syn, hun har sett inn i den andre verdi, og der sett at broren til moren er død. Diktet «Haugtussa» avslutter denne samlingen. Her får vi vite hvordan Veslemøy får kallenavnet sitt. Det er denne kvelden i tussmørket, der hun er oppe på haugene, synlig som en skygge, eller en tusse. Tussene levde under jorden, og var høyst ekte, men aldri mulig å få øye på skikkelig. De hadde også overnaturlige og trolske evner, som Veslemøy nå har fått.

«Aa heller vil eg
med Augo sjaa,
enn dauv og blind
gjenom Verdi gaa
og ikkje det Sanne skilja!»

Jol inneholder to dikt om julefeiringen. I det første, «Ungdom», er det vilter og kåt fest for ungdom. Her er det blodet som bruser, gutten tar jenta i sin arm, og jenta følger villig med. Diktet slutter med en advarsel om at slikt kan føre til synd og skam, og den korte gleden kan føre til livslang ange. Så det er å huske på å fagnast på sømeleg vis / og all tid gjeva vår Herre pris, / som unner oss liv og nåde.

Det neste diktet, «Laget», er enda kåtere. Her er det Veslemøy som finner gutten sin. Det er et langt dikt som går over flere sider, og som inneholder den godt kjente formuleringen «Eg såg på deg, og du såg på meg, og me lo så godt.» Her er hele sammenhengen den står i:

Aa hugsar du sist paa den grøne Eng;
eg sneidde og slo,
du breidde og lo;
so sat me kvilte paa Moseseng;
aa du, det var blide Dagar.
Eg saag paa deg og du saag paa meg,
og me lo so godt
og forstod so godt;
eg tenkte med meg: dette jamnar seg,
og sidan seg allting lagar.

Samtidig er Veslemøy også Haugtussa. Og hun ser det de andre ikke kan se. Først er det muntert, at hver av ungdommene har et dyr knyttet til seg, og Kristian Skar, som vil vera slik kar, / men hare-pus spring i hans fotefar. Siden kommer også de underjordiske, tusser og troll, og deltar i dansen. Da blir det folksomt nok. Mot slutten av diktet er hun Veslemøy igjen, og ser gutt og jente finne hverandre. Også Veslemøy får seg en haugkall. Vi får på ny  linjene som ble introdusert i «Det syng» fra samlingen Heime:

Aa hildrande du!
Med meg skal du bu,
i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu.

Her er altså kanskje mannen hun skal ha. Men

Han rettar ut su Bleike blaa Hand;
ho skjelv av Uro og Otte.
Men saa den Møy skuld’ kysse den Mann,
daa hadde han Munn som ei Rotte.

Også dette kan kanskje ses som et varsel. Til slut ber hun Jesus om fred, og siger ned på benken.

I Gjætlebakken er noen mellomdikt, «Vindtrolli», «D’er kje greidt», «Fuglar» og «Under Jonsok». Ingen av disse er avgjørende for handlingen. At det er Jonsok viser at det er gått et halvt år siden julefesten.

I Slåtten består av et dikt som er en hyllest til høstslåtten, og et dikt som heter «Veslemøy undrast». I dette går Veslemøy og undrer seg over gutten hun har møtt. Diktet har omkved, – Me veit, naar det er so laga -. Det er en slags ballade i gammel stil, om overgangen fra å være jente til å bli kvinne, hvor gøy det kan være å være det første, og hva slit som venter i det andre. Likevel er det ingen som vil bli gående jente gjennom livet. Ingen foruten Veslemøy. For i de tre siste strofene før det aller siste at hun vil gjete hundre år, be seg i hvermanns gard og gå fanteferd land og strand før hun går inn i det harde livet som kone til en mann. Men i den siste strofen er omkvedet skiftet

Skjemte og fjasa eit Grand, – lat gaa;
men kysse eit Skjegg! Aa langt derifraa!
— Det var, – um det var so laga?

Det er et aldri så lite skjebnedikt, dette her. Det går den samme vei med dem alle. Når det er så laget, så skjer det. Ikke heller Veslemøy vil slippe det unna.

Rett etter disse to trygge og koselige småsamlingene kommer Dømd. Det består av et eneste dikt, som står uhyggelig for seg selv i samlingen. Det er Veslemøy – nå som Haugtussa – som på vei hjem ser en gammel kar gå og streve med steiner han ikke får flyttet. Han har solgt sin sjel for mammon, og gjort et eller annet svik. Nå får han sin straff.

