Forrige torsdag begynte vi vår gjennomgang med første del av Dostojevskijs store roman «Brødrene Karamsov». I dag følger del 2.
ANDRE DEL
Fjerde bok: Overspenthet (Надрывы)
Vi forlater til å begynne med her familedramaet mellom faren Fjodor Karamasov, sønnen Dmitrij og de to kvinnene, Katja og Grusjenka, for å bruke tid på starets Sosimas død. Det første kapittelet handler om en spesiell munk, Fader Ferapont, som ikke har noen tro på starets-systemet og overholder svært strenge fasteregler i en egen celle bak i klostergården. Denne munken mener han har sett djevelen hos staretsen.
Deretter er et lite mellomkapittel der Alosja besøker faren (og vi får et nytt lite varsel da Alosja kysser faren på skulderen, og faren spør «tror du ikke vi skal ses igjen», og begge rystes over det), før vi introduseres for et nytt motiv og noen nye karakterer i romanen. Det er noen skolegutter som driver og kaster stein på hverandre. Det vil si, det er mange som kaster på en. Denne forsvarer seg innbitt med å kaste tilbake. Alosja lurer på hva det er, og får et hagl med ord til svar fra de mange guttene. Så går han bort til han som er alene, som ikke vil vite av ham, skjeller ham ut, innbitt, og kaster en stein i ryggen på ham da han vil gå. Da Alosja vil spørre hva dette er for noe blir han bitt hardt i fingeren, før den lille gutten løper av gårde. Vi får ikke på dette tidspunktet noen nærmere forklaring til opptrinnet, men det henger sammen med epigrafen om frøet som dør og blir til mange frø, til en episode der Dmitrij trekker en mann etter nesen gjennom gaten og også avslutningen av boken.
Alosja treffer disse guttene på vei til Khokhlakova (for å snakke med Lisa) og fortsetter bort dit etterpå. Det vekker forferdelse i huset da de ser at Alosja har fått bitt fingeren sin til blods. De som leser den norske oversettelsen til Geir Kjetsaas på Solum forlag kan her få vite at oversettelsen hans her et sted ikke holder mål. Han skriver på side 230 «Mamma, for Guds skyld, hent litt vatt og sårvann, i det lille skapet til høyre inne på soveværelset». Rolig og greit og kontrollert. Det Lisa egentlig sier i originalen er imidlertid noe nærmere: «Mama, for Guds skyld, hent vatt, og dette etsende grumsete vannet, for sår, hva heter det igjen! Vi har det, vi har det, vi har det… Mama, De vet det selv, hvor flasken er, på soverommet Deres i skapet til høyre, der er en stor flaske og charpi…» Altså verken rolig og kontrollert. Det er dessuten så detaljrikt at Lisa kan ikke aldeles ha mistet seg. Det er i det hele tatt mye informasjon Kjetsaa unnlater å ta med i oversettelsen sin, og det er ikke godt å se hva han tjener på å oversette som han gjør. Enda mer betegnende blir det når bomullen slett ikke ligger der Lisa har forklart. Hun lurer altså moren for å få henne ut, slik at hun kan være alene med Alosja. I originalen kommer dette klart tydligere frem enn i oversettelsen til Kjetsaa. Det er flere ting å utsette på oversettelsen hans. Dette er den groveste feilen.
Besøket hos Lisa går imidlertid videre for seg. Lisa insisterer på at hun tøyset da hun skrev brev, Alosja på at hun ikke gjorde det og at brevet skal tas alvorlig. Det har han også gjort. Lisa gjør ingen sted i romanen noe særlig godt inntrykk, så det er en spesiell type kjærlighet Dostojevskij vil vise ved å la Alosja få henne.
