Canzoniere (sonetter til Laura), av Francesco Petrarca

Sonettar til Laura er tittelen på en bok med Petracas sonetter i norsk oversettelse utgitt i 1962. Oversetteren er Sigmund Skard, og han har selv skrevet et langt forord om Petrarca og sonettene hans. Andre sonetter er oversatt av Kristen Gundelach, i flere omganger, først i 1922, så i 1928 og i 1943. Gundelach oversatte til sammen 47, av de til sammen 366 sonettene til Petrarca, mens Skard oversetter 30. Av de 30 Skard oversetter, er 17 av dem slike som ikke finnes hos Gundelach. Begge forsøker å holde samme formen som Petrarca, med det krevende italienske rimet, abba, abba, cdc, dcd. Resultatet blir deretter. På norsk er det begrenset med ord som uanstrengt kan komme opp med så mange ord å rime med, og det blir til at de ordene som finnes, må gå igjen og igjen i de norske oversettelsene. Særlig Gundelach virker ikke til å ta det så tungt, han lar det stå til, mens Skard viser forskeren i seg, og tar ikke med sonetter der han ikke kan stå inne for oversettelsen. I stedet inneholder hans bok for det meste omtale av dikteren. Som leser får man vel så mye ut av det.

Jeg skal ikke skryte på meg en italiensk som gjør at jeg lett og greit kan lese disse sonettene i original. Jeg har bladd igjennom dem, og forsøkt å trenge meg igjennom noen ytterst få. På poesibloggen har jeg tatt for meg, og radbrukket, den første, og ikke kommet noen vei med nr. 82. En gang i løpet av livet vil jeg kanske få anledning til å forbedre de to. Ellers har jeg brukt tid på en engelsk utgave, og da særlig der også forordet, med omtale av Petrarca og sonettene.

Foreløpig vil jeg nøye meg med å anbefale boken av Skard. Den er lett tilgjengelig på nasjonalbibliotekets bokhylle. Og selv om han er stødig selv, har han fått råd og veiledning av størrelser som Magnus Ulleland og Hallvard Lie. Dette er så langt jeg kom. Denne posten vil bli utvidet etter hvert.

Reklamer

Über Polen (Om Polen), av Heinrich Heine

Reiseskildringen hører til den eldste litteraturen vi kjenner. Mange av de mest klassiske verk som er skrevet, handler om en hovedperson på reise. Dette er handlingen i Odysseen, i Aeniden og i Divina Commedia, som det også er det i Mosebøkene med Moses’ reise ut av ørkenen. Ved siden av dette er det skrevet dagbøker og memoarer av folk på reise, eller folk borte fra hjemmet, og mye av brevlitteraturen er også forfattet av folk på reise, og som skriver brev hjem.

Når reiselitteraturen får en oppblomstring på 1800-tallet, så er det altså ikke ut av ingenting den vokser frem. Dog kommer det nå en ide om en dannelsesreise, at man må reise for å bli et helt menneske, reise til andre steder for å berike ånden. Så er det den dyktige og observante forfatter som må skrive om det, både for egen del for minne og refleksjon, men også for leserens, som gjennom teksten også kan ta del i reisen og refleksjonene.

Det viktige var å reise til den klassiske antikken, til Italia eller grekenland, reise tilbake til røttene våre. Så gjelder det å sette ord på hvor stort det er, det man ser der. Mange, om ikke alle, av romantikkens store forfattere var på slike reiser. Reiseskildringen var høykultur, prosateksten og refleksjonene var gjerne ispedd litt dikt og poesi også, det kan vanskelig sammenlignes med dagens kjekkasreiseskildringer, der målet er opplevelser og salg. Den gode reiselitteraturen av i dag, skal lokke leseren til å gjenta reisen.

Heinrich Heine var en av pionerene. Min tysk strekker ikke mer til enn at det går langsomt å lese ham. Jeg må nøye meg med en av de mindre kjente tekstene, om Polen, i stedet for de langt mer berømte reisebildene. Teksten om Polen er ikke helt typisk datidens reiselitteratur, det er ikke så mye reisen som er poenget, som det er Polen. Teksten er vel så mye et essay om Polen, som det er en reiseskildring.

Heine gjennomfører reisen og skriver teksten i 1823. Det er 8 år etter fredsforhandlingene i Wien, etter Napoleonskrigene, der Polen blir gjort til et kongedømme under tsaren av Russland. Så det er ikke noe fritt land han reiser i.