Dei vil ta henne er en annen uhyggelig samling. Men denne handler om Veslemøy. Det inneholder 8 dikt. «Måneskinsmøyane» er et syn Veslemøy har. «Heilagbrot» er 8 strofer om kvalene Veslemøy har etter alt hun har sett, og hva hun er i stand til. «Kravsmannen» er et uhyggelig dikt om en dauding som besøker Veslemøy i et syn om natten. «I skodda» er en fortsettelse av dette. Deretter følger diktet «Veslemøy sjuk», der gamlemor får føre ordet litt. Det er her vi får vite at Veslemøy er den eneste hun har igjen, at den ene søsteren er død, og den andre søsteren går i byen som tæve (dansk ord for tispe, brukt også om løsaktig kvinne). Broren har reist på sjøen. At Veslemøy ligger i feberørske kan antyde at de fire første diktene i denne samlingen kan være febersyner Veslemøy har hatt. Hun ligger også og fabler om måneskinsmøyer. Så følger diktet «Snøstorm», der været i de tre første strofene setter stemningen, før vi får se verden gjennom Veslemøys febersyke sinn. Hun ser svære riser overalt, men avslutningsstrofen antyder samme optimisme som avslutningsstrofen i innledningsdiktet Til deg du heid:

Men Soli smiler ovanum Sky;
ho meiner ho kann det herde.
Dei naar ikkje upp med sitt Gnaal og Gny
og Galdresongane svære, –
um aldri dei dette kann lære.

«Draken» er diktet om Heilag-Per, som her er kravsmannen, og som nå får overtatt gården gamlemor og Veslemøy bor på. Han må gå med liv på sin samvittighet, for gamlemor kan neppe stå det over uten gården. Det er mye som tyder på at Veslemøy har sett lenger, for hun er synsk, og Heilag-Per kan nettopp være daudungen i Kravsmannen og den dømte i Dømd. Kanskje er det sitt eget liv han vil få på sin samvittighet. «Hjelpi» Veslemøy (og gamlemoren) får i dette siste diktet i denne samlingen, er fra presten. Den kristne troen med Jesus og Gud er altså sterkere enn vondemaktene som ellers opptrer i verket.

Det vaarar åpner med det andre av de mest berømte diktene i Haugtussa: Mot soleglad. Her er det alvelandet Veslemøy er i stand til å se som blir beskrevet, men på en slik måte, at det kan være en hvilken som helst fantasiverden man vil forestille seg når solen går ned i havet i horisonten. Det går i akkurat samme rytme som Til deg, du Heid. Denne rytmen er Garborgs egen, og siden disse to diktene på mange måter er blitt jærdiktene, har denne rytmen blitt jærrytmen. Det andre diktet i denne korte samlingen er «Vaardag», der Veslemøy er glad over å være ung.

