Kategoriarkiv: Italiensk litteratur

Til å begynne med bestod den italienske litteraturen her på bloggen kun av Dante, og der kom jeg heller ikke i mål med den guddommelige komedien hans. Fra 2017 er målet også å få postet andre italienske tekster.

Enrico IV (Henrik IV), av Luigi Pirandello

I dag må jeg dessverre henfalle til å poste et innlegg før jeg har lest stykket innlegget handler om. Det hender ofte at jeg ikke får tid til å skrive innlegget helt ferdig, før det farer av gårde ut i offentligheten. Men som regel forsøker jeg å få lest verket, i det minste.

Denne gangen rekker jeg ikke det. I fjor postet jeg Sei personaggi in cerca d’autore (1921), eller Seks personer søker en forfatter. Det er hans mest kjente stykke, og en sterkt medvirkende årsak til at han vant nobelprisen i 1934. Rett etter at Sei personaggi hadde hatt sin premiere, og sjokkert publikum, så kastet han seg over i å skrive Enrico IV, for meg sjokkerende teateropplevelser å gi publikum.

Og jeg kan bare på ny la meg forundre over hvor intens den europeiske kunstscenen var på begynnelsen av 1920-tallet, og deromkring. Her kommer Ulysses, The Waste land, Dunisier Elegiene, og langt mer, om man strekker utgivelsesårene litt. Fra Italie kommer Sei Personaggi in cerca d’autore, og flere andre av Pirandellos hovedverk. Pirandellos prosjekt er å teste grensene for hva det går an å sette opp på en teaterscene, og utfordre publikums oppfatning av grensene mellom scenen og det virkelige liv. Et spill i spillet har teaterscenene holdt på med i århundrer, men Pirandello tar det atskillige skritt videre, ved å nøste spill inn i spill, inn i nye spill, og spill som gir seg ut for å være ekte, og som overtar for det ekte, og som lar det bli umulig å opprettholde skillet mellom hva som er ekte, og hva som er spill.

I teaterverdenen er det selvsagt interessant. Det vekker sjokk og forundring, og gir teaterpublikum noe å snakke om. Men denne sammenblandingen mellom det ekte og det man later som i teaterstykkene, sniker seg inn i å utfordre hva vi holder som ekte og som uekte i virkelighetens verden også. Om noen innbiller seg at han er Henrik IV av England, så er jo dette bare moro, om det er på gøy, og en tragedie for ham, om det er fordi han er sinnssyk. Omverdenen spiller med, i hans forestilling, og han lever som Henrik IV, inntil stykket får sin reelt, tragiske slutt.

Jeg skal ikke røpe slutten, og heller ikke skrive mer om stykket før jeg har lest det selv. Jeg vil bare skrive litt mer om ideene Pirandello lanserer, og hvorfor de er relevante. Også i Ibsens stykker er det folk som blir behandlet som noe annet enn det de er, Hjalmar Ekdal i Vildanden, for eksempel. Om han lever sitt liv på livsløgnen sin, hva da? Eller det du trodde var konspirasjonsteorier, tull og tøys, og så er det plutselig verden? Eller er det bare sånn at alle later som? Hvordan kan vi være sikre på noe?

Det er skikkelige spørsmål Pirandello og de andre modernistene behandler. Man kan bli ganske tullerusk i hodet av å gå for mye inn i det, mange avviser disse kunstnerne og tekstene deres på det mest bestemte. Men når man først tar seg tid til å jobbe seg ordentlig inn i dem, har de en veldig tiltrekningskraft, og på sitt beste får de oss av og til til å lure, hvorfor i det hele tatt lese andre tekster enn disse. Det er jo disse som forklarer oss livene våre, som de virkelig er.

Reklamer

Canti (Sanger), av Giacomo Leopardi

Den italienske poeten Giacomo Leopardi (1798-1837) er regnet som den betydeligste av de italienske romantikerne. Jeg kjenner ham ikke godt, av de italienske forfatterne har jeg satt inn støtet mot Dante, fulgt av Boccaccio og Petrarca, og så noen hundreår frem til Pirandello, Svevo og Levi. Ellers er det nokså sparsomt. I den romantiske litteraturen kjenner jeg naturligvis den norske, etter hvert også litt den danske og svenske, og nå i ny tid ganske grundig den tyske. Russisk litteratur kjenner jeg godt i alle perioder, også denne, og den engelskspråklige er lett tilgjengelig for oss nordmenn?

Men den italienske? Selv for en pasjonert italiener som meg, så slutter liksom Italia med barokken, og det er kunsten og arkitekturen som er noe. Det vakre språket har naturligvis resultert i stor diktning, men ikke etter middelalderen, egentlig. Det er det gamle som er interessant, når det gjelder Italia.

Dog skulle det ikke overraske noen at et stort kulturland som Italia i enhver periode skal ha nok til å hamle opp med hele Norden, om ikke annet, så fordi det bor minst dobbelt så mange mennesker der. Om man ikke kjenner forfatterne, og verkene, er det nok fordi man ikke har satt seg inn i det.

Her snakker jeg for meg selv. Litt begynnende dypdykk leder meg raskt frem til Giacomo Leopardi, et vidunderbarn av Mozartske dimensjoner, bråmoden så det savner sidestykke, og dyp pessimist frem til sin altfor tidlige død i 39-årsalderen. Underveis skrev han noen av italiensk litteraturs vakreste dikt, senere samlet i det som kalles Canti, der det finnes dikt fra hele karrieren. Fra det ungdommelige All’Italia, til de senere pessimistiske tidlig alderdomsdiktene.

Seks personer søker en forfatter (Sei personaggi in cerca d’autore), av Luigi Pirandello

 

 

Siamo qua in cerca d’un autore.

