All’Italia (Til Italia), av Giacomo Leopardi

Giacomo Leopardi (1798-1837) var uforskammet ung da han begynte å markere seg som en betydelig poet og litterat, en av de aller betydeligste i hele Italia etter Dante og Petrarca. Diktet jeg poster i dag er på en måte hans debut, i hvert fall hans gjennombrudd, skrevet i 1818, da Leopardi var 20 år, og bråmoden som få. Det er en heroisk hyllest til Italia og dets stolte fortid, særlig med Romerriket, men det er skrevet med en undring man sjelden ser hos en 20 åring, og sjelden noen oppnår på noe punkt i livet.

Diktet er såpass kort at jeg kan ta med meg hele, sånn som det ble publisert i Canti, utgivelsen i 1831, og nå fritt tilgjengelig på nettet.

All’Italia

O patria mia, vedo le mura e gli archi
E le colonne e i simulacri e l’erme
Torri degli avi nostri,
Ma la gloria non vedo,
Non vedo il lauro e il ferro ond’eran carchi
I nostri padri antichi. Or fatta inerme,
Nuda la fronte e nudo il petto mostri.
Oimè quante ferite,
Che lividor, che sangue! oh qual ti veggio,
Formosissima donna! Io chiedo al cielo
E al mondo: dite dite;
Chi la ridusse a tale? E questo è peggio,
Che di catene ha carche ambe le braccia;
Sì che sparte le chiome e senza velo
Siede in terra negletta e sconsolata,
Nascondendo la faccia
Tra le ginocchia, e piange.
Piangi, che ben hai donde, Italia mia,
Le genti a vincer nata
E nella fausta sorte e nella ria.

Se fosser gli occhi tuoi due fonti vive,
Mai non potrebbe il pianto
Adeguarsi al tuo danno ed allo scorno;
Che fosti donna, or sei povera ancella.
Chi di te parla o scrive,
Che, rimembrando il tuo passato vanto,
Non dica: già fu grande, or non è quella?
Perchè, perchè? dov’è la forza antica.
Dove l’armi e il valore e la costanza?
Chi ti discinse il brando?
Chi ti tradì? qual arte o qual fatica
O qual tanta possanza
Valse a spogliarti il manto e l’auree bende?
Come cadesti o quando
Da tanta altezza in così basso loco?
Nessun pugna per te? non ti difende
Nessun de’ tuoi? L’armi, qua l’armi: io solo
Combatterò, procomberò sol io.
Dammi, o ciel, che sia foco
Agl’italici petti il sangue mio.

Dove sono i tuoi figli? Odo suon d’armi
E di carri e di voci e di timballi:
In estranie contrade
Pugnano i tuoi figliuoli.
Attendi, Italia, attendi. Io veggio, o panni,
Un fluttuar di fanti e di cavalli,
E fumo e polve, e luccicar di spade
Come tra nebbia lampi.
Nè ti conforti? e i tremebondi lumi
Piegar non soffri al dubitoso evento?
A che pugna in quei campi
L’itala gioventude? O numi, o numi:
Pugnan per altra terra itali acciari.
Oh misero colui che in guerra è spento,
Non per li patrii lidi e per la pia
Consorte e i figli cari,
Ma da nemici altrui
Per altra gente, e non può dir morendo:
Alma terra natia.
La vita che mi desti ecco ti rendo.

Oh venturose e care e benedette
L’antiche età, che a morte
Per la patria correan le genti a squadre;
E voi sempre onorate e gloriose,
O tessaliche strette,
Dove la Persia e il fato assai men forte
Fu di poch’alme franche e generose!
Io credo che le piante e i sassi e l’onda
E le montagne vostre al passeggere
Con indistinta voce
Narrin siccome tutta quella sponda
Coprir le invitte schiere
De’ corpi ch’alla Grecia eran devoti.
Allor, vile o feroce,
Serse per l’Ellesponto si fuggia,
Fatto ludibrio agli ultimi nepoti;
E sul colle d’Antela, ove morendo
Si sottrasse da morte il santo stuolo,
Simonide[1] salia,
Guardando l’etra e la marina e il suolo.

E di lacrime sparso ambe lo guance,
E il petto ansante, e vacillante il piede,
Toglieasi in man la lira:
Beatissimi voi,
Ch’offriste il petto alle nemiche lance
Per amor di costei ch’al Sol vi diede;
Voi che la Grecia cole, e il mondo ammira.
Nell’armi e ne’ perigli
Qual tanto amor le giovanette menti,
Qual nell’acerbo fato amor vi trasse?
Come sì lieta, o figli,
L’ora estrema vi parve, onde ridenti
Correste al passo lacrimoso e duro?
Parea ch’a danza e non a morte andasse
Ciascun de’ vostri, o a splendido convito:
Ma v’attendea lo scuro
Tartaro, e l’onda morta;
Nè le spose vi foro o i figli accanto
Quando su l’aspro lito
Senza baci moriste e senza pianto.

Ma non senza de’ Persi orrida pena
Ed immortale angoscia.
Come lion di tori entro una mandra
Or salta a quello in tergo e sì gli scava
Con le zanne la schiena.
Or questo fianco addenta or quella coscia;
Tal fra le Perse torme infuriava
L’ira de’ greci petti e la virtute.
Ve’ cavalli supini e cavalieri;
Vedi intralciare ai vinti
La fuga i carri e le tende cadute,
E correr fra’ primieri
Pallido e scapigliato esso tiranno;
Ve’ come infusi e tinti
Del barbarico sangue i greci eroi,
Cagiono ai Persi d’infinito affanno,
A poco a poco vinti dalle piaghe,
L’un sopra l’altro cade. Oh viva, oh viva:
Beatissimi voi
Mentre nel mondo si favelli o scriva.

