Kategoriarkiv: Engelsk litteratur

The murders in the Rue Morgue, av Edgar Allan Poe

Denne novellen av Edgar Allan Poe (1809-1849) er regnet som historiens første dektektiv-novelle, litteraturhistoriens første ordentlige krim. Du gjør best i å lese den omtrent 36 sider lange teksten før du vet hvem morderen er!

Amerikaneren Poe ble født i Boston den 19. januar, 1809, av foreldre som døde tidlig. Han ble satt til fosterforeldre, ekteparet Allan, i Virginia, og levde et litt omflakkende liv i barndommen og ungdommen. I 1831 begynte han ved West Point, for å bli militær, men derfra ble han kastet ut, og så satset han på å livnære seg av skriving. Det var han blant de første amerikanere som gjorde.

Livet hans var fylt av fattigdom og uhygge. Han giftet seg i 1836, med sin 13 år gamle kusine, Virginia Clem. Hun døde av tuberkolose i 1847, etter å ha lidd med sykdommen i fem år. Poe døde to år senere, alkoholisert og nedbrutt.

Alt dette henter jeg først og fremst fra SNL.

Det er mye som er fascinerende med Edgar Allan Poe. Selv navnet har en slags magisk schwung i seg, det er poesi i det. John Lennon bruker navnet i sangen The Walrus, og Bob Dylan bruker Rue Morgue Avenue som referanse i Just like Tom Thumb’s blues. Så det er noe med ham.

Han er den første som skrev skrekknoveller, den første horror, og den første goter. Det er som om det er han som har satt i gang alt som er av populærkultur, mange av de aller mest populære sjangrene, fører sine røtter tilbake til ham. Han er originalen. Og The Murders in the Rue Morgue er modellen for hvordan man skal skrive detektivfortellinger. Leseren skal ha sjanse til å gjette hvem morderen er, alle nødvendige spor skal finnes i teksten, men det er den briljante detektiven i historien som skal nøste opp saken, til leserens begeistrede – aha! Selvsagt!

Fortelleren i teksten er navnløs, et ganske velkjent grep i datidens litteratur. Det var svært ofte en eller annen bifigur, som kunne fortelle historien, uten å ta aktivt del i den. Man kan si det var et skritt på veien, fra de fullstendige tredjepersonsfortellingene fra klassisk tid, og i sagaene i middelalderen, til det aktive og tenkende jeg-et i modernistiske romaner. Denne fortelleren er helt til å stole på, og har også en funksjon i teksten av å være den som får detektiv C. Auguste Dupin til å skinne. Dette er også et velkjent grep i krimsjangeren. Den kloke detektiv trenger en hjelper til å stille de dumme spørsmålene, og la detektiven skinne i sin logiske briljans. Forholdet mellom Auguste Dupin og hjelperen hans, er kopiert i tusenvis av senere detektivfortellinger. De er det man kaller arketyper.

Jeg skal ikke skrive for mye om handlingen og fortellergrepene i teksten. Ingen skal få vite hvem morderen er, ved å lese denne bloggposten. En god detektivhistorie må alltid ha et mord. Og det skal helst være bestialsk. Man kan trygt si dette premisset er oppfylt hos Poe. Så står politiet maktesløse, som de alltid gjør i slike fortellinger. Leseren får også lagt alle spor foran seg, og så gjelder det å skjerpe hjernen, for å gjette mordren selv. Eller så kan man kose seg med C. Auguste Dupins intellekt, der han skritt for skritt, nøster saken opp.

Som en glødende sjakkspiller setter jeg også pris på at novellen har en ganske lang innledning, der de analytiske og kalkulerende egenskapene for sjakk og dam blir beskrevet. Her kommer dam best ut, siden her er reglene enklere, og spillet lar seg gjøre å beregne. Sjakk er for komplekst, hvilket i følge teksten gjør at det ikke er den som viser best analytiske evner som vinner, men den som unngår å gjøre feil. Denne innledningen er selvfølgelig en forberedelse på analysen som skal komme, da C. Auguste Dupin bruker sitt intellekt, til å nøste opp i hva som skjedde, da de to damene i Rue Morgue ble drept.

Teksten er tilgjengelig gratis, og kan leses online her. Jeg lastet Poes samlinger ned på iPad, og leste dem der.

Reklamer

Ulysses, av James Joyce

En av verdenshistoriens vanskeligste romaner, dette, og også en av de enkleste. Legg merke til at jeg ikke skriver mest kompliserte romaner, for denne romanen er ikke komplisert i det hele tatt. Den er veldig enkel, om en vanlig dag i en vanlig manns liv. Men den er vanskelig å komme gjennom, og det er lass på lass med referanser og allusjoner, og en veldig rik bruk av virkemidler.

Det er kanskje den mest modernistiske roman som er skrevet. Langt på vei definerer den sjangeren. Det gjelder særlig i engelskspråklig litteratur, og engelskspråklig litteraturkritikk. Siden dette er et språk som blir lest og forstått også av mange utenfor språkområde, som hos oss i Skandinavia, er det klart betydningen blir helt enorm.

Selv om få klarer å lese den. Jeg tvang meg gjennom, for mange år siden, men hadde egentlig ikke noe utbytte, før jeg hadde lest og hørt mye mer om den og forfatteren, og forstått mer av hva James Joyce egentlig prøvde på.

Her skulle jeg skrevet mer, men som vanlig blir det stopp. Det som står, for stå som en begynnelse, og en fristelse til å fortsette.

The Waste Land, av T. S. Eliot

3. januar, 1922 møttes fire personer over en middag i Paris. De fire var James Joyce, T. S. Eliot, Ezra Pound og forleggeren Horace Liveright. Tema var utgivelsen av James Joyces Ulysses, og T. S. Eliots The Waste Land. Det var modernismens egnelskspråklige giganter som var samlet for å diskutere utgivelsen av århundrets mest innflytelsesrike verk. Denne posten skal handle om Waste Land, om Ulysses skal jeg skrive til neste år.

