Kategoriarkiv: Kortroman og lengre fortellinger

Grensene mellom roman og novelle kan av og til være vanskelig å trekke opp. Novellen skal være kort, og ha elementer fra fortellingen, typisk med en lineær handling. Romanen skal være lang og omfattende, typisk med flere, parallelle handlinger. Noen tekster er for lange til å være vanlige noveller, men for korte til å høre hjemme under romanen. Russerne har mange slike tekster, på engelsk er The old man and the sea av Ernst Hemmingway et kjent eksempel. Denne type tekster vil fra 2017 bli postet onsdager, med novellene, fortellingene og eventyrene.

Schachnovelle, av Stefan Zweig

Jøden Stefan Zweig måtte flykte fra nazi-Tyskland. I eksil skrev han sjakknovellen, om den tyske Kansellisten som lærer å spille sjakk i nazistenes fangenskap, og det til et nivå som gjør ham i stand til å utfordre selveste verdensmesteren. Jeg er selv sjakkspiller på hobbynivå, så denne lange novellen fascinerte på flere nivå. Den er herlig urealistisk, men samtidig et psykologisk studium, som i det minste sier noe om Stefan Zweigs syn på menneskesinnet.

Reklamer

Vater eines Mörders (Far til et mord), av Alfred Andersch

Jeg leser denne boken i forbindelse med tyskstudiet, og tar noen notater her, underveis. Det er litt vanskelig å få grep om den fra starten, så jeg må gjøre det nøye. Forhåpentligvis får jeg forbedret og renskrevet innlegget innen det postes. Målet er å få lest ut boken også, før eksamen.

Skrevet av Alfred Andersch, utgitt posthumt, 1980. Boken ser ut til å være sterkt selvbiografisk, med både Andersch far og jeg-fortellers far offiser i første verdenskrig. Andersch’ far døde av skadene i krigen, i 1929.

Anders gikk på Wittelsbacher Gymnasium i München, der far til Heinrich Himmler, Joseph Gebhard Himmler, var rektor. Det er på ham hovedpersonen i Vater eines Mördes er bygget på. Tredjepersonsfortelleren, Felix Kein, er Andersch selv. Og Oberstudiendirektor Rex er Herr Himmler, kalt slik av eleven Konrad von Greiff. Mer om dette lenger nede. Det er en viktig del av konflikten i den lille boken.

Tittelen spiller åpenbart på at denne rektoren, er far til Heinrich Himmler, en av historiens verste massmordere.

Alfred Andersch var kommunist. Han skiftet side under krigen, og satt i amerikansk fangenskap fra 1944.

Eksistensialisme. Literatur und Leben skriver om at Andersch befattet seg med spørsmålet om ansvar, og frie valg, i en situasjon som den i nazi-tidens Tyskland. Hovedverket, eller hans mest kjente roman, er Sansibar oder der Letzte Grund (på norsk utgitt med tittelen: Drømmen om Sansibar).  Der er det en trefigur som spiller en symbolsk rolle, Der lesende Klosterschüler, av Ernst Barlach. Spørsmålet er ikke hva man gjør, men at at man har tenkt nøye gjennom hva man gjør, og derfor kan stå for dette etterpå. Denne trefiguren er et symbol på dette, en kritisk lesende figur, som kan gjøre som den vil, uten å bry seg om hva andre tenker.

Var det et selforsvar for Andersch i dette?

Han går i Untertertia B, altså fjerde klasse i skolen. De er 14 år. Untertertia og Obertertia er foreldede begrep for fjerde og femte klasse i gymaset.

Resyme

Historien begynner da fjerde klasse på gymnasiet i München sitter i en gresktime ledet av den kjedelige Klasselærer Kandlbinder. Året er 1928, måneden er mai.

Klassen får besøk av Rektor Rex, og det er kostelig beskrevet hvordan Studentråd Kandlbinder blir helt forskrekket, og ikke får det til for seg overfor det gjeve besøket. For Fritz er det imidlertid ikke helt som det skal, og vi får det første lille varselet om at det er politisk opprør i ham. Rex kaller klassen sin egen, «Så dette er min underklasse B». Fritz reagerer på det, hvorfor bruker han einedomspronomen? Som om klassen er hans? På bakgrunn av hva som senere skal skje, i klassen og i Tyskland, er det et varsel om opprør, mot at noen mennesker kan se på andre mennesker som sine, underforstått at de dermed kan kommandere dem til å gjøre som de vil. Faren, som var offisier i første verdenskrig, snakket også om «sine menn», når han snakket om krigen.

Det er også slik at Rex sier A klassen gjør det dårligere, og Franz tenker mye om det. I det hele tatt gjør Rex et sterkt inntrykk.

