Kategoriarkiv: Epikk

Episke tekster er romaner, noveller, eventyr og kortromaner. Fra 2017 vil det bli postet episke tekster onsdager (kortere, noveller og eventyr) og torsdager (lengre, romaner).

The murders in the Rue Morgue, av Edgar Allan Poe

Denne novellen av Edgar Allan Poe (1809-1849) er regnet som historiens første dektektiv-novelle, litteraturhistoriens første ordentlige krim. Du gjør best i å lese den omtrent 36 sider lange teksten før du vet hvem morderen er!

Amerikaneren Poe ble født i Boston den 19. januar, 1809, av foreldre som døde tidlig. Han ble satt til fosterforeldre, ekteparet Allan, i Virginia, og levde et litt omflakkende liv i barndommen og ungdommen. I 1831 begynte han ved West Point, for å bli militær, men derfra ble han kastet ut, og så satset han på å livnære seg av skriving. Det var han blant de første amerikanere som gjorde.

Livet hans var fylt av fattigdom og uhygge. Han giftet seg i 1836, med sin 13 år gamle kusine, Virginia Clem. Hun døde av tuberkolose i 1847, etter å ha lidd med sykdommen i fem år. Poe døde to år senere, alkoholisert og nedbrutt.

Alt dette henter jeg først og fremst fra SNL.

Det er mye som er fascinerende med Edgar Allan Poe. Selv navnet har en slags magisk schwung i seg, det er poesi i det. John Lennon bruker navnet i sangen The Walrus, og Bob Dylan bruker Rue Morgue Avenue som referanse i Just like Tom Thumb’s blues. Så det er noe med ham.

Han er den første som skrev skrekknoveller, den første horror, og den første goter. Det er som om det er han som har satt i gang alt som er av populærkultur, mange av de aller mest populære sjangrene, fører sine røtter tilbake til ham. Han er originalen. Og The Murders in the Rue Morgue er modellen for hvordan man skal skrive detektivfortellinger. Leseren skal ha sjanse til å gjette hvem morderen er, alle nødvendige spor skal finnes i teksten, men det er den briljante detektiven i historien som skal nøste opp saken, til leserens begeistrede – aha! Selvsagt!

Fortelleren i teksten er navnløs, et ganske velkjent grep i datidens litteratur. Det var svært ofte en eller annen bifigur, som kunne fortelle historien, uten å ta aktivt del i den. Man kan si det var et skritt på veien, fra de fullstendige tredjepersonsfortellingene fra klassisk tid, og i sagaene i middelalderen, til det aktive og tenkende jeg-et i modernistiske romaner. Denne fortelleren er helt til å stole på, og har også en funksjon i teksten av å være den som får detektiv C. Auguste Dupin til å skinne. Dette er også et velkjent grep i krimsjangeren. Den kloke detektiv trenger en hjelper til å stille de dumme spørsmålene, og la detektiven skinne i sin logiske briljans. Forholdet mellom Auguste Dupin og hjelperen hans, er kopiert i tusenvis av senere detektivfortellinger. De er det man kaller arketyper.

Jeg skal ikke skrive for mye om handlingen og fortellergrepene i teksten. Ingen skal få vite hvem morderen er, ved å lese denne bloggposten. En god detektivhistorie må alltid ha et mord. Og det skal helst være bestialsk. Man kan trygt si dette premisset er oppfylt hos Poe. Så står politiet maktesløse, som de alltid gjør i slike fortellinger. Leseren får også lagt alle spor foran seg, og så gjelder det å skjerpe hjernen, for å gjette mordren selv. Eller så kan man kose seg med C. Auguste Dupins intellekt, der han skritt for skritt, nøster saken opp.

