Kategoriarkiv: Epikk

Episke tekster er romaner, noveller, eventyr og kortromaner. Fra 2017 vil det bli postet episke tekster onsdager (kortere, noveller og eventyr) og torsdager (lengre, romaner).

Mester Alberto fra Bologna (Tiende fortelling, første dag), fra Dekameronen av Giovanni Boccaccio

Overalt i verden og særlig i Italia sitter folk nå isolert og i karantene under vår tids pandemi, som er korona-viruset, Covid-19, det som lumskt smitter, og kanskje dreper, og som beviselig tvinger hele vårt hypermoderne samfunn i kne. Hva er da bedre, enn å bevege seg trekvart årtusen tilbake i tid, til middelalderens pandemi, som var svartedauden, sykdommen som smittet og smittet og smittet og drepte langsomt, smertefullt og sikkert. Det er noe med måten å tenke på, hva som er krise, hva som er katastrofe, og hva som er årsaken til krisen og katastrofen, og hvordan den skal håndteres og hva man skal gjøre med livene våre mens den pågår.

I vår tid skrur folk på dataskjermene sine, om de er på datamaskin, nettbrett eller mobiltelefon, og diskuterer opp og ned i mente hva som er årsak og konsekvens, samtidig som man der også gjør forsøk på å vise at livet går sin gang, med møter og sosialt liv, moro og underholdning, humor og skjemt. Vi har referansen til de som spilte fiolin mens Titanic sank, fra en storfilm med Leonardo di Caprio i hovedrollen, og selv i påsken har vi knapt noen referanser til Bibelen og frelsen og undergangen, med Jesus Kristus i hovedrollen.

Den historien stod sterkt i middelalderen. Den gang det å reise til havs eller hvor som helst var forbundet med fare, i alt man gjorde var det reell risiko for at man ikke ville slippe fra det med livet. Og etter døden ventet frelse eller fortapelse, sånn at man etter livets pinsler kunne vente evige pinsler i døden, eller den evige salighet i frelsen. For å oppnå frelsen, gjaldt det på noe vis å unngå verdens fristelser, for de kunne lede inn i synden, som igjen ledet inn i fortapelsen. Dermed ble livet bare enda mer knugende.

Sleng inn en byllepest, med spredning til godt over halve befolkningen i enorme områder over hele Europa, og store deler av den ellers kjente verden, og med en dødelighet på opp mot hundre prosent – de som får den, dør – og du har settingen for Boccaccios Dekameronen.

Giovanni Boccacio ble født sommeren 1313, i Toscana, nær Firenze. Han var altså i 30-årene da pesten kom. Boccaccio overlevde selv, men mange av hans nære venner og familiemedlemmer døde, blant annet broren, stemoren og faren. Korona-tallene fra Italia er grusomme, scenene derfra setter skrekk i en hel verden, i 1348 døde fire femdeler av Firenzes befolkning av pesten, i følge Italiensk Wikipedia.

Det er sterkt. Det er at verden faller fra hverandre. Det er å se på byen der du bor, og tenke at fire av fem skal vekk, under svært store smerter, og med dødsfrykten i tillegg til den sterke fysiske smerten straks byllene oppstår, og sprer seg. Behandling, verken lindrende eller legende, fantes av betydning. De som behandlet, ble selv smittet, og døde.

Ideen til Boccaccio er å skrive en bok, der de redselsfulle scenene er bakteppe. Alle har dem veldig friskt i minne, første versjon av Dekameronen er ferdig i 1351, knappe tre år etter pesten. Under pesten samler en gruppe kvinner seg på et slott, 7 stykker, og de får etter hvert selskap av tre menn. De vet de ikke kan vende tilbake til samfunnet mens pesten pågår, så de velger heller å oppholde seg på slottet i en slags selvpålagt karantene. For å få tiden til å gå, og for å underholde seg litt, bestemmer de seg for å fortelle hverandre historier, en hver, i ti dager. Det er disse historiene som er novellene i Dekameronen.

Resultatet er et forunderlig verk, uten sin like i verdenshistorien. Riktignok var det vanlig å samle fortellinger ved å legge dem i munnen på deltakere i en forsamling eller et selskap, den gang for lenge siden, men slik det fungerer hos Boccaccio, er det ingen som har gjort det. Det er vanskelig å si hvor mye av virkningen som er bevisst, men dette med at fortellingen blir lagt i munnen på en overordnet forteller som gir ordet videre til nye fortellere, det skaper en slags spenning i det fortalte man må helt opp til modernismen på 1900-tallet, før man finner det forsøkt gjentatt. Forfatteren, Boccaccio, har to lag mellom seg, og de historiene han forteller, og den moralen noen av dem har.