Året 1922 har en spesiell plass i litteraturhistorien. Det er også året for Duineser-elegiene til Rilke, selv om disse strengt tatt ble utgitt året etter. Hver av disse verkene er definerende, de sprenger grensen for hva som er mulig å formulere i ord, og de er med på å definere tiden de er skrevet. Dette er modernismen, den moderne verden med industri, stål og maskiner, få år etter sivilisasjonens kollaps med første verdenskrig. Den nye verden trengte en ny måte å bli beskrevet på. De tre verkene gjør det hver på sin måte, uovertruffent.

The Waste Land skiller seg kanskje likevel ut. Duineser-elegiene har kanskje et mindre publikum, siden det er på tysk, og Ulysses sprenger rammene for alt som er, med sin lek og moro og radbrekking av alle vedtatte normer for hva som er mulig å gjøre i en tekst. Kanskje går det an å si at Ulysses er litt mer av et eksperiment, mens The Waste Land fanger tidsånden med første verdenskrig nylig avsluttet.

Omsider har jeg fått meg selv til å lese dette verket. I tillegg til rikelig med sekundærlitteratur. Min inngang til modernismen har vært den norske og skandinaviske, selvfølgelig, så den russiske og tyske, og bare i mindre grad den engelskspråklige. Fra mine yngre dager har jeg også mye mer romaner og andre prosatekster, enn tekster på vers, og helt frem til de aller siste årene bare korte og forholdsvis lettleste dikt. Så T.S. Eliot og hans Waste land har falt mellom en del stoler, både ved å være engelskamerikaner, og ved å skrive lange og krevende dikt over flere sider.

I en alder av noen og førti, ti år eldre enn Eliot var da han skrev verket, føler jeg meg klar til å ta fatt. Selve teksten er så kort at det er rart jeg ikke har lest den tidligere, så mange referanser som det er til den, men for å få noe ut av den, kreves det rikelig med tilleggslesning. Dette skal også være noe av poenget, og i alle fall noe av diskusjonen rundt verket. Eliot ønsker å skrive en moderne klassiker, blir det sagt, med behov for noteapparat som de gamle klassikerne fra antikken og middelalderen og forgagne århundrer. Han utstyrer til og med verket med et sånt noteapparat selv. Men det er også dem som argumenterer med at dette er noe Eliot vil utfordre, at all verdens referanser aldri kan gjøre man forstår et verk bedre, man forstår det bare annerledes. På Podcasten til BBC (In our time) blir det sagt at Elliots noteapparat er tilfeldig lagt til, for å gjøre teksten lenger.

Det er en fascinerende verden å bli trukket inn i, både dette og Eliots øvrige dikt. Det er et dikt for forskningen, og for de som liker å skrive om litteraturen, siden det er så mye å si, om hver eneste linje i diktet, og om sammenhengen diktet går inn i. Det har betydning både i litteraturhistorien, som et tidsdokument og for Eliots eget liv. Og det kan leses godt på alle disse tre måter.

I det følgende er posten ennå ganske rotete. På sikt er det målet at dette innlegget skal være en god og fyldig støtte på norsk, for alle som vil forsøke seg på diktet.

Om T. S. Eliot

T. S. Eliot har alltid virket litt fjern og utilgjengelig for meg. Både han og verkene hans har jeg helst sett i omtale og referanser,  og de få gangene jeg har prøvd meg på tekstene direkte har de også virket litt avvisende. Det er ikke så lett å lese dikt, og det er enda vanskeligere å lese lange dikt. Når jeg først nå forsøkte å fordype meg litt mer inn i hvem han var og hvordan han var, så søkte jeg først å få inntrykket mitt bekreftet, med T. S. Eliot som en krevende og lærd forfatter å lese, men når jeg har lest mer, har jeg måttet moderere meg.

Thomas Stearns Eliot (1888 – 1965) ble født i St. Louis, Missouri, som yngste av seks overlevende søsken til foreldrene Henry Ware og Charlotte Stearns Eliot.

Han var usedvanlig lærd, behersket Europas fire store levende språk, engelsk, fransk, italiensk og tysk, i tillegg til de to store døde, latinsk og gresk. Han hadde omfattende studier bak seg ved eliteuniversitet i USA og Frankrike, og han hadde opphold i Tyskland, avbrutt av utbruddet av første verdenskrig.

Om tilblivelsen av verket og Ezra Pounds rolle i det

Teksten kom aller først ut i en utgave av Criterion, det litterære magasinet Eliot var bidragsyter i.

T. S. Eliot skrev det i samarbeid med Ezra Pound. Det vil si, Eliot sendte det ferdige manuskriptet til Pound, som reviderte det grundig. Jeg vet ikke om vi har noe lignende samarbeid i verdenslitteraturen. Her var det tidens to store modernister som forente krefter.

Jeg har forsøkt å finne frem til de tidlige versjonene av diktet, og av Ezra Pounds rettinger. De er tilgjengelige på nettet, men Ezra Pounds håndskrift er krevende å lese, så her har jeg bare sett litt som en smakebit. Jeg støtter meg ellers til forskningen og kildene jeg har brukt.

Oppsummert, så har Ezra Pound renskåret teksten. Den opprinnelige råversjonen skal ha vært både mer diffus og mer konkret. Den var konkret, med det at det var en tydeligere setting og tydeligere utvikling i teksten. I første del var det menn på en bar som satt og snakket sammen, slik at hele diktet kunne tolkes som hva disse mennene hørte. Ezra Pound strøk ut alle disse linjene. Ezra Pound strøk også ut, eller forslo endringer, i alt som kunne forklare sammenhenger i for stor grad, mye av det som kunne kaste lys over hva Eliot har ment, og som kunne låse tolkninger. I den ferdige versjonen, er det som om den ene linjen nesten ikke har noe med den andre å gjøre. Det går veldig fort, fra det ene til det andre.

Råteksten av Eliot inneholdt også litt usikkerhet, den var litt diffus. Den hadde linjer med perhaps, noe Pound ikke kunne fordra.

Det er komplisert hvordan teksten først blir utgitt.

Komposisjon

Diktet består av fem deler.