Som en glødende sjakkspiller setter jeg også pris på at novellen har en ganske lang innledning, der de analytiske og kalkulerende egenskapene for sjakk og dam blir beskrevet. Her kommer dam best ut, siden her er reglene enklere, og spillet lar seg gjøre å beregne. Sjakk er for komplekst, hvilket i følge teksten gjør at det ikke er den som viser best analytiske evner som vinner, men den som unngår å gjøre feil. Denne innledningen er selvfølgelig en forberedelse på analysen som skal komme, da C. Auguste Dupin bruker sitt intellekt, til å nøste opp i hva som skjedde, da de to damene i Rue Morgue ble drept.

Teksten er tilgjengelig gratis, og kan leses online her. Jeg lastet Poes samlinger ned på iPad, og leste dem der.

Ulysses, av James Joyce

En av verdenshistoriens vanskeligste romaner, dette, og også en av de enkleste. Legg merke til at jeg ikke skriver mest kompliserte romaner, for denne romanen er ikke komplisert i det hele tatt. Den er veldig enkel, om en vanlig dag i en vanlig manns liv. Men den er vanskelig å komme gjennom, og det er lass på lass med referanser og allusjoner, og en veldig rik bruk av virkemidler.

Det er kanskje den mest modernistiske roman som er skrevet. Langt på vei definerer den sjangeren. Det gjelder særlig i engelskspråklig litteratur, og engelskspråklig litteraturkritikk. Siden dette er et språk som blir lest og forstått også av mange utenfor språkområde, som hos oss i Skandinavia, er det klart betydningen blir helt enorm.

Selv om få klarer å lese den. Jeg tvang meg gjennom, for mange år siden, men hadde egentlig ikke noe utbytte, før jeg hadde lest og hørt mye mer om den og forfatteren, og forstått mer av hva James Joyce egentlig prøvde på.

Her skulle jeg skrevet mer, men som vanlig blir det stopp. Det som står, for stå som en begynnelse, og en fristelse til å fortsette.

Krig og fred (война и мир), av Lev Tolstoj

Krig og fred, av Lev Toltsoj, ble skrevet mellom 1863 og 1869, og utgitt mellom 1865 og 1869. Det er et fantastisk tiår i litteraturhistorien, samtidig som Lev Tolstoj skriver og utgir dette mesterverket, skriver og utgir landsmannen Fjodor Dostojevskij Forbrytelse og straff og Idioten. Det er høydepunktet for den russiske roman, Dostojevskij med den intense, kampfylte og polyfone, Tolstoj med den oversiktlige, rolige og suverene. Begge skrev verk som ikke har sin like i litteraturhistorien.

For å være litt personlig leste jeg krig og fred for første gang sent på 1990-tallet. Og jeg husker hvordan jeg ung og begeistret tenkte at et godt liv ville være, å ha en «glemselknapp», slik at det gikk an å lese Krig og fred på ny og på ny, resten av livet. Den fanget meg fullstendig. Det er en slik ro og drivende spenning på en gang, så kolossalt mange interessante karakterer, så enormt med handlinger og bihandlinger. Det er historieundervisning og samfunnsstudier, det er filosofi og livsmestring, det er roman i hvert fall jeg føler gjør leseren til et bedre menneske.

Det er store ord. Men nå, 20 år etter, kan jeg godt skrive dem på ny. I original leste jeg война и мир en gang på 2010-tallet, kanskje det var akkurat det året? Jeg tilbrakte ferien i Kiev og på Krim, og leste store deler av boken der, med gloseboken på knærne og den digre ordboken å slå opp i like ved. Jeg var ikke der, midt i 30 årene, så mottagelig som jeg hadde vært midt i 20-årene, og nå midt i 40-årene, er jeg det kanskje enda mindre. Første gang jeg leste romanen, slukte jeg også Tolstojs historiesyn, om at det ikke er personer som driver historien, det er historien som er drivkraften og personene som blir drevet. Napoleon var og er kjent som en stor statsmann og en enda større general på slagmarken, på 1800-tallet genierklært og vel så det. Tolstoj skildrer overbevisende hvordan Napoleon og de andre generalene lite annet kan gjøre enn å bivåne slagene, mens soldatene kriger mer eller mindre i panikk. Berømt er scenen der den russiske generalen i stedet for å legge en slagplan gjennom natten, legger seg til å sove, og dermed er klar til kampen uthvilt. I selve romanen er det overbevisende gjort, skjønt jeg nå har hørt foredragsserier og lest annen krigslitteratur fra 1800-tallet, og har kommet til den mening at generaler og hærførere nok har sitt å si, og at dyktige hærførere er med på å avgjøre utfallet av slagene. Tolstoj deltok riktignok selv i Krim-krigen, og har førstehåndskjennskap til dette her, mens jeg skriver og leser fra sofakroen. Dog er det andre som også har førstehåndskjennskap, og folk som må kunne regnes som eksperter, som står for et annet syn enn Tolstojs. Og om skildringene i selve verket kan diskuteres, går Tolstoj veldig langt og lenger enn langt i det essayistiske etterordet, der han skal forklare for leseren som kanskje ikke har fått det med seg, hvordan disse tingene her virker.