Jeg har tidligere postet den mest obskøne av dem alle, den om eremitten som ikke klarer å motstå fristelsen fra ei ung jente som søker ham, for å finne Gud. Innholdet ville kunne vekke anstøt selv i våre dager, om det ikke var for at det er så lystig og humoristisk fortalt, at du gjør deg til idiot om du tar det helt alvorlig. Og så har du rammefortellingen, de 7 kvinner og 3 menn, som sitter og forteller hverandre historier, mens verden faller sammen rundt dem.

Den første dagen forteller de forskjellige historier, og ikke alle obskøne, ikke engang alle amorøse. Her er også toleranse av en type man ikke skulle tro hørte middelalderen til, for eksempel i fortellingen Filomena forteller, den tredje, om jøden Melchisedec som får et spørsmål fra sultanen i Babylon, hvilken religion som er den sanne. For å komme seg ut av knipen, forteller Melchisedec en lignelse om en far som hadde tre sønner, og en verdifull ring å gi i arv. Han kan ikke godt gi denne flotte ringen bare til den ene, så han lager to ringer til, sånn at de kan ha en hver, og ingen kan vite hvilken av dem som er riktig. Lignende er det i fortelling 2, fortalt av Nifile, der det er jøden Abraham som kommer til Roma for å bli kristen, eller for å se hvordan paven og kardinalene i pavehoffet lever. Vennen Giannotto mister da alt håp om å få vennen omvendt, så mye snusk og fråtsing og fanteri som foregår der i gården, men resultatet blir heller det motsatte: når Abraham ser hvor ille det står til, blir han imponert over en religion som tross dette likevel vokser, og kommer til at denne må være sann. Dioneo forteller i fortelling fire om en munk som får lurt en abbed til å begå samme synd som han selv, i det han etterlater ham med nøklene til en celle, der jenta også munken har forbrutt seg mot befinner seg. Og når abbeden selv begår samme synd, får munken overtaket på ham. Dionea har det med å fortelle litt frekke historier.

Mester Alberto fra Bologna

Men dagens tekst er altså den til dronning Pampinea, hun som fungerer som en slags leder i forsamlingen, og også er den eldste og verdigste. Det er hun som tar initiativene, og organiserer forsamlingen, og hun gjør det i veldig god demokratisk ånd, der de hver dag skal velge en ny leder. Første dag er det altså henne, og valgene deretter består i at dagens leder peker ut neste dags, sånn at det går på rundgang.

Berre ein hund, av Per Sivle

Per Sivle (1857-1905) var fra Flåm i Aurland, Sogn og Fjordane, en skikkelig arbeiderdikter, en skikkelig nasjonalist, en skikkelig slugger. Han var uekte barn, som det het den gang, født utenfor ekteskap, og moren døde da han var to år. Barndomsårene brukte han på flyttefot, fra sted til det, og denne flyttingen holdt han frem med gjennom hele livet. Han ble aldri helt rotfestet.

Min inngang til ham var ganske spesiell, det er anagrammet til navnet hans, Elvis, og så novellen, Berre ein Hund. Her må det være noe, det kan jo umulig være tilfeldig at Elvis Presley fikk en hit med Nothing but a Hound dog, en morsom tilfeldighet. Og nysgjerrigheten var vakt.

Så er det noe med dikterne og kulturpersonlighetene fra andre halvdel av 1800-tallet. Det er gullalderen vår, det er noe med dem. Om det var strømningene i tiden som traff så godt Norge, eller om det bare var det at høy kvalitet er reproduserende. De dyktige leser og lærer av hverandre.

Ja, og så er det det at det er en periode der står mye på spill. Det er demokratiet som tar en vending fra embetsmennene og besteborgerne, til folket med bønder og arbeidere, i hvert fall lite grann. Det var en kamp for sosial rettferdighet. Og det var spørsmål som aldri før var diskutert, som nå ble aktuelle, og som forfatterne og kunstnerne gikk i bresjen for. Det var en kamp om sosial rettferdighet, om en reduksjon av de mektiges formelle og uformelle makt, og en viss grad av likestilling og frigjøring. Det var noe reelt å gjøre opprør mot, og det skrevne ord i bøker og aviser var middelet.

I hvert fall hoper det seg opp med dyktige forfattere og skribenter i perioden, og de skriver alle sammen som om det er noe som står på spill.