1. Burial of the dead

2. A game of chess

3. Fire sermon

4. Death by water

5. What the thunder said

Noter og referanser

Her skal jeg skrive om det spesielle noteverket Eliot la til teksten. Og om referansene til andre tekster.

Gjennomgang av teksten og sitater

Teksten er svært sitatvennlig, det er noe av hovedpoenget med den. For norske lesere er det kanskje ikke så mange referanser her, men for engelskspråklige er det sånn at det går an å bruke anekdoten om at teksten er bra, men det er litt mange sitat i den.

Jeg begynner med begynnelsen,

„April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.“

Det er særlig selve starten som er kjent, April is the cruellest month, en linje som skal gå tilbake til Cantebury tales, av Geoffrey Chaucer, der april heller blir skildret som en av de vakreste månedene. Som så mange av linjene i diktet åpner det seg enorme muligheter for tolkning, som at modernismen nå snur rundt på alt, og at det ikke lenger er slik at april er en vakker måned. På bakgrunn av den første verdenskrig gir det også mening, med at april var måneden for våroffensivene.

Mine kilder

Det er rikelig med fritt tilgjengelige og åpne kilder om og med teksten på nettet. Enhver vil selv være i stand til å gjøre Google søk, og klikke seg frem til det som er interessant.

Jeg har ellers brukt

T. S. Eliot: The Annotate Waste Land with Eliot’s Contemporary Prose, ed. with annotations and introduction by Lawrence Raine, Yale University Press, second edition, USA, 2006 (første utgave 2005)
T. S. Eliot: Waste Land and Other Poems (Barnes & Noble Classics Series), Randy Malemud, 2005

Om T. S. Eliot og the Waste Land

David E. Chinitz,, ed: A companion to T. S. Eliot, Blackwell Publishing Ltd, 2009
Robert Crawford: Young Eliot, From St. Louis to the Waste Land, Farrar, Straus and Giroux, New York, 2015
Hugh Kenner: The Invisible Poet: T. S. Eliot, McDowell, Obolensk, New York, 1959
Hugh Kenner: T. S. Eliot, A Collection of Critical Essays, Prentice-Hall, USA 1962
Russel Kirk (with introduction by Benjamin G. Lockerd, Jr.): Eliot and his Age, T. S. Eliot’s Moral Imagination in the Twentieth Century, Wilmington, Delaware, 2008
Lawrence Rainey: Revisiting The Waste Land, Yale University Press, USA 2005

I anstendighetens navn vil jeg legge til at jeg har ikke fått lest alle disse bøkene jeg legger til i kildene. Det er kun Waste Land and other poems jeg har lest ut. Ellers har jeg lest selektivt.

Podcasten In our time med Melvin Bragg fra BBC har to program jeg har hørt på, et om the Waste Land and Modernity og et om Four Quartets. Lenke til de to programmene finner dere her.

Jeg har også nå lagt ut teksten i sin helhet, med noen små brokker oversettelser gjort av meg, i en egen post: T. S. Eliot: The Waste Land (originaltekst med oversettelse).

Moby Dick, av Herman Melville

Call me Ishmael.

Med denne enkle setningen begynner Herman Melvilles gigantiske bok om Hvalen, Moby Dick. Ishmael er fortelleren i romanen, som handler om kaptein Ahab, og hans jakt etter hvalen som bet av ham foten under kneet året i forveien. Den kom ut i 1851, en tid i USA det var en del uro, presidentene var dårlige, og man var ti år unna borgerkrigen. USA var ennå en ung nasjon, uten en etablert nasjonal litteratur og kultur, England og Storbritannia var regnet som overlegne i så henseende. Boken kom ut samtidig i USA og England, og ble bare en moderat suksess til å begynne med. Det var utover 1900-tallet den opparbeidet seg sin ikoniske status, og ble en klassiker.

Å lese boken på engelsk som et fremmedspråk er en utfordring. Den er svært ordrik, og full av tekniske betegnelser på alt som har med hval og hvalfangst å gjøre. Selv om man leser på ens eget morsmål, trengs nok noen ordforklaringer, for å skjønne nøyaktg hva alt som står der er for noe. Og selv med forklaringer vil man komme til kort, siden dette er teknikker og redskaper fremmede for oss i dag.

På 1800-tallet var hvalfangst stor business i USA. I visse områder var opptil 70 % av næringslivet relatert til hvalfangst, sånn vi i Norge har distrikt der tilsvarende er relatert til fiske, eller olje, eller en annen enkeltnæring, som også gir bieffekter for andre næringer. Herman Melville kjente dette inngående, både etter å ha deltatt i hvalfangst selv, og etter å ha lest omfattende faglitteratur om emnet.

Herman Melville ble født i New York i 1819, som det tredje av åtte barn til foreldrene Allan og Marie Melvil. Barndommen var vanskelig, familien levde over evne, og Allan døde i 1832, dypt forgjeldet. Gjelden var for det meste til Maries foreldre. Viktig er også at Marie kom fra en kalvinistisk familie, og Herman selv ble strengt oppdratt i kalvinismen. Der var det som kjent predestinasjon, og de som var predestinert til himmelen, kunne få det vist i rikdom og fremgang på jorden. Det er beslektet med protestantismen, uten at vi skal gå for langt inn i dette religiøse sidesporet.

Det er tjukt av religiøse sidespor og hovedspor i Moby Dick også. Historien fungerer godt rett frem, men det er lag på lag med utvidet betydning og symboler også. Romanen inviterer til det.

Nærlesing av enkelte kapitler

Det er 135 korte kapitler i romanen. Den amerikanske versjonen har også en epilog, den er sløyfet i den britiske. I norske oversettelser ser epilogen ut til å være med, og det er den kanskje i engelske nyutgivelser også. Uansett, kapitlene er korte, bare noen sider lange, og alle har de en korthugget overskrift. De er alle sammen små studier i seg selv, som små noveller, eller små mesterverk i et større hele.

Jeg har sett nærmere på noen få av dem.

86 The tail

Dette kapittelet på 5 sider går utelukkende med til å beskrive hvalens hale.

Other poets have warbled the praises of the soft eye of the antelope, and the lovely plumage of the bird that never alights; less celestial, I celebrate a tail.