Femte bok heter «Overspenthet» og det følger nå flere «overspente scener i stuen» (Надврыв в гостиной). Der sitter Ivan og snakker med Katja. Ivan er også med i dramaet, da han er forelsket i Katja, og Katja kanskje også i ham, slik at han på en litt spesiell måte er en slags rival til Dmitrij om Katja. Det er en litt spesiell rival, siden Dmitrij gjerne vil la Ivan få Katja, mens Katja heller vil ha Dmitrij. Og det erklærer hun nå, høyt, overspent og høytidelig, og for sikkerhets skyld støttet av Ivan. De vil alle sammen gå inn i en offerrolle, den ytterste selvoppofrelse, typisk Dostojevskij, og typisk russisk. Katja erklærer til og med at selv om Dmitrij går sammen med Grusjenka, så vil hun trofast følge ham og være et middel for hans lykke, som hun formulerer det (Я буду… я обрашусь средство для его счастия). Det er typisk russisk og enda mer typisk Dostojevskij. Hans karakterer kan aldri bli lykkelige selv, og er dermed villige til å gi sitt liv fullt og helt for at en eller annen skal bli lykkelig, gjerne en eller annen som har vært slem mot dem, slik som her. Og Ivan – som også elsker Katja – vil ikke ha noen problemer med å finne seg i det. Han vil også føle at han ikke fortjener lykken og aldri kan oppnå den, og kan selv om han er aldri så intelligent, gå med på at Katja gir sitt liv for Dmitrijs lykke, selv om han vet at denne lykken ikke betyr noe for Dmitrij, og at den til og med kan plage ham. Med i regnskapet må også det at Katja straks etter denne opphetede scenen blir glad da Ivan allerede dagen etter skal reise til Moskva, slik at han kan underrette søsteren hennes om offeret hun har gjort. Hun har altså også her det ved seg at hun vil vise seg. Og Alosja – som altså står for sannheten i romanen – fastslår at det hele skyldes at hun er forelsket i Ivan, men vil tvinge seg til å elske Dmitrij. Ivan mener imidlertid at hun elsker Dmitrij, og elsker ham bare mer og mer jo mer han krenker henne, og at han selv er den hun bruker til å hevne krenkelsene på. Selv elsker han henne. Det er med andre ord ganske så overspent.
Seansen avsluttes med at Katja gir penger (200 rubler, som cirka er 20 000) til Alosja som hun vil at han skal overgi Snegirjov, som hittil knapt har vært en bifigur i romanen. Dette er imidlertid faren til gutten som stod alene mot alle og kastet stein, og som bet Alosja i fingeren. Det er denne mannen Dmitrij trakk etter nesen bortover gaten. Katja vil gi ham oppreisning, på vegne av Dmitrij.
Neste kapitler er Alosjas forsøk på å overbringe Snegirjov pengene. Han går til besøk til ham i hans elendige bolig, fattigdommen er stor der og håpløsheten bunnløs. Det er en varm og gripende scene. Alosja er godheten selv, og Snegirjov skammer seg fryktelig over kårene han lever under og har satt familien sin i, og at han på ingen måte kan komme ut av denne skammen. Moren er sinnssyk, og sønnen ligger også syk i sengen. Besøket avsluttes ute på gaten. Snegirjov forklarer at han ikke bare er trukket etter nesen, men også kalt «vaskefillen» (мочалка-то) etter skjegget sitt. Skammen er uten ende, særlig siden sønnen fikk det med seg, og at de når er den lille sønnen som må forsvare farens ære, og som nå er blitt syk av det. Det er svært gripende som det er lagt frem i romanen. Det ender med at Alosja gir ham de to hundrerubelsedlene, som altså er mer enn nok til å redde Snegirjov og familien ut av fattigdommen, til å skaffe nok mat og lege til dem som trenger det, til å løse alle problemene de har. Men Snegirjov tar ikke i mot dem. Rett foran nesen på Alosja og uten andre vitner slenger han sedlene i bakken, og tråkker på dem. Det er bare i russisk litteratur man kan finne slike scener. Skamfølelsen er så stor, og ønsket om å være noe om så bare for et øyeblikk er like så stor i motsatt retning. Det er en skam å ta i mot penger, særlig for den skjenselen han har opplevd. Og her har Snegirjov i et øyeblikk mulighet til selv å være en slags storkar, han kan avslå almissen, og da gjør han selvfølgelig det, selv om det besegler hans og familiens skjebne. Så styrter han hjem.