Etter vår kommer sommer, og etter «Det vaarar» kommer Sumar i fjellet. Dette er sammen med «Den store strid» den lengste av samlingene, med 14 dikt. I «Sumar i fjellet» får vi se hvordan Veslemøy kommer sammen med gutten sin. «Paa fjellveg» er et dikt der Veslemøy går på en vei i fjellet, og føler seg trykket av den. Hun føler seg innestengt av fjellene rundt, som om hun er grav ned. «Den snilde guten» i det neste diktet er Jon. Han viser henne hvordan hun skal gjete, og de er sammen hele dagen i et dikt på 14 strofer. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c. Alt er enkelt og greit. Jon kjenner ikke til at Veslemøy er Haugtussa, og svarer lett og greit på alt hun spør ham om og vil vite. Det er en gryende forelskelse her. «På Gjætleberg-Nut» er naturskildring, Gjætleberg er navnet på plassen. «Dokka» er navnet på kua, diktet om den er på 8 linjer, og helst med for at Veslemøy kan spørre den om det er «von / (…) i Jon». «Veslemøy lengtar» er et langt og vakkert dikt. «Blåbær-lid» er et nytt mellomdikt, der det trygt og ufarlig handler om hvordan gjeteren må passe på for bjørn og rev og ulv, også her går tankene til slutt til guten i Skare-brotet. I «Møte» møtes de igjen. Rimmønsteret er det samme som i «Den snilde guten», der de møttes først. Mot slutten av diktet blir det regn og tordenvær. De må søke ly sammen, og der sovner hun i hans arm. «Kyllingdans» er et mellomdikt, nesten som en barneregle. Det har ganske grei funksjon som lekedikt, mens Veslemøy og Jon koser seg i sammen. Elsk er et dikt der Veslemøy i kåtskap tenker på sin nye kjæreste. «Skogglad» handler om en hare, som ser ut til å ha et slags sjelefellesskap med Veslemøy. Også den løper rundt og er engstelig hele tiden. Det er Veslemøy som har tankene i dette diktet, som slutter med et ønske om at hun og haren skal være venner all vaar tid. Rimmønsteret er for øvrig strofer med 8 + 1 verselinjer, først 8 med rim i første og tredje, andre og fjerde, altså kryssrim, men så kommer det en ekstra linje med et kort rim på sjette og åttende. All vaar tid er et sånt rim, som diktet avslutter med, og som det blir lagt ekstra vekt på.  «Eit spursmål» er en tenkt liten samtale mellom mann og kone på Skare.  Mannen mener kona tror på for mye trollsnakk, kona at menn er for kloke med alt det dei veit og veit. Dette er også et mellomdikt, mens vi venter på hvordan det videre går med Veslemøy og Jon i Skarebrotet. «Ku-lokk» er Veslemøy som lokker på kua. Noe av lokkingen kan nok leses som en analogi på sin egen tilværelse, om hvordan hun skal jage ormen som bit din legg, / og Flugu og My og stingande Klegg. Det er tingene som plager. Diktet slutter med at kua kommer til gards, som ei dronning, slik kanskje også Veslemøy kan komme dit. Det blir i så fall humoristisk med avslutningslinjen: og alle ropar: aa nei, for Ku! I «Vond dag» får Veslemøy vite at Jon i Skarebrotet har sveket henne, og funne rike megga ifrå Aas. Diktet er fullt av regn og uvær, og Veslemøy kan ikke gråten tvinge. «Ved Gjætlebekken» avslutter denne samlingen. Dette er for øvrig et av diktene som er tonsatt av Edvard Grieg, og et av dem han kommer heldigst ut med, med artige bekketriller i pianoet, om enn den kunstferdige måten å synge kanskje vil låte fremmed for våre moderne ører. Selv om det er et trillende og klart dikt, klart og trillende som bekken det handler om, så er det dystre ting som ligger under. Veslemøy søker trøst i bekken, som klukker fornøyelig, enda alt som har hendt. La oss for eksemepel se på avslutningslinjene i de fem første strofene, som er strofene før diktet skifter karakter og går over i en annen rytme:

– Aa, her vil eg kvile, kvile.

– Aa, her vil eg drøyme, drøyme.

– Aa, her vil eg minnast, minnast.

 – Aa, her vil eg gløyme, gløyme.

– Aa, lat meg faa blunde, blunde.

Hvile, drømme, minnest, glemme og blunde. Veslemøy vil finne ro og hvile, drømme om hva som kunne vært, minnes tingene, men også glemme dem. Diktet har så en mellomstrofe, før huldra trer frem i Veslemøys drøm:

Du skal kje graate for din Gut deg sveik,
og ikkje gaa med desse saare Tankar;
han minnest deg so tidt der han no vankar,
og tregar sorgfull, for han var so veik.

Diktet slutter med at Veslemøy har glemt alt. Sommeren er over.