Dette er åpningsreplikken til de seks personene som trenger inn på en teaterscene under en prøve. Frem til denne replikken, har skuespillerne og instruktørene øvd inn et annet av Pirandellos stykker, Il giuco delle parti (Direkte oversatt: «Spillet til delene», på engelsk heter stykket The rules of the game, jeg kjenner ikke noen norsk tittel). Forfatteren selv, Pirandello, er med som en virkelig person i omtale, der Il Capocomicio, direktøren i teatertruppen uttaler:tidlig i første akt:

Ridicolo! ridicolo! che vuole che le faccia io se dalla Francia non ci viene più una buona commedia, e ci siamo ridotti a mettere in iscena commedie di Pirandello, che chi l’intende è bravo, fatte apposta di maniera che né attori né critici né publico né restino mai contenti?

Litt om sceneinstruksjonene

Jeg studerte aldri teatervitenskap selv, men jeg hadde venner som gjorde det, og jeg kjenner ganske godt hva som rørte seg i teatervitenskapen ved universitetet i Bergen rundt år 2000. Jeg fikk også sett i noen av bøkene de brukte. Jeg husker at jeg bet meg merke at de påpekte at alle som har revolusjonert teateret, har vært svært detaljerte i sceneinstruksjonene. Her finnes det unntak, med klassisk gresk teater, der det knapt er noe, og Shakespeare, der den eneste instruksjonen er hvor handlingen skjer, og at folk kommer ut, inn, og blir drept. Dette kan sammenlignes med Henrik Ibsen, der instruksjonene er så detaljerte at alt som skal være med blir beskrevet, hele utseendet til stuen, og alt som er i den. I tillegg kommer rikelig med instruksjoner om hvordan skuespillerne skal si frem replikkene sine, baktanker, og hva de skal gjøre samtidig. Man kan si det sånn at Ibsen ikke stolte på sine teaterregissører og skuespillerne, han måtte fortelle dem nøyaktig hva de skulle gjøre. Lignende finner man hos Beckett, der scenen og instruksjonene er veldig annerledes, men også veldig, veldig detaljerte.

Hos Pirandello er det nesten som en tekst i seg selv. Det er beskrivelser, nøyaktige beskrivelser, både hvordan det skal se ut, og hvilken virkning det er tenkt å ha. Beskrivelsen går veldig til regissøren, de ser ikke ut til å være ment for noen som leser stykkket som en tekst. Det står for eksempel veldig at man må passe på at de skuespillerne som er der allerede, må skilles tydelig ut fra de seks som kommer inn. Det er en selvfølge, selvfølgelig, men Pirandello bruker flere setninger på å understreke hvor viktig det er, og kommer også med forslag hvordan det kan gjøres.

Litt om Luigi Pirandello

Pirandello ble født 28. juni i en ville ved navn Kaos, nær Agigento (den gang Girgenti), i Sicilia. Da Luigui blir født går det en koleraepidemi i området, slik at han kanskje med rette senere kan kalle seg «sønn av kaos». Begge foreldrene var aktive i bevegelsen til Garibaldi, da Italia ble samlet på 1860-tallet. Unge Pirandello får sin skolegang og første utdannelse på Sicilia.

Da han flytter fra Sicilia for å studere ved universitetet i Roma, har han allerede mistet barnetroen. Da han flytter videre, til Bonn, har han også kranglet med professorer ved universitetet, og brutt forlovelsen med kusinen, Paolina. Han studerer så i Tyskland, i Bonn, der han tar en grad i den Agrigentoske dialekten fra hjemstedet.

På 1890-tallet er det ganske urolige forhold i Italia, noe som ikke er så godt kjent her hos oss. En bondebevegelse, fasci siciliani, blir brutalt slått ned av den italienske statsmakten. Pirandello kjenner personlig noen av lederne i denne bevegesen, fra oppholdet ved universitetet i Palermo. På det personlige plan får Pirandello flere barn, med Maria Antonietta Portulano.Hun er datter av businesspartneren til Pirandellos far.

Forholdet til henne får alvorlige problemer da det skjer en oversvømmelse ved svovelgruven der Pirandellos far har investert det meste av formuen sin, og også medgiften til Maria Antonietta. Hun får psykiske problemer av dette, hun blir gal, og hele familien får også akutte økonomiske vanskeligheter.

Fra han var lite barn har Pirandello skrevet tekster i ulike sjangre. På 1890-tallet er han aktiv i litterære kretser, og får treffes og omgås betydelige italienske forfattere. Ennå kan farens rikdom sikre Pirandellos og familiens økonomi, slik at Pirandello kan bruke tiden sin på å dyrke den litterære interessen. Dette blir altså ødelagt av oversvømmelsen i svovelgruven. Etter det, må Pirandello ta strøjobber, og skrive for penger.

Pirandello gjør karriere i akademia, og fremgang som forfatter. Han ender opp som professor, og han gir ut en rekke noveller, fortellinger og romaner. Han skriver også teaterstykker, og han skriver tekstkritikk. Interessene går mot psykoanalysen, og Freud, også fordi kona hans og moren til hans barn, er i ferd med å bli gal. Han er også interessert og aktiv i de litterære strømningene som råder i tiden.

Den virkelige berømmelsen kommer etter første verdenskrig. Hans i dag mest kjente stykke, stykket denne posten handler om, hadde premiere 10. mai, 1921, ved teateret i Roma. Det ble en forferdelig fiasko. Det gikk imidlertid bedre, da stykket ble vist i Milano, året etter.

1920-tallet var begivenhetsrikt i Itala. Og det tiåret er kjent, også oppe hos oss. For det var her Italia ble fascistisk, under Mussolini. Pirandello blir med i partiet, i 1924, noe han i ettertid selvsagt får kritikk for, nå som man vet hva fascistpartiet til Mussolini endte opp med å bli. Dette partiet går ikke an å forsvares, men Pirandellos valg går kanskje an å forstå, når man ser på hans bakgrunn, fra en nasjonalistisk og/eller patriotisk familie, og med en sterk følelse av urettferdig både på det personlige plan og for den italienske nasjonen.

