La coscienza di Zeno, av Italo Svevo

Dette er nok av de bedre bøker få folk har lest. Jeg kom over den på grunn av min interesse for alt italiensk, og fordi jeg fikk den anbefalt av en kamerat. Jeg hadde ikke ventet å finne en slik en skatt, som denne boken var.

Reklamer

Sorg fra forstanden (Горе от ума), av Aleksander Griboedov

Det er en sorg dette året her at jeg har hatt så dårlig tid til å få lest verkene jeg skal poste innlegg om, enn si å få skrevet noe ordentlig om dem. For teaterstykkene er det nesten verre enn med de andre stykkene, der fikk jeg lest Nokon kjem til å komme skikkelig, og på ny, men jeg rakk ikke å få skrevet så mye. Nå om dagen holder jeg på å lese Sei personaggi in cerca di un autore, men det går sakte, og siden måneden mai nå slutter, må jeg – i følge mine egne regler – poste innlegg hver eneste dag med verk på norsk, engelsk, russisk, tysk og til slutt italiensk.

I dag er tiden kommet for den russiske teksten, et russisk teater. Jeg velger meg горе от ума (gore ot uma), jeg vet ikke hvor godt jeg oversetter det med «sorg fra forstanden». Det har å gjøre med at man går fra forstanden på grunn av all sorgen og slitet. Det er et teaterstykke av Aleksander Griboedov, det kom ut i 1825, og har vært en klassiker i all ettertid. Jeg kom for første gang borti verket på språkskolen i Minsk, i 2007. Den gang var vi på ingen måte i stand til å lese verket godt nok til å få noe ut av det, det var kun et veldig lite utdrag, kanskje en side, og jeg husker ikke stort mer enn at lærerinnen anbefalte det veldig, og at vi måtte jobbe en del med å skjønne noe så enkelt som tittelen.

Nå er det gått 11 år siden den gang. Verket er blitt enkelt tilgjengelig på nettet, jeg lastet det ned nettopp nå, og så også igjennom noen originalutgaver fra 1832 og den slags. Det er veldig bra greier. Dessverre har jeg ikke ordbok på russisk skikkelig på nettbrettet ennå. Jeg har russisk-russisk og engelsk-russisk, men ikke noen god norsk-russisk, som er den jeg bruker. Da går det veldig lang tid å skrive inn glosene. Og det er en viktig del for meg nå om dagen, når jeg leser disse verkene, å få utvidet ordforrådet mitt i disse språkene.

Men det er også helt grei litteratur. Jeg gleder meg til å ta fatt på Griboedovs tekst. Men først er det altså andre tekster og andre ting som står på programmet. Godeste Grioedov får finne seg i å vente. Slik ganske mange andre forfattere fra verdenslitteraturen også må finne seg i, nå om dagen.

The Waste Land, av T. S. Eliot

3. januar, 1922 møttes fire personer over en middag i Paris. De fire var James Joyce, T. S. Eliot, Ezra Pound og forleggeren Horace Liveright. Tema var utgivelsen av James Joyces Ulysses, og T. S. Eliots The Waste Land. Det var modernismens egnelskspråklige giganter som var samlet for å diskutere utgivelsen av århundrets mest innflytelsesrike verk. Denne posten skal handle om Waste Land, om Ulysses skal jeg skrive til neste år.

Året 1922 har en spesiell plass i litteraturhistorien. Det er også året for Duineser-elegiene til Rilke, selv om disse strengt tatt ble utgitt året etter. Hver av disse verkene er definerende, de sprenger grensen for hva som er mulig å formulere i ord, og de er med på å definere tiden de er skrevet. Dette er modernismen, den moderne verden med industri, stål og maskiner, få år etter sivilisasjonens kollaps med første verdenskrig. Den nye verden trengte en ny måte å bli beskrevet på. De tre verkene gjør det hver på sin måte, uovertruffent.