I andre del av reiseskildringen skriver Heine om Polens muligheter i det åndelige området. Det er en optimistisk Heine som skriver, han har tro på at polakkene kan vise seg like bra der som på slagmarken.

„Der Pole wird die Feder ebensogut führen wie die Lanze und wird sich ebenso tapfer zeigen auf dem Gebiete des Wissens als auf den bekannten Schlachtfeldern.“

Det er ganske fascinerende lesning. Det er fra en uskyldens tid, da man kan reise i et annet land og blant et annet folk, og ganske fritt beskrive hvordan det er der, uten tanke for hvordan en selv blir oppfattet. Heine er tysker, men han er også jøde, så han har kanskje forutsetninger for å identifisere seg mer med polakkenes situasjon. Han skriver igjen og igjen at dette er et folk som kan frykte deres nasjonalitet gå til grunne. Det er en opplagt risiko, når Polen som stat har opphørt å eksistere. Heine tolker mye av det han ser, opp mot denne frykten.

I denne delen er det også antydning til reiselitteratur, i ordets rette forstand, der Heine skildrer hvordan han opplever Posen, hovedstaden i storhertugdømmet som tilhører Prøysen. Han er ikke imponert, han finner det litt trangsinnet (trübsinnig), men bemerker at det er mange katolske kirker der. Ingen av dem er fine. Dog er det en mektig jerndør, med innrissede figurer, som interesserer ham litt. Denne har Boguslaw fraktet fra Kiev, og Napoleon har fått risset ut deler av den.

Heine går også i teateret, og gir blant annet dette karakterdrapet av en herr Olddenburg.

Herr Oldenburg, ein schöner Mann, ist als Liebhaber im Lustspiel unerquicklich und ein Muster von Steifheit und Unbeholfenheit; als Heldliebhaber im Trauerspiel ist er ziemlich erträglich. Es ist nicht zu verkennen, daß er Anlage zum Tragischen hat; aber seinen langen Armen, die bei den Knien perpendikelartig hin- und herfliegen, muß ich alles Schauspielertalent durchaus absprechen.

Herr Oldenburg, en skjønn mann, er som elskeren i lystspillet ubehagelig og et mønster for stivhet og ubehjelpelighet; som helt i sørgespill er han rimelig til å holde ut. Det er ikke for å underkjenne at han har anlegg for det tragiske; men hans lange armer, som helt ned til knærne pendelaktig vaier frem og tilbake, gjør at jeg må ham frakjenne ethvert skuespillertalent.

Herr Oldenburg ville vært glemt av historien om det ikke var for Heine. Nå er han med, i denne passasjen, hvor han får passet sitt påskrevet.

Reisen til Polen kom ikke med i reisebildene Heine senere utgav. De kunne godt vært med der, også reiseberetningene som kom med, hadde tidligere vært utgitt, og Heine var ikke fremmed for å gi ut egne tekster i nye utgaver, nytt sammensatt. Men den polske reisen skiller seg litt ut. Det er den første, og den er ikke så mye en reiseberetning om opplevelsene og observasjonene under reisen, som det er betraktninger om Polen, gjort mens Heine reiste der.

Døde sjeler (Мёртвые души), av Nikolaj Gogol

Døde sjeler er en roman jeg har lest flere ganger. Minst to ganger på norsk, og minst en gang på russisk. I tillegg har jeg lest en god del om den. Og jeg har støvsugd det som er av Gogol og oversatt til norsk, alt av ham og om ham. Dette var før internettet ble stort, og alt man hadde av bøker, var det man fant på biblioteket og kunne kjøpe i bokhandelen.

Døde sjeler er en spesiell roman, på mange måter. Den er svært tidlig, så romansjangeren er egentlig ikke utviklet. Det er egentlig bare en eneste lang fortelling, der vi følger hovedpersonen Tsjitsjikov, på hans jakt etter døde sjeler rundt om i distriktene ubestemte steder i det veldige landet Russland. Plottet er velkjent, for alle som har den minste interesse, så det å lese boken på jakt etter spenningen i å gjette gåten hva det er med disse døde sjelene, det skulle ikke være hovedsaken. Poenget og samfunnskritikken som ligger her, er også forlengst og noe så til de grader gått ut på dato. Så det at boken fremdeles leses, og er levende for litteraturinteresserte i Russland og ellers i verden, det er at boken har andre kvaliteter enn disse tingene.