1920-tallet er også usedvanlig begivnhetsrikt i litteraturen. Hvert eneste år kommer det litterære verk med enorm betydning og innflytelse. Italienerne bidrar med Pirandello, Montale og Italo Svevo. Pirandello har mest betydning innen teateret. Nå har ikke jeg lest romanene og novellene hans, de kjenner jeg bare av omtale, men det skal være god dekning for å si at Pirandello med sitt metateater representerte noe helt nytt og banebrytende innen teatersjangeren. Det er vel særlig Bertolt Brecht som tar dette videre. Det absurde i Pirandellos stykker, blir ivaretatt av folk som Beckett, Ionesco og Pinter, senere.

I 1934 får han nobelprisen i litteratur. Det var ikke alle modernistene som fikk denne prisen, fremdeles ble det jo tatt hensn til at litteraturen skulle være «oppbyggelig», som dt står i Nobels testamente. Det var ikke all litteraturen som ble skrevet som kan sies å være det, noe av den var radikal, og ville heller rive ned det bestående, og erstatte det med noe annet. I 1936, 10 desember, dør han i Roma. Hans testamente sier at det ved kremasjonen ikke skal være noen seremonier av noen art.

Canzoniere (sonetter til Laura), av Francesco Petrarca

Sonettar til Laura er tittelen på en bok med Petracas sonetter i norsk oversettelse utgitt i 1962. Oversetteren er Sigmund Skard, og han har selv skrevet et langt forord om Petrarca og sonettene hans. Andre sonetter er oversatt av Kristen Gundelach, i flere omganger, først i 1922, så i 1928 og i 1943. Gundelach oversatte til sammen 47, av de til sammen 366 sonettene til Petrarca, mens Skard oversetter 30. Av de 30 Skard oversetter, er 17 av dem slike som ikke finnes hos Gundelach. Begge forsøker å holde samme formen som Petrarca, med det krevende italienske rimet, abba, abba, cdc, dcd. Resultatet blir deretter. På norsk er det begrenset med ord som uanstrengt kan komme opp med så mange ord å rime med, og det blir til at de ordene som finnes, må gå igjen og igjen i de norske oversettelsene. Særlig Gundelach virker ikke til å ta det så tungt, han lar det stå til, mens Skard viser forskeren i seg, og tar ikke med sonetter der han ikke kan stå inne for oversettelsen. I stedet inneholder hans bok for det meste omtale av dikteren. Som leser får man vel så mye ut av det.

Jeg skal ikke skryte på meg en italiensk som gjør at jeg lett og greit kan lese disse sonettene i original. Jeg har bladd igjennom dem, og forsøkt å trenge meg igjennom noen ytterst få. På poesibloggen har jeg tatt for meg, og radbrukket, den første, og ikke kommet noen vei med nr. 82. En gang i løpet av livet vil jeg kanske få anledning til å forbedre de to. Ellers har jeg brukt tid på en engelsk utgave, og da særlig der også forordet, med omtale av Petrarca og sonettene.

Foreløpig vil jeg nøye meg med å anbefale boken av Skard. Den er lett tilgjengelig på nasjonalbibliotekets bokhylle. Og selv om han er stødig selv, har han fått råd og veiledning av størrelser som Magnus Ulleland og Hallvard Lie. Dette er så langt jeg kom. Denne posten vil bli utvidet etter hvert.

Il Principe (Fyrsten), av Niccolo Machiavelli

Jeg presser grensene litt for denne bloggen med å poste et innlegg om dette verket. Dette er en blogg for litteratur, mens dette er er et filosofisk og vitenskapelig verk. Det er sakprosa, et læreverk, en bok for filosofiske, historiske og samfunnsvitenskaplige blogger. Dette er den første teoretiske fremstillingen av statsmannskunst, hvordan bli en god statsleder, og dermed hvordan bli en god leder generelt. I dette er den starten på det som er blant de mest populære utdanningsløpene nå om dagen, alt med leder i navnet får søkere, hva man lærer der, kan trekke tradisjonene tilbake til Machiavelli, og fyrsten.

Denne bloggen skal behandle boken som et litterært verk. Den skal plassere det i sin historiske ramme, skrive litt om hvordan den er skrevet, og hvilke virkemidler den bruker for å få frem sitt ennå omdiskuterte syn. Det er en bok som har hatt enorm innflyelse, og ikke bare i statslederkunsten. Den passer dessuten meg litt, siden jeg har jobbet en god del med Dante, Boccaccio og den italienske renessansen, og kjenner ikke så verst det samfunnet Machiavelli skrev boken sin i. Jeg vet Machiavelli ble arrestert, torturert, hengt opp etter armene med armene bundet på ryggen, slik at albue, skuldre og håndledd går ut av ledd, en torturmetode også nazistene brukte i Øst-Europa. Machiavelli kom seg etter skamfering, skjønt hendene aldri kan bli normale igjen. Men han skrev altså om sin fyrste etter å ha vært utsatt for en sånn behandling av ham.

Jeg er på ganske trygg grunn med å finne boken verdig en plass på bloggen. Derimot finner jeg ikke meg selv helt verdig ennå, til å skrive om den. Stort sett har jeg lest alle bøker jeg skriver om her, i original, og om jeg ikke har fått rukket å lese dem i original ennå, så har jeg i det minste fått lest en oversatt utgave. Problemet er at dette tar så lang tid, at jeg ikke har tid til å skrive de ambisiøe postene mine etterpå, men det er en annen sak. Her skal jeg skrive at akkurat denne boken her, har jeg verken lest i oversettelse eller original, så det er en alvorlig mangel. Jeg har bare lest om den. Derfor stopper jeg her. Og håper mer vil komme.