The Waste Land skiller seg kanskje likevel ut. Duineser-elegiene har kanskje et mindre publikum, siden det er på tysk, og Ulysses sprenger rammene for alt som er, med sin lek og moro og radbrekking av alle vedtatte normer for hva som er mulig å gjøre i en tekst. Kanskje går det an å si at Ulysses er litt mer av et eksperiment, mens The Waste Land fanger tidsånden med første verdenskrig nylig avsluttet.

Omsider har jeg fått meg selv til å lese dette verket. I tillegg til rikelig med sekundærlitteratur. Min inngang til modernismen har vært den norske og skandinaviske, selvfølgelig, så den russiske og tyske, og bare i mindre grad den engelskspråklige. Fra mine yngre dager har jeg også mye mer romaner og andre prosatekster, enn tekster på vers, og helt frem til de aller siste årene bare korte og forholdsvis lettleste dikt. Så T.S. Eliot og hans Waste land har falt mellom en del stoler, både ved å være engelskamerikaner, og ved å skrive lange og krevende dikt over flere sider.

I en alder av noen og førti, ti år eldre enn Eliot var da han skrev verket, føler jeg meg klar til å ta fatt. Selve teksten er så kort at det er rart jeg ikke har lest den tidligere, så mange referanser som det er til den, men for å få noe ut av den, kreves det rikelig med tilleggslesning. Dette skal også være noe av poenget, og i alle fall noe av diskusjonen rundt verket. Eliot ønsker å skrive en moderne klassiker, blir det sagt, med behov for noteapparat som de gamle klassikerne fra antikken og middelalderen og forgagne århundrer. Han utstyrer til og med verket med et sånt noteapparat selv. Men det er også dem som argumenterer med at dette er noe Eliot vil utfordre, at all verdens referanser aldri kan gjøre man forstår et verk bedre, man forstår det bare annerledes. På Podcasten til BBC (In our time) blir det sagt at Elliots noteapparat er tilfeldig lagt til, for å gjøre teksten lenger.

Det er en fascinerende verden å bli trukket inn i, både dette og Eliots øvrige dikt. Det er et dikt for forskningen, og for de som liker å skrive om litteraturen, siden det er så mye å si, om hver eneste linje i diktet, og om sammenhengen diktet går inn i. Det har betydning både i litteraturhistorien, som et tidsdokument og for Eliots eget liv. Og det kan leses godt på alle disse tre måter.

I det følgende er posten ennå ganske rotete. På sikt er det målet at dette innlegget skal være en god og fyldig støtte på norsk, for alle som vil forsøke seg på diktet.

Om T. S. Eliot

T. S. Eliot har alltid virket litt fjern og utilgjengelig for meg. Både han og verkene hans har jeg helst sett i omtale og referanser,  og de få gangene jeg har prøvd meg på tekstene direkte har de også virket litt avvisende. Det er ikke så lett å lese dikt, og det er enda vanskeligere å lese lange dikt. Når jeg først nå forsøkte å fordype meg litt mer inn i hvem han var og hvordan han var, så søkte jeg først å få inntrykket mitt bekreftet, med T. S. Eliot som en krevende og lærd forfatter å lese, men når jeg har lest mer, har jeg måttet moderere meg.

Thomas Stearns Eliot (1888 – 1965) ble født i St. Louis, Missouri, som yngste av seks overlevende søsken til foreldrene Henry Ware og Charlotte Stearns Eliot.

Han var usedvanlig lærd, behersket Europas fire store levende språk, engelsk, fransk, italiensk og tysk, i tillegg til de to store døde, latinsk og gresk. Han hadde omfattende studier bak seg ved eliteuniversitet i USA og Frankrike, og han hadde opphold i Tyskland, avbrutt av utbruddet av første verdenskrig.

Om tilblivelsen av verket og Ezra Pounds rolle i det

Teksten kom aller først ut i en utgave av Criterion, det litterære magasinet Eliot var bidragsyter i.