Hva vi har fordel av i dag, er at de gamle forfatterne er så veldig lett tilgjengelige gjennom det vidunderlige internettet. For å lese Per Sivle i hans egne ord, er det bare å gå til nasjonalbiblioteket, og der får jeg opp andre utgave av hans litterære gjennombrudd, Sogar, der Berre ein hund er ein av 5 noveller-Det er høytidsstemt med begynnelsen:

Han Hall var inkje anna han, Stakkar, han var berre ein Hund.

Per Sivle: Berre ein Hund (Starten)

Det blir gode noveller av slikt. Absolutt noe som kan leve i 150 år, og leses på nytt, for å finne sin plass i ein helt grei litteraturblogg. Andreutgaven av samlingen er fra 1890, førsteutgaven fra 1887, så han begynte med en suksess, godeste Per Sivle. Og han skriver i et språk som gjør det deilig utfordrende selv for en språkfantast som meg. Her skal ingenting komme gratis. Dette er atskillig vanskeligere å lese enn dansken til Hans Christian Andersen noen tiår tidligere, eller Oehlenschläger, eller for den saks skyld Thomas Kingo og Dorthe Engebretsdotter. Å lese Per Sivle er regelrett tungvint.

Men det er alt sammen en vanesak, og en norsk språkbruker har alltid kort vei til norske tekster. Man må være litt vant med landsmål før noen som helst språkreformer, og det er fordel om man kjenner litt Vossamål. Det første gjør jeg litt, det andre gjør jeg lite. Men Per Sivle har jeg glede av å lese, en språkmann som mestrer sitt språk, og som vil ikke vil høre på kompromiss. Sånn det skal være.

Handlingen? Det er bare en hund, han Hall, som dukker opp i det som er del II, og er stor som ei kvige, og har en tanngard som kunne tygge en slipestein. Det er bra beskrevet. Det er sånn det skal være, sånne noveller man vil lese.

La Peste (Pesten), av Albert Camus

Jeg har jukset litt med denne. Det må jeg innrømme. Jeg har lest boken på norsk. En gang for lenge siden, da jeg var ung og inntrykksøm (som Dag Solstad har formulert det), og en gang nå, i vinterferien, da Corona-viruset var på vei til landet. Jeg tenkte jeg skulle lese litt om hvordan det ville bli.

Pesten. La Peste. Den utkom i Frankrike i 1947, eller kanskje det var Algerie, som Albert Camus kommer fra. I Norge ble den utgitt i bokklubben en gang tidlig på 1970-tallet, tror jeg. Det var den utgaven jeg leste først. Så leste jeg den i en utgave digitalt fra Nasjonalbiblioteket nå, siden jeg ikke kunne finne min papirutgave.

Og nå som jeg skal skrive om boken på Helt Grei Litteratur, lastet jeg for skams skyld boken ned på fransk, siden det nå en gang står «Lest i original» der under tittelen. Men jeg har bare bladd litt i boken, og skumlest her og der, slik man skumleste fransk når man ikke kan fransk.

Det er helt umulig å lese romanen nå uten å se det opp mot Corona-krisen vi er inne i. Da jeg leste boken på ny, i februar, var vi på det punktet man fant noen rotter, men ikke kunne ta det alvorlig. Fortellergrepet i romanen er finurlig, slik man gjorde det på den tiden, mesterforfatterne. Det er en skjult forteller, en forteller som ikke vil stå frem, men som er involvert i hendelsene og forteller om noe han selv egentlig har vært med på. Så han vet hvordan det kommer til å gå, gjennom hele romanen. En slik forteller kunne i februar fortalt at Norge snart ville være lukket ned og stengt, alle skoler og alle barnehager, eksamen avlyst, og ingen russefeiring, og ingen puber, kafeer og restauranter åpne, ingenting åpent, egentlig, og folk skal helst ikke samles, og ingen idrettsarrangement går av stabelen, og folk får ikke reise til hyttene sine i andre kommuner, eller bruke fritidsbåt, eller klippe håret hos frisør, og så videre, og så videre.

Det gir en helt bestemt effekt å fortelle historien på den måten. Man får liksom et forsprang på resten av verden. Slik den av en håndfull unge mennesker har et forsprang på de andre om gjengen skal se en film han allerede har sett. I februar ville verden innvendt at det ville jo ha mye å si for økonomien, folk vil miste jobben, og hvordan vil det gå med reiser og reisevirksomhet, det er jo helt utenkelig, helt utenkelig.