Se questo é un uomo (Hvis dette er et menneske), av Primo Levi

Det er skrevet mange bøker om Holocaust. Vi som er født på 70-tallet vokste opp med Det angår også deg, av Herman Sachnowitz, på 80-tallet. Jeg leste beretningene om redslene fra barndommen av. Sachnowitz fortalte sin historie til Arnold Jacoby, som skrev den ned. Virkningsfullt. Det trengs ikke stor litterær kunst for å overvelde én med dette grusomme industrielle massemordet. På 90-tallet og 00-tallet kom det dokumentarfilmer og populærvitenskaplige lærebæker, jeg har sett og lest mange av dem. Jeg har studert historie opp til hovedfag, og jeg har besøkt Auschwitz. Så jeg er ikke ukjent med faktaopplysningene og statistikken.

Men det går an å fortelle mer om disse historiene enn bare rett frem. Og jeg har hatt dragningen, jeg har lest veldig mange bøker om opphold i konsentrasjonsleire og dødsleire, oppdiktede, delvis oppdiktede og selvbiografiske. Jeg har selvsagt lest En dag i Ivan Denisotivsj’ liv, av Soltsjenitsyn, og jeg har lest Opptegnelser fra det døde hus, av Fjodor Dostojevskij. Begge disse to tar opphold i konsentrasjonsleire opp et nivå, og starter der de andre slutter. De antar det kjent at dette er et umenneskelig Helvete, og legger vekt på detaljene ut over det. Genistreken til Soltsjenitsyn er å konsentrere romanen til en enkelt dag, og en hvilken som helst dag, så man får tankene som farer gjennom hodet til en fange, mismotet og optimismen, de små hverdagslige tingene, og det generelle i omtale og tanker. Den er heller ikke så følelsesladd og beisk, som Soltsjenitsyn ellers er. For Dostojevskij er det mer et studium i forfatteren som senere skrev Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov. Det er ikke stor kunst, Opptegnelser fra det døde hus, men det er skarpe observasjoner, og det er nøkternt forklart.

Det er to bøker jeg kjenner som tar det enda et hakk opp. Den ene er Uten skjebne, av Imre Kertez, nobelprisvinneren, og den andre boken jeg skal skrive om i dag: Hvis dette er et menneske, av Primo Levi.

Hvis dette er et menneske.

På italiensk: Se questo è un uomo. Det er tittelen på boken. Det er begynnelsen på en betingelsessetning, hvis dette er et menneske, så…, men betingelsen er ikke fylt ut. Det er ikke mer å si. Hvis dette er et menneske, denne skapningen som går rundt i de tyske konsentrasjonsleire, i Auschwitz, hvis dette er et menneske, hvis vi har kommet dit hen, hva da?

Det er skrevet med en kraft som ikke finnes i noen av de andre bøkene jeg har lest om Auschwitz. Her er ingen selvfølgeligheter om urettferdigheten, grusomheten og umenneskeligheten, her blir det bare nøkternt forklart, hva som skjedde, fra bokens hovedperson blir arrestert, til han som syk på sykestua blir frigitt av sovjetiske styrker den 27. januar 1945. Det er kalde fakta. Av de første som ble sendt til Auschwitz overlevde ingenting. Da de var tørste etter togturen, og ville rive av en istapp å sutte på, brølte vaktene til dem, det var ikke lov. – Warum? – Hier ist kein warum.

Warum? Hier ist kein warum.

Dette er bokens fornuft, dødsleirens logikk, her er ikke noe hvorfor, ikke noen forklaring. Alt er forbudt. Alt er bygget opp for å gjøre det vanskelig og umulig. For å ta bort det menneskelige i menneskene, fjerne enhver følelse av fornuft og mening, fjerne lysten til å leve, utslette følelsen av menneskelighet.

Primo Levi satt selv i Auschwitz, og jeg-personen i boken følger samme historie som ham selv. Han er kjemiker, og forfatter, og siden han har utdannelse og kan kjemi, får han etter hvert tjeneste andre steder enn i arbeidskommandoen. Det redder ham. Slik norske Herman Sachnowitz blir reddet av at han spiller trompet, og kan være med i leirens orkester. Alle som overlever og skriver bøker, har sånne spesielle historier. De gjør ikke tjeneste som det store flertallet, det er ikke fysisk, hardt arbeid. Disse som har det, overlevde gjennomsnitlig tre uker. Det er en dødsleir.

Levi gjør et stort poeng av hvordan han ankommer leiren som helt uvitende, og raskt lærer seg hvordan tingene der fungrer. Dehumaniseringen går raskt. Det er også noe av det som skiller boken til Kertez ut fra de fleste. De skriver begge som en selvfølge at i Auschwitz gjelder en annen moral, at grensene mellom rett og galt viskes ut, at alt kan stjeles og alt blir stjålet, og at også du må stjele for å overleve. For å unngå at dine ting blir stjålet, må du passe på dem. Leiren er et system for å fremprovosere dette, for å stimulere det. Uvennskap og konflikter mellom de innsatte, er i dødsleirens formål.

Hvis dette er et menneske — er et spørsmål som ikke bare kan rettes mot de innsatte, dødsdømte, men også kan gjelde fangevoktere og andre som har satt i gang dette systemet. Gjennom romanen er mange små eksempler, på fangevoktere og medfanger med vokteransvar, og andre de kommer i kontakt med, som gjør groteske ting, og som hovedpersonen aldri vil tilgi. For eksempel er det en medarbeider som tørker av noe tjære på fangedrakten til jeg-personen, helt meningsløst, han kunne tørket den av hvor som helst, men velger altså drakten til den han jobber tett med og samarbeider med, hver dag. Fangedrakter blir ikke vasket, tjæren vil bli sittende på for alltid. Hvorfor gjorde han det? Hva slags menneske er dette? Hva slags system er det som her ble organisert? Midt i verden vi alle er en del av?

Det er svært sterke saker. Og det er for viderekomne, for de som har lest skildringene med «iskald vind», «meningsløs brutalitet» og «bestialsk terror». Her er det veldig lite adjektiv og beskrivende ord, her er det nøkternt, ingenting forsterkende. – Ho fame, står det, – jeg er sulten, den konstante tilstanden for mennesker i konsentrasjonsleir.