Det forhindrer ikke at Tolstoj med sin Krig og fred har skrevet en av de største romanene i verdenshistorien.

Schachnovelle, av Stefan Zweig

Jøden Stefan Zweig måtte flykte fra nazi-Tyskland. I eksil skrev han sjakknovellen, om den tyske Kansellisten som lærer å spille sjakk i nazistenes fangenskap, og det til et nivå som gjør ham i stand til å utfordre selveste verdensmesteren. Jeg er selv sjakkspiller på hobbynivå, så denne lange novellen fascinerte på flere nivå. Den er herlig urealistisk, men samtidig et psykologisk studium, som i det minste sier noe om Stefan Zweigs syn på menneskesinnet.

Wanderer, kommst du nach Spa… (Vandrer, kommer du til Spa…), av Heinrich Böll

Denne novellen, eller Kurzgesichte, som det heter på tysk, ble utgitt i 1950, kort etter krigen, i en samling med samme navn. Böll skulle bli en av de store av etterkrigstidsforfatterne i Tyskland. Dette er på noen måte hans debut. Den skildrer redslene, nullpunktet, etter krigen. Det er en aldeles forferdelig novelle, i skyggen av en krig som ikke er til å fatte.

Mer kommer…

Vater eines Mörders (Far til et mord), av Alfred Andersch

Jeg leser denne boken i forbindelse med tyskstudiet, og tar noen notater her, underveis. Det er litt vanskelig å få grep om den fra starten, så jeg må gjøre det nøye. Forhåpentligvis får jeg forbedret og renskrevet innlegget innen det postes. Målet er å få lest ut boken også, før eksamen.

Skrevet av Alfred Andersch, utgitt posthumt, 1980. Boken ser ut til å være sterkt selvbiografisk, med både Andersch far og jeg-fortellers far offiser i første verdenskrig. Andersch’ far døde av skadene i krigen, i 1929.

Anders gikk på Wittelsbacher Gymnasium i München, der far til Heinrich Himmler, Joseph Gebhard Himmler, var rektor. Det er på ham hovedpersonen i Vater eines Mördes er bygget på. Tredjepersonsfortelleren, Felix Kein, er Andersch selv. Og Oberstudiendirektor Rex er Herr Himmler, kalt slik av eleven Konrad von Greiff. Mer om dette lenger nede. Det er en viktig del av konflikten i den lille boken.

Tittelen spiller åpenbart på at denne rektoren, er far til Heinrich Himmler, en av historiens verste massmordere.

Alfred Andersch var kommunist. Han skiftet side under krigen, og satt i amerikansk fangenskap fra 1944.