Javisst er det utenkelig, helt inntil det skjer. Og som i verden i dag, som i romanen til Camus er det mye verre enn selv det man kunne forestille seg. Selvsagt har det mye å si for økonomien. Oljeprisen kollapser, kroneverdien kollapser, i USA er børsnedgangen og den økonomiske nedgangen kraftigere enn under depresjonen i mellomkrigstiden. Ja, for det er jo ikke bare i Norge disse tiltakene innføres. Det er hele verden, hele den vestlige verden. Og store deler av resten av verden også.

Hos Camus er det bare en by. En ikke nærmere angitt by. Og sykdommen er nok litt verre enn Covid-17, eller hva vårt virus heter, verre når det kommer til smerter og dødelighet. Dette er pest. Byllepest og lungepest. Ikke vel nærmere angitt, så vidt jeg leser, og skildret som det kan være begge deler.

Døden og smertene er ikke poenget i Camus sin roman. Dette er etterkrigstiden, 1940-tallet. Snart kommer det absurde teater. Smerten, døden og meningsløsheten er grunnpilarer i livet. Ordene Camus bruker er lette og humoristiske, statistiske og kliniske, her blir antall døde nevnt hver dag, ikke så ulikt sånn man nå gjør det i Italia, hvor tallet i hvert fall inntil nylig har steget og steget, slik antall pestofre hos Camus også steg og steg til det vanvittige.

Og folk kunne både finne seg i og ikke finne seg i alle restriksjonene. Mange gjorde forskjellige slags forsøk på opprør, forsøkte å slippe unna og ikke bry seg, og føle og mene det gjelder alle andre, ikke dem. Ikke så ulikt sånn som vi har det i dag.

Forskjellen er altså at får du pest, er du dødsdømt. Du må isoleres, du vil få behandling, men den vil ikke hjelpe. Og det vil gjøre vondt, og du vil bli fortvilet og desperat. Det samme vil familien din, som vil klamre seg til håpet om at dette skal gå bra, at det ikke er pest, og at offeret ikke trenger å forlate dem. Noen få slike scener er skildret. Smertescenen blir lagt til et barn, et uskyldig barn som vrir seg i smerte, og dør. Her er det et reelt følelsesutbrudd, fra legen til presten, legen er sint på presten som kan støtte en Gud som sender sykdommer som torturerer barn. Her er det vel også litt samfunnskritikk å lese, og litt religionskritikk, selv om ingenting av dette tar overhånd i romanen.

Dette er om livsbetingelsene. Slik Albert Camus og de andre eksistensialistene alltid skrev om. Hvordan det er å være menneske, og leve i en by og et samfunn som blir hjemsøkt av pesten, hvordan det er å holde det gående når døden kan komme hvert øyeblikk, og gjør det overalt rundt deg. Det er om hvordan mennesket som individ og som del av et samfunn håndterer slike kriser, og lever i dem, hvordan psykologi og gruppepsykologi spiller inn, og hvordan man ikke tar inn over seg hvor ille det er, og kommer til å bli. Det er en fabelaktig fornektelse av realitetene, og en forunderlig tilpassing til omstendighetene.

The murders in the Rue Morgue, av Edgar Allan Poe

Denne novellen av Edgar Allan Poe (1809-1849) er regnet som historiens første dektektiv-novelle, litteraturhistoriens første ordentlige krim. Du gjør best i å lese den omtrent 36 sider lange teksten før du vet hvem morderen er!

Amerikaneren Poe ble født i Boston den 19. januar, 1809, av foreldre som døde tidlig. Han ble satt til fosterforeldre, ekteparet Allan, i Virginia, og levde et litt omflakkende liv i barndommen og ungdommen. I 1831 begynte han ved West Point, for å bli militær, men derfra ble han kastet ut, og så satset han på å livnære seg av skriving. Det var han blant de første amerikanere som gjorde.

Livet hans var fylt av fattigdom og uhygge. Han giftet seg i 1836, med sin 13 år gamle kusine, Virginia Clem. Hun døde av tuberkolose i 1847, etter å ha lidd med sykdommen i fem år. Poe døde to år senere, alkoholisert og nedbrutt.

Alt dette henter jeg først og fremst fra SNL.

Det er mye som er fascinerende med Edgar Allan Poe. Selv navnet har en slags magisk schwung i seg, det er poesi i det. John Lennon bruker navnet i sangen The Walrus, og Bob Dylan bruker Rue Morgue Avenue som referanse i Just like Tom Thumb’s blues. Så det er noe med ham.