Prima divelte, in mar precipitando,
Spente nell’imo strideran le stelle.
Che la memoria e il vostro
Amor trascorra o scemi.
La vostra tomba è un’ara; e qua mostrando
Verran le madri ai parvoli le belle
Orme del vostro sangue. Ecco io mi prostro,
O benedetti, al suolo,
E bacio questi sassi e queste zolle,
Che fien lodate e chiare eternamente
Dall’uno all’altro polo.
Deh foss’io pur con voi qui sotto, e molle
Fosse del sangue mio quest’alma terra.
Che se il fato è diverso, e non consente
Ch’io per la Grecia i moribondi lumi
Chiuda prostrato in guerra,
Così la vereconda
Fama del vostro vate appo i futuri
Possa, volendo i numi,
Tanto durar quanto la vostra duri.

1818

Fra Project Gutenberg: http://www.gutenberg.org/files/55236/55236-h/55236-h.htm#I

Mester Alberto fra Bologna (Tiende fortelling, første dag), fra Dekameronen av Giovanni Boccaccio

Overalt i verden og særlig i Italia sitter folk nå isolert og i karantene under vår tids pandemi, som er korona-viruset, Covid-19, det som lumskt smitter, og kanskje dreper, og som beviselig tvinger hele vårt hypermoderne samfunn i kne. Hva er da bedre, enn å bevege seg trekvart årtusen tilbake i tid, til middelalderens pandemi, som var svartedauden, sykdommen som smittet og smittet og smittet og drepte langsomt, smertefullt og sikkert. Det er noe med måten å tenke på, hva som er krise, hva som er katastrofe, og hva som er årsaken til krisen og katastrofen, og hvordan den skal håndteres og hva man skal gjøre med livene våre mens den pågår.

I vår tid skrur folk på dataskjermene sine, om de er på datamaskin, nettbrett eller mobiltelefon, og diskuterer opp og ned i mente hva som er årsak og konsekvens, samtidig som man der også gjør forsøk på å vise at livet går sin gang, med møter og sosialt liv, moro og underholdning, humor og skjemt. Vi har referansen til de som spilte fiolin mens Titanic sank, fra en storfilm med Leonardo di Caprio i hovedrollen, og selv i påsken har vi knapt noen referanser til Bibelen og frelsen og undergangen, med Jesus Kristus i hovedrollen.

Den historien stod sterkt i middelalderen. Den gang det å reise til havs eller hvor som helst var forbundet med fare, i alt man gjorde var det reell risiko for at man ikke ville slippe fra det med livet. Og etter døden ventet frelse eller fortapelse, sånn at man etter livets pinsler kunne vente evige pinsler i døden, eller den evige salighet i frelsen. For å oppnå frelsen, gjaldt det på noe vis å unngå verdens fristelser, for de kunne lede inn i synden, som igjen ledet inn i fortapelsen. Dermed ble livet bare enda mer knugende.

Sleng inn en byllepest, med spredning til godt over halve befolkningen i enorme områder over hele Europa, og store deler av den ellers kjente verden, og med en dødelighet på opp mot hundre prosent – de som får den, dør – og du har settingen for Boccaccios Dekameronen.

Giovanni Boccacio ble født sommeren 1313, i Toscana, nær Firenze. Han var altså i 30-årene da pesten kom. Boccaccio overlevde selv, men mange av hans nære venner og familiemedlemmer døde, blant annet broren, stemoren og faren. Korona-tallene fra Italia er grusomme, scenene derfra setter skrekk i en hel verden, i 1348 døde fire femdeler av Firenzes befolkning av pesten, i følge Italiensk Wikipedia.

Det er sterkt. Det er at verden faller fra hverandre. Det er å se på byen der du bor, og tenke at fire av fem skal vekk, under svært store smerter, og med dødsfrykten i tillegg til den sterke fysiske smerten straks byllene oppstår, og sprer seg. Behandling, verken lindrende eller legende, fantes av betydning. De som behandlet, ble selv smittet, og døde.

Ideen til Boccaccio er å skrive en bok, der de redselsfulle scenene er bakteppe. Alle har dem veldig friskt i minne, første versjon av Dekameronen er ferdig i 1351, knappe tre år etter pesten. Under pesten samler en gruppe kvinner seg på et slott, 7 stykker, og de får etter hvert selskap av tre menn. De vet de ikke kan vende tilbake til samfunnet mens pesten pågår, så de velger heller å oppholde seg på slottet i en slags selvpålagt karantene. For å få tiden til å gå, og for å underholde seg litt, bestemmer de seg for å fortelle hverandre historier, en hver, i ti dager. Det er disse historiene som er novellene i Dekameronen.

Resultatet er et forunderlig verk, uten sin like i verdenshistorien. Riktignok var det vanlig å samle fortellinger ved å legge dem i munnen på deltakere i en forsamling eller et selskap, den gang for lenge siden, men slik det fungerer hos Boccaccio, er det ingen som har gjort det. Det er vanskelig å si hvor mye av virkningen som er bevisst, men dette med at fortellingen blir lagt i munnen på en overordnet forteller som gir ordet videre til nye fortellere, det skaper en slags spenning i det fortalte man må helt opp til modernismen på 1900-tallet, før man finner det forsøkt gjentatt. Forfatteren, Boccaccio, har to lag mellom seg, og de historiene han forteller, og den moralen noen av dem har.

Jeg har tidligere postet den mest obskøne av dem alle, den om eremitten som ikke klarer å motstå fristelsen fra ei ung jente som søker ham, for å finne Gud. Innholdet ville kunne vekke anstøt selv i våre dager, om det ikke var for at det er så lystig og humoristisk fortalt, at du gjør deg til idiot om du tar det helt alvorlig. Og så har du rammefortellingen, de 7 kvinner og 3 menn, som sitter og forteller hverandre historier, mens verden faller sammen rundt dem.