Ma come si potrebbe pensare di non aver fame? il Lager è la fame: no stessi siamo la fame, fame vivente.

Hvordan kunne man tenke å ikke være sulten? Leiren er sult: vi er sulten, levende sult.

Sulten blir ikke forsøkt beskrevet, ikke med adjektiv og livlige beskrivelser, og når den først blir det, så er det ved å holde igjen, for eksempel da et par nyankomne franskmenn dukker opp i slutten av boka, non avevano quasi ancora fame, de var nesten ikke sultne ennå. De hadde bare vært der en måned.

Det er også en detalj, verdt å merke, tidlig i boken, der en innsatt vasker seg selv med stor iver, selv om det han har å vaske seg med ikke akkurat hjelper. Hovedpersonen, Primo Levi, synes det er meningsløst, og spør ham hvorfor han gjør det, om han ikke heller vil spare på kreftene. Den innsatte sier det har med verdigheten å gjøre, tyskerne skal ikke ta den fra ham. De prøver med alle midler, han skal ikke la dem få lov. Dette er et menneske.

Jeg tror jeg avslutter med en detalj, helt i starten, som også viser det uhyrlige holocaust var, og hvor ufattelig det er at dette systemet ble satt ut i live av mennesker. Det er mens jødene venter på avreisen til dødsleiren, de er internert og skal forflyttes, kvinner, barn, menn, ungdom, gamle, syke, alle.

Non fareste anche voi altrettanto? Se dovessero uccidervi domani col vostro bambino voi non gli dareste oggi da mangiare?

Ville ikke dere gjort det samme? Hvis dere visste barna deres skulle drepes i morgen, ville dere ikke gitt dem mat i dag?

Det er veldig sterkt skrevet. Dette er ikke tanker som skulle vært i menneskers hode. Det er ikke bestått til menneskeheten at Holocaust ble tillatt, at den har vært, er et faktum. Se questo è un uomo, er en protest. Og en protest som gjør at man bør skamme seg over å være menneske. Aldri igjen, bare aldri igjen. Boken slutter ikke med det, boken slutter med frigjøringen, helt kort. Tankene overlates til oss.

*

Boken kom ut i 1947. Den kom ut i norsk oversettelse, i 1990, oversatt av Tommy Watz. Denne oversettelsen har en markant feil, det er falt ut et «ikke», der hovedpersonen ligger på sykestuen, og de andre fagene legger ut på dødsmarsjen til andre konsentrasjonsleire inne i riket, lenger unna de sovjetiske styrkene som kommer. Da har hovedpersonen lyst til å være med, men han kan ikke, fordi han er for syk. Hos Watz står det:

Mest sannsynlig ville også jeg, dersom jeg hadde følt meg så svak, fulgt flokkens instinkter, fremfor noe er angsten smittsom, og et engstelig menneske vil alltid velge flukten (s. 152)

Mens det i originalen står:

è propabile che anche io, se non mi fossi sentito così debole, avrei seguito l’istinto del gregge: il terrore è eminentemente contagioso, e l’individuo atterrito cerca in primo luogo la fuga.

Jeg har streket under det non den norske oversettelsen ikke fikk med. Det er altså sånn at om han ikke hadde følt seg så svak, så ville han fulgt instinktene, og blitt med flokken på flukt; altså blitt med på dødsmarsjen, i stedet for å ligge igjen i sykesengen.

Merk også at versjonen som ligger til grunn for den norske oversettelsen og også den som blir brukt i italienske opptrykk har et tillegg i begynnelsen som ikke fantes i den første utgaven i 1947, nemlig hvordan han ble arrestert som 24 åring, i de italienske fjellene, og uerfaren han var. Den første setningen i den første boken er:

Al momento del mio arrivo, e cioè alla fine del gennaio 1944, gli ebrei italiani del campo erano centocinquanta circa, ma entro poche settimane il loro numero giunse a oltre seicento.

Dette har jeg imidlertid ikke mulighet for å sjekke opp, for jeg har ikke tilgang til originalutgaven. Tillegget er i alle fall fra 1958, og av Primo Levi selv.

Kvinnen som lærte å jage djevelen inn i Helvete (Gionata terza, novella decima in Il Dekameron), av Giovanni Boccaccio

Første gang jeg leste Dekameronen av Boccaccio var jeg nok en bitter ung mann for jeg lot meg plage av at den var så umoralsk. Nå er jeg eldre og mer utlært, og kan gå rett på en av de mest skjendige novellene i hele samlingen. Det er den i god konkurranse.

Det er Dioneo som griper ordet, etter en samling saftige fortellinger de ti ungdommene forteller hverandre tredje dagen de er samlet ute på landet i flukt fra Svartedauden, de korter ned tiden med å fortelle hverandre historier. Hver dag har et nytt tema, temaet tredje dagen er det amorøse, og vel så det, og alle er spente på hva Dioneo har å si, han som får fortelle til slutt, og velge tema selv.

Dioneo velger å holde seg til det samme temaet som de andre, denne dagen, og han uttrykker det i en snirklete italiensk karakteristisk for Boccaccio:

Graziose donne, voi non udiste forse mai dire come il diavolo si rimetta in inferno; e per ciò, senza partirmi guari dallo effetto che voi tutto questo dì ragionato avete, io il vi vo’dire; forse ancora ne potrete guadagnare l’anima avendolo apparato, e potrete anche conoscere che, quantunque Amore i lieti palagi e le morbide camere più volentieri che le povere capanne abiti, non è egli per ciò che alcuna volta esso fra’folti boschi e fra le rigide alpi e nelle diserte spelunche non faccia le sue forze sentire; il perché comprender si può alla sua potenza essere ogni cosa suggetta.