Han er den første som skrev skrekknoveller, den første horror, og den første goter. Det er som om det er han som har satt i gang alt som er av populærkultur, mange av de aller mest populære sjangrene, fører sine røtter tilbake til ham. Han er originalen. Og The Murders in the Rue Morgue er modellen for hvordan man skal skrive detektivfortellinger. Leseren skal ha sjanse til å gjette hvem morderen er, alle nødvendige spor skal finnes i teksten, men det er den briljante detektiven i historien som skal nøste opp saken, til leserens begeistrede – aha! Selvsagt!

Fortelleren i teksten er navnløs, et ganske velkjent grep i datidens litteratur. Det var svært ofte en eller annen bifigur, som kunne fortelle historien, uten å ta aktivt del i den. Man kan si det var et skritt på veien, fra de fullstendige tredjepersonsfortellingene fra klassisk tid, og i sagaene i middelalderen, til det aktive og tenkende jeg-et i modernistiske romaner. Denne fortelleren er helt til å stole på, og har også en funksjon i teksten av å være den som får detektiv C. Auguste Dupin til å skinne. Dette er også et velkjent grep i krimsjangeren. Den kloke detektiv trenger en hjelper til å stille de dumme spørsmålene, og la detektiven skinne i sin logiske briljans. Forholdet mellom Auguste Dupin og hjelperen hans, er kopiert i tusenvis av senere detektivfortellinger. De er det man kaller arketyper.

Jeg skal ikke skrive for mye om handlingen og fortellergrepene i teksten. Ingen skal få vite hvem morderen er, ved å lese denne bloggposten. En god detektivhistorie må alltid ha et mord. Og det skal helst være bestialsk. Man kan trygt si dette premisset er oppfylt hos Poe. Så står politiet maktesløse, som de alltid gjør i slike fortellinger. Leseren får også lagt alle spor foran seg, og så gjelder det å skjerpe hjernen, for å gjette mordren selv. Eller så kan man kose seg med C. Auguste Dupins intellekt, der han skritt for skritt, nøster saken opp.

Som en glødende sjakkspiller setter jeg også pris på at novellen har en ganske lang innledning, der de analytiske og kalkulerende egenskapene for sjakk og dam blir beskrevet. Her kommer dam best ut, siden her er reglene enklere, og spillet lar seg gjøre å beregne. Sjakk er for komplekst, hvilket i følge teksten gjør at det ikke er den som viser best analytiske evner som vinner, men den som unngår å gjøre feil. Denne innledningen er selvfølgelig en forberedelse på analysen som skal komme, da C. Auguste Dupin bruker sitt intellekt, til å nøste opp i hva som skjedde, da de to damene i Rue Morgue ble drept.

Teksten er tilgjengelig gratis, og kan leses online her. Jeg lastet Poes samlinger ned på iPad, og leste dem der.

Ulysses, av James Joyce

En av verdenshistoriens vanskeligste romaner, dette, og også en av de enkleste. Legg merke til at jeg ikke skriver mest kompliserte romaner, for denne romanen er ikke komplisert i det hele tatt. Den er veldig enkel, om en vanlig dag i en vanlig manns liv. Men den er vanskelig å komme gjennom, og det er lass på lass med referanser og allusjoner, og en veldig rik bruk av virkemidler.

Det er kanskje den mest modernistiske roman som er skrevet. Langt på vei definerer den sjangeren. Det gjelder særlig i engelskspråklig litteratur, og engelskspråklig litteraturkritikk. Siden dette er et språk som blir lest og forstått også av mange utenfor språkområde, som hos oss i Skandinavia, er det klart betydningen blir helt enorm.

Selv om få klarer å lese den. Jeg tvang meg gjennom, for mange år siden, men hadde egentlig ikke noe utbytte, før jeg hadde lest og hørt mye mer om den og forfatteren, og forstått mer av hva James Joyce egentlig prøvde på.

Her skulle jeg skrevet mer, men som vanlig blir det stopp. Det som står, for stå som en begynnelse, og en fristelse til å fortsette.

Krig og fred (война и мир), av Lev Tolstoj

Krig og fred, av Lev Toltsoj, ble skrevet mellom 1863 og 1869, og utgitt mellom 1865 og 1869. Det er et fantastisk tiår i litteraturhistorien, samtidig som Lev Tolstoj skriver og utgir dette mesterverket, skriver og utgir landsmannen Fjodor Dostojevskij Forbrytelse og straff og Idioten. Det er høydepunktet for den russiske roman, Dostojevskij med den intense, kampfylte og polyfone, Tolstoj med den oversiktlige, rolige og suverene. Begge skrev verk som ikke har sin like i litteraturhistorien.