Den første dagen forteller de forskjellige historier, og ikke alle obskøne, ikke engang alle amorøse. Her er også toleranse av en type man ikke skulle tro hørte middelalderen til, for eksempel i fortellingen Filomena forteller, den tredje, om jøden Melchisedec som får et spørsmål fra sultanen i Babylon, hvilken religion som er den sanne. For å komme seg ut av knipen, forteller Melchisedec en lignelse om en far som hadde tre sønner, og en verdifull ring å gi i arv. Han kan ikke godt gi denne flotte ringen bare til den ene, så han lager to ringer til, sånn at de kan ha en hver, og ingen kan vite hvilken av dem som er riktig. Lignende er det i fortelling 2, fortalt av Nifile, der det er jøden Abraham som kommer til Roma for å bli kristen, eller for å se hvordan paven og kardinalene i pavehoffet lever. Vennen Giannotto mister da alt håp om å få vennen omvendt, så mye snusk og fråtsing og fanteri som foregår der i gården, men resultatet blir heller det motsatte: når Abraham ser hvor ille det står til, blir han imponert over en religion som tross dette likevel vokser, og kommer til at denne må være sann. Dioneo forteller i fortelling fire om en munk som får lurt en abbed til å begå samme synd som han selv, i det han etterlater ham med nøklene til en celle, der jenta også munken har forbrutt seg mot befinner seg. Og når abbeden selv begår samme synd, får munken overtaket på ham. Dionea har det med å fortelle litt frekke historier.

Mester Alberto fra Bologna

Men dagens tekst er altså den til dronning Pampinea, hun som fungerer som en slags leder i forsamlingen, og også er den eldste og verdigste. Det er hun som tar initiativene, og organiserer forsamlingen, og hun gjør det i veldig god demokratisk ånd, der de hver dag skal velge en ny leder. Første dag er det altså henne, og valgene deretter består i at dagens leder peker ut neste dags, sånn at det går på rundgang.

La Peste (Pesten), av Albert Camus

Jeg har jukset litt med denne. Det må jeg innrømme. Jeg har lest boken på norsk. En gang for lenge siden, da jeg var ung og inntrykksøm (som Dag Solstad har formulert det), og en gang nå, i vinterferien, da Corona-viruset var på vei til landet. Jeg tenkte jeg skulle lese litt om hvordan det ville bli.

Pesten. La Peste. Den utkom i Frankrike i 1947, eller kanskje det var Algerie, som Albert Camus kommer fra. I Norge ble den utgitt i bokklubben en gang tidlig på 1970-tallet, tror jeg. Det var den utgaven jeg leste først. Så leste jeg den i en utgave digitalt fra Nasjonalbiblioteket nå, siden jeg ikke kunne finne min papirutgave.

Og nå som jeg skal skrive om boken på Helt Grei Litteratur, lastet jeg for skams skyld boken ned på fransk, siden det nå en gang står «Lest i original» der under tittelen. Men jeg har bare bladd litt i boken, og skumlest her og der, slik man skumleste fransk når man ikke kan fransk.

Det er helt umulig å lese romanen nå uten å se det opp mot Corona-krisen vi er inne i. Da jeg leste boken på ny, i februar, var vi på det punktet man fant noen rotter, men ikke kunne ta det alvorlig. Fortellergrepet i romanen er finurlig, slik man gjorde det på den tiden, mesterforfatterne. Det er en skjult forteller, en forteller som ikke vil stå frem, men som er involvert i hendelsene og forteller om noe han selv egentlig har vært med på. Så han vet hvordan det kommer til å gå, gjennom hele romanen. En slik forteller kunne i februar fortalt at Norge snart ville være lukket ned og stengt, alle skoler og alle barnehager, eksamen avlyst, og ingen russefeiring, og ingen puber, kafeer og restauranter åpne, ingenting åpent, egentlig, og folk skal helst ikke samles, og ingen idrettsarrangement går av stabelen, og folk får ikke reise til hyttene sine i andre kommuner, eller bruke fritidsbåt, eller klippe håret hos frisør, og så videre, og så videre.

Det gir en helt bestemt effekt å fortelle historien på den måten. Man får liksom et forsprang på resten av verden. Slik den av en håndfull unge mennesker har et forsprang på de andre om gjengen skal se en film han allerede har sett. I februar ville verden innvendt at det ville jo ha mye å si for økonomien, folk vil miste jobben, og hvordan vil det gå med reiser og reisevirksomhet, det er jo helt utenkelig, helt utenkelig.

Javisst er det utenkelig, helt inntil det skjer. Og som i verden i dag, som i romanen til Camus er det mye verre enn selv det man kunne forestille seg. Selvsagt har det mye å si for økonomien. Oljeprisen kollapser, kroneverdien kollapser, i USA er børsnedgangen og den økonomiske nedgangen kraftigere enn under depresjonen i mellomkrigstiden. Ja, for det er jo ikke bare i Norge disse tiltakene innføres. Det er hele verden, hele den vestlige verden. Og store deler av resten av verden også.

Hos Camus er det bare en by. En ikke nærmere angitt by. Og sykdommen er nok litt verre enn Covid-17, eller hva vårt virus heter, verre når det kommer til smerter og dødelighet. Dette er pest. Byllepest og lungepest. Ikke vel nærmere angitt, så vidt jeg leser, og skildret som det kan være begge deler.

Døden og smertene er ikke poenget i Camus sin roman. Dette er etterkrigstiden, 1940-tallet. Snart kommer det absurde teater. Smerten, døden og meningsløsheten er grunnpilarer i livet. Ordene Camus bruker er lette og humoristiske, statistiske og kliniske, her blir antall døde nevnt hver dag, ikke så ulikt sånn man nå gjør det i Italia, hvor tallet i hvert fall inntil nylig har steget og steget, slik antall pestofre hos Camus også steg og steg til det vanvittige.

Og folk kunne både finne seg i og ikke finne seg i alle restriksjonene. Mange gjorde forskjellige slags forsøk på opprør, forsøkte å slippe unna og ikke bry seg, og føle og mene det gjelder alle andre, ikke dem. Ikke så ulikt sånn som vi har det i dag.