Prosjektet til Gogol var egentlig ganske stort. Han skulle skrive et russisk poem, et storverk i prosa, etter mønster av de aller største klassikerne, Dante og Homer. Særlig Dante har han tatt direkte modell av. Døde sjeler skulle bare være første bind. Det skulle være det russiske Helvete. Så skulle komme skjærsilden, og deretter himmelen. Geir Kjetsaa skriver om dette i sin biografi om Gogol, og jeg har sett utdrag fra de videre bindene på engelsk. Det ville uansett ikke lykkes Gogol å skrive noe mer.

Det er etter mitt syn best å behandle Døde sjeler for seg selv, som et enkeltstående verk. Det er representativt for Gogol, og for humoren hans, og selv om handlingen ikke er spesielt intrikat, er påvirkningen fra den og fra Gogol svært synlig i de senere store romanene russerne skulle skrive utover 1800-tallet, med Dostojevskij og Tolstoj i spissen. Denne boken kom i 1835, en tid Gogol var den ubestridt største prosaforfatteren i Russland, og Pusjkin like ubestridt var den store poeten. Begge var de så typisk for russerne, både svært glade i og svært kritiske til landet sitt. Det viser seg på forskjellige måter hos dem, og de har i dette slektskap med flere av gigantene som skulle komme, mest typisk hos Dostojevskij.

Jeg skal peke på noen få trekk denne tidlige romanen har hatt som påvirkning. Det første er starten. Romanen begynner slik:

В ворота гостиницы губернского города NN въехала довольно красивая рессорная небольшая бричка, в какой ездят холостяки: отставные подполковники, штабс-капитаны, помещики, имеющие около сотни душ крестьян, словом, все те, которых называют господами средней руки.

Gjennom gjesteporten til byen NN kjørte en nokså fin og ikke så stor fjærvogn, i hvilken kjører tomme, pensjonerte oberster, stabs-kapteiner, godsherrer med omtrent hundre sjeler på gården, eller for å si det sånn, alle dem, som kalles herrer av middels folk.

Uten ordbok og kontrollør kan jeg ikke garantere at jeg har fått det nøyaktig. Men hva det går i, skal jeg ha truffet. Det er en vogn som kjører inn i byen. Det er typisk Gogol å komme med snirklete, unødige detaljer, han er alene om å  få det til å bli morsomt på denne måten. Ellers er det en god regel for forfattere å ta bort det som ikke trenger å være med. Poenget her i starten, er at det er Tsjitsjikov som kjører inn i byen, bokstavlig talt inn i byen og i handlingen. Berømt er dette også starten i Dostojevskijs Idioten, der det er fyrst Mysjkin som på denne måten ankommer byen handlingen skal foregå i. Vår egen Hamsun bruker samme grep i Mysterier. Grepet er at det er noe som er stabilt, noe som har satt seg, og så kommer det noen utenfra, som rokker opp i systemet. Dette er romanens hovedperson.

Mange av personene Tsjitsjikov besøker for å kjøpe sjeler er blitt klassikere i russisk litteratur, og i russisk kultur. De er folk å kjenne seg igjen i. Mange av dem er motbydelige, men de er likevel skildret med varme og kjærlighet, slik at det er vanskelig ikke å bli glade i dem. Dette er typisk for russisk litteratur, og det som etter min mening skiller den fra all annen litteratur i verden. Figurene i Gogols roman er karikaturer  og stereotyper mer enn de er levende mennesker, de er stivnet helt i sine personlige egenskaper, og man kan aldri vente noe uventet av dem. Det måtte i så fall være av Tsjitsjikov selv, som spiller et narrespill det kan være litt vanskelig å bli klok på, hva er det han vil, egentlig?

En scene som er en personlig favoritt, er der Tsjitsjikov tidlig i boken sitter i vognen med kusken sin på vei til et av godsene han skal besøke. Kusken har fått beskrevet veien, han skal til høyre etter et par veier, og han rir glad og fornøyd avgårde, god og full. Etter en stund spør Tsjitsjikov om ikke den riktige veien til høyre kommer snart, og da får kusken noe å tenke på, for når han tenker seg om, så har de jo etter hvert kjørt forbi ganske mange veier til høyre. Den løser han imidlertid med karakteristisk russisk handlekraft, ypperlig skildret av Gogol, han tar til høyre øyeblikkelig straks – med det resultat at vognen med hesten og Tsjitsjikov og det hele går rett i grøften.