Dette kommer igjen, på side 61, der Rex etter utbruddet med Konrad von Greiff, forteller at han vil skrive et brev til Konrads far, for slike elever vil han ikke ha på skolen sin. Igjen dette «sin», som om skolen er hans, elevene hans, noe han – rektor-  har eiendommen over, og kan gjøre hva han vil med.

Opptrinn mellom Oberstudiendirektor Rex og elev Konrad Greiff

Dette er et definerende opptrinn, som tar mye plass. Rex kommer inn i klasserommet, og etter at inntredenen er behørig skildret, tar Oberstudiendirektor – eller Rektor, er kanskje best å si på norsk – Rex, fatt på Konrad Greiff, eller Konrad von Greiff, som han selv vil kalle seg. Konrad er av adelslekt, baron, men som 14 årig barn får han ennå ikke den respekt han kanskje mener det fortjener.

(…) denn für dich bin ich nicht, jemand, den du bloß mit «Sie» andreden kannst, sondern immer noch dein Oberstudiendirektor, merke dir das, er ist ein Jammer, daß vir in Deutschland kein Militär mehr haben dürfen, da würdest du lernen, daß er kein «ja» gibt, sondern nur ein «jawohl, Herr Leutnant». – Ah, sagte er, «beim Militär würde dir schon begebracht werden, was Disziplin heißt.»

s. 48

Og like etter, s. 50:

«Höffentlich werdet ihr alle noch dienen müssen», fügte der Rex hinzu, (…) höffentlich ist das Reich bald wieder stark genug»,

Konrad svarer også et sitat verdig.

«Ich gehöre nicht zum Rindvieh», stieß er hervor. «Und Sie sind nicht Jupiter. Für mich nicht. Ich bin ein Freiherr von Greiff, und Sie sind für mich überhaupt nichts weiter als ein Herr Himmler!»

Det er etter denne episoden Oberstudiendirektor Rex, heller Herr Himmler, blir farlig.

«Der Junge Himmler ist schwer in Ordnung», hatte sein Vater erzählt. «Ein ausgezeichneter junger Mann, ein Hitler-Anhänger (…)» s. 66.

Delen der far til Franz snakker til Franz, om far og sønn Himmler.

Videre er det interessant hvordan gamle Himmler og unge Himmler ser på forskjellige ting. For eksempel nasjonalisme, der gamle Himmler tilhører det bayerske folkeparti, svart er fargen, og ikke har noe mot jøder. Det har unge Himmler. Faren er et karrieremenneske. De skal man passe seg for.

Så følger opplysning, på side 73, for et par uker siden skåret seg ut et hakekors i blikk. Så det er aktiviteter, selv om det bare er 1928. Korset har han på jakken sin, fordi han liker det, og fordi foreldrene er av tysk nasjonalitet, som Franz sier.

Ingen poltiske tegn. Rektor Himmler forbyr det. Like før har han glemt sin egen høflighetsanordning, og kaller lærer Kandlbinder med navn, ikke Herr Doktor. Far til Franz sier far og sønn Himmler ikke er på talefot på dette punkt, at de er dødelige fiender med hverandre.

Interessant blir også Sovjetstjernen brukt som eksempel, interessant, fordi Andersch selv var kommunist. Det står også i fortellingen, Franz var også bolsjevist. Men det er en hemmelighet ingen vet om.

Franz blir hørt i gresk

Liten scene, der i en bisak Studentråd Kandlbinder blir satt på plass. Rex, eller Herr Himmler, hører Franz Kien i gresk, og Franz kan som han selv sier og som vi ser, ingenting. – Dette har dere allerede gjennomgått, vet jeg, sier Rex. – Gjennomgått tirsdag! roper Kandlbinder.

Franz vil bli forfatter, som forfatteren selv, boken er øyensynlig svært selvbiografisk. Nesten som han skriver om sin egen time, sin egen situasjon som skoleelev.

Skolekritkk

Hele fortellingen inneholder sine doser skolekritkk. Men etter at forhøret ved tavlen er over, så gjør Franz seg sine tanker over hvorfor han ikke lykkes i skolen, og hva det er han egentlig vil. Han vil ikke lære, sier rektoren, og det samme sier faren, men ingen stiller spørsmålet hvorfor han ikke vil lære.

Persongalleri

Foreløpig er dette en liste mest for min egen del.

Franz Kien – Forteller. Modell er Alfred Andersch selv. Han er mest en betrakter av historien, og spiller ikke noen rolle i den selv.

Oberstudentdirektor Rex – Herr Himler

Konrad von Greiff – Står får episoden med rektoren. Konrad von Greiff er adelig, og lar seg ikke plukke på nesen.

Klaßlehrer, Studentrat Kandlbinder – Spiller en ganske anonym rolle, først og fremst er funksjonen å vise hvor høyt i status Oberstudenrektor Rex er. Mot ham er klasselæreren ingenting.