Forskjellen er altså at får du pest, er du dødsdømt. Du må isoleres, du vil få behandling, men den vil ikke hjelpe. Og det vil gjøre vondt, og du vil bli fortvilet og desperat. Det samme vil familien din, som vil klamre seg til håpet om at dette skal gå bra, at det ikke er pest, og at offeret ikke trenger å forlate dem. Noen få slike scener er skildret. Smertescenen blir lagt til et barn, et uskyldig barn som vrir seg i smerte, og dør. Her er det et reelt følelsesutbrudd, fra legen til presten, legen er sint på presten som kan støtte en Gud som sender sykdommer som torturerer barn. Her er det vel også litt samfunnskritikk å lese, og litt religionskritikk, selv om ingenting av dette tar overhånd i romanen.

Dette er om livsbetingelsene. Slik Albert Camus og de andre eksistensialistene alltid skrev om. Hvordan det er å være menneske, og leve i en by og et samfunn som blir hjemsøkt av pesten, hvordan det er å holde det gående når døden kan komme hvert øyeblikk, og gjør det overalt rundt deg. Det er om hvordan mennesket som individ og som del av et samfunn håndterer slike kriser, og lever i dem, hvordan psykologi og gruppepsykologi spiller inn, og hvordan man ikke tar inn over seg hvor ille det er, og kommer til å bli. Det er en fabelaktig fornektelse av realitetene, og en forunderlig tilpassing til omstendighetene.

Enrico IV (Henrik IV), av Luigi Pirandello

I dag må jeg dessverre henfalle til å poste et innlegg før jeg har lest stykket innlegget handler om. Det hender ofte at jeg ikke får tid til å skrive innlegget helt ferdig, før det farer av gårde ut i offentligheten. Men som regel forsøker jeg å få lest verket, i det minste.

Denne gangen rekker jeg ikke det. I fjor postet jeg Sei personaggi in cerca d’autore (1921), eller Seks personer søker en forfatter. Det er hans mest kjente stykke, og en sterkt medvirkende årsak til at han vant nobelprisen i 1934. Rett etter at Sei personaggi hadde hatt sin premiere, og sjokkert publikum, så kastet han seg over i å skrive Enrico IV, for meg sjokkerende teateropplevelser å gi publikum.

Og jeg kan bare på ny la meg forundre over hvor intens den europeiske kunstscenen var på begynnelsen av 1920-tallet, og deromkring. Her kommer Ulysses, The Waste land, Dunisier Elegiene, og langt mer, om man strekker utgivelsesårene litt. Fra Italie kommer Sei Personaggi in cerca d’autore, og flere andre av Pirandellos hovedverk. Pirandellos prosjekt er å teste grensene for hva det går an å sette opp på en teaterscene, og utfordre publikums oppfatning av grensene mellom scenen og det virkelige liv. Et spill i spillet har teaterscenene holdt på med i århundrer, men Pirandello tar det atskillige skritt videre, ved å nøste spill inn i spill, inn i nye spill, og spill som gir seg ut for å være ekte, og som overtar for det ekte, og som lar det bli umulig å opprettholde skillet mellom hva som er ekte, og hva som er spill.

I teaterverdenen er det selvsagt interessant. Det vekker sjokk og forundring, og gir teaterpublikum noe å snakke om. Men denne sammenblandingen mellom det ekte og det man later som i teaterstykkene, sniker seg inn i å utfordre hva vi holder som ekte og som uekte i virkelighetens verden også. Om noen innbiller seg at han er Henrik IV av England, så er jo dette bare moro, om det er på gøy, og en tragedie for ham, om det er fordi han er sinnssyk. Omverdenen spiller med, i hans forestilling, og han lever som Henrik IV, inntil stykket får sin reelt, tragiske slutt.

Jeg skal ikke røpe slutten, og heller ikke skrive mer om stykket før jeg har lest det selv. Jeg vil bare skrive litt mer om ideene Pirandello lanserer, og hvorfor de er relevante. Også i Ibsens stykker er det folk som blir behandlet som noe annet enn det de er, Hjalmar Ekdal i Vildanden, for eksempel. Om han lever sitt liv på livsløgnen sin, hva da? Eller det du trodde var konspirasjonsteorier, tull og tøys, og så er det plutselig verden? Eller er det bare sånn at alle later som? Hvordan kan vi være sikre på noe?

Det er skikkelige spørsmål Pirandello og de andre modernistene behandler. Man kan bli ganske tullerusk i hodet av å gå for mye inn i det, mange avviser disse kunstnerne og tekstene deres på det mest bestemte. Men når man først tar seg tid til å jobbe seg ordentlig inn i dem, har de en veldig tiltrekningskraft, og på sitt beste får de oss av og til til å lure, hvorfor i det hele tatt lese andre tekster enn disse. Det er jo disse som forklarer oss livene våre, som de virkelig er.

Canti (Sanger), av Giacomo Leopardi

Den italienske poeten Giacomo Leopardi (1798-1837) er regnet som den betydeligste av de italienske romantikerne. Jeg kjenner ham ikke godt, av de italienske forfatterne har jeg satt inn støtet mot Dante, fulgt av Boccaccio og Petrarca, og så noen hundreår frem til Pirandello, Svevo og Levi. Ellers er det nokså sparsomt. I den romantiske litteraturen kjenner jeg naturligvis den norske, etter hvert også litt den danske og svenske, og nå i ny tid ganske grundig den tyske. Russisk litteratur kjenner jeg godt i alle perioder, også denne, og den engelskspråklige er lett tilgjengelig for oss nordmenn?

Men den italienske? Selv for en pasjonert italiener som meg, så slutter liksom Italia med barokken, og det er kunsten og arkitekturen som er noe. Det vakre språket har naturligvis resultert i stor diktning, men ikke etter middelalderen, egentlig. Det er det gamle som er interessant, når det gjelder Italia.