Scenen blir ikke beskrevet så ofte, det er heller sluttscenen med troikaen i vill fart fremover som står som et bilde på Russland og dets ferd i historien. Dette bildet er omdiskutert, noen mener at Russland ikke akkurat beveger seg fort og vilt, det er ingen troika, rask vogn, men en langsom og seig vogn, det går tungt og langt. Jeg synes bildet med kusken som kjører i grøften er et vel så godt bilde. Russland rir ubekymret i vei, og når de skjønner de er sent ute med noe, setter de i gang, fort og galt – og ender i grøfta.

Boken består av to deler, og den første delen er klart bedre enn den andre, om det går an å komme med en smaksdom. Nikolaj Gogol ble en personlig favoritt for meg, og dette sitter ennå godt i. Objektivt sett må man innrømme at Dostojevskij og Tolstoj er større forfattere, deres romaner er rikere, og ingen overgår Pusjkin når det gjelder bruken av det russiske språk. Flere andre kan også nevnes, som skriver mer komplisert og mer variert enn Gogol. Men det er noe med magien i Gogol på sitt beste, i novellene med handling fra St. Petersburg, og i denne romanen, der samfunnskritikken blander seg med humoren. Det er stor litteratur. Og det er morsomt den dag i dag, i vår verden, litteraturhistorien har ikke frembrakt noen større humorist enn Gogol. I Døde sjeler kan det gå litt langsomt og være litt flatt, men når man er inne i den russiske verden og Gogols verden, så er det ubetalelig også her. Men for nybegynnere er det å anbefale å starte med novellene. De kommer man seg lettere gjennom.

Det ringer

Det ringer

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES 17 februar 2004

Nokon kjem til å komme, av Jon Fosse

Det er på tide å poste et innlegg om et norsk teaterstykke som ikke er av Henrik Ibsen. Hva er da mer naturlig enn å velge et stykke av Jon Fosse, den nest mest spilte dramatikeren vi har. Og når man først velger ham, er det naturlig å gå til Nokon kjem til å komme, det mest kjente og mest karakteristiske stykket av ham.

Nokon kjem til å komme ble satt opp første gang i 1996. Jeg hørte det på NRK radio som hørespill noen år etter. Jeg ble fanget med en gang, dette var min type teater, slik syntes jeg teater skulle være, om man skulle skrive for vår tid. Jeg var aktiv i studentteateret og hadde egne halvprofesjonelle prosjekt, og jeg irriterte meg over alt det fancy og vanvittige som ble produsert. Jon Fosse var veldig ned på jorden, veldig enkelt.

Når jeg leser stykket på ny nå i dag, slår det meg hvor så til de grader enkelt stykket er, og hvor sterkt det bryter med de klassiske forventningene til et teaterstykke. Her er ikke den fortettede handlingen som hos Shakespeare, ikke det sinnrike settet intriger og lag på lag med historier som avdekkes, som hos Ibsen. Her er ikke det voldsomme plottet, med de ekstreme valgene forårsaket av ekstreme handlinger, som hos grekerne. Her er ikke engang de surrealistiske hendelsene og absurde påfunnene, som de tidlige modernistiske dramatikerne fant på. Her kan plottet sies like enkelt sies som det er, hele handlingen gjenfortelles i en setning: to stykker reiser ut til et øde hus de nettopp har kjøpt, for å være med hverandre, han som har solgt huset er der og forstyrrer.

Tittelen Nokon kjem til å komme spiller på Beckett, Waiting for Godot. Jeg husker jeg tenkte den gang at Jon Fosse var veien å gå videre fra Beckett og absurdistene, å sette samme mangel på handling inn i en mer realistisk setting, å bruke vanlige mennesker i vanlige liv. Karakterene hos Fosse er navnløse, de kalles han, hun og Mannen, og de har ingen forhistorie, ingen familie, ingen yrke, ingenting utover det som foregår i stykket, ingenting av det som utgjør våre vanlige liv. Slik ligner de karakterene i Godot, og i de andre stykkene hos Beckett. Det vanlige livet har opphørt å eksistere. I Godot er det bare ventingen som gjenstår.