Teknikken er velkjent og velbrukt, og den er effektiv. I stedet for å beskrive noe stort og fantastisk, beskrives bare en liten del av dette store og fantastiske. Om det er en mindre betydelig del av dette store, så blir effekten desto større. Hvalens hale er mektig, men det er bare en liten del av den. Så om man beundrer halen i ærefrykt, hva gjør man da overfor hele dyret?

Både skjønnheten og styrken blir beskrevet.

But as if this vast local power in the tendinous tail were not enough, the whole bulk of the leviathan is knit over with a warp and woof of muscular fibres and filaments, which passing on either side the loins and running down into the flukes, insensibly blend with them, and largely contribute to their might; so that in the tail the confluent measureless force of the whole whale seems concentrated to a point. Could annihilation occur to matter, this were the thing to do it.

d

Charlie and the chocolate factory, av Roald Dahl

Fortellingen om Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl har kommet til meg igjen og igjen i løpet av livet. Først var det som hørespill, på norsk, da jeg var et lite barn. Da var det magisk, med Willy Wonka, og alle de fantastiske sjokoladene han laget. Jeg husker de hadde en sjokolade med alle vitaminer, fra a til å, utenom et par bokstaver, for disse vitaminene gjorde at det skjedde noe galt med de som spiste dem. Så leste jeg boken på norsk, så var det filmer, først med Johnny Depp som Willy Wonka, så gikk jeg tilbake til den tidligere filmen, med Gene Wilder. Så leste jeg boken på engelsk. Stadig vekk har jeg sett, lest eller hørt deler av den på ny.

Opprinnelig ble boken skrevet i 1964. Den handler om lille Charlie, fattiggutten, som vinner billetten til Willy Wonkas sjokoladefabrikken. Dette er drømmen. Før det har Charlie bare fått sjokolade til bursdagen sin. Og da hadde han bare spist en bitte, bitte liten bit til dagen, slik at den skal vare lengst mulig. At han skal vinne billetten til å komme inn i selveste sjokoladefabrikken til Willy Wonka, det er det mest fantastiske som kan skje. Barn kan identifisere seg med det. Kanskje enda sterkere på 60-tallet, da det enda fantes barn som ikke fikk alt de har lyst på. Nå har kanskje ikke en sjokoladefabrikk den magiske virkningen den har nå.

Uansett er Charlie i sjokoladefabrikken for å være med i en konkurranse. Roald Dahl er fantasifull også her, både med å skildre hva som foregår i sjokoladefabrikken, og i å skildre de andre barna som er med. Her kommuniserer Dahl på flere nivåer, og som all god barnelitteratur er den like god for voksne, som for barn. Det har med oppdragelse å gjøre. Alle de andre barna som er med i sjokoladefabrikken, er det noe feil med. Og de blir straffet av sine egne feil. Den ene er for grisk, den andre for bortskjemt, den tredje ser bare på TV, og sånn er det for alle. Bare lille Charlie er snill og god, men fattig.

Barn identifiserer seg med Charlie, og håper han skal vinne. De andre barna er langt fra så sympatiske. Voksne som leser og tenker, vil se hva den dårlige oppdragelsen fører til for barna. De går meget konkret til grunne av dem. Litterære personer og akademikere kan trekke paralleller til klassisk litteratur, til gresk mytologi, og noen har til og med forsøkt til kristendommen, om enn jeg kanskje synes den er å strekke det langt. Men til gresk mytologi passer det godt, med forbryteren som straffes av sin egen forbrytelse.

A slight ache, av Harold Pinter

På norsk heter stykket «Fyrstikkselgeren», og det var med dette navnet vi satte det opp ved botanisk hage i Bergen. Så vidt vi vet er vi en av de ytterst få gruppene som har fått sette opp noe der. Vi spilte det ute i hagen, våren 2000 kan det ha vært, jeg må nesten sjekke det, og jeg hadde rollen som denne fyrstikkselgeren. Den gangen var det ikke så lett å få tak i originalversjonene som det er nå, og unge og uerfarne som vi var tenkte vi ennå ikke på at vi kunne lage vår egen oversettelse. Den oversatte versjonen vi hadde, var stykket sånn det var for oss.

Uttrykket a slight ache betyr «en liten irritasjon», noe som gjør litt vondt, noe som ligger der og verker. Om det hadde vært mulig å samle alt det i et norsk uttrykk, så ville det vært en bedre oversettelse. Fyrstikkselgeren er kanskje denne lille irritasjonen, eller et bilde på den. Det er noe i ekteskapet til Edvard og Fiona, om jeg nå husker navnene deres riktig, som ikke er helt som de skal. Typisk Pinter går samtalene deres nokså som normalt, i en slags absurd hverdagsrealisme, iblandet litt sosialrealisme, han er tydelig inspirert av Beckett og de andre absurdistene, men han bruker litt mer enn de andre vanlige folk i ganske vanlige liv. Men så er det gjerne noen syke ting som skjer, også.

Opprinnelig var stykket et radiohørespill. Pinter kom på den briljante ideen å ha en taus rolle, Fyrstikkselgeren, i dette hørespillet, slik at lytteren fikk en prøve på å avgjøre om denne fyrstikkselgeren er reell, eller om han var et utslag av Edvards fantasi. I teateroppsetninger må regissøren ta en avgjørelse, og da er jeg rimelig sikker på at alle velger å la fyrstikkselgeren være med som en karakter. Det gjorde i alle fall vi.

I denne forbindelse hadde jeg selv en liten irritasjon, da jeg i yngre dager sendte inn noen av mine egne stykker til NRK for å prøve å få dem inn i radioteateret. I det ene stykket, Pjotr og Josef, satt opp av studentteateret i Oslo, og oppfølgeren, P & J, satt opp av tilsvarende i Bergen, er det en taus kvinnerolle veldig direkte inspirert av ideen til Pinter, men med en ganske annen funksjon enn Fyrstikkselgeren. Det var ganske spesielt å få belærende tilsvar fra NRKs dramaansvarlige, om hvor galt det er å ha en taus rolle i et radioteater, det går ikke an, må jeg forstå. Det går altså veldig godt an, og det er en del av teaterhistorien at det er brukt.