Dog skulle det ikke overraske noen at et stort kulturland som Italia i enhver periode skal ha nok til å hamle opp med hele Norden, om ikke annet, så fordi det bor minst dobbelt så mange mennesker der. Om man ikke kjenner forfatterne, og verkene, er det nok fordi man ikke har satt seg inn i det.

Her snakker jeg for meg selv. Litt begynnende dypdykk leder meg raskt frem til Giacomo Leopardi, et vidunderbarn av Mozartske dimensjoner, bråmoden så det savner sidestykke, og dyp pessimist frem til sin altfor tidlige død i 39-årsalderen. Underveis skrev han noen av italiensk litteraturs vakreste dikt, senere samlet i det som kalles Canti, der det finnes dikt fra hele karrieren. Fra det ungdommelige All’Italia, til de senere pessimistiske tidlig alderdomsdiktene.

La coscienza di Zeno, av Italo Svevo

Dette er nok av de bedre bøker få folk har lest. Jeg kom over den på grunn av min interesse for alt italiensk, og fordi jeg fikk den anbefalt av en kamerat. Jeg hadde ikke ventet å finne en slik en skatt, som denne boken var.

Seks personer søker en forfatter (Sei personaggi in cerca d’autore), av Luigi Pirandello

 

 

Siamo qua in cerca d’un autore.

Dette er åpningsreplikken til de seks personene som trenger inn på en teaterscene under en prøve. Frem til denne replikken, har skuespillerne og instruktørene øvd inn et annet av Pirandellos stykker, Il giuco delle parti (Direkte oversatt: «Spillet til delene», på engelsk heter stykket The rules of the game, jeg kjenner ikke noen norsk tittel). Forfatteren selv, Pirandello, er med som en virkelig person i omtale, der Il Capocomicio, direktøren i teatertruppen uttaler:tidlig i første akt:

Ridicolo! ridicolo! che vuole che le faccia io se dalla Francia non ci viene più una buona commedia, e ci siamo ridotti a mettere in iscena commedie di Pirandello, che chi l’intende è bravo, fatte apposta di maniera che né attori né critici né publico né restino mai contenti?

Litt om sceneinstruksjonene

Jeg studerte aldri teatervitenskap selv, men jeg hadde venner som gjorde det, og jeg kjenner ganske godt hva som rørte seg i teatervitenskapen ved universitetet i Bergen rundt år 2000. Jeg fikk også sett i noen av bøkene de brukte. Jeg husker at jeg bet meg merke at de påpekte at alle som har revolusjonert teateret, har vært svært detaljerte i sceneinstruksjonene. Her finnes det unntak, med klassisk gresk teater, der det knapt er noe, og Shakespeare, der den eneste instruksjonen er hvor handlingen skjer, og at folk kommer ut, inn, og blir drept. Dette kan sammenlignes med Henrik Ibsen, der instruksjonene er så detaljerte at alt som skal være med blir beskrevet, hele utseendet til stuen, og alt som er i den. I tillegg kommer rikelig med instruksjoner om hvordan skuespillerne skal si frem replikkene sine, baktanker, og hva de skal gjøre samtidig. Man kan si det sånn at Ibsen ikke stolte på sine teaterregissører og skuespillerne, han måtte fortelle dem nøyaktig hva de skulle gjøre. Lignende finner man hos Beckett, der scenen og instruksjonene er veldig annerledes, men også veldig, veldig detaljerte.

Hos Pirandello er det nesten som en tekst i seg selv. Det er beskrivelser, nøyaktige beskrivelser, både hvordan det skal se ut, og hvilken virkning det er tenkt å ha. Beskrivelsen går veldig til regissøren, de ser ikke ut til å være ment for noen som leser stykkket som en tekst. Det står for eksempel veldig at man må passe på at de skuespillerne som er der allerede, må skilles tydelig ut fra de seks som kommer inn. Det er en selvfølge, selvfølgelig, men Pirandello bruker flere setninger på å understreke hvor viktig det er, og kommer også med forslag hvordan det kan gjøres.

Litt om Luigi Pirandello

Pirandello ble født 28. juni i en ville ved navn Kaos, nær Agigento (den gang Girgenti), i Sicilia. Da Luigui blir født går det en koleraepidemi i området, slik at han kanskje med rette senere kan kalle seg «sønn av kaos». Begge foreldrene var aktive i bevegelsen til Garibaldi, da Italia ble samlet på 1860-tallet. Unge Pirandello får sin skolegang og første utdannelse på Sicilia.

Da han flytter fra Sicilia for å studere ved universitetet i Roma, har han allerede mistet barnetroen. Da han flytter videre, til Bonn, har han også kranglet med professorer ved universitetet, og brutt forlovelsen med kusinen, Paolina. Han studerer så i Tyskland, i Bonn, der han tar en grad i den Agrigentoske dialekten fra hjemstedet.

På 1890-tallet er det ganske urolige forhold i Italia, noe som ikke er så godt kjent her hos oss. En bondebevegelse, fasci siciliani, blir brutalt slått ned av den italienske statsmakten. Pirandello kjenner personlig noen av lederne i denne bevegesen, fra oppholdet ved universitetet i Palermo. På det personlige plan får Pirandello flere barn, med Maria Antonietta Portulano.Hun er datter av businesspartneren til Pirandellos far.

Forholdet til henne får alvorlige problemer da det skjer en oversvømmelse ved svovelgruven der Pirandellos far har investert det meste av formuen sin, og også medgiften til Maria Antonietta. Hun får psykiske problemer av dette, hun blir gal, og hele familien får også akutte økonomiske vanskeligheter.