Jeg vil igjen minne om at det er typisk for Dostojevskijs romanhelter at de er overspente, og at de handler som i en slags rus. Fjerde bok er altså meget representativ, og kan studeres nøye.
Femte bok: Pro og kontra (Pro и коттра)
Denne boken inneholder syv kapitler. Det første er en samtale mellom Lisa og Alosja der de diskuterer begivenhetene, og blir enige om en forlovelse. Det er altså svært mye som er på gang i livet til Alosja også. Det er typisk Dostojevskij, handlingen presses sammen, alt skjer på en gang. Men Alosjas kjærlighet og forlovelse med Lisa er bare et sidemotiv i romanen.
Det neste kapittelet er om Alosja som kommer over tjeneren Smerdjakov som spiller gitar. Smerdjakov er som vi husker den kanskje uekte sønnen til Fjodor Karamasov, født av stinke Lisa. Han skal bli veldig viktig i romanen. Her i dette kapittelet er det viktigste at han sender Alosja videre til vertshuset, der han treffer Ivan.
Med Ivan foregår en meget viktig samtale. Dostojevskijs romaner er polyfone, og hans romanfigurer representerer gjerne ideer. Vakkert kan det sies at de er ulike stemmer som synger sammen i et kor. Alosja er godheten, en slags Kristus, kronen på alle gode mennesker Dostojevskij har skapt. Dette er Fyrst Mysjkin som ikke engang er idiot, som har beholdt naiviteten, men som langt fra er grunn og som man er nødt til å ta alvorlig, og også nødt til å like. Han representerer troen på det gode, det positive, den russisk ortodokse tro som Dostojevskij ser den, eller som han helst ser den burde være. Ivan er den nye tid, den nye tro, menneskefornuften, rasjonaliteten, ateismen. Det er en svært berømt dialog mellom Ivan og Alosja som her finner sted. Dostojevskij er berømt for sin tese «Om Gud ikke finnes, er alt tillatt». Ivan står for at Gud ikke finnes, og at derfor alt er tillatt. Alosja står for at Gud må finnes, og at det derfor også må finnes sannhet og godhet i verden. Det bemerkelsesverdige er at Dostojevskij gir sin motstander, Ivan, de aller beste argumenter. Her mener jeg Dostojevskij er unik som romanforfatter. Han har et budskap, og alltid noe han vil si, men han er selv den som sterkest argumenterer mot sitt eget budskap. Det store spørsmålet i romanen er om godheten og troen klarer å komme opp med like sterke argument som Ivan i det følgende kommer opp med.
Det første Ivan stiller spørsmål ved, er hvordan en god Gud kan tillate at et eneste uskyldig barn blir pint og drept. For dette skjer jo, og små barn har ennå ikke rukket å synde og derfor ikke gjort seg fortjent til pinen. Ivan har noen svært konkrete og levende eksempler, man er nødt til å bli opprørt. Selv Alosja blir det, og gir tilsynelatende slipp på nestekjærligheten sin. Han vil at barnemorderne skal straffes, gjerne skytes. Og Ivan avviser hele kristendommen, hele paradiset, for han vil ikke gå med på et system som hviler på at uskyldige må lide. Selv om bare ett eneste uskyldig menneske må lide, er ikke hele nåden og tilgivelsen godt nok, han avviser troen og vil ikke ha den. Alosja forteller at det finnes en som er i stand til å ta på seg all synden på sine skuldre og gi den tilgivelsen som trengs, det er naturligvis Kristus, og det er nå Ivan forteller historien om Storinkvisitoren.