Høyst yndige damer, dere har kanskje aldri hørt si hvordan man setter djevelen tilbake i Helvete; og derfor, uten å bevege meg langt fra effekten dere har samtalet om hele denne dagen, vil jeg si dere det; kanskje også noen vil kunne tjene sjelen når den er tilberedet, og vil kunne kjenne at, selv om kjærligheten heller bor i de glade palass og de bløte rom enn i stakkarslige stråhytter, ikke er det slik at den ikke derfor enkelte ganger mellom tette skoger og mellom de harde fjell og i øde huler gjør sine krefter å føle; og derfor kan man forstå at til dens makt er alle saker underlagt .

Hele passasjen er som man ser uten et punktum. Folk som er litt kyndige i italiensk eller andre latinske språk ser straks her er en del sjeldne ord og former, og mange verbtider brukt. Det er helt i ytterkanten av mine italienske evner å oversette dette. Jeg har lagt min oversettelse veldig tett til originalen, med noen ord for ord oversettelser slik jeg har funnet dem i ordboken, der Magnus Ulleland som først oversatte dekameronen til norsk, har omskrevet litt så passasjen fungerer på norsk ogk kanskje ligger tettere opp til hva Boccaccio har ment. Det får være nok om oversettelse.

Det dreier seg om en ung pike ved navn Alibech, datter av en søkkrik kar, og ikke kristen, enda hun hørte mye godt om denne Gud hun burde tjene. Så hun forhører seg om hvordan hun skal gjøre det, og får beskjed om at den beste måten å gjøre det på er å dra ut i  ensomheten i Tebadiaørkenen, flykte fra denne verden. Hun er ikke mer enn i fjortenårsalderen (d’etá forse di quattordici anni), så vi ser at gamle Boccaccio går kule norske rappere i næringen, forskjellen er at han provoserer med eleganse mens de gjør det for å være tøffe.

Uti ørkenen møter hun først en kar, som har reist ut dit for å forsake denne verden og leve for Gud og den kommende, han ser straks hvilke farer djevelen kan utsette ham for om han beholder denne unge og meget skjønne piken, og sender henne videre til en annen hellig mann (un santo uomo). Det er glimt i øyet allerede her, de hellige menn er ikke så nøye på å la være å sende hverandre fristelser de vet de ikke kan motstå.

Og ganske riktig, denne veldig fromme og gode personen (assai divota persona e buona) bestemmer seg for å beholde piken, for å gi sin fasthet en stor prøve (fare della sua fermezza una gran pruova), som det står. Husk her at det er Dioneo som fører ordet, han snakker til forsamlingen på ti andre, og kan legge litt til og trekke litt fra i motivasjonene til sine hellige menn i historien. Man kan nesten forestille seg at han tar i der han vet publikum vil gi respons, slik at denne andre, kalt Rustico, blir beskrevet som svært hellig og from og bra, der alle nok skjønner hva han egentlig har lyst til, og hva som kommer til å skje.

Kampen mot og overgivelsen til lystene for Rustico finner sted i denne setningen her:

Questo fatto, non preser guari d’indugio le tentazioni a dar battaglia alle forze di costui; il quale, trovandosi di gran lunga ingannato da quelle, senza troppi assalti voltò le spalle e rendessi per vinto; e lasciati stare dall’una delle parti i pensier santi e l’orazioni e le discipline, a recarsi per la memoria la giovinezza e la bellezza di costei ’ncominciò, e oltre a questo a pensar che via e che modo egli dovesse con lei tenere, acciò che essa non s’accorgesse lui come uomo dissoluto pervenire a quello che egli di lei disiderava.

Så gjelder det hvordan han skal overtale henne:

E tentato primieramente con certe domande, lei non aver mai uomo conosciuto conobbe e così essere semplice come parea; per che s’avvisò come, sotto spezie di servire a Dio, lei dovesse recare a’ suoi piaceri. E primieramente con molte parole le mostrò quanto il diavolo fosse nemico di Domeneddio; e appresso le diede ad intendere che quello servigio che più si poteva far grato a Dio si era rimettere il diavolo in inferno, nel quale Domeneddio l’aveva dannato.

Den unge Alibech har hørt oppmerksomt på hva den hellige Rustico har sagt, og i rollen hun skal spille i fortellingen er det ingen motstandskraft eller kritisk tenking eller noen ting forstyrrende, hun lurer bare på hvordan dette skal gjøres.  – Det vil du få å vite hardt, og av den grunn vil du gjøre (- Tu il saprai tosto, e perciò farai quello che a me far vedrai), svarer Rustico, og begynner å kle av seg de få klærne han har, han er jo en eremitt i ødemarken. Nå om dagen blir det delt ut premier til de dårligste seksualskildringer i litteraturen, og i en slik kåring ville ikke Boccaccio hatt noen sjanse, for hos ham er det saftig og uimotståelig, godt hjulpet av den naive unge skjønnheten han har foran seg.

E così stando, essendo Rustico più che mai nel suo disidero acceso per lo vederla così bella, venne la resurrezion della carne, la quale riguardando Alibech e maravigliatasi, disse:

– Rustico, quella che cosa è che io ti veggio che così si pigne in fuori, e non l’ho io?

– O figliuola mia, – disse Rustico – questo è il diavolo di che io t’ho parlato. E vedi tu? ora egli mi dà grandissima molestia, tanta che io appena la posso sofferire.

Allora disse la giovane:

– Oh lodato sia Iddio, ché io veggio che io sto meglio che non stai tu, ché io non ho cotesto diavolo io.

Helvetet denne djevelen skal inn i er det bare Alibech, som har det, som ikke skjønner hva er.  Så hun må ha forklaringen før akten kan gjennomføres.

A cui Rustico disse:

– Hai il ninferno; e dicoti che io mi credo che Iddio t’abbia qui mandata per la salute della anima mia, per ciò che se questo diavolo pur mi darà questa noia, ove tu vogli aver di me tanta pietà e sofferire che io in inferno il rimetta, tu mi darai grandissima consolazione e a Dio farai grandissimo piacere e servigio, se tu per quello fare in queste parti venuta se’, che tu di’.