Fra han var lite barn har Pirandello skrevet tekster i ulike sjangre. På 1890-tallet er han aktiv i litterære kretser, og får treffes og omgås betydelige italienske forfattere. Ennå kan farens rikdom sikre Pirandellos og familiens økonomi, slik at Pirandello kan bruke tiden sin på å dyrke den litterære interessen. Dette blir altså ødelagt av oversvømmelsen i svovelgruven. Etter det, må Pirandello ta strøjobber, og skrive for penger.

Pirandello gjør karriere i akademia, og fremgang som forfatter. Han ender opp som professor, og han gir ut en rekke noveller, fortellinger og romaner. Han skriver også teaterstykker, og han skriver tekstkritikk. Interessene går mot psykoanalysen, og Freud, også fordi kona hans og moren til hans barn, er i ferd med å bli gal. Han er også interessert og aktiv i de litterære strømningene som råder i tiden.

Den virkelige berømmelsen kommer etter første verdenskrig. Hans i dag mest kjente stykke, stykket denne posten handler om, hadde premiere 10. mai, 1921, ved teateret i Roma. Det ble en forferdelig fiasko. Det gikk imidlertid bedre, da stykket ble vist i Milano, året etter.

1920-tallet var begivenhetsrikt i Itala. Og det tiåret er kjent, også oppe hos oss. For det var her Italia ble fascistisk, under Mussolini. Pirandello blir med i partiet, i 1924, noe han i ettertid selvsagt får kritikk for, nå som man vet hva fascistpartiet til Mussolini endte opp med å bli. Dette partiet går ikke an å forsvares, men Pirandellos valg går kanskje an å forstå, når man ser på hans bakgrunn, fra en nasjonalistisk og/eller patriotisk familie, og med en sterk følelse av urettferdig både på det personlige plan og for den italienske nasjonen.

1920-tallet er også usedvanlig begivnhetsrikt i litteraturen. Hvert eneste år kommer det litterære verk med enorm betydning og innflytelse. Italienerne bidrar med Pirandello, Montale og Italo Svevo. Pirandello har mest betydning innen teateret. Nå har ikke jeg lest romanene og novellene hans, de kjenner jeg bare av omtale, men det skal være god dekning for å si at Pirandello med sitt metateater representerte noe helt nytt og banebrytende innen teatersjangeren. Det er vel særlig Bertolt Brecht som tar dette videre. Det absurde i Pirandellos stykker, blir ivaretatt av folk som Beckett, Ionesco og Pinter, senere.

I 1934 får han nobelprisen i litteratur. Det var ikke alle modernistene som fikk denne prisen, fremdeles ble det jo tatt hensn til at litteraturen skulle være «oppbyggelig», som dt står i Nobels testamente. Det var ikke all litteraturen som ble skrevet som kan sies å være det, noe av den var radikal, og ville heller rive ned det bestående, og erstatte det med noe annet. I 1936, 10 desember, dør han i Roma. Hans testamente sier at det ved kremasjonen ikke skal være noen seremonier av noen art.

Canzoniere (sonetter til Laura), av Francesco Petrarca

Sonettar til Laura er tittelen på en bok med Petracas sonetter i norsk oversettelse utgitt i 1962. Oversetteren er Sigmund Skard, og han har selv skrevet et langt forord om Petrarca og sonettene hans. Andre sonetter er oversatt av Kristen Gundelach, i flere omganger, først i 1922, så i 1928 og i 1943. Gundelach oversatte til sammen 47, av de til sammen 366 sonettene til Petrarca, mens Skard oversetter 30. Av de 30 Skard oversetter, er 17 av dem slike som ikke finnes hos Gundelach. Begge forsøker å holde samme formen som Petrarca, med det krevende italienske rimet, abba, abba, cdc, dcd. Resultatet blir deretter. På norsk er det begrenset med ord som uanstrengt kan komme opp med så mange ord å rime med, og det blir til at de ordene som finnes, må gå igjen og igjen i de norske oversettelsene. Særlig Gundelach virker ikke til å ta det så tungt, han lar det stå til, mens Skard viser forskeren i seg, og tar ikke med sonetter der han ikke kan stå inne for oversettelsen. I stedet inneholder hans bok for det meste omtale av dikteren. Som leser får man vel så mye ut av det.

Jeg skal ikke skryte på meg en italiensk som gjør at jeg lett og greit kan lese disse sonettene i original. Jeg har bladd igjennom dem, og forsøkt å trenge meg igjennom noen ytterst få. På poesibloggen har jeg tatt for meg, og radbrukket, den første, og ikke kommet noen vei med nr. 82. En gang i løpet av livet vil jeg kanske få anledning til å forbedre de to. Ellers har jeg brukt tid på en engelsk utgave, og da særlig der også forordet, med omtale av Petrarca og sonettene.

Foreløpig vil jeg nøye meg med å anbefale boken av Skard. Den er lett tilgjengelig på nasjonalbibliotekets bokhylle. Og selv om han er stødig selv, har han fått råd og veiledning av størrelser som Magnus Ulleland og Hallvard Lie. Dette er så langt jeg kom. Denne posten vil bli utvidet etter hvert.

Il Principe (Fyrsten), av Niccolo Machiavelli

Jeg presser grensene litt for denne bloggen med å poste et innlegg om dette verket. Dette er en blogg for litteratur, mens dette er er et filosofisk og vitenskapelig verk. Det er sakprosa, et læreverk, en bok for filosofiske, historiske og samfunnsvitenskaplige blogger. Dette er den første teoretiske fremstillingen av statsmannskunst, hvordan bli en god statsleder, og dermed hvordan bli en god leder generelt. I dette er den starten på det som er blant de mest populære utdanningsløpene nå om dagen, alt med leder i navnet får søkere, hva man lærer der, kan trekke tradisjonene tilbake til Machiavelli, og fyrsten.