Historien blir presentert som et poem Ivan har skrevet. Det finnes en historie om at da Dostojevskij hadde skrevet dette kapittelet, spurte han sin kone som var stenograf og alltid skrev ned hva Dostojevskij fortalte, han dikterte henne romanene sine, og spurte henne hva hun syntes om akkurat dette kapittelet. Hun sa det var strålende og at hun likte det godt, men Dostojevskij ville ikke bare høre denne høflighetsfrasen, han ville høre hva hun virkelig syntes. Det viste seg at hun skjønte det ikke. Og så gav Dostojevskij seg i vei med å forklare, hvorpå hun bare skjønte enda mindre. Sånn er det med de store forfattere, det er som de nedfeller seg i verket de er geniale. Når de skal forsøke å forklare seg utenfor verket ender de opp med å bli ganske menneskelige de også.
Om storinkvisitoren har jeg allerede skrevet en omfattende post på hovedbloggen. Interesserte kan sjekke der for ytterligere detaljer. Det dreier seg om Kristus som enda en gang viser seg for menneskene, og gjør et under. For det blir han under, og satt under storinkvisitoren. Den viktigste anklagen er at Kristus krever for mye av menneskene. Han vil gi dem friheten og valget, men mennesket ønsker ikke noe slikt valg og blir vettskremte under det. De vil heller være lydige slaver under en makt som gir dem mat, og forteller hva de skal gjøre. De vil ha en Gud som er lett å tro på fordi han gjør under, og med kan sette skrekk og ærefrykt i demm, ikke en Gud som selv lar dem velge. Storinkvisitoren reprersenterer under, mysteriet og autoriteten, han er kirken, og i kirken er det ikke lenger plass for Kristus. Kristus vil gi mennesket friheten til å velge, mens storinkvisitoren og kirken vil gjøre valget for dem. Kristus setter mennesket som sterkere enn det er, mens storinkvisitoren og kirken tar utgangspunkt i at mennesket er svakt og engstelig. De vil til og med gi mennesket lov til å synde, og så vil kirken si at syndene blir dem tilgitt. Storinkvisitoren kan også demonstrere for Kristus at folket har valgt ham, for på inkvisitorens kommando vil folket uten å nøle ta livet av Kristus. I kirken som den har blitt er det ikke plass til Kristus som han egentlig var. Alosja blir naturligvis meget opprørt over historien, og mener den ikke representerer den ortodokse tro, men vrangsiden av den katolske, slik den fremstår nettopp i inkvisisjonen og hos jesuittene og frimurerne, som han setter frem som eksempel. Poemet ender med at Kristus går frem og kysser storinkvisitoren, som fortellingen slutter med at Alosja også kysser Ivan.
Det er et svært kraftfullt argument mot troen og kristendommen. Og det er ikke Alosja, men Sosima staretsen, som skal forsvare den. For Dostojevskij var det meget viktig at han klarte å sette opp et like overbevisende motargument mot Ivans fortelling, for selv var han jo en troende. De fleste kommentatorere er enige om at det ikke holder helt. Vi skal selv se når vi kommer så langt, allerede i neste bok.
Før vi kommer så langt har Ivan og Alosja også en diskusjon om selve handlingen i romanen, om Dmitrij og de to kvinnene, og om forholdet til faren. Neste dag skal Ivan reise til Moskva, og samme natt skal ugjerningen skje. Men det vet de ikke ennå. Det er en meget viktig samtale mellom Ivan og Smerdjakov også som finner sted, med direkte tilknytning til mordet.
Sjette bok: En russisk munk (Русский инок)
Boken består bare av tre kapitler, men de to siste er lange. Den handler om starets Sosima på dødsleiet, og skal stå som motvekt mot Ivans historie om storinkvisitoren. Her er det stemmen til den russisk ortodokse kirke som kommer til orde. Moderne lesere overser gjerne denne delen av romanen eller nedvurderer den, men enda man selv ikke er troende og i alle fall ikke otrodokst troende, er det mye livsvisdom å lære her.