Eksistensialisme. Literatur und Leben skriver om at Andersch befattet seg med spørsmålet om ansvar, og frie valg, i en situasjon som den i nazi-tidens Tyskland. Hovedverket, eller hans mest kjente roman, er Sansibar oder der Letzte Grund (på norsk utgitt med tittelen: Drømmen om Sansibar).  Der er det en trefigur som spiller en symbolsk rolle, Der lesende Klosterschüler, av Ernst Barlach. Spørsmålet er ikke hva man gjør, men at at man har tenkt nøye gjennom hva man gjør, og derfor kan stå for dette etterpå. Denne trefiguren er et symbol på dette, en kritisk lesende figur, som kan gjøre som den vil, uten å bry seg om hva andre tenker.

Var det et selforsvar for Andersch i dette?

Han går i Untertertia B, altså fjerde klasse i skolen. De er 14 år. Untertertia og Obertertia er foreldede begrep for fjerde og femte klasse i gymaset.

Resyme

Historien begynner da fjerde klasse på gymnasiet i München sitter i en gresktime ledet av den kjedelige Klasselærer Kandlbinder. Året er 1928, måneden er mai.

Klassen får besøk av Rektor Rex, og det er kostelig beskrevet hvordan Studentråd Kandlbinder blir helt forskrekket, og ikke får det til for seg overfor det gjeve besøket. For Fritz er det imidlertid ikke helt som det skal, og vi får det første lille varselet om at det er politisk opprør i ham. Rex kaller klassen sin egen, «Så dette er min underklasse B». Fritz reagerer på det, hvorfor bruker han einedomspronomen? Som om klassen er hans? På bakgrunn av hva som senere skal skje, i klassen og i Tyskland, er det et varsel om opprør, mot at noen mennesker kan se på andre mennesker som sine, underforstått at de dermed kan kommandere dem til å gjøre som de vil. Faren, som var offisier i første verdenskrig, snakket også om «sine menn», når han snakket om krigen.

Det er også slik at Rex sier A klassen gjør det dårligere, og Franz tenker mye om det. I det hele tatt gjør Rex et sterkt inntrykk.

Dette kommer igjen, på side 61, der Rex etter utbruddet med Konrad von Greiff, forteller at han vil skrive et brev til Konrads far, for slike elever vil han ikke ha på skolen sin. Igjen dette «sin», som om skolen er hans, elevene hans, noe han – rektor-  har eiendommen over, og kan gjøre hva han vil med.

Opptrinn mellom Oberstudiendirektor Rex og elev Konrad Greiff

Dette er et definerende opptrinn, som tar mye plass. Rex kommer inn i klasserommet, og etter at inntredenen er behørig skildret, tar Oberstudiendirektor – eller Rektor, er kanskje best å si på norsk – Rex, fatt på Konrad Greiff, eller Konrad von Greiff, som han selv vil kalle seg. Konrad er av adelslekt, baron, men som 14 årig barn får han ennå ikke den respekt han kanskje mener det fortjener.

(…) denn für dich bin ich nicht, jemand, den du bloß mit «Sie» andreden kannst, sondern immer noch dein Oberstudiendirektor, merke dir das, er ist ein Jammer, daß vir in Deutschland kein Militär mehr haben dürfen, da würdest du lernen, daß er kein «ja» gibt, sondern nur ein «jawohl, Herr Leutnant». – Ah, sagte er, «beim Militär würde dir schon begebracht werden, was Disziplin heißt.»

s. 48

Og like etter, s. 50:

«Höffentlich werdet ihr alle noch dienen müssen», fügte der Rex hinzu, (…) höffentlich ist das Reich bald wieder stark genug»,

Konrad svarer også et sitat verdig.

«Ich gehöre nicht zum Rindvieh», stieß er hervor. «Und Sie sind nicht Jupiter. Für mich nicht. Ich bin ein Freiherr von Greiff, und Sie sind für mich überhaupt nichts weiter als ein Herr Himmler!»

Det er etter denne episoden Oberstudiendirektor Rex, heller Herr Himmler, blir farlig.

«Der Junge Himmler ist schwer in Ordnung», hatte sein Vater erzählt. «Ein ausgezeichneter junger Mann, ein Hitler-Anhänger (…)» s. 66.

Delen der far til Franz snakker til Franz, om far og sønn Himmler.

