Denne teksten skrev jeg 3. desember 2005. Den gang var jeg 31 år. Den gang var jeg ugift. Den gang kunne jeg skrive tekster som dette. Nå kan jeg bare bli rørt av dem.
Jeg hadde gjort alt klart
Jaja, det er jo bare å skrive det ned, for det har jo skjedd, og det slik jeg nå kommer til å skrive det. Jeg hadde gjort alt klart, jeg hadde merket av en dato på kalenderen, jeg hadde gjort det for månedsvis siden, denne dagen skulle det skje, og så hadde jeg i det stille gått og gledet meg til den. Jeg hadde sett det for meg, hvordan det ville gå. Jeg hadde kjøpt inn alle nødvendige matvarer god tid i forveien, jeg hadde nok vin, gulvet hadde jeg vasket, støv var tørket, på badet hadde jeg vasket speilet, slik at hun som skulle komme på besøk til meg, kunne se hvor vakker hun var i det. Alt var gjort i stand. På sengen fristet nytt sengetøy. Det var bare å vente på henne. Jeg måtte passe på å fordele måltidene utover dagen, slik at jeg var akkurat passe sulten til middagen. Jeg måtte prøve å få sove litt, om nødvendig om ettermiddagen, for å møte henne helt uthvilt. Også jeg måtte være i tipp topp stand. Så skulle hun komme, jeg skulle ta godt i mot henne, slå et par vitser, hver gang jeg tenkte på det, hadde jeg en ny vits på lager, det kom til å gå så bra, selv om jeg visste jeg nok kom til å bli for nervøs til å fortelle vitser, sånn i starten. Det kom til å bli en alle tiders kveld, mat og vin, jeg og hun, først hun i stolen, så begge i sofaen, det var ikke til å holde ut å vente på det. Og nå har det skjedd. Dagen har vært her. Den var i går, eller for å si det rett ut: i dag. Hun kom ikke. Jeg kunne skrevet unnskyldninger, men jeg lar det være. I stedet skriver jeg det som sant er, og det er at insisterte på å gjennomføre min drømmekveld uansett. Jeg stod opp tidlig, kjøpte de nødvendige ingredienser, rikelig av alt, jeg tilpasset måltidene gjennom dagen for å være passe sulten til middagen, jeg sov og var uthvilt, gulvet var vasket og støv tørket, og speilet var så rent at jeg tydelig kunne se meg selv i det, og hvor vakker jeg var. I speilet så jeg tydelig en mann som hadde skiftet til rent sengetøy denne kvelden. En mann som satte seg ned sånn i åttetiden, med stearinlys på bordet og den mest nydelige, godt stekte lakseretten du kan tenke deg, med fløtesaus og ris, paprika, tomater og de lekreste oljer, alt som er godt var med, og en herlig hvitvin jeg skålte ut i rommet med. Stolen var tom, som var tallerkenen og glasset på andre siden av bordet. Jeg spiste opp maten, det var så godt at jeg fikk tårer i øynene. På soverommet ventet det friskeste laken mulig å sovne i.
ES 2005
Helt grei litteratur 