Det går an å si litt om det å gjøre det på denne måten. Da Jon Fosse skrev dette og mange av de andre stykkene han gjorde seg berømt med, var Erlend Loe en av våre aller mest berømte og leste forfattere med bøker som Naiv. Super. Det ble sagt om Loe at han traff så godt, fordi han forenklet den kompliserte virkeligheten folk levde i. Allerede på 90-tallet ble man bombardert av inntrykk, selv om man i dag med internett og sosiale medier overalt kanskje vil smile litt over at 90-tallet skulle være så ille, men man hadde også da behovet for å skrelle bort og gjøre noe enkelt. I Naiv.Super slår hovedpersonen på et bankebrett. Setningene er helt enkle, naiv, super.

Fosse gjør det enkle litt mer avansert. Han har ikke den humoren Loe krydret bøkene sine med, han er ørlite grann vanskeligere tilgjengelig. Hans enkelhet er noe mer krevende, og mye enklere å parodiere. Loe er ufarlig selvironisk, han kan avfeie alt med en latter, det er bare spøk og underholdning. Hos Fosse er det høytidelig, poetisk. Jeg ler av stykkene hans, det er humor for dem som ser den, men humoren er ikke noe bærende element, og den er langt fra påfallende. Den er der, fordi den er så treffende.

Il Principe (Fyrsten), av Niccolo Machiavelli

Jeg presser grensene litt for denne bloggen med å poste et innlegg om dette verket. Dette er en blogg for litteratur, mens dette er er et filosofisk og vitenskapelig verk. Det er sakprosa, et læreverk, en bok for filosofiske, historiske og samfunnsvitenskaplige blogger. Dette er den første teoretiske fremstillingen av statsmannskunst, hvordan bli en god statsleder, og dermed hvordan bli en god leder generelt. I dette er den starten på det som er blant de mest populære utdanningsløpene nå om dagen, alt med leder i navnet får søkere, hva man lærer der, kan trekke tradisjonene tilbake til Machiavelli, og fyrsten.

Denne bloggen skal behandle boken som et litterært verk. Den skal plassere det i sin historiske ramme, skrive litt om hvordan den er skrevet, og hvilke virkemidler den bruker for å få frem sitt ennå omdiskuterte syn. Det er en bok som har hatt enorm innflyelse, og ikke bare i statslederkunsten. Den passer dessuten meg litt, siden jeg har jobbet en god del med Dante, Boccaccio og den italienske renessansen, og kjenner ikke så verst det samfunnet Machiavelli skrev boken sin i. Jeg vet Machiavelli ble arrestert, torturert, hengt opp etter armene med armene bundet på ryggen, slik at albue, skuldre og håndledd går ut av ledd, en torturmetode også nazistene brukte i Øst-Europa. Machiavelli kom seg etter skamfering, skjønt hendene aldri kan bli normale igjen. Men han skrev altså om sin fyrste etter å ha vært utsatt for en sånn behandling av ham.

Jeg er på ganske trygg grunn med å finne boken verdig en plass på bloggen. Derimot finner jeg ikke meg selv helt verdig ennå, til å skrive om den. Stort sett har jeg lest alle bøker jeg skriver om her, i original, og om jeg ikke har fått rukket å lese dem i original ennå, så har jeg i det minste fått lest en oversatt utgave. Problemet er at dette tar så lang tid, at jeg ikke har tid til å skrive de ambisiøe postene mine etterpå, men det er en annen sak. Her skal jeg skrive at akkurat denne boken her, har jeg verken lest i oversettelse eller original, så det er en alvorlig mangel. Jeg har bare lest om den. Derfor stopper jeg her. Og håper mer vil komme.

Die Leiden des jungen Werthers, av Johann Wolfgang von Goethe

Unge Werthers lidelser er en roman som kom ut i 1774. Forfatteren er Johann Wolfgang von Goethe, og dette verket var en av hans aller første og aller største suksesser. Jeg leste boken på norsk på slutten av 90-tallet, og skal i forbindelse med denne bloggposten lese den på ny på tysk. Så skal jeg skrive mer. Foreløpig holder det med at romanen er skrevet i brevs form, den hører til perioden Sturm und Drang, den følelsesladde og begivenhetsrike korte perioden i overgangen fra klassisismen til romantikken. Unge Werthers lidelser skyldes langt på vei hans sinn, og hans ulykker i kjærligheten. Det var svært mange som identifiserte seg med Werther, kledde seg som ham, og ville ende livet sitt som ham. Dette gikk så langt at boken i nyutgivelser måtte utstyres med en advarsel, slik vår tid er så plaget med, type ikke prøv dette hjemme. Så hva er det med unge Werther?

Jeg gleder meg til å lese på ny.