Videre er det interessant hvordan gamle Himmler og unge Himmler ser på forskjellige ting. For eksempel nasjonalisme, der gamle Himmler tilhører det bayerske folkeparti, svart er fargen, og ikke har noe mot jøder. Det har unge Himmler. Faren er et karrieremenneske. De skal man passe seg for.

Så følger opplysning, på side 73, for et par uker siden skåret seg ut et hakekors i blikk. Så det er aktiviteter, selv om det bare er 1928. Korset har han på jakken sin, fordi han liker det, og fordi foreldrene er av tysk nasjonalitet, som Franz sier.

Ingen poltiske tegn. Rektor Himmler forbyr det. Like før har han glemt sin egen høflighetsanordning, og kaller lærer Kandlbinder med navn, ikke Herr Doktor. Far til Franz sier far og sønn Himmler ikke er på talefot på dette punkt, at de er dødelige fiender med hverandre.

Interessant blir også Sovjetstjernen brukt som eksempel, interessant, fordi Andersch selv var kommunist. Det står også i fortellingen, Franz var også bolsjevist. Men det er en hemmelighet ingen vet om.

Franz blir hørt i gresk

Liten scene, der i en bisak Studentråd Kandlbinder blir satt på plass. Rex, eller Herr Himmler, hører Franz Kien i gresk, og Franz kan som han selv sier og som vi ser, ingenting. – Dette har dere allerede gjennomgått, vet jeg, sier Rex. – Gjennomgått tirsdag! roper Kandlbinder.

Franz vil bli forfatter, som forfatteren selv, boken er øyensynlig svært selvbiografisk. Nesten som han skriver om sin egen time, sin egen situasjon som skoleelev.

Skolekritkk

Hele fortellingen inneholder sine doser skolekritkk. Men etter at forhøret ved tavlen er over, så gjør Franz seg sine tanker over hvorfor han ikke lykkes i skolen, og hva det er han egentlig vil. Han vil ikke lære, sier rektoren, og det samme sier faren, men ingen stiller spørsmålet hvorfor han ikke vil lære.

Persongalleri

Foreløpig er dette en liste mest for min egen del.

Franz Kien – Forteller. Modell er Alfred Andersch selv. Han er mest en betrakter av historien, og spiller ikke noen rolle i den selv.

Oberstudentdirektor Rex – Herr Himler

Konrad von Greiff – Står får episoden med rektoren. Konrad von Greiff er adelig, og lar seg ikke plukke på nesen.

Klaßlehrer, Studentrat Kandlbinder – Spiller en ganske anonym rolle, først og fremst er funksjonen å vise hvor høyt i status Oberstudenrektor Rex er. Mot ham er klasselæreren ingenting.

Hugo Aletter – sidekameraten på benken de sitter på, ikke den beste vennen til Franz, Franz har ingen fortrolige venner.

Døde sjeler (fortsettelsen), av Nikolai Gogol

Den russiske forfatteren Nikolai Gogol skrev bare en ordentlig roman. Ellers er det helst fortellinger og noen teaterstykker som kommer fra ham. Noen av fortellingene er lange, som Taras Bulba, og kunne kanskje kvalifisere som en roman. Døde sjeler er romanen, og også den er skrevet på en måte som gjør den litt som en lang fortelling.

Grensene er ikke så faste, og de er ikke så viktige heller. Verkene foreligger som de gjør, og vi kan lese dem slik vi selv vil, og slik at det gir oss utbytte. De aller, aller fleste leser Døde sjeler som et selvstendig verk, med begynnelse midtdel og slutt, og det er ikke noe som mangler når hovedpersonen rir ut av handlingen. Men det var altså fra Gogols side ment som første del i en trilogi, etter mønster av Dantes guddommelige komedie. Her kommer omtale av det Gogol fikk skrevet på fortsettelsen, og det han selv valgte ikke å destruere.

Moby Dick, av Herman Melville

Call me Ishmael.