T. S. Eliot skrev det i samarbeid med Ezra Pound. Det vil si, Eliot sendte det ferdige manuskriptet til Pound, som reviderte det grundig. Jeg vet ikke om vi har noe lignende samarbeid i verdenslitteraturen. Her var det tidens to store modernister som forente krefter.

Jeg har forsøkt å finne frem til de tidlige versjonene av diktet, og av Ezra Pounds rettinger. De er tilgjengelige på nettet, men Ezra Pounds håndskrift er krevende å lese, så her har jeg bare sett litt som en smakebit. Jeg støtter meg ellers til forskningen og kildene jeg har brukt.

Oppsummert, så har Ezra Pound renskåret teksten. Den opprinnelige råversjonen skal ha vært både mer diffus og mer konkret. Den var konkret, med det at det var en tydeligere setting og tydeligere utvikling i teksten. I første del var det menn på en bar som satt og snakket sammen, slik at hele diktet kunne tolkes som hva disse mennene hørte. Ezra Pound strøk ut alle disse linjene. Ezra Pound strøk også ut, eller forslo endringer, i alt som kunne forklare sammenhenger i for stor grad, mye av det som kunne kaste lys over hva Eliot har ment, og som kunne låse tolkninger. I den ferdige versjonen, er det som om den ene linjen nesten ikke har noe med den andre å gjøre. Det går veldig fort, fra det ene til det andre.

Råteksten av Eliot inneholdt også litt usikkerhet, den var litt diffus. Den hadde linjer med perhaps, noe Pound ikke kunne fordra.

Det er komplisert hvordan teksten først blir utgitt.

Komposisjon

Diktet består av fem deler.

1. Burial of the dead

2. A game of chess

3. Fire sermon

4. Death by water

5. What the thunder said

Noter og referanser

Her skal jeg skrive om det spesielle noteverket Eliot la til teksten. Og om referansene til andre tekster.

Gjennomgang av teksten og sitater

Teksten er svært sitatvennlig, det er noe av hovedpoenget med den. For norske lesere er det kanskje ikke så mange referanser her, men for engelskspråklige er det sånn at det går an å bruke anekdoten om at teksten er bra, men det er litt mange sitat i den.

Jeg begynner med begynnelsen,

„April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.“

Det er særlig selve starten som er kjent, April is the cruellest month, en linje som skal gå tilbake til Cantebury tales, av Geoffrey Chaucer, der april heller blir skildret som en av de vakreste månedene. Som så mange av linjene i diktet åpner det seg enorme muligheter for tolkning, som at modernismen nå snur rundt på alt, og at det ikke lenger er slik at april er en vakker måned. På bakgrunn av den første verdenskrig gir det også mening, med at april var måneden for våroffensivene.

Mine kilder

Det er rikelig med fritt tilgjengelige og åpne kilder om og med teksten på nettet. Enhver vil selv være i stand til å gjøre Google søk, og klikke seg frem til det som er interessant.

Jeg har ellers brukt

T. S. Eliot: The Annotate Waste Land with Eliot’s Contemporary Prose, ed. with annotations and introduction by Lawrence Raine, Yale University Press, second edition, USA, 2006 (første utgave 2005)
T. S. Eliot: Waste Land and Other Poems (Barnes & Noble Classics Series), Randy Malemud, 2005

Om T. S. Eliot og the Waste Land

David E. Chinitz,, ed: A companion to T. S. Eliot, Blackwell Publishing Ltd, 2009
Robert Crawford: Young Eliot, From St. Louis to the Waste Land, Farrar, Straus and Giroux, New York, 2015
Hugh Kenner: The Invisible Poet: T. S. Eliot, McDowell, Obolensk, New York, 1959
Hugh Kenner: T. S. Eliot, A Collection of Critical Essays, Prentice-Hall, USA 1962
Russel Kirk (with introduction by Benjamin G. Lockerd, Jr.): Eliot and his Age, T. S. Eliot’s Moral Imagination in the Twentieth Century, Wilmington, Delaware, 2008
Lawrence Rainey: Revisiting The Waste Land, Yale University Press, USA 2005

I anstendighetens navn vil jeg legge til at jeg har ikke fått lest alle disse bøkene jeg legger til i kildene. Det er kun Waste Land and other poems jeg har lest ut. Ellers har jeg lest selektivt.

