En klassiker. Den kom ut i 1899, i Blackwoods Edinburgh Magazine, som en føljetong, og etter det i utgivelsen Youth: and Two other stories (1902), av Joseph Conrad (1857-1924). Både forfatteren og verket er ganske utrolig.
Forfatteren først, Joseph Conrad, eller Josef Teorod Konrad Nalescz Korseniowski, født i Berdyttsjiv i det som den gang var det russiske imperiet, nå er Ukraina, og underveis har vært Polen. Han er regnet som polakk, men emigrerte, først til Marseille, så videre til Storbritannia. Her levde han et action–fylt liv, deltok på mange sjøreier som sjømann på den britiske handelsflåten. Han ble kaptein, og han ble britisk statsborger.
Og han lærte seg så godt engelsk at det er et språklig fenoment oppkalt etter ham, Conrad-effekten, eller tilfellet Conrad, en mann som lærer et fremmed språk til mesterskap, men som snakker det med kraftig aksent av morsmålet.
Så slenger han ut noen tekster, jeg må innrømme at de ikke har fanget meg så enormt, men så er ikke jeg så begeistret for de britiske og amerikanske og øvrige engelskspråklige tekstene, er ikke så actionfylt, jeg liker bedre russisk og tysk, og våre egne norske og skandinaviske forfattere. Jeg husker jeg kjøpte novellesamling av Conrad og Tsjekhov på samme antikvariat, i Bergen, i samme format, leste blant annet Lord Jim, men ble ikke så enormt fanget. Det var noe helt annet med Tsjekhov.
Nok om det. Dette er Herat of Darkness, som har gått inn i kulturhistorien vår. Mørkets hjerte, heter den på norsk, og er av de verk, der mange kjenner tittelen, uten å kjenne verken. Det ble også en mildt sagt berømt film, Apocalypse now, og det er flerfoldige teaterstykker bygget på verket.
Så jeg må gjøre et nytt forsøk. Som en ganske halvgammel mann, sette av tiden, det er tre deler, til sammen omtrent 93 sider. Lese det. Lese om det. Sette meg inn i det, bli med på reisen, og skrive om det.
Helt grei litteratur 