Denne bloggen skal behandle boken som et litterært verk. Den skal plassere det i sin historiske ramme, skrive litt om hvordan den er skrevet, og hvilke virkemidler den bruker for å få frem sitt ennå omdiskuterte syn. Det er en bok som har hatt enorm innflyelse, og ikke bare i statslederkunsten. Den passer dessuten meg litt, siden jeg har jobbet en god del med Dante, Boccaccio og den italienske renessansen, og kjenner ikke så verst det samfunnet Machiavelli skrev boken sin i. Jeg vet Machiavelli ble arrestert, torturert, hengt opp etter armene med armene bundet på ryggen, slik at albue, skuldre og håndledd går ut av ledd, en torturmetode også nazistene brukte i Øst-Europa. Machiavelli kom seg etter skamfering, skjønt hendene aldri kan bli normale igjen. Men han skrev altså om sin fyrste etter å ha vært utsatt for en sånn behandling av ham.

Jeg er på ganske trygg grunn med å finne boken verdig en plass på bloggen. Derimot finner jeg ikke meg selv helt verdig ennå, til å skrive om den. Stort sett har jeg lest alle bøker jeg skriver om her, i original, og om jeg ikke har fått rukket å lese dem i original ennå, så har jeg i det minste fått lest en oversatt utgave. Problemet er at dette tar så lang tid, at jeg ikke har tid til å skrive de ambisiøe postene mine etterpå, men det er en annen sak. Her skal jeg skrive at akkurat denne boken her, har jeg verken lest i oversettelse eller original, så det er en alvorlig mangel. Jeg har bare lest om den. Derfor stopper jeg her. Og håper mer vil komme.

Se questo é un uomo (Hvis dette er et menneske), av Primo Levi

Det er skrevet mange bøker om Holocaust. Vi som er født på 70-tallet vokste opp med Det angår også deg, av Herman Sachnowitz, på 80-tallet. Jeg leste beretningene om redslene fra barndommen av. Sachnowitz fortalte sin historie til Arnold Jacoby, som skrev den ned. Virkningsfullt. Det trengs ikke stor litterær kunst for å overvelde én med dette grusomme industrielle massemordet. På 90-tallet og 00-tallet kom det dokumentarfilmer og populærvitenskaplige lærebæker, jeg har sett og lest mange av dem. Jeg har studert historie opp til hovedfag, og jeg har besøkt Auschwitz. Så jeg er ikke ukjent med faktaopplysningene og statistikken.

Men det går an å fortelle mer om disse historiene enn bare rett frem. Og jeg har hatt dragningen, jeg har lest veldig mange bøker om opphold i konsentrasjonsleire og dødsleire, oppdiktede, delvis oppdiktede og selvbiografiske. Jeg har selvsagt lest En dag i Ivan Denisotivsj’ liv, av Soltsjenitsyn, og jeg har lest Opptegnelser fra det døde hus, av Fjodor Dostojevskij. Begge disse to tar opphold i konsentrasjonsleire opp et nivå, og starter der de andre slutter. De antar det kjent at dette er et umenneskelig Helvete, og legger vekt på detaljene ut over det. Genistreken til Soltsjenitsyn er å konsentrere romanen til en enkelt dag, og en hvilken som helst dag, så man får tankene som farer gjennom hodet til en fange, mismotet og optimismen, de små hverdagslige tingene, og det generelle i omtale og tanker. Den er heller ikke så følelsesladd og beisk, som Soltsjenitsyn ellers er. For Dostojevskij er det mer et studium i forfatteren som senere skrev Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov. Det er ikke stor kunst, Opptegnelser fra det døde hus, men det er skarpe observasjoner, og det er nøkternt forklart.

Det er to bøker jeg kjenner som tar det enda et hakk opp. Den ene er Uten skjebne, av Imre Kertez, nobelprisvinneren, og den andre boken jeg skal skrive om i dag: Hvis dette er et menneske, av Primo Levi.

Hvis dette er et menneske.

På italiensk: Se questo è un uomo. Det er tittelen på boken. Det er begynnelsen på en betingelsessetning, hvis dette er et menneske, så…, men betingelsen er ikke fylt ut. Det er ikke mer å si. Hvis dette er et menneske, denne skapningen som går rundt i de tyske konsentrasjonsleire, i Auschwitz, hvis dette er et menneske, hvis vi har kommet dit hen, hva da?

Det er skrevet med en kraft som ikke finnes i noen av de andre bøkene jeg har lest om Auschwitz. Her er ingen selvfølgeligheter om urettferdigheten, grusomheten og umenneskeligheten, her blir det bare nøkternt forklart, hva som skjedde, fra bokens hovedperson blir arrestert, til han som syk på sykestua blir frigitt av sovjetiske styrker den 27. januar 1945. Det er kalde fakta. Av de første som ble sendt til Auschwitz overlevde ingenting. Da de var tørste etter togturen, og ville rive av en istapp å sutte på, brølte vaktene til dem, det var ikke lov. – Warum? – Hier ist kein warum.

Warum? Hier ist kein warum.

Dette er bokens fornuft, dødsleirens logikk, her er ikke noe hvorfor, ikke noen forklaring. Alt er forbudt. Alt er bygget opp for å gjøre det vanskelig og umulig. For å ta bort det menneskelige i menneskene, fjerne enhver følelse av fornuft og mening, fjerne lysten til å leve, utslette følelsen av menneskelighet.

Primo Levi satt selv i Auschwitz, og jeg-personen i boken følger samme historie som ham selv. Han er kjemiker, og forfatter, og siden han har utdannelse og kan kjemi, får han etter hvert tjeneste andre steder enn i arbeidskommandoen. Det redder ham. Slik norske Herman Sachnowitz blir reddet av at han spiller trompet, og kan være med i leirens orkester. Alle som overlever og skriver bøker, har sånne spesielle historier. De gjør ikke tjeneste som det store flertallet, det er ikke fysisk, hardt arbeid. Disse som har det, overlevde gjennomsnitlig tre uker. Det er en dødsleir.