Podcasten In our time med Melvin Bragg fra BBC har to program jeg har hørt på, et om the Waste Land and Modernity og et om Four Quartets. Lenke til de to programmene finner dere her.

Jeg har også nå lagt ut teksten i sin helhet, med noen små brokker oversettelser gjort av meg, i en egen post: T. S. Eliot: The Waste Land (originaltekst med oversettelse).

Snart vil de være hjemme

Det er ikke blitt postet så mange av mine egne tekster her på bloggen i det siste. Kanskje vil det repareres, i det minste for lørdagene. Korttekster tar ikke så lang tid å skrive, når ideen sitter, er det bare å skrive den ut. Lykkes det, har jeg en tekst å legge ut på nettet. Denne teksten er fersk som nyfisket fisk, bare å legges på pannen, stekes i smør, nytes.

Snart hjemme

Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme. Snart vil solen bryte gjennom. Jeg skulle gjerne fotografert et bilde av himmelen, og lagt det inn i teksten. Slik at alle fikk se, hvor mange skyer det er, hvor grått og hvitt og tungt det ligger over oss. Det spiller ingen rolle. Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme. Solen vil bryte gjennom. Fuglene vil fly frem, sette seg på trærne i nærheten, og kvirre-virre-virre-vitt! bom-bom! Det kommer til å bli en fantastisk dag. Måltidene vil sette andre måltid i skyggen, selv vanlig mat vil smake eventyrlig. Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme. Jeg skal spise trestjernes risensgrynsgrøt. Og ha trolsk god brunost på min vanlige brødskive. På den andre siden av bordet vil de sitte. Fysisk. De vil være her med kroppene sine, og ikke bare som en tenkt tanke av meg, som en fantasi og en drøm og et håp, og så videre. De vil være her, her! Om jeg vil teste det, kan jeg ta på dem, klemme det. Og jeg kan ta på dem og omfavne dem og holde rundt dem, inderlig, uten å ville teste noen ting. Bare for å kjenne hvor gode de er, hvor godt livet er, hvor solen skinner og fuglene synger, og vanlig mat er for konger og guder, som vi alle er i våre egne liv. og de vil være her og vise frem ansiktene sine. De vil smile av meg, le, snakke om vanlige ting, som ingenting. Som om det ikke forandrer alt, at de snart vil være her, hvor de nå ikke er. Inntil da har jeg en ting å tenke på, og fylle meg med glede: Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme.

ES2018

William Tell, av Friedrich Schiller

Jeg skal snart ha eksamen, i tysk, så jeg har ikke tid til å lese så mye, langt mindre skrive blogginnlegg. Men denne datoen reserverer jeg til et teaterstykke av Friedrich Schiller. Det er en klassiker, William Tell, som jeg i likhet med de fleste av min generasjon kjenner fra barndommen, men ikke kjenner detaljene i, og ikke har lest. Det skal jeg gjøre nå, grundige og godt.

Arbeidet mitt med tysk har gjort meg bedre kjent med de store tyske forfatterne som opererte rundt begynnelsen av 1800-tallet. Det er av de mest spennende periodene i verdenshistorien, vi får en ny måte å tenke på, med opplysningstiden, og vi får en radikalt ny måte å organisere samfunnet på, med ideene fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen. Kunstnerisk går vi fra klassisisme til romantikk, i Tyskland med overgangen Sturm und Drang. Det er en usedvanlig rik periode, men litteraturen krever litt arbeid å trenge inn i. Siden mye av den beste litteraturen er skrevet på vers, er det viktig å kunne lese den i original, for å få fullt utbytte av den.