Senere vant Harold Pinter nobelprisen i litteratur. Jeg vet ikke hvor godt stykkene hans og tekstene er kjent av den grunn. I de senere årene har han gjort seg mer bemerket som svært krass kritiker av USAs og Englands utenrikspolitikk. Det var også det nobelpristalen hans handlet om. I vårt miljø var Pinter veldig stor, der rundt 2000-tallet. Stykkene hans passet oss godt, siden det var få roller i dem, og de var enkle å sette opp med tanke på nødvendig utstyr man behøvde. Det passet godt for oss, med de helt latterlig begrensede ressurser vi hadde til rådighet. Vi var idealister, uten at det skal ligge noe flott i det. Vi ville drive med teater, så det gjorde vi, selv om det ikke gav oss noen inntekter.

Av de fire som var med i denne produksjonen, er det to som lever av teater i dag. Den er skuespiller ved den nasjonale scene i Bergen, den andre dramaturg ved Det norske teater i Oslo. Så er det jeg, som driver med mitt, og ikke vil at mitt personlige liv skal være så synlig på nettet. Den siste er jeg ikke helt sikker på hva gjør, men jeg tror ikke det er noe innen teater. Vi var alle idealister, for noen ble det et yrke.

To av oss fire studerte også teatervitenskap, litteraturvitenskap og russisk, det vil si, jeg studerte aldri teatervitenskap, men hadde jo gjennom samtaler god kontroll på hva som foregikk der borte, og jeg hadde allerede studert nordisk språk og litteratur. Så vi hadde både en teoretisk og en praktisk tilnærming. Jeg synes En liten irritasjon er en bedre oversettelse enn Fyrstikkselgeren, så hvis det var jeg som oversatte, ville jeg valgt den.

Art, Truth and politics, Harold Pinters Nobelforelesning, 2005

Denne bloggen søker å være apolitisk og tidløs. Den vil som radioprogrammet In our time, med  Melvin Bragg, på BBC, være irrelevant til aktuelle saker. Med dagens post vil aktualiteten være vanskelig å unngå, Pinters tale da han vant nobelprisen i 2005 er sterkt politisk, og sterkt aktuell også i dag, men dette vil bli forsøkt dempet i min post. Her vil det handle om hvordan Pinter forsøker å sette en sammenheng mellom ordene og verden de skal beskrive, og hvordan denne sammenhengen kan lekes med i litteraturen, men at det finnes en verden der det ikke er noen lek, og der det gjelder å få sagt tingene som de er.

Med det går Pinter litt tilbake til alle norsklæreres favoritt, Georg Brandes, og hans tale på 1870-tallet om at litteraturen må sette problemer under debatt. Dette gav støtet til den såkalte realistiske litteraturen, med Henrik Ibsen og Aleksander Kielland som foregangsfigurer. Dette var litteratur som ville endre samfunnet, og som på mange måter gjorde det, i og med at mange av de problemer litteraturen pekte på, nå er løst, og ganske som forfatterne ville ha det. Det var et angrep på den strenge moral, og særlig dobbeltmoralen, og på en del av klasseskillene i samfunnet.

Problemene Harold Pinter tar opp, og måten han gjør det på, har imidlertid lite å gjøre med de gamle norske realistiske og naturalistiske forfatterne. Verden har blitt mye mer komplisert, siden den gang. Problemene mer omfattende.

Talen begynner med en påstand Pinter kom med i 1958:

‘There are no hard distinctions between what is real and what is unreal, nor between what is true and what is false. A thing is not necessarily either true or false; it can be both true and false.’

Det er ingen streng forskjell mellom hva som er virkelig og hva som er uvirkelig, heller ikke mellom hva som er sant og hva som er falskt. En ting er ikke nødvendigvis sann eller falsk; den kan være både sann og falsk.

Dette er ikke så oppsiktsvekkende sagt i 1958. Det følger mange av tankene til Nietzsche, sannhet og moral er relative størrelser. Verden er så rik at samme påstand kan passere som sann og løgn, alt avhengig i hvilken sammenheng den blir sagt i, eller hvordan den blir oppfattet. Dette har mange av de modernistiske og postmodernistiske forfatterne lekt med. Det er også et symptom på det moderne samfunn, med den overveldende mengden informasjon, og det blir helt umulig å huske på og fordøye alt som er sant til enhver tid. Det absurde teater, som Harold Pinter var en del av, og som var årsaken til at han fikk nobelprisen, lekte seg også med dette.

Poenget med talen til Pinter er at det at en ting både kan være sann og falsk, ikke må oppfattes slik at alt er tillatt. Pinter referer verken til Nietzsche eller Dostojevskij, og det er vel kanskje ikke heller de to som er hans viktigste inspirasjonskilder, men det er de to sammen som setter opp at om Gud er død, så er alt tillatt (Dostojevskij, i Brødrene Karamasov), og at Gud er død (Nietzsche). Dostojevskij vier de viktigste årene av sitt forfatterskap til å prøve å vise at om man gir slipp på religionen, slipp på Gud, så leder det til moralsk forfall. Det er ingen lenger til å garantere for sannheten, og for rettferdigheten. Når det er hipp som happ om noe er sant eller ikke, eller om dette spørsmålet ikke lenger er interessant, så åpner det opp for å gjøre hva man vil. Man kan jo etterpå alltids lyve om det, og servere historien på en annen måte, så man selv kommer bedre ut av den. Pinter gjør i sin nobeltale et helhjertet, innbitt forsøk på å motkjempe dette, og få sagt og vist at hva som skjer, har betydning. I virkelighetens verden spiller det noen rolle hva som blir gjort, og hva som blir sagt om det.