For å være litt personlig leste jeg krig og fred for første gang sent på 1990-tallet. Og jeg husker hvordan jeg ung og begeistret tenkte at et godt liv ville være, å ha en «glemselknapp», slik at det gikk an å lese Krig og fred på ny og på ny, resten av livet. Den fanget meg fullstendig. Det er en slik ro og drivende spenning på en gang, så kolossalt mange interessante karakterer, så enormt med handlinger og bihandlinger. Det er historieundervisning og samfunnsstudier, det er filosofi og livsmestring, det er roman i hvert fall jeg føler gjør leseren til et bedre menneske.

Det er store ord. Men nå, 20 år etter, kan jeg godt skrive dem på ny. I original leste jeg война и мир en gang på 2010-tallet, kanskje det var akkurat det året? Jeg tilbrakte ferien i Kiev og på Krim, og leste store deler av boken der, med gloseboken på knærne og den digre ordboken å slå opp i like ved. Jeg var ikke der, midt i 30 årene, så mottagelig som jeg hadde vært midt i 20-årene, og nå midt i 40-årene, er jeg det kanskje enda mindre. Første gang jeg leste romanen, slukte jeg også Tolstojs historiesyn, om at det ikke er personer som driver historien, det er historien som er drivkraften og personene som blir drevet. Napoleon var og er kjent som en stor statsmann og en enda større general på slagmarken, på 1800-tallet genierklært og vel så det. Tolstoj skildrer overbevisende hvordan Napoleon og de andre generalene lite annet kan gjøre enn å bivåne slagene, mens soldatene kriger mer eller mindre i panikk. Berømt er scenen der den russiske generalen i stedet for å legge en slagplan gjennom natten, legger seg til å sove, og dermed er klar til kampen uthvilt. I selve romanen er det overbevisende gjort, skjønt jeg nå har hørt foredragsserier og lest annen krigslitteratur fra 1800-tallet, og har kommet til den mening at generaler og hærførere nok har sitt å si, og at dyktige hærførere er med på å avgjøre utfallet av slagene. Tolstoj deltok riktignok selv i Krim-krigen, og har førstehåndskjennskap til dette her, mens jeg skriver og leser fra sofakroen. Dog er det andre som også har førstehåndskjennskap, og folk som må kunne regnes som eksperter, som står for et annet syn enn Tolstojs. Og om skildringene i selve verket kan diskuteres, går Tolstoj veldig langt og lenger enn langt i det essayistiske etterordet, der han skal forklare for leseren som kanskje ikke har fått det med seg, hvordan disse tingene her virker.

Det forhindrer ikke at Tolstoj med sin Krig og fred har skrevet en av de største romanene i verdenshistorien.

Schachnovelle, av Stefan Zweig

Jøden Stefan Zweig måtte flykte fra nazi-Tyskland. I eksil skrev han sjakknovellen, om den tyske Kansellisten som lærer å spille sjakk i nazistenes fangenskap, og det til et nivå som gjør ham i stand til å utfordre selveste verdensmesteren. Jeg er selv sjakkspiller på hobbynivå, så denne lange novellen fascinerte på flere nivå. Den er herlig urealistisk, men samtidig et psykologisk studium, som i det minste sier noe om Stefan Zweigs syn på menneskesinnet.

Wanderer, kommst du nach Spa… (Vandrer, kommer du til Spa…), av Heinrich Böll

Denne novellen, eller Kurzgesichte, som det heter på tysk, ble utgitt i 1950, kort etter krigen, i en samling med samme navn. Böll skulle bli en av de store av etterkrigstidsforfatterne i Tyskland. Dette er på noen måte hans debut. Den skildrer redslene, nullpunktet, etter krigen. Det er en aldeles forferdelig novelle, i skyggen av en krig som ikke er til å fatte.

Mer kommer…

Vater eines Mörders (Far til et mord), av Alfred Andersch

Jeg leser denne boken i forbindelse med tyskstudiet, og tar noen notater her, underveis. Det er litt vanskelig å få grep om den fra starten, så jeg må gjøre det nøye. Forhåpentligvis får jeg forbedret og renskrevet innlegget innen det postes. Målet er å få lest ut boken også, før eksamen.

Skrevet av Alfred Andersch, utgitt posthumt, 1980. Boken ser ut til å være sterkt selvbiografisk, med både Andersch far og jeg-fortellers far offiser i første verdenskrig. Andersch’ far døde av skadene i krigen, i 1929.