Paa Skare-Kula består av 11 dikt. «Det vaknar» er et langt dikt. Det er selve naturen som våkner, alt sammen, men særlig alle de underjordiske og ellers usynlige vesener, satt i en ramme av fjell og hav og himmellegemer. «Dei hyller sin Herre» er de samme vesener som våknet i det første diktet her, som nå hyller sin herre, høvdingen i Hel. Hel er det underjordiske riket i norrøn mytologi, der det vonde og onde holdt til. I «Prøve» er det selveste Fanden som prøver hvem han vil ha inn i flokken. «Svarte-katekisma» er diktet om læren man må svare til for å bestå prøven, og bli en del av Fandens flokk. Det starter med en slags omvendt, ond variant av de ti bud, der det sjette bud for eksempel er – Ver eit Svin, / men utantil blank og fin. Så følger en slags bønn om at denne pakten skal bli oppfylt, og den onde verden bestå, og aldri bli bedre. I «Stjernefall» kommer de alle frem til Fanden, alle som tjener ham og har noe å melde, Finnekjerring, Fantekjerring, Gulkledd kjerring, ei mager kjerring, krylrygg-kjærring (krylrygg er det samme som pukkelrygg), kjerring som blinker, Troll-kokke, og mange, mange flere. De har alle forskjellige trollerier, som gjør at det blir dårlig å leve på jord. Noen av disse versene inneholder smått samfunnskritikk, og samlet blir de et uttrykk for det motsatte av god jærmoral. Det neste diktet, «Ein søkjar», handlar om ein til som vil inn i Fandens flokk. Den høye gjesten i «Høg gjest» er Døden selv. Han kommer ridende på en svart hest, og med sid, svart kåpe. Døden er her Fandens tjener, men også en Fanden kaller sin bror. De forbereder til dans, og dansen foregår i «Troll-dans». Det begynner i galopperende rytme, satt sammen av en daktylos og to jamber, lett-tung-lett, lett-tung, lett-tung. Deretter skyter det fart når to takter blir kuttet, og diktet fra strofe 5 går over i jambe og anapest, ta-tam, ta-ta-tam. Det er også der dansen begynner. I de første strofene er det også hestene som rir bort til dansen med alle trollene og de andre som skal delta i den, strofe 1 begynner med:

Det klakkar i Berg og Bru
av Hov og av Heste-Sko;

Strofe 3 har:

Og rundt i Vilske det gjeng
med Rop yvi Stokk og Stein;
det svingar med Svans; det sleng
med Hovar og Daudingbein;
og gnellande Trollkjeringmaal

Strofe 4 er en mellomstrofe og i 5, der rytmen skyter fart, begynner dansen:

Men daa vart det Dans
daa ho fyrst var hans;
ho banna og beit,
ho slo og ho sleit,
og leika paa Voll
med sitt Kloveberg-Troll,
so baade det lo og lét.

Et stykke ut i dette diktet kommer en strofe som begynner med: «Veslemøy fæler.» Det er altså Veslemøy som ser alle disse vonde synene, både dansen og de 6 første diktene i denne samlingen ser vi gjennom henne. Og så får vi forklaringen på hva det vil bety at hun i «Blåhaugen skal sin sylvrokk snu». Hun får ikke gutten sin, og kan derfor gjerne la seg ta av haugmannen. Hun er Haugtussa.

«Og vil du vìta den Guten blid,
so sjaa deg att yvi Herdi! –
Du ser han i Loftet med Gjenta si;
der gløymer han heile Verdi.
So hev han det godt
kvar langande Nott,
og Haugtussa hev han til Spe og Spott.»

Det er med hennes egne ord vi får det i nest siste strofe:

no ser ho det vel; no hugsar ho alt,
og Verdi for Veslemøy visnar.
Ho vender seg graa.
«No kann du meg faa.
No kann eg gjerne i Haugen gaa.»

Haugmannen blir naturligvis glad over den store fangsten han får. Nå skal han vise henne Gumle den gamle med visdomsord. «Bergtroll» har en – hva engelskmennene ville kalt – awkward rytme, med to trykktunge stavelser i starten, og så ingen versefot å holde fast ved. Det er også stadig skiftende variasjoner i tempoet versene er naturlig å lese i, og det er ingen rim å hvile seg på. Dette er Bergtroll. Mange av setningene er også stokket om, på en krøkkete måte på norsk (feks «Gufs stend som or kjellar kald» strofe 1), og hver av strofene har 6 + 1 linje, der sistelinjen er bare ett (enstavelses-) ord. I første strofe er dette ordet «kald», det passer godt med et slikt negativt ord av kulde, om enn dette grepet med gufsene ord i sluttlinjen ikke er gjennomgående for hele diktet. Diktet «Gnavlehol» er forberedelse til gamle Gumles visdomsord. Visdomsordene får vi i siste diktet, «Gumlemål». Dette har nesten preg av å være en skapelsesberetning, en religiøs fortelling om verdens og underverdens historie fra oppstandelse til ragnarokk. Men det er Gumleord, så det er ingen tyngde i dem. Hver linje består bare av to-tre ord, det går altfor raskt frem, vi får kanskje følelsen av at Veslemøy er fanget i en hvirvelvind av skremmende syner i hodet sitt. Diktet – og samlingen – avsluttes også med at dagen gryr, og at hun våkner alene i Skare-ås. Vi kan lese det alt sammen som om hun har hatt mareritt.