Resultatet er et knallhardt, nesten infamt angrep på USA og dets utenrikspolitikk siden andre verdenskrig. Pinter er brite, og Storbritannia får også gjennomgå som USAs lakei, helt uten egen vilje og egen ryggrad. Eksemplene Pinter kommer med er kjente, det dreier seg om ytre høyrediktaturene i Sør-Amerika og ellers i verden, Chile i 1973, Nicaragua på 80-tallet og krigen i Irak fra 2003. Kritikken er også kjent, men det er sjelden den kommer med slik slagkraft som hos Pinter, og det er også sjelden et nobelforedrag blir benyttet til et virkelig angrep mot den vestlige verden også svenskene er en del av, om enn Pinter gjør et poeng av at svenskene den gang var et av få land USA ikke har noen militærbase i. Likevel var ikke talen i nærheten av å få til noen endringer i politikken, knapt nok noen krusninger i overflaten. Den ble kort og godt ignorert av alle som betyr noe.

I 2005 var det mange år siden Pinter sist hadde gitt ut noe av betydning. Det er på 60-tallet de virkelig store stykkene hans blir skrevet, og utover 70- 80- og 90-tallet blir det stadig mindre. Vi i amatørteatermiljøet i Bergen var opptatt av ham, med amatørteater menes her halvprofesjonelt, vi hadde jo litt ambisjoner, om enn vi aldri tjente noen penger, og det ble satt opp flere av stykkene til Pinter, på små scener, rundt år 2000. Det var den første forfatter som vant nobelprisen, som jeg kjente godt også på forhånd. Han overrasket og vakte oppsikt i vårt lille miljø, med å ta så hardt i i talen, og med i det hele tatt være tilbake og servere oss ferske, nye ord.

Det må da også med i teksten at Pinter politisk hørte til langt ute på venstresiden, som så mange av sine teater- og kunstnerkolleger, og at han gjennom hele sitt liv hadde sterke, radikale meninger. Det er ikke så enkelt å vinne frem med dem lenger, det er ikke så lett for forfattere å sette dagsordenen med ordkunst. Så kanskje kan man si at knyttneveslaget han forsøker å ramme den politiske eliten med, der de iscenesetter en virkelighet og selv får bestemme historien som fortelles, den rammer også ham selv. For enda så sterkt nobelforedraget hans kan ha vært, og enda så sant det kanskje var det han sa, så er det akkurat som om det aldri har hendt. Til like med alle forbrytelsene han beskylder amerikanerne for.

It never happened. Nothing ever happened. Even while it was happening it wasn’t happening. It didn’t matter. It was of no interest.

Det hendte ikke. Ingenting hendte noen gang. Til og med mens det hendte, så hendte det ikke. Det spilte ingen rolle. Det hadde ingen interesse.

Talen er her.

 

Life & Times of Michael K., av J. M. Coetzee

Det var en tid jeg hadde det for meg at jeg skulle sjekke ut forfatterne som hadde fått nobelprisen i litteratur. Slik kom jeg over og leste José Saramago (1998), Imre Kertéz (2002) og Orhan Pamuk (2006), Dario Fo (1997) og Günter Grass (1999) ville jeg kanskje oppdaget uansett, Wislawa Szymborska(1996) er litt spesiell, siden hun var poet, og dette var en tid langt på vei avviste poesien som en litterær sjanger for meg. Men Szymborska leste jeg, og likte jeg, i oversatt utgave. Den Sør-Afrikanske, spesielle forfatteren J. M. Coetzee (2003), hører så absolutt med i dette selskapet. Han hadde jeg neppe lest, om det ikke var for nobelprisen han fikk.

Jeg lånte boken Life & Times of Michael K., i original, på biblioteket i Bergen. Det var en tid jeg leste veldig mange bøker, men få på engelsk, det var en kultur som ikke opptok meg, mente jeg. Jeg mente også at for å ha glede og utbytte av en bok og en forfatter, så gjaldt det å kjenne både forfatteren, landet hans eller hennes og samtiden han eller hun skrev i, nøye. Derfor mente jeg at jeg hadde sånn utbytte av den russiske litteraturen, der leste jeg alt jeg kom over, og hadde alle referansene på plass. Life & Times of Michael K., med handling satt til Sør Afrika, åpnet en ny verden.

Forfatteren J. M. Coetzee er noe av et mysterium. Jeg vet ikke om han har åpnet seg så mye mer nå, den gang han fikk nobelprisen og var i avisene, så var det slik at ingen engang visste riktig hvordan man skulle uttale navnet hans. Han ville liksom ikke oppklare noen ting. Bakgrunnen hans var også litt spesiell, sørafrikansk, som sagt, med britisk og boersk familiebakgrunn, og så til USA, før han endte opp i Australia i 2002. Der er han nå statsborger. Bøkene hans er ganske forskjellige, mange er eksperimentelle, jeg har ikke lest dem, bare lest om dem, utenom Waiting for the barbarians (1980), som langt fra gjorde samme inntrykk som Life & Times of Michael K.

Life & Times of Michael K. har noe så sjelden i vår tid som en oppdiktet person, som skiller seg distinkt og klart ut fra andre oppdiktede personer, og som likevel er interessant. Det er en underdrivelse å kalle Michael K. bare interessant, han har et liv og en historie som representerer noe, og man føler at dette angår deg, selv om man leser boken i et helt annet land, i en helt annen tid.

Boken kom ut i 1983, med handling lagt til apartheid-tiden som ennå gjaldt i Sør-Afrika. Der er krig i landet, borgerkrig, oppdiktet av Coetzee, men ellers er forholdene i landet beskrevet realistisk nok. Michael K. er født med hareskår, romanen begynner med dette poenget, at moren ser hareskåret hans. Dette hareskåret får stor betydning, og forklarer hvorfor Michael K. er så mye alene. Hele romanen er han egentlig alene, og forsøker bare å greie seg på et vis.

Jeg husker Michael K. skulle ut på en veldig reise, og jeg husker hvordan det gjorde inntrykk å lese om hvordan det er å leve i et land der det ikke går an å stole på autoritetene. Der politiet og det militæret er noe du må unngå, der du ikke kan vente noe godt fra statsmakten. Jeg husker også inntrykket det gjorde hvor svært Sør-Afrika er, i likhet med de fleste av de andre landene i Afrika. Det er et enormt land, mye større enn Frankrike, mye større enn Tyskland, sammenlagt.