Anders gikk på Wittelsbacher Gymnasium i München, der far til Heinrich Himmler, Joseph Gebhard Himmler, var rektor. Det er på ham hovedpersonen i Vater eines Mördes er bygget på. Tredjepersonsfortelleren, Felix Kein, er Andersch selv. Og Oberstudiendirektor Rex er Herr Himmler, kalt slik av eleven Konrad von Greiff. Mer om dette lenger nede. Det er en viktig del av konflikten i den lille boken.

Tittelen spiller åpenbart på at denne rektoren, er far til Heinrich Himmler, en av historiens verste massmordere.

Alfred Andersch var kommunist. Han skiftet side under krigen, og satt i amerikansk fangenskap fra 1944.

Eksistensialisme. Literatur und Leben skriver om at Andersch befattet seg med spørsmålet om ansvar, og frie valg, i en situasjon som den i nazi-tidens Tyskland. Hovedverket, eller hans mest kjente roman, er Sansibar oder der Letzte Grund (på norsk utgitt med tittelen: Drømmen om Sansibar).  Der er det en trefigur som spiller en symbolsk rolle, Der lesende Klosterschüler, av Ernst Barlach. Spørsmålet er ikke hva man gjør, men at at man har tenkt nøye gjennom hva man gjør, og derfor kan stå for dette etterpå. Denne trefiguren er et symbol på dette, en kritisk lesende figur, som kan gjøre som den vil, uten å bry seg om hva andre tenker.

Var det et selforsvar for Andersch i dette?

Han går i Untertertia B, altså fjerde klasse i skolen. De er 14 år. Untertertia og Obertertia er foreldede begrep for fjerde og femte klasse i gymaset.

Resyme

Historien begynner da fjerde klasse på gymnasiet i München sitter i en gresktime ledet av den kjedelige Klasselærer Kandlbinder. Året er 1928, måneden er mai.

Klassen får besøk av Rektor Rex, og det er kostelig beskrevet hvordan Studentråd Kandlbinder blir helt forskrekket, og ikke får det til for seg overfor det gjeve besøket. For Fritz er det imidlertid ikke helt som det skal, og vi får det første lille varselet om at det er politisk opprør i ham. Rex kaller klassen sin egen, «Så dette er min underklasse B». Fritz reagerer på det, hvorfor bruker han einedomspronomen? Som om klassen er hans? På bakgrunn av hva som senere skal skje, i klassen og i Tyskland, er det et varsel om opprør, mot at noen mennesker kan se på andre mennesker som sine, underforstått at de dermed kan kommandere dem til å gjøre som de vil. Faren, som var offisier i første verdenskrig, snakket også om «sine menn», når han snakket om krigen.

Det er også slik at Rex sier A klassen gjør det dårligere, og Franz tenker mye om det. I det hele tatt gjør Rex et sterkt inntrykk.

Dette kommer igjen, på side 61, der Rex etter utbruddet med Konrad von Greiff, forteller at han vil skrive et brev til Konrads far, for slike elever vil han ikke ha på skolen sin. Igjen dette «sin», som om skolen er hans, elevene hans, noe han – rektor-  har eiendommen over, og kan gjøre hva han vil med.

Opptrinn mellom Oberstudiendirektor Rex og elev Konrad Greiff

Dette er et definerende opptrinn, som tar mye plass. Rex kommer inn i klasserommet, og etter at inntredenen er behørig skildret, tar Oberstudiendirektor – eller Rektor, er kanskje best å si på norsk – Rex, fatt på Konrad Greiff, eller Konrad von Greiff, som han selv vil kalle seg. Konrad er av adelslekt, baron, men som 14 årig barn får han ennå ikke den respekt han kanskje mener det fortjener.

(…) denn für dich bin ich nicht, jemand, den du bloß mit «Sie» andreden kannst, sondern immer noch dein Oberstudiendirektor, merke dir das, er ist ein Jammer, daß vir in Deutschland kein Militär mehr haben dürfen, da würdest du lernen, daß er kein «ja» gibt, sondern nur ein «jawohl, Herr Leutnant». – Ah, sagte er, «beim Militär würde dir schon begebracht werden, was Disziplin heißt.»

s. 48

Og like etter, s. 50:

«Höffentlich werdet ihr alle noch dienen müssen», fügte der Rex hinzu, (…) höffentlich ist das Reich bald wieder stark genug»,

Konrad svarer også et sitat verdig.