Her skal ikke være noe kulturelt snobberi. Jeg kunne tysk fra skoletiden, passe dårlig, og jeg var aldri i nærheten av å kunne lese noe tysk i original, før jeg forsøkte meg på å gjøre det i disse bloggene. Før det leste jeg tysk i oversettelse, og da er det den også rike litteraturen fra begynnelsen av 1900-tallet som har truffet meg, altså hundre år etterpå. Den gang skrev de i prosa, avansert og komplisert prosa, men der det var godt utbytte å lese i oversettelse også. Og bøkene til Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil traff meg veldig godt, mens Hans Fallada, Herman Hesse og noen andre også gav meg glede, men ikke var sånn at de kunne forandre livet mitt, og måten min å tenke på.

Det kan den beste litteraturen. Det gjorde Kafka, Mann og Musil. Og det holder Goethe, Heine og Schiller nå på å gjøre igjen. Modernistene hører ungdommen til, i hvert fall for min del, den gang livet var kaotisk og vanskelig, og man ikke kunne vite hva man ville ende opp i her i verden. Man trengte noe å orientere seg etter, savnet noe ordentlig, og fikk av disse modernistene et tilbud om å forsøke å forsone seg med tanken om at det er ikke noe orienteringspunkt, den støtten og de holdepunktene man trenger, de er der ikke. Særlig viser Kafka hva som er konsekvensen, og de bøkene traff meg som bare russiske bøker ellers har kunnet gjøre, om enn på en annen måte.

Nå er jeg gift, har familie, jobb og hjem. Jeg vet hvordan det vil gå og hvor jeg vil være videre fremover. Jeg kan godt gå med på at verden er kaotisk og urettferdig, men det er ikke lenger noe poeng, ikke noe jeg trenger å dykke ned i. Min verden er jo også ganske ordnet. Jeg trenger mer overblikket, de store tankene, og evne til å være i livet når jeg selv er på høyden. Fremdeles ganske ung, men i en stabil tilværelse med en trygg økonomi.

Det er med en slik bakgrunn jeg tar fatt på Schiller, William Tell. I den første tiden min med litteratur, leste jeg vel helst bare teoretiske verker av Schiller, i oversettelse. Det gikk høyt over hodet på meg, og gav meg ingenting. Nå føler jeg meg mer klar. Den teoretiske diskusjonen hans, kan jeg godt la ligge, men jeg har funnet glede i noen av diktene hans, og hva jeg har lest om ham, viser at jeg nå er mottagelig.

Som teaterperson, er det også fascinerende at teaterstykkene fra akkurat denne perioden stort sett ligger urørt. I Norge har vi Ludvig Holber, han blir alltid spilt, og enkelte andre komedier fra amme tid, sikkert også. Men de store tyske klassikerne, og også de franske, fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, de registrerer jeg aldri bli satt opp. Selv om jeg er mer enn normalt interessert, er jeg ikke familiær med titlene engang, utenom i de aller, aller mest kjente. Sånn som William Tell. Og det skal jeg lese nå.

Seks personer søker en forfatter (Sei personaggi in cerca d’autore), av Luigi Pirandello

 

 

Siamo qua in cerca d’un autore.

Dette er åpningsreplikken til de seks personene som trenger inn på en teaterscene under en prøve. Frem til denne replikken, har skuespillerne og instruktørene øvd inn et annet av Pirandellos stykker, Il giuco delle parti (Direkte oversatt: «Spillet til delene», på engelsk heter stykket The rules of the game, jeg kjenner ikke noen norsk tittel). Forfatteren selv, Pirandello, er med som en virkelig person i omtale, der Il Capocomicio, direktøren i teatertruppen uttaler:tidlig i første akt:

Ridicolo! ridicolo! che vuole che le faccia io se dalla Francia non ci viene più una buona commedia, e ci siamo ridotti a mettere in iscena commedie di Pirandello, che chi l’intende è bravo, fatte apposta di maniera che né attori né critici né publico né restino mai contenti?