Med denne enkle setningen begynner Herman Melvilles gigantiske bok om Hvalen, Moby Dick. Ishmael er fortelleren i romanen, som handler om kaptein Ahab, og hans jakt etter hvalen som bet av ham foten under kneet året i forveien. Den kom ut i 1851, en tid i USA det var en del uro, presidentene var dårlige, og man var ti år unna borgerkrigen. USA var ennå en ung nasjon, uten en etablert nasjonal litteratur og kultur, England og Storbritannia var regnet som overlegne i så henseende. Boken kom ut samtidig i USA og England, og ble bare en moderat suksess til å begynne med. Det var utover 1900-tallet den opparbeidet seg sin ikoniske status, og ble en klassiker.

Å lese boken på engelsk som et fremmedspråk er en utfordring. Den er svært ordrik, og full av tekniske betegnelser på alt som har med hval og hvalfangst å gjøre. Selv om man leser på ens eget morsmål, trengs nok noen ordforklaringer, for å skjønne nøyaktg hva alt som står der er for noe. Og selv med forklaringer vil man komme til kort, siden dette er teknikker og redskaper fremmede for oss i dag.

På 1800-tallet var hvalfangst stor business i USA. I visse områder var opptil 70 % av næringslivet relatert til hvalfangst, sånn vi i Norge har distrikt der tilsvarende er relatert til fiske, eller olje, eller en annen enkeltnæring, som også gir bieffekter for andre næringer. Herman Melville kjente dette inngående, både etter å ha deltatt i hvalfangst selv, og etter å ha lest omfattende faglitteratur om emnet.

Herman Melville ble født i New York i 1819, som det tredje av åtte barn til foreldrene Allan og Marie Melvil. Barndommen var vanskelig, familien levde over evne, og Allan døde i 1832, dypt forgjeldet. Gjelden var for det meste til Maries foreldre. Viktig er også at Marie kom fra en kalvinistisk familie, og Herman selv ble strengt oppdratt i kalvinismen. Der var det som kjent predestinasjon, og de som var predestinert til himmelen, kunne få det vist i rikdom og fremgang på jorden. Det er beslektet med protestantismen, uten at vi skal gå for langt inn i dette religiøse sidesporet.

Det er tjukt av religiøse sidespor og hovedspor i Moby Dick også. Historien fungerer godt rett frem, men det er lag på lag med utvidet betydning og symboler også. Romanen inviterer til det.

Nærlesing av enkelte kapitler

Det er 135 korte kapitler i romanen. Den amerikanske versjonen har også en epilog, den er sløyfet i den britiske. I norske oversettelser ser epilogen ut til å være med, og det er den kanskje i engelske nyutgivelser også. Uansett, kapitlene er korte, bare noen sider lange, og alle har de en korthugget overskrift. De er alle sammen små studier i seg selv, som små noveller, eller små mesterverk i et større hele.

Jeg har sett nærmere på noen få av dem.

86 The tail

Dette kapittelet på 5 sider går utelukkende med til å beskrive hvalens hale.

Other poets have warbled the praises of the soft eye of the antelope, and the lovely plumage of the bird that never alights; less celestial, I celebrate a tail.

Teknikken er velkjent og velbrukt, og den er effektiv. I stedet for å beskrive noe stort og fantastisk, beskrives bare en liten del av dette store og fantastiske. Om det er en mindre betydelig del av dette store, så blir effekten desto større. Hvalens hale er mektig, men det er bare en liten del av den. Så om man beundrer halen i ærefrykt, hva gjør man da overfor hele dyret?

Både skjønnheten og styrken blir beskrevet.

But as if this vast local power in the tendinous tail were not enough, the whole bulk of the leviathan is knit over with a warp and woof of muscular fibres and filaments, which passing on either side the loins and running down into the flukes, insensibly blend with them, and largely contribute to their might; so that in the tail the confluent measureless force of the whole whale seems concentrated to a point. Could annihilation occur to matter, this were the thing to do it.

d