Her er et lite utdrag, om melon, som han har dyrket. Jeg husker godt denne passasjen, jeg måtte slå opp ordet «bounty», og det er fra denne boken jeg har visst hva det ordet betydde.

He had never tasted fruit so sweet. How much of that sweetness came from the seed, how much from the earth? He scraped their seeds together and spread them to dry. From one seed a whole handful: that was what it meant to say the bounty of the earth.

Han hadde aldri smakt en så søt frukt. Hvor mye av den søtheten kom fra frøet, hvor mye kom fra jorden? Han samlet sammen frøene og la dem ut for å tørke dem. Fra ett frø, en hel håndfull: det var hva jordens overflod betydde.

Jeg har ikke tid å skrive mer enn dette, foreløpig.

 

The old man and the sea, av Ernest Hemingway

Den gamle mannen og havet.

Det var en liten blå bok jeg lånte på biblioteket. Jeg mener bestemt jeg leste den på hybelen på Øvsttun, høsten 1994, det første året jeg studerte i Bergen. I hvert fall leste jeg den svært tidlig. Og den gjorde et voldsomt, voldsomt inntrykk.

Boken er skrevet av Ernest Hemmingway. Den ble skrevet i 1951, og utgitt i 1952. Den handler om en gammel fisker, Santiago, som ikke har fått fisk på ukevis, 84 dager, og som har en liten gutt som tror sterkt på ham. Faren til gutten, derimot, har ikke samme troen, og har plassert gutten på en annen båt. Der får de fisk. Så reiser den gamle fiskeren ut, og får en fisk også han, en veldig stor fisk, en sverdfisk. Den vil han seile inn til land med igjen, men på veien blir fisken spist på av annen fisk, av hai, slik at det praktisk talt ikke er noe igjen når den gamle fiskeren til slutt når land, helt utslitt.

Det er hele historien. Det er stilen til Hemmingway som bærer fortellingen, de korthugde setningene, det enkle språket, de skarpe og nøyaktige observasjonene. Fortellingen gir seg ikke ut til å være noe mer enn historien om en gammel fisker og en gutt som beundrer ham, men det er fristende å lese mye mer inn i den, den synes én mye mer viktig. Dette er livsbetingelsene, kampen mot alderdommen og naturkreftene, ønsket om å ikke gi tapt og å holde frem sånn som før, seigt, og i tross.

Første setning er representativ for hele det lille verket.

He was an old man who fished alone in a skiff in the Gulf Stream and he had gone eighty-four days now without taking a fish.

Han var en gammel mann som fisket alene i en liten robåt i Golfstrømmen og han hadde nå hatt 84 dager uten å få fisk.

Det gir seg ikke ut for å være mer enn det er. Her er ikke noe overflødig, ikke noe pynt, ikke noe dildal. Slik denne gamle fiskeren også er.

Everything about him was old except his eyes and they were the same color as the sea and were cheerful and undefeated.

Alt ved ham var gammelt utenom øynene og de hadde samme fargen som havet og var livlige og hadde ikke gitt opp.

Det er nesten som språket i et eventyr, der alt faller på plass, og alt er som det må være. I oversettelsen gjelder det å sikte etter den samme naturligheten, ingen kunstferdige ord, ingen vendinger som gjør seg til.

Fra min første lesning på hybelen i Bergen, eller hvor det nå var, husker jeg godt samtalene den gamle fiskeren og den unge gutten har om baseball. Handlingen foregår på Cuba, den gamle fiskeren heter Santiago, og den unge gutten er ikke yngre enn at han kan kjøpe ham en øl. De snakker om baseball, og den store stjernen er Joe DiMaggio, «Joltin Joe», legenden som hadde en hitting streak på 56 kamper fra mai til juli 1941, og som senere giftet seg med Marlyn Monroe. Han passer godt i boken, siden han kommer fra en siciliansk familie der alle var fiskere i generasjoner bakover. Det er også han som er referansen i Simon & Garfunkels Mrs. Robinson, og linjen: Where have you gone Joe DiMaggio, our nation turns its lonely eyes to you, wu-wu-wu…

Samtalene mellom gutten og den gamle fiskeren er opplagt for at begge to har en genuin interesse for baseball, og at gutten ser opp til den gamle litt sånn som han ser opp til baseball-stjernene, men det er også for å holde samtalen unna den vanskelige situasjonen den gamle er i. Han er fisker, og har ingen annen inntekt enn fiskingen. Nå har han ikke fått fisk på 84 dager. Det blir ikke sagt direkte, men det blir vist tydelig at han sulter, og har altfor lite mat. Gutten hjelper ham med den lille maten han får. Så i beundringen, ligger også litt sympati. I det hele tatt er forholdet mellom gutten og den gamle mannen et eget studium verdt. Det er vakkert skildret, lite blir sagt direkte, de snakker om ting som er verdt å snakke om, de sløser ikke med ordene. Sløser ikke med noe.

En samtale husket fra boken husket jeg slik: Gutten: Joe DiMaggio er den beste baseballspilleren i verden? Den gamle: Ja, han er den beste. Gutten: Og du er den beste fiskeren. Den gamle: Nei, det finnes noen som er bedre enn jeg.

Her husket jeg feil. Egentlig går samtalen slik:

“Who is the greatest manager, really, Luque or Mike Gonzalez?”
“I think they are equal.”
“And the best fisherman is you.”
“No. I know others better.”
“Que Va,” the boy said. “There are many good fishermen and some great ones. But there is only you.”
“Thank you. You make me happy. I hope no fish will come along so great that he will prove us wrong.”
“There is no such fish if you are still strong as you say.”
“I may not be as strong as I think,” the old man said. “But I know many tricks and I have resolution.”

«Hvem er den beste manageren egentlig», Luque eller Mike Gonzales?“
“Jeg synes de er like.”
“Og den beste fiskeren er deg.”
“Nei. Jeg kjenner andre som er bedre.”
“Que Va,” sa gutten. “Der er mange gode fiskere og noen store. Men der er bare én deg.”
“Takk skal du ha. Du gjør meg glad. Jeg håper ikke det kommer noen fisk så stor at den vil vise vi tar feil.”
“Det finnes ingen slik fisk hvis du ennå er sterk slik du sier.”
“Jeg er kanskje ikke så sterk som jeg tror,» sa den gamle mannen. «Men jeg kan mange triks og jeg har besluttsomhet.”