Rammen er at Sosima sitter med sine tilhørere for å overbringe dem sine siste ord og tanker. Første kapitler setter rammen, hvem som er til stede og hvordan historien blir fortalt, med de Dostojevskijske forsikringer om at det er ikke sikkert alt ble sagt nøyaktig slik som det her kommer til å stå. Det er Aleksej Karaomasov som har skrevet historiene ned som han husket dem.
Først er et kort lite delkapittel om Sosimas eldre bror som døde ung, og som ba Sosima leve for ham også. Det er uttrykk for livsgleden. Så kommer et lite delkapittel om staretsens forhold til den hellige skriften, til ungdomsårene og en duell han deltok i, og om en spesiell gjest. Poenget med duellen er at Sosima ombestemmer seg i tide, og slett ikke ønsker å drepe sin motstander, hvordan skal noen kunne ønske å ta livet av et annet menneske? Legg merke til at han gjennom historien er munter og glad, man skal glede seg over livet. Tilgivelsen er en glede for den som tilgir, like så mye og kanskje mer som for den som blir tilgitt. Den spesielle gjesten bærer på en hemmelighet om at han har drept noen. Akkurat i denne romanen blir en slik historie veldig spesiell, siden det også i romanen skal bli tvil om hvem som har drept noen, og en uskyldig må lide. Poenget her er at den skyldige lider også. Og det er historien om duellen som får den spesielle gjesten til å avsløre også sin historie, og med det lette sin samvittighet. Merk at her blir også epigrafen gjentatt, om såkornet som blir til mange om det faller til jorden og dør (Johannes Kap XII, vers 24). Det er også en viktig detalj at gjesten før han tilstår har lyst til å drepe også Sosima, som kjenner hans hemmelighet. Det er stor, Dostojevskijsk psykologi.
Så kommer Sosimas samtaler og belærende ord (Из бесед и поученний Зозимы). Først er det en hyllest til munken som har frigjort seg fra tingenes tyranni, og nå tjener Gud. Gjennom munkene er det en hyllest til det russiske folk, som den russiske munk kommer fra og tjener hos. For Dostojevskij (som for Sosima, i romanen) er russeren Guds utvalgte folk, og det rettroende Russland er verdens håp om frelse. Så følger et litt lenger delkapittel om herrer og tjenere, «vi skal alle bli tjenere». Så kommer om bønnen og ydmyk kjærlighet, «man skal alltid handle i ydmyk kjærlighet». Merk at dette skal stå som motvekt mot Ivans storinkvisitor, noe det ikke er i stand til, uten at man velger å tro på det. Dostojevskij strevde veldig for å få denne delen overbevisende nok til å stå på sine egne ben mot Ivans storinkvisitor. Han kunne godt gi motstanderen de beste kort, men han kunne ikke godt la ham vinne. Det følger om dommere og likemenn, interessant, siden romanen skal ende med en rettssak. Det er spørsmål om Helvete og hva Helvete er. Sosimas svar: Lidelsen ved ikke lenger å kunne elske.
Sosima taler til sine egne. Da holder talen hans mål. Det finnes nok kjærlighet i det han sier til å stå seg mot storinkvisitoren når troen er sterk nok, man kan til og med bli lykkelig av det. Men Ivans store argument er jo at troen hos det vanlige mennesket ikke er sterk nok, og da krever Kristus for mye ved å gi mennesket friheten og la det velge selv. Da vil det heller velge vrengbildet av kirken, altså autoriten, mysteriet og underet. Eller vil det det?
Dostojevskij har også et annet ess i ermet for sin sak, og det er den herlige hovedpersonen Aleksej Karamasov og det liv han lever. Selv om Ivans argumenter er overbevisende er ikke livet hans det. Det er imidlertid Alosja sitt liv, og utover romanen skal dette bare bli mer og mer tydelig. Vi er nå temmelig nøyaktig halvveis.
Helt grei litteratur 