Kappen (шинель), av Nikolaj Gogol

Dette er en av de mest kjente noveller som er. Alle som er det minste interessert i å sette seg litt inn i russisk litteratur, kommer bort i den, og om man interesserer seg i verdenslitteraturen, så er den også relevant, siden den på en måte er startskuddet for den enorme litteraturen russerne presenterte på 1800-tallet. Riktignok hadde de Pusjkin og Lermontov tidligere, begge storheter både i Russland og i verden, men de skrev for det meste dikt, og de episke tekstene de skrev var forankret i den romantiske tradisjonen. Med kappen, trådte russerne og litteraturen inn i realismen.

A slight ache, av Harold Pinter

På norsk heter stykket «Fyrstikkselgeren», og det var med dette navnet vi satte det opp ved botanisk hage i Bergen. Så vidt vi vet er vi en av de ytterst få gruppene som har fått sette opp noe der. Vi spilte det ute i hagen, våren 2000 kan det ha vært, jeg må nesten sjekke det, og jeg hadde rollen som denne fyrstikkselgeren. Den gangen var det ikke så lett å få tak i originalversjonene som det er nå, og unge og uerfarne som vi var tenkte vi ennå ikke på at vi kunne lage vår egen oversettelse. Den oversatte versjonen vi hadde, var stykket sånn det var for oss.

Uttrykket a slight ache betyr «en liten irritasjon», noe som gjør litt vondt, noe som ligger der og verker. Om det hadde vært mulig å samle alt det i et norsk uttrykk, så ville det vært en bedre oversettelse. Fyrstikkselgeren er kanskje denne lille irritasjonen, eller et bilde på den. Det er noe i ekteskapet til Edvard og Fiona, om jeg nå husker navnene deres riktig, som ikke er helt som de skal. Typisk Pinter går samtalene deres nokså som normalt, i en slags absurd hverdagsrealisme, iblandet litt sosialrealisme, han er tydelig inspirert av Beckett og de andre absurdistene, men han bruker litt mer enn de andre vanlige folk i ganske vanlige liv. Men så er det gjerne noen syke ting som skjer, også.

Opprinnelig var stykket et radiohørespill. Pinter kom på den briljante ideen å ha en taus rolle, Fyrstikkselgeren, i dette hørespillet, slik at lytteren fikk en prøve på å avgjøre om denne fyrstikkselgeren er reell, eller om han var et utslag av Edvards fantasi. I teateroppsetninger må regissøren ta en avgjørelse, og da er jeg rimelig sikker på at alle velger å la fyrstikkselgeren være med som en karakter. Det gjorde i alle fall vi.

I denne forbindelse hadde jeg selv en liten irritasjon, da jeg i yngre dager sendte inn noen av mine egne stykker til NRK for å prøve å få dem inn i radioteateret. I det ene stykket, Pjotr og Josef, satt opp av studentteateret i Oslo, og oppfølgeren, P & J, satt opp av tilsvarende i Bergen, er det en taus kvinnerolle veldig direkte inspirert av ideen til Pinter, men med en ganske annen funksjon enn Fyrstikkselgeren. Det var ganske spesielt å få belærende tilsvar fra NRKs dramaansvarlige, om hvor galt det er å ha en taus rolle i et radioteater, det går ikke an, må jeg forstå. Det går altså veldig godt an, og det er en del av teaterhistorien at det er brukt.

Senere vant Harold Pinter nobelprisen i litteratur. Jeg vet ikke hvor godt stykkene hans og tekstene er kjent av den grunn. I de senere årene har han gjort seg mer bemerket som svært krass kritiker av USAs og Englands utenrikspolitikk. Det var også det nobelpristalen hans handlet om. I vårt miljø var Pinter veldig stor, der rundt 2000-tallet. Stykkene hans passet oss godt, siden det var få roller i dem, og de var enkle å sette opp med tanke på nødvendig utstyr man behøvde. Det passet godt for oss, med de helt latterlig begrensede ressurser vi hadde til rådighet. Vi var idealister, uten at det skal ligge noe flott i det. Vi ville drive med teater, så det gjorde vi, selv om det ikke gav oss noen inntekter.

Av de fire som var med i denne produksjonen, er det to som lever av teater i dag. Den er skuespiller ved den nasjonale scene i Bergen, den andre dramaturg ved Det norske teater i Oslo. Så er det jeg, som driver med mitt, og ikke vil at mitt personlige liv skal være så synlig på nettet. Den siste er jeg ikke helt sikker på hva gjør, men jeg tror ikke det er noe innen teater. Vi var alle idealister, for noen ble det et yrke.