Den store strid er den siste samlingen, og den jeg liker best. Her er det også diktene står dårligst på egne ben, og nesten må leses i sin sammenheng for at de skal få full virkning. Haust er innledningsdiktet, der havet med sine rullende bølger blir brukt i sammenligningen med Veslemøys følelser nå som hun er forlatt av gutten sin. Vi har også høsten her satt opp mot våren i «Det vaarar», fra tidligere. Den gang ventet sommeren med kjærligheten, nå venter den kalde og døde vinter. Diktet «Raadlaus» er et av de sterkeste og vondeste i hele Haugtussa-verket. Ikke fordi selve diktet er så mesterlig skrevet, men fordi innholdet i det er så troverdig bygget opp til. Noen av de andre diktene, særlig i Paa Skare-kula kan jo bli litt kunstferdige og fremmede for oss. I «Raadlaus» er det Veslemøy som veldig direkte og menneskelig savner sin kjære gutt. De to første strofene og den siste begynner med en gjentakelse, å gode/vene min gut, å snilde/gjæve min gut, det er sterke følelser i fritt utløp. Den eneste strofen som ikke har en slik type gjentakelse er den tredje, der Veslemøy ser tilbake på hvordan det var:

So trygg og varm
i din gode Arm
eg gløymde Sorg og eg gløymde Harm.
Men aldri meir
eg finne deg maa,
og aldri meir
deg i Augo sjaa,
og Graaten brenn i min kjøvde Barm.
– Aa nei, at du kunde svike.

Siste strofen har at Veslemøy ønsker seg død og aldri vil ha «ein glad dag meire». Diktet «Den som fekk gløyme» er et inderlig ønske over åtte verselinjer om å få lov til å glemme det som har hendt. I «Kor hev det seg» ser Veslemøy seg selv utenfra. Hun kjenner ikke seg selv og sin verden igjen. Hun ser at alt er det samme, men på samme tid helt forandret.

Framand er Heid og framand er Myr;
framand tykkjest meg Katt og Kyr.
Framand glor det sin eigin Veg;
vil meg kje noko. Kjenner kje meg.

Sånn er det at oppfattelsen av tingene er viktigere enn tingene selv. Tidligere kunne tingene være lyse og fine, nå som kjærligheten er tapt, er alt tomt og fremmed og uten glede. Det fortsetter i samme stil i «Vinter-storm», der Veslemøy ønsker seg stormen, og at den gjerne måtte sluke opp hele jorden. «I kyrkja» er et dikt der Veslemøy er på besøk i kirken, men det er ikke hva som foregår i kirken som er viktig, ikke et ord om det. Hele diktet handler også her om savnet og fortvilelsen. Det er først når gudstjenesten slutter og folk skal hjem Veslemøy liksom våkner til seg selv:

Eg skvett og vaknar, naar Folk vil gaa.
– Aa frels oss ifraa det vonde!

Så kommer det lange diktet «Ein bele», der bele er en som beler, altså en frier.  «Uro» er neste dikt, så kommer «Bøn». I dette diktet henvender hun seg ikke til noen spesiell, det er til du som hjelpe kan.  De gjenstående diktene er «Paa vildring», «Ho vaknar», «I Blaahaug» og det siste diktet, Fri.

På poesibloggen har jeg skrevet om noen av diktene i Haugtussa. De to første er skrevet skikkelig, mens postene til de fire siste er uferdige.

Til deg, du Heid (Til deg, du Heid og bleike Myr) – Innledningsdiktet.

Det syng (Aa hildrande du! / Med meg skal du bu; / i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu) – fra Heime.

Mot soleglad (Det stig av hav et alveland) – fra Det vaarar.

Elsk (Den galne Guten min Hug hev daara) – fra Sumar i fjellet

Haust (No rullar Havet svært mot Land) – fra Den store strid

Fri (Ho ber deg gjenom Helheims Gov; / der skal du skimte Livsens Lov / og gjenom Rædsle lære / det Verk, som vert di Ære.) – avslutningsdiktet.

Originalteksten til Haugtussa kan leses flere steder på internett. Jeg synes denne siden til biphome.spray.se er fint satt opp, med teksten til høyre og bokmerker til venstre, slik at man kjapt kan komme seg til akkurat det diktet man vil lese.