La giovane di buona fede rispose:

– O padre mio, poscia che io ho il ninferno, sia pure quando vi piacerà.

Disse allora Rustico:

– Figliuola mia, benedetta sia tu; andiamo dunque, e rimettiamlovi sì che egli poscia mi lasci stare.

E così detto, menata la giovane sopra uno de’ loro letticelli, le ’nsegnò come star si dovesse a dovere incarcerare quel maladetto da Dio.

Som det så søtt står, hadde den unge piken (la giovane) aldri puttet noen djevel i Helvete før, og derfor kjentes det første gang litt vondt.  Rustico kan forsikre om at vil det ikke gjøre hver gang, og for å vise henne dette, gjør de det seks ganger til med en gang. Sånn får de også roet djevelen lite grann ned, han vil jo hele tiden reise seg opp.

Senere gjør de det flere ganger. Og det viser seg etter hvert at Helvete er mer interessert i å ta i mot djevelen, enn djevelen er i stand til å komme seg inn. Rustico er jo en gammel, hellig mann, han lever på gress og urter, han har ikke krefter til å holde tritt med Alibech, som har dette brennende helvete som alltid lengter etter djevelen sin. De to har noen bekymrede – og sjarmerende – samtaler om hva de skal gjøre med det.

Løsningen blir at en brann rammer hjembyen Capsa, slik at Alibech blir arving til famliens rikdommer, og en ung mann, Neerbale, mister alt. De to skal gifte seg, det blir alt sammen ordnet i et par setninger, akkurat disse detaljene er jo ikke så viktige. Det viktige er hvordan Alibech i utsiktene til en ny livssituasjon, lurer på hvordan hun nå skal få djevelen inn i Helvetet sitt, nå som hun skal flytte fra Rustico. Hun blir med det gjenstand for latter i byen, også fortalt kort og greit i forbifarten, de andre damene – merk: damene – kan forsikre henn om at dette vil det nok bli en ordning på, Neerbale skal nok også kunne utstyre henne med en djevel. Eller tjene herren, som de kaller det.

Sånn slutter ikke novellen med en dårlig moral, men med en god, man skal så ofte som mulig putte djevelen der han hører hjemme, og på den måten gjøre oss selv og vår Gud glad. Eller som Boccaccio uttrykte det gjennom ordene til den oppdiktede figuren Dioneo, en gang mellom 1351 og 1353, da dette verket ble skrevet:

Poi l’una all’altra per la città ridicendolo, vi ridussono in volgar motto che il più piacevol servigio che a Dio si facesse era il rimettere il diavolo in inferno; il qual motto passato di qua da mare ancora dura.

E per ciò voi, giovani donne, alle quali la grazia di Dio bisogna, apparate a rimettere il diavolo in inferno, per ciò che egli è forte a grado a Dio e piacer delle parti, e molto bene ne può nascere e seguire.

Siden gjenfortalte den ene det til den andre over hele byen, slik at det ble et motto for folket her at den mest behagelige tjenestenman kan gjøre for Gud er å putte djevelen i Helvete; og dette mottoet som kom hit over havet varer ennå.

Og derfor, unge damer, dere som trenger Guds nåde, tilbered å putte djevelen i Helvete, av den grunn at det er sterk tilfredshet for Gud og til behag for alle parter, og mye fint kan komme av det og fødes.

På italiensk har jeg lest novellen på PDF lastet ned fra letteraturaitaliana, og på norsk leste jeg denne og resten av Dekameronen i utgaven utgitt på det norske samlaget, 1996. Den var oversatt av Magnus Ulleland i 1968, førsteutgaven kom i 1969, andre i 1992, og altså den tredje i 1996. Denne oversettelsen har også vært en god starthjelp i mitt arbeid med novellen på italiensk.

 

Mirakelet ved bryllupet i Kana (Il Miracolo delle Nozze di Cana), av Dario Fo

Mistero Buffo er en teaterforestilling av italieneren Dario Fo. Stykket er en samling monologer med motiv fra Bibelen. Det ble oppført første gang i 1969, og vakte straks stor oppstandelse i det katolske Italia. Det gjorde det også da Dario Fo fikk nobelprisen i litteratur I 1997, og dette stykket ble trukket frem som et av hans hovedverk.

Stykket Mirakelet ved bryllupet i Kana, eller Il Miracolo delle Nozze di Cana, er det siste av de syv stykkene i samlingen. Vi satte det opp med studentteateret Immaturus i Bergen på slutten av 90-tallet, kanskje var det i 1999, og jeg registerte denne delen med Per Kristian som skuespiller. Jeg husker ikke lenger hva han heter til etternavn. Med i forestillingen var tre andre monologer av Fo, ingen av dem fra Mistero Buffo. Han var en hit, Dario Fo, på denne tiden i vårt miljø i  Bergen. Vi snakket mye om ham, og den som kunne finne informasjon, han eller hun var midtpunkt i samtalene. Internett var ennå ikke som det er nå, i det var ikke mye hjelp.

Bryllupet i Kana er det berømte fra Johannes-evangeliet. I Dario Fos versjon er det engelen Gabriel som skal berette hva som skjedde, eller berette en historie fra evangeliene, men han blir avbrutt av en fyllik, som selv har blitt mektig imponert av en Jesus Kristus, som var i dette bryllupet, og som sørget for at alle gjestene ble stup fulle på den deiligste vin, enda de egentlig bare hadde vann å tilby.

Dario Fo bygger på gammel italiensk gjøglertradisjon og commedia delle arte. Humoren er veldig fysisk, veldig burlesk, og den er ikke redd for det lave, det kroppslige. I hendene til Dario Fo foregår det også en voldsom sjangerblanding, der de hellige bibelske tekstene møter drankere, fyll og italiensk gatespråk.