Hugo Aletter – sidekameraten på benken de sitter på, ikke den beste vennen til Franz, Franz har ingen fortrolige venner.

The old man and the sea, av Ernest Hemingway

Den gamle mannen og havet.

Det var en liten blå bok jeg lånte på biblioteket. Jeg mener bestemt jeg leste den på hybelen på Øvsttun, høsten 1994, det første året jeg studerte i Bergen. I hvert fall leste jeg den svært tidlig. Og den gjorde et voldsomt, voldsomt inntrykk.

Boken er skrevet av Ernest Hemmingway. Den ble skrevet i 1951, og utgitt i 1952. Den handler om en gammel fisker, Santiago, som ikke har fått fisk på ukevis, 84 dager, og som har en liten gutt som tror sterkt på ham. Faren til gutten, derimot, har ikke samme troen, og har plassert gutten på en annen båt. Der får de fisk. Så reiser den gamle fiskeren ut, og får en fisk også han, en veldig stor fisk, en sverdfisk. Den vil han seile inn til land med igjen, men på veien blir fisken spist på av annen fisk, av hai, slik at det praktisk talt ikke er noe igjen når den gamle fiskeren til slutt når land, helt utslitt.

Det er hele historien. Det er stilen til Hemmingway som bærer fortellingen, de korthugde setningene, det enkle språket, de skarpe og nøyaktige observasjonene. Fortellingen gir seg ikke ut til å være noe mer enn historien om en gammel fisker og en gutt som beundrer ham, men det er fristende å lese mye mer inn i den, den synes én mye mer viktig. Dette er livsbetingelsene, kampen mot alderdommen og naturkreftene, ønsket om å ikke gi tapt og å holde frem sånn som før, seigt, og i tross.

Første setning er representativ for hele det lille verket.

He was an old man who fished alone in a skiff in the Gulf Stream and he had gone eighty-four days now without taking a fish.

Han var en gammel mann som fisket alene i en liten robåt i Golfstrømmen og han hadde nå hatt 84 dager uten å få fisk.

Det gir seg ikke ut for å være mer enn det er. Her er ikke noe overflødig, ikke noe pynt, ikke noe dildal. Slik denne gamle fiskeren også er.

Everything about him was old except his eyes and they were the same color as the sea and were cheerful and undefeated.

Alt ved ham var gammelt utenom øynene og de hadde samme fargen som havet og var livlige og hadde ikke gitt opp.

Det er nesten som språket i et eventyr, der alt faller på plass, og alt er som det må være. I oversettelsen gjelder det å sikte etter den samme naturligheten, ingen kunstferdige ord, ingen vendinger som gjør seg til.

Fra min første lesning på hybelen i Bergen, eller hvor det nå var, husker jeg godt samtalene den gamle fiskeren og den unge gutten har om baseball. Handlingen foregår på Cuba, den gamle fiskeren heter Santiago, og den unge gutten er ikke yngre enn at han kan kjøpe ham en øl. De snakker om baseball, og den store stjernen er Joe DiMaggio, «Joltin Joe», legenden som hadde en hitting streak på 56 kamper fra mai til juli 1941, og som senere giftet seg med Marlyn Monroe. Han passer godt i boken, siden han kommer fra en siciliansk familie der alle var fiskere i generasjoner bakover. Det er også han som er referansen i Simon & Garfunkels Mrs. Robinson, og linjen: Where have you gone Joe DiMaggio, our nation turns its lonely eyes to you, wu-wu-wu…

Samtalene mellom gutten og den gamle fiskeren er opplagt for at begge to har en genuin interesse for baseball, og at gutten ser opp til den gamle litt sånn som han ser opp til baseball-stjernene, men det er også for å holde samtalen unna den vanskelige situasjonen den gamle er i. Han er fisker, og har ingen annen inntekt enn fiskingen. Nå har han ikke fått fisk på 84 dager. Det blir ikke sagt direkte, men det blir vist tydelig at han sulter, og har altfor lite mat. Gutten hjelper ham med den lille maten han får. Så i beundringen, ligger også litt sympati. I det hele tatt er forholdet mellom gutten og den gamle mannen et eget studium verdt. Det er vakkert skildret, lite blir sagt direkte, de snakker om ting som er verdt å snakke om, de sløser ikke med ordene. Sløser ikke med noe.

En samtale husket fra boken husket jeg slik: Gutten: Joe DiMaggio er den beste baseballspilleren i verden? Den gamle: Ja, han er den beste. Gutten: Og du er den beste fiskeren. Den gamle: Nei, det finnes noen som er bedre enn jeg.

Her husket jeg feil. Egentlig går samtalen slik:

“Who is the greatest manager, really, Luque or Mike Gonzalez?”
“I think they are equal.”
“And the best fisherman is you.”
“No. I know others better.”
“Que Va,” the boy said. “There are many good fishermen and some great ones. But there is only you.”
“Thank you. You make me happy. I hope no fish will come along so great that he will prove us wrong.”
“There is no such fish if you are still strong as you say.”
“I may not be as strong as I think,” the old man said. “But I know many tricks and I have resolution.”