Så samtalen var litt annerledes og har litt andre element enn jeg husker den. Slik den står har den også et frempek, i det at mannen virkelig skal møte en fisk så stor at den setter det de to har snakket om på prøve.

Da fisketuren starter sier den gamle og gutten Good luck – lykke til – til hverandre. Hele fortellingen viser at her er det ikke mye good luck, verken med det at her er ingenting tilfeldig, den gamle mannen jobber virkelig både for å få denne fisken og for å få halt den opp. Det er også at det er ikke mye lykke, siden fisken etterpå blir spist, og han ikke får noen glede av den.

Dagen med fisketuren starter veldig tidlig. Den gamle mannen vekker gutten forsiktig, slik at gutten kan hjelpe ham å få båten i vann, og få med seg alt utstyret. Fra side 28 i min utgave er den gamle mannen alene i båten på havet. Hele boken er herfra skildringene av ham, hva han gjør, og hva han tenker. Hva som bærer fortellingene er detaljene, mesterskapet i skildringen av hvordan den gamle mannen mestrer havet, la mar, som han kaller det på spansk, hunkjønn, som en kvinne man elsker. Det er også et dypt kjærlighetsforhold mellom mannen og havet.

It was considered a virtue not to talk unnecessarily at sea and the old man had always considered it so and respected it. But now he said his thoughts aloud many times since there was no one that they could annoy.

“If the others heard me talking out loud they would think that I am crazy,” he said aloud. “But since I am not crazy, I do not care. And the rich have radios to talk to them in their boats and to bring them the baseball.”

Det var regnet som en dyd ikke å snakke på sjøen uten at det var nødvendig og den gamle mannen hadde alltid sett på det slik og respektert det. Men nå sa han tankene sine høyt mange ganger siden det ikke var noen der de kunne irritere.

“Hvis de andre hadde hørt meg si ting høyt ville de tro jeg var gal,» sa han høyt. «Men siden jeg ikke er gal, bryr jeg meg ikke. Og de rike har radioer til å snakke til dem i båtene og til å bringe dem baseballen.»

Her er et annet eksempel:

I could just drift, he thought, and sleep and put a bight of line around my toe to wake me. But today is eighty-five days and I should fish the day well.

Jeg kunne bare ligge og drive, tenkte han, og sove og binde litt line til tåa mi for å vekke meg. Men i dag er det åttifem dager, og jeg skulle fiske dagen bra.

Det er rett etter dette han kjenner nappet for første gang. Det er litt før slutten på side 40, altså omtrent etter en tredjedel av boken. Det er nøye skildret hvordan den gamle mannen holder linen mellom tommel og pekefinger, slik at han skal kjenne vært napp, og hvordan han liksom hjelper fisken med å ville bite, med å tenke for den hvor godt og søtt og deilig agnet er: Eat them good now and then there is the tuna. Hard and cold and lovely. Don’t be shy, fish. Eat them. (Spis dem godt, nå, og så er det tunfisk. Hard og kald og herlig. Ikke vær sjenert, fisk. Spis dem)

Spenningen i dette høydepunktet blir kjælt med, med at fisken biter litt, svømmer vekk, og både mannen og leseren sitter i spørsmålet om fisken vil bite. Først gjør den ikke det, og svømmer vekk, men så kommer den tilbake igjen. Setningene er også her korthugde, ikke noe malerisk tillegg:

“He’ll take it,” the old man said aloud. “God help him to take it.”
He did not take it though. He was gone and the old man felt nothing.

“Han vil ta det», sa den gamle mannen høyt. «Gud hjelp ham å ta det.»
Han tok det ikke, da. Han var vekk og den gamle mannen kjente ingenting.

Det er like etter dette fisken biter, og mannen kjenner den veldige tyngden av den i det den svømmer med kroken og linen nedover dypet.

Posten er ikke gjennomarbeidet, den må pusses og redigeres litt, og den er ikke skrevet til endes

Waiting for Godot, av Samuel Beckett

Mens vi venter på Godot er et av de teaterstykkene som har betydd mest for meg opp gjennom årene. Jeg så det i en versjon fra et fransk teaterensemble, under festspillene i Bergen på 90-tallet en gang, og jeg leste det i norsk oversettelse i 1999, må det ha vært. Jeg har lest om det, og snakket om det. Vi hadde en teatergruppe på begynnelsen av 2000-tallet, jeg skrev teaterstykker selv, for denne gruppen, og disse teaterstykkene var tett opp til de ideene Beckett lanserte. Samuel Beckett var en dramatist som appellerte til meg annerledes enn Anton Tsjekhov gjorde det, en annen jeg følte skrev teaterstykker nesten spesielt for meg, men med Tsjekhov skjønte jeg ikke helt hva det var som utgjorde magien. Becketts stykker sa noe om livet jeg følte det var nødvendig å si, og han sa det på en måte jeg følte var den riktige å få sagt det.

Nå skal ikke dette innlegget bli så personlig, selv om innledningen har blitt det. Samuel Beckett skrev sitt stykke på fransk fra oktober 1948, var ferdig 29. januar 1949, og fikk det oppført, på fransk, i 1953. På engelsk var premieren i 1955. Jeg har hørt historier om at det er vist for fanger i fengsel, og at det har gjort sånt inntrykk på dem, fordi det har sagt noe om deres situasjon, noe de kan kjenne seg igjen. Jeg har hørt en historie om at den store Adorno, kritikeren, har sagt at Godot, som de venter på, er et navn med slektskap til Gud, God -> Godot, og at Beckett, som satt i salen og hørte, sa at det har det ikke. Adorno etablerte forholdet mellom dramatikeren og hans kritiker ved neste forelesning, da han på ny sa at Godot kunne ha et slektskap med Gud, vente på Gud, siden navnet var Godot.

Resten kommer senere…