To av oss fire studerte også teatervitenskap, litteraturvitenskap og russisk, det vil si, jeg studerte aldri teatervitenskap, men hadde jo gjennom samtaler god kontroll på hva som foregikk der borte, og jeg hadde allerede studert nordisk språk og litteratur. Så vi hadde både en teoretisk og en praktisk tilnærming. Jeg synes En liten irritasjon er en bedre oversettelse enn Fyrstikkselgeren, så hvis det var jeg som oversatte, ville jeg valgt den.

Norges dæmring, av J. S. Welhaven

Johan Sebastian Welhaven ble født i Bergen 22. desember 1807. Han er av de store født på denne tiden ved starten av århundret, de nordmenn som skulle prege det. Henrik Wergeland er født i 1808, Per Christian Asbjørnsen i 1812, Jørgen Moe, Camilla Collett og Ivar Aasen i 1813. Selv blant disse størrelsene skiller Wergeland og Welhaven seg ut. De var de store norske kulturpersonlighetene de første tiårene etter uavhengigheten, de var med på å definere hva norsk kultur skulle være, nå som den kunne være noe nasjonalt og eget. Det var i en stormende og begivenhetsrik periode også ute i Europa, både på det kulturelle og det historiske plan. Det var en tid med store endringer, mange steder, og mange som deltok i åndslivet og forsøkte å påvirke hvilken retning man nå skulle gå, etter opplysningstidens revolusjoner og nye tenking som avsluttet århundret før. Det var en ny tid, en romantisk tid, og Johan Sebastian Welhaven stod midt oppi det på veldig mange måter.

Oldefaren, Christoffer Welhaven, står oppført i kirkebøkene i Ribnitz, i Mecklenburg, Tyskland, på midten av 1700-tallet. Han var knappmaker av yrke, og giftet seg over sin stand, med Magdalena Elisabeth Capobeus, datter av rektoren ved skolen i byen. Sønnen hans, Johan Andreas, den eldste av elleve, emigrerte til Bergen. Der får han plass på tyskerbryggen, som gesell eller arbeiderformann, før han ender opp som skolelærer ved den tyske kirkes skole. Han er der også klokker. Hans hustru er tyskerbergenserinnen Elisabeth Margrethe Woltman, og disse to er vår Welhavens bestefar og bestemor på farssiden. De får tre sønner av i alt fem barn, og alle sønnene får skolegang og studier finansiert av faren. Den eldste, Johan Ernst, er far til Johan Sebastian, vår mann. En annen, Christopher Friedrich, blir lærer ved fattigskolen i Odense, der han har en meget kjent elev i Hans Christian Andersen. Andersen skriver om ham at han var et edelt menneske, men heftig av natur, og ikke lykkelig. Dette er Johan Sebastian Welhavens onkel. Faren Johan Ernst, født 1775, gikk ved byens latinskole, og ble student i 1796. Han arbeidet som kapellan ved St. Jørgens hospital, og giftet seg med Else Margrete Cammermeyer. Det var datter av presten Johan Sebastian Cammermeyer, som altså er J. S. Welhavens bestefar på morssiden.

J. S. Welhaven er altså av embetsmannstanden, borgerskapet, ikke for høyt oppe, nokså i middelklassen. Bakgrunnen er tungt tysk, på farssiden er det bare tysk blod oppover, på morssiden er det norsk og dansk. Det kan være på å forklare hvorfor Welhaven så mot Europa og den europeiske identiteten en tid den norske nasjonalfølelsen var på vei til å bygge seg opp. Han havnet derfor på feil side av historien i mange spørsmål, han støttet den siden som tapte, og fremstår nesten som skurken i eventyret om Wergeland og den tidlige nasjonsbyggingen.

Verket vi skal behandle i dag, Norges Dæmring, er skrevet i denne forbindelse. Den kom i 1834, etter et par år med bitter strid mot rivalen og studentkollegaen Wergeland. Det er nesten litt merkelig å tenke seg at disse åndens giganter var så smålige når det kom til det mellommenneskelige forholdet seg i mellom. Det var en krangel som minner litt om våre dagers skittentøyvask på sosiale medier. De var begge slagferdige ordkunstnere, så det ble mange beiske småtekster i forskjellige sjangre publisert, sikkert morsomt for dem som klarte å se det utenfra, eller som tok klart parti for den ene parten. Motsetningene gikk på ganske store forskjeller i personlighet og i meninger, og noen av meningene deres var sterkt knyttet opp mot hvordan de så på seg selv, på samfunnet og på fremtiden, det var uhyre viktige spørsmål, og de ville ikke gå på kompromiss.