«Hvem er den beste manageren egentlig», Luque eller Mike Gonzales?“
“Jeg synes de er like.”
“Og den beste fiskeren er deg.”
“Nei. Jeg kjenner andre som er bedre.”
“Que Va,” sa gutten. “Der er mange gode fiskere og noen store. Men der er bare én deg.”
“Takk skal du ha. Du gjør meg glad. Jeg håper ikke det kommer noen fisk så stor at den vil vise vi tar feil.”
“Det finnes ingen slik fisk hvis du ennå er sterk slik du sier.”
“Jeg er kanskje ikke så sterk som jeg tror,» sa den gamle mannen. «Men jeg kan mange triks og jeg har besluttsomhet.”

Så samtalen var litt annerledes og har litt andre element enn jeg husker den. Slik den står har den også et frempek, i det at mannen virkelig skal møte en fisk så stor at den setter det de to har snakket om på prøve.

Da fisketuren starter sier den gamle og gutten Good luck – lykke til – til hverandre. Hele fortellingen viser at her er det ikke mye good luck, verken med det at her er ingenting tilfeldig, den gamle mannen jobber virkelig både for å få denne fisken og for å få halt den opp. Det er også at det er ikke mye lykke, siden fisken etterpå blir spist, og han ikke får noen glede av den.

Dagen med fisketuren starter veldig tidlig. Den gamle mannen vekker gutten forsiktig, slik at gutten kan hjelpe ham å få båten i vann, og få med seg alt utstyret. Fra side 28 i min utgave er den gamle mannen alene i båten på havet. Hele boken er herfra skildringene av ham, hva han gjør, og hva han tenker. Hva som bærer fortellingene er detaljene, mesterskapet i skildringen av hvordan den gamle mannen mestrer havet, la mar, som han kaller det på spansk, hunkjønn, som en kvinne man elsker. Det er også et dypt kjærlighetsforhold mellom mannen og havet.

It was considered a virtue not to talk unnecessarily at sea and the old man had always considered it so and respected it. But now he said his thoughts aloud many times since there was no one that they could annoy.

“If the others heard me talking out loud they would think that I am crazy,” he said aloud. “But since I am not crazy, I do not care. And the rich have radios to talk to them in their boats and to bring them the baseball.”

Det var regnet som en dyd ikke å snakke på sjøen uten at det var nødvendig og den gamle mannen hadde alltid sett på det slik og respektert det. Men nå sa han tankene sine høyt mange ganger siden det ikke var noen der de kunne irritere.

“Hvis de andre hadde hørt meg si ting høyt ville de tro jeg var gal,» sa han høyt. «Men siden jeg ikke er gal, bryr jeg meg ikke. Og de rike har radioer til å snakke til dem i båtene og til å bringe dem baseballen.»

Her er et annet eksempel:

I could just drift, he thought, and sleep and put a bight of line around my toe to wake me. But today is eighty-five days and I should fish the day well.

Jeg kunne bare ligge og drive, tenkte han, og sove og binde litt line til tåa mi for å vekke meg. Men i dag er det åttifem dager, og jeg skulle fiske dagen bra.

Det er rett etter dette han kjenner nappet for første gang. Det er litt før slutten på side 40, altså omtrent etter en tredjedel av boken. Det er nøye skildret hvordan den gamle mannen holder linen mellom tommel og pekefinger, slik at han skal kjenne vært napp, og hvordan han liksom hjelper fisken med å ville bite, med å tenke for den hvor godt og søtt og deilig agnet er: Eat them good now and then there is the tuna. Hard and cold and lovely. Don’t be shy, fish. Eat them. (Spis dem godt, nå, og så er det tunfisk. Hard og kald og herlig. Ikke vær sjenert, fisk. Spis dem)

Spenningen i dette høydepunktet blir kjælt med, med at fisken biter litt, svømmer vekk, og både mannen og leseren sitter i spørsmålet om fisken vil bite. Først gjør den ikke det, og svømmer vekk, men så kommer den tilbake igjen. Setningene er også her korthugde, ikke noe malerisk tillegg:

“He’ll take it,” the old man said aloud. “God help him to take it.”
He did not take it though. He was gone and the old man felt nothing.

“Han vil ta det», sa den gamle mannen høyt. «Gud hjelp ham å ta det.»
Han tok det ikke, da. Han var vekk og den gamle mannen kjente ingenting.

Det er like etter dette fisken biter, og mannen kjenner den veldige tyngden av den i det den svømmer med kroken og linen nedover dypet.

Posten er ikke gjennomarbeidet, den må pusses og redigeres litt, og den er ikke skrevet til endes