Litt om sceneinstruksjonene

Jeg studerte aldri teatervitenskap selv, men jeg hadde venner som gjorde det, og jeg kjenner ganske godt hva som rørte seg i teatervitenskapen ved universitetet i Bergen rundt år 2000. Jeg fikk også sett i noen av bøkene de brukte. Jeg husker at jeg bet meg merke at de påpekte at alle som har revolusjonert teateret, har vært svært detaljerte i sceneinstruksjonene. Her finnes det unntak, med klassisk gresk teater, der det knapt er noe, og Shakespeare, der den eneste instruksjonen er hvor handlingen skjer, og at folk kommer ut, inn, og blir drept. Dette kan sammenlignes med Henrik Ibsen, der instruksjonene er så detaljerte at alt som skal være med blir beskrevet, hele utseendet til stuen, og alt som er i den. I tillegg kommer rikelig med instruksjoner om hvordan skuespillerne skal si frem replikkene sine, baktanker, og hva de skal gjøre samtidig. Man kan si det sånn at Ibsen ikke stolte på sine teaterregissører og skuespillerne, han måtte fortelle dem nøyaktig hva de skulle gjøre. Lignende finner man hos Beckett, der scenen og instruksjonene er veldig annerledes, men også veldig, veldig detaljerte.

Hos Pirandello er det nesten som en tekst i seg selv. Det er beskrivelser, nøyaktige beskrivelser, både hvordan det skal se ut, og hvilken virkning det er tenkt å ha. Beskrivelsen går veldig til regissøren, de ser ikke ut til å være ment for noen som leser stykkket som en tekst. Det står for eksempel veldig at man må passe på at de skuespillerne som er der allerede, må skilles tydelig ut fra de seks som kommer inn. Det er en selvfølge, selvfølgelig, men Pirandello bruker flere setninger på å understreke hvor viktig det er, og kommer også med forslag hvordan det kan gjøres.

Litt om Luigi Pirandello

Pirandello ble født 28. juni i en ville ved navn Kaos, nær Agigento (den gang Girgenti), i Sicilia. Da Luigui blir født går det en koleraepidemi i området, slik at han kanskje med rette senere kan kalle seg «sønn av kaos». Begge foreldrene var aktive i bevegelsen til Garibaldi, da Italia ble samlet på 1860-tallet. Unge Pirandello får sin skolegang og første utdannelse på Sicilia.

Da han flytter fra Sicilia for å studere ved universitetet i Roma, har han allerede mistet barnetroen. Da han flytter videre, til Bonn, har han også kranglet med professorer ved universitetet, og brutt forlovelsen med kusinen, Paolina. Han studerer så i Tyskland, i Bonn, der han tar en grad i den Agrigentoske dialekten fra hjemstedet.

På 1890-tallet er det ganske urolige forhold i Italia, noe som ikke er så godt kjent her hos oss. En bondebevegelse, fasci siciliani, blir brutalt slått ned av den italienske statsmakten. Pirandello kjenner personlig noen av lederne i denne bevegesen, fra oppholdet ved universitetet i Palermo. På det personlige plan får Pirandello flere barn, med Maria Antonietta Portulano.Hun er datter av businesspartneren til Pirandellos far.

Forholdet til henne får alvorlige problemer da det skjer en oversvømmelse ved svovelgruven der Pirandellos far har investert det meste av formuen sin, og også medgiften til Maria Antonietta. Hun får psykiske problemer av dette, hun blir gal, og hele familien får også akutte økonomiske vanskeligheter.

Fra han var lite barn har Pirandello skrevet tekster i ulike sjangre. På 1890-tallet er han aktiv i litterære kretser, og får treffes og omgås betydelige italienske forfattere. Ennå kan farens rikdom sikre Pirandellos og familiens økonomi, slik at Pirandello kan bruke tiden sin på å dyrke den litterære interessen. Dette blir altså ødelagt av oversvømmelsen i svovelgruven. Etter det, må Pirandello ta strøjobber, og skrive for penger.