«Ich gehöre nicht zum Rindvieh», stieß er hervor. «Und Sie sind nicht Jupiter. Für mich nicht. Ich bin ein Freiherr von Greiff, und Sie sind für mich überhaupt nichts weiter als ein Herr Himmler!»

Det er etter denne episoden Oberstudiendirektor Rex, heller Herr Himmler, blir farlig.

«Der Junge Himmler ist schwer in Ordnung», hatte sein Vater erzählt. «Ein ausgezeichneter junger Mann, ein Hitler-Anhänger (…)» s. 66.

Delen der far til Franz snakker til Franz, om far og sønn Himmler.

Videre er det interessant hvordan gamle Himmler og unge Himmler ser på forskjellige ting. For eksempel nasjonalisme, der gamle Himmler tilhører det bayerske folkeparti, svart er fargen, og ikke har noe mot jøder. Det har unge Himmler. Faren er et karrieremenneske. De skal man passe seg for.

Så følger opplysning, på side 73, for et par uker siden skåret seg ut et hakekors i blikk. Så det er aktiviteter, selv om det bare er 1928. Korset har han på jakken sin, fordi han liker det, og fordi foreldrene er av tysk nasjonalitet, som Franz sier.

Ingen poltiske tegn. Rektor Himmler forbyr det. Like før har han glemt sin egen høflighetsanordning, og kaller lærer Kandlbinder med navn, ikke Herr Doktor. Far til Franz sier far og sønn Himmler ikke er på talefot på dette punkt, at de er dødelige fiender med hverandre.

Interessant blir også Sovjetstjernen brukt som eksempel, interessant, fordi Andersch selv var kommunist. Det står også i fortellingen, Franz var også bolsjevist. Men det er en hemmelighet ingen vet om.

Franz blir hørt i gresk

Liten scene, der i en bisak Studentråd Kandlbinder blir satt på plass. Rex, eller Herr Himmler, hører Franz Kien i gresk, og Franz kan som han selv sier og som vi ser, ingenting. – Dette har dere allerede gjennomgått, vet jeg, sier Rex. – Gjennomgått tirsdag! roper Kandlbinder.

Franz vil bli forfatter, som forfatteren selv, boken er øyensynlig svært selvbiografisk. Nesten som han skriver om sin egen time, sin egen situasjon som skoleelev.

Skolekritkk

Hele fortellingen inneholder sine doser skolekritkk. Men etter at forhøret ved tavlen er over, så gjør Franz seg sine tanker over hvorfor han ikke lykkes i skolen, og hva det er han egentlig vil. Han vil ikke lære, sier rektoren, og det samme sier faren, men ingen stiller spørsmålet hvorfor han ikke vil lære.

Persongalleri

Foreløpig er dette en liste mest for min egen del.

Franz Kien – Forteller. Modell er Alfred Andersch selv. Han er mest en betrakter av historien, og spiller ikke noen rolle i den selv.

Oberstudentdirektor Rex – Herr Himler

Konrad von Greiff – Står får episoden med rektoren. Konrad von Greiff er adelig, og lar seg ikke plukke på nesen.

Klaßlehrer, Studentrat Kandlbinder – Spiller en ganske anonym rolle, først og fremst er funksjonen å vise hvor høyt i status Oberstudenrektor Rex er. Mot ham er klasselæreren ingenting.

Hugo Aletter – sidekameraten på benken de sitter på, ikke den beste vennen til Franz, Franz har ingen fortrolige venner.

Døde sjeler (fortsettelsen), av Nikolai Gogol

Den russiske forfatteren Nikolai Gogol skrev bare en ordentlig roman. Ellers er det helst fortellinger og noen teaterstykker som kommer fra ham. Noen av fortellingene er lange, som Taras Bulba, og kunne kanskje kvalifisere som en roman. Døde sjeler er romanen, og også den er skrevet på en måte som gjør den litt som en lang fortelling.

Grensene er ikke så faste, og de er ikke så viktige heller. Verkene foreligger som de gjør, og vi kan lese dem slik vi selv vil, og slik at det gir oss utbytte. De aller, aller fleste leser Døde sjeler som et selvstendig verk, med begynnelse midtdel og slutt, og det er ikke noe som mangler når hovedpersonen rir ut av handlingen. Men det var altså fra Gogols side ment som første del i en trilogi, etter mønster av Dantes guddommelige komedie. Her kommer omtale av det Gogol fikk skrevet på fortsettelsen, og det han selv valgte ikke å destruere.