ANGELO: (…) Fate attenzione, brave gente, che io voglio parlare di una storia veria, una storia che é cominciata…

ENGELEN: (…) Vær oppmerksomme, snille dere, for jeg vil fortelle en sann historie, en historie som begynte…

Det at det er samme person som spiller alle de ulike rollene, gir en ekstra komisk effekt. Først er det den hellige, prektige engelen, som høytidelig forsikrer publikum at alt som skal fortelles er helt sant, og at det er hentet fra evangeligene. Fylliken avbryter, og vil også fortelle en historie, om en fyllefest. De to har en liten krangel i monologens første del, det som nærmest har funksjon som en prolog. Og det er lett å få det til morsomt om skuespilleren er god, for karakterene er fra Dario Fos side veldig klart tegnet, og kontrastene er veldig tydelige. Den hvite, hellige engelen, som er nøye på at alt skal være stille og verdig, og denne fylliken, som bråker og snøfter og går engelen på nervene.

Det ender med at fylliken får jaget engelen bort, slik at han har scenen for seg selv. Så kan han fortelle om bryllupet.

Her er det også mange morsomme effekter. For eksempel at historien blir fortalt av en fyllik, som nok også i det han forteller historien er temmelig full. Det betyr at han kan overdrive og ta i, uten at det går på bekostning av karakteren, han forteller det jo bare sånn som han oppfatter det. Samtidig forteller han det nesten ordrett som det står i Bibelen, og får med seg alle detaljene som er der.

For eksempel står det i Bibelen at de gikk tom for vin, dette bryllupet. I fyllikens versjon er dette veldig melodramatisk, og han legger ut hvordan alle gråt og bar seg, for det var jo ikke noe vin, alle ville jo ha vin! Særlig tok brudefamilien det tungt, med brudens mor som rev seg i håret og brudens far som stanget hodet i veggen. Dario Fo har skrevet teksten for seg selv, og har selv opptrådt med den, men teksten legger alt til rette for den som vil bruke den selv. Den gir rikelig med muligheter for regissør og skuespiller, det er lett å få ideer til hvordan det kan bli visuelt morsomt også, og at monologen ikke blir statisk.

Så er det løsningen på problemet, denne Jesus Kristus, han som blir kalt «Guds sønn». I fyllikens versjon er det bare morsomt, det er et kallenavn han har, Guds sønn, for fylliken kan det være revnende likegyldig, eller litt interessant at han har et slikt spesielt kallenavn. Han bruker imidlertid ingen hjernekraft på å fundere på om han virkelig er det. Han var der sammen med moren, Madonna, som hun ble kalt, og de kom «litt for sent». Det er også rett fra Bibelen, det står at de kom på tredje dag, så det er litt tretallsmagi der.

In qul mentre arriva dentro un giovane, un certo Gesú… figlio di Dio di sporannome. Non era solo, no, era accompagnato dalla sua mama, una che le dicono [la chiamano] la madonna. Gran bella donna!

På dette tidspunkt kom det inn en ung én, en viss Jesus… Guds sønn, ble han kalt. Han var ikke alene, nei, han var i følge med mren sine, en de kalte madonna. En veldig herlig kvinne!

Jeg husker hvordan vi regissterte det, da vi satte det opp. Vi tenkte oss at Jesus skulle være veldig stor, en gigant, slik at når moren snakket til ham, så måtte hun se veldig langt opp. Og når Jesus snakket til noen, så måtte han tilsvarende se langt ned. Husk at det er fylliken som spiller og sier og forteller alt dette, så det passer at i hans hode var Jesus veldig stor. Det ble en skikkelig komisk effekt, med moren Jomfru Maria som også er veldig kjælen og nusse-nusse-nusse med sin sønn Jesus, og ber om at han ikke kan lage litt vin, de trenger vin på denne festen.

Som i Bibelen, ber Jesus om å få noen vannkar, og lager vin av vannet i dem. I fyllikens versjon, er det veldig mye vann, noe som gjør ham nervøs, han har aldri likt så godt vann, og han sier han holdt seg litt på avstand, og fulgte ikke så godt med på hva Jesus egentlig gjorde. Han snakket om noen tegn, slike bare «Guds sønner» gjør. Igjen kommer dette med Guds sønn inn, og igjen er det bare komisk, ikke noe med frelse og under, men med at slike folk har noen tegn andre folk ikke kan forstå.

Så er poenget vinen. Dario Fo bruker litt fremmedgjøring, han lar fylliken si han kjenner lukten av «pressede druer», noe som skal få tilhøreren til å tenke og skjønne at det virkelig er vin som er laget, det har blitt vin av vannet, et mirakel, og det lukter og smaker akkurat som vin. Og for fylliken er jo poenget at det er så himmelsk godt, ordspillet er mitt, det er ikke fra teksten. Han strømmer til for å drikke, han også, og det er ikke bare det at det er mye av vinen, den er veldig, veldig deilig også.

De italienske sitatene er oversatt sånn cirka, og er hentet fra den modifiserte utgaven. Opprinnelig står det i sterkt dialekt. Jeg har kjøpt Dario Fos samlede verker i bøker og på video, men her for denne siden har jeg brukt utgaven til http://www.archivio.francarame.it. Der står teksten herfra, og den har også et slags forord av Dario Fo selv, der han forklarer hva han vil med den. Helt gjennomarbeidet har kanskje ikke denne posten blitt, men det er i alle fall en start.

 

Vita nuova, av Dante Alighieri

Jeg skal ikke gi meg ut for å ha lest dette spesielle verket til Dante Alighieri. Det består av 42 kapitler, der det er satt sammen reiseskildringer og beskrivelser, med 31 lyriske tekster. Blant de lyriske tekstene er 25 sonetter, 1 ballade og 5 canonzer. I anstendighetens navn har jeg lest de fleste av sonettene, og noen av dem nøye. På helt grei poesi er nr. 17 og nr. 22 gjennomgått og oversatt.

Det var så langt jeg kom i denne omgang.