Pirandello gjør karriere i akademia, og fremgang som forfatter. Han ender opp som professor, og han gir ut en rekke noveller, fortellinger og romaner. Han skriver også teaterstykker, og han skriver tekstkritikk. Interessene går mot psykoanalysen, og Freud, også fordi kona hans og moren til hans barn, er i ferd med å bli gal. Han er også interessert og aktiv i de litterære strømningene som råder i tiden.

Den virkelige berømmelsen kommer etter første verdenskrig. Hans i dag mest kjente stykke, stykket denne posten handler om, hadde premiere 10. mai, 1921, ved teateret i Roma. Det ble en forferdelig fiasko. Det gikk imidlertid bedre, da stykket ble vist i Milano, året etter.

1920-tallet var begivenhetsrikt i Itala. Og det tiåret er kjent, også oppe hos oss. For det var her Italia ble fascistisk, under Mussolini. Pirandello blir med i partiet, i 1924, noe han i ettertid selvsagt får kritikk for, nå som man vet hva fascistpartiet til Mussolini endte opp med å bli. Dette partiet går ikke an å forsvares, men Pirandellos valg går kanskje an å forstå, når man ser på hans bakgrunn, fra en nasjonalistisk og/eller patriotisk familie, og med en sterk følelse av urettferdig både på det personlige plan og for den italienske nasjonen.

1920-tallet er også usedvanlig begivnhetsrikt i litteraturen. Hvert eneste år kommer det litterære verk med enorm betydning og innflytelse. Italienerne bidrar med Pirandello, Montale og Italo Svevo. Pirandello har mest betydning innen teateret. Nå har ikke jeg lest romanene og novellene hans, de kjenner jeg bare av omtale, men det skal være god dekning for å si at Pirandello med sitt metateater representerte noe helt nytt og banebrytende innen teatersjangeren. Det er vel særlig Bertolt Brecht som tar dette videre. Det absurde i Pirandellos stykker, blir ivaretatt av folk som Beckett, Ionesco og Pinter, senere.

I 1934 får han nobelprisen i litteratur. Det var ikke alle modernistene som fikk denne prisen, fremdeles ble det jo tatt hensn til at litteraturen skulle være «oppbyggelig», som dt står i Nobels testamente. Det var ikke all litteraturen som ble skrevet som kan sies å være det, noe av den var radikal, og ville heller rive ned det bestående, og erstatte det med noe annet. I 1936, 10 desember, dør han i Roma. Hans testamente sier at det ved kremasjonen ikke skal være noen seremonier av noen art.

Duineser-Elegien, av Rainer Maria Rilke

1922 er det store året i modernistisk litteratur. Året blir regnet som år 1, av Ezra Pound, med begrunnelsen at den kristne æraen endte i 1921, med at James Joyce skrev de siste setningene i Ulysses. Ulysses kom ut i 1922. Det samme gjorde The Wateland, av T. S. Elliot. Duineser-elegiene til Rainer Maria Rilke ble også skrevet ferdig dette året, men utgivelsen ventet til 1923.

Det er noe nesten litt magisk over hvordan disse elegiene blir til. Denne bloggen befatter seg med litteratur, men akkurat for disse elegiene er tilblivelsen av litteraturen også høyst interessant. Han begynner å skrive på dem i 1912, i Duino-slottet, nær Trieste. Han er gjest hos prinsesse Marie von Thurn und Taxis (1855 – 1934), født Marie zu-Hohenloe-Waldenburg-Schillingsfürst.

 

Verket

Wer, wenn ich schriee, hörte mich denn aus der Engel
Ordnungen?

Hvem, hvis jeg skrek, hørte meg da i englenes
Orden?

Dette er åpningslinjene, de Rilke hevdet han hørte da han gikk langs bølgene av Adriaterhavet nær slåttet i Duino, 1912. Den første elegien handler om mennesket og englene. Det er ganske krevende lesning, men også fascinerende og fengslende. Det er et sånt alvor i dette, et sånt ønske om å finne ut av livsbetingelsene, at det nesten er nødt til å være litt fremmed, nå, hundre år etter.