Wergeland følte seg misforstått i sin samtid. Jeg har forsøkt å skrive om Mennesket, Skabelsen og Messias her på bloggen, et monumentalt verk, jeg foreløpig ikke har kommet lenger enn til innledningen av. Ambisjonene er ubegrensede i dette verket, og Wergeland skrider til verket med en fantasi og en energi som savner sidestykke. Welhaven, som først i sine unge dager prøvde seg som kunstmaler, tegnet forsiden. Men han, som de fleste andre, kunne ikke få så mye ut av verket. Og han skriver en pamflett, sitt første trykte dikt, publisert i Morgenbladet 15. august, 1830: Henrik Wergeland – hvor lenge vil du rase mot fornuften?

Dette er starten på det lange diktet:

Hvor længe vil du rase mot Fornuften?
Hvor længe svinge Don-Quixotisk spær?
Ser du da ei, din Sværmen-om i Luften
er kun en Dalen mod et bundløst Kjær?
For Sol du tager Sumpens Meteorer,
en Øgle er den Pegasus du sporer.

Wergeland tok det selvsagt dypt personlig. En fire år lang feide var i gang. Welhaven, og hans krets, bryter ut av studentersamfunnet, og danner sitt eget forbund. Feiden var som kjent også krydret av at Henrik Wergelands søster, Camilla (senere Camilla Collett), var dypt forelsket i Welhaven. Kjærligheten ble gjengjeldt, men ikke fullbyrdet, Welhaven fant senere Halfdan Kierulfs søster, Ida, og forlovet seg med henne i 1839, samme år som hun døde. Det er hun som er kvinnen i diktet Den salige. Og det er Welhaven som er inspirasjonen for en av skikkelsene i Amtmandens døtre.

Norges Dæmring

Norges Dæmring ble utgitt på Johan Dahls forlag i 1834. Det er en samling av 76 sonetter, fordelt over 81 sider i originalen. Det har undertittelen Et polemisk dikt, så samlingen sonetter skal bli sett på som en enhet, en sonettkrets. Sonettformen er en av de klassiske strofeformene, utvilket til mesterskap i den italienske og den engelske sonetten, der de ble brukt til kjærlighetserklæringer til en utvalgt kvinne. De femfotede jambene versene krever gir lange linjer, med vekt og fylde, og de mange rimene gir ro og harmoni. Hos Welhaven er det imidlertid lite av dette. Det er et nidverk, ikke skrevet for å være vakkert, men som et angrep på Norge og norsk åndsliv.

Responsen ble deretter. Welhaven måtte flykte fra landet. Wergeland, som var en av de som ble angrepet og som hadde grunn til å føle seg truffet, fikk nå hjelp av sin far, ærverdige Nikolai Wergeland, en av fedrene på Eidsvoll, som gikk ut og mente at denne boken burde brennes på bål 17. mai. Det var et angrep på Norge landet og folket ikke kunne tåle.

Rimene i sonettene varierer. Generelt har de en overflod av rim, Welhaven synes å ta kampen opp med de italienske. Samtlige er på formen 4 + 4 + 3 + 3 i grupper av vers, og samtlige har 5 trykktunge stavelser. Sonett 9 har to linjer med trykktung utgang, altså 9 stavelser i to av linjene,  hvor Bergen skinner søndagsklædt og net,/ hvor Mængden mylrer paa den grønne Plet. Etter hva jeg kan se, følger de aller, aller fleste linjene den jambiske versefoten, en trykklett stavelse blir fulgt av en trykktung.

 

Jeg har brukt litt forskjellige utgaver for å komme meg gjennom verket. Originalutgaven finnes på Nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften er vanskelig å lese. Det er imidlertid en utgave fra 1896, med Arne Løchen og Moltke Moe som redaktører. Der ser det ut til at originalens skriftbilde er beholdt ganske godt, men jeg er ingen tekstkritisk ekspert og kan ikke uttale meg om dette med tyngde. I 1990 ble det utgitt en samleutgave av Welhavens verker, redigert og med forord av Welhaven-kjenneren Ingar Hauge. Den har jeg også brukt.