Levi gjør et stort poeng av hvordan han ankommer leiren som helt uvitende, og raskt lærer seg hvordan tingene der fungrer. Dehumaniseringen går raskt. Det er også noe av det som skiller boken til Kertez ut fra de fleste. De skriver begge som en selvfølge at i Auschwitz gjelder en annen moral, at grensene mellom rett og galt viskes ut, at alt kan stjeles og alt blir stjålet, og at også du må stjele for å overleve. For å unngå at dine ting blir stjålet, må du passe på dem. Leiren er et system for å fremprovosere dette, for å stimulere det. Uvennskap og konflikter mellom de innsatte, er i dødsleirens formål.

Hvis dette er et menneske — er et spørsmål som ikke bare kan rettes mot de innsatte, dødsdømte, men også kan gjelde fangevoktere og andre som har satt i gang dette systemet. Gjennom romanen er mange små eksempler, på fangevoktere og medfanger med vokteransvar, og andre de kommer i kontakt med, som gjør groteske ting, og som hovedpersonen aldri vil tilgi. For eksempel er det en medarbeider som tørker av noe tjære på fangedrakten til jeg-personen, helt meningsløst, han kunne tørket den av hvor som helst, men velger altså drakten til den han jobber tett med og samarbeider med, hver dag. Fangedrakter blir ikke vasket, tjæren vil bli sittende på for alltid. Hvorfor gjorde han det? Hva slags menneske er dette? Hva slags system er det som her ble organisert? Midt i verden vi alle er en del av?

Det er svært sterke saker. Og det er for viderekomne, for de som har lest skildringene med «iskald vind», «meningsløs brutalitet» og «bestialsk terror». Her er det veldig lite adjektiv og beskrivende ord, her er det nøkternt, ingenting forsterkende. – Ho fame, står det, – jeg er sulten, den konstante tilstanden for mennesker i konsentrasjonsleir.

Ma come si potrebbe pensare di non aver fame? il Lager è la fame: no stessi siamo la fame, fame vivente.

Hvordan kunne man tenke å ikke være sulten? Leiren er sult: vi er sulten, levende sult.

Sulten blir ikke forsøkt beskrevet, ikke med adjektiv og livlige beskrivelser, og når den først blir det, så er det ved å holde igjen, for eksempel da et par nyankomne franskmenn dukker opp i slutten av boka, non avevano quasi ancora fame, de var nesten ikke sultne ennå. De hadde bare vært der en måned.

Det er også en detalj, verdt å merke, tidlig i boken, der en innsatt vasker seg selv med stor iver, selv om det han har å vaske seg med ikke akkurat hjelper. Hovedpersonen, Primo Levi, synes det er meningsløst, og spør ham hvorfor han gjør det, om han ikke heller vil spare på kreftene. Den innsatte sier det har med verdigheten å gjøre, tyskerne skal ikke ta den fra ham. De prøver med alle midler, han skal ikke la dem få lov. Dette er et menneske.

Jeg tror jeg avslutter med en detalj, helt i starten, som også viser det uhyrlige holocaust var, og hvor ufattelig det er at dette systemet ble satt ut i live av mennesker. Det er mens jødene venter på avreisen til dødsleiren, de er internert og skal forflyttes, kvinner, barn, menn, ungdom, gamle, syke, alle.

Non fareste anche voi altrettanto? Se dovessero uccidervi domani col vostro bambino voi non gli dareste oggi da mangiare?

Ville ikke dere gjort det samme? Hvis dere visste barna deres skulle drepes i morgen, ville dere ikke gitt dem mat i dag?

Det er veldig sterkt skrevet. Dette er ikke tanker som skulle vært i menneskers hode. Det er ikke bestått til menneskeheten at Holocaust ble tillatt, at den har vært, er et faktum. Se questo è un uomo, er en protest. Og en protest som gjør at man bør skamme seg over å være menneske. Aldri igjen, bare aldri igjen. Boken slutter ikke med det, boken slutter med frigjøringen, helt kort. Tankene overlates til oss.

*

Boken kom ut i 1947. Den kom ut i norsk oversettelse, i 1990, oversatt av Tommy Watz. Denne oversettelsen har en markant feil, det er falt ut et «ikke», der hovedpersonen ligger på sykestuen, og de andre fagene legger ut på dødsmarsjen til andre konsentrasjonsleire inne i riket, lenger unna de sovjetiske styrkene som kommer. Da har hovedpersonen lyst til å være med, men han kan ikke, fordi han er for syk. Hos Watz står det:

Mest sannsynlig ville også jeg, dersom jeg hadde følt meg så svak, fulgt flokkens instinkter, fremfor noe er angsten smittsom, og et engstelig menneske vil alltid velge flukten (s. 152)

Mens det i originalen står:

è propabile che anche io, se non mi fossi sentito così debole, avrei seguito l’istinto del gregge: il terrore è eminentemente contagioso, e l’individuo atterrito cerca in primo luogo la fuga.

Jeg har streket under det non den norske oversettelsen ikke fikk med. Det er altså sånn at om han ikke hadde følt seg så svak, så ville han fulgt instinktene, og blitt med flokken på flukt; altså blitt med på dødsmarsjen, i stedet for å ligge igjen i sykesengen.

Merk også at versjonen som ligger til grunn for den norske oversettelsen og også den som blir brukt i italienske opptrykk har et tillegg i begynnelsen som ikke fantes i den første utgaven i 1947, nemlig hvordan han ble arrestert som 24 åring, i de italienske fjellene, og uerfaren han var. Den første setningen i den første boken er:

Al momento del mio arrivo, e cioè alla fine del gennaio 1944, gli ebrei italiani del campo erano centocinquanta circa, ma entro poche settimane il loro numero giunse a oltre seicento.

Dette har jeg imidlertid ikke mulighet for å sjekke opp, for jeg har ikke tilgang til originalutgaven. Tillegget er i alle fall fra 1958, og av Primo Levi selv.